Normans_område

NORMANS OMRÅDE

Jan Kjærstad

NORMANS OMRÅDE ROMAN

Tilegnet alle lesere

Akbarville QX/QCX File 12/Norge (tid: “21. århundre”).

Det Internasjonale Universitetet i Guangzhou Fakultetet for kognitiv paleontologi

I

1 Det første jeg tenker på, er trikken som kommer rett mot meg. Noe veldig og uforklarlig og fullstendig overrumplende.

Det er en maidag tidlig på 1990-tallet, og jeg sitter i en bil, eller mer nøyaktig: i en Mercedes, i et strøk jeg kjenner dårlig. Jeg er i mine egne tanker, og jeg innser ikke at jeg har stoppet opp midt i en skinnegang før jeg hører trikkebjellen, som lyden av en djevelsk vekkeklokke, og de marerittaktige hvinene fra hjulene idet føreren prøver å bremse. Trikken har høy hastighet, og jeg vet med en gang at jeg ikke vil rekke å komme meg unna. Den blå og hvite fronten blir til noe enormt, et uhyggelig tårn, en gigantisk rambukk. Jeg hører allikevel ingenting, ikke engang et smell, da trikken smadrer bilen og tar den med seg femten meter nedover i bakken.

(Lukter det svidd?) Jeg vet ikke hvor lenge jeg var ved bevissthet, jeg husker bare en tanke om at det er trangt, at jeg ligger i en metallkiste, at jeg alt er død.

Det mest dramatiske øyeblikket i mitt liv?

Jeg er faktisk ikke sikker.

Uansett var det en skjellsettende hendelse – ikke bare fordi jeg ble livstruende skadet, men fordi jeg på sykehuset møtte dr. Lumholtz.

11

2 Nei, det blir feil. Jeg må begynne med den rekken av begivenheter som førte til at jeg traff dr. Lumholtz igjen, mange år senere.

Jeg må begynne med henne.

Jeg er alene i kahytten, og allikevel er det som om hun sitter rett overfor meg, så nær at jeg kan skjelne dunet på øreflippene og det fine deltaet av rynker fra øyekrokene mot tinningene. Det er nesten skummelt hvor lett det er, i tankene, å vende tilbake til den høstdagen da jeg sto i den vesle butikken ved brygga og veide en Firkløver mot en Melkesjokolade, mens lukten fra hyllene fikk meg til å huske lørdagene i barndommen og besøkene i kiosken sammen med mor, vanskeligheten med å velge; og akkurat da jeg hadde bestemt meg for å kjøpe begge sjokoladene, nærmest for å feire at det liksom skulle være helg hver dag så langt jeg kunne se fremover, løftet jeg blikket og oppdaget kvinnen midt i synsfeltet mitt.

Det vil si, hun sto ikke midt i synsfeltet, hun sto helt borte ved frukt- og grønnsaksdisken. Fem andre mennesker i butikken, og øynene sjalter straks bort fire. Som om man er et insekt, reagerer via antenner, kjemisk. Jeg kan ennå erindre søkket, følelsen av et kortvarig vakuum i magen. For det var henne.

Henne, igjen. Det var den tredje gangen jeg så henne. (“Alle 12

gode ting er tre,” sa mor alltid når hun svelget den tredje tabletten.) Og allikevel – jeg tror ikke jeg lyver – blandet en irritasjon seg inn, ettersom jeg i øyeblikket før hadde gledet meg over en sjelden letthet i kroppen, jeg kunne stå med to sjokolader i hendene og tenke at min nye tilværelse ikke hadde vanskeligere problemer å by på. I tillegg hadde kvalmen foreløpig gitt seg. Men nå sto denne kvinnen der ved frukt- og grønnsaksdisken, uten å ta notis av meg, og skapte uro.

Jeg har selvfølgelig grunnet på hva det var med henne, hvorfor hun, hennes ytre, slo så sterkt inn i meg, og jeg kan ikke svare, like lite som jeg kan svare på hvorfor jeg har falt for et par andre – det er virkelig ikke mange – kvinner ved første øyekast. Hun sto der i ganske alminnelige fritidsklær og puttet uten dikkedarer epler (gravenstein – det var sesong nå – finnes det et bedre eple?) i en pose og utgjorde like fullt gravitasjonssenteret for min oppmerksomhet, oste av et eller annet som var enestående attråverdig og som fikk meg til å glemme alt annet, inkludert sjokoladene (for ikke å snakke om den innpåslitne journalisten Morten Kleber som muligens i samme øyeblikk, med et ødelagt kamera ved siden av seg, satt og klekket ut en infam formulering til sitt skandaleoppslag). Jeg vet ikke om hun merket mitt tilløp til åndenød, mitt sikkert utilslørt nysgjerrige blikk. Hun snudde seg uansett ikke.

Jeg, John Richard Norman (ja, den Norman), hadde kommet til øya to uker tidligere, i drosje. Året var 2008, bare så det er sagt. Jeg kunne ha tatt bussen fra Fredrikstad, men jeg likte å kjøre drosje, og hvis ikke en Mercedes-Benz sto på holdeplassen, sa jeg alltid, høflig, at jeg ønsket å vente til det kom en. (Dr. Lumholtz lo av min preferanse for Mercedes, uten at jeg tror det skyldtes en freudiansk baktanke. Forresten nevnte jeg aldri at det hadde reddet livet mitt.)

13

Jeg satt i det behagelige baksetet med en sitrende fornemmelse da vi kjørte fra stasjonen og over på Kråkerøy, og fornemmelsen tiltok i styrke da vi nådde de første broene til øyene lenger ut og alt åpnet seg, som om et forheng ble trukket fra og noen samtidig slo på lyset. Nettopp det. For lyset skiftet karakter, eller ble påtakelig lys, for å si det sånn, og jeg rullet spontant ned vinduet for bedre å kunne nyte skjærgårdslandskapet og havluften, og hele skuet tok meg så merkverdig sterkt at jeg like etter måtte be sjåføren svinge inn på en rasteplass og skru av motoren slik at jeg også kunne høre sjøfuglene og kjenne vinden i ørene. Jeg var nok en gang en Lasarus. Liksom befridd. Værsågod, en ny mulighet. Alle dører på vid vegg. Så vidt jeg husker begynte jeg til og med å nynne på Ulf Lundells kjente hymne. Jeg stakk hodet ut av vinduet og visste i hver celle at min beslutning var riktig.

Eller for å si det med mors favorittforfatter: Det er en tid for alt. Også for et nytt liv. Eller for å bli, slik jeg så det da, frisk.

Finne tilbake. Til Surtsey-opplevelsen. Til mitt spesialområde.

Vi kjørte igjen og stoppet først på den ytterste av øyene, på vestsiden mot storhavet. Bilen kom ikke lenger enn til en snuplass et par hundre meter unna huset, og jeg spaserte det siste stykket på en kjerrevei. Om noen hadde fått øye på meg, ville de ha stusset, kanskje tatt meg for en forretningsmann på villspor. Jeg gikk i svart jakke, svarte bukser og en – tror jeg – oppsiktsvekkende hvit skjorte. Alle bemerket skjortene mine, spurte hvor jeg hadde kjøpt dem og hvordan jeg klarte å få dem så hvite. (Jo, det er forskjell på hvitt og hvitt.) Hvorfor hadde jeg ikke skiftet til noe mer hensiktsmessig? Det slår meg nå hvor tvilende jeg må ha vært på forhånd (enda alt det praktiske var ordnet: leiligheten, post, regninger). For alle til14

fellers skyld ga jeg sjåføren det dobbelte av vanlig tips og ba ham om å vente.

Det var midt i september, og jeg kan huske min overraskelse over at det fremdeles var såpass mange markblomster på engen. Gule, hvite, en og annen blå. Jeg kunne ikke navnene, men stoppet. Når stoppet jeg sist foran planter? Jeg måtte også dvele ved en liten rogn. Det foresvevde meg at det var lenge siden jeg hadde stått så nær de rødoransje bærene som var så viktige i guttedagene og som jeg plutselig kunne kjenne smaken av via blikket alene.

Jeg lot veskene stå igjen utenfor og vandret raskt gjennom rommene i huset. Først i stuen stanset jeg, fanget av et minne: Huset svarte nøyaktig til det far, ved sengen i barndommen, hadde beskrevet som “vårt sommersted”. Værelsene, utsikten, alt. Jeg tror jeg smilte. Det jeg likte aller best var fraværet av bøker. Ikke en eneste bok i hele huset, ikke engang en fillete western, noe man kunne bruke som fluesmekker. De store vinduene i stuen vendte mot havet, men selv ikke det oversteg den tilfredsheten de manglende bokhyllene ga meg.

Ja, kom det dypt innenfra. Dette skal være mitt Puamahara, tenkte jeg.

Fra trappen signaliserte jeg til sjåføren at han kunne kjøre.

(Han bodde på naboøya og jeg hadde visittkortet hans.) En halv time senere spaserte jeg til det lille tettstedet for å handle inn mat. De andre kundene skottet nysgjerrig på meg, sikkert fordi jeg ikke hadde brydd meg om å skifte. Som for å komme et rykte, eller hva vet jeg, i forkjøpet, forklarte jeg kassadamen (fru Lorentzen, som også var butikksjef, fant jeg ut siden) hvor jeg bodde og hva jeg gjorde her. Jeg skulle være velkommen til Stjernøy, sa hun. Særlig på denne tiden av året da de sårt trengte velbeslåtte kunder. Hun blunket og ga meg et miljønett “på huset”. Jeg måtte bare si ifra hvis jeg 15

trengte hjelp av noe slag, la hun til. Jeg vet ikke om det var skjorten som gjorde inntrykk, jeg satte uansett pris på hennes blanding av humor og vennlighet. I det hele tatt hadde ingen av de menneskene, de “innfødte” jeg traff de første dagene, preg av denne hviskende, ufine sladderen og skjeve, innavlede originaliteten man kan tro kjennetegner enhver bygd dersom man ikke gjør annet enn å lese dårlige romaner eller se filmer som på død og liv skal ha med alle dramaturgiske knep i læreboken.

Det var bare denne kvinnen som skilte seg ut, hun jeg snart skulle treffe. (Med et hår som hennes ville hun skilt seg ut hvor som helst.)

Tilbake i huset tilberedte jeg mitt første, enkle måltid. Jeg vet ikke hva det var, men alt ble tydeligere, mer sansbart. Kniven, tyngden, måten den lå i hånden på. Det blanke stålet mot leverposteien. Duften. Det tykke laget, dobbelt så tykt som ellers, og uten å jevne det ut (eller: jeg hadde ikke spist denne typen leverpostei på flere tiår). Jeg satte meg i stuen, i en gyngestol jeg dro bort til et av vinduene som vendte mot sør. Når bekom mat meg så godt sist? Det var alminnelig kjøpebrød, men det smakte annerledes. Og kjente jeg ikke et snev av restaurantpaté selv i den ordinære leverposteien? Til og med filterkaffen virket spesiell, utsøkt. Jeg spiste uten å gjøre eller tenke på noe annet enn å spise, og mens jeg stirret ut av vinduene, mot bølgene som brøt hvitt mot de ytterste skjærene, fant jeg et mulig svar på hvorfor måltidet smakte meg så godt: Jeg hadde rett og slett ventet til jeg ble sulten.

Hele resten av dagen satt jeg og gynget langsomt frem og tilbake mens jeg hvilte blikket et sted ute i storhavet. Hvilket utsyn. Hvilken lise for… tør jeg si sjelen? Jeg tror jeg sendte en tanke til Fred Olsen (“Det er mer, gutt. Det er mer!”). Og allikevel var det ikke til å unngå at jeg snart begynte å grunne.

16

Hvor kom ideen fra? Hva gjorde jeg på dette forholdsvis øde stedet, i et hus på en værbitt odde i havgapet? Det slo meg at det måtte ha noe med Amund Holth å gjøre, at synet av ham var mer skakende enn jeg ville være ved. Jeg hadde støtt på ham en måned tidligere, til overmål på Karl Johan, landets paradegate. Jeg hadde gått der, eller snarere spankulert, i det fine sensommerværet; som jeg husker det gikk jeg og struttet av velvære, kanskje også av stolthet, fordi jeg nettopp hadde passert vinduene i Tanum, bokhandelen, hvor jeg kunne nikke gjenkjennende til mange av omslagene. Jeg kan til og med huske at jeg tenkte, idet jeg tok inn den solglitrende fontenen i Studenterlunden og de kjære omgivelsene: Alt er perfekt. Og så møter jeg Amund Holth. Det vil si, jeg ser ikke at det er Amund Holth, jeg kjenner ham ikke igjen.

Men mannen som passerer, stopper med et overrasket “Hei!”.

Og så: “John Richard?” Jeg nølte, bladde i hukommelsens portrettgalleri, trodde det måtte være faren til en av mine venner, men så var det Amund Holth, en jeg hadde gått sammen med på barneskolen; det var bare det at Amund Holth, altså en jevnaldrende, sto der foran meg med grått hår og med et ansikt som en – jeg kan erindre at jeg vegret meg for å tenke ordene – gammel mann. Og det kom for meg at det ikke var lenge siden vi, som barn på 17. mai, marsjerte oppover denne gaten, Karl Johan, vannkjemmede og i blå blazere (med en 50-lapp som sved i innerlommen) og med flagg i hånden. Vi snakket lenge, lo mye, men jeg stirret hele tiden på dette grå håret, dette, hva skal jeg si, visne fjeset. Til tross for en opprømt mimikk, virket Amund Holth “stoppet”. Som om fjæren i urverket hans hadde gått i stykker. Var dette den spretne jyplingen som med blåserøret skjøt et rognebær i øyet på Gorilla-Knutsen og dermed skapte en legende som ble husket og gjenfortalt av iallfall tjuefem personer resten av livet? Da 17

jeg ruslet hjemover, halvt i sjokk, ante det meg at han kunne ha sett på meg og tenkt nøyaktig det samme, enda jeg bare så vidt har antydning til grått hår. (Amund, og mens et grøss krøp fra halebenet og opp mot nakken: Er det John Richard, snørrvalpen som i sjette klasse spiste en hel bok og skremte vannet av tre lømler i Gaten uten navn?)

Holth! Som en kommando. Alt var ikke perfekt. Noe var galt. Hva var galt? Døden var galt. Døden var til. (Fra jeg var liten, har det alltid gitt et støkk i meg når folk sier eller roper: Tiden er ute!)

En dag blåser du et rognebær i fleisen på skolens mest fryktede lærer, og så, uten å fatte hvor fort dagene går, legges du i et hull i bakken.

Jeg satt i gyngestolen (som en gammel mann?), plutselig i villrede om hvorfor jeg befant meg her på øya. Hadde jeg kanskje ikke siden dette møtet, dette stikkende memento mori, gått rundt og forbannet tidens elv? Vært fylt av vemod? Eller et større vemod enn ellers? For det måtte være livets største gåte: At vi maktet å holde dødens uavvendelighet på armlengdes avstand, til og med ute av bevisstheten. Så møter vi Amund Holth og en varselsplakat spretter opp som et troll i eske.

Straks jeg hadde tenkt dette, visste jeg at jeg tross alt hadde tenkt det før, ja, allerede som ganske ung. Jeg bannet innvendig, gynget frem og tilbake mens jeg stirret mot et punkt i horisonten, ennå synlig selv om det var kveld. Døden var, om enn fryktelig, et trivielt problem. Fordi man ikke kunne løse det. (Til og med Walt Whitman kom til kort her.) Du kunne forberede deg, javel, men ikke løse det. Jeg kan huske at jeg ble ergerlig for at jeg forsøkte å avlede meg selv med denne grusomme, like fullt floskelaktige tanken. Årsaken til min reise var ikke så enkel, eller jeg holdt på å si: konven18

sjonell. Dessuten: Jeg var jo alt død. Jeg slapp å tenke på døden.

Enn kvalmen?

Jo, kvalmen. Men hva lå bak kvalmen?

Jeg tror uansett jeg kan sverge: Det siste jeg tenkte på, var kvinner.

Eller Vishnu. Muligheten av noe som Vishnu.

Jeg fikk ikke tenkt mer. Jeg sovnet i gyngestolen. Momentant. Også dette var besynderlig. Vanligvis hadde jeg problemer med å sovne i det hele tatt.