T YPE-IT AS, 14.05.2014 ORDRE: 32797 (s . 1 av 201)
OPPHOLD
T YPE-IT AS, 14.05.2014 ORDRE: 32797 (s. 2 av 201)
T YPE-IT AS, 14.05.2014 ORDRE: 32797 (s . 3 av 201)
AASNE LINNESTÅ OPPHOLD ROMAN
T YPE-IT AS, 14.05.2014 ORDRE: 32797 (s. 4 av 201)
Kolofon
T YPE-IT AS, 14.05.2014 ORDRE: 32797 (s . 5 av 201)
Men jag vill leva! Inte överleva – jag vill leva mitt liv, mitt enda liv! willy kyrklund («solange»)
T YPE-IT AS, 14.05.2014 ORDRE: 32797 (s. 6 av 201)
T YPE-IT AS, 14.05.2014 ORDRE: 32797 (s . 7 av 201)
august
T YPE-IT AS, 14.05.2014 ORDRE: 32797 (s. 8 av 201)
T YPE-IT AS, 14.05.2014 ORDRE: 32797 (s . 9 av 201)
i går kveld kom vi hjem. Døra sto ulåst, det var bare å gå rett inn i huset, men ungene ville ikke det, og ble stående å vente ute på trappa i stedet. Bøker og klær og ark lå strødd rundt omkring, men vinduene var lukka, og det så ikke ut til at det har vært uvedkommende her. Jeg måtte fortelle dem at Sylvia ikke var der da jeg kom ut igjen, og det var da jentene sa at de var trøtte og at de ville sove i hagen den første natta, så da gjorde vi det, vi sov under lønnetreet i natt. Regnet hadde stilna, og jeg satte raskt opp teltet, det har jeg blitt god til i løpet av sommeren. For Eivind er det likegyldig hvor vi sover, så lenge vi er sammen. I dag tidlig lokka jeg all tre inn i huset ved å si at en spurv fløy rundt i stua, og det virka som om de glemte at den påståtte spurven ikke var der da de endelig kom seg over dørterskelen. Eivind krabba rett opp i sofaen og slokna der, mens Synne og Marianne gikk noe nølende opp på rommene sine. Hvem Sylvia er for ungene nå, og hvem hun var for dem da vi dro, er jeg usikker på. Jeg aner ikke lenger hvem som dro først, eller hva det å dra betyr, men vi er hjemme igjen og må ta huset tilbake. Sylvia er overalt. Jeg vikler meg inn i det lange håret, det smale blikket og alle fregnene, hører hvordan hun beve9
T YPE-IT AS, 14.05.2014 ORDRE: 32797 (s . 10 av 201)
ger seg over oss i andre etasje, dører som åpnes og lukkes, og stemmen hennes, når hun synger eller roper høyt og kanskje hardt der oppe fra. Den gule sommerkjolen ligger sammenkrølla under sofaen, og neste gang jeg er aleine i stua borer jeg nesa i det myke stoffet. I en krok innerst i gangen fant jeg nettopp en haug med de sedvanlige papirremsene hennes, på kjøkkengulvet lå det en skitten klut over en knust frokosttallerken, og overalt står de gamle porselensvasene fulle av visne akeleier, så da har hun forhåpentligvis vært en del ute i hagen. Øverst i trappa plukka jeg akkurat opp det rødprikkete badehåndkleet en av jentene fikk av mor til en bursdag, og da jeg kikka ut av vinduet på soverommet for litt siden, oppdaga jeg svanen. Den lå nederst på tomta, inntil gjerdet mellom oss og Gjennomtrekket, og selv fra avstand så jeg hvordan den lange halsen krumma seg som en halv s mot den livløse kroppen. En emmen lukt har satt seg i huset. Den kommer verken fra akeleiene eller matrestene som har størkna på komfyren. Utafor kjøkkenvinduet, høyt oppe i det gamle lønnetreet, holder grønnspetten på med sitt, og jeg vil bare åpne dørene til alle rom, lufte skikkelig ut og få noe til å virke igjen. En tidlig morgen i våres sov Sylvia tungt, og jeg smøyg meg opp av senga og dekka til vinduet med det afghanske sengeteppet, før jeg lukka døra bak meg og gikk inn på arbeidsrommet hennes. Der satte jeg meg ned i ørelappsto10
T YPE-IT AS, 14.05.2014 ORDRE: 32797 (s. 11 av 201)
len som står rett under vinduet, og jeg ble sittende der, i en døs. Etter en stund hørte jeg kraftig vingesus, og da jeg så ut, fløy en knoppsvane forbi, og nå tenker jeg irriterende nok at det må være akkurat denne svanen som ligger i hagen. Et sted utafor huset begynte noen å synge, og først antok jeg at de som sang, kom fra en fest, men de virka så merkelig samstemte mellom latterbrølene, og så stilna sangen igjen, og jeg var i ferd med å duppe av, da dette «koret» tok til på ny. Stadig høyere lød stemmene, og midt i alt hørte jeg noe annet også, og jeg sprang ned trappa og ut, for jeg måtte vite hva det var, dette andre som fremdeles fremstår som komplett ubeskrivelig for meg, men alt var rolig og tilsynelatende som det pleier å være der ute, bortsett fra en gråstripete katt som strøyk seg inntil smijernsporten.
T YPE-IT AS, 14.05.2014 ORDRE: 32797 (s . 12 av 201)
det var en så stor stillhet her i natt. Ungene hadde etter litt overtalelse i løpet av dagen bestemt seg for å sove på rommene sine, og det var lettelse å ha alle tre i hus og ikke minst å få pakka ned teltet og lagt det tilbake på hylla i kjellerboden. Jeg våkna med ståpikk på sofaen i totida, hadde drømt om Sylvia, men det var bare vage og oppstykka bilder som hang igjen, og jeg ble liggende i noen minutter, før jeg stabla meg på beina og kikka ut av stuevinduet. La merke til at tre sykler lå slengt framfor inngangspartiet borte ved Gjennomtrekket, og stussa litt over det, for sykler har jeg ikke sett der før. Så trava jeg rundt, orka ikke tanken på å legge meg på soverommet, drakk et glass vann på styrten, fant fram allværsjakka og gikk ut i hagen. Den har blitt et skikkelig villnis i løpet av sommeren, og ungene har nærmest måttet trampe seg gjennom gresset det siste døgnet, for det var ikke akkurat hagestell som fikk førsteprioritet i ukene før ferien. Da jeg skimta den rustne gressklipperen inntil gjerdet, kjente jeg det rykke til, og så starta jeg like godt opp det gamle monsteret. Den hadde trengt en real omgang med smøring, gressklipperen, for motoren utstøtte noen jamrende lyder da jeg satte i gang, men for en gangs skyld gav jeg blaffen i om noen våkna, og 12
T YPE-IT AS, 14.05.2014 ORDRE: 32797 (s. 13 av 201)
gøyv løs på det forvokste gresset. Kunne gjort det i blinde, så godt kjenner jeg denne tomta. Det var selvsagt umulig å se de viltvoksende ballblommene og prestekragene som Sylvia så nennsomt har planta overalt, nattemørket satte en stopper for det, men jeg orka ikke å ta hensyn til blomstene hennes denne gangen, og kjørte bare på, og etter et par timer lå alt i sammenfiltra dynger, spredt utover det som nå endelig kan kalles en plen.
T YPE-IT AS, 14.05.2014 ORDRE: 32797 (s . 14 av 201)
september er rett rundt hjørnet. Høsten har det med å komme fort. Da jeg ringte politiet i morges, gikk jeg bak huset så ingen av ungene fikk med seg det som ble sagt. Samtalen ble loggført, vi avtalte tidspunkt for et møte, og nå er Sylvia etterlyst. Kanskje var det i overkant drastisk med denne etterlysninga, men jeg kan ikke gå rundt å angre på dette nå. Og Eivind, han fortsetter å følge meg som en liten skygge. «Pappa», roper han til stadighet med den lett bekymra stemmen sin, for bortsett fra da jeg tok den ene telefonen til politiet, er han rundt meg hele tida. Jentene vegrer seg for å ta kontakt med vennene sine, det ser jeg jo, men å oppmuntre dem til å gjøre noe med det, nytter ikke det heller. Det meste oppfattes som press for tida. Jeg veit knapt hva vi har holdt på med i dag, utover å høre på radio og spise opp det som fantes i kjøkkenskapet av ris og tunfisk, hermetiske tomater, noen pakker med spagetti, litt knekkebrød og leverpostei på boks, pluss tørka frukt. Enda godt det er helg. Etter hvert og uten for mye stress har vi også begynt å pakke oss ut. Jentene har knapt nevnt Sylvia den siste tida. I begynnelsen av ferien gjorde de det, men så dabba det av. De har uansett aldri vært spesielt eksplisitte av seg når det kommer til mora si, selv om Synne 14
T YPE-IT AS, 14.05.2014 ORDRE: 32797 (s. 15 av 201)
hadde et slags utbrudd for et par timer siden. «Drittkjerring», hørte jeg inne fra badet, men da jeg banka på badedøra og lurte på om jeg kunne komme inn, satte hun på springen, og lot vannet renne. Jeg tok i dørhåndtaket flere ganger, sa at jeg veldig gjerne ville snakke med henne, men fikk klar beskjed om at hun vaska håret og at det ville hun gjøre i fred. Marianne sto i enden av gangen og fulgte med på det lille opptrinnet. Ansiktsuttrykket hennes var ikke til å ta feil av. Ligg unna nå, pappa. Eivind lurte på hvor Sylvia var da han satt i badekaret for litt siden, og da kvapp jeg, for han har knapt sagt «mamma» i løpet av de siste ukene. Denne gangen sa jeg at «mamma måtte jobbe mer, men kommer nok hjem snart», og merkelig nok ser det ut til at han slår seg til ro med disse svarene mine. Fremdeles er det noe tilbakeholdent over måten ungene er her på, og det er bare å håpe at de snart skrur opp stemmevolumet og slutter å gå på tå hev, enten de løper i trappa, eller subber over gulvene, for den saks skyld. At de virkelig forstår at ingenting av dette vil utløse den store eksplosjonen, som i våres. Kvelden siger inn, det er endelig tilløp til en slags ro i huset, og Eivind slokna halvveis over magen min. Jeg betrakter den dunete nakken og den sommerbrune neven som ligger som en liten kubbe mot brystkassa mi. Alle vinduene er satt på vid gap, og iblant hører jeg grønnspetten. Kly-kly, kommer det der utefra. Kly-kly, hermer Marianne inne fra kjøkkenet. Sylvia hadde løpt bort til vinduet nå, hadde hun vært her. Og så ville hun sannsynligvis fortalt meg hvor fantastisk det er at vi har en sånn fugl i vår hage. 15
T YPE-IT AS, 14.05.2014 ORDRE: 32797 (s . 16 av 201)
Da jeg våkna i dag tidlig, huska jeg ikke hvor vi var. Jeg må ha sovet i noen timer, og alt var så rødt rundt meg, et varmt, rødlig og nærmest dirrende lys fløyt overalt, og det tok flere sekunder før jeg skjønte at jeg var tilbake her hjemme. Så sto jeg rett opp og kontakta politiet, lagde ikke kaffe før jeg ringte, og nå er dagen snart over og vi har kommet oss gjennom dette døgnet også. Eivind ligger halvveis over meg her i sofaen, og Synne kommer ned trappa og inn i stua med det prikkete badehåndkleet surra rundt kroppen. Hun vil si meg noe, men jeg hvisker bare hysj, for Eivind må fortsette å sove.
T YPE-IT AS, 14.05.2014 ORDRE: 32797 (s. 17 av 201)
nettene var kanskje det mest krevende ved hele sommeren, for selv når ungene sov, fantes det ingen vegger mellom oss, vi var alltid i det samme rommet, og hver gang rastløsheten og fortvilelsen meldte seg, måtte jeg ta meg sammen. Her hjemme er vi mer spredt. Ungene er lenger vekk fra meg nå, i alle fall når de sover, men forventninga om å høre det gjenkjennelige kneppet fra Sylvia som smetter inn døra, er her hele tida. Eivind har sovet i timevis inne på værelset sitt etter at jeg bar ham opp på rommet i går kveld. I morgenlyset ligger han, og pusten hans durer som en liten maskin i rommet. Marianne sa, rett før hun sovna ved midnatt i går, at det var greit nok å være tilbake. Synne ytra knapt en eneste setning i løpet av hele kvelden etter utbruddet på badet, men rett før hun skulle legge seg, kom hun ned i stua iført Sylvias gule sommerkjole. Hun sto midt ute på gulvet og stirra på oss i den kjolen, men verken Marianne eller jeg klarte å presse fram et eneste ord der og da. Synne sov i kjolen i natt, og da jeg lista meg forsiktig inn til henne i totida, var det fristende å trekke den av, men det ble med tanken. Nå slår det meg at de nok snart er like høye, hun og Sylvia.
17
T YPE-IT AS, 14.05.2014 ORDRE: 32797 (s . 18 av 201)
Vi gav hverandre denne sommeren. Sylvia skulle få være «i fred» her hjemme, det var den skjøre og eneste avtalen vi lagde, og da vi først hadde kommet til en slags enighet om det, tok jeg ungene og kjørte avgårde. Med ujevne mellomrom har jeg tenkt at jeg ikke skulle reist, men sendt ungene med mor eller Svein på ferie i stedet. Vi kunne fått til det. Mor er jo alltid klar for å stille opp, og Svein sa opptil flere ganger før vi kom oss avgårde, at de har mer enn nok av plass i sommerhuset om det ble behov for det. Som om jeg ikke veit hvor mye tid og rom og overskudd de har der ute i Oslofjorden. Det var fint tenkt av ham, og typisk Svein å være så deltakende, men jeg kunne ikke velge bort ungene, ikke denne gangen, det kjentes umulig. Da jentenes ferie begynte, vendte vi snuta nordover, og det var Sylvia som insisterte på at vi ikke skulle ha videre kontakt de seks, sju ukene vi planla å være borte fra hverandre. Og så, etter hvert, som hun sa, skulle hun ringe oss. Skjedde det noe med ungene måtte jeg selvsagt høre fra meg, men de gangene jeg gjorde det, tok sjansen og ringte, svarte hun ikke. Ungene hadde det bra, det var alt jeg ville fortelle, og sånn sett brøyt jeg jo en del av denne håpløse avtalen, men jeg ville høre stemmen hennes, få det lille livstegnet fra kona mi. En times tid etter den siste oppringinga mi, sendte jeg en melding. Hun svarte samme kveld. En kort beskjed om at hun hadde mye å tenke på, men nevnte ikke ungene med et ord. Vi har hatt perioder som dette tidligere også, hvor hun ikke spør hvordan vi har det, men så lenge som nå, har denne tilsynelatende likegyldigheten hennes aldri strekt seg. For litt over en uke siden fikk jeg et smilefjes 18
T YPE-IT AS, 14.05.2014 ORDRE: 32797 (s. 19 av 201)
tikkende inn tidlig på morgenen, og det likner ikke Sylvia, så det var da jeg ba Svein om å stikke innom huset. Døra var låst, men lyset sto på i flere rom, og alt virka normalt, meldte han en times tid seinere. Sandalene til Sylvia hadde ligget slengt rett innafor døra, og en pose med noe som så ut som matvarer hadde han også skimta, gjennom gluggen i utgangsdøra. «Hun er sikkert bare ute en tur», sa han så beroligende han bare greide, før han ymta noe om at hagen kanskje ikke var helt på stell. I noen timer tok jeg det han hadde sett som et tegn på at Sylvia var hjemme. At huset og særlig hagen iblant gror igjen rundt oss, spiller ingen rolle. Jeg lever godt med en kaotisk hage. Og hun hadde tross alt kjøpt mat. Jeg lukker øynene. Og Sylvia klatrer opp i lønnetreet. Så kaster hun seg ut. Eller nei. Hun tar sats. Letter. Erobrer luftrommet. Som en av disse fuglene som flyr i dype bølger. Så faller hun, og skygger gresset, før hun lander. Sylvia hadde visstnok «en sterk trang til å sove i trær» da hun var yngre. Hun hoppa gjerne ut av vinduet på rommet sitt når foreldrene sov. Så løp hun ut i skogen som lå rett bak barndomshjemmet. Der valgte hun seg et tre for natta, og særlig et bestemt tre likte hun å sove i, ei diger furu, med et par greiner som var så sammenfiltra at de danna en liten plattform et godt stykke over bakken. Ikke alt Sylvia forteller er nødvendigvis sant, og en del av det hun kan få seg til å fortelle, setter jeg ofte på «forfatterkontoen», men at hun har sovet i trær er jeg overbevist om, selv om jeg til dags dato ikke har sovet i et eneste tre sammen med henne. Jeg tenker ofte at Sylvia var en omstreifer, eller verdens stiligste 19
T YPE-IT AS, 14.05.2014 ORDRE: 32797 (s . 20 av 201)
landeveisrøver, helt til hun traff meg. Og mer enn en gang har jeg tenkt at jeg på et vis ble den store bremseklossen i livet hennes, men at jeg samtidig åpna opp for en større ro. Så har jeg vel trøsta meg med det. Sylvia bestiger fjell og legger ut på vandringer, bokstavelig talt helt til polene. Jeg veit nesten ikke hva Sylvia ikke har gjort. Uten meg. Med meg. Ingen andre jeg kjenner, har vært i så mange land og gjort så mye forskjellig som henne. Sånn sett passer det godt at hun endte opp som forfatter. Hun har det med å forsyne seg. Spiskammeret, kaller hun iblant arbeidsrommet sitt, gjerne etterfulgt av et skeivt smil. Og grensene er et mål. Hun ser for seg ei grense og så drar hun mot den utvalgte grensa for å legge den bak seg. Hva hun så i meg, hva slags grense jeg «symboliserte» da vi møttes, kan jeg fremdeles lure på, og hva hun ser i meg nå, etter alle disse ukene, er det vel ingen som veit, men at dette smilefjeset er det siste jeg fikk av livstegn, er kanskje det mest urovekkende av alt.