KAPITTEL 1 RØDT AV BLOD
Vokteren, Alice og jeg var i ferd med å krysse Long Ridge på veien tilbake til Chipenden, med de tre ulvehundene Klo, Blod og Bein ivrig bjeffende i hælene på oss. Den første delen av turen opp hadde vært ganske fin. Det hadde regnet hele ettermiddagen, men nå var det en klar, skyfri høstkveld med bare en lett, kjølig bris som rusket oss i håret: perfekt vandringsvær. Jeg husker at jeg tenkte hvor fredelig alt virket. Men på toppen ventet det oss et stort sjokk. Langt mot nord, bortenfor åsene, steg det mørk røyk opp mot himmelen. Det så ut som om Caster sto i brann. Hadde krigen omsider nådd oss? undret jeg engstelig. Flere år tidligere hadde en allianse av fiendtlige nasjoner invadert landet vårt langt nede i sør. Siden da hadde de sakte, men sikkert beveget seg nordover, til tross for grevskapenes samlede anstrengelser for å gjøre motstand. «Hvordan kan de ha kommet så langt uten at vi har visst om det?» spurte vokteren og klødde seg i skjegget, tydelig opprørt. «Vi burde da ha hørt noe – en eller annen slags advarsel, i det minste?» «Kanskje det bare er et plyndringstokt fra havet?» foreslo jeg. Det var en ganske sannsynlig forklaring. Soldater fra fiendtlige skip hadde gått i land før og angrepet byer langs kysten – selv om denne delen av Grevskapet hadde blitt skånet så langt. Vokteren ristet på hodet og la i vei nedover bakken i rasende fart. Alice sendte meg et bekymret smil, og vi skyndte oss etter. Siden jeg måtte drasse både på staven min og begge veskene våre strevde jeg litt med å holde tritt med ham i det glatte, våte gresset. Men jeg visste hva det var som plaget læremesteren min. Han var urolig for biblioteket sitt. Vi hadde fått rapporter sørfra om plyndring og brenning, og han fryktet at noe hadde skjedd med bøkene hans, et forråd av kunnskap samlet av flere generasjoner av skrømtvoktere. Jeg var nå i mitt tredje år som lærling hos vokteren, som lærte meg hvordan man håndterte gjenferd, gaster, hekser, buver og alskens vesener som hørte mørket til. Det meste av tiden underviste læremesteren meg, men min andre kilde til kunnskap var nettopp biblioteket. Det var ingen tvil om at det var veldig viktig.
Så snart vi kom ned på flatmark, satte vi kursen rett mot Chipenden. Åsene i nord ble større for hvert skritt vi tok. Vi hadde nettopp krysset en liten elv ved å gå fra stein til stein mens vannet plasket rundt anklene på oss, da Alice pekte forover. «Fiendtlige soldater!» ropte hun. Et stykke foran oss så vi en gruppe menn krysse vår vei i østlig retning – minst tjuefem stykker, med sverd i beltet som blinket i lyset fra den synkende sola, som nå hang lavt over horisonten. Vi stanset og huket oss ned på elvebredden i håp om at de ikke hadde sett oss. Jeg ga hundene beskjed om å legge seg ned og være stille, og de lystret med én gang. Soldatene hadde grå uniformer og stålhjelmer med brede, vertikale nesebeskyttere av en type jeg ikke hadde sett før. Alice hadde rett. Det var en stor fiendepatrulje. Dessverre fikk de øye på oss nesten med én gang. En av dem pekte og ropte en ordre, og en liten gruppe brøt ut fra hovedstyrken og begynte å løpe mot oss. «Denne veien!» ropte vokteren og rev til seg vesken sin for å lette meg for den ekstra byrden, før han satte av sted oppover langs elva. Alice og jeg fulgte etter med hundene. Rett foran oss lå det en stor skog. Kanskje det var en mulighet for at vi kunne riste dem av oss der, tenkte jeg. Men så fort vi nådde skogbrynet ble det håpet knust. Det var nylig blitt tynnet ut mellom trærne, og det var ingen ungtrær, ingen kratt igjen – bare høye trær med god avstand mellom. Dette var ikke noe egnet gjemmested. Jeg kikket meg over skulderen. Forfølgerne våre hadde nå spredt seg ut på en ujevn rekke. De fleste av dem lå ganske langt etter, men det var én soldat i spissen for gruppen som helt klart tok innpå oss, og han veivet truende med sverdet. Plutselig så jeg at vokteren stanset. Han slengte fra seg vesken sin ved føttene mine. «Fortsett, gutt! Jeg skal ta meg av han der,» sa han og snudde seg mot soldaten. Jeg ropte til meg hundene og stanset med rynket panne. Jeg kunne ikke forlate læremesteren min på denne måten. Jeg tok vesken hans igjen og stilte meg klar med staven. Om nødvendig, skulle jeg komme ham til unnsetning og ta med meg hundene; de var store, skremmende ulvehunder, fullstendig blottet for frykt. Jeg snudde meg mot Alice. Hun hadde også stanset og sto og stirret på meg med et underlig uttrykk i ansiktet. Det så ut som hun mumlet noe for seg selv. Med ett løyet vinden, og kulda skar som en iskald kniv mot ansiktet. Alt var plutselig helt stille, som om alt levende i skogen holdt pusten. Tåken snodde seg ut mellom trærne
mot oss fra alle retninger. Jeg så på Alice igjen. Det hadde ikke vært noe tegn til et slikt væromslag. Det virket ikke naturlig. Var det mørk magi? undret jeg. Hundene la seg flatt på magen og klynket lavt. Selv om det var for å hjelpe oss, ville læremesteren min bli sint hvis Alice brukte mørk magi. Hun hadde gått i lære som heks i to år, og han var alltid bekymret for at hun skulle vende tilbake til mørket. Nå hadde vokteren inntatt forsvarsstilling og holdt staven diagonalt foran seg. Soldaten nådde fram til ham og svingte sverdet nedover. Jeg hadde hjertet i halsen, men hadde ikke behøvd å bekymre meg. Det lød et smerteskrik – men det kom fra soldaten, ikke læremesteren min. Sverdet virvlet gjennom luften og landet i gresset, og så rettet vokteren et hardt slag mot angriperens tinning så han gikk i kne. Tåka nærmet seg raskt, og en liten stund mistet jeg læremesteren min av syne. Så hørte jeg ham komme løpende mot oss. Så fort han var framme, skyndte vi oss å følge elva videre, mens tåka ble tettere for hvert skritt vi tok. Snart la vi skogen og elva bak oss og fulgte en tykk hagtornhekk nordover i noen hundre meter, helt til vokteren gjorde tegn til at vi skulle stanse. Vi huket oss ned i en grøft sammen med hundene og holdt pusten mens vi lyttet etter tegn til fare. Først var det ingenting som tydet på at vi ble forfulgt, men så hørte vi stemmer i nord og øst. De lette etter oss ennå – men lyset svant stadig, og for hvert minutt som gikk minsket risikoen for at vi skulle bli oppdaget. Men akkurat da vi trodde vi var trygge, ble stemmene i nord høyere, og snart hørte vi skritt som kom nærmere og nærmere. Det virket som de kom til å gå rett på gjemmestedet vårt, og læremesteren min og jeg grep stavene våre, klare til å kjempe for livet. Søkepatruljen passerte bare et par meter til høyre for oss – vi kunne så vidt skjelne de uklare konturene av tre menn. Men vi satt sammenkrøpet i grøfta, og de så oss ikke. Da skrittene og stemmene hadde forsvunnet, ristet vokteren på hodet. «Vet ikke hvor mange de har sendt ut for å lete etter oss,» hvisket han, «men de virker fast bestemt på å finne oss. Best vi blir her resten av natten.» Dermed la vi oss til rette for å tilbringe en kald, ubekvem natt i grøfta. Jeg sov urolig, men som så ofte i slike situasjoner falt jeg ikke i ordentlig dyp søvn før det nesten var på tide å stå opp. Jeg våknet av at Alice ristet meg i skulderen. Jeg satte meg fort opp og stirret rundt meg. Sola var allerede oppe, og jeg så grå skyer som jaget over himmelen. Vinden suste i hekken og bøyde og bendte de tynne, nakne greinene. «Er alt i orden?» spurte jeg.
Alice smilte og nikket. «Det er ingen nærmere enn et par kilometer. Soldatgutta har gitt opp og dratt sin vei.» Så hørte jeg en lyd i nærheten – en slags stønning. Det var skrømtvokteren. «Høres ut som han har mareritt,» sa Alice. «Kanskje vi burde vekke ham?» foreslo jeg. «La ham være i noen minutter. Det er best om han våkner av seg selv.» Men stønningen og jamringen ble tvert imot bare høyere, og hele kroppen skalv. Han ble stadig mer opprørt, så etter en liten stund rusket jeg ham forsiktig i skulderen for å vekke ham. «Er alt i orden, Mr. Gregory?» spurte jeg. «Det virket som du hadde mareritt.» Et øyeblikk var han vill i blikket og så på meg som om jeg var en fremmed eller til og med en fiende. «Ja, det var i høyeste grad et mareritt,» sa han til slutt. «Det handlet om Beinete Lizzie …» Beinete Lizzie var Alices mor, en mektig heks som nå satt bundet i et hull i vokterens hage i Chipenden. «Hun satt på en trone,» fortsatte læremesteren min, «og Den onde sto ved siden av med hånden på den venstre skulderen hennes. De var i en stor sal som jeg først ikke kjente igjen. Gulvet var rødt av blod. Fanger skrek av skrekk før de ble henrettet – de ble halshogd. Men det var selve salen som virkelig plaget meg og skremte meg mest.» «Hvor var den?» spurte jeg. Vokteren ristet på hodet. «Hun var i storsalen i Caster Castle! Hun regjerte i Grevskapet …» «Det var bare et mareritt,» sa jeg. «Lizzie er trygt bundet.» «Kanskje det,» sa vokteren. «Men jeg tror ikke jeg noen gang har hatt en mer livaktig drøm …» Vi la vaktsomt i vei mot Chipenden. Vokteren sa ingenting om tåka som hadde dukket opp så brått kvelden før. Det var tross alt ikke helt uvanlig på denne årstiden, og han hadde vært opptatt med å forberede seg på å slåss med soldaten da det skjedde. Men jeg var sikker på at det var Alice som hadde framkalt den. Ikke at jeg hadde så mye jeg skulle ha sagt – jeg var jo selv merket av mørket.
Vi hadde nylig kommet tilbake fra Grekenland etter å ha beseiret Ordin, en av de gamle gudene. Det hadde kostet oss dyrt. Mamma hadde ofret livet for at vi skulle seire, og det samme hadde Bill Arkwright, skrømtvokteren som hadde holdt til nord for Caster – det var derfor vi hadde hundene hans med oss. Også jeg hadde betalt en fryktelig pris. For å gjøre seieren mulig hadde jeg solgt min egen sjel til Den onde. Det eneste som hindret ham i å slepe meg med seg inn i mørket med en gang, var blodkrukken som jeg hadde fått av Alice, og som jeg alltid hadde i lomma. Den onde kunne ikke komme nær meg så lenge jeg hadde den på meg. Alice måtte holde seg i nærheten av meg for at den skulle beskytte henne – ellers ville Den onde drepe henne som hevn for hjelpen hun hadde gitt meg. Naturligvis visste ikke vokteren noe om dette. Hvis jeg fortalte ham hva jeg hadde gjort, ville det bety slutten på læretiden min. Mens vi gikk oppover bakken mot Chipenden, ble læremesteren min mer og mer engstelig. Vi hadde sett ødeleggelser her og der: noen utbrente hus, mange som var forlatt, ett hvor det lå et lik i grøfta like utenfor. «Jeg hadde håpet at de ikke ville trenge så langt inn i landet. Jeg er redd for hva vi vil finne, gutt,» sa han dystert. Normalt ville han ha unngått å gå gjennom selve landsbyen. Folk flest likte ikke å få en skrømtvokter for nær innpå seg, og han respekterte lokalbefolkningens ønske. Men da de grå skifertakene kom til syne, var ett enkelt blikk nok til å fortelle oss at noe var fryktelig galt. Det var tydelig at fiendtlige soldater hadde kommet denne veien. Mange av takene hadde store skader, og flere steder var de svartsvidde bjelkene synlige. Jo nærmere vi kom, desto verre ble det. Nesten en tredjedel av husene var fullstendig utbrente, og de sotete steinveggene sto igjen som tomme skall rundt det som en gang hadde vært innbyggernes hjem. De husene som ikke hadde gått opp i flammer, hadde knuste vinduer og splintrede dører som hang og slang i hengslene, og det var flere tegn på at husene var blitt plyndret. Landsbyen virket fullstendig forlatt, men så hørte vi en bankelyd. Det var noen som hamret. Vokteren førte oss raskt gjennom de brolagte gatene i retning lyden. Vi var på vei mot hovedgata som gikk rett gjennom landsbyen, der forretningene lå. Vi passerte grønnsakhandleren og bakeren, begge var blitt plyndret, og satte kursen mot slakterforretningen, hvor lyden tilsynelatende kom fra.
Slakteren var der ennå, med rødt skjegg som glitret i morgensola. Men det var ikke reparasjoner på slakterbutikken han holdt på med – han var i ferd med å spikre igjen lokket på en kiste. Like ved sto tre kister til som allerede var spikret igjen og klare til å senkes i jorden. En av dem var liten og inneholdt åpenbart et barn. Slakteren rettet seg opp da vi gikk inn på gårdsplassen, og han kom oss i møte og tok vokteren i hånden. Han var den eneste av landsbyboerne som læremesteren min hadde noen ordentlig kontakt med, den eneste han noen gang pratet med om andre ting enn voktersaker. «Det er fæle greier, Mr. Gregory,» sa slakteren. «Landsbyen kommer aldri til å bli den samme igjen.» «Jeg håper det ikke er …» sa vokteren lavt og kikket ned på kistene. «Nei, nei, gudskjelov for det, i det minste,» svarte slakteren. «Det skjedde for tre dager siden. Jeg rakk akkurat å få familien min i sikkerhet. Nei, disse stakkarene var ikke raske nok. Soldatene drepte alle de kom over. Det var bare en patrulje, men den var veldig stor. De var ute for å skaffe forsyninger. Det var ingen grunn til å brenne ned hus og drepe folk, ingen grunn til å ta livet av denne familien. Hvorfor gjorde de det? De kunne bare ha tatt det de ville ha og dratt videre.» Vokteren nikket. Jeg visste hva svaret hans ville være, selv om han ikke sa det rett ut til slakteren. Han ville ha sagt at det var fordi Den onde nå var løs i verden. Han gjorde folk mer ondskapsfulle, kriger mer brutale. «Det var leit med huset ditt, Mr. Gregory,» fortsatte slakteren. All farge forsvant fra vokterens ansikt. «Hva?» sa han skarpt. «Å, beklager så mye … visste du ikke det? Jeg gikk ut fra at du allerede hadde vært der. Vi hørte buven ule og brøle på flere kilometers hold. Det må ha vært for mange til at den klarte å stanse dem. De plyndret huset ditt og tok med seg alt de kunne bære, og så satte de fyr på det.» Oversatt av Morten Hansen