T YPE-IT AS, 12.06.2013 ORDRE: 29559 (s . 1 av 206)
Magnhild En roman om sex, fyll og offentlig forvaltning
T YPE-IT AS, 12.06.2013 ORDRE: 29559 (s . 3 av 206)
Guri Idsø Viken og Inger Johanne Sæterbakk
Magnhild En roman om sex, fyll og offentlig forvaltning
T YPE-IT AS, 12.06.2013 ORDRE: 29559 (s . 4 av 206)
© 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Omslagsdesign: The Metric System Satt med 11/14 pkt. Caslon hos Type-it AS, Trondheim Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,6 Printed in Germany GGP Media GmbH, Pössneck 2013 ISBN 978-82-03-35452-6
T YPE-IT AS, 12.06.2013 ORDRE: 29559 (s . 5 av 206)
Takk skal du faen meg ha, Bjørnstjerne Bjørnson!
T YPE-IT AS, 12.06.2013 ORDRE: 29559 (s . 6 av 206)
T YPE-IT AS, 12.06.2013 ORDRE: 29559 (s . 7 av 206)
Prolog
«Så, det er kanskje på tide at vi går hjem?» sier jeg i en trang bar i Oslo sentrum. «Eh, hæ? Hvem er du?» sier mannen foran meg. Godt forsøk. «Er det ikke det du har sitti og tenkt på i en tre-fire timer? At vi to skulle hjem og pule? Jeg syns det er en fin idé, altså, men jeg gidder ikke vente lenger.» Han smiler og ser på meg. Den hvite skjorta er akkurat passe krøllete, de tre øverste knappene er åpne. Den grove neven hans slipper taket i flaska med kortreist amerikansk øl og tar den utstrakte handa mi. «Jeg heiter Magnhild. Som i Bjørnson-romanen.» Nølinga avslører at norsk ikke var hans favorittfag. Jeg kjenner igjen fyren som byens beste barista, og angrer litt. Behovet for en perfekt ristretto til kvelds er sjelden til stede. Så lar han de brune øya sine gli over meg. Over den trange, svarte kjolen og de for anledninga perfekte runde puppene. I dag er jeg høy, mørk og sjølsikker. Tjukk svart eyeliner. Matt, nesten hvit hud. Mørk rød leppestift. Jeg setter bourbon-glasset mitt på bardisken. «Kult navn. Og jøss, jeg er med på det, altså», sier han og smiler. Han har hvite tenner, skjeggstubber og smilerynker. Er 7
T YPE-IT AS, 12.06.2013 ORDRE: 29559 (s . 8 av 206)
solbrun etter en sommer med godvær i parken. Hvite merker etter solbrillestengene ved ørene. Den litt bleikere kompisen sitter fortsatt på barkrakken ved sida av og gliser sånn passe misunnelig, mens han tviholder på restene av en halvliter. Ut fra det desperate, men unnvikende blikket hans, tipper jeg at han skal hjem til ei høygravid kone. Baristaen ser litt skeptisk på meg. «Men jeg bor sammen med et par kompiser, bare så du veit det.» «Det gjør så absolutt ikke jeg», sier jeg, finner den svarte kåpa mi og begynner å gå mot døra. Jeg veit at han kommer etter. Hele kvelden har han drukket i baren og lata som om han er interessert i hva kompisen sier. Jeg har flydd rundt og lata som om jeg har kontroll på lokalet. Innimellom har jeg holdt blikket hans. Hver gang har han sluppet det. Men han har sett på meg. Beundra meg. Fulgt bevegelsene mine gjennom lokalet. Jeg har vært utilgjengelig. Utilnærmelig. Og rimelig fin. I taxien legger han handa på kinnet mitt og ser meg djupt inn i øya. «Du er akkurat ei sånn dame jeg har lengta etter», sier han. «Når du ønsker noe av hele ditt hjerte, det er da du er nærmest verdens sjel. Det er alltid en positiv kraft», sier jeg. «Hæ?» «Ja, det er Paolo Coelho. Tro bare ikke at jeg har Paolo Coelho-sitater på veggen. Jeg er ikke ei sånn dame. Ikke har jeg walk-in closet eller hundre par sko eller lavendelbusk på badet heller.» Jeg puster letta ut. Han har heldigvis ikke tatt feil av meg og den blondekledde venninna jeg var ute med. Hun representerer noen ganger et omdømmeproblem for meg. Han ser sånn passe beroliga ut. Sjøl om det absolutt ikke, ikke i løpet av ett av alle de hundrevis av minutta han denne 8
T YPE-IT AS, 12.06.2013 ORDRE: 29559 (s . 9 av 206)
kvelden har brukt på å studere meg, burde falt han inn at jeg liker Paolo Coelho. Vi kliner i trappa, låser oss inn, vipper av oss skoa i gangen. Jeg drar han forbi den arva gyngestolen, Bolia-sofaen full av alle kjolene jeg ikke tok på i kveld, bokhyllene med bøker i store stabler, potetgullskåla, et tomt vinglass med mørkerøde leppemerker, runde hofter og mjuk hud oppå føttene. Han stopper opp ved arret mitt. Tvers over klitoris. «Interessant», sier han, og ser opp på meg. «Autovern», sier jeg. «Da jeg var ni. Det gjorde faen så vondt da. Men nå gir det meg større gleder enn jeg kunne drømt om.» «Jeg er 30 i dag», sier jeg seinere. Jeg er svett, varm og har eyeliner som dekker stadig flere kvadratcentimeter av ansiktet mitt. Han er mjuk og hard på samme tid. «Ah, grattis!» «Nei, det er faen ikke grattis. De ti neste åra kommer verden til å mase om at jeg burde produsere velskapte unger og kaker og skaffe meg familievennlig jobb, rekkehus og en mann til å forsørge heile dritten. I stedet ligger jeg her og suger deg. Grattis til deg, men absolutt overhodet ikke til meg.» «Ethvert menneske her på jorden vil alltid spille hovedrollen i verdens historie», sier han. «Hæ?» «Nei, det er Paolo Coelho. Til helvete med han. Velkommen til deg.»
T YPE-IT AS, 12.06.2013 ORDRE: 29559 (s . 10 av 206)
T YPE-IT AS, 12.06.2013 ORDRE: 29559 (s . 11 av 206)
30 år og nypult
Når ei hårete brystkasse med tilhørende mann vekker meg til mitt fjerde knull i mitt nye tiår og forlater åstedet uten å utveksle så mye som et telefonnummer, passer det meg fint. Det er sånn jeg gjør det med menn jeg henter hjem fra byen. Vi puler, vi våkner og jeg får han ut av huset. Jeg blir ikke forelska. Jeg ringer ikke tre dager etterpå. Jeg tror ikke at jeg kommer til å gifte meg med han og produsere mange søte små som kan leke i sandkassa og rutsjebanen utafor soveromsvinduet mitt. Jeg bor aleine. Det kommer jeg til å fortsette med. Fra gyngestolen ved stuevinduet følger jeg pulesveisen til byens beste barista ned Tøyengata. Gata som er kjent for slaktere, videobutikker, iranske frisører og fyllesjuke studenter som føler seg voksne fordi de ikke bor på studenthybel, men i ei ordentlig leilighet med rosett og stukkatur, ildsted og uttak for vaskemaskin på badet. Gata som er i ferd med å overtas av oss som fortsatt har råd til å bo her. Vi som har fast jobb og lån i Statens Pensjonskasse. Hvis noen skulle lage en reiseguide til leiligheta mi, hadde de kanskje brukt ord som pittoresk. Slitent, men autentisk. Verdt en dagstur, ikke full ferie. De hadde glatt hoppa over mer kritiske forhold som full søppelbøtte på badet, overbelasta bokhylle, avisbunker fra 2007 og vinglass som aldri blir brukt fordi de ikke går i oppvaskmaskina. 11
T YPE-IT AS, 12.06.2013 ORDRE: 29559 (s . 12 av 206)
Jeg finner ei røykpakke mellom gamle aviser og lar macen eksponere meg for mitt digitale nærmiljø. I dag er det dominert av en Facebook-vegg nedskribla av gratulasjoner i anledning mitt store jubileum. «Gratulerer sååå mykje mæ dan, Magnhild. Håpa du he hatt ein fantastisk dag. <3» Gammel klassevenninne, bosatt et steinkast fra barneskolen vi gikk på i ni år, tar i bruk store ord i anledning min bursdag. Hennes vegg avslører at hun i dag har vært ute på tur med «to små troll som ælska å grill pøls». Fem personer har likt det, og bestemora til ungene har til og med kosta på seg et hjerte. Mot min overbevisning følger jeg kutyme for Facebookgratulasjoner, og trykker «liker». Og angrer med det samme, når jeg innser at alle som har sendt meg en bursdagshilsen, må få svar innen tre virkedager. Jeg er tross alt offentlig ansatt. Jeg har brukt 20-åra på å jobbe, heller enn å lage trolldeig, og har klart det overraskende bra. Sikkert ikke noe venninna mi fra barneskolen anerkjenner, men sjøl er jeg sånn passe fornøyd. «Gratulerer med 30-årsdagen, Mag. Feir uten måte! Bursdagsklin fra Ingrid.» Allerede likt av en av våre felles vklining på videregående. Også likt av to personer som sitter et helt annet sted i landet og sikkert ser fram til å sladre enner som burde huske vår utagerende festing med tilhørende om at Magnhild endelig har blitt lesbisk, som forventa. Liker. «GMD.» Fra en fyr jeg lå med et par ganger mens jeg gikk på BI og trengte å avreagere med kunsthøyskoleelever. Kort og konsist. Takk skal du faen meg ha. Liker. «Gratulerer med dagen og velkommen i de voksnes rekker. Husk at 30-åra er de nye 20-åra. K.» Venninna mi Karen sier aldri mer enn hun må, og det er egentlig greit, hun sier mer enn nok i den avisa jeg leser hver dag. Liker. «Hurra for de på 30årsdan. Husk at alder bærre e et tal.» Rønnaug har tydeligvis glemt at hun gratulerte meg i hele går, og 12
T YPE-IT AS, 12.06.2013 ORDRE: 29559 (s . 13 av 206)
det er kanskje ikke så rart. Hun har bare barnefri et par ganger i året og når formtoppen rimelig kjapt. En gang i tida hadde Rønnaug og jeg planlagt helt like livsløp. Vi var 18 år, hadde samboere med hårgelé fra Samvirkelaget og var godt plassert i passasjersetet i hver vår senka bil. «Automatic for the people» på discmanen. Tro på fredagstaco, felles konto og livet før døden. Ett år seinere var de planene lagt på is. Passasjersetet var overlatt til noen andre, drømmemannen var ikke slik ukebladene sa han skulle være, og det åpenbarte seg en verden utafor Romsdalen. Liker. Telefonen vibrerer i vinduskarmen. Mamma mob. Den vanlige søndagssamtalen med Vestlandet for ei oppdatering på vær, føreforhold og primærnæring, til tross for gårdagens entusiastiske oppringing med bursdagssang og filosofiske betraktninger over min nye alder. Jeg tar telefonen mens jeg går inn på soverommet og gløtter ut vinduet. Med tillært innlevelse forteller jeg at det er lett overskya, oppholdsvær og stort sett uendra temperatur, at det går mot høst. At det var en fin bursdag. At det går fint på jobben. At jeg ikke har funnet noen kuler i puppen til tross for at jeg har fylt 30 og mora mi er helsesøster. Mandag morgen rusler jeg mot jobben med en lunken P2debatt på øret. En eller annen dyrevenn oppfordrer til human avliving av brunsnegler, mens en hageentusiast dømmer sneglenes indre sjeleliv og følelsesmessige kapasitet nord og ned. Den hermetisk fulle bussen som vanligvis knekker nakken på meg før dagen har kommet skikkelig i gang, kjører i skytteltrafikk forbi meg for å frakte folk mot nye pensjonspoeng. Jeg har blitt et tiår eldre på ei helg, men jeg kjenner meg faktisk ikke gammel eller stressa eller deppa eller skrukka sammen til ei fille. Jeg er uthvilt og sånn passe optimistisk til at dette blir ei bra uke. Liker.
T YPE-IT AS, 12.06.2013 ORDRE: 29559 (s . 14 av 206)
30 år og overraska
Klokka er 08:38 når jeg går ut av heisen i fjerde etasje i Direktoratet for forvaltning og IKT og drar nøkkelkortet inn til avdeling for offentlige anskaffelser. Ei ny uke som mellomleder i offentlig sektor venter på innsida av den tunge glassdøra. Jeg hilser avmålt på resepsjonsdama. Hun har sett at jeg kommer, men gidder ikke å trykke på den hemmelige knappen under pulten sin for å låse opp døra. Hun gjør det bare i spesielle tilfeller for spesielle menn med titler som høres spesielle ut. Gjenklangen av hælene mine fyller rommet når jeg går bestemt mot posthylla og kjøkkenkroken. Kaffetrakteren som står og putrer, minner om at jeg som vanlig ikke er den første på jobb. Kjøleskapsdøra er full av lapper skrevet i alle husmødres favorittfont, Comic Sans. Den ene er en gjøremålsliste. Husk å sette på oppvaskmaskina, tøm kjøleskapet for fremmedlegemer, ta med kake på fredag, vann blomstene, kjøp vin til vinlotteriet, tørk av benken, ta ut av oppvaskmaskina. En annen minner om at mora di ikke jobber her, en tredje siterer Ole Brumm på offentlig brevpapir og en fjerde ber ei innstendig bønn om at folk ikke må spise sitrusfrukt i åpent kontorlandskap da noen er allergiske. Jeg skjenker meg dagens første fiks i et slitent krus fra Fagforbundet.
14
T YPE-IT AS, 12.06.2013 ORDRE: 29559 (s . 15 av 206)
På vei mot kontoret og pc-en min møter jeg Gudrun, saksbehandleren som er mer opptatt av rollen som verneombud enn rollen som offentlig ansatt rådgiver. En gang i kvartalet kommer hun inn på kontoret for å snakke med meg om at skoa mine bråker for mye. Hver gang ender samtalen med at hun anbefaler meg masaisko som et alternativ til høye hæler, fordi de bidrar til å bygge opp stabiliteten i kjernemuskulaturen. Akkurat nå virker hun uvanlig stressa til seg å være. «Vi må begynne dagens møte litt tidligere», sier hun og ser alvorlig på meg som om det er store ting som står på spill. «Seriøst? Klokka er ikke ni ennå. Jeg må ha litt kaffe og sjekke siste utgave av Stat og styring først», sier jeg, og slenger fra meg publikasjonen jeg nettopp har henta i posthylla. «Det går dessverre ikke», sier hun og ser litt nervøst rundt seg. Hun retter på den asymmetriske luggen sin. «Greit, hvis det er så sjukt viktig», mumler jeg irritert for meg sjøl, fisker mobilen ut av veska og tar med meg kaffekoppen og notatboka til møterommet. Gudrun smiler og åpner døra for å slippe meg inn. Hun ser urovekkende fornøyd ut. Jeg bremser. Å, faen, selvfølgelig. «Overraskelse!» roper halve Direktoratet for forvaltning og IKT. Møterom 3G14 er fylt til trengsel og pynta med det som ser ut som restlageret etter en barnebursdag med Kaptein Sabeltann-tema. Svarte og gule girlandere henger over projektoren og tavla, sjokolademynter i alle størrelser omkranser ei eske fra Baker Brun, og hele forsamlinga har på seg hodeplagg i papp og fjær. Jeg skjønner at nyheten om at jeg blei 30 i helga har nådd den norske stat. «Kjære Magnhild. Jeg har en beskjed: Vi lurte deg. Du skal ikke på møte, du skal på fest.» Hele forsamlinga ler av meldinga fra Gudrun. Jeg smiler anstrengt og forbanner meg sjøl for at 15
T YPE-IT AS, 12.06.2013 ORDRE: 29559 (s . 16 av 206)
jeg alltid kommer sist på jobb. Jeg hører et kremt, og ser at sjefen har tatt plass på den provisoriske talerstolen, den lille krakken fra kopirommet. Den svarte hatten med lilla fjær står godt til slipset hans. Neppe tilfeldig. «Vi har jo lenge beundra deg for arbeidskapasiteten og talentet ditt, og ikke minst hvor dyktig og ung du er.» Han leser fra et maskinskrevet A4-ark. Jeg føler meg som bleiekaka i et gravidmage-fesjå mens jeg ser over på kommunikasjonsrådgiver Arne Kampen (28) og lurer på om han noen gang blir kalt ung. Jeg blir kalt fram på podiet, der sjefen overrekker den mikroskopiske blå og grønne skåla fra Hadeland Glassverk som de ansatte får fra direktoratet når de fyller 30 år, eller hvis de slutter før de har jobba der i fem år – i den grad noen i Direktoratet for forvaltning og IKT er så unge eller slutter så tidlig. Sjefen gir meg en klem som er akkurat lang nok til at etterbarberingsvannet hans fester seg i skjerfet mitt. Alle klapper og ser forventningsfullt på meg, samtidig som de nyter sin egen evne til å overraske. Til og med de unge kollegaene mine ser henrykt på meg, Sabeltann-hattene og glasskåla jeg holder i handa. Jeg reiser meg for å takke, men før jeg får sagt noe, slår Gudrun i plastglasset sitt. «Kjære Magnhild», sier Gudrun mens hun klatrer opp på den lille krakken. Masaiskoa er erstatta av et par svarte sko med lav hæl og kunstnerisk reim fra Designforum. Hun skjelver lett i stemmen og fikler fram et sammenbretta A4-ark fra lomma på det blomstrete, knelange cordfløyelsskjørtet. «Det var jo spennende å få en sjef som var så ung, men din kompetanse viste seg å være tung. Vi synes du er dyktig, flink, effektiv og ingen sink.» Gudrun smiler litt brydd, mens de andre ler og klapper. «På 30-årsdagen vi feire deg skal, med skål og latter og en 16
T YPE-IT AS, 12.06.2013 ORDRE: 29559 (s . 17 av 206)
liten trall. Vi ønsker deg lykke til videre, med jobb, mann og barn – ja selve voksenlivet.» Forsamlingen jubler, Gudrun rødmer. Det gjør for så vidt jeg også. Sist noen skreiv et nødrim av dette kaliberet til meg, var det tonesatt av Halvdan Sivertsen og framført av tanta mi. Etter en times offentlig anskaffa lidelse, er jeg klar for en røyk med Solveig. Solveig er selvstendig næringsdrivende med base i Skippergata. I ti år har hun drevet sin virksomhet retta mot ensomme menn, og hun betrakter seg sjøl mer som åndsarbeider enn kroppsarbeider. Heldigvis ser jeg henne sitte på benken utafor kontorbygget når jeg kommer ut hovedinngangen. Hun er høy og slank og har moderat med sminke. Ei svært sjenerøs utringning skiller henne fra mine kollegaer i direktoratet. Og anskaffelsene hennes er av det mer private slaget. Klemmen hun gir meg erstatter sjefens Old Spice med Chanel No. 5. Solveig har forretningsforbindelser som sørger for jevnlige leveranser. «Du ser sliten ut. Sein kveld i går?» spør hun. «Niks. Har nettopp overlevd overraskelsesfest med seksten sekstiåringer og et par tilfeldig forbipasserende. Jeg har blitt 30, veit du.» Jeg rekker røykpakka mot henne. Hun tar en sigarett, fyrer opp lighteren og tenner min først. «Gratulerer. Hyggelig med fest en mandagsmorra, da.» Solveig ser oppriktig imponert ut. «Er du spinnvill? Jeg er heilt sliten i ansiktet etter å ha smilt i en time. Jeg hater det.» Jeg tar et djupt drag av røyken og blir litt roligere. «Nå har de holdt tale, snakka om mann og barn og gitt meg ei heilt forjævlig stygg glassgreie som sikkert koster over tusen kroner. Faen. Hvorfor tok jeg økonomiutdanning? Jeg burde heller blitt østeuropeer, så kunne jeg ha vaska golv og blitt 30 uten at noen brydde seg.» 17
T YPE-IT AS, 12.06.2013 ORDRE: 29559 (s . 18 av 206)
«De prøver helt sikkert bare å være hyggelige. Du kan jo late som du også syns det.» «Har du noen gang blitt offer for en overraskelsesfest? Er du klar over hvor jævlig det er? Hvor mye de forventer av deg? Og det verste er at nå kommer de ikke til å gjøre noe resten av dagen fordi de er så utslitt av planlegginga og gjennomføringa av denne feiringa. De skal jo gå snart for å hente barnebarna i barnehagen, heile gjengen.» «Magnhild, jeg blir stadig vekk overraska på jobben. Men alt blir bedre hvis du later som du liker det. Tro meg. Jeg feiker ikke orgasmer hele dagen fordi jeg har lyst. Jeg gjør det fordi det får folk rundt meg til å føle seg bedre. Og du fikk jo i hvert fall ei kake. Håper du ønska deg noe da du blåste ut lysa.» «Faen, det glemte jeg. Jeg er en elendig offentlig ansatt, ass.» En litt for travel fyr i krøllete dress kommer bortom og ber om fyr mens han konsentrerer seg fullt og helt om Solveigs utringning. Ut fra det tilgjort rotete håret tipper jeg at han jobber i ei avis i Havnelageret. Jeg himler med øya til Solveig mens jeg forsøker å se for meg hvilke gode råd om pupper som dukker opp i nettavisa hans om en time fra nå. «På tide å gå tilbake på jobb», sier Solveig og gløtter på klokka som henger i et kjede over singleten hennes. «Jeg har et møte med en fondsforvalter om ti minutter.» «Lykke til med investeringene. Håper avkastninga di er litt bedre enn mi», sier jeg. Jeg snur nesa mot offentlig sektor mens jeg blåser ut den siste røyken på et langt utpust og tillater meg å ønske meg noe likevel. Jeg ønsker meg at denne dagen ikke blir representativ for resten av mitt voksne liv.