Jostein_Gaarder_Anna by Aschehoug

T YPE-I T AS, 15.01.2013 ORDRE: 28315 (s . 1 av 223)

Anna

T YPE-I T AS, 15.01.2013 ORDRE: 28315 (s . 2 av 223)

T YPE-I T AS, 15.01.2013 ORDRE: 28315 (s . 3 av 223)

Jostein Gaarder

Anna En fabel om klodens klima og miljĂ¸

T YPE-I T AS, 15.01.2013 ORDRE: 28315 (s . 4 av 223)

Jostein Gaarder: Diagnosen og andre noveller 1986 Barna fra Sukhavati 1987 Froskeslottet 1988 Kabalmysteriet 1990 Sofies verden. Roman om filosofiens historie 1991 Julemysteriet 1992 I et speil, i en gåte 1993 Hallo? – Er det noen her? 1996 Vita Brevis 1996 Maya 1999 Sirkusdirektørens datter 2001 Appelsinpiken 2003 Sjakk matt 2006 De gule dvergene 2006 Slottet i Pyreneene 2008 Det spørs 2012

T YPE-I T AS, 15.01.2013 ORDRE: 28315 (s . 5 av 223)

Innhold

Kanefart s. 7 Dr. Benjamin s. 11 Terminalen s. 31 Blålys s. 41 Oldemor s. 44 De røde eskene s. 52 Paraplyen s. 63 Oljen s. 65 Dromedarene s. 70 Arkiv s. 72 Karavane s. 78 Rødlistene s. 82 Vinternatt s. 89 Verdensarven s. 93 Ballongene s. 101 Svømmebassenget s. 103 Tulipanene s. 108 Tenningsnøkkelen s. 111

T YPE-I T AS, 15.01.2013 ORDRE: 28315 (s . 6 av 223)

Stiene s. 116 Stølen s. 118 Klimakvoter s. 124 En ny sjanse s. 128 De hvite bilene s. 139 Frosken s. 142 De grønne automatene s. 147 Gamification s. 150 Søte helgehus s. 169 Aladdinringen s. 171 Klimadomstolen s. 180 Vottene s. 183 Dyreparken s. 186 Identitet s. 189 Planeten s. 193 Skjermbrevet s. 195 Logisk brist s. 203 Oldefar s. 205 Landsbyen s. 212 Ester s. 215 Noen nettsteder:

s. 223

T YPE-I T AS, 15.01.2013 ORDRE: 28315 (s . 7 av 223)

Kanefart

Så langt tilbake hun kunne huske hadde familiene i bygda reist i kanefart til setrene på nyttårsaften. Hestene var striglet og pyntet til det nye året, og til sledene var festet dombjeller og brennende fakler i nattemørket. Noen år ble det på forhånd kjørt opp spor med løypemaskin så ikke hestene skulle bli stående og stampe i løssnøen. Men til fjells skulle de hver eneste nyttårsaften, og ikke på ski eller scooter, men med hest og slede. For om julen var magisk, var det denne kanefarten til fjellstølen som var selve vintereventyret. Alt var annerledes på nyttårsaften. Barn og voksne var sammen i et eneste kaotisk røre, og denne ene dagen i året helt på tvers av familiene. I løpet av én og samme kveld gikk de ut av det ene året og inn i det andre. De tråkket over en usynlig grense mellom det som hadde vært og det som skulle komme. Godt nytt år! … Og takk for det gamle! 7

T YPE-I T AS, 15.01.2013 ORDRE: 28315 (s . 8 av 223)

Anna elsket nyttårsaften, og hun klarte ikke helt å bestemme seg for hva hun likte aller best: å være på vei opp til stølen for å feire den siste resten av det gamle året eller veien ned igjen til det nye året godt tullet inn i et ullteppe med mammas, pappas eller en sambygdings lune arm rundt skuldrene. Men på nyttårsaften det året Anna fylte ti, var det ikke kommet snø verken på vidda eller i lavlandet. Frosten hadde for lengst bitt seg fast i landskapet, men bortsett fra en liten skavl her og der var fjellet fritt for snø. Selv det mektige skarvet lå skammelig nakent under åpen himmel og avkledd den hvite vinterkåpen. Mellom voksne ble det mumlet noe om «global oppvarming» og «klimaendringer», og Anna bet seg merke i de nye ordene. Hun fikk for første gang i livet en anelse om at verden var i ulage. Men til fjells på nyttårsaften skulle de, og det eneste mulige framkomstmiddel dette året var traktor. I år fikk det tradisjonelle stølsbesøket dessuten skje på dagtid, for uten snø på vidda ville nyttårsnatten være så mørk at de ikke kom til å se en hånd for seg. Selv fakler ville være til liten nytte da, og fakler på traktor eller tilhenger ville bare se dumt ut. Tidlig på nyttårsaften sneglet derfor fem traktorer seg gjennom bjørkelia på vei til fjells med 8

T YPE-I T AS, 15.01.2013 ORDRE: 28315 (s . 9 av 223)

god mat og drikke. Snø eller ikke snø – en skål for det nye året, og kanskje litt leik på den frosne setervollen, måtte de klare å få til uansett. Nå var det ikke bare mangelen på snø det ble snakket om denne julen. I romjulen var det i et par tilfeller observert villrein nede ved gårdene, og det ble spøkt med at julenissen kanskje hadde glemt igjen et par av reinsdyrene sine etter gaveutdelingen på julaften. Anna hadde fanget opp at dette med reinsdyrene var noe nifst og urovekkende. Det hadde aldri hendt før at villreinen hadde trukket ned til bygdene. Ved en av gårdene hadde de prøvd å mate et oppskremt dyr, og dette kom det bilder av i avisen: «Villrein inntar fjellbygdene» … En kortesje av traktorer med tilhengere var på vei til fjells siste dag i desember, og i den første tilhengeren satt Anna sammen med en håndfull andre barn. Jo høyere opp de kom, desto mer glassaktig ble det frosne landskapet, altså måtte det ha regnet like før kulden kom og satte en stopper for alt som rant. De fikk øye på en dyreskrott i veikanten, og da stanset alle traktorene. Det døde dyret var et reinsdyr, stivt av frost, og en av mennene forklarte at det hadde dødd av mangel på fôr. Anna hadde ikke helt forstått. Men litt senere var de oppe på fjellet, og hun så hvordan hele 9

T YPE-I T AS, 15.01.2013 ORDRE: 28315 (s . 10 av 223)

landskapet var frosset til. Det hadde ikke vært mulig å løsne så mye som en liten stein eller planterest fra frostens grep. De passerte Breavatnet, og her stanset de fem traktorene igjen, nå slo traktorførerne dessuten av motorene. Det ble sagt at isen var trygg, og både voksne og barn styrtet ut på vannet. Isen var gjennomsiktig, og jubelen gikk fra den ene til den andre etter hvert som de oppdaget at de kunne se ørreten som svømte under isdekket. På isen kom det baller, bandykøller og akebrett. Men Anna ble gående for seg selv langs bredden av vannet og studere den frosne lyngen. Under en tynn hinne av is så hun mose og lav, krekling og sorte rypebær med illrøde blader. Det var et vakkert syn, nesten som om hun var kommet til en edlere og mer forfinet verden enn sin egen. Men snart fikk hun øye på en død mus … og der lå en til. Under en dvergbjørk oppdaget hun dessuten et dødt lemen. Da hadde Anna forstått, og med ett var alt som smakte av eventyr over. Hun hadde visst at mus og lemen levde vinteren igjennom mellom busker og kratt under myke dyner av snø i fjellet. Men når det ikke fantes myke dyner av snø … da var det ikke lett å klare seg for lemen eller mus. Det hadde gått opp for Anna hvorfor villreinen var trukket ned i lavlandet. Det hadde ikke noe med julenissen å gjøre.

T YPE-I T AS, 15.01.2013 ORDRE: 28315 (s . 11 av 223)

Dr. Benjamin

Seks år senere sitter Anna hjemme i den gamle tømmerstuen sammen med foreldrene. Ute har det vært mørkt i mange timer allerede, og pappa har tent alt som er av stearinlys på peishyllen og i vindusposten. Det er 10. desember, og bare to netter igjen til hun fyller seksten år. Mamma og pappa sitter i sofakroken og ser på TV. De ser på en film fra Stillehavet, et eventyr for voksne fra seilskutetiden. Eller er det en dokumentarisk film om en av disse sagnomsuste kapteinene på 1700-tallet? Anna er ikke sikker, hun følger bare delvis med. Hun sitter foran spisebordet og har et skrått blikk på stillehavsbildene som flimrer over skjermen. Hun holder i en stor saks og klipper noe ut av en bunke med aviser … I august hadde Anna begynt i første klasse på videregående, og allerede etter noen dager på den nye skolen ble hun kjent med Jonas, som 11

T YPE-I T AS, 15.01.2013 ORDRE: 28315 (s . 12 av 223)

gikk en klasse over henne. De var straks blitt gode venner og hadde i noen dager lekt at de var kjærester, nærmest som et rollespill, men så hadde det etter hvert gått opp for dem at de var kjærester. Anna satt med en stor tekopp over alle avisutklippene og smilte for seg selv. Så plutselig livet kunne forandre seg! Noe hadde hun likevel vært godt forberedt på. I dag hadde hun omsider fått den gamle ringen etter tante Sunniva! Hun hadde lenge visst at hun skulle arve den når hun fylte seksten år. Selve overrekkelsen hadde likevel foregått i dag fordi mamma skulle reise til en konferanse tidlig neste morgen. De hadde spist en høytidelig middag sammen, til dessert hadde mamma vært på bakeriet og kjøpt en marsipankake med rød rose på lokket, og først etter måltidet ble ringen med den røde rubinen overrakt og pakket ut av en gammel smykkeeske. Resten av kvelden hadde hun hatt den på fingeren, og mens hun klippet i avisene, hadde hun sett ned på den kostbare ringen fire-fem ganger i minuttet. Ringen var mer enn hundre år gammel, og noen mente mange hundre år. Med den gamle juvelen fulgte dessuten et vell av spennende fortellinger. I sekstenårspresang hadde hun i tillegg fått den nye smarttelefonen hun hadde ønsket seg. 12

T YPE-I T AS, 15.01.2013 ORDRE: 28315 (s . 13 av 223)

Enda så stilig den var, hadde den nesten kommet litt i bakgrunnen for det gjeve arvestykket. Men det var ufattelig hvordan hun bare ved å touche skjermen hadde tilgang til hele Internett. Aller merkeligst denne høsten hadde likevel vært turen til Oslo i midten av oktober. Men det kapitlet hadde begynt litt tidligere på året. Fra hun var liten hadde Anna ofte fått høre at hun hadde en livlig fantasi. Ble hun spurt hva hun tenkte på, kunne hun lire av seg endeløse historier, og ingen hadde opplevd dette som noe annet enn en berikelse. Men i vår var det begynt å dukke opp noen historier som Anna følte var sanne og virkelige. Hun mente at de var noe hun tok imot, og kanskje fra en annen tid, eller til og med fra en annen virkelighet. Det hadde endt med at hun lot seg overtale til å ha noen samtaler med en psykolog, og disse samtalene fortsatte utover høsten. Til slutt sa psykologen at hun gjerne ville at Anna lot seg undersøke av en psykiater i Oslo. Anna var ikke uvillig til det. Hun syntes ikke at hun hadde noe å skamme seg over, og hun kunne til og med betrakte det som en ære å bli undersøkt av en psykiater. Men hun forlangte å reise uten foreldre, og Jonas tilbød seg å være med. Mamma og pappa 13

T YPE-I T AS, 15.01.2013 ORDRE: 28315 (s . 14 av 223)

hadde likevel vært urokkelige på at en av dem måtte følge henne. Kompromisset ble at hun fikk lov til å reise med Jonas, men at mamma også fikk være med hvis hun bare lovte å sitte i en annen kupé på toget. Tidlig på ettermiddagen hadde de tre tilreisende troppet opp på Rikshospitalet der Anna hadde time hos psykiateren. Men ingen av de to andre fikk slippe inn til legen, iallfall ikke i første omgang, og Anna forstod at mamma opplevde dette som et stort nederlag. Hun ville så gjerne være med på denne sjelegranskingen, hun også. Men nå måtte hun finne seg i å sitte på venteværelset sammen med Jonas. Anna hadde likt dr. Benjamin fra første stund. Han var en mann i 50–60-årene med et langt grånende hår som var bundet opp i hestehale. I den ene øreflippen hadde han en bitte liten fiolblå stjerne, og i brystlommen på en sort jakke hadde han stukket en rød tusjpenn. Han hadde et spøkefullt glimt i øynene og så hele tiden interessert på henne mens de snakket sammen. Hun kunne ennå huske det aller første han sa etter at de hadde hilst på hverandre og lukket døren ut til venteværelset. Han fortalte at de var heldige denne dagen, for en avtale rett etter Annas time var plutselig blitt avlyst, og dermed fikk de ekstra god tid sammen. 14

T YPE-I T AS, 15.01.2013 ORDRE: 28315 (s . 15 av 223)

Solen skinte inn i det hvitmalte rommet, og Anna så ut på de røde og gule bladene på trærne. En gang under samtalen fikk hun øye på et ekorn som pilte opp og ned i et furutre. – Sciurus vulgaris, utbrøt hun. – Eller vanlig ekorn. Men i England er det ikke så vanlig lenger. Der blir det rødbrune ekornet nå fortrengt av amerikanske gråekorn. Psykiateren gjorde store øyne, og Anna tenkte at han kanskje var imponert over hennes naturkunnskap. Idet han snudde seg rundt på svingstolen for å kikke på ekornet, la hun merke til et fotografi av en vakker kvinne. Bildet stod i en rød ramme på skrivebordet. En datter, eller kone? Anna bestemte seg for å spørre, men i neste øyeblikk snudde han seg tilbake og skygget igjen for bildet, og så ble det borte for henne. Hun hadde fundert på hvordan en psykiatrisk undersøkelse foregikk. Det var ikke så lett å forestille seg hvordan en psykiater skulle klare å kikke inn i hodet hennes, men hun hadde sett for seg at han aller først ville granske øynene hennes med et spesielt optisk instrument, for øynene var jo sjelens speil. Hun hadde dessuten forestilt seg at han for sikkerhets skyld ville prøve å se inn i hodet hennes også gjennom ørene, nesen eller munnen, for en psykiater var en ordentlig lege, og ikke bare psykolog. Hun visste ikke hvor mye hun hadde trodd på disse fantasiene, de hadde 15

T YPE-I T AS, 15.01.2013 ORDRE: 28315 (s . 16 av 223)

først og fremst romstert i hodet hennes som små filmsnutter, men hun hadde på ramme alvor vært redd for at han kunne komme til å hypnotisere henne for å få sjelen hennes til å tømme seg for alle hemmeligheter. Hun håpet hun fikk slippe dette med hypnosen, for hun likte ikke tanken på å miste styringen over seg selv og bli forledet til å utlevere alle sine hemmeligheter. Da fikk psykiateren heller være litt ekstra hardhendt med instrumentene sine. Men de hadde bare snakket sammen! Psykiateren stilte henne mange interessante spørsmål, og samtalen ble etter hvert så munter at Anna tillot seg å stille noen spørsmål tilbake. For hvordan var det med doktoren selv? Skjedde det iblant at også han kom på noen artige historier som han kunne dele med sine omgivelser? Hadde det hendt at også han drømte at han var en annen person enn seg selv? Hadde han forresten noen ganger opplevd å være sanndrømt? Etter en lang stund oppsummerte dr. Benjamin samtalen. – Anna, sa han, – jeg kan ikke se noen tegn på at du skulle være syk. Du har et uvanlig sterkt fantasiliv, og du har en nesten pussig evne til å forestille deg situasjoner du ikke har opplevd. Dette kan i perioder komme til å bli litt slitsomt for deg å leve med, men det er ikke sykt. Det trodde ikke Anna heller. Hun hadde vært 16

T YPE-I T AS, 15.01.2013 ORDRE: 28315 (s . 17 av 223)

helt sikker på at hun ikke var syk. For ordens skyld minte hun likevel om at hun iblant trodde på sine egne fantasier. Hun sa at det kjentes som om ting hun tenkte på og forestilte seg var noe som kom til henne og ikke noe som oppstod i Anna selv. Han ble sittende og nikke. – Jeg tror jeg har forstått det, sa han. – Du kan ha en så sprelsk fantasi at det liksom renner over for deg, og da kan du ikke tro at det er du som har funnet på alt sammen. Men fantasi er en menneskelig egenskap som alle har mer eller mindre av. Alle har jo et drømmeliv. Det er bare ikke alle som husker neste morgen hva de har drømt. Det er først og fremst på dette punktet du synes å ha en sjelden begavelse. Du tar med deg det du drømmer om natten … Hun hadde vært omhyggelig med å legge alle kortene på bordet: – Men jeg kan samtidig få en følelse av at drømmene kommer til meg fra en annen virkelighet, eller fra en annen tid. Psykiateren hadde nikket igjen: – Også evnen til å ha forskjellige trosforestillinger stikker dypt i vår natur. Mennesker har til alle tider opplevd at de har stått i kontakt med overnaturlige makter, som guder, engler eller forfedre. Enkelte har dessuten oppgitt at de med egne øyne har sett eller møtt overnaturlige ve17

T YPE-I T AS, 15.01.2013 ORDRE: 28315 (s . 18 av 223)

sener. For noen kan denne trosevnen være mer intens enn for andre. Det er som med andre forskjeller mennesker imellom. Noen slår de fleste i sjakk eller hoderegning. Andre slår nesten alle når det gjelder fantasier eller trosforestillinger, og der stiller kanskje Anna Nyrud seg i aller fremste rekke. Anna så igjen ut på sollyset som spilte i de fargerike bladene på trærne utenfor. – Hvis du derimot hadde trodd at alle biene og humlene i hagen der du bor var styrt av CIA, og at de svirret rundt huset ditt bare for å spionere på deg, da ville du kanskje ha hatt en alvorlig sinnslidelse. Hun avbrøt: – Hvordan vet du at jeg bor i en hage? – Du skal en gang ha sagt til psykologen din at du helst ikke vil oppleve å møte et reinsdyr i hagen din. Anna lo: – Hun hadde ikke peiling på hva jeg snakket om. Men jeg er veldig glad i den hagen. Og biene … – Ja? – Bier er natur som deg og meg. De er selvfølgelig ikke styrt av CIA. De er styrt av sine gener. Jeg tror dessuten at de er en slags representanter for Moder Jord. – Nettopp, sa mannen med hestehalen. – Og 18

T YPE-I T AS, 15.01.2013 ORDRE: 28315 (s . 19 av 223)

det du sier nå, kan ikke kalles for en skrudd idé, eller det som vi på fagspråket gjerne kaller en «bisarr forestilling». Mens de snakket sammen, hadde han av og til kastet et blikk på en dataskjerm. Nå gjorde han det igjen, og det gikk opp for henne at dokumentet han så på måtte være en fyldig rapport fra psykologen i hjembygda. Han spurte: – Er det noe du er redd for, Anna? Hun svarte straks: – Global oppvarming. Det rykket litt i den sindige psykiateren. Han var åpenbart en rutinert lege. Bare denne ene gangen virket han overrasket over svaret hun gav, og han spurte igjen: – Hva var det du sa nå? – Jeg mener at jeg er redd for menneskeskapte klimaendringer. Jeg er redd for at vi som lever nå skal sette klodens klima og miljø på spill uten å ta hensyn til dem som kommer etter oss. Psykiateren ble sittende noen sekunder før han svarte: – Og det er kanskje en reell frykt – som jeg dessverre ikke kan ta fra dine skuldre. Hadde du sagt at du var redd for edderkopper, ville det ha vært litt annerledes. I slike tilfeller snakker vi gjerne om en fobi, og da kan det være aktuelt med en viss behandling, for eksempel en gradvis tilvenning til det pasienten er redd for. Men vi 19

T YPE-I T AS, 15.01.2013 ORDRE: 28315 (s . 20 av 223)

behandler ikke en pasients bekymring for global oppvarming. Hun så dr. Benjamin inn i øynene og kastet dessuten et blikk på stjernen han hadde i den ene øreflippen: – Er du klar over hvor mange milliarder tonn CO2 menneskeheten har sluppet ut i atmosfæren bare i løpet av de siste tiårene? Til Annas store overraskelse svarte psykiateren på dette spørsmålet uten å tenke seg om. Han sa: – Jeg mener at det i dag er cirka 40 prosent mer CO2 i atmosfæren enn det var før vi for alvor begynte å brenne olje, kull og gass, hogge skogene ned og dessuten drive det intensive landbruket som vi gjør i dag. Det er mer enn 600 000 år siden CO2-nivået var så høyt, og årsaken er altså menneskeskapte utslipp. Hun var imponert. Det var ikke mange som hadde skikkelig greie på sånne spørsmål, enda så viktige de var. Hun gav tommelen opp, og sa: – Det er allerede så mye klimagasser der ute at ingen lenger kan si hvilke konsekvenser det vil få for klodens klima og miljø. Og utslippene bare fortsetter … Dr. Benjamin hadde lagt begge håndflatene sine på bordet foran seg, og i et sekund eller to ble han sittende halvt foroverbøyd og se ned i 20

T YPE-I T AS, 15.01.2013 ORDRE: 28315 (s . 21 av 223)

bordplaten før han kikket opp på henne igjen. Da så han nesten litt betuttet ut. Han sa: – Nå har vi beveget oss et stykke fra det som er mitt fag her på sykehuset. Men jeg kan betro deg at også jeg nærer en viss bekymring for dette med all forbrenningen av karbon og konsekvensene det kan få for livet på Jorden. Skjønt disse tingene er kanskje likevel ikke helt uten forbindelse til psykiatrien … Da han nølte, sa hun: – Bare fortsett. Jeg sitter her, jeg. Han sa: – Jeg har spurt meg selv om vi lever i en kultur som fortrenger noen grunnleggende sannheter. Forstår du hva jeg mener med det? – Jeg tror det. Vi synes at noe er så ubehagelig å tenke på at vi prøver å glemme det. – Nettopp, ja. Det var det jeg mente. Anna fikk en plutselig innskytelse, hun ante ikke hvorfor, det var noe som bare slo ned i henne, som om det smatt inn i hodet hennes fra en annen virkelighet enn den hun befant seg i nå, og hun hørte seg selv si: – Hva ville du ha sagt hvis jeg fortalte at jeg var redd for arabere? Han lo godt. – Da ville jeg nok ha foreslått at du av og til var litt sammen med noen arabere. Jeg tror det ville ha vært den mest effektive behandlingen. 21

T YPE-I T AS, 15.01.2013 ORDRE: 28315 (s . 22 av 223)

– Kult … – Men vi behandler altså ikke pasienters uro for global oppvarming. Det spørs om vi ikke heller må se oss om etter en slags resept for mangelen på bekymring for global oppvarming. For vi skal jo ikke gradvis venne oss til denne trusselen. Tvert imot! Vi må prøve å rydde den av veien. Anna hadde hele tiden opplevd at psykiateren snakket til henne som en voksen, og det likte hun svært godt. Han hadde snakket til henne som en likeverdig. Hun ble likevel litt paff da han mot slutten av samtalen ville vite om hun var med i noen miljøorganisasjon. Det var et uventet spørsmål på et legekontor. Men det var hun som hadde begynt å snakke om menneskeskapte klimaendringer. Hun svarte at der hun bodde, fantes ikke noe sånt. Der dreide nesten alt seg om skole og jobb, mekking på biler og motorsykler, og selvfølgelig fest og fyll i helgene. – Den unge mannen du kom sammen med, er det broren din, kanskje? Hun lo. – Å nei, det var Jonas. Han er bare kjæresten min. Hun syntes det var så flott sagt: «Han er bare kjæresten min.» Han hadde ledd med henne. 22

T YPE-I T AS, 15.01.2013 ORDRE: 28315 (s . 23 av 223)

– Er også Jonas opptatt av klimaspørsmål? Hun sa: – Han går i andre klasse på videregående og har både fysikk, kjemi og biologi. Du vet, da lærer man litt om verden … – Ja, det er sikkert. – Spørsmål om global oppvarming har faktisk ikke så mye med synsing å gjøre. Enten har man lært og forstått, eller man lever i uvitenhet. – Jeg tror du har helt rett, Anna. Det ville ikke forundre meg om mindre enn én prosent av landets befolkning kan gjøre sånn noenlunde rede for karbonbalansen. Anna kjente at hjertet gjorde et hopp. Dette med karbonbalansen var noe hun nylig hadde snakket med Jonas om. Hun hadde dessuten skrevet særoppgave om global oppvarming da hun gikk i 10. klasse. Hun sa: – Kan du? Kan du gjøre rede for karbonbalansen? Så hadde den hyggelige sjeledoktoren gitt Anna en kort innføring mens han slo av datamaskinen og ryddet sammen noen papirer på skrivebordet. Først sa han noen ord om det kretsløpet CO2 gjennomgår i den levende naturen. Plantene trakk CO2 ut av luften gjennom fotosyntesen og bandt på denne måten karbonet til levende organismer, mens den samme gassen ble frigjort til luften gjennom dyrenes pust 23