T YPE-IT AS, 09.05.2014 ORDRE: 32791 (s. 1 av 348)
Mørketid
T YPE-IT AS, 09.05.2014 ORDRE: 32791 (s. 3 av 348)
Jorun Thørring
Mørketid Krim
T YPE-IT AS, 09.05.2014 ORDRE: 32791 (s . 4 av 348)
Jorun Thørring Skyggemannen, kriminalroman, 2005 Glassdukkene, kriminalroman, 2006 Tarantellen, kriminalroman, 2007 Ildens øye, kriminalroman, 2009
Denne boken er produsert på et miljøgodkjent trykkeri. © 2014 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 11/13 pkt. Adobe Garamond hos Type-it AS, Trondheim Printed in ISBN 978-82-03-35634-6
T YPE-IT AS, 09.05.2014 ORDRE: 32791 (s. 5 av 348)
Kapittel 1
Tromsø, 3. november 2012 kl. 22:00 Stedet lå avsides og var glemt av de fleste. Omgitt av skog, steile fjell og hav hadde Fredheim Internatskole stått tom i over 30 år. En gammel trebygning som gradvis forvitret sammen med historien om skjebnene den hadde huset. Tre tenåringer, to gutter og en jente, hadde tatt seg opp dit og var knapt synlige i kveldsmørket. De stanset foran trappen og betraktet bygningen, nysgjerrigheten og tiltrekningen som hadde ført dem dit var plutselig borte. Huset var større og dystrere enn de hadde forestilt seg, og en tung misstemning syntes å utsondre fra det. «Det sies at noen døde her da det var internatskole,» sa jenta lavt. «La oss gå herfra.» «Folkesnakk.» Den eldste av guttene gikk mot baksiden, kjente på de råtne vinduene og hektet et av dem av. Han krøp inn, syntes å oppslukes av mørket idet han slapp seg ned på kjellergulvet. De andre to fulgte etter. Lukten av råte og mugg slo mot dem da de var innenfor. «Fy faen for et utrivelig sted.» Stemmene ga en underlig gjenklang, som om de brøt stillheten i et nyåpnet gravkammer. Vinduene sto høyt oppe på veggen, taket var som en fjern himling over dem. De tente en lommelykt og lot lyskjeglen streife tykke, grove murvegger. 5
T YPE-IT AS, 09.05.2014 ORDRE: 32791 (s . 6 av 348)
Langs den ene veggen sto fire dører. Jenta gikk langsomt bort og åpnet en av dem. Den knirket på hengslene. «Do-båser.» Hun gikk innenfor, grep tak i trehåndtaket som hang i enden av en lang kjetting. «Forestill dere å gå på do her nede om natta.» De fortsatte videre inn i et rom med sementgulv. Fra veggene på begge sider stakk korte, gammeldagse dusjhoder fram i en lang rekke. De så ut til å sende vannet horisontalt ut i rommet. Den eldste av guttene hadde allerede passert dusjen og rettet lyset mot en dør i motsatt hjørne. Han vred om dørhåndtaket, og de gikk inn i et rom uten vinduer. Lyset fra lommelykten traff grove, avskallede murvegger. Lukten der inne var kvalmende og syrlig, og de rygget bakover. «Ikke annet enn en gammel varmtvannsbereder her inne. Greit, da har vi sett kjelleren.» Det lød andpustent, stakkåndet. Bak dem knirket en rusten hengsel og døra lukket seg med et lavt klikk. Uhyggen grep dem alle på en gang. Den yngste av guttene skrek til og kastet seg mot døra, som fløy opp igjen. «Ta det med ro, det er ingen her,» sa den eldste. «Døra skled bare igjen. La oss komme oss ut herfra.» «Helvete!» Den yngste gutten sparket av all kraft mot varmtvannsberederen, det ynkelige skriket hans hadde vært en forsmedelig avsløring av redselen han kjente. Berederen vippet langsomt fram og tilbake, som om den ikke kunne bestemme seg. Så veltet den framover og smalt i sementgulvet. Lokket løsnet. De stirret mot det som trillet over gulvet og stanset rett foran bena til den eldste gutten. Det var en hodeskalle. Ut av varmtvannsberederen stakk to lange knokler.
6
T YPE-IT AS, 09.05.2014 ORDRE: 32791 (s. 7 av 348)
Kapittel 2
Førstebetjent Aslak Eira flyttet så vidt blikket mot mobiltelefonen da den begynte å vibrere en halv meter fra ham. Det skarpe lyset fra arbeidslampa lyste opp i den mørke stua, der han i et par timer hadde sittet ved spisebordet, bøyd over arbeidet. Han hadde slengt islenderen i et hjørne, brettet opp skjorteermene og strøket det askeblonde håret bort fra øynene som sved av å stirre mot stativet der flua var festet. Han var midt i bindingen av en lakseflue, siste finishen, silketråden som ble tvunnet om en grønn, glinsende sølvtråd for å invitere den største laksen til å hugge. Fingrene lystret ikke helt, de store nevene hans var blitt stivere, eller så var det så lenge siden sist han bandt fluer at teknikken var dårligere. Han avsa høylytt en lang remse samiske ukvemsord da han til slutt innså at telefonen ikke ville gi seg, og flua måtte legges til side. Det var kollega Kine Berger som ringte. «Beargalat!» Det ble stille noen sekunder. «For en som ikke har hatt sin første leksjon i samisk, lød det da nesten som hallo?» sa hun. «Jeg ringer deg opp senere.» «Ikke på vilkår. Jeg er på vei til en kjeller i et ubebodd hus tjue minutter utenfor byen. Vi har fått melding om at noen ungdommer har tatt seg inn og kommet over et skjelett i en varmtvannsbereder i kjelleren.» 7
T YPE-IT AS, 09.05.2014 ORDRE: 32791 (s . 8 av 348)
Eira reiste seg. «Hvor lenge har det ligget der?» «Det får patologen avgjøre, men her må det være snakk om evigheter.» «Hvilket hus?» «Fredheim. En gammel, nedlagt internatskole der ingen har bodd på en halv mannsalder.» «Greit, jeg kjenner til stedet, jeg er på vei.» En intens ulyst grep ham, selv fluebindingen bød ham med ett imot. Internatskole. Ordet var mer enn en betegnelse. Det var et begrep med negativt ladet innhold, et uromoment i følelseslivet hans. Han hadde hørt om Fredheim, visste alt om slike steder, hadde tilbragt mange år av barndommen på et av dem. Små, isolerte samfunn der kontrollen hadde vært liten. Et skjelett i en varmtvannsbereder? Han så for seg en nøye planlagt forsvinning. En skjult forbrytelse. Det sank i ham da han kom på at Berger ikke hadde nevnt om det dreide seg om et barn. Han fikk på seg sko og jakke og kastet et blikk i entréspeilet. Ansiktet som stirret tilbake på ham, var blekt. Det var som om gamle spøkelser hadde reist seg rundt ham. En halv time senere kjørte han forbi politisperringene og opp mot et stort, nedslitt hus i jugendstil. Det måtte en gang ha vært herskapelig med karnapper og utspring. Først på nært hold ble forfallet tydelig, malingen flasset av i store flak, vinduskarmene råtnet og trappen opp til inngangen var sprukket og overgrodd. Hoveddøra sto åpen, og Eira gikk inn og slo på lommelykta. Han sto i en stålgrå entré med mørkebrunt tregulv. Lufta var tett av innestengt elde, og atmosfæren tung og trykkende. Han hørte stemmer fra kjelleren. Både patolog og teknikere var på plass. Ungdommene som hadde tatt seg inn og funnet skjelettet, var allerede fraktet hjem. 8
T YPE-IT AS, 09.05.2014 ORDRE: 32791 (s. 9 av 348)
Trappen ned var mørk. Et par store lamper var satt opp og kastet lange skygger over rommet innenfor som inneholdt et primitivt dusjsystem langs en vegg, og fire toalettbåser. Store vaskekar hang på kortveggen, og et par store vaskemaskiner sto langs en annen vegg. Ikke et barn i verden ville frivillig gått ned her alene, tenkte Eira. Kanskje ikke engang på dagtid. Han skjøv tanken bort og gikk til en åpen dør innerst i rommet. Krimtekniker Vikan og politibetjent Berger sto bøyd over en veltet varmtvannsbereder sammen med patologen, en ung kvinne han ikke husket navnet på. Berger snakket ivrig mens hun gestikulerte med hendene. Hun var en korthåret og veltrent 30-åring. Mager, men seig som ei seljegrein, etter Eiras skjønn. Rommet var lite, gulvet var av betong og tak og vegger besto av grov mur. Det var ingen vinduer, og lukten der inne var kvelende. Det må være mer enn vegger og tak som har råtnet her, tenkte Eira, mens han konstaterte at rommet ikke inneholdt annet enn varmtvannsberederen og at hans assistent ikke syntes å ense den bedøvende lukten. Berger hadde trukket glidelåsen på jakka helt opp i halsen på grunn av kulda og vinket energisk til ham mens hun nikket til noe teknikeren sa. Patologen hilste da hun kom bort til dem. «Det er lite annet å finne enn dette skjelettet av et menneske. Så langt jeg kan bedømme, er det intakt.» «Hvor lenge har skjelettet ligget her?» Hun ristet på hodet. «Vanskelig å si. Mange år, i alle fall.» «Ingen synlige skader?» «Ikke med det blotte øye. Vi skal gjøre nærmere undersøkelser, du får resultatene i morgen.» Eira vendte seg mot Vikan. «Har dere ellers funnet noe?» Vikan, en høy mann midt i førtiårene, var like langsom og rolig som Berger var kjapp og i stadig bevegelse. Han trakk på det. «Ikke ennå, vi må gjennomgå både kjelleren og resten av huset grundigere. Slik skjelettet ligger, må man anta at 9
T YPE-IT AS, 09.05.2014 ORDRE: 32791 (s . 10 av 348)
det foreligger en forbrytelse, men det kan bli vanskelig å finne tekniske spor etter så mange år.» «Ingenting påfallende er funnet så langt,» innskjøt Berger. «En utfordring, det her, Eira.» Eira vendte seg bort fra skjelettet, stirret ut i det kalde, dystre kjellerrommet. Gjorde som Berger, trakk glidelåset i genseren helt opp. Han frøs, kunne altfor godt forestille seg at atmosfæren ikke hadde vært av de varmeste og hyggeligste tidligere heller, verken i kjelleren eller resten av huset. «La oss komme oss herfra nå, Berger. Teknikerne tar resten.»
T YPE-IT AS, 09.05.2014 ORDRE: 32791 (s . 11 av 348)
Kapittel 3
«Fredheim.» Politibetjent Jon Benjaminsen smakte på ordet mens han lente seg over notatene sine neste formiddag. Han var en veltrent mann i 30-årene, med en hyggelig kone og to små barn, oppvokst i en kjernefamilie der mor forfektet fri barneoppdragelse og stekte pizza hver lørdag. «Navnet lyder da bent fram idyllisk. Hensetter en nesten til Astrid Lindgrens verden, lekende barn og morsomme voksne.» Eira gikk helt i vranglås. «Hva snakker du om, Benjaminsen? Hva mente man med å kalle et slikt sted fred-heim? Dobbel humbug, ikke sant? Man fant neppe noen av delene der. Krig på kniven og helvete løs, den sterkestes rett og eneveldige voksne. Nord-Korea, skulle det stått på et skilt over døra. Da nærmer vi oss.» «Stedet var velrenommert,» fortsatte Benjaminsen uanfektet. «Det skal ha vært veldrevet, velorganisert. Private organisasjoner sto bak, Samemisjonen, i dette tilfellet. På det meste bodde det 30 unger der av begge kjønn i alderen 9-15 år. Lærerstaben var på fire personer, Broch, Ulriksen, Nilsen og Holm var navnene. Dessuten bestyrerinnen, en Eva Hansson, som også bodde i huset. I tillegg var vaktmester, kokk og hushjelp ansatt, disse tre er i dag døde. Vi er i gang med å kontakte dem vi kan få tak i. Skolen var i drift ut 1976, da ble den stengt og elevene flyttet til andre skoler.» Han rynket pan11
T YPE-IT AS, 09.05.2014 ORDRE: 32791 (s . 12 av 348)
nen da Eira som svar dro av seg fjellstøvlene og heiv dem i et hjørne. «Saken kompliseres selvfølgelig sterkt av at vedkommende må ha ligget der siden før dataalderen,» fortsatte Benjaminsen. «Et forsvinningsnummer den gang fikk noen saklige linjer i avisa, en etterlysning på radio, og så bar det rett i arkivene. Ingen førstesider, reportasjer eller Facebook-oppdateringer.» «Hva med å komme med noe som jeg ikke allerede visste fra før?» avbrøt Eira, før Benjaminsen rakk å starte velsignelsen over den nye tids teknologiske undre. «Vi har funnet ut at et selskap har kjøpt eiendommen og planlegger asylmottak der. Det har vært en del innsigelser fra enkelte, som hevder å ha rettigheter til jord- og skogbruksområdene rundt. Den slags. Planene er lagt på is inntil videre.» Eira nikket og Benjaminsen fortsatte: «Det har vært vanskelig å finne kjøpere. Selve huset er for stort for en familie, for avsides for hybler, egner seg ikke spesielt godt til å dele opp i leiligheter og ville koste en formue å rehabilitere.» Kanskje var eiendommen beheftet med for mye negativt, tenkte Eira. Ingen ønsket å gjøre det til sitt private hjem. Men kanskje tok han feil. I våre dager kunne de mest uhyrlige saker bli glemt på kort tid. «Hva ønsker du å sjekke først?» «Alt ved det stedet.» Benjaminsen slo ut med hendene. «Man vet jo hva saker som dette innebærer. Jobben er for arkeologer. En lang dags ferd med lupe og lommelykt gjennom nedstøvede arkiver og reoler fulle av gamle mapper og protokoller.» Han kikket skrått opp på Eira. «Jeg er egentlig støvallergiker. Tror jeg. Slike oppdrag må noen andre ta. Vi har da sekretærer til slikt.» Eiras øyne smalnet. «Og?» Sukket som unnslapp Benjaminsen kom fra dypet. «Joda, joda, jeg har fått hjelp. Vi fant en etterlysning etter en person 12
T YPE-IT AS, 09.05.2014 ORDRE: 32791 (s . 13 av 348)
ved navn Hans Holm, lærer ved Fredheim i mange år. Man mente at han hadde forsvunnet under en fottur i september 1976. Han underviste i naturfag og tysk. Mannen dukket aldri opp igjen. Holm var 59 år da han forsvant. Vi sjekker alle gamle tannlegearkiver for å finne ut om det fins røntgenbilder av tennene hans, slik at vi kan sammenligne med skjelettet man fant.» «Noen merittliste hos politiet hadde vel neppe denne læreren?» «Ingen ting.» De tidde begge et øyeblikk, så sa Eira: «Hvis skjelettet er denne Holm, har han altså ligget død i den samme bygningen som han bodde og jobbet i. Tror du det kan ha skjedd uten en viss tåkelegging fra omgivelsenes side?» Benjaminsen åpnet en Farris. «Vi har vel svaret på det i og med at varmtvannsberederen er sveiset igjen i alle åpninger? Det forhindret lukt helt til det rustet hull på den. Da var samtlige beboere flyttet.» Han strakte seg etter noen papirer. «En annen hendelse rystet også stedet samme år. Skolens bestyrerinne, frøken Hansson, begikk et halvår tidligere selvmord ved å kaste seg ut fra balkongen i tredje etasje.» «Stedet lever altså opp til navnet.» Eira reiste seg. «Da venter vi bare på den endelige identifiseringen. Tannlegearkivene kan forhåpentligvis avklare om det er skjelettet av Hans Holm vi har funnet.» Han stanset. «Vi må få tak i noen av dem som var der på den tiden. Hvis dette virkelig er Holm, er det vanskelig å se for seg at han lekte gjemsel med elevene og ikke kom seg ut av varmtvannsberederen igjen. Uansett blir det ikke enkelt å finne ut hvordan vedkommende døde.» Han så på klokken. «Alle lærerne og de tidligere elevene på Fredheim må kontaktes, Benjaminsen. Noen av dem bor kanskje i byen.»
13