Nærmere høst
Nærmere høst.indd 1
30.08.12 11:11
Nærmere høst.indd 2
30.08.12 11:11
Marianne Kaurin
Nærmere høst
Nærmere høst.indd 3
30.08.12 11:11
© 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med Minion Pro 11,5/16 hos Framnes Tekst & Bilde as Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook AB, Falun 2012 Printed in Sweden ISBN: 978-82-03-25518-2
Nærmere høst.indd 4
30.08.12 11:11
Sommeren er over. Bladene i de støvete gatene, tørre og sprukne, gule, røde, de ligger i hauger langs bygårdene og venter på å råtne. Lufta er skarp og full av noe, en lukt, en brist. Snart vil det blåse opp, snart vil regnet sile, tromme mot vinduene, mot asfalten, lage dype renner i grusen. Snart blir jorden fuktig og kald, full av krypdyr, av mark og biller som ivrig forsyner seg. Snart vil bakken bli hard og ugjennomtrengelig, snart kommer det snø. En hard hinne over vann som har frosset og gress som har stivnet, hvit og kjølig for å gi hvile til alt som er dødt. Fortsatt er det sol, den er lav og svak, og nå faller lyset skrått over en port på Grünerløkka. Ut av porten kommer Ilse Stern. Hun går fort, hun smiler. Ute i Biermanns gate snur hun seg. Den grå bygården ligger som et tomt skall i det matte ettermiddagslyset, en sovende vegg av mur og lukkede vinduer. Utenfra ser den ut som en hvilken som helst bygård. Fire etasjer, mørke gardiner, en smijernsport som fører inn i et portrom med søppelkasser, og ut i en skyggefull bakgård. Det er stille i vinduene i tredje. Utenfra
Nærmere høst.indd 5
30.08.12 11:11
er det umulig å se alt som rører seg der inne, som puster og banker og lever. Ilse forter seg rundt hjørnet, til Toftes gate. Hun har klart det. Hun har kommet seg ut av leiligheten uten at mor har stoppet henne med alt maset sitt. Ikke et ord om at hun bare tenker på seg selv, at hun ikke tar hensyn, ikke noe pass på ditt og pass på datt, og at hun har å være hjemme igjen før portforbudet. De hvilte middag da hun dro, mor og far, de lå og snorket så beleilig. Sonja og Miriam var i Torshovdalen. Miriam hadde mast om at Ilse også skulle bli med, vær så snill da Ilse, bli med da, vi kan løpe om kapp nedover bakkene. Ha! Som om kappløp i Torshovdalen kunne måle seg med Ilses planer denne lørdags ettermiddagen, hva var det for et forslag liksom, i dag av alle dager? Som en slange hadde Ilse sneket seg rundt i den trange leiligheten for ikke å vekke de to krumryggede som lå og sov. Mors veske hang på knaggrekka ute i entreen. Ilse lirket den av knaggen, åpnet den forsiktig, lommetørklær og kvitteringer, hun rotet rundt til fingrene fant det hun var på jakt etter. Foran speilet på kjøkkenet smurte hun på leppe stift i tjukke lag. Hun trutet munnen, la hodet på skakke, lukket øynene, kjente kulda fra speiloverflaten, pusten som dampet. Rødt, rosa, leppene store og fyldige, kysseklare. Håret hadde hun børstet akkurat hundre ganger, først til den ene siden, så til den andre. Hun speilet seg lenge, i profil fra høyre, smilte. Kjøkkengulvet var fullt av sorte hår da hun var ferdig. Mor likte ikke at hun børstet seg på kjøkkenet, det er urenslig Ilse, det kan komme hår i maten. Ilse 6
Nærmere høst.indd 6
30.08.12 11:11
bøyde seg og samlet hårene sammen, krøllet dem til en ball inni hånda og kastet den i søppelspannet. En lapp på kjøkkenbordet lå igjen da hun dro: «Ute en tur.» Ikke noe mer. Varmen fra sola legger seg over ansiktet, støvet blåser opp fra gatene, løvet knitrer, hun vasser i det. Toftes gate ligger som en aveny foran henne, det er bare å skritte nedover, ned og fram. Hun er på vei. Det er nå det skjer. Hun har sommerkjole på, den hvite med røde prikker som Sonja har sydd, det er altfor seint på året til å gå ute i bare sommerkjole, hun vet det så godt, men likevel, er det én dag hun skal gå i sommerkjole, vise seg fra sin aller beste side, så må det jo være i dag. Kjolen er kortermet, i et tynt bomullsstoff, og en gang i sommer, ja, nærmere bestemt 16. juli klokka litt over fire, hadde Hermann sett på henne og sagt at hun kledde den. Nå kjenner hun hvordan den kalde lufta blåser tvers gjennom stoffet, hvordan huden nupper seg. Hårene på de bare underarmene står opp som sorte følehorn. Hun får holde armene bak ryggen, så han ikke ser dem. Ilse småløper nedover de små stiene i Birkelunden. Det er ingen som spiller musikk i paviljongen i dag, det har ikke vært noen som har spilt der på lenge. Før pleide familien hennes ofte å være her om søndagene, sammen med flere av naboene fra bygården i Biermanns gate. Mat i en kurv, saft på flasker, de rigget seg til på tepper, hun og Sonja løp omkring sammen med Hermann og Dagny og de andre ungene. Odd Rustad i fjerde bød opp kona til dans, og beveget seg selvsikkert over plenen mens han trallet høyt og alle lo av ham. Det er så annerledes nå, så 7
Nærmere høst.indd 7
30.08.12 11:11
stille, alle er liksom på vakt. Paulus kirke ligger på motsatt side. Hun ser opp mot spiret. Da hun var liten innbilte Sonja henne at det bodde en mann der oppe, en kirketjener med trebein og langt, tjafsete hår som holdt en jente fanget der inne, i et spesiallaget fangehull, og sultet henne til hun bare var et skjelett med briller – ja, for hun hadde hatt briller, hun jenta. Ilse hadde alltid holdt Sonja hardt i hånda når de krysset Birkelunden, helt til hun var tolv, kanskje. Så mange mareritt hun hadde hatt om det brille skjelettet, så ofte hun hadde tatt omveier for ikke å gå forbi akkurat her. De store bjørketrærne suser så fint. Gatene er liksom bredere enn de pleier å være, det er mindre støv, mindre søppel. Hun har fire ord i hodet, de har bare dukket opp, som en regle, en marsj: Alt begynner med høst. Alt begynner med høst. En to tre fir. Alt begynner med høst. Det er noe som venter på henne, noen som venter på henne. Bladene kan falle fra trærne så mye de orker, bakken kan bli hard og ugjennomtrengelig, det kan regne og blåse så mye det vil, og krigen, den dumme krigen, kan bare seile sin egen sjø, for hun, Ilse Stern, med sommerkjole og leppestift, femten og et halvt år i disse dager, er på vei mot noe varmt og rødt og bankende, og det er ingenting som kan stoppe henne. På Olaf Ryes plass sitter folk og prater, noen på gresset, andre på de grønne benkene som står i halvsirkel rundt fontenen. Det er fortsatt vann i den, det klukker, de høye trærne kaster skygger over plassen, noen unger leker sisten, løper etter hverandre mens de ler og skriker. Det virker så lenge siden hun var en av dem, en sånn småskitten 8
Nærmere høst.indd 8
30.08.12 11:11
byunge med tynne fletter som løp rundt i gatene og parkene på Grünerløkka. Ilse ser etter en tynn gutt med lyst, stritt hår og mellomrom mellom fortennene, en gutt med fine, tørre hender og slentrende gange, en som lukter Hermann. Han er ikke å se noe sted. Det blåser i tretoppene. Hun venter. For noen dager siden, ganske nøyaktig klokka kvart over seks på tirsdag, banket det på døra hjemme. Han sto henslengt ute i gangen, den ene hånda bak ryggen. – Ilse Stern, sa han, som han pleide. Nei, ikke helt, det var noe i stemmen hans, noe nytt. – Hermann Rød, svarte hun. Det ble stille et øyeblikk. Ilse Stern og Hermann Rød. Ingen av dem sa noe. Ilse tok et skritt ut i gangen, lukket døra bak seg. Mor satt og mugnet inne i stua, de hadde nettopp kranglet, nå forberedte hun vel neste angrep. Var det derfor Hermann hadde kommet, hadde hun og mor vært så høylytte? Mors stemme hadde gått opp i fistel da hun oppdaget det med melet, hva er det for en idé du har fått, Ilse, smøre hvetemel i ansiktet? Det var en tåpelig krangel, en av mange. Hadde Hermann sittet inne hos seg selv og hørt hva de skrek til hverandre? Og hadde hun fremdeles mel i ansiktet? Hun fortet seg å tørke kinna. – Hva er det, Hermann? spurte hun usikkert. Han rakte hånda fram, to papirlapper, han viftet med dem i lufta, lente seg mot henne. – Kino på Parkteatret lørdag, klokka fem, sa Hermann. – Rad syv, sete åtte og ni. 9
Nærmere høst.indd 9
30.08.12 11:11
Hun har sett dette møtet så tydelig for seg: Hermann som dukker opp under de store trærne, hun som sitter på benken så rødprikkete og sommerlig, han legger armen forsiktig om skuldrene hennes, leder henne inn i kinomørket. Æsj, naboene fra fjerde, de er ute og går, hele familien, jentene småløper foran, herr og fru Rustad bak. Hvorfor tok hun ikke med seg en veske, hun kunne sittet der og rotet i den, eller hun kunne sittet sånn tilfeldig og lest i en bok. Hadde hun bare kunnet gjemme seg litt, hun vil ikke snakke med dem akkurat nå. Odd som alltid skal gjøre så mye ut av seg, vitse og le, neimen sitter du her i sommerkjole, det skal vi fortelle til moren din, og hvem er det egentlig du venter på? Ilse snur seg vekk, later som om hun har oppdaget noe interessant mellom trestammene, strekker seg, men det er for seint, det nytter ikke, de har allerede sett henne. Odd Rustad løfter hånda og vinker hektisk, Karin og Lilly kommer løpende bort til henne. – Jasså, sier Odd Rustad, han ser nysgjerrig ut. – Sitter den unge frøken Stern her så mutters alene og blomstrer? Hvorfor må han alltid snakke sånn, gjøre seg til så veldig? – Hvem er det som skal ha gleden av å treffe den damen, da? Selvfølgelig. Han måtte spørre. Hun har ikke lyst til å si at det er Hermann. At hun sitter blåfrossen og oppstaset og venter på nabogutten. – Grete Kvist, svarer hun raskt og uten å tenke seg om.
10
Nærmere høst.indd 10
30.08.12 11:11
– Ja vel ja. Grete Kvist altså, sier Odd Rustad og blunker skøyeraktig tilbake. Grete Kvist. Hvor i all verden fikk hun det navnet fra? Det går en halv time. Hun ser ikke snurten av den slent rende gangen hans, det lyse, strie håret, kjenner ikke noen hermannlukt, og utenfor Parkteatret har det blitt kø. Var det i parken de hadde avtalt å møtes, eller var det utenfor kinoen – hun blir plutselig usikker, og var det klokka fem, rad syv, sete åtte og ni? På plakaten utenfor Parkteatret ser hun at filmen vises to ganger. Klokka fem og klokka syv. Publikum slippes inn, hun står igjen utenfor, alene. Det skjelver svakt i begge beina, følehornene på armene står ut som sorte pigger, kunne det være klokka syv, rad fem, sete åtte og ni?
11
Nærmere høst.indd 11
30.08.12 11:11
12
Nærmere høst.indd 12
30.08.12 11:11
Sommeren. Så fin den har vært. Lange, varme dager, sola stekende over bygården. Ettermiddager i skyggen av syrintreet nede i bakgården, insekter surrende, Ilse på benken under treet med en åpen bok i fanget. Hun kunne ha tatt med seg en kinesisk ordbok eller noen av mors strikkeoppskrifter, bokstavene ble uansett til små, svarte krypdyr, de rullet over sidene, krøp fort og sakte mens Ilse så mot vinduene til høyre i tredje etasje. Var han der inne, skulle han snart få øye på henne, lene seg ut av kjøkkenvinduet, rope, vinke, komme ut? Knirkingen i vindushaspene, skritt over tregulvet i portrommet, stemmer, den dumpe lyden av inngangsdøra, smellet i smijernsporten – hun tolket alt som signaler, rettet seg opp og holdt boka framfor seg. Øynene over bokkanten, en soldat i en skyttergrav, hun fulgte alle som kom gående fra portrommet til inngangsdøra og fra inngangsdøra til portrommet. Og når Hermann dukket opp, enten han kom hjem eller gikk ut, da var hun der; tilfeldig og perfekt plassert, en prydbusk som plutselig hadde grodd opp i den grå bakgården. Da la hun boka i fanget, flyttet seg ørlite grann mot venstre og gjorde plass til ham ved siden av seg, på høyre side, hun var penest fra høyre, profilen så mer 13
Nærmere høst.indd 13
30.08.12 11:11
voksen ut, han måtte få den beste utsikten. De kunne bli sittende i flere timer. Sola forsvant over takene på bygården ut mot Vogts gate, lufta kjølig, dugg i gresset, de lo, snakket, tett inntil hverandre på benken. Mor pleide å punktere det hele ved å lene seg ut av soveromsvinduet og vinke henne inn med raske, irriterende håndbevegelser. – Vet du hva? sa han en dag de satt der. Han kikket på henne, smilte litt forsiktig, han så hemmelighetsfull ut, som om det var noe han bare måtte fortelle henne. Var det nå han skulle dekadere, eller hva det nå het, sin kjærlighet til henne? Mot slutten av hver roman hun leste, var det alltid en sånn scene; det unge paret fikk hverandre og alle tråder ble nøstet opp. Hun rettet seg opp, gjorde seg klar, ristet på hodet. – Jeg skal begynne å gå i lære hos en kunstmaler. En liten skuffelse, bitteliten. – En kunstmaler? Han nikket. Hun kunne ikke se det for seg. Hermann hadde aldri fortalt at han kunne male eller tegne, han hadde aldri hatt noen interesse for sånt. Kunstmaler? Kanskje var det ting hun ikke visste om ham, enda så godt de kjente hverandre. – Hvorfor det? – Fordi jeg har lyst, sa han. – Og nå har anledningen bydd seg. Jeg begynner til uka allerede. Ilse visste ikke hva hun skulle si. Gratulerer, så fint for deg, så slipper du å lempe ølkasser resten av livet. Hun visste at han hatet arbeidet sitt på bryggeriet. Hun så på ham. Hermann Rød, den verdensberømte kunstneren fra Grünerløkka, arbeidersønnen som nå levde ut sitt kunst14
Nærmere høst.indd 14
30.08.12 11:11
nerliv på flotte kafeer, omsvermet, hyllet, men trofast, alltid trofast mot kvinnen som hadde fulgt ham i tykt og tynt, som bestandig sto ved hans side, den vakre Ilse Stern. – Hva tenker du, Ilse? Hun så på ham. De klare blå øynene, de så både spente og redde ut. – Hva sier faren din til det? spurte hun etter en stund. Hermann rynket panna. De hvite øyenbrynshårene slo seg opp i en krøll. – Jeg har ikke fortalt det til ham ennå, sa han, han pillet av maling på benken. – Men han kommer nok ikke til å like det. Ilse så det plutselig for seg: Faren til Hermann, en røslig mann som hadde viet livet sitt til Ringnes bryggerier, som hadde skaffet sin eneste sønn arbeid, et skikkelig arbeid ifølge ham selv, og så skulle den samme sønnen nå begynne med kunstmaling. Nei, Tinius kom nok ikke til å like tanken. Det var nettopp det hun likte med Hermann. Han bestemte over seg selv, han gjorde som han ville. Kanskje hadde han oppdaget at det var kunstner han egentlig var, at han ikke passet til å jobbe på et bryggeri, kanskje hadde det vært drømmen hans lenge, uten at han hadde sagt noe om det. Og så bare gjorde han det. Fordi han hadde lyst. – Lykke til da, sa hun da hun så de veivende hendene til mor i det åpne soveromsvinduet. Det var noe som hadde kommet snikende denne sommeren, hun var ikke forberedt på det, men nå lå det der, det 15
Nærmere høst.indd 15
30.08.12 11:11
hadde suget seg fast, et insekt som smatter på søtt blod. Kjærligheten. Alt hun har lest om den, alt hun har forberedt seg på, sett for seg, og likevel. Skulle den dukke opp her, i en bakgård på Grünerløkka, i et mørkt portrom der det luktet søppel, der de pleide å fange rotter og mus? De hadde bodd ved siden av hverandre hele livet, i hver sin leilighet i Biermanns gate 10, tredje etasje, tre skritt fra den ene døra til den andre. De hadde giftet seg under syrintreet da hun var fem og han syv. Dagny Larsen i første var prest, vil du ha Ilse Stern som hos deg står, sa hun med høytidelig stemme og fniste mot de andre ungene som sto i ring rundt brudeparet. Ja, sa Hermann, høyt og tydelig, og så måtte de kysse, sa Dagny, det gjorde visst alle som ble gift, noe så forferdelig, Ilse hadde vært med på leken helt til det med den kyssingen, men da hadde hun kastet fra seg løvetannbuketten og gjemt seg i kjellerrommet. Hermann Rød. Helten. Som ikke var høy og mørk, slik de pleide å være i bøkene. Ilse kunne svare nei når hun egentlig mente ja og ja når hun skulle sagt nei, hun svettet i håndflatene, det var en anstrengelse å koordinere armer og bein. Og plutselig satt hun der, limt fast til de grå plankene, hver ettermiddag på benken under syrintreet og ventet. De var venner. Jo da. Men samtidig, var det ikke noe med måten hånda hans, de ru fingrene, strøk armen hennes, hvordan han stadig kom borti henne mens de pratet sammen, var det tilfeldig? Nå står hun søkk våt i portrommet og vet ikke hva hun skal tro. Hun hadde ventet til neste forestilling, stilte seg opp på nytt, håpet at hun hadde tatt feil, at det var klokka 16
Nærmere høst.indd 16
30.08.12 11:11
syv, rad fem, sete åtte og ni. To menn i uniform kom bort til henne, snakket til henne på tysk, tilbød henne en sigarett. Hun snudde seg bort, de to uniformene trasket videre, men så stoppet de opp et stykke unna, sto der og glodde på henne, og lo, ja, de hadde helt klart ledd av henne. I lysskjæret fra vinduene på Parkteatret så hun seg selv: Munnen sammenknepet, blek, håret flatt mot ansiktet, kroppen formløs og mager, hutrende i den prikkete kjolen. Hun kjente regnet som kilte i hårfestet, den fuktige, tunge lufta, det røk og dampet fra fortauene. Skjørtet og jakka ligger bak søppelspannet i en krøll. Planen hadde vært så klar da hun dro hjemmefra i ettermiddag, mor skulle ikke få vite noe om sommerkjolen, hun skulle ta på seg jakke og skjørt før hun gikk inn igjen, men hun hadde ikke tatt høyde for at det skulle regne. Skulle hun nå dra jakka og skjørtet over den våte kjolen, eller kle av seg kjolen først? Hun tar på seg de tørre klærne utenpå kjolen, som klistrer seg til kroppen. Det hadde blitt seint, altfor seint, hvorfor hadde hun bare blitt stående på Olaf Ryes plass? Mors stemme, allerede i trappeoppgangen synes hun at hun kan høre den, skarp i kantene, taggete, anklagende, hun vet hvilke ord som kommer. Hun er tankeløs, hun tar ikke hensyn, hun må ikke tro at hun kan komme og gå som hun vil, hun er en del av denne familien hun også, det gjelder ikke egne regler for henne. Så kommer anklagene, den dårlige samvittigheten som skal dyttes i. Her har de sittet og vært så redde for henne, moren kom til å få nervøst 17
Nærmere høst.indd 17
30.08.12 11:11