T YPE-IT AS, 27.06.2013 ORDRE: 29916 (s . 1 av 572)
Stumme skrik
T YPE-IT AS, 27.06.2013 ORDRE: 29916 (s . 3 av 572)
Kurt Aust
Stumme skrik
T YPE-IT AS, 27.06.2013 ORDRE: 29916 (s. 4 av 572)
KURT AUST Vredens dag, kriminalroman 1999 Den tredje sannhet, kriminalroman 2001 Nest etter GUd, Hjemsøkt, kriminalroman 2003 Nest etter GUd, Kongefrykt, kriminalroman 2004 De usynlige brødre, kriminalroman 2006 Kaos og Øyeblikkets renhet, roman 2008 Hevnens alkymi, kriminalroman 2009 Når døde hvisker, kriminalroman 2011
© 2013 H.Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Papir: Printed in ISBN 978-82-03-35486-1
T YPE-IT AS, 27.06.2013 ORDRE: 29916 (s . 5 av 572)
Til Finn og Sten Til København
T YPE-IT AS, 27.06.2013 ORDRE: 29916 (s . 7 av 572)
Innholdsfortegnelse:
Prolog s. 0. nullpunktet s. 19 1. Güten s. 31 2. Dommen s. 161 3. Smerten s. 301 4. Døden s. 441 Ordforklaring og personregister s. 566 Forfatterens kommentarer og takk s. 572
7
T YPE-IT AS, 27.06.2013 ORDRE: 29916 (s. 13 av 572)
Hvo som dræber anden, og det ikke skeer af Vaade, eller Nødværge, bøde Liv for Liv. Kong Christian den femtes DANSKE LOV af 15. april 1683 6. Capitel Om Manddrab §1
T YPE-IT AS, 27.06.2013 ORDRE: 29916 (s. 15 av 572)
Prolog
Fanden ta de bena! De ville fremdeles gå tilbake til kroen, selv om lommen var tom. «Vår spandable svirebror er gått,» mumlet han surt mot bakken, sparket med det ene benet etter det andre for å vise hvem som bestemte, mistet balansen og måtte støtte seg til et tre. Det hadde vært en svinaktig god kveld. Bondeknøsen hadde vært et godtroende fe, men morsom var han, og så villig til å traktere at bøkkeren selv knapt hadde trengt å gripe i lommen – hvor det uansett var lite å hente. Men snart skulle han få mynt i pungen, når det ble betalt for den store tønnen. «En hvit Høne og en broket Høne, de satte seg opp mot en Hane …» – sang han og følte seg lystig et øyeblikk. «Akk, gid jeg kunne drikke for en skilling til,» mumlet han og kikket opp i sensommernatten. Om noen timer ville en ny dags sol dukke frem over Øresund. Godt konen hadde lært seg å holde kjeft når den som skaffet mat til huset kom sent hjem. Mange mannfolk hadde ikke skjønt at en lusing kunne gjøre underverker i så måte, og var ikke det nok, så kunne man la være å åpne hånden. Han gliste ned til neven som svevde truende til høyre for den svulmende vommen. En svak lyd fikk bøkkeren til å løfte blikket og stivne. En mann stod og sperret veien noen få skritt fra ham, ansiktet lå i mørke under en bred brem. Han syntes likevel mannen virket bekjent. 15
T YPE-IT AS, 27.06.2013 ORDRE: 29916 (s . 16 av 572)
«Men er det ikke Ha…?» Utbruddet ble kvalt da en hånd grep i det fettete håret, så hodet ble dratt bakover og en klut presset mot munnen. Han gispet desperat etter luft, stirret opp i et ukjent fjes og merket at armene ble holdt i et fast grep. Straks etter hogg en skarp, sviende smerte til ved øret og fikk det til å svimle for ham. I det samme forsvant kluten fra munnen, desperat sugde han inn luft for å gjøre anskrik, men før han rakk å fåfrem en lyd, ble noe læraktig presset inn i munnen hans. Det la seg seigt over tungen, presset seg opp mot ganen og fulgte munnens bevegelser når han forsøkte å skrike. Smaken av blod bredte seg i munnen og gjorde ham kvalm. Han gulpet, sviktet i knærne og fikk spykramper. En bevegelse i øyekroken fikk kroppen hans til å låse seg: Et tau ble kastet opp i luften så det la seg tvers over en gren. Enden av tauet, en fallrepsknop stor som en knyttneve, dinglet rett foran ansiktet hans. «Eeeiii …!» Skriket presset seg forbi læret i munnen idet en hånd dukket frem ved bøkkerens skulder og grep repet. Han ville skrike, sparke og vri seg løs, men sterke armer holdt ham fast. Rolig ble tauet viklet inn i det lange, skitne håret hans, han merket at repet strammet seg og hodet langsomt ble dratt opp mot nattehimmelen. Det hveste stumt fra munnen, og han rev løs en arm, slo vilt om seg til armen ble fanget igjen og vridd bak på ryggen. Armene ble samlet og bundet. Et sted inne i marerittet tenkte han, absurd lettet, at han kjente den ene overfallsmannen, og at det ikke var en renneløkke han hadde sett på tauet: han skulle ikke henges ved sin hals som en skabbete hund av en tyv! De skulle bare gi ham en lekse – en han skulle huske. Så ble han dratt høyere opp og smerten hogg seg inn i hårrøttene som glødende jerntråder. Desperat strakte han hals, gjorde seg lang for å minske pinen, men tauet fortsatte oppover. Ildtunger foldet seg over hodet som en nysmiddd hjelm rett fra smedens arne, tvang ham til å løfte hælene, til slutt til å stå på tåspissene mens tårene spratt. 16
T YPE-IT AS, 27.06.2013 ORDRE: 29916 (s. 17 av 572)
Så ble det stille rundt ham. Inne i det kaotiske hodet sitt tenkte han at de sikkert ville la ham stå slik litt før de slakket tauet og heiste ham ned. Så bevegde tauet seg igjen. Med et gutturalt brøl måtte han slippe bakkekontakten. På et øyeblikk vokste den glødende hjelmen til en maske, til en brynje, til noe som rusket og dro i ansikt og hals og bryst, dro hele hans ytre skall opp og opp, mens vekten, den store vommen, ølet fra de mange krus på kroen, de kraftige bena, ville ned, ned … Så kjente han noe løsne i ansiktet. Pinen lettet et kort øyeblikk. Så tok helvete over …
T YPE-IT AS, 27.06.2013 ORDRE: 29916 (s . 18 av 572)
T YPE-IT AS, 27.06.2013 ORDRE: 29916 (s. 19 av 572)
0
NULLPUNKTET
SYEBERG-SKOGEN I SKAANE, SVERIGE DEN 5. JUNIUS DET HERRENS ÅR 1749
T YPE-IT AS, 27.06.2013 ORDRE: 29916 (s . 20 av 572)
T YPE-IT AS, 27.06.2013 ORDRE: 29916 (s. 21 av 572)
Kapittel 1
Hvorfor dreper Jeppe? I et kort glimt husker jeg en gammel mordsak med en bøkkermester som ble hengt i et tre. Jeg sitter på bakken i en svensk skog, hører en mus pusle i løvet noen alen borte og ser et par fluer summe interessert rundt oss. Snart vil det bli flere. De gamle hendene mine rister ukontrollert, blodet på fingrene størkner. Hvorfor dreper Jeppe? Enkelte spørsmål kan gjemme seg i sinnets krinkelkroker i en mannsalder for plutselig å dukke opp igjen når man minst venter det – eller som nå, når det har sin skremmende fornuft og relevans. Professor Thomas av Boueberge hadde i sin tid villet få Ludvig og meg til å vurdere hva som lå bak et menneskes handling ved hjelp av det han kalte et retorisk spørsmål. «Dere må se på mekanikken bak en handling,» som professoren formulerte det når han var i sitt mest vitenskapelige hjørne. Han mente at på samme måte som man i stadig større grad kunne avdekke mekanismene bak månens gang rundt jorden og jordens gang rundt solen, så kunne man også i stadig større grad begynne å avdekke menneskesinnets irrganger, og dermed avsløre svaret på det som opptok professor Thomas mest på den tiden: hvorfor en morder begikk sine syndefulle og avskyelige handlinger. Svarene var den gang, som nå, førtifire år senere, ikke alltid like klare og entydige. 21
T YPE-IT AS, 27.06.2013 ORDRE: 29916 (s . 22 av 572)
Solen glitrer gjennom løvhenget i bøkeskogen, og jeg tenker at det igjen har vært en varm dag. Lik dagen før, og dagen før der igjen. Sommeren i Sverige fornekter seg ikke. En svarttrost plystrer fra en tretopp for å melde at kvelden nærmer seg, og en spurv lander på bakken, skakker på hodet og tripper nærmere. Avmektig ser jeg den stanse ved blodet som begynner å sige ned i bakken, bøye seg mot det som om den vil smake. Så er det som den sanser hva den har foran seg og flakser bort med et tynt skrik. Er det lukten som skremmer? Kan menneskeblod jage en fugl på flukt? Eller er det en gammel manns sorg som foruroliger den til skrik og skremsel? Hvorfor, Jeppe? Hvorfor i dag? tenker jeg og stirrer tomt mot morderen, før jeg flytter blikket inn mellom trærne dit fuglen forsvant. Det er fire dager siden Bark og jeg forlot prestegården i Morup for å reise til Kiøbenhavn. Vi vinket farvel til Barks kone, Kathrine, og tvillingene deres, Ask og Embla, samt til pastor Askhult og hans frue. Da vi snudde ryggen til dem hørte jeg Bark mumle i skjegget at det var første gang han skulle være borte fra sin kjære Kathrine i mer enn en vanlig arbeidsdag. Kathrine tenkte visst det samme, for hun ga et rop fra seg, leverte tvillingene til Askhult-ekteparet og løp bort for å gi Bark en aller siste klem. Hun hvisket ham noe i øret før hun snudde seg mot hesten, løftet seg på tå og ga også meg en klem, hvisket: ‘Husk å komme tilbake til oss, bestefar!’ Så småløp hun bort til barna og forsvant inn i huset uten å se mot oss. Husk å komme tilbake … For en merkelig avskjedshilsen, tenkte jeg, da vi dro sørover mot Falkenberg. Som om hun trodde jeg ville forlate dem. Forlate min familie, de eneste jeg hadde igjen! Det var en tanke som var like fjern som å reise til det mørke Afrika, klukket jeg for meg selv mens vi bevegde oss sørover i landet. Bark, som tidligere hadde vært min tjener, var blitt som en sønn for meg, og man forlater ikke sin sønn, tenkte jeg. 22
T YPE-IT AS, 27.06.2013 ORDRE: 29916 (s. 23 av 572)
Den tanken er en løgn, Petter Hortten, summet det svakt i bakhodet mitt, men så slo jeg det vekk. Det var en annen historie, en gammel en. Til en annen gang. Hvis jeg orket. Og jeg ser på det Kathrine har stukket i hånden på meg. Et lite hjerte, flettet av grønne og gylne strå. Like skjørt som kjærligheten, tenker jeg. Forgjengelig hvis man ikke tar vare på det på fornuftig vis. Forsiktig bretter jeg et tørkle rundt hjertet og legger det i lommen. I stødig tempo vandret Bark bortover veien med et fast grep om tømmene. Jeg satt på prestens hest og falt bedagelig inn i dens enerverende rytme, serverte ham en historie i ny og ne, bare for selskapet skyld, og tidde i lange perioder. Bark snakker ikke mye og liker stillheten, akkurat som jeg. Vi hadde fått låne hesten av pastor Askhult, nærmest blitt påtvunget den. Første kveld overnattet vi hos fru Askhults søster i Falkenberg. Hun er en like godmodig sjel som søsteren. Natten etter tilbrakte vi på Broktorpsgården i Halmstad, hvor vi spiste godt og fikk en makelig halmseng i gjestehuset. Da vi neste dag vandret over Hallands Aas, spøkte jeg og sa at det var som å gå på Kongens Nytorv i Kiøbenhavn. Bark gløttet uforstående mot meg, og jeg sa at forklaringen måtte vente til vi kom til Kiøbenhavn, da ville han forstå hva jeg mente. Om kvelden innkvarterte vi oss hos presten i Engelholm. Han var en god bekjent av pastor Askhult, og vi hadde fått med et introduksjonsbrev som gjorde at vi fikk en overordentlig varm velkomst og god forpleining. Da vi dro fra prestegården neste morgen var himmelen klar og luften frisk. Det hadde regnet om natten, så duftene var mange og pirrende selv i en gammel nese. Veien var ennå ikke støvete, og det var en fin dag for reise. Vi nådde snart elven Rönne, hvor vi oppdaget at vårflommen hadde tatt broen. En midlertidig oppnevnt ferjemann ble vekket og vi lot ham plaske kaldt vann i ansiktet så de skjelende øynene kunne finne den andre bredden uten problemer. Han gjespet og tok seg en solid oppkvikker fra drammeflasken før han var klar til å ta imot betaling og ro oss over. Ikke at elven var så bred, men strømmen var sterk. 23
T YPE-IT AS, 27.06.2013 ORDRE: 29916 (s . 24 av 572)
«Når dere skal videre, kan dere følge kysten til Jonstorp og så få båtskyss rundt Kullen til Krapperup.» Ferjemannen veivet med armen mot øst. «Dermed kan dere unngå skogen.» Han siktet mot en liten molo av sammenskrapt stein med det ene øyet, mens han så på meg med det andre. Bark satt på bakerste tofte og holdt hesten løst i tømmene mens den svømte det korte stykket. «Den turen blir nok en dag eller to lengre enn om dere skulle trave rett gjennom.» Ferjemannen blunket mot meg som om vi var gamle bekjente. «Men det kan være røvere i skogen.» Båten skrapte mot elvebredden og holdt på å sende ham på ryggen. Vel i land takket vi den skjeløyde som alt hadde fortøyd og holdt på å legge seg på bakerste tofte for en blund. «Snodig kar,» sa jeg. «Kan vi stole på ham, tro?» Bark knyttet den store neven sin og smilte til meg, en røver var ikke noe å være redd for, mente han. Vi bestemte oss for å ta veien gjennom skogen. Jo fortere vi kom til Kiøbenhavn, dess fortere kunne vi få gjort vårt ærend og vende hjem til Kathrine og barna. Jeg savnet allerede de små viltre skapningene, å sitte med dem på fanget eller bare se dem ligge i fullkommen ro og sove. Har jeg virkelig vært så liten, kunne jeg tenke, og lure på om moren min hadde sett på meg med like myke blikk som dem Kathrine og Bark sendte sine små. Jeg valgte å tro det, men visste at det var lite sannsynlig. Ingen var slik mot barna som Bark og Kathrine, ga dem så mye oppmerksomhet og så utilslørt kjærlighet. Det er ikke slik man oppdrar barn, sa pastor Askhult flere ganger og mente at den man elsker, tukter man, og at en hard verden krevde at man ble hard i huden fra barnsben av. Det var tydelig at prestefruen ikke var enig, selv om hun ikke sa noe. Kanskje bra at de aldri hadde fått barn. Det er nesten en mannsalder siden Sverige og Danmark var i krig. Kanskje folk er klar for mer hjertevarme og kjærlighet, tenkte jeg mens vi passerte en glenne hvor en hoggorm solte seg på en stein. Slikt tenkte jeg på denne fine morgenen mens vi bevegde oss inn i skogen. 24
T YPE-IT AS, 27.06.2013 ORDRE: 29916 (s. 25 av 572)
Det var før vi møtte Jeppe. Før blodet på bakken. På buksene mine. På fingrene. Før død. Jeg kjenner skyggene langsomt sige inn over skogen, kjenner kulden bemektige seg bakken og trekke opp i kroppen min. Forsiktig fukter jeg igjen kluten med svakøl fra flasken og tørker Bark over pannen, tørker vekk blodet over øret og kjenner på pulsen hans, pulsen som ikke er der. Huden over pannen er blek, mørket rundt øynene dypt. De lange hårene i skjegget ligger rolige, uten å bli forstyrret av svake lufttrekk fra nese eller munn. Hodet hans hviler i fanget mitt. Jeg stryker ham over kinnet, forteller hvor høyt jeg elsker ham, at jeg har ham like kjær som om han hadde vært min sønn. Forteller ham om Kathrine og barna, Ask og Embla, at de elsker ham om mulig enda høyere og at han ikke må gi opp, ikke gi slipp på livet. Han svarer ikke. Puster ikke. En stein rasler og jeg ser at overfallsmannen, morderen, ham jeg kaller Jeppe, holder på å komme til bevissthet. Forsiktig legger jeg Barks hode ned i gresset og reiser meg, tar en stein fra bakken og går bort til mannen. Et øyeblikk overveier jeg å knuse skallen hans, straffe den brutale handlingen han har begått med en gjerning som er like nådeløs. Liv for liv. Jeg tar frem kniven. Han åpner øynene, blunker for å se klart før blikket flakker fra steinen til kniven til ansiktet mitt. Det er ingen frykt å spore, nærmest likegyldighet. «Snu deg,» sier jeg og holder spisekniven mot halsen hans. Han gliser bare. Jeg presser spissen mot den brunbarkede huden så den sprekker og dråper av blod pipler frem. Øynene blir vidåpne. «Jag gör det,» sier han fort og ruller over på maven. «Legg armene på ryggen,» kommanderer jeg og ser etter noe å binde ham med. Hesten står rolig i skyggen og gresser. Jeg kan ta tømmene og skjære dem av, tenker jeg. Jeg 25
T YPE-IT AS, 27.06.2013 ORDRE: 29916 (s . 26 av 572)
plystrer på hesten, men den forstår meg ikke, blir stående som om det var en annen mine anstrengelser gjaldt. Bark har et belte rundt livet, men jeg tør ikke å bevege meg så langt vekk fra stratenrøveren for å hente det. Jeg er for gammel til å hamle opp med ham hvis han kommer seg på bena, selv om han stadig må være i ørske etter det voldsomme slaget Bark ga ham før han selv falt om. Det må finnes andre muligheter. Jeg ser at røveren har hjemmelagde lærsko på føttene, slike som er lagd av huder han har skåret til og sydd sammen. Over vristen blir de holdt sammen med tynne snører av lær. Jeg ser på de grove hendene hans, de tykke tomlene. «Bøy bena,» sier jeg og trykker kniven mot halsen til han pruster hardt og adlyder. Med den frie hånden får jeg løsnet lissene og drar av ham skoene. Siden jeg nekter å fjerne kniven fra halsen hans, er det bare med stort besvær at jeg får dradd snørene ut av hullene. «Fold hendene, legg tommelfingrene mot hverandre,» kommanderer jeg og flytter kniven så den hviler mot kinnet hans, rett under øyet, får den til å støtte seg mot skulderen hans. Han okker seg og blunker for å få svetten ut av øynene, men han gjør som jeg forlanger. Kjapt slipper jeg kniven, surrer lissen stramt rundt tommelfingrene, binder en knute før jeg surrer like stramt rundt pekefingrene. Det fjerner enhver mulighet for å bruke hendene til noe fornuftig. Jeg avslutter med en dobbeltknute som han aldri vil klare å få opp. «Vad fan är det du gör?» hveser han og forsøker å se over skulderen. «Binder deg,» sier jeg og reiser meg. «Bli liggende!» Jeg setter meg på bena hans, løsner den andre skolissen fra lærskoen og binder den rundt en stortå. Jeg lar seks-sju tommer være slakk før jeg binder den andre enden rundt den andre stortåen. Han kan gå med små skritt, tenker jeg. Blir de store, river han stortåen av seg selv. Det er hat i hjertet mitt, jeg merker det, flytter meg skyndsomt bort til Bark for ikke å gripe en stein og gjøre noe jeg senere vil angre på. 26
T YPE-IT AS, 27.06.2013 ORDRE: 29916 (s. 27 av 572)
Mismodig bøyer jeg meg over den slappe kroppen, fukter kluten og vasker ham forsiktig igjen. Men det er ikke noe å vaske. Bark svetter ikke lenger, blør ikke, skitner seg ikke til. Det eneste liv hos ham synes å være fluene som stadig blir flere. Jeg jager dem vekk. Vifter trøstesløst med hatten. Det er jeg som burde ligge der, livløs. Det er jeg som har døden i meg, er gammel, uten familie, og uten venner som er i live. Jeg er ikke noe tap for verden, jeg har levd mitt liv. Bark, derimot, er livstråden min. Uten ham er jeg ingenting. Hvordan kan jeg vende tilbake til Kathrine og ungene? Det var jeg som ville ha Bark med på reisen til Kiøbenhavn. Tomheten og sorgen skriker i brystet. Fortapt synker jeg ned ved siden av Barks store kropp, vil varme ham, vil selv slutte å puste, stille gli med ham inn i døden. Jeg legger meg nær, vil la livet mitt sige over i ham, puster forsiktig mot munnen hans, tenker at jeg kan blåse livet mitt inn i ham. Det er det minste jeg kan gjøre. Stille ligger vi munn mot munn. Jeg undertrykker et smerteskrik, blåser uvilkårlig hardere og merker at brystet hans til min overraskelse hever seg. Vantro blir jeg fanget av tanken om at jeg har makt til å bevege ham, få Bark til å virke som blant de levende. Febrilsk trykker jeg munnen inn mot skjegget igjen og igjen, oppsatt på å utsette det som allerede har skjedd, ligge her i skogen til evig tid og med min ånde gi Bark et liksom-liv, gjøre det til jeg sykner hen og selv mister livet. Nennsomt, men likevel med en heftighet som om jeg vil fornekte Guds dom og motarbeide døden, blåser jeg igjen og igjen … og igjen … til det svartner for øynene og jeg med et hulk gjemmer hodet i skjegget hans. Det er da jeg kjenner det, stivner med øret mot munnen hans og merker et svakt pust mot øreflippen min. Jeg setter meg opp, stirrer på brystet, men ser ikke noe i halvmørket som har krøpet frem mellom trærne, legger en hånd på brystet hans og merker at det hever og senker seg svakt. «Bark, kjære Bark,» hvisker jeg febrilsk og klapper kinnet hans. «Det ble ikke i dag at Jeppe fikk sin vilje.» Han rører seg ikke, svarer ikke. Men han puster. 27
T YPE-IT AS, 27.06.2013 ORDRE: 29916 (s . 28 av 572)
Jeg kommer meg på bena. Samler hektisk sammen stein til en bålplass og tumler rundt i skogen som en villmann mens jeg sanker ved for natten. Da haugen er stor nok, finner jeg frem kniven og lager spon så jeg kan tenne opp. Snart slikker små flammer mot nattehimmelen, og jeg synker ned ved siden av Bark, mener å se et svakt skjær av rødt i kinnene hans. «Du lever, Bark. Du lever!» mumler jeg opprømt til fjeset hans. Lenge ser jeg på brystet, bevegelsen, studerer dette tegnet på liv, stivner når mørket lurer meg åndeløst til å tro at pusten har sluttet, før jeg ser brystkassen senke seg igjen. Jeg henter overfallsmannen, han som ikke lenger er drapsmann, det jeg vet av. Flytter ham nærmere ilden og beordrer ham til å ligge rolig. Jeg henter et pledd i kløvsekken, legger det rundt Bark og bygger opp en pute av løv under hodet hans. Dernest finner jeg blader fra bredblad langs stien og vasker dem i en bekk før de legges på såret ved øret, og jeg binder et tørkle rundt hodet hans så såret er beskyttet mot smuss og fluer, samler enda mer ved, vil ikke at nattens kulde skal snike seg inn i den nylevende, pakker febrilsk småkvist og tørre blader rundt ham så han ligger bløtt og varmt før jeg legger på mer ved, ser meg rundt, vet ikke hva mer jeg kan gjøre for ham, ser meg rundt, vet ikke … Sliten synker jeg ned på en flik av teppet og lener meg mot en trestamme. Stirrer tomt ut i luften. Bålet sender sine kjappe tunger av lys inn mellom trærne, inn i mørket. I et glimt ser jeg dem og blunker forskrekket. Dem! tenker jeg forfjamset. Hva vil dere meg? Jeg blunker igjen, flere ganger som for å få vekk det som ikke er virkelig. Men de står der stadig. De døde og stumme. De jeg lenge har fornektet fordi de ble starten på en alt for vond tid. De står i de dype skyggene og venter. Ubevegelige. Langsomt forstår jeg hva de venter på: Anerkjennelse. Aksept … for at de har levd. Det var de som først møtte «Jeppe». Ikke han som ligger ved bålet og sikkert heter noe helt annet, men en annen 28
T YPE-IT AS, 27.06.2013 ORDRE: 29916 (s. 29 av 572)
«Jeppe», i en annen tid, et annet land. Så vidt et annet. Jeg løfter hodet, ser mot mørket i vest. Danmark. Øynene fylles med vann, og jeg tørker dem omstendelig før jeg ser opp. Ser inn i skyggene hvor de står. Tålmodige. Jeg vet hva de vil at jeg skal gjøre. «Ja da,» sukker jeg og reiser meg motvillig. «Ja da. Jeg skal …» I oppakningen finner jeg vesken og striesekken med de gamle manuskriptene. Sekken henger jeg høyt i et tre, redd for at mus og andre smådyr skal gnage mine ord i stykker. Så går jeg bort til bålet og setter meg. Bark puster, jevnere nå synes jeg, og jeg stryker det slappe ansiktet hans. Hører han meg hvis jeg snakker? Trenger han en stemme å lytte til, noe til å holde ham på rett kurs tilbake til livet? «Jeg skal fortelle deg en historie,» sier jeg og finner frem lærposen med skrivetøyet. Voldsmannen løfter hodet. «Ja, deg også.» I lyset fra bålet plasserer jeg skrivearkene på fanget, rører opp blekket med en pinne og dypper pennen. Jeg løfter hodet. De stirrer stadig stumt fra mørket, de tause morderne. Bak dem aner jeg hatefulle horder, tungen ved Misunnelsen, skamstøttens uhyggelige vedheng, den blodige kongekronen … «Da jeg var ung, tjuefire år …,» sier jeg, «… da jeg fremdeles arbeidet for professor Thomas av Boueberge …»
T YPE-IT AS, 27.06.2013 ORDRE: 29916 (s . 30 av 572)
T YPE-IT AS, 27.06.2013 ORDRE: 29916 (s. 31 av 572)
1
GÅTEN
KIØBENHAVN, DANMARK SEPTEMBER MÅNED DET HERRENS ÅR 1705
T YPE-IT AS, 27.06.2013 ORDRE: 29916 (s . 32 av 572)