M책neskinnslandet Gunn Hild Lem Illustrasjoner av
Sissel Horndal
1
Tiril står i skolegården med sekken på ryggen. Pappa har ringt SFO og sagt hun kan gå hjem selv. Det er ikke vanskelig å gå alene, hun bor i en bygård bare et par kvartaler unna, men hun biter seg i leppa fordi hun har så lyst til å spørre om ikke Carlie vil slå følge. For nesten et år siden flyttet han inn i huset ved siden av, og siden har han gått i klassen hennes. Nå står han og sparker småstein borte i et hjørne av skolegården. Det ser ikke spesielt morsomt ut, og innimellom gløtter han opp mot henne, som om han har lyst til at hun skal ta kontakt. Å, men hun tør ikke! Han får sikkert ikke lov til å gå heller. Ikke før moren hans ringer eller noen henter ham. Tiril sukker og snur seg, så løper hun hele veien hjem. Hjemme setter pappa seg ned igjen ved kjøkkenbordet og jobber videre med det samme Tiril har fått hengt av seg klærne og svart jadajada på om hun har hatt en fin dag. Hun tar noen av de blanke arkene som alltid flyter rundt når pappa holder på, og slår seg ned på gulvet. – Pappa, kan du ikke bli med og leke med papirfly? roper Tiril etter en stund. Hun har to stykker ferdig som hun stolt rekker frem mot pappa. Det var litt vanskelig å få halen rett, 3
særlig på det ene, men hun brettet bare litt av papiret inn på den ene siden, så gikk det ganske bra. – Ikke nå, svarer pappa og ser så vidt opp fra papirene som ligger strødd utover kjøkkenbordet. Pappa jobber nesten alltid. Han har dilla på skip og skriver bøker om dem. Det kan ikke være mange som leser dem. Han tjener i alle fall ikke så mye penger, og dessuten er bøkene hans fryktelig kjedelige. – Kan du ikke heller lage bok av de tøysediktene dine, så trenger vi ikke ha hele kjøkkenbordet fullt av tegninger og papirer om dumme, gamle båter? – Dette er viktig, skjønner du, Tirilen min, sier pappa. – Og utrolig spennende. Disse store seilskipene fra gamle dager er fantastisk godt laget. Og særlig én skipstegner… Skal vi se her. Pappa roter rundt i papirene sine. Mens middagen står i ovnen, synes pappa det er god tid til å lure på hvorfor en eller annen skipstegner fant på å lage skipet litt sånn eller sånn. De skal ha fiskegrateng, men den er ikke ferdig før om nesten en halv time. – Blås i det! Se på meg da! Flyene mine danser! Tirils fly dupper opp og ned. De skjener så mye til den ene siden at de flyr helt rundt henne før de lander. Hun kaster to om gangen, og tar selv tar en piruett i midten. Så fort svirrer Tiril og papirflyene, at håret fyker i øynene og i munnen. Til slutt faller hun selv oppå det ene flyet. Det andre så hun ikke hvor ble av. Tiril spytter hår og ler så hun hikster. 4
5
Plutselig farer noe digert mot henne, og hun skriker forventningsfullt. Det er pappa som stuper oppå henne, men han pleier å ta seg for så han ikke treffer henne, i siste øyeblikk. Det har han gjort mange ganger. Men nå får han ikke ordentlig tak likevel. Han faller oppå henne. Tiril ler så hun nesten mister pusten, selv om hun blir ganske forskrekket. Pappa holder seg på kneet. – Gjorde det vondt? – Det var bare så rart…, mumler pappa og blir sittende på gulvet, rett ved stuebordet. Men i stedet for å si hva som var så rart, plukker han opp det andre flyet, som har havnet under bordet, og ler. – Du må ikke jukse sånn, sier han. – Se her, så skal jeg vise deg. Før du bretter må du måle deg frem til midten, ikke bare dytte inn det som blir til overs. Da flyr de rett og fint. Men har du ikke noen lekser du heller burde gjort før middag? – Lekser er så kjedelig, klager Tiril. Hun ser bedende opp på pappa, selv om hun egentlig vet at det ikke nytter. Det nytter med Jannicke på SFO, men aldri med pappa, ikke når det gjelder lekser, i alle fall. – Det er så rart, at du som har sånne snille øyne som en litt trist hund, vil ha meg til å gjøre noe så kjedelig som lekser. – Jeg er snill, protesterer pappa. – Det der med hundeøyne har du forresten fra mamma. Men du får ikke lest noen bok med tøysedikt heller, hvis du ikke øver på leseleksen. – Skal du gjøre det? Skal du lage en bok med tøysedikt? Jaaa! 6
– Jeg sa ikke det, protesterer pappa, og kravler seg opp på stolen sin igjen. – Så gode er de nok ikke, men du får forresten ikke lest boken om alle skipene heller, hvis du ikke jobber med leksene. – Men jeg vil ikke jobbe, klager Tiril. – Jeg vil tulle og tøyse. Hunder er forresten mye morsommere enn du. De løper og henter pinner. Leopold, hunden til Jannicke på SFO, slikket meg i fjeset en gang. Det ville vært litt ekkelt hvis du gjorde det da, men veldig gøy hvis du hentet pinner. Her må hun stoppe for å le. – Men de diktene dine kan du jo bare fortsette å synge for meg. Jeg trenger ikke noen bok, og i hvert fall ikke en om gamle skip. Tiril reiser seg fra gulvet og tar papirflyet ut av hendene på pappa. – Skjeve og rare og tøysete ting er like viktige som sånne kjedelige, viktige ting. Kan ikke vi kjøpe en hund? En blandingshund koster nesten ingenting, det sier mamma. – Vi har jo katt. Har ikke mamma lyst til å kjøpe en hund da? – Mamma, nei! Hun sier de røyker. Han sier: – Røyker? Å, du mener røyter. – Ja, de røyker over hele huset, sier mamma. Og da må vi støvsuge, men det gjør ingenting, for Jannicke sier at Leopold elsker å bli støvsugd. Men du, pappa, er jeg en engel eller en heks hvis jeg kan høre hva Kråkesølv sier? Pappa tenker seg litt om og ler. – Prinsesse tror jeg du er da. De kan snakke med litt av hvert, har jeg hørt. Prinsessen av Fagerborg. Jeg hører bare at Kråkesølv mjauer og maler. 7
Hvis jeg kunne, lille prinsessen min, skulle jeg gjerne gitt deg en hund å leke med, men hunder krever masse arbeid, ikke bare støvsuging. Oppdragelse og lufting. Mamma kunne kanskje hatt tid til å leke litt mer med deg da? – Haha, tenk hvis mamma skulle hente pinner da! Det hadde vært gøy det! Når jeg er hos mamma, så bare jobber hun. Tiril løper rundt og biter negler mens hun hermer etter morens stemme: – Jeg er så stresset. Å Tiril, jeg rekker ikke å leke med deg i dag, men hvis jeg bare får jobbet i fjorten timer til, så kan vi gå på restaurant. – Uff, er hun sånn ennå? Men er det hyggelig når dere går ut sammen da? Pappa heller litt kaffe fra en termos oppi kruset han fikk av Tiril til jul i fjor. Tiril kjøpte det sammen med mormor i Drøbak, og det har bilde av et skip over hele. Tiril nikker. – Vi pleier alltid å spise taco på Mucho Mas eller spaghetti på Olivia eller gå på den thai-restauranten med den store elefanten utenfor. Der var forresten prinsessen av Sverige en gang. Tror du hun kan snakke med dyr siden hun er prinsesse? – Det er det kanskje bare Märtha Louise som kan. Og så du da. Snakket svenskeprinsessen med deg? – Mmm. Men hun må ha lært seg norsk, for jeg skjønte alt hun sa. – Hvordan vet du at det var prinsessen av Sverige da? – Hun sa det selv. Dessuten hadde hun krone. Eller tiara da. Og venninnene hennes lo hele tiden. Å, det må være deilig å være prins eller prinsesse! De trenger vel ikke gjøre lekser? 8
– Jo, det er ingen som må gjøre så masse lekser som prinser og prinsesser, sier pappa alvorlig. – Dessuten må de alltid spise opp maten sin og aldri geipe eller prompe. Og ikke søle på klærne sine. Men aller viktigst er det å kunne lese. Hvis du ikke lærer å lese, kommer du ikke langt i livet, enten du er ekte prinsesse eller bare Tiril.
Den lyseblå skolesekken ligger akkurat der hun slapp den, rett innenfor døren, så Tiril må hente den før hun dumper ned på stolen på den andre siden av bordet, overfor pappa. Akkurat der hun vil legge boken sin, ligger Kråkesølv. Hun prøver å måke ham ned med begge hendene, men han tråkker bare litt rundt før han legger seg ned igjen, akkurat der han lå før. Nå ligger han oppå boken hun har tatt frem. Tiril dytter ham vekk en gang til. Han flytter seg nesten utenfor kanten på boken, men der ligger han så bestemt at han kjennes ut som om han veier 20 kilo, selv om han egentlig bare veier fem. Eller seks. Tiril gir opp. Hun ser på pappa. Det gjør Kråkesølv også, men bare med ett øye. Mer gidder han ikke. Late dovenkatt, tenker Tiril, for hun er litt sur. Hun ser litt på bokstavene, men de vil ikke snakke med henne. Uten læreren der til å fortelle henne hvilken lyd hver av dem lager, aner hun ikke hva de vil. De bare står der og ser kjempedumme ut.
9
– Dette har jeg lest på lekselesing allerede, sier hun, og lukker boken rett på halen til Kråkesølv. – Så fint, sier pappa. – Kattemishandling, sier Kråkesølv fornærmet og dasker halen i bordet noen ganger, som om det skal hjelpe. – Det er da ikke min skyld at mennesker er så dumme at dere må lese lekser. Dere kan ikke fange mus engang! Det kunne dere godt øvd dere litt på, spør du meg. Tiril gidder ikke snakke med Kråkesølv i dag. Selvgode dyr kan bli litt slitsomme, særlig når de ikke må gjøre noenting, og hun må gjøre lekser. Kråkesølv har ikke sett mer enn én mus i hele sitt liv, og den klarte ikke han heller å fange. Pappa måtte velte hele bokhyllen for å den ut. – Pappa, har du kommet langt i livet? – Om jeg har kommet langt? Pappa kikker litt forvirret opp fra papirene sine. – Ja, du sa jo at hvis jeg ikke lærte å lese, kom jeg ikke langt i livet. Er det ikke godt nok å være prinsesse da? – Du er mer enn god nok for meg, sier pappa og smiler. – Men det er mange måter å komme langt på. Jeg sitter her og dokumenterer menneskehetens største triumfer. – Største hvafornoe? – Triumfer. Det betyr når du vinner noe, eller har klart noe spesielt vanskelig. Å bygge disse skipene var starten på nesten alt som er godt, i alle fall for oss her langt mot nord. Med skipene kunne de reise til andre land og kontinenter og komme hjem med historier om at livet kan leves på helt 10
andre måter. I lasten hadde de krydder og appelsiner som ingen her hadde sett eller smakt før. Det er fantastisk! – Jada, jada, appelsiner er vel ikke noe gøy. Appelsintyggis er mye bedre. Hentet de det også? – Tyggis er en nyere oppfinnelse, men de kunne ikke laget den med appelsinsmak uten at noen oppdaget appelsinene først, sier pappa. Tiril synes han begynner å se litt trøtt ut. – Men du pappa? Du sitter jo bare her. Hvordan kan du ha kommet så langt da? – Å sitte her er det mest fornuftige man kan gjøre, blander Kråkesølv seg inn. – Se på meg, jeg har aldri vært utenfor døren, men det trengs ikke heller. Her inne har vi alt det vi trenger: mat og vann og kattekasse. Tiril ser på Kråkesølv. Kanskje hun ikke klarer å dytte ham ned, men hun ser at han fortsatt er litt sur, for da vifter han med halen. Akkurat motsatt av hunder, som vifter når de er blide. Og når Kråkesølv er sur, da er det lett å få ham til å gå. Det eneste hun trenger å gjøre, er å holde halen hans stille. Hun rekker å telle tusenogen, tusenogto, tusenogtre – så er han nede. Tiril ler. – Du trenger ikke le av det, sier pappa, som ikke så hva hun gjorde med katten. – Jeg trenger ikke reise med skipene for å være fascinert. – Det er det ingen vits i å sitte hjemme og lese papirer om skip, sier Tiril. – Hvis man først skal jobbe med skip, da må man ut på havet, og komme frem til den andre siden, helt til Amerika og India. Da hadde du kommet langt da! 11
– Tullejente, sier pappa. – Men hvis jeg bare får bedre råd en dag, kan vi kanskje bli med en seilbåt sammen en gang. Det hadde vært moro å faktisk se hvordan de forskjellige seilene brukes i forskjellig vind. Kråkesølv hopper opp på bordet på pappas side. Han gnir seg mot hånden til pappa, så pappa slipper markeringstusjen han holder på å tusje i papirene sine med og klør Kråkesølv under haken. – Katter drar ikke i båt, sier Kråkesølv. – Ingen trenger å fly eller seile, når de kan ligge på kjøkkenbordet i stedet. – Læreren din har forresten sagt at du må øve ekstra på leseleksen din. Lekselesing på skolen er ikke nok, sier pappa, og dukker ned i papirene sine igjen. Han sier det så bestemt at Tiril skjønner at det ikke nytter å tulle mer. Hun kjenner skuffelsen langt nede i magen. Det hadde vært mye gøyere å reise langt bort. Eller ha en hund til bestevenn. Eller å være prinsesse som får alle til å le. Ikke sitte her med de dumme leksene. Så ringer telefonen til pappa. De snakker ikke så lenge, men pappa gir Tiril en klem før han er ferdig. Med én gang han legger på, roper han: – De vil ha den nye boken! De vil ha boken! Nå får jeg forskudd, Tiril, og vi skal ikke ha fiskegrateng til middag! – Skal vi ikke? Pappa forter seg å slå et nytt nummer. – Blir du med å
12
feire? Jeg får utgitt den nye boken min! Han legger fra seg mobiltelefonen og snur seg mot Tiril. – Geir kommer også!
Pappa tar plast over fiskegrateng, poteter og grønnsaker og setter alt ut på den vesle terrassen. Så kler de på seg og går ut i høstkvelden i Oslo. Det er mørkt allerede, og det kjennes ut som om det akkurat har sluttet å regne. Ute er luften kald og ren mot ansiktet, men idet de åpner døren til restauranten slår den varme duften av mat blandet med vennlig travelhet mot dem. Det er ganske fullt, selv om det er en vanlig dag, men Tiril får sitte mellom pappa og Geir, som er pappas bestevenn, ved et lite, rundt bord. Geir leser menyen, og Tiril velger husets hamburger. – Kan jeg få to? spør hun. Geir bare ler. – Det orker du aldri i verden. Ikke her. – Jeg gjør det på McDonald´s. – Vent og se! sier han da. Da kelneren kommer med maten får hun den største hamburgeren hun noen gang har sett, og et helt lass med stekte poteter. – Geir, visste du at jeg er en prinsesse? Tiril spør med munnen full av mat. – Er pappaen din blitt konge? Geir ler, og Tiril forklarer at hun kan snakke med dyr, akkurat som Märtha Louise. Men Geir tror ikke hun er prinsesse; han tror hun er en
13
heks. Han sier at det kan han vite fordi det renner kronestykker ut av ørene på henne. – Det gjør det ikke, det! Men Geir finner den ene kronen etter den andre. – Kan ikke du finne nok penger i ørene mine til at jeg kan spandere dessert da? Da ler pappa også. Så bestiller han milkshake til alle, selv om Tiril ikke orket å spise opp alt. Geir tuller og tøyser hele kvelden, ler av historien om den svenske prinsessen så hun må fortelle den tre ganger, og pappa finner på tøysevers. Tiril og Geir ler og klapper så pappa må hysje på dem. De er tross alt på restaurant. – Tror du på hekser og engler og prinsesser og alver på ordentlig? spør Tiril, men Geir bare ler. – Jeg tror på alt sånt, sier Tiril alvorlig. – Da tror jeg på deg, sier Geir. – Kanskje du må bli med hjem til meg og spørre hvorfor hunden min er så vilter? Så forteller han historier om alt det rare den har gjort, som å legge den ene tøffelen hans i papirkurven på arbeidsrommet og den andre i badekaret. Til slutt er det Geir som betaler, selv om pappa har fått forskudd. – Pytt sann, sier Geir. – Jeg tjener dobbelt så mye i måneden som du har fått i forskudd etter å ha jobbet et år. Da pappa og Tiril går sammen hjemover, altfor, altfor sent, har Tiril kroppen full av latter. Til slutt, da hun ligger under dynen og skal si godnatt, 14
sier hun til pappa: – Kanskje du har kommet langt i livet likevel, med en bestevenn som Geir. – Har ikke du noen bestevenn da? – Jeg har deg, sier Tiril. Pappa gir henne en klem. – Jeg tror du kunne trengt en bestevenn å leke med også. Er det ingen du liker spesielt godt da? – Jeg pleide å være bestevenn med Stella, men hun er nesten aldri ledig. Og så er det Carlie, jeg tror kanskje han er den snilleste i klassen. Han har sånne snille øyne, akkurat sånn som du. Hvis jeg får en hund skal den også ha sånne øyne. Geir sa at hunden er menneskets beste venn. – Jeg håper Carlie blir bestevennen din, jeg, så kan jeg være pappaen din. Det er fint å ha begge deler. Særlig siden vi ikke kan ha en hund også i leiligheten. - Men pappa, det blir ikke så lett, for jeg vet ikke om jeg tør å snakke med Carlie. Jeg er så sjenert på skolen. Pappa legger dynen godt rundt Tiril. – Tenk på skipene mine, da. Tenk på alle menneskene som dro helt til den andre siden av havet, uten å vite hvor de kom, eller hvilket språk de snakket der. Du trenger bare å tørre å spørre på helt vanlig norsk om Carlie og du skal være venner. – Carlie kommer helt fra Jamaica. Han er adoptert. I fjor snakket han ikke norsk engang. – Da blir han sikkert glad for å finne ut at det finnes bestevenner i Norge også, ikke bare på den andre siden av
15
16
verden. Men nå må du sove, lille Tirilungen min. I morgen kommer nok en dag. – Det er greit. Jeg må bare få Vimla først. Vimla er kosehesten hennes, en stor og fin hest med vinger. Pappa legger den i sengen ved siden av henne. Tiril forsøkte å slutte med kosedyr i sengen da hun fylte syv år for et par måneder siden, men da tenkte hun bare på hvor redd Vimla ble av å sitte i en kald stol i stedet for å ligge i en varm seng sammen med ei snill jente. Det var best å la Vimla få være sammen med henne. Særlig om natten når alt er mørkt. – God natt da!
17