Svein og rotta og monstertanna
Marit Nicolaysen
Svein og rotta og monstertanna Tegninger av Per Dybvig
Marit Nicolaysen I Frøyas tegn 1985 Tango med tiden 1989 Slusk 1993 Himmelsnørr og kjærlighet 1995 Kloakkturen – med Svein og rotta 1996 Svein og rotta på feriekoloni 1997 Svein og rotta i Syden 1998 Svein og rotta på hospitalet 1999 Svein og rotta går for gull 2000 Svein og rotta på rafting 2001 Svein og rotta gjennom solsystemet 2002 Svein og rotta og det store gavekaoset 2003 Svein og rotta på hesteryggen 2004 Svein og rotta på dragrace 2005 Svein og rotta – 3 bøker i en 2006 Svein og rotta – aktivitetshefte 2006 Svein og rotta på lab’en 2006 Svein og rotta feirer jul på landet 2007 Svein og rotta og verdensmesterskapet 2008 Den første store boka om Svein og rotta 2009 Svein og rotta og kloningen 2009 © 2011 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no/sveinogrotta Satt med Sabon 14/19 pkt. Design: Cecilie Mohr/ cmykdesign Papir: 100 g Munken Premium Cream 1,3 Trykk og innbinding: Livonia Print, Riga Printed in Latvia 2011 ISBN: 978-82-03-25345-4
Jeg rakk ikke å si «hallå» engang da Dan ringte. – Du sku’ bare sett’n, altså! ropte han inn i øret mitt. – Hvem? – James Bond, vel. Han ser ut som en sabeltann tiger. – Har du drømt nå igjen, eller? spurte jeg. Det skjedde ofte at Dan hadde rare drømmer, og nå hadde han kanskje tatt seg en liten lur.
– Drømt, nei. Jeg sitter med han på fanget. Kors på halsen. Tanna hans er gigantisk! Kom bort, så kan du se selv. Halvorsen var midt i middagen sin. Han hadde spist opp potetskrellet, og nå dreiv han og gnagde på et kotelettbein. Kjente jeg han rett, ville i hvert fall han ha seg en liten middagslur, så jeg lot han bli igjen hjemme. – Ha det, Hallis, sa jeg og ga han finger’n. Det vil si at jeg stakk fingeren gjennom sprinklene til han. Noen ganger svarte han på det med å legge labben sin på fingeren min. Det var hans måte å si «Gimme five» på. Men nå var han så opptatt av maten at han bare ga fingeren min et lite slikk før han gikk løs på kotelettbeinet igjen.
På vei opp trappene i oppgangen til Dan kunne jeg høre lyden av en ulende sirene. En gammel dame hadde åpnet døra si på gløtt og kikket ut. Jeg løp videre oppover, og lyden ble sterkere. Da jeg kom til Dans etasje, sto han og ventet på meg i døra.
– Hva har skjedd? spurte jeg andpusten. Det var der innefra lyden kom, i tillegg til røyk og lukten av svidd mat. – Jeg har stekt fiskepinner, sa han og slapp meg inn. – Og så begynte de å brenne? – Ikke brenne, akkurat. Men det begynte å ryke, og da gikk røykvarsleren. Kan du hjelpe meg med å slå den av? – Er ikke mora di hjemme? – Nei. Jeg fulgte etter Dan inn gjennom stua. Røykvarsleren satt i taket rett utenfor kjøkkenet. – Hent en stol, sa jeg. – Skynd deg. Jeg mister hørselen snart! Dan hentet en av kjøkkenstolene, og jeg klatret opp på den. – Veit du hvordan du skrur den av? spurte han. – Aner ikke. Men det er en knapp her. Jeg prøver den. Jeg dyttet inn knappen, og lyden stanset. Jeg pustet lettet, men det varte ikke lenge før den satte i gang igjen. 8
– Det er for mye røyk her inne! Jeg måtte rope for å overdøve ulingen. – Du må lufte! Jeg trykket inn knappen en gang til, og viftet med handa under røykvarsleren for å få bort røyken som lå tett som tåke rundt den. – Skynd deg, Dan. Sett opp alt du kan. Balkongdøra også. Dan åpnet det han kunne. Og snart veltet frisk luft gjennom rommet og feide med seg den stinkende røyken. Jeg sluttet å vifte og hoppet ned fra stolen. Så fulgte jeg etter Dan inn på kjøkkenet. 9
I stekepanna lå det noen svartbrente biter. De liknet mer på lakris enn fiskepinner, og det så ikke akkurat fristende ut. Jeg likte fiskepinnene mine godt stekt, men ikke så godt stekt. Ikke engang Halvorsen ville takket ja til de der, selv om rotter er altetende og spiser både gummi og betong. – Har du tenkt å spise dem? spurte jeg, og stirret ned i panna. Dan ristet på hodet, greip panna i håndtaket og tømte innholdet i søpla. Så tok han et knekkebrød fra en pakke som sto på kjøkkenbenken. 10
– Er James Bond i buret sitt? Han nikket, med knekkebrødet knasende i munnen. Så svelget han og sa: – Kom. Vi gikk inn på rommet hans. James Bond lå på toppen av trehytta si og slappet av, men ørene hans vred seg i lyttestilling da vi kom nærmere, og han reiste seg halvt opp. Dan åpnet buret, tok et godt tak under rumpa hans og løftet han ut. Så satte vi oss på senga, og han la James Bond på rygg i fanget sitt mens han åpnet gapet hans. – Jøss!
Jeg glante inn i kjeften på James Bond. Dan hadde rett. Det var en skikkelig monstertann. Tjukk og lang, og den dekket hele gapet. Du kunne ikke se hvor den endte og om den kom ovenfra eller nedenfra. – Hvordan har den blitt sånn? spurte jeg. – Aner ikke, sa Dan. – Jeg pleier ikke å åpne gapet hans og sjekke tenna. Gjør du det? Jeg ristet på hodet. Jeg sjekket ikke tenna til Halvorsen sånn bare for å sjekke. Men jeg så dem jo når han gjespet. De var gule, nesten oransje. Men det var sånn rottetenner skulle være. Det kjipeste en rotte kunne ha, var skinnende hvite tenner. – Den kan ikke ha vært sånn så veldig lenge, sa jeg. – Da hadde han jo ikke kunnet spise. – Og det er det som er problemet nå, sa Dan. – Etinga. – Får han spist noe i det hele tatt? Med et sånt gitter i kjeften? – Banan. Han får liksom most den inn fra sida. – Få se en gang til. Dan åpnet gapet til James Bond igjen. 12
– Får du åpnet det enda litt mer? Han tok bedre tak og fikk lirket opp kjeften litt til. Nå kunne jeg se det bedre. Og det var den ene fortanna nede, for det var en bitte liten glipe oppe. Men det var like før den borra seg inn der. – Du må til dyrlegen med han. Det er jo like før han blir spidda! – Med en gang, mener du? – Nei, det er for seint i dag. Men i morgen. – Blir du med, eller? Jeg veit ikke hvordan jeg skal komme meg dit. Veit du det? Jeg ristet på hodet. – Jeg skal snakke med faren min, sa jeg. – Kanskje han kan kjøre oss. Moren til Dan hadde ikke bil. Dessuten jobbet hun deltid eller overtid eller noe sånt, så hun kunne nesten aldri følge til noe som helst. Det var ikke fordi hun var slem. Det var bare veldig vanskelig for henne.
Pappa kjørte oss neste dag, etter at han kom fra jobb. Det første James Bond gjorde, var å drite i fanget til dyrlegen. Dyrlegen brydde seg ikke om det, for han hadde blitt driti på før. Så holdt han James Bond i et fast grep og gransket gapet hans både lenge og vel. Alle sto helt stille og fulgte med. Til slutt slapp han James Bond ned på beina og så på oss over brillekanten. – Den tanna vokser skeivt, sa han mens han klappet på James Bond, som nå lå rolig i fanget hans. – Dermed er den ikke blitt slipt ned sånn som den normalt skulle ha blitt. Og rottetenner vokser cirka en centimeter i måneden. – Og hva gjør en med det, spurte faren min. Dan sa ingenting. Han bare blunket som be14
satt, sånn som han alltid gjør når han er nervøs eller opphissa. – Vel… Det var det, da, sa dyrlegen. – Først og fremst må tanna kappes. Men så spørs det, da. Ja, hvis tanna fortsetter å vokse skeivt. Han la James Bond på rygg igjen og åpnet gapet hans. – Ser dere? At tannstillingen er skeiv. Og da er det fare for at det skjer om igjen, og det samme problemet vil oppstå på nytt når det har gått noen 15
uker. Vi vet at på rotter som har mistet overtenna, har undertenna vokst uhemmet og inn i hjernen. Jeg møtte blikket til Dan. Det lyste skrekk og gru i øynene hans. Kanskje i mine også. Det var ikke sånt du hadde lyst til å tenke på, egentlig. – Det går jo an å trekke tanna, fortsatte dyrlegen. – Han kan klare seg uten den ene. Men faren ved det er at det kan bli problemer inni kjeven etterpå. Infeksjoner, og påfølgende operasjoner. At en tann skulle by på så mange problemer! Hvem hadde trodd det? Dyrlegen ble sittende og vippe på stolen sin med James Bond i fanget. Han så tankefull ut. Men så rullet han stolen inntil undersøkelsesbordet og satte fra seg James Bond. – Det er imidlertid en annen mulighet jeg kunne tenke meg å prøve, sa han. – Får vi rettet opp tannstillingen, så kanskje det ordner seg. – Å ja? sa pappa. – På hvilken måte? – Regulering, sa dyrlegen. – Ja, nå har jeg hørt det òg, sa faren min og så vantro på han. – Jeg har litt vanskelig for å se det for meg. Regulering på en rotte? 16
Jeg hadde ingen problemer med å se det for meg. Så lenge du hadde tenner, kunne du så klart også ha tannregulering. Det fantes ingen lov som sa at det bare var for mennesker. Dan hadde visst heller ingen problemer med det. – Å ja, kan han få det, sa han og så bedende på dyrlegen. – Det er verdt forsøket, svarte han. Dan nikket ivrig. – Hva er prisen for noe sånt, da, spurte pappa, og la handa på skulderen til Dan. – Hmmmm…, mumlet dyrlegen og dro pekefingeren fram og tilbake over nesa noen ganger. Kanskje det var en måte å utføre regneoperasjoner på. I hvert fall var det neste han sa, et tall. – Femten hundre kroner. Jeg så at Dan sank sammen, og det var ikke fordi handa til faren min plutselig ble mye tyngre. Det var fordi 1500 kroner var veldig mange penger, og var det noe Dan ikke hadde, så var det mange penger. Ikke moren hans heller. – Såpass, sa faren min, og hadde plutselig fått en haug med rynker i panna. 17
– Ja, Dan, hva tror du om det? Skal du tenke litt på det? – Ja, kom det hest fra Dan. – Han tenker på det, sa pappa henvendt til dyrlegen, som om ikke dyrlegen allerede hadde hørt det Dan sa. – Men tanna må vel uansett kappes nå? Dyrlegen nikket. – Den tar vi umiddelbart. Ingalill! Jeg trenger litt hjelp her. Vi sto og så på mens James Bond ble dopa ned.
Først puttet Ingalill han inn i et lite gasstelt. Han ble slapp, men ikke totalt slått ut. Det var vel ikke meningen heller, for hun hadde også gjort klar en mini-gassmaske, og holdt den over snuta hans. Da feida’n i hvert fall ut. Skikkelig knockout! Øya igjen. Beina i været. Og så, mens Ingalill holdt han på rygg på bordet, åpnet dyrlegen gapet hans helt opp med en bitte liten jekk. Nå kunne vi se at det var like før den forvokste tanna hadde trengt inn i kjøttet på oversiden av kjeften hans. Noen dager til og den hadde kanskje nådd hjernen. Vi kom visst akkurat i tide! Dyrlegen startet en elektrisk minisag og kappet sabeltanna i høyde med den andre fortanna. Det var gjort på null komma null. – Minste vinkelsliper’n jeg har sett, sa faren min ivrig. – Og du verden, du skal ikke skjelve mye på handa der, nei. Ja, før rotta ligger kald og med hodet … Han møtte blikket mitt. Jeg så olmt på han. – … med hodet uten værhår, fortsatte han, mens jeg stadig så olmt på han. – Og en rotte uten værhår er som en … en … 19
– En bil uten ratt, sa jeg. – En robot uten antenner, sa Dan. – En bever uten hale, sa dyrlegen. – Akkurat, nikket pappa. – Det var det jeg mente. Som om jeg skulle sagt det selv. Men det gikk jo aldeles strålende. Alt er på plass. Ikke et værhår krummet på hans hode, he, he. – Vel, jeg vet jo hva jeg driver med, sa dyrlegen, som hadde skrudd av motoren og la fra seg vinkelsliper’n. – Uten tvil, sa pappa. – Uten tvil, gjentok han halvhøyt.