Karine Nyborg - intervju

31

Karine Nyborgs Jeg er ikke redd for mørket er en roman om en ung jente som blir bortført – og som kanskje ønsker det. Det er også en fortelling om grenseløshet, om hva som kan skje med et barn når det ikke finnes klare grenser. TEKST Benedicte Treider

Karine Nyborg Jeg er ikke redd for mørket 349,– 9788203354984

Det er vanskelig å være nær uten å være nær Tilgjengelig som e-bok

Det er alltid mange måter å snakke om bøker på, hvordan vil du kort og godt beskrive romanen din?

Den handler om et par som fortsetter å dele hus i flere år etter at de er skilt – og om hvordan det påvirker dem, og datteren deres, å leve midt i en strandet kjærlighetshistorie.

Hva preger familielivet i huset med det skilte paret, Cecilie og Erlend?

Her er det tilsynelatende fred og fordragelighet. Cecilie og Erlend bor i hver sin del av huset, med datteren Signe plassert i midten. De feirer jul og bursdager sammen, holder Cecilies nye kjæreste på en armlengdes avstand, og holder i det hele tatt på en positiv og vennlig tone. Problemet med all denne harmonien er at det blir vanskelig å huske – for de voksne, men kanskje særlig for datteren – at ekteskapet faktisk er over.

Du skriver om en ganske vanlig familie, likevel tar de noen ukonvensjonelle valg, hva er det de gjør som viser seg å ødelegge for dem?

Samtidig som de sliter med å bryte gamle bånd seg imellom, lever de så tett at nye bånd stadig knyttes. Løsrivelse og sorg blir en seigpining. Det er vanskelig å være nær uten å være nær.

En av arbeidstitlene du hadde på blokken, var «Velsignelse», hvordan står denne tittelen i forhold til innholdet?

Datteren Signe har fått navnet sitt som et ønske om velsignelse, om at alt skal gå godt. Hun er navet i foreldrenes liv, de gjør alt for at hun skal ha det bra – og dermed blir hun også en utmerket unnskyldning for å la være å sette endelig sluttstrek.

Mørket er et gjennomgangsmotiv, hvordan lar du Signe tolke mørket – er det bare skremmende? Hva slags dilemma er det hun strir med?

Store deler av romanen foregår i mørke i et skogholt, der Signe treffer en voksen mann hun burde ha holdt seg unna. Denne mannen skremmer, frastøter og tiltrekker henne. Hun er fjorten år og full av lengsler; samtidig er hun sliten og desillusjonert og utrent i å sette grenser. Signe er en musikalsk person, og for henne er mørket og musikken to sider av samme sak: Musikken oppstår fra mørket og kan lindre mørket. Mannen i skogen ser og anerkjenner både musikken og mørket i henne, og det trekker henne mot ham.

Hva har vært viktig for deg å få fram?

De voksne i fortellingen er velmenende og tenksomme, likevel tramper de brutalt over egne og andres grenser.

De tror de kan styre følelsene sine, men ender med å bli styrt av dem.

Avtalen deres om å dele hus er eksempel på en nesten skremmende fornuftstro. Fornuften er fantastisk, men den må respektere harde realiteter som kjærlighet og savn.

Få forfattere har din bakgrunn, hva får en professor i økonomi til å skrive skjønnlitterært?

Eller: Hva får en som vil skrive skjønnlitteratur til å bli professor i økonomi?

Jeg har alltid ønsket å skrive og har alltid gjort det, i smug – med unntak av årene som småbarnsmor. Det er heller slik at jeg ikke hadde mot til å satse før i godt voksen alder. For omtrent ti år siden, lenge før jeg ble professor, fikk jeg redusert stillingsprosent for å kunne skrive mer, og det har jeg hatt

siden. Folk tror stadig det dreier seg om omsorgspermisjon. Jeg er tross alt dame. Jeg blir litt smigret av det.

I min alder, liksom.

Påvirker utdannelsen og yrket ditt måten du skriver på og hva du skriver om?

Hva jeg skriver om likner foruroligende på det jeg skrev om som syttenåring (og det var ikke primært samfunnsøkonomi). Visse temaer som opptar meg, for eksempel ansvar og ansvarsfraskrivelse, er interessante å studere både ved hjelp av forskning og via skjønnlitteratur – noe jeg for øvrig diskuterer i en pamflett i Aschehougs Stemmerserie som kommer i høst. Men jeg tror nok yrket påvirker måten jeg skriver på. I økonomiske fagartikler må man skrape bort alt småprat og unødige digresjoner inntil bare kjernen, det viktigste, står tilbake.

Man snakker gjerne om den vanskelige andreboka – hvilke erfaringer har du gjort deg? Å ferdigstille denne boka har vært grusomt. Forferdelig. Hadde innspurten vart lenger, hadde jeg enten blitt lagt inn et sted eller kastet manuset på sjøen!

Ja ha, jeg er glad du holdt manuset på det tørre og fullførte!

Benedicte Treider er redaktør for norsk skjønnlitteratur i Aschehoug.

Det er 23. mars, Signe er 14 år og på vei hjem fra spilletimen. Bak søppel­ kassene i skolegården står det en mann i mørket. Han har stått der før, av og til har han fulgt etter henne.

Selv om hun vet at han er der, velger hun å ta snar­ veien gjennom skogen.

Cecilie og Erlend har vært skilt lenge, men deler fort­ satt hus. Begge er vokst opp i splittede familier og vil unngå at datteren Signe skal oppleve det samme.

23. mars kommer hun ikke hjem fra spilletimen. Mens foreldrene venter, driver fortellingen bakover i tid.

Gradvis får vi innblikk i hvordan Cecilie og Erlend verken har klart å berge kjærligheten eller avslutte den, og hvordan foreldre­ nes kamp har bidratt til å trekke Signe mot det hun frykter mest.

Karine Nyborg er profes­ sor i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo.

Hun gikk på Aschehougs forfatterskole i 2007 og fikk samme år pris i Vinduets novellekonkur­ ranse med novellen «Det må være en grunn».

Hun debuterte med Ikke rart det kommer kråker i 2010. Hun er også én av tolv forfattere i Asche­ hougs Stemmer-serie.