Pierre Lemaitre - Alex

ALEX

Pierre Lemaitre

ALEX Oversatt av Christina Revold

Denne boken er produsert på et miljøgodkjent trykkeri.

Originalens tittel: Alex Copyright © Editions Albin Michel, 2011 This book is published by arrangement with Literary Agency Wandel Cruse, Paris Norsk utgave © 2015 H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 11,1/13,4 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2015 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Printed in Sweden ScandBook AB, Falun 2015 ISBN 978-82-03-37005-2

Til Pascaline.

Til GĂŠrald, for vĂĽrt vennskap.

I

1 Det er det beste Alex vet. Hun har holdt på i en hel time med å prøve parykker og løshår, blitt usikker, gått ut, kommet inn igjen og prøvd en gang til. Hun kunne vært her hele ettermiddagen.

Hun oppdaget den lille butikken i Boulevard de Strasbourg ved en tilfeldighet for tre–fire år siden. Hun så ikke så nøye etter hva de solgte, gikk egentlig bare inn fordi hun var nysgjerrig. Desto mer forbløffet ble hun over hvilket inntrykk det gjorde på henne å se seg selv som rødhåret. Følelsen av å se ut som en helt annen var overveldende, fantastisk. Hun kjøpte den røde parykken uten å nøle.

Alex er så pen at hun kan kle seg i omtrent hva som helst. Slik har det ikke alltid vært, det skjedde i tenårene.

I oppveksten var hun ganske stygg og forferdelig mager, men da det først satte i gang, kom det som en flodbølge.

Kroppen endret seg nærmest over natten, som ved en høyakselerert metamorfose, og i løpet av noen måneder var Alex vakker. Men fordi ingen forventet at hun skulle bli en skjønnhet, aller minst hun, tenkte hun aldri på seg selv som pen. Selv ikke som voksen.

Det var kanskje derfor hun ble så overrasket over hvor godt den røde parykken kledde henne den første gangen 9

hun var i butikken. Hun kunne ikke tro hvor forandret hun så ut. Det var selvfølgelig rent overflatisk, det var jo bare en parykk, men idet hun tok den på fikk Alex likevel en uforklarlig følelse av at livet hennes var forandret.

Parykken ble aldri brukt. Med en gang hun kom hjem, skjønte hun at den ikke var av spesielt god kvalitet. Den så falsk ut, stygg og fattigslig. Hun kastet den. Ikke i søppelkassen, men i en kommodeskuff. Innimellom hentet hun den frem igjen, tok den på seg og studerte speilbildet sitt. For selv om parykken var så grusom at det nærmest lyste jeg er billig! av den, syntes hun den fikk frem noe nytt ved henne, noe hun skulle ønske var sant.

Hun dro derfor tilbake til butikken i Boulevard de Strasbourg, og nå tok hun seg tid til å gå gjennom kvalitetsparykkene. Noen av dem var i dyreste laget med tanke på det hun tjente som sykepleiervikar, men de så helt ekte ut. Så hun kastet seg ut i det.

De første gangene syntes hun det var vanskelig. Det krever en del mot å skille seg ut. Og når man er sjenert av natur, slik Alex er, kan det fort ta en halv dag å manne seg opp. Man må finne riktig sminke og passende klær, sko og veske (det gjelder selvfølgelig å lete blant det du allerede har, det går jo ikke an å kjøpe alt nytt for hver gang). Men så går du ut på gaten, og som ved et trylleslag er du en annen. Ikke helt, men nesten. Og da er det verdt det. For selv om det ikke endrer noe, ikke egentlig, er det i hvert fall et tidsfordriv når man ikke lenger har de store forventningene til livet.

Alex liker karakteristiske parykker som sier noe, for eksempel: Jeg vet hva du tenker på eller Jeg er ikke bare pen, jeg er god i matte også. Den hun har på seg i dag sier noe sånt som: Du finner ikke meg på Facebook.

Idet hun plukker opp en modell som heter «Urban 10

choc» ser hun mannen gjennom vinduet. Han står på fortauet på den andre siden av gaten og venter tilsynelatende på noen eller noe. Det er den tredje gangen hun ser ham i løpet av to timer, og nå er hun ikke tvil lenger: Han følger etter henne. Hvorfor meg, er det første hun spør seg, som om det skulle vært mer naturlig for andre jenter å bli forfulgt av fremmede menn, enn for henne. Som om hun ikke allerede overalt og til enhver tid merket blikkene deres, på bussen, på gaten. I butikken. Alex blir beundret av menn i alle aldre. Det er fordelen ved å være tretti år. Likevel slutter det ikke å forbause henne. Det må da finnes dem som er mye flottere? Alex er alltid usikker og sliter med dårlig selvtillit. Det har hun gjort siden barndommen. Hun stammet helt til hun kom i puberteten, og gjør det fortsatt i situasjoner der hun føler seg ukomfortabel.

Hun kjenner ikke mannen. Han har et såpass spesielt utseende at hun ville husket ham. Nei, hun har aldri sett ham før. Merkelig at en fyr på femti forfølger en jente på tretti. Ikke at hun er fordomsfull, det bare overrasker henne.

Alex senker blikket, som for å fortsette å gå gjennom parykkene. Hun later som om hun vil se på noe annet, og går så gjennom butikklokalet der hun har bedre oversikt over fortauet. Han må ha trent en del i sin tid, for klærne virker trange for den kraftige kroppen.

Mens hun stryker hånden over en parykk som er så blond at den nesten er hvit, prøver hun å huske når hun la merke til ham første gang. Det var på metroen, i den bakerste vognen. Hun hadde streifet ham med blikket og så at han sendte henne et smil som nok var ment å virke interessert og vennlig. Hun hadde ikke sansen for det selvsikre uttrykket hans. Det hadde noe innbitt over seg.

11

Det hun likevel mislikte sterkest ved ansiktet hans var at han nesten ikke hadde lepper. Det gjorde at hun instinktivt var på vakt, som om alle folk med smale lepper bar på ondskapsfulle hemmeligheter og per definisjon ikke var til å stole på. Og så den høye pannen. Øynene hans fikk hun ikke sett ordentlig på, det var synd. Alex mente at øynene sjelden løy, og hun vurderte derfor alltid nye mennesker hun møtte ved å se på øynene deres. Naturlig nok ville hun ikke la blikket dvele for lenge ved en type som ham, særlig ikke på metroen. Hun hadde derfor vendt ham ryggen mens hun rotet i vesken etter mp3spilleren sin, så bevegelsen ikke skulle virke demonstrativ. Idet hun søkte seg frem til «Nobody’s Child» fikk hun en følelse av at hun allerede hadde sett ham. Dagen før, eller dagen før det igjen? Utenfor hos henne? Bildet var uklart, hun var ikke sikker. Hun måtte ha snudd seg for å se på ham en gang til for å kunne fastslå om det var hold i dette vage minnet, men var redd han skulle ta det som en oppfordring.

Det som i hvert fall er sikkert, er at rett etter møtet på metroen hadde hun sett ham igjen i Boulevard de Strasbourg, her, utenfor. Litt lenger opp i gaten. Bare for litt siden. Hun hadde akkurat gått fra butikken, men så hadde hun bestemt seg for å prøve den brune, halvlange parykken med striper en gang til. Da hun snudde for å gå tilbake, så hun ham stanse brått et lite stykke lenger ned på fortauet og gi seg til å granske et butikkvindu som stilte ut dameklær. Han må virkelig ha anstrengt seg for å virke interessert.

Alex løfter hånden fra parykken. Den skjelver, noe så idiotisk. Det er da ingen grunn til det. Han liker henne, han følger etter henne og har kanskje tenkt å prøve seg.

Hva så? Det betyr ikke at han har tenkt å angripe henne 12

midt på gaten. Hun rister på hodet som for å få ryddet i de kaotiske tankene, og neste gang hun titter ut er ikke mannen der lenger. Hun lener seg frem og sjekker først til høyre, så til venstre, men det er ingen der. Han er borte. Den voldsomme lettelsen hun føler virker overdreven, men selv om hun gjentar for seg selv hvor dum hun er, tar det likevel tid før hun klarer å puste normalt.

På vei ut av butikken kan hun ikke la være å stanse for å dobbeltsjekke, og et kort sekund er det fraværet hans som i stedet engster henne.

Alex kaster først et blikk på klokken, så på himmelen. Været er pent og det er fortsatt omtrent en time med dagslys. Hun har ikke lyst til å dra hjem. Hun må handle og prøver å huske hva som finnes i kjøleskapet. Når det kommer til innkjøp av matvarer, er hun håpløs. Det Alex er opptatt av er arbeidet sitt, det å ha det bekvemmelig og pent rundt seg (hun er ganske pirkete) og, selv om hun nødig vil innrømme det, klær og sko. Og vesker. Og parykker. Hun skulle gjerne ønske at kjærligheten hadde hatt en mer sentral plass i livet hennes, men slik var det ikke blitt. Hun hadde virkelig håpet på å få oppleve den store kjærligheten, men etter hvert ga hun opp og nå er det et tema hun nødig diskuterer eller tenker på. Det hun imidlertid vokter seg vel for, er å dempe savnet med ferdigmat og TV-titting. Hun har ikke lyst til å legge på seg og bli stygg. Og selv om hun er alene, føler hun seg sjelden ensom. Hun har prosjektene sine som er viktige for henne og som strukturerer dagene hennes. Når det gjelder kjærligheten er løpet kjørt, det er bare sånn det er. Etter at hun aksepterte at hun antakelig kommer til å ende opp alene, er alt blitt mye enklere.

Til tross for isolasjonen prøver Alex å leve normalt og finne nytelser i hverdagen. Tanken på disse små nytelsene 13

og det faktum at hun fortjener dem, akkurat som alle andre, føles ofte som en trøst. I kveld har hun for eksempel bestemt at hun vil spandere på seg et måltid på restaurant Mont-Tonnerre i Rue de Vaugirard.

Hun er litt tidlig ute. Det er andre gangen hun er her.

Hun var her for første gang sist uke, men det er tydelig at det blir lagt merke til når en pen, rødhåret kvinne spiser alene, for de hilser på henne som om hun var en stamkunde. Kelnerne knuffer til hverandre og flørter litt klønete med den vakre kunden, og med et uanstrengt smil sjarmerer hun dem i senk.

Hun spør om hun kan få det samme bordet som sist, der hun har ryggen mot terrassen og ansiktet mot salongen, og så bestiller hun den samme halvflasken med dessertvin fra Alsace. Hun sukker. Alex elsker mat og prøver så godt hun kan å ikke spise for mye. Vekten hennes svinger en del, men hun har fortsatt kontroll over den. Hun kan legge på seg til det ugjenkjennelige; ti kilo, femten til og med – og to måneder senere er hun tilbake til sin opprinnelige vekt. Om noen år vil hun ikke lenger kunne holde på sånn.

Hun tar frem boken sin og spør om hun kan få en ekstra gaffel. Hun skal bruke den til å holde boksidene fra hverandre mens hun spiser. Overfor henne, litt til høyre, sitter den samme, mørkeblonde fyren som satt der sist uke. Han spiser middag med kompisene sine. Foreløpig er de bare to, men ut fra det hun hører dem si, er de andre ikke langt unna.

Han la merke til henne med det samme hun kom inn i restauranten. Hun later som om hun ikke ser det insisterende blikket hans, som hun vet kommer til å være fiksert på henne hele kvelden. Selv når de andre vennene hans 14

er kommet, selv når de har kastet seg ut i sine evinnelige diskusjoner rundt jobb, jenter og ekteskap. Selv når heltehistoriene deres går på rundgang, kommer han fortsatt til å stirre på henne.

Alex er fornøyd med situasjonen, men hun vil ikke oppmuntre ham åpenlyst. Han ser ikke så verst ut, rundt førti–førtifem. Han har nok vært pen, men ansiktet hans har et litt sørgmodig preg, noe som kan tyde på at han drikker for mye. Det rører ved et eller annet i Alex.

Hun drikker opp kaffen sin. Idet hun går, kaster hun et raskt blikk på ham. Det er det eneste han får fra henne: ett eneste blikk. Dette er noe hun kan, og gesten er perfekt utført. Det er flyktig, men hun kjenner likevel et sting av smerte når hun ser lengselen i øynene hans. Et øyeblikk fylles hun av en uforklarlig sorgfølelse.

I situasjoner som denne har Alex alltid hatt problemer med å sette ord på hva hun føler. Det er som om hun ser for seg livet sitt som en serie løsrevne bilder, som en film som har røket i fremviseren. Hun klarer ikke lenger å finne den røde tråden, finne ordene for å kunne fortelle historien fra begynnelsen. Hvis hun blir værende her lenger neste gang, kommer han kanskje til å vente på henne utenfor. Hvem vet. Det vil si, jo, hun vet. Alex vet utmerket godt hvordan det fungerer, og som regel ender det likt. Møtene Alex har med menn fører aldri noen steder, men de utgjør i hvert fall den delen av filmen hun kjenner og som hun husker. Slik er det bare.

Det er blitt natt, men det er fortsatt mildt ute. En buss kjører mot holdeplassen og hun går fortere for å rekke den. Sjåføren ser henne i bakspeilet og venter på henne.

Hun skynder seg, men da hun står foran døren, forandrer hun mening. Hun har lyst til å gå et stykke og tenker at hun heller kan ta en senere buss underveis. Hun signali15

serer til sjåføren at hun har ombestemt seg og han svarer med en beklagende gest, som for å si at ja, ja, sånn er livet. Han åpner døren likevel: – Det kommer ingen flere busser i kveld, jeg er den siste.

Alex smiler og takker ham med en håndbevegelse. Det spiller ingen rolle, hun går hele veien hjem. Hun kan ta Rue Falguière og fortsette bort Rue Labrouste.

Hun har bodd ved Porte de Vanves i tre måneder nå.

Hun flytter ofte. Før leide hun et sted ved Porte de Clignancourt og før det igjen i Rue du Commerce. De fleste misliker å flytte, men for henne er det en nødvendighet.

Hun elsker det. Kanskje det er med flyttingen som med parykkene: det gir henne en følelse av at hun forandrer livet sitt. Det er det hun vil. En dag skal hun virkelig forandre livet sitt!

Noen meter foran henne har en hvit varebil parkert halvveis inn på fortauet. I samme øyeblikk som Alex presser seg inntil husveggen for å komme forbi, merker hun at hun ikke er alene. Det er en mann der, og hun rekker ikke snu seg før hun får et knyttneveslag mellom skulderbladene som slår pusten ut av henne. Hun mister balansen og pannen hennes smeller inn i bilen med en dump lyd. Hun slipper alt hun har i hendene for å prøve å gripe tak i noe, men hun finner ingenting å holde seg fast i. Han tar tak i håret hennes og spytter ut et uforståelig banneord når han blir stående med parykken i hånden.

Rasende langer han ut etter det ekte håret hennes, mens han med den andre hånden slår henne i magen med voldsom kraft. Alex rekker ikke å skrike av smerte, men krøker seg sammen og kaster opp. Mannen er så sterk at han trekker henne opp igjen som om hun var en filledukke.

Han snur henne mot seg, og holder henne i et fast grep 16

mens han tvinger en stoffklump dypt inn i munnen hennes. Helt ned i halsen. Det er ham. Mannen fra metroen, fra gaten, fra butikken. Det er ham. I løpet av et tiendedels sekund møtes blikkene deres. Hun prøver å sparke ham, men han holder henne helt fastklemt, som i en skrustikke. Hun har ingenting å stille opp mot denne styrken.

Han dytter henne inn den åpne bildøren. Knærne hennes gir etter og hun faller overende på bilgulvet. Med et kraftig spark i korsryggen blir hun slengt innerst i varevognen. Kinnet hennes skraper langs plankegulvet. Han klatrer opp bak henne, snur henne brutalt og kjører kneet inn i magen hennes mens han drar til henne med knyttet neve i ansiktet. Han slår så hardt. Han vil virkelig skade henne, han vil virkelig drepe henne, raser det gjennom Alex’ hode i samme øyeblikk som slaget treffer henne med en slik styrke at bakhodet hennes smeller i gulvet og spretter opp igjen. Rett ved den sårbare occipital-regionen, tenker Alex. Det er ikke bra. Rett ved occipital-regionen. Utenom dette ordet har hun bare én tanke i hodet, og det er at hun ikke vil dø. Ikke på denne måten, ikke nå. Hun ligger sammenkrøket i fosterstilling med munnen full av oppkast. Det føles som om hodet hennes skal eksplodere. Hun kjenner hvordan hendene blir brutalt trukket bak ryggen og bundet. Anklene også. Jeg vil ikke dø nå, tenker Alex. Døren til varevognen blir slengt igjen med et brak. Bilen starter med et rykk og dumper ned fra fortauet. Jeg vil ikke dø nå.

Alex er omtåket, men bevisst hva som skjer rundt henne. Hun gråter og brekker seg. Hvorfor meg? Hvorfor meg?

Jeg vil ikke dø. Ikke nå.

17

2 Da kriminalsjef Le Guen ringte, var han ikke i forhandlingshumør: – Jeg driter i hva du føler, Camille, faen som du går meg på nervene! Det er ingen andre her som kan ta saken, skjønner du det, ingen andre. Så jeg sender ei kjerre og så får du ræva di hit.

Han tok en pause, og for å være sikker på at han hadde fått frem budskapet sitt, la han til: – Og så slutter du å gjøre livet så jævla surt for meg!

Og med det la han på. Det var typisk ham. Han var en mann med dårlig impulskontroll. Vanligvis prellet det av på Camille. Han har aldri hatt problemer med å takle kriminalsjefens utbrudd. Men denne gangen er det annerledes, for nå dreier det seg om en kidnapping.

Og det vil han ikke ha noe med å gjøre. Han har sagt det tusen ganger: Det er noen saker han ikke påtar seg lenger, og kidnapping er én av dem. Ikke etter at Irène, kona hans, døde. Hun var gravid i åttende måned da hun kollapset på gaten. Noen tilbød seg åpenbart å kjøre henne til sykehuset, men i stedet ble hun kidnappet og aldri sett i live igjen. Det ødela Camille. Han var knust, det går ikke an å forklare. Han satt som lammet i dagevis.

Da han til slutt begynte å få vrangforestillinger, måtte han innlegges. Etter hvert ble han overført fra psykiatrisk til rekonvalesens, og mange hadde nok begynt å miste håpet om at han noen gang ville bli helt frisk. I løpet av månedene han var borte fra kriminalavdelingen, hadde de vent seg til tanken på at han antakelig ikke kom tilbake.

Overraskelsen var derfor stor da han til slutt dukket opp og tilsynelatende var seg selv helt lik. Slik han hadde vært før Irène døde. Han så eldre ut, det var alt.

18

Etter at han kom tilbake, har han bare påtatt seg å jobbe med forbrytelser som pasjonsdrap, nabodrap og gjengoppgjør, det vil si saker der ofrenes skjebne allerede var bestemt. Slik tilfellet ikke var ved kidnappinger. Camille foretrakk saker der døden aldri kunne trekkes i tvil, der de døde var døde, fullt og helt.

«Nå må du gi deg. Du kan ikke unngå de levende for alltid. Da kan du jo like gjerne begynne å jobbe i et begravelsesbyrå, først som sist», sa Le Guen til ham en gang.

Kriminalsjefen gjorde virkelig så godt han kunne for å hjelpe ham. «Er det ikke det vi gjør, da?» hadde Camille svart ham.

Det er tjue år siden de begynte å jobbe sammen, og de har etter hvert lært å sette stor pris på hverandre. Man kan si at Le Guen er en Camille som har gitt opp gaten og Camille er en Le Guen som har gitt opp ambisjonene. Det som først og fremst skiller de to mennene, er to stillingsgraderinger og åtti kilo. Og tretti centimeter. Forskjellen høres enorm ut, og når sant skal sies, kan de minne om karikaturer når de står sammen. Ikke det at Le Guen er spesielt høy, men Camille er virkelig lav, bare én førtifem.

Det kan umulig være lett for en voksen mann å se verden nedenfra, som om han var et barn på tretten år.

Det er moren hans, malerinnen Maud Verhoeven, som er skyld i det hele. Maleriene hennes er representert i katalogene til et titalls museer verden over. Hun var en stor malerinne og en entusiastisk røyker som levde sitt liv innhyllet i sigarettrøyk. Den lå alltid som en glorie rundt hodet hennes, og for Camille var det nærmest umulig å forestille seg henne uten den blågrå tåken som fulgte henne hvor hun enn sto og gikk. Moren var altså ansvarlig for begge hans mest interessante trekk: Fra kunstneren hadde han arvet han et ikke ubetydelig talent for tegning, 19

og fra røykeren hadde han fått høyden. De utallige sigarettene hadde nemlig hindret fosteret i å utvikle seg normalt under graviditeten, og er årsaken til at han i dag er en mann på én førtifem.

Han har praktisk talt aldri møtt noen han har kunnet se ned på. Det har stort sett vært motsatt. Det å være så lav bør likevel ikke betraktes bare som negativt. Når man er tjue, er det selvfølgelig grusomt ydmykende, når man er tretti, er det en forbannelse, men etter hvert godtar man at det er skjebnen. En type skjebne som sørger for at livet i alle fall ikke blir ordinært.

Takket være Irène ble Camilles størrelse snudd til noe positivt, en styrke. Irène fikk ham til å vokse innvendig.

Camille hadde aldri følt seg så … Han leter, men uten Irène har til og med ordene forlatt ham.

I motsetning til Camille blir Le Guen ansett for å være av det monumentale slaget. Ingen vet egentlig hvor mye han veier, det er ikke noe han snakker om. Noen mener at det kan dreie seg om hundre og tjue kilo, andre tipper nærmere hundre og tretti eller mer. Det spiller uansett ingen rolle. Le Guen er enorm, nesten elefantliknende og med runde hamsterkinn. Men han har klare, intelligente øyne og selv om ingen kan forklare det (og mennene nekter å innrømme det) er kvinnene enige: Kriminalsjefen er en svært tiltrekkende mann. Forstå det den som kan.

Camille er vant til Le Guens raseriutbrudd og blir ikke særlig imponert over skrikingen hans. Til det kjenner de hverandre for godt. Han plukker rolig opp telefonen igjen og slår kriminalsjefens nummer.

– Men det sier jeg deg, Jean, at selv om jeg skal ta en kikk på denne kidnappingssaken din, går den faenmeg rett til Morel med det samme han kommer tilbake, fordi … (han tar en pause mellom hvert ord, som om 20

han med en iskald ro hamrer dem inn i Le Guens bevissthet) … jeg tar ikke denne saken!

Camille Verhoeven hever aldri stemmen. Eller sjelden.

Han er en mann med autoritet, og selv om han er liten, lett og skallet vet alle at Camille er skarp som en knivsegg. Og nå er Le Guen klok nok til å holde kjeft. Onde tunger skal ha det til at det er Camille som er mannen i forholdet deres, men det er ikke en spøk de to kollegene setter pris på. Camille legger på.

– Faen heller!

Dette er virkelig dråpen. Ikke nok med at kidnappinger ikke er dagligdags, Paris er ikke akkurat Mexico. Så hvorfor kunne det ikke skjedd en annen dag. En dag han var ute på oppdrag eller på ferie. En dag han ikke var her!

Camille slår knyttneven i bordplaten. Men ikke av full kraft. Han er tross alt en rasjonell mann som ikke liker raseriutbrudd, verken hos seg selv eller andre.

Det haster. Han reiser seg. Griper jakken sin og hatten, og går ned trappen. Camilles skritt er tunge for en liten og slank mann. Før Irène døde, hadde han vært lettere på foten. En gang hadde hun til og med sagt til ham: «Du spretter av sted som en fugl. Jeg har en følelse av at du kommer til å ta av og fly din vei en dag.» Det er fire år siden Irène døde.

Politibilen stopper foran ham og han setter seg inn.

– Hva heter du igjen?

– Alexandre, sje …

Gutten kunne bitt av seg tungen. At Camille hater ordet «sjef» er noe alle vet. Han sier at det gir ham følelsen av å være med i en eller annen dårlig TV-serie. Camille har alltid trivdes godt med sine egne fordommer. Til å være pasifist er han ganske brutal, og av og til lar han seg rive med. Han har alltid vært skråsikker av natur, og 21

med årene og enkemannstatusen er han i tillegg blitt både mistenksom og irritabel. Selv mener han at han bare har et høyt indre tempo. Det var ikke sjelden Irène spurte ham: «Elskling, hvorfor er du alltid så sint?» Da pleide han å sette et ironisk blikk i henne fra sitt ståsted på én meter og førtifem centimeter over bakken og si med påtatt forbauselse: «Nei, si det … Hva i all verden skulle jeg være sint for?»

Rasjonell, men full av raseri, brutal, men taktisk – ikke så rart at mange verken forstår ham eller liker ham ved første øyekast. Han er ikke akkurat en lystig fyr. Camille liker ikke seg selv noe særlig, han heller.

Etter at han begynte å jobbe igjen for nesten tre år siden, har Camille tatt seg av praktikantene på avdelingen. Førstebetjentene, som mer enn gjerne vil slippe å ha dem løpende i beina på seg, er takknemlige for denne ordningen. Det Camille får ut av det er at han slipper å ha en fast partner. Etter at det gamle teamet hans gikk i oppløsning, har han ikke hatt noe ønske om å bygge opp et nytt.

Han kaster et blikk på Alexandre, som ikke burde hete Alexandre, men noe helt annet. Det er ikke mye ved ham som gir assosiasjoner til «Aleksander den store». Han rager riktignok fire hoder over Camille, og i tillegg begynner han å kjøre uten å ha fått beskjed om det, noe som i alle fall tyder på en viss handlingskraft.

Politibilen skyter som en pil gjennom trafikken. Alexandre er glad i å kjøre og det merkes. Selv GPS-systemet har problemer med å holde følge med ham. Han vil gjerne vise kriminalførstebetjenten at han er dyktig bak rattet. De krysser gatene, fyker gjennom rundkjøringene og raser nedover bulevardene med hylende sirener og uten å vike for noen. Camilles føtter dingler tjue centimeter over 22

gulvet og han holder bilbeltet i et fast grep med høyre hånd. De er på åstedet i løpet av femten minutter. Klokken er ti på ti, og selv om det er tidlig på kvelden, fremstår Paris som døsig og fredfull. Slett ikke som en by der man kidnapper kvinner. «En kvinne», hadde vitnet sagt da han ringte politiet. Han var åpenbart i sjokk: «Kidnappet, rett foran øynene på meg!» Han kunne ikke tro det, sa han. Men så var det ingen dagligdags opplevelse heller.

– Du kan slippe meg av her, sier Camille.

Han går ut av bilen og retter på hatten. Gutten kjører sin vei.

Camille befinner seg i enden av gaten, omtrent femti meter fra de første sperringene. Han begynner rolig å gå den siste biten. Når han har tid til det, foretrekker han å se åstedet på avstand før han gir seg i kast med saken.

Det er metoden hans. Det første blikket på en ny sak er uhyre viktig, fordi det er da man ser helheten. Når man først har fordypet seg i alle detaljene, er det ingen vei tilbake. Dette er i alle fall begrunnelsen han gir seg selv for å ha valgt å gå ut av bilen langt fra stedet der de står og venter på ham. Den egentlige grunnen er at han ikke har lyst til å være der.

Camille ser politibilenes blålys sveipe taktfast over bygningenes fasader, og mens han nærmer seg, prøver han å forstå følelsene som raser rundt i ham.

Hjertet hamrer i brystet og han føler seg elendig. Han ville gitt ti år av livet sitt for å være et annet sted. Men uansett hvor langsomt han går, er han fremme nå.

Det var omtrent slik det hadde foregått den gangen for fire år siden også. Hun var plutselig blitt borte fra gaten de bodde i, en gate som liknet litt på denne. Hun var på vei til et møte med barselgruppen. Det var bare noen 23