Patrick Barclay
MESTEREN
MOURINHO Oversatt fra engelsk av Endre Ruset
Kamp på hjemmebane: På sidelinjen der han feiret den berømte Porto-seieren venter Mourinho på at hans nye spillere i Manchester United skal entre banen for å møte Southampton. Foto: Michael Regan / Getty Images
Nå skal du høre her, unge mann: Mourinho venter på instruksjoner fra Louis van Gaal. Dette er mens de to jobber sammen i Barcelona. Hollenderen ga ham en glimrende utdannelse. Fra van Gaal fikk Mourinho flere oppgaver og større ansvar enn han tidligere hadde fått av Sir Bobby Robson. Foto: VI-Images / Getty Images
Først Porto … Under feiringen av Champions League i 2004 omfavner Mourinho Paulo Ferreira som sammen med klubbkamerat Ricardo Carvalho som snart skulle bli hentet til Chelsea. Foto: Alex Livesey / Getty Images
Stolt og ydmyk: 47-årige Mourinho avbildet med sin far, Felix, etter å etter å ha blitt utnevnt som æresdoktor ved sitt tidligere universitet i Lisboa. Foto: José Mourhino / Twitter
Venner og rivaler: Sir Alex Ferguson ser ut til å være mer optimistisk på Manchester Uniteds vegne under Champions League-møtet på Old Trafford i mars 2013. Men det var Real Madrid som tok seg videre til kvartfinalen. Foto: Jon Super/ AP / NTB scanpix
Mester nok en gang: En uke etter at Chelsea sikret seg Premier League-tittelen borte mot Bolton, i Mourinhos første sesong etter at han forlot Portugal, blir han fotografert mens han feirer på Stamford Bridge sammen med datteren Matilde, «Tita», og sønnen José Mário, «Zuca». Foto: Eddie Keogh / Reuters / NTB scanpix
Mourinho mot Knut Tørum da Chelsea møtte Rosenborg i gruppespillet i Champions League 2007–2008. Laget fra Trondheim greier uavgjort 1–1 på Stamford Bridge. Noen dager senere er Mourinho arbeidsledig. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
Min mann: Når Mourinho snakker, lytter Zlatan. Dette er under Mourinhos tid i Inter. De spiller borte mot Torino i Serie A. Det er september 2008, og Nerazzurri er på vei mot nok en tittel. Foto: Massimo Pinca / AP / NTB scanpix
To armer, to europeiske titler: Mourinho løfter trofeet som Inter nettopp har vunnet etter å ha slått Bayern München på Bernabéu 22. mai 2010. Dette var Mourinhos siste kamp før han vendte tilbake til samme stadion for å ta over Real Madrid. Foto: Pedro Armestre / AFP / NTB scanpix
Vær så god, han er din! Mourinho med et frekt klapp på ryggen til erkerivalen Pep Guardiola mens Barcelona-manageren prater med Zlatan Ibrahimović. Det er tett og spent mellom lagene i Champions League-semifinalen, og Mourinho er villig til å prøve alle triksene i boka. Inter triumferer. Foto: Manu Fernandez / AP / NTB scanpix
Toppfolk: Mourinho og Cristiano Ronaldo poserer med trofeene sine etter å ha blitt kåret til årets manager og årets spiller i La Liga. Prisutdelingen var i regi av Marca, en avis som blir ansett for å ha tette bånd til Real Madrid. Foto: Daniel Ochoa de Olza / AP / NTB scanpix
Gamle venner: Mourinho og Louis van Gaal smiler før en vennskapskamp mellom Bayern og Real Madrid i München i 2010. Mindre enn tre måneder tidligere hadde Mourinho slått den tidligere sjefen sin i finalen i Champions League, som manager for Inter. Foto: Kerstin Joensson / TT / NTB Scanpix
For alltid i deres hjerter? En standhaftig Chelsea-supporter viser sin støtte til den avgåtte Mourinho før en Premier League-kamp på Stamford Bridge. Foto: John Walton / PA / NTB scanpix
Det er dette som er livet: Etter å ha landet jobben i Manchester United, slapper Mourinho av på ferie med kona Matilde. Det var hun som la ut bildet på Twitter. Foto: Xposure / NTB scanpix
Meget gjenkjennelig: Mourinho, pent antrukket, smiler (nesten like bredt som Wayne Rooney) mens han suger til seg sin første Wembley-seier med Manchester United. Zlatans mül mot slutten av kampen ga seier over Premier League-mesterne Leicester City. Foto: Kevin Quigley / Solo syndication / NTB scanpix
DEL ÉN The Special One
Old Trafford – En ny start
I hjertet av Manchester, i utkanten av byens Chinatown, ligger The Circus Tavern. Den hevdes å være den minste puben i Europa. Idet du åler deg gjennom ett av de to små rommene i puben på jakt etter en barkrakk ved siden av Big Barry, den herlige kjempen av en innehaver, får du ingen umiddelbar trang til å motsi den påstanden. Det virker som han fyller hele rommet han har valgt å oppholde seg i den kvelden. Denne tidlige kvelden, kvelden for José Mourinhos første hjemmekamp som manager for Manchester United, befinner Big Barry seg i det første rommet. Han sitter rett under et innrammet bilde av den avdøde Sir Matt Busby, som enkelte vil hevde er tidenes største United-manager, til tross for Sir Alex Fergusons meritter. I tillegg til å være stolt av sitt lille lokale, hevder The Circus også å tilby verdens varmeste velkomst. Du behøver ikke være Manchester United-supporter for å motta den, men det hjelper. I anledning Mourinhos hjemmedebut er stedet fyllt opp med den vanlige menigheten fra fjern og nær – fra Skandinavia og Irland så vel som fra ulike deler av Storbritannia – sammen heller de nedpå halvlitere. Big Barry er ikke en 19
mann som lett lar seg rive med av euforien. «Vi får vente å se,» sier han etter å ha blitt spurt om han er begeistret over Mourinhos ankomst til Old Trafford. Men det er tydelig at mange fans har fått et løft av Louis van Gaals etterfølger. En nordmann oppsummerer det med mest pregnans: «José,» erklærer han, «har strødd stjernestøv over stedet.» Som i dagene før Ferguson gikk av med pensjon? «Nettopp.» Noen få timer senere fikk vi se hva han mente. Wayne Rooney la et perfekt innlegg mot Zlatan Ibrahimović, som tårnet over Southampton-forsvaret og satte pannebrasken til. Vinkelen var akkurat passe skrå og ballen skrudde til venstre for den sjanseløse målvakten. Eric Cantona scoret mål med samme autoritet den gang Ferguson gjenopprettet dominansen sist sett under Busby sent på 60-tallet. Dette var det gamle stjernestøvet – tradisjonen som etter Cantona ble holdt i hevd av Ryan Giggs, David Beckham og Paul Scholes. Deretter av Ronaldo og Rooney, før sistnevnte kom på kant med Ferguson og så ut til å eldes under David Moyes og Louis van Gaal. Senere i kampen sikret Zlatan seieren fra straffemerket. Stadion eksploderte. Mesteparten av de 76 000 – i likhet med Big Barry – hadde ventet og sett. Den store folkemengden på tribunen ønsket Mourinho å bruke til sin fordel. Før kampen hadde han kommet med en oppfordring til hjemmefansen om å støtte laget. Etter er en livlig velkomst hadde stemningen falt noe som følge av Southamptons gode kontringsspill på stillingen 0–0. Bortefansen merket dette og terget hjemmefansen med å synge «Is this a library?» (Er dette et bibliotek?) til melodien av Verdis Donna e Mobile. Men etter kampen var Zlatan full av lovord: «Jeg har spilt i mange land og for mange store lag, 20
men fansen her er på et annet nivå … den tolvte mannen på banen … det er helt utrolig.» Å signere Zlatan hadde vist seg å være klokt. Svensken hadde spilt for Mourinho før, for Inter i Italia, og var tilgjengelig på gratis overgang etter å ha fullført kontrakten med Paris St. Germain. Han var åpenbart en god signering. Øyeblikkelig stjernestøv. Akkurat som Ferguson tre tiår tidligere hadde ignorert de som mente at Cantona ville bety mer trøbbel enn det han var verdt, anså Mourinho Zlatans alder – snart 35 – som uvesentlig. Zlatan hadde gitt det nye regimet en god start med en sen heading og sikret seier i Community Shield mot seriemesterne Leicester City på Wembley. Han scoret med et langskudd mot Bournemouth i serieåpningen før han satte inn to mot Southampton. Han og Rooney så ut til å passe hverandre godt og Pogba viste seg også imponerende varm i trøya i debuten sin. Starten var viktig for Mourinho. Han kom til Old Trafford for å gjøre United til tittelvinnere igjen. Hvis vi ser tilbake på hans suksessfulle tittelsesonger i England med Chelsea, åpnet de stort sett med en svært god start; den siste, i 2014–2015, startet med 14 ubeseirede kamper. Det siste Mourinho trengte, var en repetisjon av marerittet fra forrige sesong. Den startet dårlig og gikk fra vondt til verre helt til han fikk sparken på Stamford Bridge. Heldigvis har fotballen generelt, og særlig direktøren i United, Ed Woodward, vist seg å ha god hukommelse. Mourinho var oddsfavoritt til å ta over på Old Trafford til tross for at den daværende manageren Louis van Gaal brysk avviste ryktene. Han krevde til og med en unnskyldning fra pressen, men ryktene viste seg bare å være noe forhastet. van Gaal gikk av etter at han hadde ledet United til seier i FA-cupen over 21
Crystal Palace i finalen. Han ble erstattet med Mourinho, og den dårligst skjulte hemmeligheten i fotballverdene var en realitet. Dette vil aldri bli sett på som en særlig verdig episode i fotballens historie. Men det var langt fra den verste. van Gaal fortsatte ut sesongen og ventetiden ga Mourinho muligheten til å se seg rundt, identifisere og pønske ut overganger som ville forme det nye United, med hjelp fra sin agent og venn Jorge Mendes. Bortsett fra Zlatan inneholdt listen den ivorianske forsvarsspilleren Eric Bailly fra Villarreal – enda en med en pangstart: Banens beste i Community Shield. Den kreative armenske midtbanespilleren Henrikh Mkhitaryan fra Borussia Dortmund fulgte etter. Og til slutt, etter lange forhandlinger om pris, returnerte Pogba til Old Trafford for en overgangssum som satte ny rekord, 89 millioner pund, nærmere 88 millioner pund mer enn klubben fikk for franskmannen da de lot ham gå til Juventus fire år tidligere. En del av kaka var øremerket agenten Mino Raiola, enda en agent som har blitt rik på fotballens økende tv-inntekter. Da Pogba dro var Ferguson manageren, og selv om han fortsatt er klubbdirektør – tilgjengelig for råd når som helst ifølge Mourinho – var dette en ny start. Mourinho ville bygge laget. Han hadde alltid ønsket seg denne jobben, og som hans gamle mentor van Gaal, som hadde lært ham mange ting, men naturlig nok aldri arroganse, ville han gjøre det på sin måte. Kanskje burde United gått for Mourinho i første omgang, til og med før Moyes. Han ønsket seg garantert jobben, selv om Ferguson senere sa at han hadde satt ut følere, men fikk inntrykk av at Mourinho var uløselig bundet til en ny runde 22
med Chelsea. Selv da han tok serietittelen i 2014–2015, ertet United-fansen ham for å ha blitt avist. Helt siden han forlot Porto, der han triumferte mot alle odds – i det minste i Europa, siden ingen portugisisk klubb kunne konkurrere økonomisk mot sine spanske, engelske og italienske motstandere – hadde Mourinho sørget for å være i sjefsstolen i de mest progressive klubbene. Først i Chelsea da Roman Abramovitjs penger kunne tas i bruk uten å komme på kant med UEFAs regelverk for økonomisk fair play, siden i Inter i den overdådige storhetstiden under Massimo Moratti, og deretter i notorisk ekstravagante Real Madrid. Men i Chelsea hadde omstendighetene forandret seg. Abramovitsj hadde brukt nok penger og hadde ingen ambisjoner om å utfordre det nye regelverket for klubbinvesteringer som Michel Platini, UEFAs president fra 2007, ivret for. Dette var regler som gjorde at klubbenes investeringer i overgangsmarkedet ikke kunne overgå inntjeningen på fotballrelaterte forretninger, som tv-rettigheter, sponsormidler og billettsalg. Med sin enorme stadion og sine globale inntekter kunne United tilby van Gaal et massivt overgangsbudsjett i 2014. Selv anskaffelsen av Ángel Di María, Ander Herrera, Marcos Rojo, Daley Blind, Luke Shaw samt Falcao, sistnevnte på en meget kostbar låneavtale, sprengte ikke banken. Chelsea måtte derimot bruke kløkt på overgangsmarkedet. I hvert fall inntil Manchester City og et knippe franske og italienske klubber greide å overtale UEFA til å omgjøre reglene. Storklubbbenes fremstøt overfor UEFA var vellykket. City lå dermed bedre an til å konkurrere med sine lokale rivaler. De kunne nå bruke av all rikdommen Abu Dhabi hadde tilført klubben, deriblant til å rekruttere Pep Guardiola som ny 23
hovedtrener i løpet av sesongen 2015–2016. Det var duket for et nytt intenst rivaleri mellom Guardiola og Mourinho. Men i sesongen 2014–2015 ble UEFAs finansielle betingelser en utfordring for Chelsea. Mourinho trengte hjelp, noe han fikk, særlig i form av Abramovitsjs høyre hånd – klubbdirektør Marina Granovskaia. Hun hjalp Mourinho til å gjøre en rekke glimrende overgangsavtaler da han kom tilbake til London for andre gang. 50 millioner pund i kassa kom fra salget av den talentfulle, men uberegnelige David Luiz til Paris St. Germain. Salget av noen andre spillere, som ikke nådde opp til Mourinhos spillerkrav, skaffet rundt 90 millioner pund i kassa. Disse inkluderte Romelu Lukaku, hvis lån til Everton ble gjort til en permanent overgang, samt Fernando Torres og Demba Ba. Med disse opptjente pengene hentet Mourinho inn Diego Costa, Cesc Fàbregas og Filipe Luís, mens den glimrende unge målvakten Thibaut Courtois returnerte fra et suksessfylt låneopphold hos Filipe og Diegos Atlético Madrid. Etter hvert som sesongen utspilte seg viste grepene seg å fungere helt utmerket. Muligens bortsett fra venstrebacken Filipe som mistet plassen til fordel for den mer defensivt anlagte César Azpilicueta. Nok en gang sjonglerte Mourinho forsvarsrekken for å få det beste ut av kapteinen og legenden John Terry.