høst FROKOST Posjert egg på portobellosopp med hvit geitost Risgrøt med pærepuré Omelett med karamellisert rødløk og Red Leicester-ost Gyllen müsli Musikerfrokost (hjemmelaget brød med Parmaskinke) Indiske søtpotetpannekaker Ovnsbakt kolje i ramekin LUNSJ Spinat- og engelskkarsesalat med hvit geitost Fransk løksuppe Blekksprutsalat med grillet paprika og korianderdressing Bakt speilegg med sølvbete Kyllingspyd med halloumiost og traktkantareller Byggsuppe med spinat Bokhveterisotto med villsopp MIDDAG Bondesuppe Stekt søndagskylling med godt tilbehør Parisrøre Havabbor med estragon- og villsoppsaus Lilys wok med tofu Aubergine Parmigiana Grillstekt laks med ovnsbakt løk
Vi begynner med høsten fordi det var da alt forandret seg. Høsten er den årstiden jeg liker aller best: dunkle, magiske morgentimer, bål, bakte poteter, nostalgi, kastanjer og ildhjul. Det var i slutten av september. Jeg var atten og syntes at skolen hadde sluttet veldig brått. Jeg ante egentlig ikke hva jeg skulle ta meg til videre, hadde bare noen luftige drømmer om å skrive noe, om et palass, en bedårende italiener, daglige kjærlighetsbrev og meg selv i en Sophia Loren-aktig kjole mens jeg snirklet meg gjennom et romersk marked med en kurv full av modne fiken. Jeg hadde nettopp forsøkt å forklare moren min dette da vi spiste lunsj på en restaurant i Elisabeth Street i London. Merkelig nok var hun ikke like begeistret som jeg. «Det holder,» sa hun. «Nå får det være slutt på disse såkalte kunsthistorietimene. Du må begynne på en høyskole og lære noe nyttig, som maskinskriving.» «Men jeg vil lære om kultur!» Hun så på meg med et gjennomtrengende blikk. «Nå er det nok,» sa hun. «Slutt. Ikke mer å snakke om.» «Men jeg …» Hun ble enda mørkere i blikket, og jeg brukte det spesielle forholdet som alltid har eksistert mellom tenåringer og mødrene deres, for alt det var verdt. «Herregud … Skjønner du ikke hva jeg sier? Det er jo ingen som forstår meg!» Jeg løp gråtende ut i den stille, grå gaten, dumpet ned på en trapp og tente en sigarett. Og da skjedde det noe uventet og nesten litt magisk. En svart drosje bråstoppet ved trappen der jeg satt. Ut av bilen ramlet en skapning som overgikk mine italienske dagdrømmer. Hun hadde et skip på hodet, et miniatyrskip med seil som blafret i vinden. Den hvite barmen hennes svulmet ut av et usannsynlig lite korsett, og hun balanserte stødig på femten centimeter høye hæler. Hun hadde armene fulle av hatteesker og bæreposer, og bannet og lo om hverandre mens hun betalte drosjesjåføren. Jeg husker at jeg tenkte: «Jeg vet ikke hvem dette er, men jeg vil være venninnen hennes.» Jeg var så fascinert at jeg sluttet å gråte. høst 3
«Ta på deg litt leppestift, så går vi og forteller moren din at vi har funnet en karriere til deg»
4 høst
Jeg reiste meg og sa: «Trenger du hjelp med posene?» «Ja takk!» sa hun. «Du sitter faktisk på min trapp.» «Hvorfor gråt du, forresten?» spurte kvinnen da vi befant oss på det rosa kjøkkenet hennes. Jeg fikk vite at hun het Isabella Blow og var medredaktør i Vogue, og jeg skjønte at hun hadde ganske uortodokse synspunkter når det gjaldt mote. Vi hadde satt fra oss posene, og hun laget te i en ordentlig tekanne. «Jeg gråt på grunn av fremtiden min,» sa jeg, tung til sinns. «Moren min forstår meg ikke. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det er så fælt.» «Ikke tenk på det,» sa hun. «Har du lyst til å bli modell?» Hvis det hadde vært en film, ville de ha spilt drømmeaktig bakgrunnsmusikk. Jeg så måpende på henne. «Ja,» sa jeg, og forsøkte å ikke se så forskrekket ut. «Er du sikker?» Jeg spurte ikke fordi jeg ville høres påtatt beskjeden ut; jeg var dønn ærlig. Og det var ikke den vanlige modellgreia: «Da jeg gikk på skolen, var jeg den stygge andungen, og alle ertet meg fordi jeg var så syltynn.» Bortsett fra høyden kunne jeg ikke ha liknet mindre på en modell. Jeg hadde enorme pupper, enda større rumpe og et rundt ansikt med fyldige kinn og smilehull. Det eneste jeg muligens hadde til felles med en modell, var forkjærligheten for kjederøyking. Men for kjære Issy, som jeg etterhvert kalte henne, bød ikke dette på problemer. Hun så folk på sin egen måte, som store filmversjoner av dem selv. «Jeg synes,» sa hun, og snurpet de røde leppene anerkjennende, «jeg synes du likner på Anita Ekberg.» Jeg lot som om jeg visste hvem hun snakket om. «Å ja. Anita Ekberg,» sa jeg. «Greit, ta på deg litt leppestift, så går vi til moren din og forteller at vi har funnet en karriere til deg.» Sammen med den nå blidgjorte moren min feiret vi vårt tilfeldige møte på en japansk restaurant i Mayfair, og skålte for min potensielle nye karriere med rikelige mengder sushi og tempura. «Oi, skal si du er glad i mat,» sa Issy mens hun med store øyne så hvordan spisepinnene mine danset over tallerkenene. Hadde det ikke vært for at jeg hadde munnen full av mat, ville jeg ha svart ja.
Sosiale aktiviteter i England dreier seg ofte om den tradisjonsrike teen. Jeg likte te veldig godt da jeg var barn, men siden jeg var enebarn, likte jeg ikke å dele verken leker eller mat med andre. «Du må lære deg å dele. Egoisme er en uting,» sa min skotske barnepike Maureen, og så på meg med de grå og gjennomtrengende øynene sine. «Men det er så urettferdig!» pleide jeg å rope, opprørt over å måtte finne meg i at andre barn, ofte fremmede, fikk lov til å plage dokkene mine og spise alt potetgullet med den enkle begrunnelsen at «de er gjestene dine, derfor kan de gjøre som de vil». Men det var du som inviterte dem, ikke jeg! Jeg vil ikke at de skal ødelegge kostymene mine og grise til yndlingsdukken min med de skitne fingrene sine, eller spørre om å få se «rumpa hun har foran». Jeg vil ikke ha venner som sier «rumpa hun har foran». Jeg vil leke Tarzan og Jane med naboen min, Dominic, som har brune øyne og kysset meg ved komposthaugen. Jeg vil ikke være den stygge stesøsteren når vi leker, jeg vil være Askepott! Nei, jeg er ikke trøtt. Kanskje jeg går inn på rommet mitt nå og hører på Storyteller. De kan være på lekerommet alene. Da jeg var seks, kom vennen min, Ka-Ming, på besøk for å drikke te. Det ble servert makaroni og ost, og yoghurt til dessert. Maureen sa med sin smørblide stemme at det bare var to yoghurter, sjokolade og jordbær, og da fikk Ka-Ming, som var gjest,velge først . Det var forferdelig å vente på at KaMing skulle velge smak, så jeg unnskyldte meg og løp til lekerommet, der ønskesteinen som bestemor Gee-Gee hadde funnet på stranden, lå på bokhyllen. Jeg hadde ett ønske igjen. «Vær så snill, ønskestein og Gud. Ikke la henne velge sjokoladeyoghurten, for den vil jeg ha.» Jeg klemte steinen hardt. Jeg gikk tilbake til kjøkkenet, og der var Ka-Ming allerede i gang med å spise jordbæryoghurten med stor entusiasme. Mr Men-sjokoladeyoghurten sto på tallerkenen min. Dette styrket meg i troen på at hvis du bare ønsker deg noe sterkt nok, får du det som regel, hvis det ikke allerede tilhører noen andre. Da jeg var ti, ble jeg til min store skuffelse sendt på kosthøst 5
skole. Jeg husket festmåltidene i bøkene til Enid Blyton, og tenkte at det var det eneste positive ved den ellers bedrøvelige situasjonen. Da jeg kom dit, skjønte jeg imidlertid at de såkalte festmåltidene var en myte. I virkeligheten var det ristet brød som badet i fett, pulverpotetmos, svett røkt skinke, gryter med bein i, grå uappetittlige Scotch eggs (kokte og frityrstekte egg innbakt i kjøttfarse) og halvvissen bladbete, som jeg ble tvunget til å spise overveldende mengder av. Som en trøst når jeg var hjemme fra kostskolen, fikk jeg velge et «siste måltid». Det var moren min som pleide å lage disse måltidene på sin grønne Aga-ovn den siste kvelden i skoleferien, og det var balsam for smaksløkene før den forferdelige maten som ventet i det nye skolesemesteret. Jeg valgte disse middagene som om jeg skulle ha spist ved kapteinens bord på Titanic – Consommé med kjøtt, baconstekt kyllingbryst med estragon, herlig sprøstekte, gylne og lett melne poteter, og søte, smørstekte erter pyntet med mynte fra hagen. Dessertene var høye og skjelvende kreasjoner: sitronfromasj med smak av sommer og bitre, mektige sjokoladesuffleer. Vi var gretne og visste ikke helt hva vi skulle si om maten på skolen; engelskmenn er ikke akkurat kjent for å protestere, særlig ikke tiåringene. Det var liksom meningen at skolematen skulle være dårlig, i hvert fall før Jamie Oliver kom på banen med sine lekre, økologiske og sunne skolemiddager. Det var noen få som protesterte under salmonellakrisen på slutten av åttitallet, da noen opprørere skrev «Eggwina salmonella curry» (kallenavn på Edwina Carrie, medlem i det britiske parlamentet som måtte trekke seg i 1988 på grunn av salmonellafunn i egg) over der det sto «egg med karri» på menytavlen. De måtte sitte igjen, men verre oppstyr ble det ikke. Jeg sluttet på kostskolen da jeg var tolv, og vi flyttet fra formelle London til elegante New York. Det var dette året jeg begynte å se på mat som noe annet enn det du spiser fordi du må, fordi du kjeder deg eller er grådig. Jeg la merke til at mat hadde en slags kraft i seg, særlig blant voksne. Kvinner i New York snakket ustanselig om mat og hvordan de skulle unngå den. Tenåringsbarna telte kalorier for harde livet mens mødrene deres oppsøkte en solbrun guru som kalte seg Dr. R, som ga dem små hvite piller og glidelåsposer til å ha minihøst 7
Smaksløkene mine våknet av New Yorkdvalen og sovnet aldri igjen
8 høst
pretzels i, og som ba dem med ut på slankende middager slik at han kunne ha kontroll på kaloriinntaket deres. Var de heldige, kunne det hende at de fikk et kyss etter måltidet hvis de hadde vært flinke, og fikk se ham bøye sitt majestetiske hode i diettens navn. Det var en smart måte å drive business på, og Dr. Rs klienter kom igjen og igjen ettersom alle de skilte mødrene var forelsket i ham og holdt seg på et par–tre kilo over idealvekten for å trekke ut så vel middagen som hans udelte oppmersomhet. Jeg elsket elegante New York, som var den rake motsetningen til sjuskete engelske kostskoler. På den nye skolen ble mine dårlige mattekunnskaper møtt med en slik støtte og entusiasme at jeg i en kort og lykkelig periode nesten var flink i faget. I en av biologitimene leste vi om faren for å utvikle anoreksi. Vi lærte hva vi skulle være oppmerksomme på: hemmelighetskremmeri, lag på lag med klær, blå hender og føtter, at man later som man har spist tidligere på dagen, at menstruasjonen uteblir, kroppshår og tvangsmessig trening. Vi var skarpsynte minidetektiver, og alle i klassen var mistenkte. Etter disse timene så vi ikke ironien i å bruke hele lunsjpausen til å snakke om hvor mange kalorier det var i en vanlig bagel og hvem som så tykk ut i trikot. Det virket typisk amerikansk å være opptatt av spiseforstyrrelser, og vennene mine i England var forbløffet over det. «Er ikke Anna Rexia en person?» spurte bestevennen min da vi snakket sammen på en sprakende transatlantisk telefonlinje. «Ikke vær dum, ’a» sa jeg. Vi var tause et øyeblikk. «Det høres forferdelig ut. Hvorfor skulle noen ikke ville spise når de er sultne?» Kafeteriamaten i USA var til og med verre enn i England; klissete oransje makaroni og ost, sjokolademelk med jernsmak og en «dessert» som var noe gelatinaktig søl som på en eller annen måte skulle ha noe med vanilje å gjøre. Jeg holdt meg til fullkornbagel med kremost og tomater fordi det var fettfattig, og på den tiden het det at lite fett var det sunneste. Fredager fikk vi ta med noe vi likte på skolen og spise det i første time. Jeg kjøpte disse frokostene i en butikk på hjørnet,
og syntes de var gode; stekt egg i croissant og kaffe med melk (skummet melk, selvfølgelig) virket herlig voksent og forbudt. Jeg barberte leggene uten lov for første gang da jeg var tretten, og uerfaren som jeg var, etterlot jeg meg hudrester i badekaret. Moren min kom inn, ristet på hodet og sa med trist stemme: «Nå som du har begynt, er det ingen vei tilbake. Det betyr voksing resten av livet, vennen min.» Jeg lurte på hvordan andre syntes jeg så ut i badedrakt, for om sommeren ble det arrangert bassengfester der det var gutter og, kanskje enda mer skremmende, de andre jentene som så alt. Ting virket mye mer komplisert enn på den engelske kostskolen, hvor alle var stivfrosne og gikk i de samme lite kledelige grønne uniformene. Disse populære jentene var kledd i ørsmå bikinier og hadde tatt manikyr og pedikyr. I fravær av den kraftige britiske maten og den stadige småspisingen hadde jeg blitt slank. Beina mine var lange og skjørtene korte. Jeg var tynn som en flis og hadde spretne pupper. Jeg ble en del av den skravlende lunsjgjengen, leste innholdsdeklarasjoner som om de skulle vært skrevet av Dostojevskij og lot som jeg skjønte dem, og når jeg var hjemme, ga jeg full gass på stepmaskinen mens Jason Priestly blunket til meg fra TV-skjermen. Av grunner som er for omfattende og kompliserte å gjengi her, flyttet vi fra den sofistikerte byen da jeg var fjorten, og kom raskt ned på Englands regntunge jord igjen i 1991. Det virket ikke som om noen hadde hørt om «low-fat» i England, ikke engang i London, der jeg nå gikk på dagskole. Det virket ikke som om de brydde seg noe særlig. I noen slitsomme måneder forsøkte jeg å unngå den fettrike maten som jeg hadde lært meg å være forsiktig med, men den lurte over alt. Til slutt, midt i terminen, ga jeg etter på en ferie i Frankrike, sammen med noen skolekamerater som nøt sine croissanter og sin kakao med helmelk. Da jeg hadde sjekket at det ikke fantes skummet melk i huset (eller for så vidt i hele landet), var det slutt. Men mm, så godt! Smaksløkene mine våknet av New York-dvalen og sovnet aldri igjen. Det tok ikke lang tid før jeg merket det på kroppen. Kinnene blåste seg opp som om jeg skulle vært en lat dame høst 9
på et Matisse-maleri. Når jeg gikk gatelangs, sendte de runde formene og den vaggende gangen min ut et budskap som hjernen og hjertet ikke klarte å holde tritt med. Voksne mannfolk ropte frekke ting etter meg på gaten. Dette gjorde meg urolig, og jeg følte meg naken selv med klær på. Likevel gikk jeg i ekstremt høye hæler og presset puppene frem, og ble kun sviktet av mine egne øyne. Det var alltid noen som fulgte etter meg hjem fra skolen, og folk på bussen stirret på meg. Moren min ble fortvilet og sendte meg til en kostskole i Hampshire omgitt av enger, der jeg kunne tråkke rundt i mine upassende klær uten å bli tilsnakket av potensielle voldtektsmenn. Vi levde på brød, og jeg stappet i meg det varme, myke bakverket fra det lokale bakeriet, med masse smør og Marmite (svartfarget pålegg laget av grønnsaker og kjøttkraft). Skolemiljøets moderne preg gjorde at det fantes et vell av personlige valgmuligheter. Jeg oppdaget at man kunne velge å ikke delta i idrett og heller gjøre noe de kalte «utearbeid», så jeg valgte selvfølgelig det siste, og stolpret av gårde mot skogen i mitt semskede miniskjørt. Med en sag hengende slapt i hånden lot jeg som jeg satte opp gjerder sammen med guttene som fortsatt spilte «Dungeons and Dragons». Gjerdene våre ble spinkle og ustøe, og vi gjorde det ikke stort bedre som grisepassere. På onsdager hadde vi bare halv dag fordi vi var på skolen på lørdager også, og da fikk vi lov til å dra inn til nærmeste by om ettermiddagen, så lenge vi holdt oss unna puben. Jeg var uansett ikke spesielt interessert i puben. På tirsdagskveldene planla jeg storslåtte gastronomiske utflukter og la en plan for hvor og hva jeg skulle spise. Det endte med storslåtte festkvelder med kake og clotted cream (tykk fløte skummet av melk som er brakt til kokepunktet). Ikke overraskende la jeg på meg tolv kilo i løpet av tiden på kostskolen. Det skjedde egentlig ved en tilfeldighet, og til å begynne med la jeg ikke engang merke til det. Men det går ikke an å leve på brød og kake og samtidig holde seg slank når den eneste fysiske aktiviteten du bedriver, er å se på at andre bygger ting. Det falt meg ikke inn at jeg selv bar en del av skylden for vektøkningen, eller at jeg kunne gjøre noe med det. Nok en gang tenkte jeg på hvor urettferdig livet var mot 10 høst
tenåringer. Jeg spiste mer kake, leste franske tragedier og hatet engene og de dumme gjerdene. Jeg lengtet etter London, en mindre appetitt, en smidig kropp og undertøy fra Chantal Thomas. Heldigvis ante jeg ikke hvordan jeg skulle skaffe meg noen av tingene. Da jeg var seksten og ferdig med livet på landet, vendte jeg tilbake til London med hofter som en gravid kvinne og en koffert full av arbeidsklær. Alle lot som de ikke la merke til det. Jeg gikk i sixth form (videregående) i Golders Green, og istedenfor å gå på kafé på onsdager, begynte jeg å stikke innom de lokale butikkene hver dag og pønske ut hva jeg skulle lage til lunsj. Det var dette jeg brukte alle barnevaktpengene fra sommeren til. Nederst i Golders Hill, i nærheten av stasjonen, lå det en fantastisk kosherbutikk hvor jeg bestilte ferske bagels som var søte og deigete inni, med masse kremost og røkelaks. I Golders Hill Park lå det en søt liten italiensk kafé hvor en kunne bestille en tallerken penne al dente med rykende tomatsaus og små, søte bakverk med krem til dessert. På puben øverst i bakken handlet alt om ovnsbakte poteter med skall og Ploughmans lunsj (lunsjtallerken med brød, ost og pickles). Men hva slags ovnsbakte poteter skulle jeg velge – bakt to ganger og fylt med smør, gruyére og engelskkarse, eller med tunfisk, majones og sukkermais? Jeg tror jeg forsøkte å gå på diett én gang, og så vidt jeg kan huske, gikk den ut på å spise masse brun ris, epler og lecitin, fordi en venn av moren min hadde fortalt at alle levde på det på syttitallet, og da bare rant fettet vekk. På videregående var idrett valgfritt, og snart følte jeg at det samme gjaldt skolen – noe som medførte et avbrekk i utdanningen som jeg angrer den dag i dag. Innimellom skolen og modellkarrieren, før jeg traff Isabella, jobbet jeg først som barnepike og deretter som servitør. Begge deler var farlig med tanke på mat. Som barnepike gikk jeg og småspiste middagsrester fra dagen før, fiskepinner, twiglets, eggesandwicher og victoriakake. De to jentene jeg passet var utrolig søte: en lubben baby og en seksåring med en stemme som Marianne Faithfull. Vi var i mange finere teselskaper der mødrene ønsket meg velkommen som «barnepike». Jeg forgudet de små jentene, men var egentlig nokså håpløs i jobben siden jeg ikke strøk klærne deres, tok en blund når de tok en
Jeg stolpret av gårde mot skogen i mitt semskede miniskjørt
høst 11
Jeg var overlesset med diamanter og ikke stort annet
12 høst
blund og brukte morens parfyme når hun var ute. Jeg oppførte meg helt og holdent som en attenåring. Men vi fikk hverandre til å le, og jeg var like glad i Jaffa Cakes som de var. Heller ikke i servitørjobben hastet jeg rundt i et hektisk miljø og kollapset etter en tolv timers vakt, blek og utslitt. Nei, jeg begynte på jobb klokken syv om morgenen, på et kafébakeri, etter at det som skulle bakes, var ferdigbakt. Dermed kom jeg samtidig med at ting kom ut av ovnen: muffins med eplemos og bananbrød med mørk sirup. Jeg tror det må ha vært den beste jobben jeg noen gang har hatt. Jeg skravlet med folk, smilte, spiste og laget deilige kaffebaserte milkshaker som jeg gikk og nippet til hele dagen. Jeg var en udugelig servitør; jeg var klossete og klarte aldri å huske en bestilling. Men de var veldig hyggelige der, og dessuten lærte jeg å feie et gulv ordentlig, og at man ikke kan ha ti centimeter høye hæler når man er servitør. Da jeg begynte som modell etter å ha vært så vidt innom disse jobbene, var jeg fullstendig uforberedt på nysgjerrigheten jeg ble møtt med. Jeg var i en merkelig tenåringsfase hvor jeg både var svært oppmerksom på kroppen min og samtidig nærmest glemte at jeg hadde en. Jeg ville se ut som vennene mine og ha muligheten til å låne klærne deres. Bortsett fra det ofret jeg ikke kroppen min så mange tanker. Issy hadde aldri bedt meg om å gå ned i vekt, bare hintet: «Husk, kjære deg, at nå er det slutt på pommes frites og desserter. Og ta alltid på deg en god bh og rød leppestift.» Jeg imøtekom dette med en DIY(do it yourself)-diett, som gikk ut på å spise posesuppe og tørt pitabrød i tre dager, noe som smakte forferdelig og ikke ga noe resultat. Jeg ble tatt mål av til en bh hos Rigby and Peller. Det hadde mye større effekt enn suppen, og ble også begynnelsen på et livslangt kjærlighetsforhold til Yves Saint Laurents Rouge Pur, som dufter roser. Det var Issy som presenterte meg for Sarah Doukas, grunnleggeren av Storm Model Management, og da hun engasjerte meg, var ikke vektreduksjon på agendaen. Sarah er kjent for å være visjonær. Det var hun som oppdaget Kate Moss på flyplassen JFK da hun var fjorten, og hun er fortsatt manageren hennes. Med sitt drevne blikk så hun at det faktisk kunne være en plass for meg i moteverdenen, siden mediene
protesterte kraftig mot den såkalte «heroin chic»-looken som dominerte på den tiden. Tilfeldigheter, og teften hennes, banet vei for det som var i ferd med å skje. Min første jobb var å bli fotografert naken av Nick Knight fra ID Magazine. De utstyrte meg med tolv centimeter lange sølvnegler, sølvfargete kontaktlinser og et tykt lag sølvfarget pudder. Håret og sminken, som tok fire timer å legge, gjorde at jeg ikke følte meg naken, men mer som en tilskuer. Det jeg husker aller best fra den dagen, var at jeg ble gjort til en annen, omtrent som et alter ego med tegneseriekropp og et grådig smil. Det virket nærmest tilfeldig at jeg var naken. Noen timer senere ble jeg sendt i drosje til Park Royal for å bli fotografert av David La Chapelle for Vanity Fair i en bildeserie om «Swinging London», denne gangen i en liten bikini. Da jeg kom hjem sent på kvelden, lot jeg være å vaske av meg sminken; jeg ville våkne og se sånn ut bestandig. Neste morgen så jeg naturligvis helt forferdelig ut, og sengetøyet var fullt av sølvpudder. Noen uker senere satte jeg meg på et tog til Paris, uten annen bagasje enn nattkjole, et par knebukser og en tannbørste, og dro rett fra Gare du Nord til huset til Karl Lagerfeld, som fotograferte en bildehistorie for tyske Vogue om King Farouk. Gianfranco Ferré spilte rollen som den tidligere kongen, og jeg hadde rollen som hans uanstendige amerikanske elskerinne. Jeg var overlesset med diamanter, men hadde ikke på meg så mye annet. Jeg var utrolig sjenert sammen med Mr Lagerfeld, som var vennlig, men reservert bak viften sin, før han plutselig brølte av latter, kløp meg i kinnene og kysset meg som om han skulle vært onkelen min. I pausen spiste vi en ekte fransk lunsj, en ragu med masse rødvin, smeltet ost og brødkrutonger, og små skåler med fyldig, mørk sjokolade til dessert. Jeg var i himmelen. Fotoseansen varte til langt på natt, og etter at alle hadde dratt hjem, fotograferte han meg mens jeg gikk rundt i det vakre biblioteket hans, som var pyntet med liljer og hundrevis av stearinlys. Klokken tre om natten gikk jeg over gaten til det gammeldagse hotellet jeg bodde på, og ble liggende lys våken i sengen. Det var så mange inntrykk å fordøye: bøkene fra gulv til tak, den kirkeaktige duften av liljene, de kjølige diamantene rundt halsen min, maten … høst 13
Folk hadde lagt merke til meg. Store kvinner fra hele verden sendte gratulasjonsbrev til meg, og berømmet mine fyldige former. De ville intervjue meg på frokost-tv. Aviser kommenterte kroppsstørrelsen min og at noen endelig utfordret den strømlinjeformede moteindustrien. Det virket som om folk ville ha en sensuell kvinne som spiste det hun ville når hun ville. Men jeg hadde ikke tatt innover meg hva det kunne komme til å bety, nemlig at jeg ikke lenger måtte leve på servitørlønn. Jeg var for opptatt med å farte rundt i London, Paris, New York og Milano, og bruke modellpengene mine på fornemme restauranter. Jeg besøkte Nobu (kjent japansk restaurant) for første gang, og holdt på å dø av nytelse – over en småtorsk! I Italia var det risotto, i Paris remulade, og New York var simpelthen et kulinarisk mekka med smaker fra hele verden. Jeg husker oppvisningene i begynnelsen, da jeg med glede trakk på meg et eller annet knøttlite plagg. Selv om det bare tar noen minutter å gå frem og tilbake på en catwalk, føles det som om du passerer alle ansiktene i sakte film. Jeg fikk veldig blandede tilbakemeldinger. De store moteredaktørene satt der med armene i kors, himlet med øynene og så litt brydde ut. Andre skrek og hoiet. Iblant lød det plystring og tilrop fra fotografene i enden av catwalken. Det var lenge siden noen hadde sett pupper på en moteoppvisning, så de var ganske oppglødde. Jeg fant en slags ynkelig tenåringsbekreftelse i dette – ikke særlig reflektert – og tenkte: «Menn plystrer etter meg. Det virker som om de liker meg. Hurra! Da er jeg nok ganske sexy.» Alle kvinner i familien min hadde hatt en vanskelig ungdomstid med overspising og vektøkning. Det som var spesielt med meg, var at jeg kom i medienes søkelys, istedenfor at det ble noe å se tilbake på med latter når man bladde gjennom et familiealbum. I min familie spøkte vi alltid med at vi var så grådige. Vi brukte det vi hadde spist som referanser når vi mimret om ting. Vi hadde og har fremdeles et godt og avslappet forhold til mat og matlaging. Jeg har en artig tid å se tilbake på, med den bakgrunnen jeg hadde, og at jeg i ung alder plutselig befant meg i en bransje som ikke akkurat er kjent for å være opptatt av matglede. Det er på en måte noe morsomt og revolusjonerende ved den veien jeg har gått. Den 14 høst
er en smule kronglete, men samtidig full av interessante hendelser. Og nå er jeg faktisk tilbake der jeg var som sjuåring, bortsett fra hangen til korallrød leppestift og tåpelige hatter. Jeg klarer simpelthen ikke å holde meg unna kjøkkenet, som er en nedarvet del av meg. Det kjøkkenet jeg snakker om, er både bokstavelig og overført. Det er summen av alt jeg har lært så langt og fortsatt lærer. Dette kjøkkenet er både behagelig og avslappende, et sted hvor en negativ holdning til mat ikke vil bli tolerert. På dette kjøkkenet setter vi pris på de styrkende egenskapene til sjokolade. Kjøkkenet har peis, og kanskje noen hunder fra Battersea Dogs Home (midlertidig hjem for savnede og utsultede hunder) krøllet sammen foran den. Kanskje det står et lite piano ved vinduet, sammen med en orkidé som ikke visner så fort jeg ser på den. På lange sommerdager står dørene til dette kjøkkenet alltid åpne, mens noen late bier som ikke stikker, summer forbi. Barn leker. Når det regner, kan du sitte på kjøkkenet og lese, og kanskje smake på kakemiksen. Her blir det drukket store kopper te. En gang iblant kan det forekomme sladder her, men alltid balansert og med humor. Det er mine besteforeldres kjøkken, med lange frokoster og venner med babyer på fanget, og på søndag er det farvel med løfte om snarlig gjensyn. Det er på dette kjøkkenet det skjer, og det er kaotisk, rotete og herlig. Det er fantastisk.
Når det regner, kan du sitte på kjøkkenet og kanskje smake på kakemiksen
høst 15
høst frokost
Posjerte egg på portobellosopp med hvit, myk geitost 2 PERSONER 2 store portobellosopper Salt og pepper Olivenolje 2 gode skiver hvit geitost 2 egg 1 teskje hvitvinseddik (til posjering) 1 kvist estragon
Jeg lager dette når jeg er sulten og litt lei av brød. Portobellosopp har en slags kjøttaktig konsistens som metter uten at det blir like tungt som en full engelsk frokost. Forvarm grillelementet i ovnen. Skyll soppene og fjern stilkene, krydre med salt og pepper og hell en klunk olivenolje over. Smuldre geitosten. La soppene ligge under grillen med stilksiden opp i cirka 5 minutter. Imens posjerer du eggene i en kjele med småkokende vann (en teskje hvit eddik burde hindre at de skiller seg). Du kan gjøre to ting med geitosten, enten legge den oppå soppene når du legger dem under grillen, eller legge den på like etter at du har tatt dem ut. Eggene bør posjeres i cirka 3 minutter hvis du vil at plommen skal være myk (5 hvis du vil at den skal være fastere). Hell av vannet, legg dem oppå geitost- og soppblandingen, dryss over litt hakket estragon, kvern litt pepper over, og voilà!
18 høst