Her l책 Tirpitz
INGRID STORHOLMEN
HER LÅ TIRPITZ
Ingrid |
«Sjå unga, her låg Tirpitz under krigen», mor pekte. «Tenk dåkk, et 250 meter langt slagskip uti fjorden der, Tirpitz var Europas største, og det ankra opp akkurat her. Heilt inntil fjellsida, ved bratthenget gjømt det sæ for de engelske flyan. Hain Johannes som vi er i slekt med, sykla hit og tok bilde av det, og vart arrestert.» Hver gang vi skulle til Trondheim og kom til den trange dalen, der veien og jernbanen går ved siden av hverandre, før landskapet åpner seg og man ser Fættenfjorden, Saltøya og holmene utenfor, sa mor: «Her låg Tirpitz.» Av og til stoppet vi ved krigsmonumentet som er plassert nesten helt nede i fjæra og hedrer de britiske pilotene som aldri vendte hjem, etter forgjeves forsøk på å senke Tirpitz. Mange jeg kjenner fra denne delen av Trøndelag, har fortalt at de også fikk høre om Tirpitz når de kjørte forbi. Får jeg besøk langveisfra, gjengir jeg replikken selv idet vi passerer stedet, og jeg kjenner styrken i denne setningen mor alltid sa. Skipet avsatte så mye minnekraft at den ennå virker. Folk husker. Her lå Tirpitz. Slagskipet Admiral von Tirpitz var med sine nær 53 000 tonn, sin lengde på 250 meter og besetning på over 2500 mann, den tyske krigsmarinens og Hitlers stolthet. Skipet kom til Norge i januar 1942. Fartøyet representerte en stor trussel mot allierte konvoier med krigsmateriell til Sovjet, men ble nesten aldri involvert direkte i kamphandlinger. Tirpitz lå to perioder i Fættenfjorden, en sidearm til Trondheimsfjorden, men så ble det flyttet til Bogen i Ofoten, og videre til Kåfjord i Alta. Til slutt ble Tirpitz flyttet til Håkøya, der det ble bombet av RAF den 12. november 1944. Skipet kantret, og mer enn 970 mann omkom. 5
For en del år siden begynte jeg å lese om andre verdenskrig, etter hvert mye om sjøkrigen og særlig Tirpitz, og jeg bestemte meg for å skrive en bok om de som var om bord på skipet. Noen av disse dør da Tirpitz blir bombet, andre overlever, alle er oppdiktede. Jeg reiste i krigsskipets kjølvann. Først dro jeg til Håkøya og Forsvarsmuseet i Tromsø, så til Kåfjord, som har et eget Tirpitz-museum. Til slutt havnet jeg på veterantreff i Heiligenhafen som ligger i Schleswig-Holstein, der jeg møtte noen av de som overlevde bombinga og kantringa i 1944. I høst er 70 år siden. «Jeg var til det siste en god soldat!» sa flere av de gamle mennene i Tirpitz-foreningen. Selv om de for lengst har erkjent og akseptert hvem som skapte og tapte krigen, er soldatstoltheten der ennå. Fiskepølsa de fikk i Trondheim, må ha gjort inntrykk, den husker de fremdeles. Mot midnatt samler de seg i en sirkel når «Hengekøyevalsen» tradisjonen tro spilles, så dempes lyset, og de holder rundt hverandre og synger «Lili Marleen» som de gjorde hver kveld på skipet. Da er de ikke lenger gamle karer, men en gjeng unge marinegaster, de er tilbake, om bord på Tirpitz.
Winston Churchill: «Hele den sjømilitære verdenssituasjonen ville bli forandret dersom Tirpitz ble satt ut av spill.»
I
Tyskland, høsten 1939
Otto |
Jeg har sagt til Gerhard at han kan overta rommet mitt og leke med teleskopet. Så starter jeg avskjedsrunden min, går først til kirkegården, til morfars grav, så til farmor og farfars. Det har alltid vært spesielt å lese navnet mitt innhogd på en gravstein, bare fødselsdatoen er annerledes. Skulle gjerne møtt ham jeg er oppkalt etter, de sier jeg ligner. Farfar døde før jeg ble født, på støtten står også onkel Heinrichs navn, han ble drept under forrige krig. I en skyttergrav. Da er det tryggere å være på et slagskip. Vi skal langt til havs! Gråspurvene kvitrer uvanlig høyt inni buskene på kirkegården. Her er de fleste døde for lenge siden, bare tre gravkors er helt ferske, men under dem ligger det ingen lik. Dette er soldater som falt i Polen, som ofret livet for sitt land, mitt land. På vei hjem hører jeg kyrne raute, det er snart tid for melking. Jeg går innom treet mitt, der jeg lagde hytte som barn, etter fjøsstellet må jeg si farvel til tantene og Inge-yndlingskusine, som bor i nabohuset. Siste gang jeg hjelper far. Tenker han også slik? Jeg syntes jeg så ham tørke øynene i morges da jeg kom ned til frokost, men det kan jo ha vært noe annet.
Fritz |
Jeg tar inn vann i lungene og hoster og hoster, jeg ligger i havet, rundt meg flyter gaster, og idet jeg snur meg, ser jeg Tirpitz, kantrende. Det er to netter til jeg skal mønstre på, jeg forsøker å sovne igjen, men klarer det ikke. Til slutt går jeg ned på kjøkkenet og drikker litt vann, men husker følelsen av å drukne og setter glasset raskt fra meg. Da kommer mor inn i bare nattkjole. – Ikke dra! sier hun, heftig til henne å være, jeg drømte så fælt om skipet, at det gikk ned. Jeg stirrer på mor, som nå har begynt å gråte, jeg må svelge, som om munnen min er fylt av vann. – Overlevde jeg, i drømmen din? – Jeg husker bare at du ropte på meg. 11
Carl |
Smakte ikke smør, jeg, før jeg begynte i den nystartede Hitlerjugendgruppa i München. Smør! Smeltende gult fett på en nystekt brødskive som ennå er lun av ovnsvarmen. For en velstand! Da jeg og broren min vokste som mest, var det alltid for lite mat hjemme, far mistet til stadighet jobben. Først var det dårlig mat, så ble det dårlig med mat, etter hvert nesten sult. Nå heter det: «Kanoner framfor smør.» Det er jeg enig i.
Otto |
Varmen i fjøset, sauene som ligger og drøvtygger, det er mørkt her inne, trygt og godt. Der oppe hoppa jeg og Inge i høyet. Langt ned og lite høy, det tok tid før vi turte. Noen av grisene rører på seg, små søvnige grynt, til og med den gamle merra har lagt seg ned. Når jeg kommer tilbake, vil det være nye dyr her. Vi får håpe krigen blir kortvarig, sier far, men det tok fire år sist, og da sa myndighetene det samme; en lynkrig, og så vil alt være over. Pus viker ikke fra buksebeina mine, skjønner at det er noe. Mor har hentet en lang pølse i kjelleren, som hun vil at jeg skal ta med. Mormor kommer med to par strikkede ullstrømper. Jeg løper ut på do.
Uwe |
Storadmiral Alfred von Tirpitz bygde opp den moderne tyske marinen, og nå skal jeg få komme på skipet som bærer hans navn!
Heinrich |
Jeg har spist på samme restaurant som Hitler, i Hamburg, riktignok to år etter Føreren, men jeg satt ved det samme bordet og bestilte nøyaktig det Hitler spiste. Heldigvis var det billig: grønnsaksuppe og vann.
Otto |
Unghesten vår ble rekvirert, den tilhørte «kavalerireserven». Bestefar prøvde å forklare, men jeg var utrøstelig og gråt selv om jeg var stor og medlem av Hitlerjugend. Ute på landet drev gruppa mi mest med idrett, lite politikk. I andre avdelinger fikk de utdelt slåsshansker og 12
gummikøller. Eller de skrøt i alle fall av det, da vi hadde den store samlingen i Nürnberg i 1935. Lenge klarer far å holde meg unna sesjon, skylder på at gården trenger meg. De krever at vi øker kornproduksjonen til hæren som bare vokser og vokser. Jeg tør ikke fortelle ham at jeg ønsker å være med og kjempe for fører og fedreland. Seiersbruset når Tyskland stormer fram, er som verdensvinden i Genesis når den flyr over landskapet. Denne vinden løfter fanene våre når vi marsjerer.
Werner |
Har du ikke svettet hos Mix og Genest, Slavet hos Schwarzkopf, AEG og Borsig, Har du ennå til gode å lære livets ondskap hadde noen skrevet på veggen i garderoben. Hos Siemens, Knorr og Stock var man den laveste av de lave, nesten slave for de rike fabrikkeierne. På skipsverftet er det mye bedre. Ingenting å si på lønna. Det merkes at det vi bygger, er viktig. Tirpitz. Størrelsen hennes er naturligvis strengt hemmelig.
Fregattenkapitän Bieler |
hedwig |
Det er bruk for meg på det nye flaggskipet til 1. kampgruppe. De er nå ferdige med finjusteringen på verftet i Wilhelmshaven og besetningen skal til Østersjøen for skytetrening og øvelse i manøvrering. Endelig får jeg slippe ut av kontoret. Sjøkrig er 99 % sjø og 1 % krig, sa de gamle admiralene. De sa også at hver sjuende bølge er størst. Kanskje er det slik med krigen også, hvert sjuende angrep fra britene vil lykkes? Klart jeg er stolt over å ha en kjæreste som skal mønstre på selveste Tirpitz! Det er viktig å være med og kjempe for Tyskland, jeg skal prøve å bidra med mitt. Hedwig, sa Fritz alvorlig i ettermiddag, møt meg klokken elleve 13
i kveld ved fontenen på vestsiden av Olympiaparken. Han er så søt med den lysebrune luggen som faller ned over panna. Må bruke liljekonvallsåpen, legge håret, han skal huske meg som fin, som den aller fineste. Jeg skal skynde meg, låne nyskjørtet til Ruth, det får jeg sikkert når hun hører at det er vår siste kveld sammen. Vil jeg orke å vente på ham?
Kaspar |
Jeg blir utskrevet til tjeneste snart, jeg vet det. Hva om jeg må drepe, hva hvis det står mellom meg og en engelsk soldat? Kanskje han også studerer og har familie, et langt liv foran seg som jeg skal ta fra ham. Jeg vet ikke om jeg klarer det. Mor vil få presten på døra. Alle er redde for presten nå, hvor er det han banker på neste gang, med det spesielle uttrykket i ansiktet som røper alt, lenge før munnen åpner seg og sier «kondolerer». Om en ugle flyr over et hus, kommer noen til å dø, hørte jeg en gang. Det er en ugle i skogkanten her, jeg har sett den flere ganger i det siste, den kommer fram på kveldene. Hver gang støkker jeg over at den har et ansikt, at to øyne stirrer rett på meg. Nå skal jeg følge med på hvor den flyr. Bare den ikke kretser over huset til Sigismund, eller kommer hit. Hadde det ikke blitt krig, kunne jeg fått jobb på fakultetet, avhandlingen min er snart ferdig. Det er der jeg hører hjemme, ikke på et slagskip. Nå har det nasjonalsosialistiske partiet hatt syv feite år, er det ingen som minnes faraos drøm, etterpå følger syv magre, med sult og nød? Eller kanskje Føreren er sterkere enn faraoen? Jeg husker noe jeg så i avisen mens man ennå fikk slike ting på trykk. Det var en som skrev om kong Nebukadnesar og hans forfølgelse av jøder. Det gikk ikke så bra, kongen endte opp som gal. Skribenten våget ikke å trekke parallellen til Hitler, men den fantes mellom linjene. Oftere og oftere er det noen som spør: Er du arisk? Det føles som et svik å si ja, et svik mot de som må svare nei. Under forrige krig sloss faren min sammen med jødiske gutter, ingen skal ha sagt noe på det den gang. 14
Otto |
Det blir neppe plass til den skimrende steinen fra hagen. Den Ingeyndlingskusine ga meg da vi var små, og påsto brakte lykke. Vi får ikke ta med oss flere personlige ting enn det som rommes i en liten trekasse på størrelse med mors fløyelsskrin. Jeg har pakket: – Farmors tynne gullkors, som jeg arvet. – Avisutklippet som viser den store premiestuten vår. – En salmebok. – Brevpapir og to blyanter. – Den tynne filthatten far alltid brukte da jeg var barn. Den putter jeg innom trøya. Jeg sender med deg den usynlige Påpasseren min, hvisker Inge rett før jeg drar. Han har reddet meg flere ganger, sier hun, det er jeg sikker på.
Kaspar |
Vet du hva jeg har hørt, roper Sigismund idet jeg kommer for å vise ham innkallingsbrevet, Hitler er en mester i svartekunst! Da han skulle velge symbol til partibevegelsen, snudde han svastikaen, som alltid har vært vendt mot høyre, og dette betyr påkalling av ondskap og mørk magi. For noe vrøvl, svarer jeg, men det er mer, sier Sigismund ivrig, for Goebbels tror visst på Nostradamus, ja, og både Hitler og Himmler skal ta astrologi svært alvorlig, var det en som fortalte far. En som ikke ville si navnet sitt, men som hadde vært med i «Den Tyske Orden» og «Thule», før Hitler forbød dem, for han ville ikke ha noen som kan bruke slike krefter mot seg. Hitler kalles den øverste Vismann i de kretsene. Mannen sa til far at Hitler både i Wien og senere var opptatt av okkulte teorier. En av dem skal være «Teorien om verdens-isen» av en Hörbiger. Har du hørt om den? spør Sigismund. Nei, svarer jeg, husk nå at folk overdriver. Det er i hvert fall sikkert at Hitler brukte å svinge en pendel over sjøkartet for å finne ut hvor marinens båter befant seg, fortsetter han. Admiralene ble overbevist da Hitler fant skipet Prinz Eugen, som var på hemmelig oppdrag, det har jeg hørt fra flere! 15