Liv Køltzow - Melding til alle reisende by Aschehoug

LIV

KØLTZOW

Melding til alle reisende

ROMAN

---'-'---

«Melding til alle reisende er en fortelling • du ikke har lest før. Romanen svinger fra desperasjon til eufori, bryter tabuer, leker, og etterlater leseren et par hakk klokere.» MAYA TROBERG DJUVE I DAGBLADET

Melding til alle reisende

Liv KĂ¸ltzow

Melding til alle reisende Roman

Liv Køltzow Øyet i treet 1970 Hvem bestemmer over Bjørg og Unni? 1972 Historien om Eli 1975 Løp, mann 1980 April/November 1983 Hvem har ditt ansikt? 1987 Den unge Amalie Skram. Et portrett fra det 19. århundre 1992 Amalie Skrams verden (s.m. Engelstad, Staalesen) 1996 Verden forsvinner 1997 Noveller i samling 1998 Det avbrutte bildet 2002 Essays. 1975–2004 2004

Utgitt med støtte fra Fritt Ord Denne boken er produsert på et miljøgodkjent trykkeri. © 2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Omslagsdesign: Aud Gloppen/Blæst Design Satt med 11/14 pkt. Caslon hos Type-it AS, Trondheim 2015 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,6 Printed in Sweden Scandbook AB, Falun 2015 ISBN 978-82-03-35934-7

Forfatteren Kaja Baumgarten ville skrive om sin nye venn, Vegard Vinsnes, i den romanen hun sto fast med sommeren 2007, da hun traff ham. Seks år tidligere hadde Kaja fått vite at hun led av en kronisk nevrologisk sykdom, dette hadde ført til en langvarig og irriterende skrivetørke. Å innføre en ny person i historien var løsningen, tenkte hun, og la listen enda høyere enn før, i protest mot skjebnen, og i strid med rådene hun ustanselig fikk om å ta det med ro. Hun og Vinsnes møttes på Klingenberg, et rehabiliteringssted sør for Lillehammer. Vegard led av en alvorlig sykdom som han ikke tok hensyn til. «Du skulle hørt livshistoria mi, du, så hadde du fått noe å skrive om!» sa han da de hadde kjent hverandre bare et par dager. Det var en advarsel, et tilbud, en bønn om hjelp osv. Vegard Vinsnes sa sjelden noe uten at det kunne forstås på flere måter. Forholdet varte i et og et halvt år. Etter to måneders bekjentskap laget Kaja et utkast til et nytt kapittel i roma5

nen, uten å ha hørt noe mer enn en liten flis av Vegards historie. Vegard fant kladden med alle gjetningene og fantasiene hennes. Noen måneder senere kom han over arkbunken på nytt. Den var dobbelt så stor. Ingenting av det han leste forrige gang var strøket. Det ble en del støy. Mot slutten av vennskapet tok han det likevel annerledes, og et par ganger dikterte han for spøk noen avsnitt som kunne brukes. Det kan tenkes at forfatterens fremadskridende sykdom var grunnen til at han etter hvert tok boken med større ro. Alt dette vet vi ikke så mye om. Kaja for egen del tenkte ikke slik. Arbeidet skred igjen fremover, i lusefart, og akkurat slik regnet hun med at det ville fortsette til hennes niende roman var klar. De første månedene av 2009 hang likevel boken i en tynn tråd, ikke på grunn av henne, men fordi Vegard femtende januar var blitt sendt til sykehus for en fremskyndet operasjon av hovedpulsåren, den andre av samme type. Han ble lagt inn på hjertemedisinsk overvåkning, der han døde to døgn senere, etter at kirurgene først under tvil var blitt enige om å operere, men så hadde avlyst. Vegard ble femtiseks. Han døde for tidlig, selv om Kaja var klar over at det også fantes dem som nå trakk et lettelsens sukk, og hun fikk flere råd om å glemme både ham og boken, og gå inn for helsen. Noe lignende hadde Vegard sagt den siste uken han levde: «Ta pengene dine. Reis ned i solen. Opplev noe nytt!» Hun reiste ikke. Uansett hva som hendte i livet, hadde hun satt seg ned og skrevet om det. Det siste året hadde 6

hun hatt svake hender og hadde kjøpt en diktafon. De første månedene av 2009 ble det mange opptak, men de fleste ble likevel straks slettet. Ordene strakk ikke til for forfatteren lenger. Hun hadde mistet Vegard. Måtte hun også oppgi romanen? «Tjueniende mars. Snart vår. Han kommer ikke, han ringer ikke. Tomheten etter ham finnes fremdeles overalt. Alt er virkelig bare sorgen. Hver gang jeg nærmer meg arbeidet, vil jeg heller at Vegard skal komme inn i værelset. Å nøye seg med en diktet skikkelse når man savner et levende menneske, er håpløst. Kom tilbake, Vegard!» fortsatte Kaja å si til sin diktafon, og visste godt at Vegard ikke hørte, og at diktafonen var en gjenstand som ikke skjønte hva hun sa, «kom tilbake og hjelp meg å skrive. Kom med noen forslag, som du pleide!» Ingen blafrende gardiner, ingen skygge seilte inn i rommet, men Kaja smilte. Det sto for henne at hvis Vegard hadde kommet, ville han nå ha vært gjennom en renselse og ha sørget for at hun fikk boken unna i en fart. Han ville brukt utkastene hennes og gitt dem en komisk vri, han ville dekket over alt som ikke stemte med noen grovheter, og med litt styring fra hennes side og noen lyse ideer fra Vegard, kunne de første sidene (de du nettopp har lest) heller blitt slik: «Du skulle hørt livshistoria mi, du, så hadde du fått noe å skrive om!» sa Vinsnes til henne da de hadde kjent hverandre bare noen dager, til hu pene i den blå vindjakka, forfatteren, som han var blitt kjent med her på rehabilite7

ringssentret. Baumgarten, eller hva hun het. Kaja. Til det svarte hun: «Gjerne!» Hun mente det! Vinsnes, som nettopp hadde fått vite at hun var forfatter, var mer opptatt av å få jevnet ut en viss ubalanse. Han fortalte Kaja at han var utdannet hjelpepleier, faglært husmaler og trailersjåfør, og i en periode hadde vært ambulansesjåfør. Det var et stykke fra sannheten. På den andre siden var det både visst og sant da han la til at han hadde sett mye og opplevd mye, mer enn Kaja kunne forestille seg. Det var heller ikke løgn da han sa at han var sikker på at hun var god til å skrive, for det merket man på henne, men det var han som hadde tilgang til de sterke historiene. Kaja ba ham fortelle den sterkeste. Vegard mente hun fikk vente litt. «Vil du ha pikken min eller livshistoria?» sa han senere en gang, da de var blitt bedre kjent. Kaja Baumgarten ville ha begge. «Jeg sa bare en av delene,» sa Vegard, «men siden du er så sta skal jeg tilby deg en halvpart av hver. Noe mer blir det ikke snakk om.» «En halv historie er ikke noe for meg,» sa Kaja. Hun gikk tilbake til Vegards forrige forslag, og valgte det første alternativet, fordi hun kom på at under slike forhold ville hun sikkert få høre historien hans i alle fall. Men neida: «Nå har du valgt, og boka kan du glemme, for livshistoria mi får du aldri,» sa Vegard.

Men riktig slik gikk det heller ikke. Da Kaja var ferdig med den verste sorgen, tok hun fatt på nytt. Gudskjelov hadde hun aldri fått hele historien hans, tenkte hun nå! Kaja Baumgarten var forfatter. Hun skrev romaner. Dikt og løgn. Hun visste at det er mange måter å bruke ord som virkelig og sant på, samlet sine utkast, gikk gjennom dem, og tok med i fortellingen en person som lignet Vegard Vinsnes, slik hun hadde kjent ham. Kajas egen historie, inkludert møtet med Vegard. Seksti sider på de sekstito årene før hun traff Vinsnes. Hundreogtjue sider på de atten månedene forholdet varte. Til sammen 215 siders romanmanuskript. 394 950 tegn. 71 109 ord, 12 pkt. Times New Roman, halvannen linjeavstand. For dem som nøyer seg med en halv historie, opplyses at Vegard Vinsnes dukker opp på side 102.

Løkke bro Kaja hadde hatt en tidlig avtale hos en nevrolog i Sandvika, det vil si, Sandvika i Bærum, i vår tid hurtig voksende senter i Norges folkerikeste landkommune, men for litt over hundre år siden var Sandvika bare en speilblank elvemunning med spredt trehusbebyggelse på hver side, et kalkverk, et gjestgiveri, et lite rådhus og en bro. Noen få gamle trehus lå der fremdeles. Også broen eksisterte, Løkke bro, produsert på Bærums lokale jernverk i 1829. Løkke bro var kjent som motiv for flere av Claude Monets malerier da han var i Norge vinteren 1895. Den var restaurert, det vil si, revet og gjenoppbygd lenger innover langs Sandvikselva. Kaja hadde aldri sett den. Uvant å være oppe så tidlig, uvant å være i Sandvika, enda hun hørte hjemme i Bærum. Men hun bodde ved bygrensen og var i Oslo på et kvarter, mens lokalbussen til Sandvika brukte nærmere førti minutter til kommunesentret. Med bilen tok turen tolv minutter, men det var vanskelig å finne parkeringsplass for lengre tid av gangen, innkjørselsveiene 13

var under evigvarende ombygging, og dessuten hatet hun å kjøre der hun ikke var vant til å kjøre; kort og godt, etter å ha bodd halve livet i en kommune som harmonerte vakkert med hennes etternavn, hadde denne historiens hovedperson, forfatteren Kaja Baumgarten, fortsatt en idé om at hun hørte hjemme i Oslo, der hun var født og oppvokst og hadde bodd de første tjuefem årene av sitt liv, bare en sjelden gang dro hun til Sandvika. Nå var hun her fordi nevrologgruppen hun var blitt henvist til hadde kontorfellesskapet sitt i et høybygg sør for Sandvika stasjon. Klokken var blitt ti, spesialisttimen var forbi. Hun sto utenfor hovedinngangen med alle navneskiltene og høyttaleren og surret skjerfet tettere om halsen. Så tok hun noen skritt i retning av taxiholdeplassen, men snudde og gikk i stedet ned mot de sentrale delene av elven. Det var 22. januar 2001, minus syv grader, et lite vinddrag fra nordøst. Nede ved bredden var luften råkald og fuktig, den snek seg innunder klærne og kjentes som is mot huden. Med skjerfet trukket oppover nesen vendte hun om på nytt og gikk hutrende tilbake samme vei hun kom, med unntak av en liten tripp ut på den slitte betongbrua fra nittensekstitallet, beregnet for fotgjengere. Der trosset hun likevel kulda og lente armene mot rekkverket. Vinterelv. Det røyk av det rosafargete vannet i den smale råken langs den ene bredden. Snøhatter på fortøyningspælene. De sto fastfrosset i isen, som var full av skjolder og sprekker etter kuldeperioder, mildvær og ny frost. Ute ved elvemunningen glimt av kystlandskap. Et voksende grått og rosa skylag i øst hindret den lave vintersolen i å bryte frem. 14

Det var gått litt mindre enn en time siden legen hadde slått fast at hun led av en uhelbredelig nevrologisk sykdom som langsomt ville forverres. I samme sekund han hadde sagt navnet på sykdommen hadde hun tenkt: Hit skulle jeg! Dette var altså mitt mål! Jeg ville ha levd på en helt annen måte hvis jeg hadde visst det, men det gjorde jeg ikke. Jeg vet det første gang i dette øyeblikket. Isflak og snørester fløt frem under broen i den rykende rennen og drev langsomt videre mot munningen og motorveien noen hundre meter lenger ute. Kaja gjentok setningene. Hit skulle jeg. Jeg ville ha levd på en annen måte. Dette var altså mitt mål. Så snudde hun ryggen til utsikten og skrådde over til motsatt fortau. I samme øyeblikk dukket det opp en ny gruppe av setninger: «Claude Monet malte aldri mer enn en halv time av gangen på et bilde. Når tiden var ute, arbeidet han med et annet maleri, inntil han kunne gå tilbake til det første og fortsette med friske øyne. Fra Monets opphold i Sandvika vinteren 1895 finnes flere malerier av Løkke bro, det mest kjente med tittelen Sandviken. Norvège. Effet de neige. Det vil si: Sandvika. Norge. Virkninger av snø. Av Kolsåstoppen malte Monet tretten bilder.» Hun gjentok det siste, og gikk i stå. Hun kom på at hun hadde planlagt å stikke bortom Løkke bro denne dagen, siden hun likevel skulle til Sandvika. Hun hadde tenkt på det om morgenen, men det var glemt da hun kom ut fra nevrologen. Løkke bro lå i motsatt retning. Kaja rørte seg ikke, kastet bare et prøvende blikk mot Kolsås, men åsen var skjult av en bygning. Hun hadde nettopp sett den. Fra 15

et visst punkt ved bredden stakk den opp bak Sandviksåsen som en grå, kjedelig kolle. Høyere oppe, ved Bryn, og nærmere innpå, raget toppen i været, steil og utilgjengelig, det loddrette klatreområdet var alltid dystert grått, også om vinteren med snødekke. Kolsås sett fra fjorden var fullstendig annerledes. En vakkert blå, lang, vannrett åsrygg som ble kuttet rett av i et loddrett fall mot sør, med en tvillingås i nord. Noen mil lenger sør i Asker kommune gjentok fenomenet seg, med Skaugumåsen med samme form, også med en tvillingås i nord. Kolsås, Skaugum og tvillingåsene var kjennemerker i Indre Oslofjord som Monet ville ha sett ved innseilingen om han hadde reist med båt, men han var allerede berømt, ville unngå rykter og nysgjerrighet og kom med toget en mørk kveld. Monet malte stupet på nært hold, malte den første og beste fjellveggen han fant. Han reiste til Norge fordi han ville male snø, men dro han lenger innover i det primitive landet, kom han til å støte på uløselige praktiske utfordringer og hadde ingen garanti for at bildene ville bli bedre, tvertom, han risikerte å få problemer med lys og farge som aldri før når han fikk se de virkelige fjellene i vinterdrakt, et syn som kunsten vanskelig kan overby. Han tok ingen sjanser og slo seg ned nær hovedstaden. Solen brøt gjennom et lite hull i skylaget og lyste i et halvt minutt opp de øverste delene av forretningsbyggene, de speilte seg i den vesle råken, femte etasje i teglsteinsbygningen hun hadde vært inne i, glinset rødt i det rykende vannet. Hun satt der oppe nettopp. Hun hadde svart på en lang 16

rekke spørsmål. Hver gang legen gikk ut for å gi en beskjed til sekretæren, eller begynte å skrive, tenkte hun likevel bare på planene sine for resten av dagen. Etter legebesøket ville hun krysse den lokale hovedveien og omsider få sett Løkke bro, som Monet hadde malt utendørs, slik han pleide, med rødfrosne hender og antrukket i bjørneskinnspels og stive lærstøvler i den knirkende vinterkulda. På et av de ferdige maleriene ble snøen, broen, trehusene og den bratte åsen lyseblå, og vindusglasset i bygningene røde. Kaja kjente bildet, for like uendelig lenge som hun hadde bodd i Bærum hadde hun hatt et postkort festet på veggen over skrivebordet sitt, kortet var en gjengivelse av Monets lyseblå maleri av Kolsås og Løkke bro. Hun hadde fått det av sin venn, forfatteren Hans Ibestad, da Hans og Kaja på samme dag hadde fylt 25 år. Som nittenåring hadde Kaja kommet inn i et ungt forfattermiljø og hadde i noen år redigert et litterært tidsskrift sammen med Hans. På deres felles tjuefemårsdag i januar hadde Hans overlevert Kaja en blomsterbukett, og kortet, som var festet til styret på en sykkel. Sykkelen var hennes. Hans hadde lånt den en mild høstnatt etter et redaksjonsmøte hjemme hos Kaja. Det var alltid en større jobb å gjøre bladet klart til trykking enn den unge redaksjonen regnet med, og denne gangen kom de sent i gang, den siste timen hadde de holdt koken med varm te og rom. Konen til Hans jobbet skift og måtte gå hjemmefra senest seks neste morgen, plutselig var natten gått, Hans måtte hjem for å passe sin seks måneder gamle datter, ennå gikk ingen busser og trikker, verken Hans eller Kaja hadde penger til taxi, og Kaja trengte sykkelen sin på lørdag, men kvart 17

på fem fredag morgen vinglet Hans Ibestad hjemover med promille på sykkelen, du får den tilbake i morgen, sa han, da han med en røyk i munnen satte seg opp, eller heller ned på setet, som var for lavt. Betyr i morgen i dag eller lørdag? husket hun ennå at hun hadde ropt etter ham. Over to år senere, på fødselsdagen deres i januar, skrev Hans på baksiden av kortet at han ikke hadde noen god forklaring på hvorfor det hadde gått såpass lang tid før hun fikk sykkelen tilbake, og at han ikke ville fornærme henne med en dårlig forklaring. Nederst på kortet noen sammentrengte ord om Monets maleri. Kaja hadde straks mistenkt Hans Ibestad for å ha hatt en opplevelse med sykkelen hennes på Løkke bro. Nevrologen var gått ut, hun satt på legekontoret og tenkte på livet sitt, ja, hun gledet seg til å bli ferdig med spesialisttimen, så hun kunne komme ut og fortsette dette livet. Samtidig var hun urolig. Var den langvarige undersøkelsen bare et fast rituale? Hun ble plutselig redd for at han ville sende henne hjem igjen med noen velmente råd om å trene mer, arbeide mindre, ja det virket nærmest som om han hadde mest lyst til å snakke om andre ting. Han kom inn igjen og gjentok tittelen på en mye omtalt roman, som han hadde nevnt da en telefon fra sekretæren fikk ham til å unnskylde seg og forsvinne. Han lurte på om Kaja kjente forfatteren. Selv hadde han ikke lest boken. Derimot hadde han lest en av Kajas romaner. Han syntes den var god. Dessuten røpet den at hun hadde greie på medisin, «så du har vel selv tenkt på hva dette kan være?» sa han plutselig og betraktet henne med grå, lysvåkne øyne. Kaja 18

satt fremdeles med et smil om munnen fordi han hadde lest boken hennes, og sa bare at hun hadde lurt på om det var en nerve i klem. Han ristet på hodet. Hun forklarte at hun hadde hatt gode medisinske rådgivere på romanen sin, men egentlig var hun fortsatt, som de fleste, litt redd for sykdom. Hva var det verste hun hadde forestilt seg denne gangen? «ALS,» sa Kaja og trakk på skuldrene, like redd for å bli avslørt som hypokonder, som for å pådra seg den forferdelige nervesykdommen ved bare å nevne den. «Å neida, ALS har du ikke,» avgjorde han med trygg spesialiststemme og blikket på skjermen. Så vendte han seg helt om og så nøye på henne, mens han la til, at faktisk led hun av en annen nevrologisk sykdom, heldigvis ikke av de alvorligste, «ikke misforstå, den er alvorlig nok, men i dag har vi gode medisiner mot den. Mange andre nevrologiske sykdommer er det ikke så mye å gjøre med. Sannsynligvis har du også en langsom variant, du har nok gått med dette lenge, opptil ti år. Da vil man som regel fortsatt få se en udramatisk utvikling.» En opprevet pappkartong i snøen, et reklameskilt i det fjerne. Ute ved munningen bruste trafikken på motorveien uten opphold, bak ryggen hennes skrittet mennesker forbi, hun oppfattet biter av samtalene før setningene ble borte i bysuset, selv sa hun ingenting, en gang kremtet hun. Føttene var kalde etter all stilleståingen, høyrebeinet kjentes som is opp til hoften, og nakken verket. Hun sto på broen enda et minutt, så kom hun seg hjem, satte seg ytterst på stolen foran skrivebordet med kåpen på og telefonen i hånden og begynte å taste, men la den fra seg igjen, fikk av seg 19

yttertøyet, fant seg noe mat og begynte å lete frem det hun kunne komme over av informasjon om sin kroniske, progressive sykdom. Etter en times lesning ringte hun til sin ektefelle gjennom mange år, David, som var på en reise. Mens de snakket, måtte hun gjenta mange ganger hva legen hadde sagt, og gjenga også det hun hadde fått med seg av innholdet i det hun hadde lest, men hva hun innerst inne tenkte, sa hun ikke. Hun la på, og gikk en tur. Tidlig på kvelden sto hun i stuen og så seg rundt. Plutselig grep hun en gjenstand fra stuebordet og kylte den i veggen av all sin fulle kraft. Den knuste ikke. Hun sto lenge og så på den, så bøyde hun seg, tok den opp fra gulvet og plasserte den der hun hadde tatt den, fant frem notatboken sin og skrev følgende: «Det hadde skyet over da jeg kom hjem fra Sandvika i ellevetiden. Jeg gikk ut igjen, etter at jeg hadde snakket med David, idet jeg sto på trappen, begynte det å snø. Først ett fnugg. Så et til. Det begynte å drysse, om litt gikk drysset over til svære kjerringer. I løpet av noen minutter ble landskapet lydløst, mykt, hvitt. De digre snøfillene foran den svartgrønne granskogen oppe ved Listua. Den røde låven. Det oppspiste juleneket. Januar. Den roligste måneden i året. Julen er glemt, høsten er like langt unna som våren. Tidligere i dag gikk jeg fra nevrologen. Hadde fått denne djevelske beskjeden. Det er hundre år siden. Jeg kommer rett ut i forretningssentret, januarsalg, ikke et menneske å se. Selv kunne jeg ikke gå inn. Var som vanlig lastet med pels, skjerf, støvler, sokker etcetera, og flere gensere under pelsen. Vet da iallfall omsider hvorfor jeg er så frossen.» 20

Hun så på det hun hadde skrevet. Oppvarming! Hun hadde fått ned på papiret cirka en tusendedels promille av det som fylte hodet. Mot slutten ble bokstavene mindre og mindre, de siste endte som en krøllete, vannrett strek, hånden hadde låst seg nettopp idet tankene hadde begynt å skyte fart. Det samme hadde hendt flere ganger den siste tiden. Mikrografi. Et typisk tegn. Kunne bli bedre når hun begynte med medisin. Hun holdt et vannglass i hånden, så på det og svelget en hvit pille. Neste dag gikk hun rundt på stadig stivere, tykkere bein. Umulig å bøye seg. Ingen klær passet. Helt brått ble hun grepet av voldsom kvalme. Hun observerte sitt eget ansikt i speilet, hvitt, lyseblått, grønnblekt, hun spydde, besvimte og unngikk så vidt å slå hodet i flisegulvet. Våknet til live. Av en eller annen grunn lå hun på badegulvet i en vanndam, hvor mange år hadde hun ligget der, tro.