VI.
Nå har vi det hyggelig Klaus Hagerup
a jeg var liten, var ikke julenissen farlig. Jeg visste at når vi hadde drukket te, spist kaker og satt oss ned med blikkene rettet mot pakkene under juletreet, ville min far reise seg, blunke til min mor og si med påfallende entusiastisk stemme: – Nei, jeg tror jeg går ut for å kikke litt på månen. Dette gjentok seg hver julaften enten det var klarvær eller snødde, som det ofte gjorde i min barndom. Månen måtte han ut og se på. Hver julaften. Hvor den nå måtte være. Da han hadde informert oss om at han måtte ut og kikke på den, blunket han til min bror, som var tretten år eldre enn meg og gikk ut på gangen mens han brummet, som om han øvet seg på et eller annet. Da han var gått ut, blunket min bror til min mor som blunket til min onkel og tante og sa at mens Anders var ute for å se på månen, kunne det kanskje smake med et lite glass sherry. Da blunket min onkel til min tante og sa at det kanskje kunne smake like godt med en kopp te til. Da sa min mor at det tvilte hun på. Så skjenket hun te til min onkel og min tante og min bror og min kusine og meg, og et lite glass sherry til seg selv. Da hun hadde drukket opp den lille sherryskvetten, skjenket hun seg et lite glass til og ett til
D
62
min bror som var for ung til å drikke alkohol, men herregud, det er julaften bare en gang om året og tiden går, Helge er jo snart voksen og om noen år er det Klaus sin tur. Og man kan jo ikke drikke denne evinnelige teen hele livet, og «sådan begrunner jeg», la hun til og strakte hånden ut etter sherryen for å ta seg et tredje glass sherry før min onkel fikk satt flasken ut på kjøkkenet, noe han overhodet ikke hadde noen rett til å gjøre, både fordi han var fem år yngre enn henne og fordi de var i hennes hjem og ikke hans, der det ville vært en ganske annen sak, tenkte hun nok mens hun ombestemte seg, skjenket en kopp te til seg selv i stedet og sa med en stemme som var blid og fylt av den forventningen som så mange stemmer blir fylt av når det er julaften og man sitter og venter på han som er gått ut for å se på månen: – Nå har vi det hyggelig! Mens rommet var fylt av ekkoet etter julestemningen i min mors stemme og blikket hennes fremdeles hang fast ved sherryflasken der det tredje glasset hun ikke hadde drukket fremdeles befant seg, kom julenissen. – Er det noen snille barn her? brummet han med en dyp stemme som fortalte at det var en erfaren nisse som var kommet så overraskende inn til oss, dessverre akkurat mens min far var ute og kikket på månen slik at han ikke fikk noen glede av det uventede besøket. Min kusine og jeg forsikret at vi hadde vært uhyre snille det siste året, og for ikke å skryte av oss selv, framhevet vi hvor snill den andre hadde vært, ja for å si det som det var, kjente vi knapt noe barn som var snillere enn min kusine og min kusines fetter. Da lo julenissen et usedvanlig nisseaktig ho-ho, og begynte å grave i sekken mens han overhørte min brors 63
mumling om at han ikke hadde vært så verst snill, han heller. Helge var jo verken barn eller voksen, og det spilte visst ingen rolle om han hadde vært snill eller slem. Dessuten sto det et halvtømt glass sherry foran ham, noe nissen tydeligvis ikke likte, for han tok glasset og ga det til min onkel, som bar det ut på kjøkkenet mens min mor skjenket det tredje glasset til deg selv og drakk det opp i én slurk før min onkel var kommet inn i stua igjen. – Nå har vi det hyggelig, sa min mor. – Og sherryen går unna, sa nissen og la til et ho-ho for å vise at sherry hører med når det er julaften, og kanskje for å antyde at han selv også kunne tenkt seg et lite glass hvis ikke munnen hans hadde vært av papp og umulig å åpne. Pakkene ble tatt fram og åpnet av fetter og kusine, som jublet over for eksempel et ludospill og et sett dukkeklær, mens julenissen fant et sugerør som han puttet ned i sherryflasken og inn i den smale pappmunnen slik at han fikk sugd i seg litt julekos han også. Så gikk nissen ut mens han brummet ho ho, så det sang i veggene og alle ropte ho-ho tilbake, bortsett fra min bror som nok satt der uten sherryglass og var lei seg fordi han ikke var barn lenger. Like etter at nissen var gått ut, kom min far inn og spurte om det hadde vært noen her. Da sa jeg at julenissen selv nettopp hadde vært på besøk, og min far slo hendene sammen og sa at det var synd han ikke hadde fått møtt ham siden han hadde vært ute og sett på månen de siste minuttene, men når han først var her igjen, kunne han for så vidt tenke seg et glass sherry, for ute var det skikkelig kaldt. Når jeg spurte hvorfor han svettet hvis det var kaldt ute, smilte 64
han lurt og fortalte med at en dåre kunne spørre mer enn ti vise kunne svare, og hvor var det blitt av sherryen? Da sa min mor at vi ikke hadde mer sherry fordi julenissen hadde drukket opp alt sammen. Da lo min far og sa at maken til julenisse hadde han aldri vært borti og at han gjerne skulle ha møtt den karen, men heldigvis hadde han visst en flaske brandy spesial i et skap så det skulle nok bli en råd med det. Da sa min mor at hun ikke var helt sikker på om han hadde en flaske brandy spesial i skapet lenger, og før min far sa fikk spurt henne om hvorfor det, sa min bror at nå var det på tide å åpne pakkene under treet. Han lurte nemlig hva som var i den store, harde som lå ytterst der han tilfeldigvis hadde lagt merke til at det sto «Til Helge fra mor og far» på kortet som hørte til. Derfra og ut ble julaften ren plankekjøring. Vi åpnet pakkene. Vi gikk rundt treet og sang «så gjør vi så når vi vasker vårt tøy», «jeg gikk meg over sjø og land», «Deilig er jorden» og flere av disse sangene som fylte oss med fred og ro og tro og håp, enten vi var religiøse eller ikke. Så var det tid for leker. Kinesisk portrett. Min mor gikk ut og kom inn. – Mann eller kvinne? Levende, død eller litterær figur? – Levende mann. – Hvilket dyr minner han om? – Røyskatt. – Herreløs hund. – Den var god. Meg minner han om en snill villkatt. – En gresshoppe. – Gresshoppe? – Ja. – Helt uenig. 65
– Vitsen er ikke at vi skal være enige. Vitsen er at vi skal si det som faller oss inn. – Javel. Flaggermus. – Er det Dracula? – Dracula er ikke noen levende mann. – Hva vet du om det, Anders? – Dracula er en person i en bok av … – … Bram Stoker. – Jeg vet det, Helge. – Det er ikke Dracula. – Er det deg da, vennen min? – Meg? – Ja. Deg jeg er gift med. – Anders minner da ikke om en flaggermus. – Nei, men han minner meg om en herreløs hund. – Det er ikke meg. – Nei vel. Da er det kanskje … – Du må spørre mer. – Hvorfor det? – Ellers finner du aldri ut hvem vi tenker på. – Det tror jeg at jeg gjør. Ernest Hemingway? – Synes du Ernest Hemingway minner om en gresshoppe? – Blant annet. – Du må spørre mer, Inger! – Hvilken farge minner han om? – Svart og hvitt. – Svart og hvitt er ikke farger. – Hva er det da? – Det er lov å si svart og hvitt hvis han minner om det. – Javel. Åse? – Enig med Klaus. Svart og hvitt. 66
– Margit? – Enig med Åse. – Sverre? – Enig med Margit. – Anders? – Svart og hvitt. – Helge? – Rødt. – Det er Chaplin. – Hvordan visste du det? – På grunn av svart og hvitt. Han minner deg om svart og hvitt, ikke sant? – Nei. Det var på grunn av rødt? – Rødt. Han minner vel ikke om rødt. – Jo. det gjør han. Han er kommunist. – Chaplin er ikke kommunist. – Jo, han ble utvist fra USA. – Han behøver ikke være kommunist for det. Han var bare et offer for McCarthyismen. – Jeg tror McCarthy hadde rett. – Du kan vel ikke mene at McCarthy hadde rett, Inger! – Jeg mener bare at han hadde rett i at Chaplin var kommunist. – Hvordan vet du det? -Har du sett «Modern Times»? – Selvfølgelig. – Der kan du se! – Jeg skjønner ikke hva dere snakker om. – Ikke noe viktig, Klaus. – God jul alle sammen! – God jul og skål! – I hva da? 67
– Vi har tatt med en flaske champagne. – Har dere virkelig det, Sverre? Gud velsigne dere. – Er det min tur til å gå ut nå? – Ja, Helge. Det var du som sa rødt. – Her er champagnen. – Hurra! God jul alle sammen. Nå har vi det hyggelig! Slik var min barndoms jul, fylt av kaker, te, sherry, lukten av granbar julesanger og leker; «Kinesisk Portrett», «Mitt skip er lastet med» og «Gnav», som vi spilte lille julaften. Da var det «Hest forbi», «Hus forbi» «Kiss», «Hugg av» og «Stå for gjøken». Gang på gang. Etter at en eller annen, som regel jeg, hadde funnet mandelen i grøten og fått en liten marsipangris, der jeg spiste hodet, mens min far, min mor og min bror delte resten. Alt var hyggelig. Ingenting var farlig. Og julenissen var en mann som gikk ut for å se på månen. Fremdeles gir hver jul meg en følelse av å vende tilbake til min barndom. Luktene er de samme, smakene er de samme, vi leker fremdeles, vi går rundt juletreet, og av og til synes jeg at jeg kan se min bror vandre rastløst rundt juletreet og min far rugge svett og fornøyd i den gyngestolen han satt i for seksti år siden, mens min mor smiler lykkelig og strekker hånden ut for å skjenke seg et lite glass sherry til, men nå er det ikke min mors hånd, det er min egen, og gyngestolen er ikke en gyngestol lenger, de som vandrer rastløst rundt juletreet er ikke min bror, men mine barnebarn, og julen er ikke det den var, men samtidig er den det, for hver jul er et gjenferd som går igjen år etter år, sprer de samme duftene, synger de samme sangene og bringer min barndom tilbake, som om den aldri var forbi, noe den selvfølgelig ikke er heller, så lenge jeg bærer den i meg, og det 68
gjør jeg til den dagen jeg dør, eller til «min døyand dag», som min mor ville sagt, og som hun sier fremdeles når jeg tenker på det. Men én ting er forandret. Julenissen er ikke den samme. Det er ikke alltid han kommer, og når han gjør det skaper han ikke bare fest og glede. En jul da min yngste datter var liten, kom tre nisser på uventet besøk. De var hyggelige, de hadde med pakker og to av dem lettet litt på maskene uten å ta dem av da de tok imot de to drammeglassene vi rakte dem. De hadde dype stemmer og mumlet ustoppelig ho-ho-ho bak maskene. Den tredje nissen hadde ikke så dyp stemme, og sa ikke så mye, men da de gikk, skottet hun ned på en av de siamesiske kattene våre og mumlet: «Den katta er den støggeste katta jeg har sett. Den er til og med støggere enn katta til julenissen! Ho-ho-ho! God jul.» Da nissene var forsvunnet, ga de fleste av oss uttrykk for glede over at ikke mindre enn tre nisser hadde kommet på besøk. Den eneste som ikke sa noe, var min yngste datter. Hun satt blek og stille på en stol og stirret mot døra der nissene hadde forsvunnet. – Var det ikke hyggelig at selveste julenissene kom på besøk? sa jeg. Min datter ristet på hodet. – Det var ikke julenissene, sa hun. – Det var noen som hadde kledd seg ut som julenissene. – Det er alltid noen som kler seg ut som julenissene, forklarte min eldste datter. – Ja, hvisket hennes søster. – Og vi vet ikke hvem det er. Men dere slapp dem inn! 69
For noen år siden skulle vi feire jul i Oxford sammen med min eldste datter, hennes mann og deres første barn, Tomas, som var, så vidt jeg husker, tre år. Jeg hadde glemt hvilken angst besøket av ukjente maskerte menn kunne vekke i vår tids barn og hadde kjøpt inn en julenissedrakt for å overraske og glede lille Tomas. Drakten besto av en lang rød frakk og julenissemaske med skjegg toppet av en rød lue papirlue. Jeg må innrømme at jeg humret for meg selv da jeg iførte meg kostymet. Nå skulle det bli moro, både for Tomas og ikke minst for morfar som skulle overraske ham skikkelig. Jeg hadde planlagt det grundig med min datter og hennes mann. Jeg skulle gå ut. Så skulle jeg ringe på, og når lille Tomas sammen med sin far gikk for å åpne døra skulle han få seg litt av en overraskelse. For hvem skulle stå der ute på trappen med maske og sekk? Ho-ho-ho! Jeg gikk ut. Jeg ringte på. Døra ble åpnet. Jeg lo så godmodig jeg kunne. Tomas stirret et øyeblikk stumt på meg. Så åpnet han munnen, skrek for sitt liv og løp opp trappa, tett fulgt av en trøstende mor. – Jeg tror han ble redd for meg, sa jeg til min svigersønn. Han nikket. – Ja. Han trodde du var en tyv. – Men sekken med gaver? sa jeg. Min svigersønn nikket igjen. – Han skjønte ikke at det var gaver i sekken. Han trodde det var en sekk til å putte tyvegodset i. Jeg nikket, jeg også. – Kanskje jeg skulle fortelle ham at det bare var jeg. – Det synes jeg du skal gjøre. – Jeg går med det samme. – Klaus. 70
– Ja. – Jeg syntes du skal ta av deg nissekostymet først. Det gjorde jeg. Etter en kort diskusjon krøllet han frakk og maske sammen til en klump og puttet det i søpla mens jeg lovte at jeg aldri skulle ta på meg julenissedrakt mer så lenge jeg levde. Det har jeg ikke gjort, men av og til, når jeg har drukket noen glass sherry og sett på mine barnebarn som vandrer hvileløst rundt juletreet der pakkene ligger innpakket i julepapir med nisser og stjerner, får jeg lyst til å reise meg og si med litt dypere stemme enn vanlig: – Nei, jeg tror jeg går ut for å kikke litt på månen. Men det gjør jeg ikke. I stedet rekker jeg ut hånden og skjenker meg et glass sherry til mens jeg sier med en stemme som er så lykkelig som den kan være: – Nå har vi det hyggelig!