KALYPSO
Ingar Johnsrud
KALYPSO
Ingar Johnsrud: Wienerbrorskapet, 2015
Denne boken er produsert på et miljøgodkjent trykkeri. ©2016 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 11,1/13,4 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Pössneck Printed in Germany, 2016 ISBN 978-82-03-36080-0
Every time a new treatment or vaccine came to light somewhere, we were back in our labs, trying to figure out how to overcome its effects. Ken Alibek, tidligere visedirektør for Sovjetunionens hemmelige biologiske vüpenprogram Biopreparat, i boken Biohazard (Dell Publishing, 1999).
del 1
kapittel 1 Oslo, åtte år tidligere Det skjer hver sommer. Enkelte dager glir over landet så tropisk hete at luften dirrer. Asfalten svetter olje, trikken dunster kropp, og nordmannen glemmer hvor han bor, og forbanner varmen. Vinterstid gjøres regnskapet opp. Det var så kaldt at skinnet i uniformsjakken knitret da Fredrik Beier hevet armen og banket på døren. Bak vinduene i det gulmalte trehuset på Galgeberg, et reisverk fra tiden da byen het Kristiania og kloakken fløt gatelangs, dekket vide gardiner for innsyn. Men det steg røyk fra pipen. Skrikingen opphørte for en halvtime siden, hadde naboene forklart. Politimannen kastet et blikk over skulderen. Kollegaen, Andreas Figueras, sto bak ham. Brillene lå kaldt over nesebeinet, og isperlene i barten smeltet da Fredrik la tungen i munnviken. Boligen var disponert av bydelens familievernsetat, og beboerne var en russisk kvinne og hennes sønn. Mannen de flyktet fra, var guttens far. Han var farmasøyt og hans navn var Peder Rasmussen. Ikke et navn du fester deg ved. Pjokken som åpnet, så ikke ut til å være nådd skole9
alder engang, men Fredrik visste at han var åtte. Da han løftet hodet for å mønstre den mørklagte korridoren, slo varm damp mot ham. Andreas måtte ha fått et glimt av skikkelsen i den lave døråpningen mot barneværelset. Han skimtet nok revolveren mannen hadde hevet, og han forsto at de mørke flekkene over skjorten var blod. At dampen stammet fra dusjen som sto og pumpet på badeværelset. Men Fredrik så ingenting. Duggen hadde lagt seg over brilleglassene, og da han løftet hendene mot fjeset, grep en sterk neve ham i jakkeslaget og røsket ham inn i entreen. Andreas’ famlende hånd over skulderen ble borte, og slaget fra revolverskjeftet i pannen sendte Fredrik i knestående. En dør slo igjen, han hørte pipende, redd guttepust, før veggene klappet sammen. Fukt. En klam hinne over pannen. Den la seg langs halsen, der hvor uniformsskjorten strammet, og nedover ryggen. Føttene dyvåte i de vinterpolstrede støvlene. Med et tynt hikst hev han etter pusten, men sugde bare det mørke stoffet inn i kjeften, tøyposen som var tredd over hodet på ham, og klaustrofobien grep tak. Han forsøkte å sparke fra, men føttene var bastet sammen, og nevene, det samme var nevene, stramt teipet bak på ryggen. De stive fibrene i teppet stakk mot fingrene. Han strakte seg, kveilet kroppen og spente ryggen i bue, det svartnet nesten, før han maktet å samle seg. Se forbi de ildrøde lynene som jog foran øynene, telle, telle langsomt, holde pusten, puste, holde pusten, puste ut igjen. Vente. Skjeftet måtte ha truffet i hårfestet, for herfra hentet ilingene sin kraft. Da han nå lå i ro, ble smerten først kraftigere, men så løsnet grepet om kraniet. Lungene fyltes, han hadde kontroll over åndedrett, kontroll over kroppen, kontroll over sinnet. Pulsen falt. 10
Fredrik lyttet. En muntersyk nynning, og lyden av dusjstråler mot emaljert stål. Han gjenkjente låten. Skipper’n. «I’m Popeye the Sailor Man, I’m Popeye the Sailor Man. Hmm mmm mmm hmm. I’m Popeye the Sailor Man. Tut tut!» Han forsto at han lå i gangen, og at angriperen romsterte på badeværelset. Håndleddene kjentes klebrige, og han frøs til. Var han blitt skåret med kniv? Så gikk det opp for ham. I de febrilske byksene hadde han spent det han hadde av muskler, og teipen satt løsere. Dampen hadde reagerte med limet, som var blitt klissete og medgjørlig. Varsomt begynte han å gnikke nevene mot hverandre. «Far? Nå tror jeg de kommer.» Den lyse stemmen lød fra den andre enden av korridoren. Guttungen måtte stå ved døren. «Tut tut!» brummet mannsrøsten. «Pell deg over hit.» Fredrik registrerte et byks over gulvet, og han ble halt opp i sittende stilling. Mannen plantet føttene på hver side av ham, putetrekket ble nappet vekk, og Fredrik måtte anstrenge seg for å fokusere forbi bloddråpene over brilleglassene. Gud bedre. Farmasøyt Peder Rasmussen var eldre enn ham, kraftig og med grovtegnede muskler langs skuldrene mot nakken. Skjorten hadde han dratt av seg, og brystet var blodflekket. Han satte seg skrevs over lårene hans. Mørkt, gel´estivt hår foran skjelende øyne. Fra randen av tannkjøtt piplet en dråpe blod mellom fortann og hjørnetann, han måtte ha bitt kjeften så hardt sammen at røttene ga etter. Med kvelende styrke holdt han i Fredriks skjortekrage, den andre neven veivet revolveren. Fredrik satt med ryggen mot ytterdøren. Men han for11
sto at det var aktivitet bakenfor gardinene, for Rasmussens øyne flakket. «Jeg blåser huet av svinet!» ropte han. «Rører dere døra, så blåser jeg skallen av ham!» Munningen mot pannen. Eimen av svette, grov pust og peppermynte. For første gang møtte den barbrystede blikket hans. I øynene lette Fredrik etter den intellektuelle akademikeren som Peder Rasmussen var sagt å være. Det fantes ikke spor av ham. Bare vanvidd. Tungespissen gled borti bloddråpen i kjeften, og en rosa hinne la seg over hjørnetannen. Han smattet på smaken, før han hveste: «Jeg mener det. Jeg blåser faenimeg hjernen din ut over de forpulte fittene hvis de ikke peller seg vekk.» «Far … hendene hans …» «Peder Rasmussen!» skrek en stemme fra utsiden. «Peder Rasmussen!» Et tiendedels nøling. Det måtte bli nå. Bare Gud visste hva galningen ville finne på når han fattet at Fredrik hadde hendene fri. Med all sin kraft tvang han overkroppen bakover og langet ut mot revolverhånden. Han traff håndleddet, våpenet smalt i veggen, Fredrik grep tak rundt hodet på jævelen og dro ham mot seg. «Nå!» skrek han. «Han er ubevæpnet. Kom nå!» Mannens panne traff Fredrik over nesen, blodkar sprakk, men Fredrik holdt, han snappet med tennene etter en hudflik, dunket knyttnevene mot mannens ører, klorte etter strupehodet på ham, bet til. Blodsmak. Braket, fra døren som ble sprengt åpen av rambukken, lød fjernt. Men ikke stemmen. Ikke den tynne, redde guttestemmen. «Stopp. Jeg skyter.» 12
Gufset kom ikke utenfra. Det kom fra magen. Grepet Fredrik hadde festet rundt Peder Rasmussens strupe, løsnet. Munnen gled opp. Han vred hodet bakover. Harket blod. Udyret som lå over ham, glante. Mellom dem og inngangen vaklet guttungen. Med beina samlet og armene hevet. De små nevene, kritthvite rundt skjeftet på revolveren. Rett innenfor døren sto tre politimenn fra beredskapstroppen. Sortkledde, maskerte, med våpnene i skyteposisjon. Andreas var der også, uniformsjakken bulte over den skuddsikre vesten. «Vi stopper,» sa en av karene. Sindig. Ufattelig sindig. «Vi trekker oss tilbake, gutt. Ikke skyt, nå. Ta det helt rolig. Vi skal ikke skade dere.» De hadde vært i en kraftfull bevegelse fremover. Nå rygget politifolkene, så stille, så hensynsfullt, så forsiktig. «Skyt jævlene! Skyt dem!» Monsteret brølte. Et skrik av galskap, spytt og galle. «Nei …» «Far …» «Skyt!»
kapittel 2 Nå Med høsten kom regnet, med regnet kom vinden, og med vinden kom løvet. Likevel stoppet han ikke. Den sjuskete tomsingen tuslet bare der nede mellom gravsteinene og rakte. Boret rivens butte tenner gjennom de høstbrune fillene. Trev bladene av med hånden, før han slapp dem oppi søppelposen som han drasset på. 13
«Patetisk,» mumlet mannen som het Mikael Morenius. Den gullglinsende sneipen freste da den traff asfalten. Mikael tråkket på den, og konstaterte irritert at fukten hadde trukket gjennom skinnskoene. Skrittene over parkeringsplassen bak ham var korte og slepende, og ble avbrutt av et kraftig hosteanfall. Mikael snudde seg mot den nyankomne. En eldre, grovbygd kar, som støttet seg til taket av en bil, en sliten blå Fiat, og harket slim i et lommetørkle. Mikael ventet til rallingen ga seg, før han gikk bort til ham. Rakte frem neven. Mannen stirret bare på ham. Grep Mikaels døde hånd. Så satte de seg i den kritthvite BMW-en. «Tsjort,» stønnet gamlingen hest og holdt lommetørkleet foran nesen mens han fomlet etter vindusknappen. «Det stinker her,» fortsatte han. Den russiske aksenten var markant. «Jeg røyker i bilen,» sa Mikael. «Det plager meg ikke.» «Da er det kattungene.» Mikael vred nøkkelen et knepp, slik at vinduet lystret og gled ned. Selv hadde han knapt luktesans. Den forsvant da legene amputerte armen. Ingen hadde helt kunne forklare hvordan det ene hang sammen med det andre. Russeren åpnet bare en liten glipe. «Ei katte brukte motorrommet som fødestue. Småjævlene brant fast i motorblokka,» forklarte Mikael. Først da kabinlyset sluknet, halte russeren konvolutten frem fra innerlommen. «Her,» sa han. «Beviset for at jeg forteller sannheten.» «Beviset,» gjentok Mikael, da han tok den imot. Med den kunstige neven klemte han klønet langs sidene, slik at gjenstanden gled ut. Den lå så tungt i hånden. Han gned med fingertuppen over rubinene. Kakket 14
neglen mot den skinnende gullrammen. Andehjertet. Le Coeur de Canard. En kort stund ble de sittende slik og betrakte skyenes ferd over horisonten. Den ensomme karens utrettelige kamp mot høsten. Med et nikk rakte Mikael telefonen til russeren. «Hun venter.» Den gamle offiseren åpnet bildøren og gikk ut. Mens han snakket, tok Mikael smykket på seg. Rettet seg i setet for å føle vekten. Det kalde metallet og edelsteinene mot brystet. Gullkjedet som fant sin plass mellom nakkevirvlene. Endelig. Russeren hostet kraftig da han satte seg inn. «Da vil det ikke drøye?» Mikael ristet på hodet. «Hvis det du sier, er sant … Da har du reddet mange liv.» Stemmen ble forretningsmessig. «Vi vil vite å uttrykke vår takknemlighet.» BMW-en kjørte, og mannen mellom gravene sluttet å rake. Løftet søppelposen og tømte løvet over jorden. Så stakk han hånden oppi. Grep fatt i gjenstanden som lå tilbake. Ishakken. Regndråpene funklet mot stålet. Mens han fiklet med låsen på Fiaten, gjentok han den andre bilens registreringsnummer for seg selv.
kapittel 3 Angstdempende. Foruroligende. Beroligende. Pustefunksjon. Livssituasjon. Rikshospitalet. Ordene fløt over vindusglasset. Tegnet seg i duggen før dråpene gled i hverandre, og tilbake var bare nakne 15
trekroner, gravert over Oslos koksgrå oktoberhimmel. Teipen som festet bandasjen til bakhodet, lugget da politioverbetjent Fredrik Beier motvillig vred hodet mot legen. «Blodprøvene viser angstdempende midler og en betydelig mengde smertestillende medikamenter. Samt alkohol. Mye alkohol.» Hun sto ved siden av sengen og hadde skjøvet de rektangulære brillene opp i pannen. Nå strøk legen en rød negl langs den brede neseryggen mens hun leste i journalen. Hun så ikke på ham. «Det viktige nå vil være for deg, din behandler og dine …» legen nølte og så på de to kvinnene som satt på hver sin spinkle stol i det lille pasientværelset, «… pårørende å finne årsaken til at denne situasjonen oppsto. Samt iverksette tiltak. Slik at den ikke oppstår igjen.» Hun raspet nesen hvit med neglen. «Litt informasjon. Om selvmord og depresjon.» Med det skjøv hun et par brosjyrer innunder brillene hans på nattbordet. Så gikk hun. En gang hadde Fredrik Beier hørt at pasientene selv fikk lov å velge veggkunsten her på Rikshospitalet. Han undret seg over hvem som hadde hatt rommet før ham. Som valgte maleriet av to glisende klovner, balanserende på en line over en motorvei. Åpenbart noen som satt verre i det enn ham. Han forsøkte å formulere en vits, men ordene kom uten overbevisning. Kvinnen som satt under smøreriet, smilte ikke. Bettina, samboeren hans. I stedet stirret hun bare på ham. Halte strikkejakken nedover skuldrene, som om hun frøs, og tvinnet en tråd fra ermet mellom fingrene. Det sorte håret var glidd fremover. Den andre kvinnen brøt stillheten. Alice. Fredriks eks16
kone. Det var utenfor hennes leilighet at ambulansefolkene hadde plukket ham opp. Der hadde han ligget. Midt i Stolmakergata på Grünerløkka, boblende full av medisiner og alkohol. Der bodde hun med sin nye mann. Erik. «Ja … Hva skjedde, Fredrik? Andreas sier at du virket helt grei da dere skilte lag? Er det …» Alices tone myknet. «Er det Frikk igjen, Fredrik?» De hadde to barn sammen, Fredrik og Alice. Tenåringene Jacob og Sofia. De hadde hatt tre. Sorgen etter at Frikk omkom i en brann, var bunnløs. Selvsagt var den det. Men lang tid var gått. Tretten år. Det var ikke lenger slik at han hver dag våknet med et hjerte som måtte tines. Bandasjeteipen slet i nakkehårene da han ristet på hodet. Hva var det egentlig som hadde skjedd den kvelden, nesten to døgn tidligere? Han husket ikke. Det vil si, noe husket han. Nok en gang hadde han og Andreas avsluttet etterforskningen av en barnemishandlingssak. Enda en, i den lange rekken av familievoldssaker som var blitt deres lodd ved seksjon for vold- og seksualforbrytelser i Oslo politidistrikt. Nok en gang hadde han forlatt politihuset med et sort hull i brystet. De var gått ut for å ta en matbit og en øl, de hadde spist og drukket, og deretter … deretter gled allting i hverandre. En kakofoni av stemmer, sirener, av ugripelig tretthet og sinne. Støy. Han maktet ikke skille ut ordene, en følelse eller stemning. Ikke før frasene var begynt å tegne seg på vindusruten, og han kom til seg selv, her på sykehuset. «Hva har du sagt til ungene?» Alice strammet hestehalen. Det slo ham hvor ulike de var, Alice og Bettina. Der samboeren var spinkel og mørk, var ekskona fyldigere og lys. I utseende og lynne. Men Bettina hadde et glimt i seg, smale, lokkende øyne, som alltid vekket begjæret i ham. Alice var mer … elskverdig. 17
«Ingenting,» sa Alice. «Jeg skal ringe Sofia senere i dag. Og Jacob … ja, han har jo vært av gårde og spilt konsert i helgen, så jeg tror ikke Bettina …» Det gnisset i tørr hud. Bettina gned hendene mot hverandre. Da Sofia flyttet til Bergen for å studere, hadde Jacob, som var seksten, bestemt at han ville bo med sin far. «Nei,» sa Bettina kort. «Du får selv snakke med ham.» Hun reiste seg. «Det jeg ikke forstår,» sa hun, «er hvorfor i helvete du går og legger deg i gaten utenfor hos henne.» Hun slo ut med hånden, men glante på ham. «Som om du var en døende indianer, eller noe.» «Ville du følt deg bedre hvis jeg døde utenfor hos oss?» spurte Fredrik. «Ja,» sa Bettina.
kapittel 4 Tross regnet lå det fortsatt et tynt dekke av snø over jordene på Bygdøy. Fra bilvinduet så Kafa Iqbal hvitfargen svinne. Tilbake lå en slush som ville være borte før kvelden. Politietterforskeren tok seg god tid. Sendte en tanke til den hutrende gardisten ved porten til kongsgården, og betraktet Folkemuseets fasader. Denne sære samlingen av rusk og rask og hus og bygg, husmannsplasser og bykvartaler, slitt opp fra sine fundamenter og fraktet hit. Hun hadde besøkt museet en gang i skoletiden, og tanken som slo henne da, traff henne på ny. Så hvitt dette landet en gang hadde vært. Snøen, menneskene, selv maten de spiste, potetene, sausen, melet og fisken. Når kom de 18