Jesmyn Ward
Syng, gravløse, syng Oversatt av Eve-Marie Lund, MNO
Jesmyn Ward Det som reddes kan (2019)
Denne boken er produsert på et miljøgodkjent trykkeri. Originalens tittel: Sing, Unburied, Sing Copyright © 2017 by Jesmyn Ward Published by agreement with Licht & Burr Literary Agency Norsk utgave © 2020 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 11/13,8 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2019 Papir: 60g Holmen Book Cream 2,0 Printed in Latvia Livonia Print, Riga 2020 ISBN 978-82-03-37417-3
Til min mor, Norine Elizabeth Dedeaux, som elsket meg før jeg tok mitt første åndedrag. Hvert sekund av mitt liv viser hun meg at hun gjør det.
Hvem leter vi etter, hvem leter vi etter? Det er Equiano vi leter etter. Er han gått til elva? La ham komme tilbake. Er han gått til bondegården? La ham vende hjem. Det er Equiano vi leter etter. – kwa-sang om forsvinningen til equiano, en afrikansk gutt
Minnet er noe levende – det er også på gjennomreise. Men i det øyeblikket det er der, samles og lever alt som blir husket – gamle og unge, fortid og nåtid, levende og døde. – fra «one writer’s beginnings» av eudora welty
Golfen skinner, matt som bly. Kysten av Texas blinker som en rand av metall. Jeg har ikke noe hjem så lenge sommeren bobler til den når kokepunktet den dagen da glødende kull i Gud Herrens navn blir samlet på hodet til alle hvis evangelium er pisken og flammen, tidsalder etter tidsalder, de døde som ikke lenger vet av verden. – fra «the gulf» av derek walcott
kapittel 1
JOJO Jeg liker å tro at jeg veit hva døden er. Jeg liker å tro at det er noe jeg kan se på uten videre. Når Pop sier at han trenger min hjelp og jeg ser den svarte kniven han har stukket ned i bukselinningen, følger jeg etter Pop ut av huset, prøver å holde ryggen rak, skuldrene rette som en kleshenger; det er sånn Pop går. Jeg prøver å se ut som om dette er normalt og kjedelig, så Pop skal synes at jeg har gjort meg fortjent til å bli tretten, så Pop skal vite at jeg er klar til å dra i det som må dras i, skille innvoller fra muskler, trekke innvoller ut av hulrom. Jeg vil at Pop skal vite at jeg kan bli blodig. I dag er det bursdagen min. Jeg griper tak i døra så den ikke smeller, lirker den inn i rammen. Jeg vil ikke at Mam eller Kayla skal våkne når ingen av oss er i huset. Bedre for dem at de sover. Bedre for lillesøstera mi, Kayla, at hun sover, for de nettene Leonie er ute på jobb, våkner hun hver time, reiser seg opp i senga og skriker. Bedre for bestemor Mam at hun sover, for cellegifta har tørka og hult henne ut, slik sola og lufta gjør med vasseikene. Pop går i sikksakk mellom trærne, rank og slank og brun som en ungfuru. Han spytter i den tørre, røde jorda, og vinden får trærne til å svaie. Det er kaldt. 9
Denne våren er sta‚ de fleste dager vil den ikke gi plass for varmen. Kulda blir værende som vann i et tilstoppa badekar. Hettejakka mi ble liggende på gulvet i Leonies rom, der jeg sover, og T-skjorta mi er tynn, men jeg gnir meg ikke på armene. Lar jeg kulda plage meg, veit jeg at når jeg ser geita, kommer jeg til å kvie meg eller rynke panna når Pop skjærer over halsen på den. Og siden Pop er Pop, kommer han til å se det. «Best å la ungen sove,» sier Pop. Pop bygde huset vårt selv, smalt på forsiden, og langt, rett ved veien sånn at han kunne la resten av eiendommen være skogkledd. Han plasserte grisebingen og geiteinnhegningen og hønsegården i små lysninger mellom trærne. Vi må gå forbi grisebingen for å komme til geitene. Jorda er svart og sølete av møkk, og helt siden Pop ga meg juling da jeg var seks og løp rundt bingen uten sko, har jeg ikke gått barbeint her ute. Du kan få mark, sa Pop. Senere den natta fortalte han meg historier fra da han og søstrene og brødrene hans var små, de lekte barbeint fordi alt de hadde var ett par sko hver og det var til kirka. De fikk mark alle sammen, og når de var på utedoen, trakk de mark ut av rumpa på seg. Jeg sier det ikke til Pop, men det var mer effektivt enn julinga. Pop griper den uheldige geita, binder et tau rundt halsen på den i en renneløkke og leier den ut av geitegården. De andre mekrer og trenger seg rundt ham, stanger mot beina hans, slikker ham på buksene. «Vekk! Vekk!» sier Pop og sparker dem bort. Jeg tror geitene forstår hverandre; jeg kan se det i de aggressive hodestøtene deres, på måten de biter og napper i Pops bukser på. Jeg tror de veit hva det tauet som er bundet løst rundt geitehalsen betyr. Den hvite geita med svarte flekker 10
i pelsen danser fra side til side, stritter imot, som om den får ferten av hva den er på vei til. Pop haler den forbi grisene, som løper til gjerdet og grynter mot Pop, de vil ha mat, og nedover stien mot skuret, som er nærmere huset. Løv dasker mot skuldrene mine, og de skraper meg tørr, etterlater tynne, hvite skriblestriper på armene mine. «Hvorfor har du ikke rydda bort mer av dette, Pop?» «Ikke plass nok,» sier Pop. «Og ingen trenger å se hva jeg har baki her.» «Du kan høre dyra på forsida. Fra veien.» «Og hvis noen kommer bak hit og prøver å bry seg med dyra mine, hører jeg dem komme gjennom trærne.» «Tror du noen av dyra ville latt seg stjæle?» «Nei. Geiter er slemme, og griser er smartere enn du tror. Og dem er mannevonde også. En av dem grisene kan komme til å ta en jafs av noen de ikke er vant til å bli fôra av.» Pop og jeg går inn i skuret. Pop binder geita til en stake han har kjørt ned i gulvet, og den skriker mot ham. «Hvem kjenner du som har alle dyra sine ute?» sier Pop. Og Pop har rett. Ingen i Bois har dyra sine ute på markene, eller foran eiendommene sine. Geita rister på hodet fra side til side, rykker tilbake. Prøver å hive av seg tauet. Pop skrever over den, legger armen under haka på dyret. «Store-Joseph,» sier jeg. Jeg har lyst til å se ut av skuret når jeg sier det, kikke meg over skulderen på den kalde, lyse, grønne dagen, men jeg tvinger meg til å stirre på Pop, på geita som får halsen løftet for å dø. Pop fnyser. Jeg hadde ikke villet si navnet hans. Store-Joseph er den hvite bestefaren min, Pop den svarte. Jeg har bodd sammen med Pop siden jeg ble født; jeg har sett den hvite 11
bestefaren min to ganger. Store-Joseph er rund og høy og ligner ikke på Pop i det hele tatt. Han ligner ikke engang på Michael, faren min, som er mager og klint full av tatoveringer. Han har plukka dem med seg som suvenirer fra wannabe-kunstnere i Bois og til sjøs mens han jobba offshore, og i fengselet. «Vel, der kan du se,» sier Pop. Pop legger geita i bakken som om den var en mann, og knærne til dyret gir etter. Det faller på trynet i skitten, vrir hodet til sida slik at det ser opp på meg mens det gnurer kinnet mot den støvete jorda og det blodige gulvet i skuret. Det viser meg det fuktige øyet sitt, men jeg ser ikke bort, blunker ikke. Pop kutter. Geita gir fra seg en overrasket lyd, en breking som svelges av en gurgling, og så er det blod og søle overalt. Beina til geita blir gummiaktige og løse, og Pop kjemper ikke lenger. Han reiser seg brått, binder et tau rundt anklene på geita og løfter kroppen opp på en krok som henger fra takbjelkene. Øyet: fortsatt vått. Det ser på meg som om det var jeg som skar halsen over på den, som om jeg var den som bløgga den og gjorde hele ansiktet rødt av blod. «Klar?» spør Pop. Så kaster han et raskt blikk på meg. Jeg nikker. Jeg rynker panna, stram i ansiktet. Jeg prøver å slappe av mens Pop skjærer geita langs beina, gir den buksesømmer, skjortesømmer, linjer overalt. «Ta tak her,» sier Pop. Han peker på en strek på magen til geita, så jeg stikker fingrene inn og griper til. Det er fremdeles varmt, og det er vått. Ikke glipp, sier jeg til meg selv. Ikke glipp. «Trekk,» sier Pop. Jeg trekker. Geita er vrengt. Slim og stank overalt, noe muggent og skarpt, som en mann som ikke har bada på en 12
stund. Huden skrelles av som på en banan. Det overrasker meg hver gang hvor lett den går av når man trekker i den. Pop rykker hardt til på den andre siden, og så skjærer og kutter han av fellen ved føttene. Jeg trekker huden langs beina på dyret, ned til foten, men jeg klarer ikke å få den av slik Pop gjør det, så han skjærer og kutter. «Andre sida,» sier Pop. Jeg griper sømmen like ved hjertet. Geita er enda varmere her, og jeg lurer på om det panikkslagne hjertet slo så raskt at det gjorde brystet varmere, men så ser jeg på Pop, som allerede kutter av huden ved enden av geitefoten, og veit at jeg blir langsommere fordi jeg lurer. Jeg vil ikke at han skal ta langsomheten for frykt, for svakhet, for at jeg ikke er gammel nok til å se på døden slik en mann burde se på den, så jeg griper tak og rykker. Pop kutter av huden ved foten, og så svinger dyret fra taket, rosa og fullt av muskler, fanger det lille lyset som er, glinser blankt i mørket. Alt som er igjen av geita er det hårete fjeset, og på en eller annen måte er det enda verre enn øyeblikket før Pop skar strupen over på den. «Hent bøtta,» sier Pop, og jeg henter metallkaret fra en av hyllene innerst i skuret, og trekker det innunder dyret. Jeg plukker opp huden, som allerede er i ferd med å bli stiv, og dumper den oppi karet. Fire flak av den. Pop skjærer ned langs midten av magen, og innvollene sklir ut og ned i karet. Han skjærer og stanken blir overveldende, som grisemøkk rett i fleisen. Det lukter som av åtsler, døde og råtnende ute i den tette skogen, når det eneste tegnet til at de er der, er stanken og gribbene som stiger og slår seg ned og sirkler. Det stinker som pungrotter og beltedyr som ligger halvt knust på veien, og som råtner i asfalt og hete. Bare verre. Denne stanken er enda verre; det er stanken av død, forråtnelsen kommer fra 13
noe som nettopp var i live, som var varmt av blod og liv. Jeg skjærer en grimase, vil lage Kaylas stinkefjes, det fjeset hun setter opp når hun er sinna eller utålmodig. For alle andre ser det ut som om hun lukter på noe vondt: de grønne øynene myser, nesa er som en sopp, de tolv små melketenna synes i den åpne munnen. Jeg har lyst til å sette opp det fjeset fordi noe med det å rynke på nesa og klemme bort lukten kanskje kan lette den, kanskje kan få bort den stanken av død. Jeg veit at det er magen og innvollene, men alt jeg kan se er Kaylas stinkefjes og det fuktige øyet til geita og så klarer jeg ikke å holde meg i ro og se på lenger, jeg er ute av skuret og kaster opp i gresset utenfor. Ansiktet mitt er så varmt, men armene er kalde. Pop kommer ut av skuret, han har et ribbestykke i hånda. Jeg tørker meg om munnen og ser på ham, men han ser ikke på meg, han ser på huset, nikker mot det. «Syntes jeg hørte ungen gråte. Du får gå og se til dem.» Jeg putter henda i lommene. «Du trenger ikke min hjelp?» Pop rister på hodet. «Jeg klarer meg,» sier han, men så ser han på meg for første gang, og øynene er ikke harde lenger. «Bare stikk, du.» Og så snur han seg og går inn i skuret igjen. Pop må ha hørt feil, for Kayla er ikke våken. Hun ligger på gulvet i underbuksa og den gule T-skjorta si, med hodet til sida, armene utstrakt som om hun prøver å favne lufta, og beina spredt. Det sitter en flue på kneet hennes, jeg vifter den bort og håper at den ikke har sittet på henne hele tida mens jeg har vært ute i skuret med Pop. De eter forråtnelse. Før, da jeg var yngre, da jeg ennå kalte Leonie Mama, fortalte hun meg at fluer eter møkk. Det var da 14
det var mer godt enn vondt, da hun dytta meg på huska Pop hengte fra et av pekantrærne i forhagen, eller når hun satt ved sida av meg på sofaen og så på tv sammen med meg mens hun gned hodet mitt. Før hun var mer borte enn her. Før hun begynte å sniffe knuste piller. Før alle de små, ondskapsfulle tingene hun sa til meg samla seg mer og mer og ble liggende som grus i et skrubbsår på kneet. På den tida kalte jeg ennå Michael Pop. Det var da han bodde sammen med oss før han flytta tilbake til StoreJoseph. Før politiet henta ham for tre år siden, før Kayla ble født. Hver gang Leonie sa noe stygt til meg, sa Mam at hun skulle la meg være. Jeg bare tøysa med han, sa Leonie, og hver gang smilte hun bredt og strøk hånda over panna for å glatte det korte, stripa håret. Jeg velger farger som fremhever huden min, sa hun til Mam. Få det svarte til å skinne. Og så: Michael elsker det. Jeg trekker teppet opp over magen til Kayla og legger meg ved sida av henne på gulvet. Den vesle foten hennes er varm i hånda mi. Fremdeles i søvne sparker hun av seg teppet, griper armen min og trekker den opp til magen, så jeg holder henne før jeg legger meg til rette igjen. Munnen hennes åpner seg, jeg slår etter den sirklende flua og Kayla gir fra seg et lite snork. Når jeg går ut i skuret igjen, har Pop allerede vaska bort alt sølet. Han har begravd de stinkende innvollene i skogen, og pakket kjøttet vi skal spise flere måneder senere, i plast og lagt det i den lille fryseren som står klemt inn i et hjørne. Han lukker døra til skuret, og når vi går forbi bingene, kan jeg ikke la være å skygge unna geitene, som kommer styrtende til gjerdet og breker. Jeg veit at de spør 15
etter vennen sin, den jeg hjalp til med å drepe. Den som Pop bærer stykker av nå: den møre leveren til Mam, som han kommer til å svi så vidt i panna slik at blodet ikke renner langs munnen hennes når han sender meg inn for å mate henne med den; lårstykkene til meg, som han vil koke i timevis og deretter røyke og grille for å feire bursdagen min. Et par av geitene går sin vei for å slikke gresset. To av bukkene dunker borti hverandre, og så stanger den ene til den andre, og de slåss. Da en av bukkene halter av gårde og vinneren, en skittenhvit en, begynner å plage en liten, grå hunn og prøver å bestige henne, trekker jeg armene inn i ermene mine. Hunnen sparker etter bukken og breker. Pop stanser ved sida av meg og veiver i lufta med det ferske kjøttet for å holde fluene unna. Bukken biter hunnen i øret, og hunnen gir fra seg en knurrende lyd og glefser tilbake. «Er det alltid sånn?» spør jeg Pop. Jeg har sett hester steile og bestige hverandre, sett griser i brunst i søla, hørt villkatter skrike og snerre om natta når de lager kattunger. Pop rister på hodet og løfter de håndplukka kjøttstykkene mot meg. Han smiler halvt, og den sida av munnen som viser tenner, er knivskarp, og så er smilet borte. «Nei,» sier han. «Ikke alltid. Noen ganger er det dette også.» Hunnen stanger mot halsen på bukken og hviner. Bukken spretter tilbake. Jeg tror på Pop. Jeg gjør det. For jeg ser ham med Mam. Men jeg ser Leonie og Michael like klart som om de sto foran meg, i den siste store krangelen de hadde før Michael forlot oss og flytta inn hos StoreJoseph igjen, like før han måtte i fengsel: Michael kasta trøyene og kamuflasjebuksene og joggeskoa sine i digre, svarte søppelsekker, og slepte dem ut. Han klemte meg før 16
han dro, og da han bøyde seg tett inn til ansiktet mitt var øynene hans alt jeg kunne se, grønne som furutrærne, og at ansiktet hans ble rødt klattvis: kinnene, munnen, nesevingene, der blodårene var små skarlagensrøde strømmer under huden. Han la armene rundt ryggen min og klappet meg en gang, to ganger, men klappene var så lette at de ikke føltes som klemmer, selv om noe i ansiktet hans var fortrukket, stramt, som om han hadde tape på kryss og tvers under huden. Som om han ville gråte. Leonie var gravid med Kayla da, og hadde allerede valgt ut navnet hennes og skrevet det på barnesetet med neglelakk, barnesetet som hadde vært mitt. Leonie ble stadig større; magen hennes så ut som om hun hadde en Nerf-basketball dytta innunder T-skjorta. Hun kom etter Michael ut på verandaen der jeg sto og fremdeles kjente de to små klappene på ryggen, myke som et streif av vind, og Leonie greip ham i kragen og trakk til og klabba til ham på sida av hodet, så hardt at det lød høyt og vått. Han snudde seg og greip henne i armene, og de ropte og pusta tungt og dytta og trakk hverandre over verandaen. De var så nær hverandre, hoftene og overkroppene og ansiktene, at de var ett, der de rykka av sted, klossete som en eremittkrabbe over sand. Og så lente de seg tett inntil hverandre og snakka, men orda hørtes ut som stønn. «Jeg veit det,» sa Michael. «Du har aldri visst,» sa Leonie. «Hvorfor dytter du meg sånn?» «Bare dra hvor du vil,» sa Leonie, og så gråt hun og de kyssa, og de trakk seg først fra hverandre da Store-Joseph svingte inn i oppkjørselen og stoppa, bare så vidt trucken hans var ute av veien og inne på gårdsplassen. Han la seg ikke på hornet eller vinka eller noe, bare satt der og venta 17
på Michael. Og da gikk Leonie fra ham og smelte døra og forsvant inn i huset igjen, og Michael så ned på føttene sine. Han hadde glemt å ta på seg sko, og tærne var røde. Han pusta tungt og greip sekkene sine, og tatoveringene på den hvite ryggen hans beveget seg: dragen på skulderen, ljåen nedover langs armen. Mannen med ljåen mellom skulderbladene. Navnet mitt, Joseph, nederst i nakken, mellom avtrykk av babyføttene mine. «Jeg kommer tilbake,» sa han, og så hoppa han ned fra verandaen, rista på hodet, slengte søppelsekkene sine over skulderen og gikk bort til trucken, der faren hans, StoreJoseph, mannen som aldri en eneste gang har sagt navnet mitt, venta. Jeg hadde litt lyst til å gi ham fingeren idet han svingte ut av oppkjørselen, men jeg var mer redd for at Michael skulle hoppe ut av trucken igjen og gi meg juling, så jeg gjorde det ikke. På den tida skjønte jeg ikke hva Michael fikk med seg eller ikke, at han så meg noen ganger og så, i dager og uker, gjorde han det ikke. At jeg ikke telte i det øyeblikket. Michael hadde ikke sett seg tilbake etter at han hoppa ned fra verandaen, hadde ikke engang sett opp etter at han kasta sekkene sine opp på lasteplanet til pickupen og satte seg i forsetet. Han så ut som om han fremdeles konsentrerte seg om de røde, nakne føttene sine. Pop sier at en mann skal se en annen mann i ansiktet, så jeg ble stående, så på at Store-Joseph satte trucken i revers, at Michael stirra ned i fanget sitt, helt til de svingte ut av oppkjørselen og kjørte nedover veien. Og så spytta jeg slik Pop gjør, hoppa ned fra verandaen og stakk bort til dyra i de hemmelige rommene deres bak i skogen. «Kom igjen, gutt,» sier Pop. Jeg følger etter idet han begynner å gå mot huset, og prøver å legge bak meg minnet om Leonie og Michael som sloss der ute, la det henge 18
som en tåke i den fuktige, kjølige dagen. Men det følger etter, selv om jeg følger sporet av innvollsblod som Pop har etterlatt i jorda, et spor som bærer like tydelig bud om kjærlighet som brødsmulene lille Hans strødde ut i skogen. Lukta av lever som svis i steikepanna henger tungt bakerst i halsen på meg, selv gjennom baconfettet Pop dryppet på den først. Leveren lukter når Pop legger den på tallerkenen, men sausen han har lagd for å dekke den, danner en liten dam som ligner et hjerte rundt kjøttet, og jeg lurer på om Pop gjorde det med vilje. Jeg bærer den bort til døråpningen til Mam, men hun sover fremdeles, så jeg bringer maten tilbake til kjøkkenet, der Pop legger et håndkle over den for å holde den varm, og så ser jeg på mens han hakker kjøtt og krydder, hvitløk og selleri og paprika og løk, som får øynene mine til å svi, og setter det til koking. Hvis Mam og Pop hadde vært der den dagen Leonie og Michael sloss, ville de ha stoppa det. Guttungen trenger ikke å se det, ville Pop sagt. Eller Du vil ikke at ungen din skal tro at det er slik du behandler et annet menneske, ville Mam kanskje sagt. Men de var ikke der. Det er ikke ofte jeg kan si det. De var ikke der fordi de hadde funnet ut at Mam var sjuk og hadde kreft, så Pop kjørte henne fram og tilbake til doktoren. Det var første gang jeg kunne huske at de stolte på at Leonie passet meg. Etter at Michael dro sin vei med Store-Joseph, føltes det rart å sitte overfor Leonie ved bordet og lage en sandwich med stekte poteter mens hun stirra ut i verdensrommet og kryssa beina og vippa med føttene, lot sigarettrøyk sive ut gjennom leppene og hylle inn hodet som et slør, selv om Mam og Pop hata at hun røyka inne i huset. Være aleine med henne. 19
Hun slo asken av sigarettene og slukka dem i en tom Colaflaske hun hadde drukket av, og da jeg satte tenna i sandwichen, sa hun: «Det der ser ekkelt ut.» Hun hadde tørket tårene etter slåsskampen med Michael, men jeg kunne fremdeles se spor etter dem i ansiktet hennes, tørre og glinsende, der de hadde falt. «Pop spiser dem sånn.» «Må du gjøre alt Pop gjør?» Jeg rista på hodet fordi det virka som om det var det hun venta av meg. Men jeg likte det meste av det Pop gjorde, likte måten han sto på når han snakka, måten han gredde håret rett bakover fra ansiktet på og glatta det ned slik at han ligna en indianer fra bøkene vi leste på skolen om Choctaw og Creek, likte at han lot meg sitte på fanget sitt og kjøre traktoren rundt på baksida, likte måten han spiste på, til og med, fort og renslig, likte historiene han fortalte meg før jeg sovna. Da jeg var ni, var Pop god til alt. «Du oppfører deg i hvert fall sånn.» I stedet for å svare, svelget jeg tungt. Potetene var salte og tjukke, majonesen og ketsjupen smurt for tynt ut, så potetene satte seg litt fast i halsen. «Til og med det høres ekkelt ut,» sa Leonie. Hun slapp sigaretten opp i flasken og skjøv den over bordet til meg der jeg sto og spiste. «Kast det der.» Hun gikk ut av kjøkkenet og inn i stua, plukka opp en av baseballcapsene til Michael, som han hadde lagt igjen på sofaen, og trakk den dypt ned i panna. «Jeg kommer tilbake,» sa hun. Jeg trava etter henne med sandwichen i hånda. Døra smalt igjen, og jeg dytta den opp. Har du tenkt å la meg 20
være igjen her aleine? ville jeg spørre henne, men brødet var en klump i halsen på meg, det lå oppå panikken som kom boblende opp fra magen; jeg hadde aldri vært hjemme aleine før. «Mama og Pop er snart hjemme igjen,» sa hun da hun smelte igjen bildøra. Hun kjørte en lav, brunrød Chevy Malibu som Pop og Mam hadde kjøpt til henne da hun gikk ut av videregående. Leonie kjørte ut fra gårdsplassen, med en hånd ut av vinduet for å fange lufta eller vinke, jeg visste ikke hva, så var hun borte. Det var noe med det å være aleine i det altfor stille huset som skremte meg, så jeg ble sittende på verandaen en liten stund, men så hørte jeg en mann som sang, og han sang med høy stemme som klang skjærende falskt, de samme orda om og om igjen. «Å Stag-o-lee, hvorfor kan du ikke være tro?» Det var Stag, eldstebroren til Pop, med en lang vandrestav i hånda. Klærne hans så harde og oljete ut, og han svingte stokken som en øks. Hver gang jeg så ham kunne jeg ikke få noen mening ut av noe han sa; det var som om han snakka et fremmed språk, selv om jeg visste at han snakka engelsk: Han gikk gjennom hele Bois Sauvage hver eneste dag mens han sang og svingte med stokken. Han gikk rakrygget, akkurat som Pop, stolt som Pop. Hadde den samme nesa som Pop. Men alt annet ved ham ligna ikke Pop i det hele tatt, det var som om Pop var blitt vridd ut som en våt fille og deretter hadde tørka til feil fasong. Sånn var Stag. Jeg spurte Mam en gang hva som var galt med ham, hvorfor han alltid lukta som et beltedyr, og hun rynket panna og sa: Han er sjuk i hodet, Jojo. Og så: Ikke spør Pop om dette. Jeg ville ikke at han skulle se meg, så jeg hoppa ned og løp til skogen bak huset. Det var trøst i det, i å høre grisene 21
grynte og geitene rive opp gress og spise det, i å se hønsene hakke og skrape. Jeg følte meg ikke så liten og aleine. Jeg satte meg på huk i gresset og så på dem, og syntes jeg nesten kunne høre dem snakke til meg, at jeg kunne høre dem kommunisere. Noen ganger, når jeg så på den feite grisen med svarte flekker i flanken, grynta han og vifta med ørene, og jeg tenkte at han mente å si: Klø meg her, gutt. Når geitene slikka meg på hånda og stanga til meg mens de nippa i fingrene mine og brekte, hørte jeg: Saltet er så skarpt og deilig – mer salt. Når hesten til Pop bøyde hodet og rista på seg og sparka bakut så flankene hans glinsa som den våte, røde Mississippi-gjørma, forsto jeg: Jeg kan hoppe over hodet ditt, gutt, og gjett om jeg ville løpt og løpt og du ville aldri sett noe mer enn det. Jeg kan få deg til å skjelve. Men det skremte meg å forstå dem, å høre dem. For Stag gjorde nemlig også det; Stag sto noen ganger midt i gata og førte hele samtaler med Casper, den rufsete, svarte nabohunden. Men det var umulig ikke å høre dyra, for jeg så på dem og forsto med det samme, og det var som å se en setning og forstå orda, der alt kom til meg på én gang. Så etter at Leonie hadde dratt, satt jeg i bakgården en stund og hørte på grisene og hestene og sangen til gamle Stag, som sank til stillhet som en piskende vind i ferd med å løye. Jeg gikk fra binge til binge, så på sola og vurderte hvor lenge Leonie hadde vært borte, hvor lenge Mam og Pop hadde vært borte, hvor snart jeg kunne vente dem hjem slik at jeg kunne gå inn i huset igjen. Jeg gikk med det lille hodet mitt løftet og lytta etter skraping av bildekk, og så ikke det skarpe lokket til blikkboksen som stakk opp fra jorda, så ikke at jeg satte foten på det, tråkka ned i instinktiv gange. Det sank dypt inn. Jeg skreik og falt mens jeg holdt på bei22
net, og visste at dyra forsto meg da også: Slipp meg, store tann! Spar meg! I stedet svei og blødde det, og jeg satte meg på bakken i hestehagen og gråt og smakte ketsjup og syre bak i halsen og greip meg om ankelen. Jeg var altfor redd til å trekke ut lokket, og så hørte jeg en bildør slå i og så ingenting før stemmen til Pop ropte og jeg svarte og han fant meg sittende på bakken, jeg snufsa og hiksta uten å bry meg om at ansiktet var vått. Pop kom bort til meg og tok på beinet mitt slik han gjør med hesten vår når han sjekker hesteskoen. Han trakk det ut på et lynraskt sekund, og jeg brølte. Det var første gang jeg syntes at Pop ikke gjorde noe godt. Da Leonie kom hjem den kvelden, sa hun ingenting. Jeg tror ikke hun la merke til foten min før Pop skreik til henne, om og om igjen, Faen heller, Leonie! Jeg var døsig av smertestillende, kribla av antibiotika, foten var stramt surra i hvitt, og så på Pop som slo i veggen for å understreke det: Leonie! Hun rykka til, tok et skritt bort fra ham og sa så med liten stemme: Du dreiv og åpna østers i havna da du var så gammel som han, mens Mam skifta bleier. Og så: Han er gammel nok. Hun sa: Du er ok, hva, Jojo? Og jeg så på henne og sa: Nei, Leonie. Det var en ny greie, det å se henda hennes som gned mot hverandre og de skeive tenna i den klaprende munnen og ikke høre Mama i hodet mitt, men navnet hennes: Leonie. Da jeg sa det, lo hun, og lyden spruta fram som om en hard spade hadde brutt den ut av henne. Pop så ut som om han hadde lyst til å fike til henne, men så endra han seg, og snøfta slik han gjør når avlingen slår feil eller når en av purkene føder et halvdødt kull: skuffa. Han satt sammen med meg på en av de to sofaene i stua. Det var første natta han lot Mam 23
sove aleine i senga. Jeg sov i toseteren og han på sofaen, og etter hvert som Mam ble sjukere og sjukere, ble han værende der. Geita lukter som oksekjøtt når den kokes. Den ser ut som det også, mørk og senete i gryta. Pop dytter på den med en skje, sjekker hvor mør den er, og flytter på lokket slik at dampen veller ut. «Pop, har du tenkt å fortelle meg om deg og Stag igjen?» spør jeg. «Om hva da?» spør Pop. «Parchman,» sier jeg. Pop legger armene i kors. Bøyer seg fram for å lukte på geita. «Har jeg ikke fortalt deg det før?» spør han. Jeg trekker på skuldrene. Noen ganger synes jeg at jeg ligner på Stag rundt nesa og munnen. Stag og Pop. Jeg vil høre om hvordan de er forskjellige. Hvordan vi er forskjellige, alle sammen. «Joda, men jeg vil høre det likevel,» sier jeg. Det er dette Pop gjør når vi er aleine, sitter oppe til seint i stua eller ute på gårdsplassen eller i skogen. Han forteller meg historier. Historier om å spise timotei etter at faren hans hadde vært ute og plukka det i myra. Historier om hvordan mora hans og folka hennes pleide å samle spansk mose for å fylle madrassene. Noen ganger forteller han meg samme historie tre, til og med fire ganger. Når jeg hører han fortelle disse historiene, føler jeg det som om stemmen hans er en hånd han har strukket ut til meg, som om han stryker meg på ryggen og jeg kan unngå alt som får meg til å tro at jeg aldri vil klare å rage så høyt og rakt som Pop, aldri bli så trygg og sikker. Det får meg til å svette slik at jeg klistrer til stolen på kjøkkenet, som er 24
blitt så varmt av den kokende geita på komfyren at vinduene har dugga til, og hele verden har krympa til dette rommet med Pop og meg. «Vær så snill,» sier jeg. Pop banker kjøttet han ennå har igjen for å la det koke med, gjør det mykt og mørt, og kremter. Jeg hviler albuene på bordet og lytter: Vi har samme pappa, Stag og jeg. De andre brødrene og søstrene mine har forskjellige pappaer, fordi min pappa døde ung. Tror han var i førtiåra. Jeg veit ikke hvor gammel han var fordi han ikke visste hvor gammel han var. Sa at mora og faren hans unngikk folketellerne, svarte aldri riktig på spørsmål, forandra antall unger de hadde, registrerte aldri noen av fødslene sine. Sa at de folka kom for å snuse opp den informasjonen for å kontrollere dem, bure dem inne som kveg. Så de gjorde aldri noen av de offisielle greiene, holdt seg til gamlemåten. Pappa lærte oss noe av det før han døde: litt jakt og sporing, litt om å jobbe med dyr, litt om balanse, ting om livet. Jeg hørte etter. Jeg hørte alltid etter. Men Stag gjorde aldri det. Selv da han var liten, var Stag altfor opptatt av å fly rundt med bikkjene eller dra til badedammen, til å sitte og høre etter. Og da han ble eldre, stakk han til kneipa. Pappa sa at han var altfor pen, sa at han var født like vakker som et kvinnfolk, og at det var derfor han kom ut for så mye trøbbel. Fordi folk liker vakre ting, og ting kom for lett til ham. Mama sa hysj når pappa sa det, sa at Stag bare føler ting altfor sterkt, det er alt. Sa at det gjorde det vanskelig for ham å sitte og tenke. Jeg sa det ikke til dem, men jeg mente at begge tok feil. Jeg tror at Stag følte seg død innvendig, og at det var derfor han ikke klarte å sitte stille og høre etter, det var derfor han måtte klatre opp på den høyeste klippen når vi dro for å svømme i elva, og kaste seg på hodet i vannet. Det var 25
derfor Stag dro til jukeboks-baren nesten hver jævla helg da han ble atten, nitten, og drakk, det var derfor han gikk rundt med en kniv i hver sko og en i hvert erme, det var derfor han kutta og ofte kom hjem oppkutta – han trengte det for å føle seg mer levende. Og han kunne ha fortsatt sånn hvis den marinefyren ikke hadde kommet opp dit, en i en gruppe hvite menn nordfra som var stasjonert ute på Ship Island. Ville ha det litt gøy med de fargede, tenker jeg, men støtte på Stag i baren, og de krangla, og så knuste mannen ei flaske i hodet på Stag, og så kutta Stag ham, ikke nok til å drepe ham, men nok til å skade, til å gjøre ham langsom slik at Stag kunne stikke av, men vennene hans banka opp Stag før han klarte å slippe unna. Jeg var aleine i huset da Stag kom hit, Mama var oppi veien og tok seg av søstera si og pappa var ute på åkeren. Da alle de hvite mennene kom for å ta Stag, bandt de oss begge to og tok oss med på veien. Dere gutter skal få lære hva det vil si å jobbe, sa de. Å lyde Gud og menneskers lov, sa de. Dere skal til Parchman. Jeg var femten. Men jeg var ikke den yngste, på langt nær, sier Pop. Det var Richie. Kayla våkner plutselig, ruller rundt, skyver seg opp og smiler. Håret hennes er overalt, sammenfiltra som de klisne slyngplantene som henger fra furutrær. Øynene er grønne som Michaels, håret et sted mellom Leonies og Michaels med et hint av høy. «Jojo?» sier hun. Det er det hun alltid sier, selv når Leonie er ved sida av henne i senga. Det er grunnen til at jeg ikke kan sove i toseteren i stua sammen med Pop lenger; da Kayla var baby ble hun vant til at jeg kom inn med flaska hennes midt på natta. Derfor sover jeg på gulvet ved sida av senga til Leonie, og de fleste netter ender Kayla 26
opp på halmmadrassen sammen med meg, sida Leonie for det meste er borte. Det er noe kliss i munnviken til Kayla. Jeg slikker på skjortekanten og tørker av kinnet hennes, og hun rister av seg hånda mi og kravler opp i fanget på meg: Hun er en liten treåring, så når hun kryper inntil meg, henger ikke beina hennes over fanget mitt engang. Hun lukter som solbakt høy, varm melk og babypudder. «Er du tørst?» spør jeg. «Ja,» hvisker hun. Når hun er ferdig, slipper Kayla tutekoppen i gulvet. «Synge,» sier hun. «Hva vil du jeg skal synge?» spør jeg, selv om hun aldri sier det. Akkurat som jeg elsker å høre Pop fortelle historier, elsker hun å høre meg synge. «Hjulene på bussen?» sier jeg. Den husker jeg fra barnehagen; noen ganger kom de lokale nonnene på skolebesøk, med akustiske gitarer slengt over skulderen som jaktrifler, og spilte for oss. Jeg synger den lavt for ikke å vekke Mam, stemmen synker og sprekker og skraper, men Kayla svinger med armene og marsjerer rundt i rommet likevel. Da Pop forlater den kokende gryta og kommer inn i stua, kan jeg nesten ikke puste og armene svir. Jeg synger «Blinke, blinke, Stjernelill», enda en hit fra barnehagen, og kaster Kayla opp i lufta, nesten helt til taket, før jeg fanger henne igjen. Hadde hun vært en skriker, ville jeg ikke gjort det, for da ville hun helt sikkert vekket Mam. Men mens lukta av løk og hvitløk, paprika og selleri bakt i smør tåkelegger lufta, stiger og faller Kayla, med armer og bein rett ut, skinnende øyne, munnen åpen i et smil så bredt at det nesten ser ut som om hun vræler. «Mer,» peser hun. «Mer,» grynter hun når jeg fanger henne for å hive henne igjen. 27
Pop rister på hodet, men jeg fortsetter å hive, for jeg veit av måten han tørker henda sine med kjøkkenhåndkleet på og støtter seg til dørposten han har høvla og spikra til en bue, at han ikke misliker det. Han gjorde det høyt under taket med vilje, tre og en halv meter, fordi Mam ba ham om det, sa at jo mer plass i huset fra gulv til tak, jo kjøligere ville det være. Han veit at jeg ikke skader henne. «Pop,» peser jeg idet Kayla lander mer på brystet mitt enn i armene. «Vil du fortelle meg resten før du tar kjøttet ut til røykeovnen?» «Ungen,» sier Pop. Jeg fanger Kayla og snurrer henne rundt. Hun lager furtemunn da jeg setter henne ned og trekker fram et FisherPrice lekesett som tidligere var mitt, fra under sofaen. Jeg blåser bort støvet og skyver det bort til henne. Det er en ku og to høner i settet, og en av de røde låvedørene er ødelagt, men hun daler likevel ned på gulvet og legger seg på magen for å la plastdyra hoppe. «Ser du, Jojo?» sier Kayla, og hopper med geita. «Bææ, bææ,» sier hun. «Hun har det bra,» sier jeg. «Hun bryr seg ikke om oss.» Pop setter seg på gulvet bak Kayla og knipser til den gjenværende låvedøra. «Den er klissete,» sier han. Så kikker han opp mot det bulkete taket og sukker seg inn i en setning, og så en til. Han forteller historien om igjen. Richie, kalte de ham. Het egentlig Richard, og han var ikke engang tolv år gammel. Han satt inne tre år for å ha stjælt mat: salt kjøtt. Mange var der for å ha stjælt mat, for alle var fattige og sultne, og selv om hvitingene ikke kunne få arbeidet ditt gratis, gjorde de alt de kunne for 28
å unngå å betale deg for det. Richie var den yngste gutten jeg har sett i Parchman. Det var et par tusen menn fordelt på arbeidsgårder spredt utover det digre området. Nesten femti tusen mål, for faen. Parchman er et sted som når du ser det første gang, lurer deg til å tro at det ikke er et fengsel og at det ikke kommer til å bli så ille, for det er ingen vegger. På den tida var det bare femten leirer, hver omgitt av piggtrådgjerder. Ikkeno’ murstein; ikkeno’ stein. Vi innsatte ble kalt børsemenn fordi vi jobba under de pålitelige skytterne, som selv var innsatte, men som fikk våpen av fengselsdirektøren for å holde oppsyn med resten av oss. De pålitelige skytterne var den typen menn som er de første til å snakke når de kommer inn i et rom. Den typen som trekker oppmerksomheten til seg, skryter av all julingen og knivstikkingen og drepingen de har gjort for å komme til et sted som dette, fordi det får dem til å føle at de ser større ut. Det å se frykt får dem til å føle seg som virkelige menn. Da jeg kom til Parchman, jobba jeg først på åkrene, planta og luka og høsta avlinger. Parchman var en virkelig arbeidsleir. Du ser de åpne markene vi jobba på, det at man kunne se rett gjennom piggtråden, kunne gripe fatt i den og finne fotfeste her, et blodig håndgrep der, det at dem hadde hugd trærne helt ned slik at landskapet er tomt og åpent til verdens ende, og du tenker: Jeg kan komme meg vekk herfra hvis jeg virkelig vil. Jeg kan følge de riktige stjernene sørover og hele veien hjem. Men grunnen til at du tror det, er fordi du ikke ser de pålitelige skytterne. Du kjenner ikke betjenten. Du veit ikke at betjenten kommer fra en lang rekke av menn som er oppdratt til å behandle deg som en trekkgamp, som en jaktbikkje – og oppdratt til å tro at han kan få deg til å like det. At betjen29
ten kommer fra en lang rekke av oppsynsmenn. Du veit ikke at de pålitelige skytterne er blitt sendt til Parchman for verre ting enn å komme i slåsskamp på et jukebokssted. Du skal vite at de pålitelige skytterne, de innsatte som var vakter, ble sendt dit fordi de liker å drepe, og fordi de har gjort det på alle mulige fæle måter, ikke bare mot andre menn, men mot kvinner og – Stag og jeg ble satt i separate leire. Stag ble dømt for overfall, jeg ble dømt for å ha skjult en rømling. Jeg hadde jobba før, men aldri på den måten. Aldri fra soloppgang til solnedgang på en bomullsmark. Aldri i en slik hete. Det er annerledes der oppe. Heten. Finnes ikke no’ vann som kan fange vinden og kjøle deg ned litt, så heten blir liggende, den baker. Som en fuktig ovn. Snart hovna henda mine opp og føttene ble fulle av skorper og blødde, og jeg skjønte at når jeg var i den rekka på de markene, var jeg nødt til ikke å tenke på det. Jeg tenkte ikke på pappa eller Stag eller betjenten eller de pålitelige skytterne eller bikkjene, som bjeffa og sikla fra kjeften i utkanten av markene, der de dagdrømte om å sette tenna i en hæl eller en hals. Jeg glemte alt det der og bøyde meg og reiste meg og bøyde meg og reiste meg og tenkte bare på mora mi. Den lange halsen hennes, de stødige henda, måten hun fletta håret fremover på for å dekke det skjeve hårfestet. Drømmen om henne var som gløden av et døende bål en kald natt: varm og vennlig. Det var den eneste måten jeg kunne sette sjelen min fri fra meg selv på, la den fly høyt som en drage over markene. Jeg måtte det, ellers ville det å være i fengsel disse fem åra fått meg til å falle om i skitten og dø. Richie hadde ikke fått så lang tid. Det er vanskelig nok for en mann på femten, men for en guttunge? En gutt30
unge på tolv? Richie kom dit en måned og noen uker etter meg. Han kom gråtende inn i leiren, men det var en gråt uten lyd, uten hulk. Bare tårer som lekket nedover ansiktet hans, gjorde det glinsende av væte. Han hadde et stort, løkformet hode, av det slaget som virka altfor stort for kroppen: en kropp som bare var skinn og bein. Ørene sto rett ut av hodet som blader på en grein, og øynene var store i ansiktet. Han blunka ikke. Han var rask: gikk raskt, uten å subbe med føttene, ikke som de fleste når de kom til leiren første gang, men med høye skritt, knærne høyt løftet, som en hest. De løsna henda hans og førte ham til skuret, til køya hans, og han la seg ned i mørket ved sida av meg, og jeg visste at han gråt fremdeles fordi de små skuldrene hans hadde folda seg inn som fuglevinger når fuglen har landet og de ennå flakser, men det kom fremdeles ikke en lyd fra ham. Når nattevaktene ved dørene til skuret tar seg en pause, kan ting skje i mørket med en tolv år gammel gutt hvis han er en skrikerunge. Da han våkna i morgenmørket, var ansiktet tørt. Han fulgte etter meg ut til latrinene og til frokost, og satte seg ved sida av meg på bakken. «Veldig ung til å være her inne. Hvor gammel er du? Åtte?» spurte jeg ham. Han så fornærmet ut. Rynket panna og gapte. «Hvorfor smaker kjeksen så ille?» spurte han, og skjulte munnen med hånda. Jeg trodde han skulle spytte ut brødet, men han svelget og sa: «Jeg er tolv.» «Fremdeles veldig ung til å være her.» «Jeg har stjælt.» Han trakk på skuldrene. «Jeg var bra til det. Jeg har stjælt sida jeg var åtte. Jeg har ni småbrødre og -søstre som alltid gråter etter mat. Og fordi de er sjuke. Sier at de har vondt i ryggen, sier at munnene deres er såre. 31
De har rødt utslett på henda og føttene sine. Så tjukt av det i fjeset at du nesten ikke kan se huden.» Jeg kjente til sjukdommen han snakka om. Vi kalte den «rødflamme». Hørte at en eller annen doktor hadde påstått at de fleste som hadde den var fattige og ikke spiste annet enn kjøtt, mel og sirup. Jeg kunne ha fortalt ham det var de heldige som spiste sånn: i deltaet hadde jeg hørt historier om folk som stekte sølekaker. Han var stolt av seg selv da han fortalte hva han hadde gjort, selv om han ble tatt; det kunne jeg se på måten han lente seg fremover på, på hvordan han så på meg etter at han var ferdig med å snakke, som om han venta på min anerkjennelse. Da visste jeg at jeg ikke kom til å bli kvitt ham, særlig fordi han fulgte etter meg overalt og sov i køya ved sida av meg. Fordi han så på meg som om jeg kunne gi ham noe ingen andre kunne gi ham. Sola kom opp gjennom trærne og lyste opp himmelen som en ny brann, og jeg kjente det allerede i skuldre, rygg og armer. Jeg tygde på noe som var bakt inn i brødet, noe som knaste. Jeg svelget raskt – best ikke å tenke på det. «Hva heter du, gutt?» «Richard. Alle kaller meg Richie for korthets skyld. Som en vits.» Han så på meg med hevede øyebryn og et lite smil på ansiktet, så lite at munnen bare åpna seg og viste tenna, hvite og i trengsel. Jeg tok ikke vitsen, så han bøyde seg fram og forklarte med skjeen. «Fordi jeg stjæler. Så da er jeg rik, altså Rich?» Jeg så ned på henda mine. De var tomme for smuler og likevel var det som om jeg ikke hadde spist. «Det er en vits,» sa han. Så da ga jeg Richie det han ville ha. Han var bare en guttunge. Jeg lo.
32
Noen ganger tror jeg at jeg forstår alt annet bedre enn jeg noen gang kommer til å forstå Leonie. Hun står foran inngangsdøra, nedlessa og overskygga av papirposer med dagligvarer, hekter av nettingdøra, sparker den opp og lirker seg inn. Kayla piler mot meg idet døra smeller igjen; hun griper saftkoppen sin og suger før hun knar øret mitt. Fingrene hennes klyper og ruller, det gjør nesten vondt, men det er en vane hun har, så jeg svinger henne opp i armene og lar henne kna. Mam sier at hun gjør det som trøst fordi hun aldri er blitt ammet. Stakkars Kayla, sukket Mam hver gang. Leonie likte det ikke da Mam og Pop begynte å kalle henne Kayla, slik jeg gjør. Hun har et navn, sa Leonie, og det er pappaen hennes sitt. Hun ser ut som en Kayla, sa Mam, men Leonie kalte henne aldri det. «Hei, Michaela-pus,» sier Leonie. Det er først da jeg står i kjøkkendøra og ser Leonie dra en liten, hvit eske opp av en av posene at det går opp for meg at dette er det første året Mam ikke kommer til å lage bursdagskake til meg, og så får jeg dårlig samvittighet fordi jeg skjønner det så seint på dagen. Pop lager nok middagen, men jeg burde ha visst at Mam ikke kunne det. Hun er altfor sjuk av kreften som kom og gikk og kom tilbake igjen, like sikkert som myrvannet i sumpområdet stiger og synker med månen. «Jeg kjøpte en kake til deg,» sier Leonie, som om jeg er for dum til å skjønne hva som er i esken. Hun veit at jeg ikke er dum. Hun sa det selv en gang, da en lærer innkalte henne til skolen for å snakke om oppførselen min, for å si til Leonie: Han prater aldri i klassen, men han følger likevel ikke med. Læreren sa det foran alle barna, som ennå satt på plassene sine og venta på å få slippe ut til bussene. Hun flytta meg til første pult i klasserommet, den som sto 33
nærmest kateteret, og hvert femte minutt sa hun: Følger du med, noe som alltid avbrøt arbeidet jeg holdt på med og gjorde det umulig å konsentrere seg. Jeg var ti den gangen, og hadde allerede begynt å se ting de andre ungene ikke så, som at læreren beit neglene til blods, som at hun noen ganger brukte mye øyesminke for å skjule blåmerker etter at noen hadde slått henne. Jeg visste hvordan det så ut, for ansiktet til både Michael og Leonie så sånn ut noen ganger etter krangler. Det fikk meg til å lure på om læreren hadde sin egen Michael. På konferansedagen hveste Leonie: Han er’ke dum. Jojo, vi går. Og jeg krøp sammen fordi hun hadde sagt er’ke på den måten og fordi hun hadde bøyd seg fram mot læreren uten å vite det engang, og læreren blunka og trakk seg unna den latente volden som lå kveila opp i armen til Leonie, fra skulderen til albuen og knyttneven. Mam pleide alltid å lage en rød fløyelskake til meg til bursdagen. Hun begynte da jeg var ett. Da jeg var fire kjente jeg den godt nok til å be om den: sa rød kake og pekte på bildet på esken i hylla i matbutikken. Kaka som Leonie kom med er liten, omtrent som begge knyttnevene mine til sammen. Pastellblå og rosa strøssel er sølt utover toppen av kaka, og på sida er det to små, blå sko. Leonie snufser, hoster inn i den knoklete underarmen, og drar så opp en toliter av den billigste isen, den som har konsistens som kald tyggis. «De hadde ikke flere bursdagskaker. Skoa er blå, så det passer.» Det er først da hun sier det at det går opp for meg at Leonie har kjøpt en babyshower-kake til sønnen sin på tretten. Jeg ler, men føler ingen varme, ingen glede i meg når jeg gjør det. En latter som ikke er en latter, og den er 34
så hard at Kayla ser seg rundt og deretter på meg som om jeg har forrådt henne. Hun begynner å gråte. Vanligvis er sangen det jeg liker best på bursdagen min, for lysene får alt til å se gyllent ut, og de skinner i ansiktene til Mam og Pop og får dem til å se like unge ut som Leonie og Michael. Hver gang de synger for meg, smiler de. Jeg tror det er den delen Kayla liker best også, for hun synger stotrende med. Kayla tvinger meg til å holde henne, for hun gråt og skjøv fra mot kragebeinet til Leonie og strakte seg etter meg helt til Leonie rynket panna, rakte henne til meg og sa: «Her.» Men i år er ikke sangen det jeg liker best på bursdagen min, for i stedet for å være på kjøkkenet trenger alle seg sammen inne på rommet til Mam, og Leonie holder kaka slik hun holdt Kayla tidligere, ut og bort fra brystet, som om hun er i ferd med å slippe den. Mam er våken, men ser ikke akkurat våken ut, øynene er halvåpne, ufokuserte, hun ser forbi meg og Leonie og Kayla og Pop. Selv om Mam svetter ser huden hennes bleik og tørr ut, som en søledam som har tørka inn til ingenting etter uker uten regn om sommeren. Og det summer en mygg rundt hodet på meg, dukker inn i øret mitt, svinger ut, erter meg før den stikker. Da den glade bursdagssangen begynner, er det bare Leonie. Hun har en pen stemme, en stemme som høres bra ut når hun synger lavt, men som liksom sprekker på de høye tonene. Pop synger ikke; han synger aldri. Da jeg var yngre, visste jeg ikke det, fordi jeg hadde en hel familie som sang for meg: Mam, Leonie og Michael. Men i år, når Mam ikke kan synge fordi hun er sjuk, og Michael er borte, veit jeg at Pop ikke synger fordi han bare beveger leppene, driver leppesynk, og det kommer ikke en lyd. 35
Leonies stemme sprekker på kjære Joseph, og skinnet fra de tretten lysene er oransje. Ingen andre enn Kayla ser ung ut. Pop står for langt borte fra lyset. Øynene til Mam er lukket til sprekker i det bleike ansiktet, og Leonies tenner er svarte i sømmene. Det er ingen lykke her. «Gratulerer med dagen, Jojo,» sier Pop, men han ser ikke på meg når han sier det. Han ser på Mam, på henda hennes som ligger løse og åpne langs sidene. Med håndflatene opp, som noe dødt. Jeg bøyer meg fram for å blåse ut lysene, men telefonen ringer, og Leonie rykker til, og kaka rykker med henne. Flammene flakker og kjennes varmere ut under haka mi. Perler av voks drypper ned på babyskoa. Leonie snur seg bort fra meg med kaka, ser mot kjøkkenet, mot telefonen på benken. «Har du tenkt å la gutten blåse ut lysene sine, Leonie?» spør Pop. «Det kan være Michael,» sier Leonie, og så er det ikke noen kake, for Leonie har tatt den med seg til kjøkkenet og satt den på benken ved sida av telefonen med den svarte ledningen. Flammene eter voksen. Kayla hyler og kaster med hodet. Derfor følger jeg etter Leonie ut på kjøkkenet, til kaka mi, og Kayla smiler. Hun strekker seg etter ilden. Myggen som var på rommet til Mam har fulgt etter oss, og den summer rundt hodet mitt, snakker om meg som om jeg er et lys eller en kake. Så varm og deilig. Jeg dasker den vekk. «Hallo?» sier Leonie. Jeg griper Kaylas arm og bøyer meg fram mot flammene. Hun spreller, trollbundet. «Ja.» Jeg blåser. «Baby.» 36
Halvparten av lysene blafrer og slukner. «Denne uka?» Den andre halvparten eter voksen inn til veken. «Er du sikker?» Jeg blåser igjen, og kaka blir mørk. Myggen lander på hodet mitt. Noe så lekkert, sier den, og stikker. Jeg dasker til den, og håndflata mi blir tilsølt av blod. Kayla strekker seg fram. «Vi skal være der.» Kayla har en håndfull glasur, og nesa hennes renner. De blonde afrokrøllene stritter høyt. Hun stikker fingrene i munnen, og jeg tørker. «Rolig, jenta mi. Rolig.» Michael er et dyr i den andre enden av telefonen, bak en festning av betong og sprinkler, stemmen hans reiser gjennom milevis av ledninger og lyttende, solblekte telefonstolper. Jeg veit hva han sier, som fuglene jeg hører skrike og fly sørover om vinteren, som ethvert annet dyr. Jeg kommer hjem.
Til innbundet bok Til ebok