T YPE-IT AS, 03.12.2013 ORDRE: 31100 (s . 1 av 379)
Øyesten
T YPE-I T AS, 03.12.2013 ORDRE: 31100 (s . 2 av 379)
T YPE-IT AS, 03.12.2013 ORDRE: 31100 (s . 3 av 379)
Jakob Melander
Ă˜yesten Oversatt av Morten Gaustad
T YPE-I T AS, 03.12.2013 ORDRE: 31100 (s . 4 av 379)
Oversetteren er medlem av Norsk Oversetterforening
Originalens tittel: Øjesten ©Jakob Melander og Rosinante/ROSINANTE & CO, København 2013 Norsk utgave © 2014 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med Papir Printed in ISBN 978-82-03-21921-4
T YPE-IT AS, 03.12.2013 ORDRE: 31100 (s . 5 av 379)
Mai, 1953
Vinden står ned gjennom Øresund, pisker bølgetoppene hvite i den kjølige vårkvelden. Sola henger lav og rød over land, fiolette skystriper trekker opp fra Amager. En flokk måker skriker i oppdriften, sirkler over åtselet som stiger og faller i sjøgangen. Inne på land forserer en speidertropp jordvollene rundt Charlottenlund Fort, i gåsegang over de gresskledte skråningene. Lemen på rekke og rad, inn og ut mellom buskene. Nå og da passerer en bil på Strandvejen, ellers er alt øde. Guttungenes knær skjelver, blåfrosne, skjeve. De søker nedover, forsvinner bak kanonbatteriene for litt senere å dukke opp lenger framme. Den første måken stuper ned, sliter løs en hvit kjøttbit fra åtselets oppblåste buk, den neste følger rett etter. Speidertroppen har kommet halvveis over demningen, som fører inn til land, til Strandvejen og den skogsliknende Charlottenlund slottspark. En større, ranglete gutt utgjør baktroppen, han snubler av gårde etter de andre. Gisper etter pusten i den harde vinden. Luken opp til de neste i troppen vokser. Forrest synger de. Vinden river i stemmene, kaster bruddstykker tilbake i ansiktet på ham. 5
T YPE-I T AS, 03.12.2013 ORDRE: 31100 (s . 6 av 379)
Tjukken og Stakan de løp seg en tur Det varte og rakk, og Tjukkens bukser sprakk Stakan løp videre – og kysset alle pikene Til slutt ble han frekk Og kysset Skippern så kjekk Stakan, Stakan løp for ditt liv Her kommer Tjukken med en slakterkniv Stakan, Stakan løp for ditt liv Her kommer Tjukken med en slakterkniv
Gutteslangen snor seg over Strandvejen, forsvinner inn mellom stammene. Etternøleren må vente på en enslig kabriolet på vei nordover. En lyshåret jente i forsetet sender ham et smil idet de passerer. Så er de borte, og han kan krysse veien. Ekkoet av de andres stemmer vibrerer fremdeles mellom trærne. Stakan, Stakan løp for ditt liv –
På den andre siden av veien begynner han å gå fortere, småløper. Ryggsekken hopper opp og ned. Den kalde meisen slår inn i nyrene. Snart er det bare vinden som suser i trekronene, den hese lyden av åndedragene hans. Hjertets pumpende dobbeltslag. Trærne begynner å snurre for øynene hans. En rot strekker ut fingrene, får tak i foten hans, og han faller mot skogbunnen. De krokene greinene strekker seg ut, tar imot ham. Han vil skrike, men klarer ikke. Munnen er full av jord og råttent løv. Han strekker ut armene i et stumt rop om hjelp. Med ett er det over. Han ligger på den nakne skogbunnen, gisper etter luft. Han ynker seg, spytter jord og 6
T YPE-IT AS, 03.12.2013 ORDRE: 31100 (s . 7 av 379)
løv. Alene i tussmørket. Så begynner det å synge i trekronene, stadig høyere. Han setter seg med hendene rundt knærne, gjemmer ansiktet. De små skuldrene rister. Nå kommer stemmene. De hyler med vinden, slynger seg over og under den, rir på den, stiger og faller i langsomt dreiende toner som blir høyere etter hvert som natten avløser det myke tussmørket. Han vet ikke hvor lenge det står på, stemmenes rasende anfall. Vet bare at han til slutt må bukke under, la det skylle inn over seg, gå under i mørke og gru. Han ligger på ryggen, halvveis nede i et vannhull, med sikkel rundt munnen, jord i hele ansiktet og et vilt uttrykk i øynene da de finner ham, mennene med hundene og lyktene. De har lett etter ham i timevis. Har han virkelig ikke hørt noe? Jo, hikster han mot halsen på den store mannen med den hjemlige lukten, morfaren holder rundt ham. Stemmene. Han hørte stemmene. En av mennene går rundt lysningen med lykta, roter i jorda med foten. Dere, sier han, er det ikke her Gestapo fikk tak i han piloten –? Men morfar lukker munnen på ham med en håndbevegelse og et blikk. Morfar, som bestemmer, morfar, som alltid vet best. Så begir de seg tilbake mot huset, hvor mor venter. Mor, som aldri snakker.
T YPE-I T AS, 03.12.2013 ORDRE: 31100 (s . 8 av 379)
T YPE-IT AS, 03.12.2013 ORDRE: 31100 (s . 9 av 379)
DEL 1
T YPE-I T AS, 03.12.2013 ORDRE: 31100 (s . 10 av 379)
T YPE-IT AS, 03.12.2013 ORDRE: 31100 (s . 11 av 379)
Lørdag den 14. juni
T YPE-I T AS, 03.12.2013 ORDRE: 31100 (s . 12 av 379)
T YPE-IT AS, 03.12.2013 ORDRE: 31100 (s . 13 av 379)
1
«Se her ’a, Gunnar.» Stemmen til Johannes var opphisset, den vesle kroppen hans dirret av spenning. Gunnar smilte for seg selv. Jobben som naturveileder på Amager Fælled hadde han drømt om helt siden han fartet rundt her ute som speider. Å stå opp altfor tidlig mens kjæresten ble liggende i senga hjemme var selvfølgelig ikke så morsomt. Men dette, ja, det veide opp for alt sammen. Ungene var helt oppslukt, satt på kne, spredt ut bak ham. Sugde til seg hvert minste ord fra ham, hver bevegelse. Det algefylte vannet klukket stille mot den tilgrodde sandbredden. En lett bris sang i trekronene som hang utover vannet. Ute på innsjøen fulgte en enslig måke med på de merkelige tingene de holdt på med. Johannes satt på huk, nesten helt nede ved vannkanten, pekte på de tørre restene som hang fra en plantestengel. De duvet i den lette brisen. «Så fint, Johannes. Kom, alle sammen, kom og se hva Johannes har funnet.» Gunnar ventet til alle barna hadde samlet seg rundt ham, før han fortsatte. «Dette er nymfehud fra en stor brun øyenstikker, et av de største insektene vi har i Danmark. Øyenstikkeren har ufullstendig 13
T YPE-I T AS, 03.12.2013 ORDRE: 31100 (s . 14 av 379)
forvandling. Det vi si at de ikke har noe puppestadium.» Han så rundt på sirkelen for å forsikre seg om at alle var med. Barna lyttet oppmerksomt. «De lever som øyenstikkernymfer i vassdrag og vannhull i opptil tre år. Og når de blir gamle nok, nå i mai, juni og juli, kryper de opp på land og kommer ut av nymfehuden. Ser dere de hvite trådene der? Det er åndedrettssystemet til nymfen, det åpner seg i det siste nymfestadiet, så øyenstikkeren kan komme ut. De kalles trakeer –» «Men hvordan beveger de seg?» var det én som ville vite. «Tja, de har jo bein.» Gunnar lo. Den neste opplysningen gjorde alltid lykke. «Men når de skal ha skikkelig fart i vannet, slipper de en kjempepromp. Tarmsystemet deres fungerer nemlig som en jetmotor. Da fyker de av gårde.» Han demonstrerte med hånda hvor fort en øyenstikker kunne fyke gjennom vannet. Ungene lo så de nesten veltet over på bakken. Bare et par av jentene lagde grimaser og tisket og hvisket. Bakfra dro Ishmael i anorakken hans. «Vent litt, Ishmael. Jeg skal bare …» Gutten dro i ham en gang til. «Gunnar, se der. Hva er det?» «Hvor?» Han snudde seg. «Der.» Gutten pekte nedover langs bredden. Halvt skjult bak et par busker helt nede ved vannkanten. Noe stort og gulaktig i sollyset. Det lå halvveis nede i det mørke, stille vannet. Det var blitt varmt. Han burde ta av seg anorakken. «Jeg vet ikke, Ishmael. La oss gå og se etter.» I spissen for flokken av barn begynte Gunnar å gå langs bredden. Etter et par skritt stanset han. Over 14
T YPE-IT AS, 03.12.2013 ORDRE: 31100 (s . 15 av 379)
dem trakk et fly en hvit stripe over den blå himmelen. «Det er best dere venter her, unger.» Hun lå naken på ryggen halvveis inne på bredden, det nederste av de sprikende beina stakk ned i vannet. Huden som voks, gulaktig. Det svarte håret lå i tørre, livløse tjafser nedover ansiktet. Nølende gikk han et skritt nærmere. En flue steg opp fra den mørke hulen under øyenbrynet hennes, summet utover det stille vannet. Bak ham begynte et av barna å gråte.
T YPE-I T AS, 03.12.2013 ORDRE: 31100 (s . 16 av 379)
2
Den fallende bassgangen til John Paul Jones dannet en dyster bakgrunn for Jimmy Pages nervøst-prikkende gitararbeid. Kombinasjonen av Fenderbass og Telecaster runget i hodet på akkurat den ubeskrivelig fantastiske måten som var bedre enn dop og nesten like bra som sex. Been dazed and confused for so long it’s not true Wanted a woman, never bargained for you
«Hei, hører du etter?» Ulrik Sommers hode på den andre siden av det store, mørke skrivebordet, i silhuett mot det enorme panoramavinduet. Ansiktet var bare én svart flate – bortsett fra øynene. De skinte. «Ja.» Lars vippet sin nesten to meter lange, 44-årige kropp fram og tilbake på føttene, lukket øynene. Kontoret luktet linoleum, støv og gammel svette. Lots of people talkin’, few of them know The soul of a woman was created below
Crescendo.
16
T YPE-IT AS, 03.12.2013 ORDRE: 31100 (s . 17 av 379)
Hele Led Zeppelins første album var lagret på den indre harddisken hans, han kunne bare slå av og på som det passet ham. Lars åpnet øynene. Bak silhuetten av den gamle vennen hans, i forlengelsen av Edvard Falcks Gade, lå tretoppene i Tivoli med Himmelskipets strebende spir og Pariserhjulets gondoldråper frosset fast i morgenlyset over de grønne trærne. Bak dem SAS-hotellet, til høyre Glyptoteket og den lille oasen av en hage. Det hadde regnet i natt. Alt framsto friskt og i klare farger. Slik hadde Ulriks utsikt sett ut i mange år, og slik kom den sikkert til å fortsette å se ut. Men han og Ulrik hadde passert et punkt. Et eller annet sted mellom før og nå hadde alt blitt forandret. Det virket ikke som om Ulrik hadde forstått det. «Hm.» Politioverbetjenten gned seg i pannen, så ned på skriveunderlaget, fingret med den øverste knappen i uniformsjakka. Så kremtet han. «Hvor var du?» Lars så bort, hostet. «Jeg tok et fly til Athen, leide en bil og kjørte til jeg ikke kom lenger.» «Ja vel. Og hvor var det?» «Spiller det noen rolle?» «Faktisk …» Ulrik sukket. «Vi er da venner.» «Du har ikke hørt om det. Kato Vasiliki. Et lite badested for grekere. Ingenting å finne på. Et høl.» Ulrik så ut som om han tenkte. Det var han flink til. Å se ut som. Det var den evnen, mer enn noe annet, som hadde skaffet ham den siste stjernen på skulderklaffene. Så smilte han. Med hele ansiktet. «Ja, så bra, da.» Ulrik flyttet fyllepennen fem centimeter til høyre og foldet hendene på bordet foran seg. 17
T YPE-I T AS, 03.12.2013 ORDRE: 31100 (s . 18 av 379)
«Godt å høre at du har hatt en fin ferie. Hvis det var noen her som trengte det, så var det deg.» Han tok en kort pause. «Jeg er innstilt på å la det fortsette som før. Det håper jeg …» Ulrik så ham ikke i øynene mens han snakket. Lars hørte ikke etter. Egentlig merkelig at han ikke hadde sett det før, at Ulrik liknet på en røyskatt. Dyremunnen åpnet seg og lukket seg, men det kom ikke en lyd. Lars forsøkte å kjenne etter, prøvde å finne sinnet. Men det var borte. Det var bare et stort, tomt hull. Han var hjemme igjen. Røyskattens munnbevegelser ble til lyder, ord. « … og for å vise at jeg mener det, har jeg lagt til side denne til deg: etterforskningsleder, drap. HS ble ringt opp for en halv time siden. Det er ute på Amager Fælled.» Røyskatten rakte ham en tynn saksmappe over bordet. Lars strakte automatisk fram hånda for å ta imot. Hendene deres streifet hverandre. Begge så bort. Ulrik reiste seg, strøk en hånd nedover uniformsjakka. «Velkommen hjem. Det er godt å ha deg på plass igjen.» Han nølte. Så strakte han fram hånda. Lars flyttet saksmappen over i den venstre, klemte Ulriks utstrakte hånd med en mekanisk bevegelse. Han måtte komme seg ut. Nå. «Vent,» sa Ulrik. «Vi har fått en jente fra Kolding. De påstår at hun er dyktig. Hun skal se hvordan vi gjør det her i storbyen. Jeg tenkte du kunne ta deg av henne?» Ulrik så ned på et ark på skrivebordet. «Bissen – Sanne Bissen.» Lars knep sammen øynene. Sukket. Akkurat det han trengte nå. «Jeg går ned og finner en tjenestebil.» Ulrik smilte. Av lettelse, antakelig. 18
T YPE-IT AS, 03.12.2013 ORDRE: 31100 (s . 19 av 379)
Lars svingte jakka over skulderen, åpnet døra, snudde seg igjen. «Drapssjefen, er han inne?» Ulrik, som var i ferd med å sette seg, deiset det siste stykket ned i stolen av ren overraskelse. «Øh, i dag? Jeg tror – har han ikke fri?» Lars gikk uten å svare, lot døra hugge over den siste delen av Ulriks setning. Ute på forkontoret ble han stående ubesluttsom i noen sekunder, tok fram konvolutten fra innerlomma, skrapte kanten mot den litt for lange skjeggstubben. Så nikket han til Ulriks sekretær, som satt midt i en lengre telefonsamtale, gikk over til raden med posthyller og la den i drapssjefens hylle.