Katakombenes hemmelighet kap III

KAPITTEL III

 I mørket  Roma – i katakomben

I Stummende mørkt. Og stille. Ikke en lyd.

Den ramme, rå lukten føltes enda mer intens nå i mørket. Ikke så rart. Tusenvis av lik hadde ligget her nede i århundrer. Robert trakk pusten dypt gjennom nesen for å bli vant til den underjordiske eimen.

Han skrudde på lommelykten og fikk øye på en diger oransje strømboks på veggen rett under trappen.

Han åpnet døren til det elektriske anlegget og skrudde på den største bryteren. Ingenting. Han prøvde de andre bryterne. Men ikke én pære lyste opp. Typisk.

Det måtte finnes en hovedbryter et helt annet sted.

Så fikk han klare seg med lommelykten.

Hva er det egentlig jeg driver med? Jeg klarer ikke engang å slå på lyset.

Nølende fortsatte han innover mens han tenkte over hva det var ved katakomben som gjorde ham så nysgjerrig. Som om den trakk ham til seg. Lokket på ham.

 39 

En lyd.

Han skvatt til.

Er det noen her? Han ble stående bom stille. Kan det være mamma? Hadde hun skjønt hvor han var og kommet styrtende? Et øyeblikk håpet han nesten det var henne.

Men nei. Altfor tidlig. Hun kunne umulig ha oppdaget at han ikke var hjemme. Dessuten ville hun ha ropt. Han kjente henne. Robert! ville hun ha skreket.

Robert? Er du her? Gutten min? Hun ville ha vært hysterisk. Garantert. Hinsides hysterisk.

En ny lyd.

Skritt?

Skritt i grus.

Robert svelget.

Hvem kan det være?

Umberto? Nei. Umberto arrangerte middagen for arkeologene. Okay. Det var ikke mamma og ikke Umberto. Så hvem var det da? En arkeolog? På denne tiden av døgnet? Hvorfor hadde han ikke slått på lyset, i så fall? En sikkerhetsvakt?

Eller … noe helt annet?

II Robert var irritert på seg selv. Den evinnelige nysgjerrigheten.

Han visste ikke hvor mange ganger moren hadde bedt ham om å skjerpe seg. Du må tenke på kon-

 40 

sekvensene før du kaster deg ut i ting, hadde hun sagt.

For noen år siden hadde Robert rotet seg inn på en byggeplass i nabolaget. Vel, rotet seg inn var ikke helt presist. Sneket seg inn var mer dekkende. Han ville bare finne ut hvordan bulldosere og gravemaskiner virket. Ble de styrt ved hjelp av spaker? Hadde de gass og brems akkurat som biler? Hadde de gir? Han tok seg inn på byggeplassen gjennom et hull i gjerdet. Når sant skulle sies, måtte han hjelpe til for å få hullet stort nok. Da han smøg seg inn, trodde han at arbeidet var slutt for dagen. Men plutselig landet en flere tonn tung stålbjelke bare et par meter foran ham. Han hadde ikke sett at heisekranen var i ferd med å fire den ned.

En alarmsirene begynte å tute. Alt arbeid stoppet opp.

En mann kom løpende, la ham over skulderen og bar ham opp til anleggsbrakken. Rasende! Visste Robert hvor nær han hadde vært å bli drept av den stålbjelken? Arbeidsformannen ringte til moren, som måtte komme og hente ham.

Litt senere gikk det galt igjen. På YouTube hadde han sett hva som skjedde når man blandet natrium og vann. Han ville sjekke om det virkelig stemte. Da det ringte ut, sank han sammen under pulten sin og ventet til kjemilaboratoriet var tomt. Hentet en bøtte med vann. I kjemikalieskapet fant han en flaske med fenolftalein og en boks med natrium. Han tok på seg et par gummihansker og helte fenolftalein i vannet.

Spent kastet han en stor klump med natrium oppi vannbøtta. I neste øyeblikk eksploderte blandingen

 41 

med et smell som fikk alt glasset i rommet til å klirre.

En sky av damp veltet opp. I det samme gikk brann­ alarmen. Blindet av røyken fomlet Robert seg frem til døren og vaklet ut i korridoren. Noen minutter senere kom brannbilene for fulle sirener. Da sto Robert sammen med klassen sin ute i skolegården og forsøkte å late som ingenting. Men selvsagt ble han avslørt.

Og nå befant han seg her. I katakomben. Hvor han virkelig ikke hadde noen verdens ting å gjøre. Umberto hadde gjort det klinkende klart at det kunne være livsfarlig å ta seg rundt på et usikret arkeologisk område.

III Robert lyttet. Alt var stille. Hadde han hørt feil? Var det ikke skritt han hadde hørt? I enda et par minutter ble han stående og lytte. Til slutt våget han seg videre.

Han kom inn i et stort kammer. Tretti–førti gravsteder var felt inn i veggene. Lysstrålen traff morkne skjeletter og gapende hodeskaller. De eldgamle steinveggene var dekket av uforståelige tegn og symboler.

Han kjente seg igjen. Der var fordypningen i veggen! Varsomt løftet han ned den gamle leirkrukken.

Med lykten lyste han opp symbolet han hadde lett etter. Et koptisk kors. Ikke en ankh.

En aldri så liten sensasjon.

Han tok frem mobilen og tok flere bilder av symbolet:

 42 

Enda en lyd. Som et sukk.

Robert fór sammen. Er det noen her? hadde han lyst til å rope. Men han våget ikke. Som om det å stille et spørsmål ville lokke noen frem fra mørket. Eller noe.

Noen eller noe han ikke ville møte.

En lang stund ble han stående helt stille.

Lyttende.

Lyden forsvant.

Pusten hans roet seg. Selvsagt var han alene. Selvsagt var det ingen her. Alt var bare innbilning. Likevel kjentes det som om han var midt i et mareritt. Som om han var hovedpersonen i en skrekkfilm.

Jeg må opp igjen, tenkte han.

Han snudde seg, stirret inn i mørket. Skrudde på lykten og lyste opp tunnelen. Hvis noen virkelig hadde fulgt etter ham, var det der de ville stå nå. Rett bak ham.

Eller kanskje bak hjørnet?

Kutt ut, Robert! Ikke vær så pinglete!

 43 

Han trosset frykten. Tvang seg tilbake i retning trappen.

Skyggene forsvant i mørket. Først når han slo på lommelykten, våknet skyggene til liv. Hastige. Ikke helt virkelige. Som skyggene til noen som ikke finnes.

Noen. Eller noe.

Han slo av lykten igjen. Forestilte seg halvdøde mennesker som stavret mot ham med fremstrakte armer. Slo lykten på igjen. For å hente virkeligheten tilbake.

Robert vaklet videre. Lyset fra lommelykten skar gjennom mørket. Knærne dirret. Grus knaste under skosålene. Lysstrålen sveipet over steinvegger og buede tak. Gapende hodeskaller stirret på ham fra steinhyllene der de døde hadde ligget siden de ble stedt til hvile for så lenge siden. Han ville ikke se på dem. Ville ikke møte blikkene fra de tomme øyehulene. Det var som om de døde stirret tilbake.

IV Da han kom inn i enda et kammer, ble Robert stående og se seg om. Han kjente seg ikke igjen. Kammeret delte seg i to tunneler: én til venstre, én til høyre. Nå måtte han velge.

Venstre, tenkte han, jeg er ganske sikker på at jeg kom ut av den tunnelen.

Gjorde jeg ikke?

Robert gikk prøvende nedover korridoren.

 44 

På veggen fikk han øye på enda et rart symbol. Han grøsset. Et øye, et kors. Hva var det med symbolet som gjorde ham så urolig?

Han tok frem mobilen igjen og knipset et bilde:

Enda et mystisk symbol, tenkte han.

Så fortsatte han. Det var vel denne veien han kom fra? Var det ikke? Etter noen minutter ble han mer usikker. Kjente seg ikke igjen. Først da han kom til en fuktig steintrapp som stupte bratt ned i undergrunnen, ble han overbevist. Han hadde definitivt ikke kommet opp noen steintrapp. Han hadde gått feil.

Robert snudde.

En diger rotte pilte over gulvet rett foran ham. Han skrek. Han var ikke redd for rotter, det var ikke det; han som hadde hamster og alt. Og bestekameraten hans, Svein, hadde til og med en rotte i bur på rommet.

 45 

Likevel måtte han stoppe opp for å få igjen pusten.

Den var kommet så brått på.

En rotte … Selvsagt … Det må ha vært rotter som lagde alle lydene.

Han smilte lettet.

Rotter!

Robert lot lommelyktstrålen sveipe over veggene igjen, og fikk øye på enda et symbol.

En fisk.

Moren hadde fortalt at de aller første kristne brukte fisken som sitt hemmelige symbol. Han strøk fingertuppene langs de ruglete kantene og tenkte: For nesten to tusen år siden sto noen her, akkurat her hvor jeg står nå, og meislet akkurat denne fisken inn i akkurat denne veggen. Og akkurat nå tar jeg på den.

Under fisken skimtet han en tekst. Han forsøkte å lese. Men han forsto ingenting. Teksten var nok på latin. Kunne arkeologene ha oversett inskripsjonen?

Tenk om det sto noe viktig der. Noe som endret verdenshistorien. Det hadde vært noe. Han hentet frem mobiltelefonen og tok et bilde:

 46 

ROBERTS FAKTA OM SYMBOLER

Et symbol er et tegn som står for noe annet. Det norske flagget, for eksempel, symboliserer Norge.

Fisken symboliserer Jesus. Da kristendommen var ny, brukte de kristne i Roma fisken som hemmelig symbol. Noen tror det er fordi bokstavene i det greske ordet for fisk – ΙΧΘΥΣ – former: Ἰησοῦς Χριστός, Θεοῦ Υἱός, Σωτήρ – som på norsk blir til: Jesus Kristus, Guds sønn, Frelseren.

V Det var bare å innse det: Han hadde gått seg vill. Ante ikke hvor han var. Som om det ikke fantes noe ut eller inn i katakomben lenger, bare endeløse rekker av gravkamre.

Skritt for skritt fortsatte han gjennom gangene av stein, under buede portaler, gjennom kamre med høye, hvelvede tak.

 47 

Har jeg ikke vært her før? Går jeg i ring?

Da han rundet det neste hjørnet, delte tunnelen seg enda en gang.

Først nå skjønte han hvorfor arkeologer og huleforskere hadde med seg digre nøster med hyssing når de gikk inn i en fremmed tunnel. For å finne veien tilbake.

Robert lyste ned i grusen foran seg.

Det var da han oppdaget dem.

Fotsporene.

Avtrykkene etter sine egne Adidas-sko.

Og så et annet sett med avtrykk.

Mye større. Grovere.

Som om noen hadde fulgt etter ham.

Panisk lyste han rundt seg med lommelykten. Så slukket han den. I det stummende mørket var han usynlig.

Han ventet. Prøvde å holde pusten. Men klarte det ikke. Hjertet hamret sånn. Han lyttet.

Tenk, Robert, tenk!

Ikke så lett. Tankene floket seg sammen.

Det må finnes en forklaring!

Han konsentrerte seg. To par avtrykk. Det kunne bety at noen hadde fulgt etter ham. Men … det kunne også bety at han selv hadde tråkket oppå et sett med fotavtrykk fra en av arkeologene.

Sånn måtte det vel være?

Han skrudde på lommelykten.

En brå skygge.

 48 

Robert hikstet. Vendte lysstrålen mot bevegelsen – innover i tunnelmørket. Han så ingen. Skalv på hånden. Lysstrålen dirret.

Innbilning. Det måtte ha vært innbilning.

Eller så var det lyset fra lommelykten som skapte illusjonen av skygger og bevegelser når det traff de ujevne veggene.

Nølende fortsatte han. Bak ham raslet det i småstein. Robert bråsnudde. Lot lysstrålen fra lommelykten virre fra side til side.

Ingen.

Han tok opp mobilen. Ingen forbindelse. Selvsagt ikke.

Hva har jeg egentlig her i katakomben å gjøre?

Hvorfor hadde han ikke forsøkt å snakke ordentlig med moren om det koptiske korset? Sakte og rolig.

Slik at hun trodde ham. Men nei. I stedet måtte han snike seg ned.

VI Robert fortsatte. Tørr i munnen. Tungen lagde en klikkende lyd mot ganen.

Jeg skulle ha tatt med en vannflaske, tenkte han.

Han tenkte på moren. Snille mamma som alltid var så opptatt av om han hadde det bra. Noen ganger ble han helt oppgitt over hvor bekymret hun var for ham.

Om det gikk bra på skolen. På fotballaget. Med vennene. Om det var noe som plaget ham. Du må bare

 49 

komme til meg hvis det er noe, Robert. Noen ganger hadde han lyst til å skrike at alt er bra! Selv når det ikke var det. Bare for å slippe maset.

Idet han rundet neste hjørne, kjente han seg igjen.

Han var kommet til enden av tunnelen. Til sperrebåndene og plankeveggen. Bak sperringen var katakomben uutforsket. Rasfarlig. Robert måtte tilbake.

En lyd. Bak ham.

Enda en rotte?

Robert snudde seg.

Noe tungt raste gjennom ham.

Knærne begynte å skjelve. Han segnet nesten om.

For nå så han ham. I halvmørket der hvor tunnelen munnet ut i kammeret.

En munk.

En munk med ansiktet skjult av en stor hette.

Med øyne som glødet.