Jan kallevik og Haakon Larsen - XTRM, krig i oslos gater

1994–1996

1994–1996

143

XTRM

Skrapmetall – Nazistene driver og banker opp folk i sentrum. Nå har de tatt seg en pause og stukket inn på Trappa. Vi kan storme dem om vi skynder oss!

Jungeltelegrafen går lynraskt denne mørke, kalde februarkvelden.

Minst fem personer som kan se ut som antirasister, er brutalt overfalt og banket opp av nazigjenger i strøket rundt Rockefeller, hvor selveste Iggy Pop står på konsertplakaten. På et blunk har vi klart å mobilisere 25 militante personer. Vi avtaler å samles på Blitz før vi invaderer Maria von Trapp, den brune, nazivennlige puben på hjørnet like ovenfor Youngstorget. Der sitter fascistene og slukker tørsten før de igjen skal ut og terrorisere tilfeldige mennesker som ikke passer inn i verdensbildet deres.

Marius og jeg går i front, foran alle Blitz-folka. I situasjoner som er så uoversiktlige – og farlige – som dette, er første bud å ha en makker man kan stole 100 prosent på. Vi i Sharp føler oss bare trygge på våre egne, samt gammelpunksa og enkelte fra AFA. Det er få av disse Blitz-folka vi regner med kan gi oss ryggdekning. Og selvfølgelig: I en setting så rå som dette, er det veldig menneskelig å få noia.

På vei mot Trappa merker jeg hvor forbanna jeg er på meg selv.

Så inkompetent å dra hjemmefra uten et skikkelig slagvåpen! Alt jeg klarte å finne i farta, var en stang av noe skrapmetall. Derfor kan jeg bli nødt til å slå flere slag etter hverandre for å oppnå bra nok effekt.

Heldigvis fikk jeg også med meg et par luringer – lettere våpen som kan gjemmes på kroppen – i tilfelle knipe. Marius er bevæpnet med en solid nunchaku. Idet vi nærmer oss Maria Von Trapp, tar vi fram finlandshettene. Adrenalinet blir fininnstilt på riktig nivå før Marius og jeg gir hverandre bekreftende blikk. Så river jeg opp døra. Jeg ser frykten lyse i øynene på tre naziskins som står like på innsiden. De skjønner jo hvorfor vi er her.

– Blitzerne kommer! hyler en ung jypling i panikk, mens han skrekkslagen rygger innover i lokalet. Vi får blikk-kontakt og øynene mine signaliserer forakt: Du er min, og du er allerede død!

144

1994–1996

Ganske kjapt får også Marius valgt ut – og tatt – sin første naziskin.

Så går han løs på en veteran i grønn pilotjakke. Det elementære nå er å holde fokus og tenke kjapt som faen. Marius er litt foran meg, men på et tidspunkt tar en diger dørvakt tak i ham. I ren refleks slår jeg vakten i hodet. Jeg registrerer et lite boing fra det elendige slagvåpenet mitt. – Men jeg jobber jo her, for faen, brøler vakta.

Her må jeg ta et kjapt valg: enten fortsette etter nazisten min eller hjelpe Marius – og risikere å miste fokus. Jeg snur meg kjapt og ser en svær gjeng fra Blitz og Gamlebyen følge rett bak oss. Det gjør valget enkelt. Jeg følger etter nazisten og tar det for gitt at noen der bak vil hjelpe Marius. Etter å ha stupt forbi vakta, brøyter jeg meg vei gjennom Trappas vanlige gjester, som naturligvis sjokkeres av den vanvittige forestillingen som pågår rundt dem.

– Der er han, nassen min! roper jeg til meg selv.

Jeg ser ham løpe innover, rett i rottefella, uten sjans til å gjøre retrett. Guttungen kan toppen være et par og tjue år gammel. Ansiktet hans forteller meg at han vet han har tapt allerede. Han har ingen kontroll på adrenalinet sitt og lider av det såkalte fight or flight-syndromet.

Halvhjertet løfter han slagvåpenet og slår meg midt i pannen. Jeg trenger ikke engang å riste på hodet, så lite kraft er det i slaget. Jeg løfter høyrehånda og planter skrapmetallet i pæra på ham. Boing, boing.

Denne gangen funker det: Jyplingen klasker rett i bakken. Dette må da være en spøk, tenker jeg, spiller han død nå? Vi har jo sett nazigutter legge seg ned før, i håp om å få slippe mer juling. Jeg liker uansett ikke å skade folk mer enn nødvendig, derfor lar jeg ham ligge og speider etter nestemann.

Nazistene er desperate nå. Helt innerst til venstre i lokalet, bak et biljardbord, står fem–seks av dem og kaster biljardkuler, askebegre og halvliterglass mot mobben som nærmer seg. Blitz-folka sliter med å trenge gjennom kuleregnet. På tide å opptre som et ekte frontsvin, sier jeg til meg selv og drar opp en av luringene jeg har på innsiden av jakka – en signalpenn. Dette kan være et livsfarlig våpen og må brukes med omhu. Kaboom! Jeg fyrer av et skudd mellom nazistene, 145

XTRM

så de ikke får blåst av seg hodet. Men disse folka tar ikke et hint. De bare fortsetter bombardementet. Innerst i høyre hjørne velger jeg ut et par karer av størrelsen XL og styrter gjennom kuleregnet for å gi den høyeste av dem noen hurtige slag med møkkavåpenet mitt. Faen!

Det funker ikke i det hele tatt! Da får jeg heller ta fram min andre lille luring, en kjekk liten boks med CS-gass. Begge to får smake innholdet, og går ned for telling. Amatører, har de aldri blitt gassa før?

Nå som barrieren er brutt, har nassene havnet fullstendig på defensiven. Inn fra venstre kommer en tredje sharper og kjører en biljardkø i et av mine ofre. Vi smiler litt til hverandre, noe sadistisk midt i all ståheien. Men nok får være nok. Vi har gitt nazistene en real lærepenge der vi forlater dem i fosterstilling, med hendene over hodet.

Men hvor er broder Marius? Jeg finner ham omsider, helt i ørska. Midt i kaoset har en av våre egne – ei Blitz-jente – most en diger blomsterpotte i hodet på ham, så blodspruten står lang vei. Dette skjer mens Marius har fått et overtak på veterannazisten og bruker nunchakuen til å denge løs på ham. Misforståelsen skyldes at begge har grønne pilotjakker. Jeg rekker knapt å frese amatør! for noen andre gauler: – Snuten kommer!

Marius og jeg veksler hurtige blikk og beinflyr bort fra stedet.

– Pælm den jævla suveniren din, sier jeg om pilotjakka han rappa fra den eldre nazisten. Jakka er selvfølgelig full av nazibuttons og annen propaganda. Marius slenger den over et gjerde, og jeg kvitter meg med skrapmetallet mitt.

– Men denne må jeg gjemme, sier Marius idet politiet bare er tretti meter bak oss. Lynkjapt lemper han nunchakuen oppi en søppelkasse.

Kjenner jeg ham rett, har han tenkt å hente praktvåpenet sitt så snart det hele har roet seg. Jeg skjønner ham godt. Man må ta vare på det som er viktig her i verden.

Vi klarer å gjemme oss på en parkeringsplass, og får kontakt med Tone. Hun lover å hente oss i bilen sin med en gang. Noen nervepirrende minutter passerer. Marius blør som en gris fra hodet, men adrenalinet pumper fortsatt så friskt at vi begge gliser rått til hveran146

1994–1996

147

XTRM

dre. Tone dukker opp etter et kvarter. Kjapp som alltid. Vel hjemme i Oslogate 16 er det rett fram med seiersspriten. Dette må feires – selv om Marius gikk på en kraftig smell fordi en av våre allierte mistet hodet og oversikten. Hvorfor må vi forholde oss til sånne folk? Marius er uansett i godt humør, vi har jo tatt nazistene knallhardt. Neste dag drar han ned på legevakten og får sydd et titall sting i bakhodet. Slagvåpenet sitt finner han også.

Det såkalte Trappaslaget slås stort opp i avisene, og jeg leser meg til at noen må ha gitt den første nazisten min enda en omgang juling – selv om vi har en policy om ikke å ta folk unødvendig hardt. Tre av aksjonistene våre blir for øvrig arrestert av politiet noe senere. På Blitz-huset mottar de en merkelig telefon fra en av nazisjefene, som sutrer over innsatsen til sine egne. En hel gjeng av dem hadde nemlig gjemt seg på dassen mens det sto på som verst. Dette begynner å bli en tradisjon: Så snart vi viser oss, blir nassene tissetrengte.

Trappaslaget var blodig – et av de voldsomste sammenstøtene på noen år. Hva fienden nå vil finne på, er ikke godt å vite.

Muldvarpen Den akselererende nazitrusselen berører alle som er involvert i antifascistisk aktivitet. Gutter som jenter. Veteraner som nybegynnere.

Det er mange som ønsker å bidra i gatekrigen. Men ikke alle er til å stole på i kritiske situasjoner. Det er lett å miste hodet, som Trappaslaget så meningsløst demonstrerte. Nå har noen av jentene i miljøet startet et lite opprør. De er forbanna fordi vi holder dem utenfor når det smeller. Jentene har for så vidt et poeng: – Disse oppgjørene kan være farlige for alle som deltar. Derfor må folk være 100 prosent trygge på at noen dekker ryggen deres, prøver vi gutta å forklare. – Og nå skjerper vi kravene til alle, uansett kjønn.

Det vi opplever som nødvendig elitetenkning, mener disse jentene er utilbørlig guttedominans. Nå har en god del jenter begynt å trene kampsport. De liker å sparre, og skjønner hvor viktig denne treningen 148

1994–1996

er for å kunne slåss gatenært. Likevel er det essensielt å bare kjøre 70 prosent kontakt under sparringen, for å unngå skader. De fleste får med seg dette poenget. Men ikke en blodfersk ungjente som dukker opp en kveld jeg trener nybegynnerne. Hun kjører påfallende hardt og aggressivt, tilnærmet 100 prosent. Jenta har overhodet ikke teknikk.

Men hun er ganske kraftig bygget og har bra pønsj i slagene.

– Hei, se her, sier jeg, og demonstrerer hva 70 prosent kontakt innebærer.

Jenta nikker, som et tegn på at hun har forstått hva jeg sier. Men like forbanna fortsetter hun å hamre løs på de andre jentene, uten den minste form for selvkontroll. Kanskje hun ikke er helt tilregnelig, tenker jeg etter å ha servert det samme budskapet for andre gang – uten at det hjelper.

– Greit, da får du gå mot meg, sier jeg stramt.

Og jenta dundrer boksehanskene for full kraft rett i ansiktet mitt.

Jeg kjenner at jeg blir ordentlig arg. Her er det jeg som instruerer, og alle andre får gjøre som jeg sier. Derfor langer jeg ut noen slag – venstre, høyre, venstre – med 95 prosent kraft, sånn at jenta får smake sin egen medisin. Som ventet renner det snart blod nedover ansiktet hennes. Jeg ser tydelig at hun ikke setter pris på behandlingen. Det er også meningen.

– Hvis du ønsker å fortsette å trene her, må du først sette deg inn i spillereglene – og respektere dem, forklarer jeg.

Litt senere på kvelden begynner jeg å kjenne litt dårlig samvittighet. Prinsipielt slår jeg egentlig aldri jenter. Og denne nybegynneren kan knapt ha vært over 15 år. Har jeg oppført meg uprofesjonelt nå? tenker jeg. Normalt gir vi jo de yngre folkene litt slingringsmonn, litt tid så de kan skjønne hvordan tingene henger sammen. Denne jenta dukker aldri opp på thaiboksingen igjen.

Et halvt år senere leser jeg med fete typer på forsiden av løssalgs­ avisene: Nazi-infiltratør på Blitz-huset. Dette slår nødvendigvis ned som ei bombe i alle antifascistiske miljøer. Vi risikerer alle å bli tungt rammet, selv om infiltratøren kun har kommet seg på innsiden av 149

XTRM

Blitz. Jeg kjøper absolutt alle osloavisene for best mulig å få kartlagt infiltratørens bevegelser. Deretter ringer jeg Gustav i Antifascistisk Aksjon (AFA), den internasjonale bevegelsen som nettopp har etablert en norsk avdeling med tilknytning til Blitz-huset. Gustav og jeg blir enige om å møtes raskest mulig.

Egentlig er jeg ikke så overrasket over det som har skjedd. Folk på Blitz kan – i motsetning til oss mer militante – tidvis være ganske uforsiktige og grenseløst naive. Blitz er jo et ungdomshus. Pitbullklubben og Sharp er langt mer lukkede miljøer, hvor kravene til sikkerhet er strengere. Infiltratøren har åpenbart ikke klart å få innpass i miljøene våre. Det er vi glade for, i det minste.

– Denne såkalte infiltratøren må finnes! Dette er ikke oss i Gamlebyen sitt problem, det er Blitz sitt problem, sier jeg, når Gustav kommer på besøk i Oslogate 16.

– Jeg ser den, sier han, uten å krangle.

Gjennom medieoppslagene har vi klart å kartlegge hvilke steder muldvarpen har vært innom. Derfor foreslår jeg at vi lager en slags elimineringsliste, hvor Gustav skriver opp navnene på alle som har vært til stede der infiltratøren hevder å ha vært. Deretter fjerner vi dem som umulig kan stå bak dette, og til slutt bør vi kunne sitte igjen med bare én: forræderen.

Kort tid senere har han samlet i underkant av 25 navn på blokka.

Vi starter med å fjerne alle som har lang, lang antifascistisk fartstid, deretter stryker vi alle dem som har vist seg å være spesielt dedikerte.

Til slutt sitter vi igjen med bare to navn. Den ene er en fyr som holder til utenfor Oslo, den andre er jenta fra thaiboksingen. Vi blir enige om at vi helst bør gruble litt grundigere over dette. Med mindre vi er 100 prosent sikre, risikerer vi å sverte en uskyldig idealist. To dager senere ringer jeg Gustav.

– Nå er jeg sikker. Det er den forvirrete ungjenta. Treningen på Borgen må også ha vært en del av infiltreringsforsøket, sier jeg.

– Dess­uten styrker det mistanken at hun dukket opp da vi pusset opp Pitbullklubben. Vi ga henne noe verktøy, men hun gjorde aldri noe 150

1994–1996

seriøst forsøk på å jobbe. Også dette må ha vært en del av kartleggingen.

– Jeg har kommet til samme konklusjon, sier Gustav. – Infiltratøren er Karen Margrethe Espenæs.

Og snart skal det vise seg at vi begge har rett. Jenta sørger indirekte for at mengder av antifascister må leve i stadig frykt for å bli angrepet – i verste fall drept – av nynazister de påfølgende årene. På Blitz har hun nemlig fått tilgang til ei tilkallingsliste med navn, adresser og telefonnummer på sentrale folk i de ulike antifascistiske miljøene. Denne lista gir hun våre fiender i gave.

I 2011 prøver hun å gjøre karriere på forræderiet med dokumentarfilmen The Betrayal (2011), nå under navnet Karen Winther. Ifølge henne selv er hensikten med filmen å finne svar på hvorfor hun kunne gjøre det hun gjorde. Men hun tåkelegger sine handlinger – og virker mer opptatt av å forstå seg selv enn av å få fram hvilket terrorhelvete hun forårsaket i Gamlebyen. Jeg kjenner mange hundre mennesker som aldri vil tilgi henne dette.

Et syn for guder På motsatt side av bakgården til Blitz, ligger lokalene til en forhenværende bilforretning. Bakgården er skjermet av en høy mur, og som ekstra beskyttelse har Blitz-ungdom valgt å sette opp et piggtrådgjerde.

Da Agent Jakob kom med avsløringene sine i 1991, fikk vi bekreftet hva vi alltid har trodd: Bombing av Pilestredet 30C er nynazistenes hovedmål.

21. august 1994 – et drøyt halvår etter ydmykelsen på Maria von Trapp – sniker to av Norges farligste høyreekstremister seg inn mot Blitz-huset. Den ene fyrer av et par pistolskudd. Den andre kaster en massiv ladning dynamitt – 50 ganger dødelig styrke – over muren mot bakgården. Til alt hell for de sju som er på nattevakt, setter dynamitten seg fast i piggtrådgjerdet. En av vaktene har hørt lyder og er på vei ned i kafeen idet dynamitten eksploderer. Trykket er så voldsomt 151