Frykten har et ansikt
Frykten har et ansikt.indd 1
09.10.13 09:58
K A R I B I S K E H AV
Rio Ma g d a
Barranquilla Cartagena San Onofre
a Magangué
au
V E N E Z U E L A Cúcuta
oC
o trat Rio A
Bucaramanga Barrancabermeja
Medellín
Sácama
ta Me
Ri
o
Nuqui
Rio Orinoco
URABÁ
ca
Ri
Turbo
Caracas
Valledupar
len
Sincelejo
Panamá PANAMA
SIERRA NEVADA Atánquez
Quibdó STILLEH AV E T
LOS LLANOS ORIENTALES
C O L O M B I A avi Rio Gu are
R io
Cali
Bogotá
Magd alen a
Manizales
San vicente del Caguán
R io Caq uet a
Quito
B R A S I L
ayo
E Q U A D O R
Rio Pu tum
P E R U N Ø
V 0
250 km
Frykten har et ansikt.indd 2
S 09.10.13 09:58
Kristina Johansen
as
Frykten har et ansikt Rapport fra Colombia
L
Ă˜
Frykten har et ansikt.indd 3
09.10.13 09:58
Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Institusjonen Fritt Ord. © 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Omslag: Øystein Vidnes Satt med Minion Pro 11/15 hos Framnes Tekst & Bilde as Papir: Trykk og innbinding: Printed in ISBN 978-82-03-29343-6
Frykten har et ansikt.indd 4
09.10.13 09:58
Innhold
Eier ikke våre egne liv
8
Eier ikke engang våre egne liv 10 • Den uutholdelige uretten 12 Reise mellom kontraster 18 • En historie om krig og politikk 24 Krig og hjemlige landskap 28
Bobler under angrep
33
Ikke stol på noen 35 • Mislykket fredsprosess 39 • Krigen kommer nærmere 42 Glasskrin mot vold og galskap 43 • Fernandos verden 46 • Samtale på Crepes & Waffles 50 Den sterke mannen 53 • Behovet for autoritet 57 • Et nytt håp 61 Usikkerhet, maktrelasjoner, vold og politikk 64 Amerikanske nisser og julekrybbeindianere 68
I kryssilden
70
Reisen til Atánquez 71 • Hverdagsliv, vonde minner og glemsel 74 Framvekst av væpnede grupper 78 • Indianerens avhugde hånd 80 Smerten som aldri forsvinner 83 • Å fjerne vannet fra fisken 87 Hellige elver og kontroversielle vannkraftprosjekt 89 Mamoens datter 94 • Folkemord med regjeringens vitende og vilje? 96 Guddommelig orden og menneskelig mistro 100 • Veier framover 105
Fanget i jungelen
108
Frykten for å bli slukt av jungelen 112 • Bevæpnede skytsengler 118 Spillet om de kidnappede 124 • Veier inn i geriljaen – og ut igjen 133 Drømmen om friheten 142
Kampen for tilværelsen i Mariafjellene
147
Kidnappinger, paramilitarisme og kamp for et verdig liv 148 Jorda tilhører dem som arbeider på den 150 Ordets makt 157 • Gummitreet og massakrene 159 • Paramilitær politikk 162 Den vanskelige returen 165 • Íngrids tunge byrde 169 • Som om verden hadde forsvunnet 172 Udødelig vennskap 176 • Lukten av sjasmin 178
Frykten har et ansikt.indd 5
09.10.13 09:58
Frykten har et ansikt
Hærens hemmelige henrettelser
180
Farlig menneskerettighetsarbeid 183 • Sønnene som aldri kom hjem 186 Forsvinninger i Soacha 191 • Beretninger om varslede mord 196 Den daglige kampen 202 • Den indignerte obersten 207
Forfølgelsens anatomi
213
Gråtende viking og forfulgt advokat 214 • De stemmeløses talsmann 216 Livsfarlig rettsforfølgelse 219 • Livet som stoppet opp 223 Systematisk forfølgelse av fagorganiserte 228 • I Alfredo Correas fotspor 233 Uribes etterretningssjef på tiltalebenken 235 Mye verre enn Watergate 238 • Forfølgelsens anatomi 245
Colombias janusansikt
247
Dialog med Uribes våpenlanger 253 • En irritert fyr hos DAS 261 Følelsen av at noen er ute etter deg 264
Der livet seirer over døden
269
Djevler og kommersialisering 270 • Las Malvinas mellom dans og kriminalitet 272 Å bli sett på en ny måte 278 • Gledens og smertens rute 282
Epilog: Er freden mulig likevel?
288
Takk 303 • Noter 305
Frykten har et ansikt.indd 6
09.10.13 09:58
Du må vandre uten håp, for du vet verken hva du leter etter eller hvor du skal, men du må fortsette å gå, fortsette å kjempe. For å finne det gode må man gå gjennom det vonde. Det er der det er, det du leter etter. Don Ignacio Silgado, 90 år gammel småbonde og tidligere leder av jordokkupasjoner
7
Frykten har et ansikt.indd 7
09.10.13 09:58
Frykten har et ansikt
Eier ikke våre egne liv
«Jeg våknet en natt av en underlig drøm,» resiterer min 93 år gamle morfar med lav, men klar stemme. Han sitter ved middagsbordet med mormor, mamma, pappa og meg. Det var som en stemme talte til meg, Fjern som en underjordisk strøm – Jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg? – Du må ikke sove! Du må ikke sove! Du må ikke tro at du bare har drømt! I går ble jeg dømt I natt har de reist skafottet i gården. De henter meg klokken fem i morgen! Arnulf Øverlands dikt «Du må ikke sove» er noe av det eneste morfar har igjen. «Det er helt tomt,» sier han om sitt eget hode. Likevel er akkurat dette antikrigsdiktet fra 1937, som tegner et rystende bilde av et samfunn som ligger og sover når katastrofen nærmer seg, blitt sittende. Før han mistet hukommelsen, hadde jeg aldri hørt ham resitere det, men nå dukker det opp både titt og ofte. Er det sånn det føles å bli dement? Som å befinne seg i en underlig drøm man forgjeves forsøker å våkne opp av? Å se seg rundt og verken kjenne igjen steder eller ansikter, men med en visshet om at man har glemt noe viktig? Man er ikke lenger herre over sitt eget liv, og vet knapt hvem man selv er. Man kjenner bare et røyksug innimellom, og leter etter sigaretter i lommene. Kanskje har man en diffus visshet 8
Frykten har et ansikt.indd 8
09.10.13 09:58
Eier ikke våre egne liv
om at døden snart innhenter en, forkledd som anonyme menn som «henter meg klokken fem i morgen». Øverlands ord må ha gjort et uutslettelig inntrykk på morfar etter krigen, da han lærte diktet av en kollega. Kanskje fordi det ga gjenklang til hans egne opplevelser og frykt? Da jøder og opposisjonelle ble deportert fra norske bygder og byer, måtte morfar arbeide på et tyskkontrollert utbyggingsprosjekt på Sola, men benyttet anledningen til å overlevere hemmelig informasjon til motstandsbevegelsen. Mens vi sitter der over søndagsmiddagen, forsøker jeg å få ham til å huske noe mer. «Hva er det vi ikke må glemme, morfar?» spør jeg. Plutselig dukker det opp et nytt vers fra den tåkelagte bevisstheten hans: Du vet jo at skolebarn er soldater, som stimer med sang over torv og gater, og oppglødd av mødrenes fromme svik, vil verge sitt land og vil gå i krig! Vi sitter fjetret og hører på det nye verset som har kommet til ham, uten at han snubler i rytmen eller tar feil av ordene. Jeg blir rørt av det sterke bildet og tenker på alle de unge som fortsatt rekrutteres til verdens kriger. Samtidig er det et mirakel at morfar husker dette diktet så godt. Mormor får tårer i øynene, mens mamma roper bravo og går bort for å gi faren en klem. I vår tid har vi tilgang på uendelig mye mer informasjon enn den gang Europa var en slagmark. Likevel føles krigene som i dag utkjempes, fjerne fra den trygge norske virkeligheten. Det gjør også den væpnede konflikten i Colombia, som jeg ikke klarer å glemme. Det er derfor morfars ord, som han har lånt av Øverland, treffer meg sånn. Kanskje er det ikke egentlig krigen som har brent seg inn i morfars skarpe hjerne, men skammen over at menneskeheten ikke var i stand til å stoppe nazistene før 25 millioner sivile hadde mistet livet.1 Mormor minnes da jødene ble sendt ut fra Stavanger. Folk kom for å se på, men kunne ikke gjøre noe. Jeg syns jeg hører den dirrende sinte 9
Frykten har et ansikt.indd 9
09.10.13 09:58
Frykten har et ansikt
stemmen til Øverland, med sine skarrende r-er: «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!» Det er lett å si for en dikter, men vanskelig å praktisere når uniformskledde menn hersker over samfunn ved hjelp av våpenmakt og propaganda. Det samme har skjedd i Colombia, tenker jeg. Også der er det bare et fåtall som våger å kjempe for rettferdighet. Men som antropologen María Victoria Uribe har sagt, som et ekko av Øverland: «Selv om det gjør vondt i sjelen, er vi nødt til å høre om grusomhetene. Vi må snakke om det som har skjedd og forstå det, for å kunne drive det ut. Så lenge de ikke er ute etter meg, så lenge krigen eller volden ikke berører meg, så bryr jeg meg ikke. Men dette må endres. Hvert eneste dødsfall bør gjøre like vondt som om det var vår egen død.»2
Eier ikke engang våre egne liv – De er forsvunnet, vi vet ikke hvor de er, sa Petrona fortvilet. – Nevøen min har lagt igjen en lapp hvor det står at vi alle må flykte. Jeg er redd de paramilitære skal ta fra meg sønnene mine og få dem til å jobbe for seg. Hvis de ikke samarbeider, blir de drept. Men vi har ingen steder å dra. Jeg møtte Petrona i en fransiskanermenighet i Barrancabermeja, som ligger nord for Bogotá og regnes som Colombias oljehovedstad. Væpnede menn dukket opp hjemme hos søsteren hennes kvelden før og tvang henne, ektemannen og de tre barna med seg. Mennene var medlemmer av en høyreekstrem paramilitær gruppe som holdt på å ta kontroll over den hete innlandsbyen. – Situasjonen har aldri vært verre, aldri mer bestialsk, sa faren hennes. Fiskeren Jaime hadde flere ganger fått lemlestede lik i garnet i Magdalenaelva, som passerer byen på vei til Det karibiske havet. Jeg så den lille og brunbarkede mannen komme ut av det fattigslige huset sitt, kledd i sine beste klær og med noen få eiendeler i en bag. Denne 10
Frykten har et ansikt.indd 10
09.10.13 09:58
Eier ikke våre egne liv
marsdagen i 2001 hadde han tatt beslutningen om å legge alt bak seg, uten å vite hvor han skulle dra. Snart ville han bli enda en i rekken av Colombias over fire millioner internt fordrevne. – Eier du grunnen huset ditt står på? spurte jeg. – Er det mulig å selge det for å begynne på nytt? Da smilte han oppgitt og svarte at ingen kjøpte noe der lenger. – Dessuten eier vi ingenting. Ikke engang våre egne liv. Det hadde gått to måneder siden jeg kom til landet for å studere antropologi. Etter en intens tid på et privat universitet i Bogotá, fordypet i tunge tekster på spansk, kom jeg i kontakt med et annet Colombia, hvor konflikten hadde frarøvet folk kontrollen over egen framtid. Natta før hadde jeg kommet kjørende i en karavane av busser fulle av engasjerte studenter, menneskerettighetsaktivister, fagorganiserte og internasjonale observatører. Folk i bussen var bekymret for at de paramilitære gruppene skulle stanse oss på veien. Det uttalte målet til disse illegale gruppene var å ta knekken på den venstreorienterte geriljaen, som lenge hadde hatt fotfeste i regionen. I praksis gikk volden altfor ofte utover sivile – ikke minst de som protesterte mot den brutale framferden deres. Don Jaime og datteren var en av flere familier som flyktet til fransiskanermenigheten etter at de ble truet på livet av de paramilitære. – Når vi gikk for å handle, passerte vi noen menn i tjueårene som hang på et gatehjørne og holdt oss under oppsikt. Det var sivilt kledde paramilitære, ble jeg forklart. Ti–tolv stykker holdt til i gatene rundt menigheten. Fem minutter seinere rullet en panservogn gjennom gatene, fulgt av en gruppe tungt bevæpnede militærpolitifolk som gjorde lite for å stanse de paramilitære. FN stilte den colombianske staten til ansvar for overgrepene til disse illegale gruppene i en rapport som ble lansert et par dager før: I noen tilfeller fordi medlemmer av hæren og politiet støttet de paramilitære direkte, i andre tilfeller fordi de forholdt seg passivt til aktivitetene deres.3 11
Frykten har et ansikt.indd 11
09.10.13 09:58
Frykten har et ansikt
Jeg tilbrakte to netter i menighetens frukthage sammen med internt fordrevne, fransiskanermunker og en spansk gutt, som i likhet med meg var blitt oppfordret av en nonne til å bli værende for om mulig å gi de flyktende familiene en viss beskyttelse. Stedet var ganske isolert, for de paramilitære kuttet telefonlinjene når de kom til en ny bydel. Dette forhindret likevel ikke fransiskanerne fra å være dypt engasjert i det som foregikk. Vi lyttet etter uvanlige lyder bak de tre meter høye murene som representerte en viss beskyttelse, men som hindret oss i å se hva som skjedde på utsida. Fader Leonardo, en middelaldrende mann i brun kjortel, kjente de fleste nattlige lydene i bydelen: Han kunne skille det ene militære kjøretøyet fra det andre, han visste hvis hane som gol og hvor lyden av skudd kom fra. Men han kunne ikke si om det var et nytt attentat, eller bare noen som skjøt i lufta for at frykten skulle trenge stadig lenger inn i hver eneste sjel. Da jeg etter to dager satte meg i en taxi og forlot fransiskaner menigheten i skumringen, følte jeg meg fullstendig maktesløs. Vi rakk så vidt å reise ut av bydelen og inn i det mer nøytrale sentrum før gatene ble utrygge selv for oss utlendinger. Don Jaime og datteren Petrona ble igjen. Sammen med andre innbyggere i Barranca sto de overfor et vanskelig valg: enten å bli værende og underkaste seg de paramilitære, gjøre motstand og risikere å bli drept, eller å flykte til en uviss framtid. Jeg, derimot, var fri til å forlate dem. Det ga meg et ansvar: Selv om jeg bare hadde fått et kort innblikk i virkeligheten deres, følte jeg at jeg måtte gjøre noe for å formidle historien videre.
Den uutholdelige uretten I begynnelsen av 1990-årene var jeg en sint tenåringsjente med militærjakke og nakent ansikt som ikke fant meg helt til rette i den nyrike oljebyen Stavanger. Jeg kunne ikke forstå hvordan folk kunne være så veltilpassede i en verden full av krig, undertrykkelse og sosial urett12
Frykten har et ansikt.indd 12
09.10.13 09:58
Eier ikke våre egne liv
ferdighet, hvor en femtedel av innbyggerne i u-landene gikk sultne til sengs, en fjerdedel manglet rent drikkevann, og hvor de årlige globale militærutgiftene tilsvarte inntektene til halve menneskeheten.4 I et fåfengt forsøk på å gjøre noe med en opprørende situasjon gikk jeg i demonstrasjonstog, skrev dikt på veggene og diskuterte politikk med alle jeg møtte. På den tida ble jeg kjent med de to colombianske flyktningene Adriana og Guillermo. Begge bar på arr etter mange års kamp mot et undertrykkende regime: Adriana var blitt torturert i fangenskap og Guillermo hadde fortsatt ei kule i hånda. Politikken hadde tidlig oppslukt dem. Som 12-åring fikk Adriana kjenne på kroppen hva myndighetene mente om opprørske skoleelever, da hun ble banket opp av politiet under en demonstrasjon. Vennskapet med en chilensk familie som hadde flyktet fra Pinochets diktatur lærte henne om venstresidas vanskelige kår i Sør-Amerika. Guillermo, på sin side, hadde vokst opp med beretninger om den brutale borgerkrigen La Violencia. Bestemoren hadde måttet forlate gården sin i Ibagué og søke tilflukt i en fattig bydel i Bogotá. En kamerat av Guillermo ble torturert og drept som syttenåring fordi han ledet et protesttog som reaksjon på at to venner av ham igjen ble drept. Budskapet til engasjerte ungdommer var klart: «Om du protesterer mot overgrep og kjemper for sosiale endringer, er det dette som venter deg.» I slutten av 1970-årene begikk makthavere i en rekke latinamerikanske land alvorlige menneskerettighetsbrudd: Tortur, forsvinninger og drap var utbredt, og unnskyldningen var at demokratiet måtte forsvares. Forsøket på å gjenopprette lov og orden gjennom bruk av vold lammet kulturlivet, underminerte tilliten mellom folk og etterlot samfunnet i en tilstand av frykt.5 I Colombia risikerte unge mennesker å bli fengslet for et år om de deltok i en demonstrasjon. Aksjoner som forstyrret den offentlige orden, kunne føre til åtte års fengsel.6 De to radikale studentene ble ikke skremt av denne dystre virkeligheten. Tvert imot bestemte de seg for å gå inn i den urbane gerilja13
Frykten har et ansikt.indd 13
09.10.13 09:58
Frykten har et ansikt
gruppa Movimiento 19 de Abril, ofte omtalt som M-19. Geriljaen ble offentlig kjent da den satte inn mystiske annonser i avisene i januar 1974: «Forfall? Hukommelsestap? Vent på M-19.» Få dager etter stjal en gruppe geriljasoldater sverdet til Simón Bolívar fra et museum og lovet colombianerne å videreføre frigjøringsheltens kamp. M-19-geriljaen gjennomførte en rekke væpnede aksjoner. Nyttårsaften 1978 gravde de en underjordisk gang fram til våpenlageret i en militær garnison i Bogotá, hvor de stjal fire tusen våpen. I en pressemelding etterpå siterte opprørerne forsvarsministerens ord: «Enhver borger bør bevæpne seg så godt han kan.»7 Myndighetene reagerte kraftig. I løpet av noen uker ble 300 personer fengslet; noen av dem var fra M-19, andre hadde ingenting med geriljaen å gjøre.8 Målet til opprørerne var å bekjempe en voldelig og korrupt elite. Våpnene bidro til at de ble tatt på alvor, påpekte Adriana over en kopp coca-te, da vi møttes i november 2012. Likevel var det praktisk arbeid og politikk som sto i sentrum for henne: – Det ga meg mulighet til å skape demokrati sammen med folk. Å være medlem av M-19 handlet ikke bare om å bære en pistol som ikke fungerte, okkupere skoler og holde appeller. Første skritt på veien var å ta tak i folks hverdagsproblemer. M-19-aktivistene var med på å okkupere ubrukte tomter og bygge hus i fattige bydeler sammen med beboerne: – Vi spurte folk: Hva trenger denne bydelen? Og lærte dem at de selv hadde et ansvar for å endre sin egen livssituasjon. Opprørerne kapret lastebiler fulle av melk, takstein og gummistøvler og distribuerte varene blant trengende. De Robin Hood-aktige aksjonene ble kombinert med flammende ord om geriljaens politiske prosjekt: De ville skape et mer rettferdig Colombia med reelt demokrati, hvor alle hadde tilgang på arbeid, utdanning, helsetilbud og tak over hodet. I 1984, under en protestaksjon mot økte busspriser, ble Adriana arrestert. Etter at noen av demonstrantene satte fyr på en buss, ankom 14
Frykten har et ansikt.indd 14
09.10.13 09:58
Eier ikke våre egne liv
antiopprørspolitiet og politiets etterretningstjeneste F2. Adriana og flere av kameratene hennes ble pekt ut som ansvarlige for aksjonen, tvunget inn i en bil og fraktet bort fra stedet liggende med ansiktene mot gulvet, mens de overhørte at «alle spor måtte fjernes». På denne tida hadde opposisjonelle begynt å utsettes for det som er kjent som tvungen forsvinning: De ble bortført i hemmelighet og myndighetene nektet å gi opplysninger om hvor de var. Mange av ofrene endte med å bli drept og begravd på ukjent sted. Som følge av denne forbrytelsen, som først ble kjent i Argentina under diktaturtida, ble det å «forsvinne noen» et aktivt verb på spansk. Adriana tror det var tilfeldigheter som gjorde at hun og kameratene ikke ble «forsvunnet» den dagen. I stedet havnet de i F2-politiets avhørsfengsel. I fengselet ble de utsatt for fysisk og psykisk tortur. De ble tvunget til å stå i timevis med armene mot en vegg i et iskaldt rom, mens de fikk vann over seg. Når de knapt hadde krefter igjen, ble de tatt inn til avhør. Der ble de slått, revet i håret og truet med elektriske sjokk. Adriana og de andre kvinnene ble også truet med seksuelle overgrep. Kulden, utmattelsen, smerten og ydmykelsen hadde til hensikt å bryte dem ned, få dem til å tilstå at de var fra M-19-geriljaen og gi opplysninger om organisasjonens aktiviteter. Likevel klarte Adriana å opprettholde sin versjon om at hun hadde vært i bydelen fordi hun arbeidet der – noe som også stemte. – Det var en tid i fengselet da vi følte vi hadde tapt kampen. Hver og en hadde sine svakheter: En av oss klarte ikke å sove alene, den andre orket ikke å snakke, og jeg var allergisk mot kulden. Men vi oppmuntret hverandre, og det ga oss styrke. Til å begynne med var det ingen som visste hvor de var. Takket være en medfange som slapp fri, fikk de gitt beskjed til omverdenen, og myndighetene innrømmet tilslutt fengslingen. Dermed kunne den legendariske menneskerettighetsadvokaten Eduardo Umaña Mendoza, som siden skulle bli skutt og drept på sitt eget kontor, ta saken deres.9 Etter fem uker, som opplevdes som en evighet, ble de frikjent og løslatt. 15
Frykten har et ansikt.indd 15
09.10.13 09:58
Frykten har et ansikt
I november 1985 okkuperte M-19-geriljaen justispalasset, i sentrum av Bogotá, i en operasjon som skulle få katastrofale konsekvenser. Geriljaen drepte to vakter og en ansatt ved rettsbygningen og tok 24 høyesterettsdommere og rundt 300 andre personer som gisler. Ideen var å tvinge Høyesterett til å stille daværende president Belisario Betancur for retten, fordi fredsavtalen de hadde undertegnet året før, ikke var blitt fulgt opp. Om opprørerne viste manglende respekt for rettsvesenet og menneskeverdet gjennom sin voldelige framferd, svarte myndighetene med en like brutal aksjon: De sendte militære tropper med stridsvogner og bombekastere for å storme justispalasset. Høyesterettspresidentens innstendige bønn til myndighetene om at de ikke måtte angripe, ble overhørt. Ingen vet nøyaktig hva som skjedde etter at justispalasset ble forvandlet til en slagmark, men i ettertid er det påvist at nærmere 100 mennesker mistet livet: 11 høyesterettsdommere, alle utenom én av geriljasoldatene som deltok i operasjonen, og en rekke sivile. I tillegg forsvant 11 personer sporløst.10 Justispalasset begynte å brenne, og store mengder rettsdokumenter gikk tapt. Geriljasoldatene ble beskyldt for å ha satt fyr på rettsbygningen, men påtalemyndigheten har siden erkjent at brannen oppsto da hæren avfyrte en rakett som raste inn i biblioteket.11 Angrepet på justispalasset er fortsatt et åpent sår i det colombianske samfunnet. Tapet av menneskeliv var tungt å bære, og ga støtet til selvransakelse og nytenkning blant M-19s medlemmer. Hvor lenge skulle de fortsette å ofre liv? Det var en ond sirkel: Hæren klarte ikke å nedkjempe geriljaen, men geriljaen var heller ikke i stand til å nedkjempe hæren. Derfor ble det tatt en beslutning om å satse alt på en fredsprosess. Geriljacellen Adriana og Guillermo var med i, ble oppløst og våpnene levert inn. På denne tida ble det utstedt en arrestordre mot Adriana. Situasjonen tilspisset seg ytterligere da paret la merke til at mistenkelige personer fulgte etter dem, og de mottok dødstrusler. De væpnede styrkene innhentet informasjon om M-19-medlemmer med tanke på å ta 16
Frykten har et ansikt.indd 16
09.10.13 09:58
Eier ikke våre egne liv
dem av dage. Barn av aktivister var også blitt bortført, sa advokaten deres, noe som gjorde dem bekymret for sin egen datter på tre år. Jenta var veldig redd den siste tida i Bogotá. Når hun hørte brå lyder, gjemte hun seg under bordet. Dette bidro til at de bestemte seg for å flykte. – Den eneste muligheten var å forlate landet. Når man drar sin vei, føler man seg ikke som en helt. Man føler at man forlater det viktigste man har. Men vi måtte gjøre det, sier Adriana, tydelig rørt. I mai 1989 havnet familien i Valdres. Datterens usikkerhet forsvant: Nå var hun som en fugl som ble sluppet ut av et bur, forteller foreldrene. To år etter fikk de arbeid i Stavanger, og der har de bodd siden. Flyktning skjebnen deler de med mange: Nærmere 400 000 colombianere har gått i eksil som følge av konflikten, mens fire milloner er internt fordrevne i Colombia.12 M-19-geriljaens karismatiske leder Carlos Pizarro smilte til meg fra et bilde på veggen hos Adriana og Guillermo i midten av 1990årene. På den tida hadde jeg mine romantiske forestillinger om geriljahelter med mørke øyne og stort mot som kjempet en væpnet kamp mot diktatorer, undertrykkelse og sosial urett. Siden er dette bildet blitt nyansert, etter hvert som jeg har fått større innblikk i overgrepene som er blitt begått av ulike geriljabevegelser. Uansett var Pizarros skjebne en påminnelse om at det ikke bare var farlig å gjøre opprør, men også kunne være livsfarlig å legge ned våpnene til fordel for politikken. Geriljalederen stilte som presidentkandidat i mars 1990, etter at M-19 hadde inngått en fredsavtale med president Virgilio Barco. Halvannen måned etter ble han skutt og drept under en flytur mellom Bogotá og kystbyen Barranquilla. Den paramilitære lederen Carlos Castaño er dømt, og to funksjonærer fra etterretningsorganet DAS etterforskes for drapet, som påtalemyndigheten har erklært som en forbrytelse mot menneskeheten.13 Lille, runde Adriana har vært en lederskikkelse i solidaritetsorganisasjonen Latin-Amerikagruppene i Norge. Hun snakker med stor autoritet med sin markante colombianske aksent, samtidig som hun utstråler moderlig omsorg. Den tålmodige Guillermo er like engasjert 17
Frykten har et ansikt.indd 17
09.10.13 09:58
Frykten har et ansikt
som kona i latinamerikansk politikk og samfunnsliv, og har alltid et smil på lur. På tross av opplevelsene de har vært gjennom, og på tross av søvnløsheten og marerittene som fulgte med dem til Norge, har de beholdt en livsglede og en entusiasme jeg beundrer dem for. Da FARC-geriljaen og regjeringen til Pastrana startet sin fredsdialog i 1998, engasjerte Adriana og Guillermo seg sterkt for en politisk løsning på konflikten. De arrangerte et seminar i Stavanger hvor fredsaktivister, fagorganiserte, geriljasoldater og representanter fra europeisk organisasjonsliv diskuterte den pågående prosessen. På avslutningsfesten husker jeg at jeg danset salsa med en langhåret fagforeningsleder med indianske trekk og med León Valencia, en tidligere geriljasoldat med influensa som fortalte han hadde studert litteratur – akkurat som meg – før han tok til våpen. Det som gjorde størst inntrykk på meg, var likevel innlegget til en svenske som hadde arbeidet som ubevæpnet ledsager for truede menneskerettighetsforkjempere i Barrancabermeja gjennom Peace Brigades International. Jeg lovet meg selv at jeg ville gjøre det samme. Lite ante jeg den gang at Colombia skulle bli en såpass viktig del av mitt liv, min virkelighet og min identitet, eller at både Adriana, Guillermo og jeg kom til å bli medlemmer av den samme «klanen» av norsk-colombianere.
Reise mellom kontraster De over fem årene jeg har tilbrakt i Colombia, har vært en lang reise gjennom et kontrastfylt landskap: På min ferd på kryss og tvers av landet har jeg møtt folk fra svært ulike samfunnslag og politiske ståsteder. Jeg husker en velstående skoleelev som fortalte meg at de paramilitære gruppene hadde «sivilisert» Urabá, en region nordvest i Colombia hvor familien hans hadde jordeiendommer. Sekstenåringen forklarte at folk ønsket å hevne seg på geriljaen og beskytte jorda si. At de paramilitæres kontrollovertakelse tok form av talløse massakrer 18
Frykten har et ansikt.indd 18
09.10.13 09:58
Eier ikke våre egne liv
mot småbønder i regionen, sa han ingenting om.14 På den annen side minnes jeg en radikal universitetsprofessor som var sterkt kritisk til landets elite. Han sa at han godt kunne tenke seg å stille opp Colombias rikeste foran en eksekusjonspelotong og henrette dem. Et øyeblikk så han alvorlig på meg, før han brast ut i en latter som fikk den store kroppen til å riste. Selv om det var en spøk, er jeg ganske sikker på at han mente velstående som ble kidnappet eller drept av geriljaen, fikk som fortjent. Da jeg først kom til Colombia våren 2001 for å studere ved Universidad de los Andes, som betraktes som et av de beste universitetene i landet, hadde jeg selv fordommer mot alle «rikingene» som gikk der. Et semester koster nærmere 43 000 kroner – 21 ganger så mye som det en colombiansk arbeider tjener i måneden.15 Selv var jeg så heldig å få dekket skolepengene av «Pappa Staten», som min colombianske kjæreste pleide å si, mens de aller fleste studentene var avhengige av at foreldrene kunne betale for den svindyre utdannelsen. Studiestedet er kjent for å fostre teknokrater som får sentrale jobber i regjeringen og statsapparatet.16 Til å begynne med var det vanskelig for meg å forholde meg til at mange av de ressurssterke og velutdannede studentene så ut til å være upåvirket av massakrene og den håpløse situasjonen til millioner av medborgere som var blitt fordrevet fra hjemmene sine som følge av konflikten. Universitetet, som ligger i sentrum av Bogotá, har en lukket form og er omringet av murer. Vakter kontrollerer folks legitimasjon og den nærmeste naboen er en politistasjon. Kontrasten mellom universitetet og omgivelsene er stor: Inne på den 155 000 kvadratmeter store campusen er det fredelig, rent og grønt, mens det er fullt av folk og kaotisk trafikk når man går forbi den siste «kontrollposten» til vaktene med de svære hundene. De første dagene jeg passerte vaktene ved inngangen, spurte jeg meg selv hvem det var de ikke kunne slippe inn. Var det kriminelle, opprørere eller tiggere som representerte den største trusselen? På samme tid fungerte universitetet ekskluderende med sine skyhøye skolepenger. Til sammen dannet det en klar grense 19
Frykten har et ansikt.indd 19
09.10.13 09:58
Frykten har et ansikt
mellom oss som var på innsida og dem som var på utsida. Jeg funderte på om de rommene som ble skapt for å beskytte mennesker, ikke bare bidro til å skape avstand, men også frykt for alle dem som ikke hadde adgang. Da jeg begynte på hovedfag i sosialantropologi høsten etter, valgte jeg å fordype meg i velstående ungdommers forhold til volden i Colombia.17 Det som hadde begynt som en personlig utilpasshet, utviklet seg til å bli en akademisk problemstilling og siden en læringsprosess på mange plan. I utgangspunktet var jeg opptatt av spørsmål om makt, strukturell vold, ulikhet, stigmatisering og normalisering. Utfordringen var å legge det kritiske blikket litt til side og lytte til studentenes egne fortellinger. Mange av dem følte seg nærmest internert i Bogotá på grunn av alle kidnappingene. De tilbrakte store deler av livet bak beskyttende murer og tok i bruk en rekke strategier for at hverdagen skulle fortsette på tross av volden. Flere av dem beskrev tilværelsen sin som en slags boble som beskyttet dem mot fysiske og psykiske påkjenninger. En god del av dem var overbevist om at konflikten bare kunne løses gjennom å bekjempe geriljaen militært, og satte sin lit til at politikeren Álvaro Uribe Vélez, som ble valgt som president i august 2002, skulle ordne opp. Mens tida ved Universidad de los Andes har lært meg om hvordan velstående ungdommer reflekterte over den colombianske virkeligheten fra et privilegert ståsted, ga det frivillige arbeidet i menneskerettighetsorganisasjonen Peace Brigades International (PBI) meg et ganske annet perspektiv på ting. I april 2006 flyttet jeg inn i et stort, treetasjes mursteinshus, hvor vi både arbeidet og bodde, og hvor jeg ble værende i halvannet år. PBI tilbyr ubevæpnet beskyttelse til personer som på grunn av sitt arbeid for å forsvare menneskerettighetene utsettes for trusler, forfølgelse eller direkte angrep. Organisasjonen ble stiftet i 1981, da erfarne fredsaktivister ble enige om å bygge opp en internasjonal NGO viet ubevæpnet tredjepartsintervensjon i konfliktsituasjoner.18 Etter å ha ledsaget hundrevis av aktivister i Guatemala, El Salvador og Sri Lanka, kom PBI til Colombia i 1994. 20
Frykten har et ansikt.indd 20
09.10.13 09:58
Eier ikke våre egne liv
Den synlige tilstedeværelsen til PBI bidrar til at menneskerettighetsforkjempere og lokalsamfunn i områder med konflikt og politisk undertrykkelse kan fortsette sitt arbeid til tross for den politiske volden. Det handler ikke om å være levende skjold, men om å gjøre det klart for dem som står bak trusler og forfølgelse at det fins internasjonale vitner på stedet, noe som får aktørene til å tenke seg om en ekstra gang før de utøver vold. Fysisk ledsagelse kombineres med informasjons- og påvirkningsarbeid. Ideen er at dialog med sivile og militære myndigheter kan bidra til å bryte ned negative forestillinger om menneskerettighetsaktivister. Gjennom det altoppslukende arbeidet kom jeg tett på mennesker som var skeptiske til Uribes sikkerhetsprosjekt. Jeg møtte advokater som ble truet på livet fordi de forsvarte ofre for tortur, forsvinninger, drap og massakrer mot militære offiserer og paramilitære ledere; småbønder som ble forfulgt fordi de nektet å ha noe med alle krigende parter å gjøre; og kvinneaktivister som lærte sine medsøstre å forvandle frykten til styrke under mottoet «vi føder ikke barn til krigen». Mange var overbevist om at det Uribe kalte La Seguridad Democrática – den demokratiske sikkerheten – i realiteten var en krigserklæring mot sosiale bevegelser og opposisjonelle. I 2010 var jeg tilbake på skolebenken ved Universidad de los Andes, denne gang for å studere journalistikk. Der lærte jeg om undersøkende og fortellende journalistikk, som en motvekt til den økende tendensen til raske og lite dyptloddende notiser og TV-reportasjer. Et par av medstudentene delte min interesse for menneskerettighetsbrudd og sårbare grupper i samfunnet. Andre var mer interessert i kultur- og sportsjournalistikk, mens andre igjen var sterke tilhengere av president Uribe. En av dem insisterte på at så lenge Colombia var i krig, var det én ting som var viktigere enn noe annet: Å samle folket rundt de væpnede styrkene og presidenten. Det var viktigere enn ytringsfriheten – og journalistikkens ideal om å søke etter sannheten. En annen medstudent, en middelaldrende statsadvokat, spurte meg en ettermiddag vi var på vei til en boklansering hva jeg syntes om 21
Frykten har et ansikt.indd 21
09.10.13 09:58
Frykten har et ansikt
Uribe. Mens hun navigerte bilen sin stødig gjennom sentrumsgatene, svarte jeg at han hadde oppnådd noen bra ting: Han hadde skapt økt trygghet langs veiene og drevet geriljaen tilbake. Samtidig hadde det vært en økning i overgrep begått av statlige aktører, spesielt utenomrettslige henrettelser. Kvinnen så granskende på meg i bakspeilet med et blikk innrammet av tykk, svart kajal. Med ett fikk jeg følelsen av at jeg hadde sagt noe jeg ikke burde ha sagt. Uribe og sikkerhetspolitikken hans har hatt massiv støtte i mange miljøer. Om man kritiserer hæren, som er satt til å beskytte staten, demokratiet og rettsstaten mot angrep fra «terroristene», er det mange som tror man tar parti med disse. Den samme følelsen av å ha sagt noe «feil» fikk jeg etter at norske Le Monde Diplomatique i 2009 hadde publisert en reportasje jeg skrev om colombianske soldaters drap på uskyldige ungdommer. Da sendte den colombianske ambassadøren et fem sider langt protestbrev til redaktøren, hvor han hevdet at jeg ga et mangelfullt og lite objektivt bilde av det som foregikk, fordi jeg ikke skrev om regjeringens tiltak for å motvirke skandalen.19 Siden fikk jeg kjennskap til at ambassaden i Stockholm hadde betalt et PR-byrå for å få mediene til å skrive mer positivt om landet, og at ambassadøren hadde sendt klagebrev til en rekke redaktører som hadde publisert kritiske artikler om Colombia med krav om å korrigere «fakta».20 Det er sunt å få sitt eget virkelighetsbilde kritisert og bli utfordret på ens metoder. Slik er jeg blitt mer bevisst mitt eget prosjekt. Men hva er egentlig en sannferdig historie? Er en historie mindre sann om forfatteren vektlegger stemmene til ofrene på bekostning av myndighetenes versjon? Bør man snakke med overgriperen for at en fortelling skal være balansert? Hva om verken myndighetene eller overgriperne vil snakke? I arbeidet med denne boka har jeg møtt mange mennesker som har åpnet seg for meg og fortalt sine historier, men jeg er også blitt avvist. Det gjelder tidligere president Álvaro Uribe, som jeg forsøkte å få et intervju med via ulike kanaler. Jeg måtte gi opp etter et møte med pressekontakten hans, som stilte en rekke personlige spørsmål om 22
Frykten har et ansikt.indd 22
09.10.13 09:58
Eier ikke våre egne liv
livet mitt, for så å gjøre det klart at Uribe var altfor travel til å kunne la seg intervjue av meg. For så vidt er det forståelig at han ikke så verdien av å snakke med en ukjent skribent fra et fjernt land, men det ville ha vært spennende å få høre hva han hadde å si. Jeg forsøkte også å få et intervju med den tidligere paramilitære lederen «don Antonio», fordi jeg ønsket å få innblikk i hans tanker, men fikk avslag fra ham også. Inspirasjonskildene mine er mange: Jeg har lenge vært opptatt av det som skjer i krysningen mellom antropologi og litteratur. Antropologien har gitt meg verktøy til å nærme meg andre menneskers hverdag og livsverden og forsøke å forstå dem fra deres eget ståsted. Litteraturvitenskapen har inspirert meg til å gi rom for et mangfold av stemmer i teksten.21 Gjennom den fortellende journalistikken har jeg lært å bygge opp en historie og trekke inn min egen stemme. Samtidig deler jeg samfunnsengasjementet til den colombianske sosiologen Orlando Fals Borda, som tok parti med underprivilegerte sektorer av samfunnet og ønsket å gjøre noe konkret med den opprørende urettferdigheten han avdekket i forskningen sin. Han var skeptisk til dominerende versjoner av historien og samfunnsvitenskapen, som han betraktet som uttrykk for elitenes interesser, og oppfordret til å være på utkikk etter alternative «mot-fortellinger».22 Dette bokprosjektet balanserer mellom disse ulike innfallsvinklene, noe som til tider har gitt meg hodebry. Spesielt gjelder det motsetningen mellom et samfunnskritisk blikk og forsøket på å forstå mennesker man ikke er enig med. Denne boka handler ikke om dramaet som utspiller seg på slagmarken, men legger vekt på historiene til dem som blir rammet utenfor kamphandlingene – enten de er ofre for geriljaen, de paramilitære gruppene, hæren eller etterretningsapparatet. Hovedpersonene er men nesker som sjelden slipper til i colombianske og internasjonale medier. Mennesker som kjemper for egne og andres rettigheter, ofte med fare for eget liv, har fått en sentral plass. Samtidig dukker den mektige president Álvaro Uribe stadig vekk opp som et håp og en skygge i fortellingen. 23
Frykten har et ansikt.indd 23
09.10.13 09:58