Kreft ga meg kraft

Lise Askvik

Kreft ga meg kraft – mitt år med brystkreft

Kreft ga meg kraft ny.indd 1

28.01.13 15:07

2013 © H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Omslag og foto: Tine Poppe Satt med Baskerville 11/15 hos Framnes Tekst & Bilde as Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Pøßneck Printed in Germany 2013 ISBN 978-82-03-29392-4

Kreft ga meg kraft ny.indd 2

28.01.13 15:07

Til Leo, mitt livs lys.

Og til min kjĂŚre Espen.

Kreft ga meg kraft ny.indd 3

28.01.13 15:07

Kreft ga meg kraft ny.indd 4

28.01.13 15:07

Forord Den som får en kreftdiagnose har all verdens rett til å fortvile. Høyst sannsynlig skal pasienten gjennom smertefulle behandlinger, store belastninger og mange, vonde følelser. Kreft kan bringe med seg sammenbrudd, dødsangst og sorg. Disse reaksjonene har jeg dyp respekt og full forståelse for.

Når min kreftopplevelse til tider har vært direkte lystig, tror ikke jeg at min reaksjon er mer riktig enn andres. Det er bare et utslag av at vi mennesker er forskjellige. Jeg er blitt båret frem gjennom kreften av en brottsjø av ukledelige egenskaper som uvitenhet, overmot, nysgjerrighet, aggresjon, overtro og skamløshet. Og sannsynligvis enda flere.

Kanskje har jeg hatt flaks, eller kanskje mangler jeg bare fantasien som skal til for å innse hva kreft kan føre til på sikt. Likevel, jeg nekter ikke for at også jeg har hatt det litt fælt og litt vondt underveis. Uro og tøff behandling har ikke etterlatt meg urørt. Men min brystkreft har vært mer enn en lidelse, den har også vært en spennende reise.

Dessuten er jeg hittil nesten bare en novise i kreft. Jeg er ikke blitt stilt overfor de aller tøffeste slagene; spredning, tilbakefall, dødsdom. Det er ikke sikkert jeg vil være like tøff i trynet dersom dette rammer også meg.

Jeg har langt fra fotografisk hukommelse og kan derfor ikke påstå at enhver dialog i boken er ordrett og korrekt gjengitt, men jeg lover at alt er fortalt slik jeg oppfattet og husker samtalene og hendelsene. Alt i denne boken står for min regning. Dette er ikke sannheten om brystkreft, dette er bare min sannhet om mitt brystkreftår, slik jeg husker det, og slik jeg har valgt å fortelle om det.

Leirsund, 16. januar 2013

Kreft ga meg kraft ny.indd 5

28.01.13 15:07

Augustsola sender morgenlys inn på soverommet, og jeg våkner uthvilt og opplagt. Det er lørdag morgen, jeg strekker meg i sola. Jeg er Lise, 42 år, gift og mor. Verandadøra fra soverommet står åpen, den slipper inn sval sommerluft. Fuglene jubler utenfor, men ikke høyt nok til å vekke gutta mine. Espen, mannen min gjennom tolv år, sover fremdeles. Midt mellom oss ligger femåringen vår. Leos blonde hår har tørket i en pussig sleik etter dusjen i går kveld. Han sover med munnen lukket. Jeg smiler av synet, slik mødre sikkert har smilt av sine elskede små til alle tider. Nesten hver natt kommer den deilige ungen tuslende inn til oss fra naborommet. Så krabber han opp i sengen vår og tar sin selvfølgelige plass mellom oss voksne. Først søker Leo varme inntil meg, snart sparker han dyna vekk fra både seg selv og oss, før han rigger seg til på tvers og spenner fra. Ikke sjelden våkner jeg kald, på høykant og ytterst i sengen. At en femåring kan ta så stor plass!

Klokken er fem på åtte. Jeg strekker meg, dytter Leo litt unna og får rom til å svaie i ryggen mens jeg gjesper og strekker armene over hodet. Klar for en ny dag! Jeg lar hendene gli over brystene fra begge sider. Stopper. Gjør det om igjen. Jøss, er det noe pussig her? Jeg kjenner etter igjen og oppdager en klump inni den venstre puppen. Den kan jeg ikke huske å ha kjent før. Jeg klemmer med to fingre. Jo, det er forsynemeg en kul der inne, er det ikke? Det er ikke første gang jeg finner noe som kjennes ut som et avvik fra normalen. Akkurat hva som til enhver tid befinner seg inni pupper synes like uoversiktlig som ei maurtue på en solskinnsdag. Derfor er jeg ikke veldig overrasket over kulen jeg finner denne morgenen. Det er jo bare noen måneder siden jeg var hos bedriftslegen til sjekk. Hun hadde kjent både godt og grundig etter, og mente at det sto bra til. Ingen grunn til engstelse.

Jeg kjenner etter i den andre puppen også. Synes jeg kan kjenne kuler, humper og rariteter der inne også. Nesten overalt, faktisk. Pupper blir jeg aldri klok på, verken når det gjelder menns fascinasjon av dem eller disse utvekstene som endrer seg med syklus, over tid, gjennom svangerskap og ved amming. Jeg har forresten lurt litt på hvorfor mine to ikke er blitt mindre etter at jeg fikk Leo. Om noe er puppene faktisk blitt større. Jeg har gått fra BH-størrelse 80 E til 80 H. Disse kjempepuppene har jeg fått i arv etter oldemor Ragna Bianca. De gamle svart–hvitt-bildene av henne levner ingen tvil om at naturens rauseste 6

Kreft ga meg kraft ny.indd 6

28.01.13 15:07

gaver var blitt henne tildelt i så stort monn at dama neppe var naturen særlig takknemlig. Hvis det ikke hadde vært for den ukledelig stramme forklesnoren i livet, hadde puppestellet hennes reist rett ned i trusa. Så her ligger jeg i sengen min med hendene fulle av slekters gang. Og en kul der inne.

Jeg hadde faktisk time til mammografi for en måned siden. Den klarte jeg å glemme midt i sommerjobbingen. Livet som programleder i P4 er så morsomt, og til tider så altoppslukende, at denne undersøkelsen ikke var den første og sikkert ikke den siste avtalen jeg surret bort og glemte.

Vel, jeg får bestille ny time til brystsjekk, konkluderer jeg ubekymret der jeg ligger i sommermorgenen. Kvinner over 35 får stadige endringer i brystvevet, og det er vel rett og rimelig at noe av dette kan kjennes fra utsiden. Jeg dytter til kulen enda en gang, kommer på at kvinner som ammer har mindre sjanse for brystkreft enn andre. Siden Leo tok for seg av mammamatfatet i flere år, er ikke denne kulen noe å bekymre seg for.

Jeg betrakter sønnen min igjen. Han sover fremdeles. Herregud, tenk å være så søt! Espen ligger med tyrenakken mot meg, og det slår meg hvor stor forskjell det er på gutten og mannen. Den ene så myk, lytefri og full av ord. Den andre hårete, hard og av mer innadvendt karakter. Til sammen er de mine grunnfjell i livet.

Jeg kjenner på kulen i puppen igjen. Tar meg selv i å tenke tøysetanker; tenk om denne kulen ikke skulle vært der! Jeg kjenner etter, men blir egentlig ikke skremt ved tanken. Det slår meg likevel at det kanskje kan det være smart, sånn just in case, å dele denne oppdagelsen med gutta. Det er ikke vanskelig å gjøre den til noe ufarlig og kanskje litt artig. Kulen er jo her i brystet uansett, så jeg kan like gjerne finne på noe moro med den.

Fra jeg var liten, har jeg elsket å underholde. Eller i hvert fall å høste applaus. Da jeg i 1993 søkte journalisthøgskolen og to år senere kom ut som cand.mag. med økonomi, språk, administrasjon og journalistikk, var det underholdningsjournalistikken jeg søkte meg til.

Kanskje er det fordi jeg som småjente, og som midterste barn i en søsterflokk på tre, ikke fikk den oppmerksomheten jeg trengte eller mente jeg fortjente. Min storesøster Marianne var sterk, kjapp og usedvanlig 7

Kreft ga meg kraft ny.indd 7

28.01.13 15:07

klartalt; hun ble alltid hørt. I motsatt tilfelle satte hun i et imponerende hyl som gjorde at trommehinner tiltet i smerte, voksne stivnet og tiden frøs. I tillegg var Marianne i besittelse av noen klatregener som gjorde at hun kunne imponere selv den mest blaserte. Spesialnummeret hennes var å spenne fra på innsiden av enhver dørkarm og så klatre til topps i løpet av få sekunder. Herfra gjallet og gaulet hun over egen bragd og var slett ikke til å overse. Eller overhøre. Det var da også et talent jeg gjorde mitt beste for å etterape, men Marianne var og ble best på dørklatring. I voksen alder er det blitt til at jeg kaller Marianne «bror». Med bare søstre må jeg nesten det, hvis jeg skal få brukt den maskuline delen av søskenvokabularet. For det vil jeg. Marianne har ikke noe imot å være bror, og dessuten kaller hun meg det samme.

Lillesøster Ruby er en mer behagelig karakter. Som barn var hun så vakker og yndig at folk velvillig gjettet seg til den lille engelens ønsker og behov lenge før hun selv behøvde å ytre dem. Da hun var baby produserte hun til og med sine egne sommer­fugler! Ja, det slo ikke feil; hver gang vi kom inn på rommet hennes, fløy en ny sommerfugl omkring Rubys hode. Ofte av typen nestlesommerfugl, men også lysegule kålsommerfugler flakset rundt det yndige spedbarnet. Allerede da var lillesøsteren vår så elskelig at ingen med vettet i behold foretrakk Marianne eller meg fremfor henne.

Jeg var den fregnete, kalvbeinte Pippi-kopien av en unge som stadig skrålte og fant på pussigheter. Jeg måtte snakke fort og være poengtert hvis publikum skulle gidde å holde ut helt frem til sluttpoenget. Om jeg hadde et.

– Radiobransjen er full av neglisjerte midtbarn, pleide Tor Andersen å si, min P4-helgemakker gjennom et par år. Jeg var absolutt et av dem. Mens jeg jobbet i Radio 1, TVNorge, TV2, noen år som frilanser – og etter hvert i mitt virke i Radio P4 – fikk jeg øve meg på å underholde med noe mer finesse enn barndommens hastige og misforståtte: «Jeg er så varm rundt puppen, ja det er ikke så rart for du har hjertet nedi kaffen!» Å underholde er også å servere publikum den best mulige retten ut fra gitte ingredienser. I P4 gjør vi det ved å finne frem til de mest snakkbare sakene blant dagens nyheter, tegn i tiden, forskning eller begivenheter. Vår jobb er å stable dem om, la dem blandes, mikses, 8

Kreft ga meg kraft ny.indd 8

28.01.13 15:07

vinkles og komponeres til best mulig opplysende og underfundig underholdning, som vi serverer «tjukke slekta» – som vår lekne toppsjef Kalle Lisberg kaller alle P4-lytterne.

Etter hvert har jeg begynt å bruke den samme teknikken i privatlivet; mange hverdagslige hendelser kan gjøres om til humor og underholdning. Det går sport i å finne den vrien som kan få frem smilet.

Min idé om «Jakten på puppekulen» bygger på den samme tanken.

Uansett hvor ufarlig eller alvorlig dette inni puppen er, kan jeg sørge for at vi får litt moro med den her og nå.

Jeg kysser Leo på kinnet. Han rynker på nesa og smiler, våkner uten å åpne øynene. Jeg stryker Espen over nakken og opplyser at klokken nærmer seg halv ni.

– Skal dere ikke stå opp snart, maser jeg.

Husets mater er også familiens eneste A-menneske. Det er umulig å sovne igjen. I morgenlyset har det tidligere søvndyssende hormonet melatonin gått over til oppkvikkende seratonin, og jeg er lys våken.

Dessuten har jeg laget en konkurranse!

– Hei, hør her da, sier jeg lekent.

– Jeg har gjemt noe hemmelig inni puppen! Hvem klarer å finne den?

Ved ordet «pupp» rykker begge guttene til. Leo med et nytt smil og Espen med et stort spørsmålstegn i søvnsmale øyne.

– Hva har du gjemt, mamma?

– Det er hemmelig. Men først må jeg se om du klarer å finne den.

Leo får trykke på venstrepuppen som ligger nærmest, og det tar ham ikke lang tid før de små fingrene stopper akkurat der jeg kjente kulen selv. Hm, så den er såpass tydelig.

– Bra jobba, lille detektiv! Jeg tror du kan bli etterforsker eller jobbe i politiet når du blir stor. Den der fant du greit!

Espen gjentar manøveren, finner den samme kulen og sender meg et fort, bekymret blikk, men sier blidt: – Jøss, mamma har jammen klart å svelge noe helt ned i puppen!

Leo gliser og synes med rette at foreldrene er noen tullinger. Så blir han med ett alvorlig: – Hva er det der inne da?

Jeg kniser og erklærer at det kan jeg ikke si. Ikke ennå. Men nå er 9

Kreft ga meg kraft ny.indd 9

28.01.13 15:07

i hvert fall litt av informasjonen gitt, i tilfelle det der inne skulle være noe mer enn bare en kul. *** Jeg har herlige dager på jobb. Føler at redaksjonssjef Per Henrik Stenstrøm ser meg. Jeg lurer på om han får alle husets neglisjerte midtbarn til å føle seg like sett? I en bransje der vi alle lever av oppmerksomhet og har et velutviklet behov for applaus, er det herlig å ha en sjef som både backer opp og stiller krav, som ikke er for lett å more, men som ler både med meg og av meg. Jeg får ny tillit. Fra i høst av skal jeg inn som programleder i «prime-time», den tiden av radiodøgnet med flest lyttere; mellom seks om morgenen og seks om ettermiddagen. Jeg skal sende sammen med Kårstein Løvås, som tidligere var P4-dronning Silje Stangs faste makker. Han er en av kanalens mest erfarne programledere, en kjekk slugger som det siste året har kostet på seg et hvileår i Valencia for å nyte livet sammen med kone og barn. Nå er han tilbake. Jeg kjenner ikke Kårstein veldig godt, men er spent og forventningsfull før samkjøret på lufta. Det er som et ekteskap i offentligheten; hvis to finner tonen, kan det oppstå magi, men hvis matchen ikke stemmer, blir det tvungen separasjon. Den ene blir tatt av lufta. I vårt tilfelle blir nok det meg.

Kårstein er en interessant blanding av en mor av nærmest adelig herkomst og en far av ramsalt opphav. Jeg merker fort at det er lett å jobbe med min nye makker. Vi planlegger sendinger, utvik­ler ideer og finner faste poster til sendingen. Vi møtes over passe porsjoner velvilje og motvilje, og finner fort ut at vi er mer ulike enn like. Det er en fordel. Med våre naturlig motsatte utgangspunkt kan vi til sammen favne nesten alle lytterne. Kårstein har sertifikat på småfly, er en smittende forbanna NSB-pendler og har flere røvertakter enn jeg tiltrodde ham bare noen uker tidligere. Det morer meg at ungdomsopprøret hans besto i å kle seg dønn konservativt, tidvis med slips på skolen – og det i rødeste Odalen! På sin side ler Kårstein hjertelig av min overtro og tolkninger av livets «tilfeldigheter». Jeg innrømmer at alt fra reinkarnasjon og astrologi til kornsirkler fascinerer meg, men hevder bestemt at jeg ikke er overtroisk. Det er snarere Kårstein som lider av undertro.

10

Kreft ga meg kraft ny.indd 10

28.01.13 15:07

Vi er i gang på lufta. Vi kaster oss fremover, kjører på og føler at vi er på et fint startpunkt. Sjefen er fornøyd og forteller at han har booket inn en coach til flere programlederpar, vi skal få tid med ham om noen uker. Både Kårstein og jeg er oppriktig begeistret over at P4 vil investere i oss som team, og ingen av oss har fantasi til å bli fornærmet.

Leo begynner på skolen denne høsten. Espen, Marianne og jeg følger ham stolt den første dagen. Han gjesper stort fra pulten på første rad, men melder snart at han synes den lille klassen på 14 elever er «veldig fin». Læreren er en blid og friluftsglad mann i trettiårene, og på SFO blir barna passet av fire trivelige og erfarne damer. Espen og jeg er trygge på at ungen vår er i de beste hender.

I tillegg til programmet «P4 Direkte» har jeg også et annet radioprogram. I snart fem år har jeg hatt den lidelsesfulle fornøyelsen å lage P4s mediekritiske program «Meggene» sammen med sjefmegga, Astrid Gunnestad. Programmet går kl. 13 hver søndag. Fra den dagen jeg møtte Astrid, en junidag i år 2000, var jeg dønn fascinert og helt solgt. Astrid var en av redaktørene i Norsk Ukeblad, og jeg skulle jobbe der som vikar i tre måneder. Den aller første dagen stilte jeg iført min peneste bluse, et lite skjørt og nye sko. Redaksjonssjefen viste meg omkring i Norsk Ukeblads lokaler. Jeg ble introdusert for alle nye kolleger, og det var sikkert ikke helt tilfeldig at vi til slutt kom frem til kontoret nederst i gangen.

– Her er en ny kollega, hun heter Lise Askvik og skal jobbe her i noen måneder, presenterte redaksjonssjefen meg.

En formfullendt, elegant kvinne med grått hår i bobfasong og oransje striper snudde seg langsomt og majestetisk rundt på kontorstolen, litt som om hun egentlig var for opptatt til å hilse på enda en nykomling. Damen festet et par store, klare og vakre øyne på meg og lot dem gli langsomt både opp og nedover meg et par sekunder før hun svarte med sopransprukken røst: – Næmmen, så herlig ludderiøs du ser ut da, vennen min! Velkommen skal du være hit til Norsk Ukeblad!

I ettertid påstår Astrid at skjørtet mitt var så kort at hun «kunne se fødestedet».

11

Kreft ga meg kraft ny.indd 11

28.01.13 15:07

Mine tre måneder i ukebladet ble til nesten tre år. Jeg trivdes godt og fikk skrive om kjendiser, helse og diverse hyggelige småhistorier.

Dessuten laget jeg saker for «Lysere hverdag», der Astrid var redaktør.

Det var hun som flere tiår i forveien hadde brakt «Samtale i natten» og «De blå sidene» inn i ukebladbransjen. Historier fortalt under fire øyne; sterke, dramatiske og private opplevelser. Det var et privilegium å få møte kvinner – og enkelte menn – som med en rørende tillit skildret sine sterke historier. Jeg ble engasjert, rystet og fylt av medlidenhet over skjebnene. Med iver og innlevelse skrev jeg deres fortellinger; vi endret navn, bosted og andre lett gjenkjennelige fakta. Så illustrerte vi med bilder, ofte sto vi journalistene selv modell.

Astrid visste at jeg aller helst ville ha de mest dramatiske historiene.

At jeg satte pris på å få grave og grafse i andre menneskers hemmeligheter, og at jeg ikke lot meg skremme av stygge detaljer. Nettopp det at jeg hadde fascinasjon for det grusomme, tror jeg var ett av få trekk hun likte ved meg. Fromhet og hykleri lå ikke for redaktør Gunnestad.

– Kom, Lise! Nå har jeg en riktig sterk historie til deg her.

Astrid vinket meg inn på kontoret sitt, og jeg lot meg villig lokke.

En grusom fortelling om voldtekt, der gjerningsmannen var kvinnens egen ekskjæreste og bestekamerat med bygdas lensmann.

– Men nå MÅ du ikke glemme å stille de kritiske spørsmålene denne gangen! Når damen påstår at denne horrible eksmannen også er en «psykopat», må du gå grundig til verks i hva hun bygger et sånt utsagn på, formante Astrid.

Dette var sant å si ikke første gangen redaktøren hadde måttet stramme meg opp: – Du må være mer av djevelens advokat, forlangte hun.

Det hadde ærlig talt ikke falt meg naturlig å opptre kritisk når jeg satt der med en stakkar i dyp fortrolighet. At nettopp det ga intervjuobjektet muligheten til å rydde av veien de innvendinger leseren måtte ha, forsto jeg først etter et par av Astrids leksjoner. Men jeg oppfattet i hvert fall viktigheten av å følge hennes ordre. Dermed fikk jeg i oppdrag å skrive stadig flere «samtaler i natten».

Jeg undret meg over min egen ulyst til å konfrontere intervjuobjektene og være nettopp djevelens advokat. Jeg funderte meg frem til en mulig forklaring; Etter at mine foreldre skilte seg da jeg var ni år, 12

Kreft ga meg kraft ny.indd 12

28.01.13 15:07

vokste jeg opp i en ren jentefamilie. Mine to søstre, mamma og jeg bodde hos tante. I dette kvinnefellesskapet ble hensynet til hverandres følelsesmessige velvære som regel høyere verdsatt enn selve fakta. Vi tok parti for hverandre, backet opp og forsto hverandre inntil det komiske. Dette lå fremdeles i ryggradsrefleksen min, å ta hensyn fremfor å konfrontere for å finne fakta. Jeg var ryggradsløs på autopilot! I mitt møte med Astrid og journalistikken gikk det opp for meg at jeg måtte våge å legge hensynet til andres velvære til side, i hvert fall når det sto i veien for sannheten. Noens sannhet. Med tid og øvelse skulle det vise seg å bli svært heldig at jeg lærte meg å konfrontere, ja til og med å sette stor pris på den kraften som oppstår ved en god diskusjon eller en ren krangel.

Astrid lot ikke urett passere, og hun delte like bramfritt sin hjertens mening med høy som lav, også med konsernets toppsjefer, selv om de ikke alltid var like begeistret.

– Du burde være takknemlig for at jeg sier deg imot, hadde Astrid lekset opp for Hjemmet-Mortensens toppsjef.

– For hvis ingen tør å være ærlig og motsi deg når du tar feil, så går dette lukt til helvete!

Sannheten fremfor alt; en ekte journalists viktigste kompass var tilsynelatende alltid intakt hos Astrid Gunnestad.

Etter hvert falt det seg naturlig at Astrid og jeg snakket om mer enn jobb. Det viste seg at dama med den største kjeften også var utstyrt med det beste høreapparatet. Hun var en god lytter og herlig interessert i det meste. Derfor fortalte jeg henne historien bak den brannskadde høyrearmen min, om blodforgiftningen som holdt på å ta livet av meg da jeg var halvannet år. Og om den gangen jeg ble skutt som seksåring. Om den vanskelige faren min, om flotte, sterke mamma og mine pussige erfaringer som kjæresten til en stripper på Reperbahn.

Om forholdet til en kristen jomfru som snart etter at jeg møtte ham, var like kristen, men litt mindre jomfru. Astrid lyttet hvis det behaget henne og ga klar beskjed dersom hun hadde bedre fore. Men jeg ble ikke avvist da jeg kom gråtende til henne den dagen VGs førsteside slo stort opp det brutale drapet på en ung mann jeg kjente. Astrid var blitt en klippe.

13

Kreft ga meg kraft ny.indd 13

28.01.13 15:07

Vennskapet som startet med en infam fornærmelse, var ikke noe jeg frivillig ga slipp på da jeg i 2003 meldte overgang fra Norsk Ukeblad til Radio P4. Jeg mente bestemt at Astrid var som skapt for radio! Med den særegne røsten, det forfinede frognersproget krydret med uventede vulgarismer og den enorme menneskekunnskapen mente jeg at Astrid ville være en gave til P4-Norge.

– Nei, jeg tror ikke det, svarte P4-sjef Trygve Rønningen. Og han virket meget sikker.

Min kjekke, kloke sjef innså ikke at jeg brakte ham gull og glitter! At hun ville avle begeistring og herlig provokasjon hos lytterne. Jeg ivret for tanken og var gira nok for ti.

– Jeg innrømmer at jeg ikke er lett å more, fortsatte Trygve – men siden du ikke gir deg, kan dere spille inn en pilot sammen.

Den kommende pensjonisten Astrid var heldigvis både leken og nysgjerrig nok til å bli med på prøveinnspillinger av vår egen samlivsspalte på radio. Jeg diktet opp et leserbrev med spørsmål om hva «Line» skulle gjøre nå som hun hadde oppdaget at hennes ektemann gjennom fem år hadde vært utro. Astrid var like trygg ved mikrofonen som bak tastaturet: – Gi’n et tupp i ræva, lød det klartalte svaret.

Så argumenterte hun for hvorfor og hvordan «Line» på en mest mulig effektiv – og utspekulert – måte kunne få ham til å innse hva han hadde rotet til. Astrid avsluttet med noen kraftfulle vendinger om det altoverskyggende hensynet til barnet, jeg visste at hun alltid er på barnas side. Da Trygve lyttet til resultatet av innspillingen, så jeg at han stadig smilte. Snart lo han høyt av «samlivsekspertens» innfall og frekke formuleringer.

P4 sikret seg kontrakt med Astrid. Ikke lenge etter var samlivsspalten vår på lufta som en fast post i mitt program «Fornøyelig Formiddag». Astrid slo godt an. Nå sendte lytterne oss spørsmål om alt fra seksuell nytelse til hvordan man «sier opp» en venn. De fleste problemene ble løst med en blanding av oppriktig varme, sylskarp tunge og konkrete råd.

Etter noen år ble samlivsspalten lagt ned og vi gikk over til å ytre mediekritikk i en times sending på P4. Det var selvsagt Astrid som kom 14

Kreft ga meg kraft ny.indd 14

28.01.13 15:07

med forslaget til tittelen «Oss megger imellom». Hun er programmets naturlige sjefmegge; mediementoren fra helvete. Vi inviterer en gjest til å mene noe om siste ukes presse- og medie­saker. Hos meggene kan alt skje. Journalistkolleger roses ved godt håndverk eller refses for unnlatelsessynder, idiotiske vinklinger og temaer de ikke våger å ta opp. Politikere og andre makthavere blir tildelt velfortjente lyskespark og orale ørefiker, mens utskjelte og erklærte underdogs kan finne en heftig forsvarer i sjefmegga. De kongelige kritiseres jevnlig for sin latskap, tvilsomme moral og for hele den snylterske forfatningen som republikaneren Astrid Gunnestad mener landet nærer. En sjelden gang deler hun også ut ros. Det hører også med til meggenes livsførsel å ta for seg av godene dersom vi liker gjesten ekstra godt. Astrid kan flørte hemningsløst. Hun strekker seg katteaktig over radiobordet og stryker gjesten kjærlig over armen. Artist Sondre Lerche ble invitert med hjem «for å hjelpe meg å rydde i CD-samlingen og for å våkne neste morgen under en sofa – bakfull og misbrukt!» Da vi ba sexy Daniel Nannskog om å kle av seg for å muntre oss opp, skrek han opp om seksuell trakassering og overgrep – helt rettmessig og til vår store begeistring.

– Sånn har menn gjort med kvinner bestandig, nå er det endelig vår tur, jublet Astrid.

Og Daniel Nannskog ristet lattermildt på sitt vakre hode. En sjelden gang iblant slår denne pågående adferden kontra. Villmannen Christer Falch ble ustyrlig begeistret for Astrid. Da vi etter sending tok bilder for å legge ut på meggenes Facebookside, grep han henne like godt fast rundt hodet og kysset henne intenst på munnen. Lenge!

Jeg klarte å få tatt bilde av opptrinnet. Da han endelig slapp taket i sjefmegga, jublet Christer: – Åh herlig! Astrid, du er den eldste jeg har klint med!

For en gangs skyld var Astrid målløs. I ettertid, når Se og hør og andre medier har vist bildet og brakt hendelsen på bane, lar hun hemmelighetsfullt være å kommentere om det var «tunge eller vanlig».

Hun nøyer seg med å humre «Christer smakte så godt …» Selv fikk jeg ikke annet enn Christers sedvanlige, tohendige puppeklyp på vei ut av døra.

Både Astrid og jeg omtaler oss selv som megger, også i privatlivet.

15

Kreft ga meg kraft ny.indd 15

28.01.13 15:07

Vi synes ei megge er en som definerer egne grenser og som er tydelig på hva hun eller han står for. Vi er stolte av å være megger, men fordi vi også tillater oss å være ukledelig selvbegeistrede, må det veies opp med selvkritikk. Dessuten ligger det i sakens natur at vi også har lov til å gå løs på hverandre. Det er ikke få elendige karakteristikker vi har delt og mottatt om alt fra dårlig utseende til manglende intellekt og evner, og ikke alt har vært uten rot i virkeligheten. Sjefmegga har dessuten et skarpt øye for urett, både hennes egen, min og andres. Det er ikke så lite som bør ettergås nøye i sømmene innen presse, politikk, økonomi og privatliv. Kritikken brukes ikke bare for å være «djevelens advokat», den er blitt meggenes arbeidsform. Derfor må vi også tåle å få kjeft. Astrid googlet en gang seg selv og fant refsende kritikk for de velvoksne lårene sine, som hun selv kaller «flytebryggene». En annen gang ble hun oppringt av en kar som kun ville opplyse henne om at hun «så ut som en hest i trynet». Begge deler moret henne enormt!

Astrid er direkte lykkelig når hun får noen kraftfulle sleivspark rettet mot seg, og som regel returnerer hun utfallet med dobbel kraft, både på og av lufta.

Som sjefmeggas makker blir jeg ofte spurt om «Astrid virkelig er sånn på ordentlig». Det må jeg jo bare bekrefte. Men i motsetning til den megga P4-lytterne møter i helgesendingene, er den virkelige Astrid så mye mer. Hun har i tillegg til all kritikk, spott og spe også uante reservoarer av varme, ømhet og omsorg for dem hun er glad i. Jeg sier dog ikke at det «ikke bor noe ondt i henne», for det skal hun ha seg frabedt.

– Jo visst er jeg full av faen! Det er jaggu ikke lett å holde på et dårlig rykte, jeg gjør mitt aller verste, skjeller hun hvis omtalen skulle bli for rosende.

I løpet av de siste årene har Astrid vært en av to kvinner som har påvirket meg mest. Mye av hennes verdier og tankegods har slått rot og grodd. Astrid har sagt og vist meg mye om det å leve. Betydningen av å glede seg over øyeblikket, om absolutt å begrense sin takknemlighet – og slutte å neie – om å være tro mot sannheten og alltid huske at ikke noe i livet varer evig. Og jeg får absolutt ikke påberope meg at jeg er noe som helst slags offer.

16

Kreft ga meg kraft ny.indd 16

28.01.13 15:07

– Neeeei! Offerrollen er så ukledeeeeelig, lyder ett av Astrids opprop.

Hun har helt rett. Jeg tror min åndsmor Astrid har et talent for lykke. Hun finner humor, paradokser og ironi på de underligste steder.

Det som ikke kan gripes an med humor, kan i beste fall skjelles ut på det groveste. Begge deler gir mye energi. Jeg har vokst av meg noe av barndommens nærtagenhet og trass. Livet som megge har gjort meg mer fleksibel og «easy going». Det er da også mye mer behagelig å gli frem på en dose selvironi, løssluppenhet og galskap – og heller krydre livet med en påtrengende og oppbyggende dose selvbegeistring innimellom. Av og til topper vi meggene øyeblikket med ei flaske sjampis, aller helst en Moët et Chandon. Et par ganger mens Astrid har hatt svake øyeblikk, har hun vært så elskverdig å tilby seg å adoptere meg, noe hun i ettertid har glemt å trekke tilbake. I sine søteste stunder kan den kraftfulle kvinnen faktisk purre omtrent som en kattunge. Eller som en løv­inne. Astrid og jeg er begge født i det visstnok kraftfulle og selverklærte midtpunktets stjernetegn; løven.

Til tross for vennskapet vårt er Astrid og jeg langt fra enige i alt. Vi hadde vært noen elendige megger hvis vi hadde jattet med hverandre.

Jeg kan frese når Astrid innsiktsløst babler i vei om mitt lavkarbokosthold. Dette har jeg med hell og glede praktisert siden jeg skrev store saker om det i Norsk Ukeblad tilbake i 2002, men Astrid påstår at det helt sikkert er usunt og at jeg «glefser i meg fjorten koteletter til frokost hver dag». Harde og ugjenstridige fakta om blodsukker, insulinutskillelse og fettlagring ignorerer hun arrogant. Den megga! Selv holder hun seg til sine karbohydrater, men koster samtidig på seg å klage muntert over at hun «bare blir feitere og feitere». Det er dog mest skryt. Jeg husker jo at hun gikk ned flere hundre gram for et par år siden. Astrid blåser foraktelig også av mine gode erfaringer med alternativ behandling, for ikke å snakke om at jeg tror på en bevissthet etter døden – og muligheten for gjenfødelse. I hennes øyne er jeg vulgær og «tror på julenissen». Jeg parerer med at Astrid som troende katolikk, til og med konvertitt i voksen alder, tror på minst like mye uforklarlig som meg. For hva annet er vel jomfrufødselen, helgener, bønn og hundrevis av guddommelige mysterier? Til det bare trekker hun på skuldrene og triumferer kjekt: 17

Kreft ga meg kraft ny.indd 17

28.01.13 15:07

– Jeg er dog en tarvelig katolikk. Dessuten er jeg ingen konvertitt, for før var jeg komplett hedning!

Vi meggene har en forkjærlighet for sladder, og Astrid har tilgang på historier fra de innerste kretser. Hun oppgir selvsagt ikke kildene, men historiene hun forteller, får meg til å krølle tærne i forlegenhet på de kongeliges, kjendisenes, politikernes og andres vegne. Herregud, tenk om noen hadde våget å stå frem i en rettssal og vitne om noe av dette! Så mye folk skulle fått å snakke om. Så mange oppfatninger som ville endres. Så mange «etablerte sannheter» som ville veltes … Og så mye stoff vi hadde hatt å fylle programmet med hvis vi hadde fått lov til å lage «Radio Outrageous»! Tenk deg en radiokanal der den påståtte usminkede sannhet og usensurert sladder skulle være eneste innhold. Det måtte være opp til lytterens egen kritiske sans å velge hva de ville tro på, kildenes troverdighet ville variere sterkt. Vi hadde fått millioner av fjetrede, sjokkerte og lattermilde lyttere! Og injuriesøksmål nok til å fyre oss gjennom hele vinteren.

Innimellom tilbringer vi dager sammen i Astrids enorme Frognerleilighet, særlig når vi skal øve inn en ny forestilling. En gang iblant takker vi ja til å holde meggeshow for bedrifter og foreninger, selvsagt til en ublu pris. Og omtrent hver sjette uke kommer sjefmegga med toget til Lillestrøm, som ikke er langt unna der jeg bor. Sammen går vi til favorittfrisørsalongen vår og lar de skjønne kurdiske jentene der trekke magiske tråder over ansiktene våre. Slik napper de ut hvert eneste hår på brutalt vis og etterlater våre fjes illrøde, men også hårløse som babyrumper. Vi er topp tilfredse med å «bli kvitt skjegget», og etterpå går vi på Peppes Pizza og spiser lunsj. Lunsjen spanderer vi raust på hverandre annenhver gang. Innimellom dukker kvinner og menn opp ved bordet vårt, med nysgjerrige og beundrende blikk festet på Astrid: – Hei du! Vi hører på programmet ditt og vi synes du er så morsom, altså! Kan jeg få autografen din?

Astrid kurrer og er alltid like søt når smigerens ville honning flommer. Naturligvis kjenner ingen igjen meg. De fleste får autograf og noen tar bilder. Etter at de har gått sin vei, kroer vi oss over at i hvert fall den ene av oss nesten er blitt «kjendis».

18

Kreft ga meg kraft ny.indd 18

28.01.13 15:07

– Det er jo bare sånn man definerer at man er noe som helst her i verden, kommenterer Astrid, og mener ikke et ord av det. Å være ei megge er dypest sett å stå opp for det man tror på. At man ikke «pleaser» andre for å sikre seg. Alt dette gjør Astrid med den største selvfølge. Siden det mest meggete vi vet er å ta ansvar for eget liv, koster vi på oss å ta imot ros og komplimenter når det kommer vår vei. Ei megge av Astrids kaliber kan til og med klare å vinne gehør for ublu frekkhet. Kanskje fordi kritikken like gjerne kommer fordekt som sjarmerende pakker som i orale tsunamier. Med litt villedende sjarm kan ethvert budskap nå frem.

– Du, jeg hører at du er så betagende, så fortell oss nå hvordan fikk du has på den elskerinnen du holdt deg med en stund, oppfordret hun økonomiekspert Carsten O. Five da han var gjest hos oss i studio.

Den ellers så korrekte økonomen lot seg forføre, fortalte flott og ledig før han også fikk føyet til at han og kona Kaci har det veldig godt sammen igjen, nå som elskerinnen er et tilbakeskrevet kapittel.

Ja, livet som megge har mange fortreffeligheter. *** – Har du bestilt time til den puppesjekken nå, spør Espen meg en dag.

Det har jeg ikke. Jeg kjenner meg jo helt frisk. Dessuten tyder alt på at jeg har et glimrende immunforsvar. Det er bare et par uker siden både Espen og Leo var skikkelig snyteskaftforkjølet med feber, snørr og muskelsmerter. Den eneste basillene ikke beit på, var meg. Dessuten har det vært uendelig mye morsommere å jobbe med Kårstein og Astrid disse siste ukene enn å få den puppen i klem. Alle som har vært til mammografi vet, at det er både stygt og vondt når apparatet gjør sitt ytterste for å skvise brystet til tykkelsen av avispapir. Men når sant skal sies har jeg kjent at kulen i puppen er der fremdeles. Ikke større, ikke mindre, men veldig hard.

– Jeg skal bestille time nå snart, svarer jeg Espen og tenker at det neppe haster.

Kulen går tydeligvis ingen steder, og ordet «kreft» har jeg ikke engang tenkt. Ikke på lenge. Ikke siden lillesøster Ruby var pasient. Da var kreft et ord vi virkelig fryktet. Det var en tøff periode.

19

Kreft ga meg kraft ny.indd 19

28.01.13 15:07

Ruby fikk hjernekreft for ti år siden, i en alder av 28 år. En svulst, et astrocytom, på størrelse med en golfball vokste sakte der inne under hodeskallen hennes. Det tok flere år før legene forsto at psoriasis, migrene og epilepsi hadde sin årsak; hjernesvulst. Hun måtte gjennom en risikabel operasjon med boring gjennom skallebeinet og roting i hjernen med fare for å ryke nervetråder som kunne skade henne for livet. Men det gikk bra. Nesten. Tre måneder etter operasjonen, under full stråling og med hjelp av alternativ behandling fra livshjelper Audun Myskja og akupunktør John Boel, var tøffe Ruby i full jobb som førsteklasselærer igjen. Sidesynet på venstre side forsvant riktignok under operasjonen, og når hun satte bilder inn i album endte de like gjerne opp ned som rett vei. En stund slet hjernen hennes med å bearbeide synsinntrykk. Men med tiden har det meste rettet seg. Ruby har funnet måter å komme rundt både små og store utfordringer på.

Råskinnet sykler seks kilometer til og fra jobben hver eneste dag, året rundt. Helsa hennes synes sterk, kreften er i sjakk, og i 2005 inviterte hun og hennes elskede Eric med seg begge familiene deres til Roma, der de giftet seg. Året etter fikk de sin fine sønn Timo. Min nevø og Leos fetter.

Så langt er deres historie glad, men tiden da vi ennå ikke visste at Ruby kom til å vinne over den dødelige kulen i hodet, var smertefull.

Jeg var redd. Redd for å miste lillesøsteren min. Lei meg for at hun og hennes Eric hadde det vondt, inderlig lei meg for at hun hadde kreft.

Alle vi som er så glade i Ruby, håpet på det beste, fryktet det verste, og etter evne forsøkte vi å hjelpe til der vi kunne; lete etter håp, etter alternative behandlinger, lindrende tanker. Men jeg følte at det var begrenset det jeg evnet å bidra med. Ingen av oss kunne bære sykdommen for Ruby, ikke kunne vi garantere noe som helst, og ikke kunne vi ta smertene i stedet for henne. Det var tungt å være pårørende.

– Jeg er glad for at det er jeg som har kreft og ikke en av dere, sa Ruby.

Det var rart å høre. Kunne hun virkelig mene det? Herregud, så lykkelig jeg var over at det ikke var jeg som hadde en dødelig sykdom! Men Ruby gjentok at hun var glad det var henne og ingen av oss som var rammet. Hun hadde styrken som skulle til for å bære dette. Hun hadde kontroll over smertene og bar kreften med stor ro. Og med humor.

20

Kreft ga meg kraft ny.indd 20

28.01.13 15:07

– Herregud, har du ikke tumor da, din jævel, spøkte hun når folk ble i overkant gravalvorlige.

Nei, bortsett fra Rubys hjernekreft hadde vi ikke hatt noe særlig med kreft i familien. Ikke som jeg kom på. Så jeg var fremdeles sikker på at den puppekulen ikke var noe å ta på vei for. Kanskje jeg nå burde få ut fingeren og bestille den mammografien, sikkert lurt å gjøre det før jeg begynner å bekymre meg. Men hvorfor er jeg ikke redd allerede? Hvis jeg har kreft, har jeg grunn til å frykte. Er jeg i ferd med å bli ei så iskald megge? Jeg som tidligere kunne bekymre meg halvdød over innbilte problemer, kunne sikkert konstruert meg et helt helvete over denne brystkulen. Men jeg er ikke redd. Erkjennelsen gjør meg glad, lettet og litt stolt. Hvis det likevel skulle være noe galt, er jeg glad for at jeg ikke har begynt å «lekke energi» allerede før diagnosen. Så for all del, det er idiotisk ikke å sjekke kulen når jeg er så sikker på at det ikke er noe alvorlig. Like greit å få det gjort. *** – Ja. Hva kan jeg gjøre for deg i dag, Lise?

Lege Kristin smiler mot meg og byr meg pasientstolen. Jeg lar henne undersøke puppen og hun finner kulen. Kristin ser ikke så ubekymret ut som jeg hadde ventet.

– Jeg synes ikke du skal gå lenge med denne her. Du kan bli stående flere uker i kø for å vente på undersøkelse i det offentlige, sier hun alvorlig.

Jeg ser skyldbetynget på henne, sier ikke noe om at det er gått over en måned siden jeg oppdaget den.

– Ja, du mistenker tydeligvis at det kan være noe galt, spør jeg.

– Jeg skal ikke tro noe som helst, men jeg er helt sikker på at du skal få den skikkelig undersøkt, og så kan du heller glemme det hvis alt er ok.

«Hvis alt er ok» … Ja vel. Her er det like greit å ta tyren ved hornene og bestige hele kjøttberget like godt først som sist: – Men hvis det skulle være kreft, kan det da være at jeg har full spredning til lunger og indre organer så jeg bare har måneder igjen, sånn teoretisk sett?

21

Kreft ga meg kraft ny.indd 21

28.01.13 15:07