OM KONGENS MERKE Under sin store Norgesreise i 1599 kommer den unge kong Christian 4. til Vardø. Der voldtar han trollkvinnen Aona, en hendelse som siden skal forfølge ham. Aona flykter sørover og føder sin datter i Lofoten. Jentungen blir overlatt til seg selv, men overlever mot alle odds. Tilfeldighetene fører henne til Romsdal, der hun vokser opp hos storbonden Peder Klungnæs. Begge får viktige roller da Sinclair og de skotske leiesoldatene en dag står på tunet. Samtidig får vi historien om kongen selv. Han har sett seg ut tre hovedfiender: svenskene, katolikkene og trollfolkene. Særlig volder trollskapen ham problemer, ikke minst i hans forhold til kvinner. Minnet om piken fra nord er hans hemmelige lyst og lengsel. Men hun står også for alt som er ondt og farlig i verden. Slik blir dette en roman om krig og om forfølgelse av annerledes tenkende. Men mest om fattigjentas lengsel etter sin mor. Til sist forenes de - lenket til hverandre i Akershus festnings dypeste fangehull.
OM KONGENS KVINNER En vårdag i 1615 stiger Aona Nordfra og datteren Erla i land på Sjælland. De to kvinnene er blant de fattigste av de fattige, men bærer begge kongens merke. Det er da også Christian 4.s vakreste slott, Frederiksborg, de trekkes mot, av nysgjerrighet og hevnlyst. Men før de kan få innpass bak slottets murer, må de gå mange og lange omveier. Aona forsøker å slå seg opp i storbyen København, mens Erla blir med på en eventyrlig ferd rundt Kapp det gode håp til Ceylon. Christian 4. på sin side forsøker stadig å bekjempe rikets tre hovedfiender, svenskene, trollfolkene og katolikkene. Engasjementet i Tredveårskrigen blir skjebnesvangert. Samtidig dreier mer og mer seg om hans kompliserte forhold til kvinner, til moren, til Kirsten Munk som han tvinger seg til ekteskap med, og til de to der ute som ennå bare indirekte har innflytelse på alt han foretar seg.
Kongens kvinner er en fargesterk, bredt anlagt og dramatisk beretning fra en brytningstid i Danmark og Norges historie, i skjærings-punktet mellom tro og overtro, mellom renessansens magi og den moderne tids rasjonalisme. Erling Pedersen gjør fortiden nær og levende gjennom sine inngående portretter av det sammensatte mennesket Christian 4. og av kvinnene i hans liv.
LÌr og tobakk, og varm mannshud. Disse duftene følger henne, som en lengsel. Hun vet ikke hvorfor. Hun vet bare at hun altfor ofte kjenner seg som et barn, Erla som i linerla, en jentunge som lengter etter tryggheten en kjÌrlig far kunne ha gitt henne i livet.
TEKSTER FRA KONGENS ÆRE Erla stiger av i tunet. Låvedøra er åpen. Dit går hun, går med dvelende steg, og hun kjenner med ett at hun smiler, at hun gleder seg til det som venter. Amund Ødegården står med ryggen til. Bevegelsene er langsomme og taktfaste og skal visst aldri stanse. Govet fra treskingen har gjort ham grå. Stripene av svette danner et ujevnt mønster nedetter den sterke ryggen. Så kjenner han visst at hun er der. Han setter sloa mot veggen, tørker ansikt og hals med et tørkle, og snur seg endelig. Han har et bredt, jevnt ansikt, det korngule håret ligger med små krøller over ørene. Og blikket, det er blått og direkte og vennlig. Han smiler. – Kommer det folk? sier han. Erla nikker. – Det er snart natt. Jeg trenger et sted å sove. – Det er ikke mange som finner hit. De fleste går forbi. Han står med en liten undring. – Men ikke du. – Ikke jeg, sier hun. Igjen kjenner hun denne vissheten, en godhet for ham, at hun har valgt rett. – Så skal du da endelig komme i hus, sier han. – Om det er det du helst vil. – Helst vil jeg ha barn med deg, sier hun. Skulle hun ha sagt. Det blir et lite kniks til takk, som om hun var småjente og ikke syv og tyve år. Han vil forbi henne i det samme. Så er det visst noe som stanser ham, lukten av henne, av kroppen hennes, varm etter en lang dag i sadelen. Og det går som hun tenkte det skulle gå. Han tar i henne og hun tar i ham, og det nytreskede kornet blir et mykt, gyllent leie å komme ned på. Amund Ødegården og Erla Nordfra, bonden og kongsdatteren. Og det er som om de begge har visst det og ventet på det, lenge. Hun må ynke seg i det samme. Han er så voldsom, alt ved ham er muskler og knokler og sterke tenner, og et glovarmt lem opp gjennom henne. Men det er rett. Det er slik det må være. Etterpå går de i tjernet. Alvedansen svinger over det nattmørke, høstkalde vannet. For første gang i livet er Erla uten sjenanse for et
annet menneske. Bare arret i halsgropa får han ikke røre. Alt annet. Hele den nuppete, dirrende kroppen hennes, huden, håret, innsiden av lårene. Men ikke arret. Enda en gang trenger han inn i henne. Det er som om hun skal kveles av noe som er vondt og godt på samme tid. Og nå tar han seg visst bedre tid. Han kjæler og stryker og kysser, søker over huden hennes med de varme leppene sine, sprer beina hennes og leker og leker med alt dette struttende varme hun har gjemt på så lenge, og ikke før gir hun seg over og jamrer og ler på samme tid, så er han i henne igjen og fyller henne med en hete hun aldri før har kjent. * Kongen kastet av seg jakken i det samme og rev frakken av en annen, knyttet plaggene sammen til et slags rep, og ba de andre holde. Så firte han seg utfor og ned mot vannet. Et erme røk av. Han falt baklengs utfor og i graven med et stort plask, og bølgene fra ham skylte over ansiktet på den som skulle reddes så han et øyeblikk var ute av syne. Vannet var isnende kaldt. Christian hadde fått noe ubestemmelig i munnen og spyttet og brakk seg og harket, og det ble ropt at nå er kongen også i! – Kongen må reddes! – Tenk ikke på meg, ropte han tilbake. – Frands! Tenk på Frands. Han snudde seg og tok et par svømmetak utetter, og så i det samme at den andre sank dypere i vannet for deretter å forsvinne helt. – Du må ikke det! Svøm, Frands. Svøm! Christian kavet rundt seg noen sekunder, prøvde å dukke, måtte gi det opp, kjente deretter at han selv ble tynget ned av noe, og kom seg med nød og neppe tilbake til bredden. Der var flere brannstiger satt ut. Ivrige hender kom til og grep tak i ham, han ble dratt inn på en av stigene og deretter vippet opp og halt inn på jevn grunn. Der lå han lenge og gispet etter luft, og visste at det forferdeligste hadde hendt. Og dette forferdelige, det var hans skyld og ingen annens. Et skrik hørtes i det samme. Det var Anna Cathrine fra vinduet i kammeret, og hun fortsatte å skrike til noen trakk henne inn og lukket vinduet igjen.
Resten av natten soknet de etter den druknede. Med et rep og et ildjern bøyd til en provisorisk krok greide tjenerne i grålysningen å få et feste i den døde. Kongen hadde ventet i Vinterstuen, uten engang å skifte av seg de våte klærne. Nå ble han hentet, og han dro i repet sammen med de andre. Langsomt kom Frands til syne igjen. Så fikk de ham inn på en stige og opp. Christian nølte lenge før han endelig orket å gå frem. Flokken vek til side for ham. Ansiktet til den døde var blekt, og øynene åpne. Christian bøyde seg og strøk øyelokkene ned, mest for å slippe dette uutgrunnelige blikket som ikke ville vike fra ham. Så gikk han igjen over vindebroen og inn. Tjenerne kom til og ville hjelpe ham av med klærne. Andre var i gang med å stelle i stand et varmt bad. Han permitterte hver og en av dem. Han ville være alene. De neste dagene var Anna Cathrine, hans mest elskede datter, utrøstelig. Hun gråt. Ikke spiste hun, og knapt nok drakk hun, og sovnet hun et øyeblikk, fór hun like etter opp i villelse og ropte noe som ingen forsto. Kongen tilkalte sin egen livlege for hjelp. Livlegen sa at for kvinnelig hysteri fantes det ingen motgift. Men han kunne gi henne noe å sove på. Da ville kanskje søvnen og hvilen få hjertet til å slå langsommere og blodet bruse mindre heftig. Da ville sjelen også roe seg fordi dens omgivelser kom tilbake til det normale. Kongen takket ham og betalte, og datteren fikk sterke dråper blandet i varmt øl, og snart sov hun tungt og nesten åndeløst, så pikene hennes var fra seg av engstelse for at hun aldri skulle våkne igjen. Selv forsøkte han også å sørge. Han ønsket å kjenne smerte ved tapet av et menneske han hadde kommet til å bli glad i. Men like lite som han greide å være from etter morens død, greide han det nå. Det var da heller ikke han som hadde skyld i ulykken. Det var en uoverensstemmelse mellom dem, ja vel. Men skulle hver og en som ble motsagt av kongen ta det så innover seg at de gikk i vollgraven av egen vilje, da hadde det blitt tynt i rekkene omkring ham. – Da sto jeg snart alene tilbake!
Ved ettertanke var det visst også det han gjorde. De døde fra ham, den ene etter den andre, og de som ikke døde, vek tilbake og inn i skyggene, så han ikke kunne se dem hvor raskt han enn snudde seg. * Slik går det til at de to møtes, hennes sønn Jon, og Nils Langes unge hustru,denne siste ettermiddagen før avreise. Erla henter Mette til et godt losjihus. Der har hun leid et rom. Jon reiser seg straks døra blir åpnet. Så står han ved veggen, og Mette ved vinduet. – Jeg går etter litt å spise, sier Erla, og finner veien til kjøkkenet. Da hun kommer tilbake, har de satt seg på hver sin side av bordet. Men de har ennå ikke sagt noe til hverandre. Så serverer hun rhinskvin og søte kaker, og hun får dem til å skåle for gammelt vennskaps skyld. Deretter blir det ganske stille. Erla forsøker å få i gang en samtale, men får bare enstavelsesord til svar. Til sist reiser hun seg og går fra dem. Hun vet hun ikke burde gjøre det. Men dette er kanskje deres siste og eneste mulighet til å være sammen. Bare de to. Og hun synes ikke hun skal ta fra dem den gleden. Det er sen kveld og mørkt da hun endelig kan be vogna stanse utenfor Frederik Urnes bygård. Jon valgte å gå hjem alene. Mette sitter taus ved siden av henne. Hun retter hele tiden på klærne, som om hun ikke nok kan få orden på seg selv. Og rett som det er hikster hun, som et barn som har grått for lenge. De to var da også både rødøyde og varmkinnet da hun hentet dem. – Da må vi nok skilles her, sier Erla. – Hva –? Skal du ikke være med meg hjem til Norge? Jeg trodde vi var enige om det? – Jeg har kommet på andre tanker, sier Erla. De omfavner hverandre en siste gang. Mette gråter igjen. Hun har ikke lyst til å reise hjem, og slett ikke alene. – Det er slik verden er, sier Erla.
Hun skulle ha reist hjem, for Mette skyld, og fordi Ødegården trenger henne. Men Jon trenger henne også. Det ser hun i dagene etter avskjeden. Da er han ikke seg selv. – Det er nesten like ille som da han mistet faren sin, sier Aona, og tilkjennegir at hun vet mer enn noen har fortalt henne. Men først og fremst er det sin egen far Erla tenker på. Kongen er blitt gammel, sier de. Kongen er syk. Nå kjenner hun det så sterkt. Han kan komme til å dø. Han må ikke det. Ikke før hun har våget å komme nær ham. Han må ikke bli borte før han har tatt i henne og godkjent henne og gjort henne til det hele mennesket hun alltid har lengtet etter å være. En datter som er ønsket av sin far.
LES MER I KONGENS ÆRE I SALG NÅ!
Fargerik og underholdende roman Kongens ære er siste bok i trilogien om kong Christian 4, den vakre trollkvinnen Aona og datteren Erla. Året er 1626. Etter å ha blitt avvist av sin far er Erla tilbake i Norge. Fortsatt ris hun av indre demoner - vil hun klare å gjenopprette sin verdighet? I Numedalen treffer hun sin livs kjærlighet, Amund Bratt. Sammen er de sterke, men begge holder noe hemmelig for den andre, og så må Amund ut i krigen. Sønnen deres Jon gror til og sendes til bestemoren Aona i København for å studere. Er det han som skal gjenreise slektens ære? Samtidig kjemper Christian 4. for å bevare sin ære på den storpolitiske arenaen, og i privatlivet som aldrende mann. Kanskje er det nettopp dem han har slått fra seg, som står ham nærmest?
Kongens ære er en bok om sterke lengsler - lengsel etter kjærlighet, religiøs lengsel etter noe fast å tro på i en idéhistorisk overgangstid og lengsel etter fred.