Dødens_disippel

T YPE-I T AS, 05.01.2012 ORDRE: 24753 (s . 1 av 473)

Dødens disippel

T YPE-I T AS, 05.01.2012 ORDRE: 24753 (s . 3 av 473)

Hjorth/Rosenfeldt

Dødens disippel Kriminalroman

Oversatt av HĂĽvard Syvertsen

T YPE-IT AS, 05.01.2012 ORDRE: 24753 (s . 4 av 473)

Originalens tittel: Lärjungen Copyright © 2011 Michael Hjorth & Hans Rosenfeldt Norsk utgave © 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Published by agreement with Norsteds Agency www.aschehoug.no Satt med 10,3/11,5 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: 70g Holmen Book Cream 1,8 Printed in Germany GGP Media GmbH, Pössneck 2012 ISBN 978-82-03-21467-7

T YPE-I T AS, 05.01.2012 ORDRE: 24753 (s . 5 av 473)

Da taxien tok av til Tollénsvägen like før klokka halv åtte om kvelden, trodde ikke Richard Granlund at dagen hans kunne bli særlig verre. Fire dager i München og omegn. Salgsreise.

I Tyskland jobbet de stort sett som vanlig i juli. Kundemøter fra morgen til kveld. Fabrikker, møterom og en uendelig mengde kaffe. Han var sliten, men fornøyd. Transport- og prosessbånd var kanskje ikke det mest sexy man kunne drive med, det var sjelden jobben hans vakte nysgjerrighet, og den ble aldri noe samtaleemne ved middager eller i selskaper, men de solgte godt.

Båndene. De solgte svært godt.

Flyet fra München skulle ta av 9.05. Han ville være i Stockholm ti på halv tolv. Ta en liten tur innom kontoret. Komme à jour. Dra hjem omtrent klokka ett. Spise en sen lunsj med Katharina og så bruke resten av ettermiddagen i hagen sammen med henne. Det var det som hadde vært planen.

Helt til han fikk vite at avgangen klokka 9.05 til Arlanda var kansellert. Han stilte seg i køen foran Lufthansas kundeservice og ble booket om til klokka 13.05 i stedet. Fire timer til på Flughafen München Franz Josef Strauss. Han følte ingen trang til å le. Med et lett oppgitt sukk dro han opp telefonen og skrev en sms til Katharina. Hun måtte spise lunsj uten ham.

Men forhåpentligvis kunne de likevel få tilbrakt noen timer i hagen. Hvordan var været? Kanskje de kunne ta en drink på altanen senere på kvelden. Han kunne kjøpe med seg noe nå som han hadde tid.

Katharina svarte med en gang. Kjedelig med forsinkelsen.

Hun savnet ham. I Stockholm var været strålende så en drink ville være topp. Gi meg en overraskelse. Kyss.

Richard gikk til en av de butikkene som fremdeles reklamerte 5

T YPE-IT AS, 05.01.2012 ORDRE: 24753 (s . 6 av 473)

med taxfree, på tross av at han var overbevist om at det ikke lenger var aktuelt for det absolutte flertallet av reisende. Han fant hylla med ferdigblandede drinker og valgte en flaske han dro kjensel på fra tv-reklamen. Mojito Classic.

På vei til aviskiosken sjekket han flyet på tavlen over avganger. Gate 26. Han beregnet ti minutter på å komme seg dit.

Richard satte seg med en kaffe og et smørbrød mens han bladde i det nyervervede nummeret av Garden Illustrated. Tiden sneglet seg av gårde. Han vindusshoppet litt i butikkene på flyplassen, kjøpte enda et blad, et innredningsblad denne gangen, og drakk en flaske mineralvann på en ny kafé. Etter en tur på toalettet var det endelig på tide å gå til gaten. Der ble han møtt av den neste overraskelsen. Flyet 13.05 var forsinket.

Ny boardingtid var 13.40. Beregnet avgang 14.00. Richard tok fram telefonen igjen. Han informerte Katharina om den nye forsinkelsen og ga uttrykk for sitt hat mot fly i alminnelighet og Lufthansa i særdeleshet. Det kom ikke noe svar på sms-en.

Han ringte.

Ingen svarte.

Kanskje hun hadde funnet noen å spise lunsj med i byen.

Han puttet telefonen i lomma og lukket øynene. Det var ingen grunn til å hisse seg opp over tingenes tilstand; det var likevel ingenting han kunne gjøre.

Kvart på to ønsket den unge kvinnen bak skranken dem velkommen om bord og beklaget forsinkelsen. Da de hadde kommet på plass i kabinen og besetningen hadde hatt den rutinemessige sikkerhetsgjennomgangen som ingen fulgte med på allikevel, snakket kapteinen til dem. De hadde en lampe som indikerte en feil. Sannsynligvis var det bare en feil på selve lampen, men de kunne ikke ta noen sjanser. En tekniker var på vei for å undersøke. Kapteinen ba om unnskyldning og håpet på forståelse. Det ble fort varmt på flyet. Richard kjente hvordan hans vilje til å vise forståelse og hans tross alt relativt gode humør rant av ham i samme takt som skjorta ble stadig våtere på ryggen og under armene. Så kom kapteinen tilbake. Gode nyheter. Feilen var rettet. Litt dårligere nyheter. De hadde ikke rukket avgangstiden, og slik det så ut nå var det ni fly foran dem i køen, men så fort det ble deres tur skulle de påbegynne flyturen til Stockholm.

Han ba om unnskyldning.

6

T YPE-I T AS, 05.01.2012 ORDRE: 24753 (s . 7 av 473)

De landet på Arlanda 17.20.

To timer og ti minutter forsinket.

Eller drøyt seks timer.

Alt ettersom hvordan man så det.

På veien til bagasjeutleveringen ringte Richard hjem en gang til. Ikke noe svar. Han prøvde mobilen til Katharina. Svareren kom på etter fem ringetoner. Antakelig var hun ute i hagen og kunne ikke høre at det ringte. Richard kom ut i den store hallen der bagasjebåndene var. Ifølge monitoren over bånd tre ville det ta åtte minutter før bagasjen fra flight LH2416 ankom.

Det tok tolv.

Og enda et kvarter før det gikk opp for Richard at bagen hans ikke var med.

Ny køståing for å melde tapet til Lufthansas kundeservice.

Etter å ha levert bagasjekvitteringen, adressen og en så god beskrivelse av bagen som mulig, kom Richard seg ut i ankomsthallen og gikk for å finne en taxi. Varmen slo imot ham da han kom ut av svingdørene. Det var virkelig sommer. De skulle ha en fin kveld. Han kjente det gode humøret vende litt tilbake ved tanke på drinken med rom i kveldsolen på altanen. Han stilte seg i kø for en taxi fra Taxi Stockholm, Kurir eller 020. Da de svingte ut fra Arlanda, fortalte sjåføren at trafikken i Stockholm hadde vært helt vill den dagen. Helt vill. Samtidig bremset han ned til litt under 50 kilometer i timen og ble sugd opp av en tilsynelatende uendelig bilkø som utgjorde sørgående E4.

Så da taxien tok av til Tollénsvägen, trodde ikke Richard Granlund at dagen kunne bli særlig verre.

Han betalte med kort og gikk gjennom den blomstrende og velstelte hagen opp mot huset. Han satte ned vesken og plastposen innenfor døren.

– Hallo!

Ikke noe svar. Richard tok av seg skoene og gikk ut på kjøkkenet. Han kastet et blikk ut gjennom vinduet for å se om Katharina var ute, men der var det tomt. Akkurat som på kjøkkenet. Ikke noen lapp der den ville ha ligget hvis hun hadde skrevet en. Richard løftet telefonen og sjekket den. Ingen tapte anrop eller sms. Lufta var innestengt i huset. Sola sto på. Katharina hadde ikke tatt ned markisene. Richard låste opp døren til altanen og satte den på vid vegg. Så gikk han opp trappa.

Han følte seg skitten og svett helt inn til underbuksene. Han 7

T YPE-IT AS, 05.01.2012 ORDRE: 24753 (s . 8 av 473)

dro av seg slipset og begynte å kneppe opp skjorta på vei opp trappa, men stoppet bevegelsen da han nådde fram til soverommet. Katharina lå på senga. Det var det første han merket seg.

Så forsto han raskt tre ting.

Hun lå på magen.

Hun var bundet.

Hun var død.

T

-banen ristet av nedbremsingen. Moren med barnevogn som sto foran Sebastian Bergman, grep litt hardere rundt stålrøret ved siden av seg og kikket seg nervøst rundt. Hun hadde vært i helspenn helt fra hun hadde kommet på banen ved S:t Eriksplan, og på tross av at den gråtende gutten hennes hadde sovnet allerede etter et par stasjoner, virket det ikke som hun skulle få falle til ro. Det var tydelig at hun ikke likte å måtte stå i trengselen med så mange fremmede. Det kunne Sebastian se flere tegn på. De åpenbare forsøkene på å holde den minimale private sfæren intakt ved hele tiden å bevege føttene for å slippe å dulte borti noen. Den litt fuktige overleppen.

Det vaktsomme blikket som ikke fant feste noe sted. Sebastian hadde prøvd å smile beroligende til henne, men hun flyttet fort blikket bort som svar og fortsatte med scanningen av omgivelsene, anspent og på vakt. Sebastian så seg i stedet rundt i den overfylte vogna som med et metallisk hvin hadde stoppet igjen i tunnelen like etter Hötorget. Etter noen minutters stans i mørket, fortsatte toget langsomt framover igjen og beveget seg krypende inn mot T-Centralen. Vanligvis pleide han ikke å ta T-bane og aldri i rushtiden eller i turistsesongen. Det var for ståkete og ubekvemt. Han kunne ikke for sitt bare liv bli vant til den kollektive menneskeheten med alle dens lyder og lukter.

Han pleide å gå eller ta taxi. Holde folk på avstand. Stå på utsiden. Det var sånn det hadde pleid å være. Men ingenting var som det pleide lenger.

Ingenting.

Sebastian lente seg mot døren i enden av vogna og kikket inn i neste vogn. Han kunne se henne gjennom det lille vinduet. Det blonde håret, ansiktet lent framover, hun leste i en avis. Han skjønte at han smilte for seg selv da han så henne.

8

T YPE-I T AS, 05.01.2012 ORDRE: 24753 (s . 9 av 473)

Som alltid byttet hun tog på T-Centralen. Gikk med raske skritt ned steintrappa til den røde linjen. Det var enkelt for ham å følge etter henne. Hvis han bare holdt avstanden ble han skjult av alle forbipasserende reisende og kartlesende turister.

Han holdt avstanden.

Ville ikke miste henne.

Men måtte ikke bli oppdaget.

Det var en vanskelig balansegang, men han begynte å bli god.

Da t-banen på den røde linjen bremset opp inne på Gärdet stasjon tolv minutter senere, ventet Sebastian litt før han gikk ut av den lyseblå vogna. Her var han nødt til å være mer forsiktig. Det var færre mennesker på perrongen, de fleste passasjerene hadde gått av på en tidligere stasjon. Sebastian hadde valgt vogna foran henne slik at hun hadde ryggen mot ham da hun gikk ut. Hun hadde fått opp farten skikkelig og var allerede halvveis til rulletrappa da han fikk øye på henne. Også kvinnen med barnevogna hadde tydeligvis skullet av på Gärdet og Sebastian valgte å holde seg bak henne i tilfelle hun som han fulgte etter av en eller annen grunn skulle snu seg. Barnevognkvinnen trillet vogna i bedagelig tempo etter menneskene som strømmet mot rulletrappene, antakelig i den forhåpning at hun slapp trengselen lenger fram. Mens han gikk bak kvinnen med barnevogna forsto han hvor like de var.

To mennesker som alltid hadde behov for å holde avstand.

E

n kvinne.

Død.

Hjemme.

Vanligvis var ikke det noen grunn til å kalle inn Riksmordkommisjonen og Torkel Höglunds team.

I de fleste tilfellene var det en tragisk avslutning på en familiekrangel, en omsorgstvist, et sjalusidrama, en festkveld stinn av alkohol med det som viste seg å være feil mennesker.

Alle som jobbet i politiet visste at når kvinner ble drept i hjemmet, fant man som oftest gjerningsmannen blant de nærmeste. Det var derfor ikke noe rart at Stina Kaupin lekte med tanken om at hun hadde snakket med drapsmannen da hun tok imot samtalen til 112 like etter klokka halv åtte.

9

T YPE-IT AS, 05.01.2012 ORDRE: 24753 (s . 10 av 473)

– SOS 112, hva har skjedd?

– Kona mi er død.

Det var vanskelig å oppfatte resten av det mannen sa. Stemmen var grøtete av sorg og sjokk. I lange perioder var han så taus at Stina trodde at han hadde lagt på. Så hørte hun hvordan han prøvde å få pusten under kontroll. Stina måtte streve for å få adressen. Mannen i telefonen gjentok bare at kona hans var død, og at det var mye blod. Blod overalt. Kunne de komme? Vær så snill? Stina fikk et indre bilde av en middelaldrende mann med blodige hender som sakte, men sikkert begynte å forstå hva han hadde gjort. Til slutt fikk hun likevel adressen. I Tumba. Hun bad anmelderen – og den sannsynlige drapsmannen – å bli værende der han var og ikke røre noe i huset. Hun skulle sende politi og ambulanse til stedet. Hun la på og sendte oppdraget videre til Södertörnpolitiet i Huddinge som så sørget for at en patruljebil kjørte til adressen.

Erik Lindman og Fabian Holst holdt akkurat på å avslutte en noe sen fastfood-middag i politibilen da de fikk ordre om å dra til Tollénsvei nummer 19.

De var framme ti minutter senere. De gikk ut av politibilen og så opp mot huset. Ingen av politimennene var interessert i hagestell, men skjønte at her hadde noen lagt ned atskillige timer og kroner for å frambringe den nærmest perfekte, struttende prakten som omsluttet det gule trehuset.

Da de hadde kommet halvveis opp hagegangen, ble utgangsdøren åpnet. Begges hender flyttet seg refleksmessig mot hylsteret på høyre hofte. Mannen i døren sto med åpen skjorte og så på de uniformerte politimennene med et nærmest fraværende uttrykk.

– Det trengs ingen ambulanse.

Politimennene utvekslet et raskt blikk. Mannen i døren var åpenbart i sjokk. Mennesker i sjokk agerte etter sine egne regler. Uforutsigbart. Ulogisk. Riktignok virket mannen kraftløs og nedtynget, men de hadde ikke planer om å ta noen sjanser.

Lindman fortsatte forover mens Holst saknet skrittene og beholdt hånden i nærheten av tjenestevåpenet.

– Richard Granlund? spurte Lindman mens han tok de siste skrittene fram mot mannen som hadde blikket festet skrått på et sted bak ham.

– Det trengs ingen ambulanse, fortsatte mannen med en 10

T YPE-I T AS, 05.01.2012 ORDRE: 24753 (s . 11 av 473)

klangløs stemme. – Den kvinnen jeg snakket med, hun sa at hun skulle sende en ambulanse. Det trengs ikke. Jeg glemte å si det …

Lindman var framme ved mannen. Han tok ham lett i armen.

Den fysiske kontakten gjorde at mannen i døren rykket til og snudde seg mot ham. Så på ham med et undrende uttrykk, som om han fikk øye på politimannen for første gang og ble overrasket over at han hadde greid å komme så tett på.

Ikke noe blod på hendene eller klærne, merket Lindman seg.

– Richard Granlund?

Mannen nikket.

– Jeg kom hjem og der lå hun …

– Hjem fra hvor?

– Hva? – Hvor kom du hjem fra? Hvor hadde du vært? Kanskje var tidspunktet for utspørring av mannen, som så åpenbart var i sjokk, dårlig valgt, men opplysningene man kunne få ved første kontakt ville kunne sammenlignes med dem som ble oppgitt i eventuelt senere avhør.

– Tyskland. Jeg har jobbet. Flyet var forsinket. Eller … først var det kansellert og så ble det forsinket og så tok det enda lengre tid fordi bagasjen …

Mannen ble stille. En tanke eller en innsikt lot til å ha slått ham. Han så på Lindman med en klarhet i blikket som ikke hadde vært der tidligere.

– Kunne jeg reddet henne? Hvis jeg hadde kommet når jeg skulle, ville hun vært i live, da?

Det var naturlig ved dødsfall, tenk om-grubling, Lindman hadde hørt tilsvarende mange ganger før. I flere saker han hadde vært innblandet i, hadde mennesker dødd fordi de var på feil sted til feil tidspunkt. De krysset gaten på akkurat det tidspunktet en fyllekjører passerte. De overnattet i campingvogna akkurat den natten gassen begynte å lekke. De tok snarveien over skinnene idet toget kom. Ledninger som falt ned, rusede, voldelige menn, biler på feil side av veien. Slumpetreff, tilfeldigheter. Et par glemte nøkler kunne forsinke en nettopp de sekundene som trengtes for at man ikke ville rekke over den jernbaneovergang en uten varsling. Et forsinket fly kunne føre til at ens kone var alene lenge nok til at en morder kunne slå til. Tenk om-grublerier.

11

T YPE-IT AS, 05.01.2012 ORDRE: 24753 (s . 12 av 473)

Alminnelige ved dødsfall.

Umulige å besvare.

– Hvor er kona di, Richard? spurte Lindman i stedet med rolig stemme.

Mannen i døren lot til å tenke over spørsmålet. Måtte skifte spor fra opplevelsene på hjemreisen og den eventuelle skylden som helt plutselig hadde blitt lagt på ham til situasjonen her og nå. Til det forferdelige.

Til det han ikke hadde kunnet forhindre.

Til slutt havnet han på riktig spor.

– Der oppe. Richard gjorde en bevegelse skrått bakover og begynte å gråte. Lindman ga tegn til kollegaen om at han skulle gå opp i andre etasje mens han selv fulgte den gråtende mannen inn i huset. Man kunne aldri, skulle aldri, være sikker, men Lindman fikk en bestemt følelse av at det ikke var en drapsmann han eskorterte inn på kjøkkenet mens han holdt armen rundt skuldrene hans.

Ved foten av trappa trakk Holst tjenestevåpenet og holdt det ned langs benet. Hvis den sønderknuste mannen som kollegaen holdt med selskap, ikke var drapsmannen, fantes det en liten mulighet for at han, eller hun, selv om det var mye mindre vanlig, fremdeles var i huset. På toppen av trappa åpnet et mindre rom seg. Takvinduer. Toseters sofa, tv og blu-ray. På veggene, bokhyller med bøker og filmer. Fire dører. To var åpne, to var lukket. Fra toppen av trappa kunne Holst se den nederste delen av den døde kvinnen på soverommet. I senga. Det betydde at Riksmord skulle informeres, tenkte han mens han gikk raskt inn i det andre rommet med åpen dør, et arbeidsrom. Tomt. De to lukkede dørene førte til et toalett og til en garderobe. Begge rommene var tomme. Holst satte våpenet tilbake i hylsteret og nærmet seg soverommet. Han stoppet i døråpningen.

En oppfordring fra Riksmordkommisjonen hadde sirkulert i en ukes tid. De skulle informeres hvis et dødsfall oppfylte visse kriterier.

Hvis offeret ble funnet i et soverom.

Hvis offeret var bundet.

Hvis halsen var skåret over på offeret.

12

T YPE-I T AS, 05.01.2012 ORDRE: 24753 (s . 13 av 473)

M

obilen til Torkel avbrøt den siste strofen av «Ja må hon leva» og han svarte mens han trakk seg tilbake til kjøkkenet. I bakgrunnen ble det ropt hurra.

Vilma hadde bursdag.

Tretten.

Tenåring.

Egentlig hadde dagen vært på fredag, men da hadde det vært jentemiddag og filmkveld. Eldre, kjedeligere slektninger, som faren, måtte komme på en hverdagskveld. Sammen med Yvonne hadde Torkel kjøpt en mobil til datteren. En helt ny.

Hennes egen. Hittil hadde Vilma måttet overta de avlagte fra storesøsteren, eller Yvonnes og hans når de fikk nye på jobben.

Men nå fikk hun en ny. En som hadde Android, mente Torkel å huske at Billy hadde sagt at det het, da Torkel ba ham om hjelp til å velge modell og merke. Yvonne fortalte at Vilma i prinsippet hadde sovet sammen med den siden fredag.

I anledning kvelden var kjøkkenbordet omgjort til gavebord.

Storesøster hadde kjøpt maskara, øyenskygge, lipgloss og foundation. Vilma hadde fått det på fredag, men hadde lagt det fram igjen for å vise den samlede presangfangsten. Torkel løftet opp maskaraen som lovte opp til ti ganger så store øyevipper ved bruk, mens han hørte på opplysningene som ble meddelt ham i telefonen.

Drap. I Tumba. En kvinne, bundet i soverommet og med overskåret hals.

Torkel syntes det var altfor tidlig for Vilma å bruke sminke, men fikk beskjed om at hun jammen var den eneste i sjette som ikke brukte sminke og at det i sjuende ville være helt utenkelig å komme på skolen uten make-up. Torkel kjempet ikke imot særlig lenge. Tidene forandret seg, han visste at han skulle være takknemlig for at han ikke hadde måttet ta den diskusjonen da Vilma begynte i fjerde. På skolen fantes de foreldrene som hadde måttet ta den da. Ta den og åpenbart tape.

Alt tydet på at det var det tredje offeret.

Torkel avsluttet samtalen, la maskaraen tilbake på bordet og vendte tilbake til stuen.

Han ropte på Vilma som sto og snakket med mormor og morfar. Hun så ikke helt misfornøyd ut med å ha fått en unnskyldning til å avslutte samtalen med de eldre slektningene.

Hun kom mot Torkel med en viss forventning i blikket, som 13

T YPE-IT AS, 05.01.2012 ORDRE: 24753 (s . 14 av 473)

om hun trodde at han hadde vært ute i kjøkkenet og ordnet med en overraskelse.

– Jeg er nødt til å dra, vennen min.

– Er det Kristoffer?

Det tok noen sekunder før Torkel i det hele tatt forsto spørsmålet. Kristoffer var den nye mannen til Yvonne. Han visste at de hadde vært sammen i noen måneder. Torkel hadde møtt ham for første gang i kveld. Gymnaslærer. Knapt femti. Skilt med barn. Virket som en hyggelig fyr. Torkel hadde overhodet ikke vært inne på tanken om at møtet deres kunne oppfattes som anstrengt, ubekvemt eller på noe slags vis et problem, derfor skjønte han heller ikke spørsmålet fra datteren med det samme. Men Vilma tok åpenbart den korte betenkningstiden som bevis for at hun hadde truffet spikeren på hodet.

– Jeg sa at hun ikke skulle invitere ham, sa hun og så mutt ut.

Torkel ble fylt av ømhet for datteren. Hun ville beskytte ham. Tretten år gammel ville hun skåne ham for kjærlighetssorg. I hennes verden var det antakelig en veldig ubehagelig situasjon. Hun ville sikkert ikke villet møte sin forhenværende kjæreste sammen med en annen. Hvis hun nå hadde hatt noen kjæreste, det var ikke Torkel sikker på. Han strøk henne ømt over kinnet.

– Jeg er nødt til å jobbe. Det har ingenting med Kristoffer å gjøre.

– Sikkert?

– Helt sikkert. Jeg hadde vært nødt til å stikke selv om det bare hadde vært deg og meg her. Du vet jo hvordan det er.

Vilma nikket. Hun hadde levd lenge nok sammen med ham til å vite at han forsvant når han måtte og ble bort så lenge det var nødvendig.

– Er det noen som har dødd?

– Ja. Torkel hadde ikke planer om å si noe mer. Han hadde tidlig bestemt seg for at han ikke ville være en som fikk barnas oppmerksomhet ved å fortelle spennende og groteske detaljer fra jobben. Vilma visste det. Så hun spurte ikke noe mer, nikket bare en gang til. Torkel så alvorlig på henne.

– Jeg synes det er fint at mamma har møtt en mann.

– Hvorfor det?

14

T YPE-I T AS, 05.01.2012 ORDRE: 24753 (s . 15 av 473)

– Hvorfor ikke? Bare fordi hun ikke er sammen med meg, skal hun vel ikke måtte være alene.

– Har du møtt noen?

Torkel nølte et øyeblikk. Hadde han det? Han hadde hatt et slags forhold til Ursula, den gifte kollegaen hans, men de hadde ikke definert hva det var. De hadde ligget sammen når de var av gårde på jobb. Aldri i Stockholm. Aldri en middag sammen eller hverdagslige samtaler om det personlige og private. Sex og jobbprat. Det var alt. Og nå var det ikke det engang. For noen måneder siden hadde han tatt sin gamle kollega Sebastian Bergman med i en etterforskning og siden da hadde han og Ursula bare jobbet sammen. Det plaget Torkel. Mer enn han ville vedkjenne seg. Ikke det at forholdet deres, eller hva det nå var, helt åpenbart var på hennes betingelser, det kunne han leve med, men han savnet henne. Mer enn han hadde trodd at han ville gjøre. Det irriterte ham. På toppen av alt lot det til at hun hadde kommet nærmere Micke igjen, mannen sin. For noen helger siden hadde de til og med vært på weekendtur til Paris.

Så om han hadde møtt noen?

Antakelig ikke, og det kompliserte i forholdet var i hvert fall ikke noe han hadde tenkt å forklare for en som nettopp var blitt tenåring.

– Nei, svarte han, – jeg har ikke møtt noen. Men nå må jeg virkelig dra.

Han klemte henne. Hardt.

– Gratulerer med dagen, hvisket han. – Jeg er glad i deg.

– Jeg er glad i deg, også, svarte hun. – Og i mobilen min.

Hun trykket de nyglansede leppene lett mot kinnet hans.

Torkel hadde fremdeles et smil på leppene da han satte seg i bilen og kjørte mot Tumba.

Han ringte til Ursula.

Hun var allerede på vei.

I bilen hadde Torkel tatt seg i å håpe at dette skulle vise seg å være noe annet. En annen. At det ikke skulle ha noen sammenheng med de andre døde kvinnene. At det skulle vise seg at det var første gangen. Men det var det ikke. Det skjønte Torkel da han kikket inn på soverommet.

Nylonstrømpene. Nattkjolen. Plasseringen.

15

T YPE-IT AS, 05.01.2012 ORDRE: 24753 (s . 16 av 473)

Det var den tredje.

Ursula var allerede i gang med å ta bilder. Hun beveget seg forsiktig rundt i rommet, nøye med ikke å tråkke i blodet som lot til å være overalt. Hvis hun kunne, var hun alltid den første på åstedet. Hun kikket opp, nikket og fortsatte å fotografere.

Torkel stilte spørsmålet som han allerede visste svaret på.

– Den samme?

– Garantert.

– Jeg snakket med Lövhaga igjen på vei hit. Han sitter der han sitter.

– Det visste vi vel, eller?

Torkel nikket. Han likte ikke denne saken, tenkte han mens han sto i døren og betraktet den døde kvinnen. Han hadde stått i andre dører, inn til andre soverom og betraktet andre kvinner i nattkjole, med hender og føtter bundet med nylonstrømper, voldtatt og med halsen skåret over. I 1995 hadde de funnet den første. Fulgt av tre til før de sent på våren -96 kunne pågripe drapsmannen.

Hinde ble dømt til livstid på Lövhaga.

Han anket ikke en gang.

Han satt der ennå.

Men de nye ofrene var identiske kopier. Hender og føtter bundet på samme måte. Halsen maltraktert. Til og med den hvitblå fargen på nattkjolen var lik. Det betydde at de ikke bare hadde å gjøre med en voldsom seriemorder, men en copycat.

En som av en eller annen grunn kopierte femten år gamle drap.

Torkel kikket ned i notisboken og snudde seg mot Ursula igjen.

Hun hadde vært med den gangen på nittitallet. Hun, Sebastian og Trolle Hermansson, som senere hadde fått ufrivillig pensjon.

– Mannen sa at han fikk svar på en sms ved nitiden i dag tidlig, men ikke klokka ett, sa han.

– Det kan stemme. Hun har vært død i mer enn fem timer, men mindre enn femten.

Torkel bare nikket. Han visste at Ursula hadde rett. Hvis han hadde spurt hadde hun pekt på at rigor ikke hadde nådd benene, mangelen på autolyse, påbegynt tache noire og annen rettsmedisinsk terminologi som han på tross av alle årene i politiet ikke hadde tatt bryet med lære seg. Hvis man spurte gikk det an å få det på vanlig svensk.

Ursula tørket svette fra pannen med baksiden av hånden.

16

T YPE-I T AS, 05.01.2012 ORDRE: 24753 (s . 17 av 473)

Det var flere grader varmere i andreetasjen enn i første. Julisola hadde stått på hele dagen. Det surret fluer i rommet, tiltrukket av blodet og den, for øyet fremdeles usynlige, men påbegynte forråtnelsen.

– Nattkjolen? spurte Torkel etter å ha sveipet over senga en siste gang med blikket.

– Hva er det med den? Ursula senket kamera og viste fram det robuste bomullsplagget.

– Den er dratt ned.

– Det kan ha vært ektemannen. Som har villet skjule henne litt.

– Jeg spør om han har rørt henne.

Torkel forlot plassen sin i døren. Gikk ned til den utrøstelige mannen i kjøkkenet. Han likte virkelig ikke denne saken.

D

en høye mannen hadde sovet i noen timer. Kommet hjem og stupt i seng. Det gjorde han alltid. Ritualer. Adrenalinet hadde strømmet gjennom kroppen. Han visste ikke helt hva som skjedde, men etterpå føltes det som om han hadde brukt en ukes energilager på den korte tiden han hadde vært i aktivitet. Men nå var han våken. Klokka hadde ringt. Det var på tide å bli effektiv. Igjen. Han sto opp av senga. Det var så mye mer som skulle gjøres. Og alt var nødt til å bli gjort på riktig måte. I riktig rekkefølge.

Ritualer.

Uten dem ville alt være kaos. Skremmende kaos. Ritualer skapte kontroll. Ritualer gjorde det vonde mindre vondt. Smerten mindre smertefull. Ritualer holdt mørket på avstand.

Mannen koblet Nikon-kameraet til pc-en og lastet fort og rutinert over de 36 bildene.

Det første var da kvinnen gråtende og med armene i kryss over brystene sto og ventet på at han skulle gi henne nattkjolen å ha på seg. Det rant blod fra det ene neseboret, ned på underleppen. To dråper hadde sneiet det høyre brystet hennes på vei ned mot gulvet og etterlatt røde spor som etter regnet på ei vindusrute. Først hadde hun nektet å kle av seg. Hadde trodd at klærne kanskje ville beskytte henne. Redde henne.

17

T YPE-IT AS, 05.01.2012 ORDRE: 24753 (s . 18 av 473)

På det trettisjette og siste bildet stirret hun tomt rett inn i kameraet. Han hadde huket seg ned ved senga og lent seg tett inntil, så nært at han kjente varmen fra blodet som bare sildret fra det gapende hullet i halsen. På dette tidspunktet hadde det meste forlatt kroppen og mer eller mindre blitt sugd opp av sengeklærne og madrassen.

Han kontrollerte kjapt bildene mellom det første og det siste.

Nattkjolen på. Nylonstrømpene. Knutene. Trusene av. Før akten. Etter akten. Kniven og det den hadde gjort.

Skrekken.

Innsikten.

Resultatet.

Alt så bra ut. Han ville kunne bruke alle 36. Det var det beste.

På tross av den grenseløse kapasiteten til digitalkameraet, ville han holde det innenfor rammen av en gammeldags filmrull. 36 bilder. Ikke flere. Ikke færre.

Resultatet.

B

illy satt på kne ved ytterdøren og undersøkte låsen da Torkel kom ned trappa. Han snudde seg mot sjefen da han nærmet seg.

– Ingen skader på døren så vidt jeg kan se. Det meste tyder på at han ble sluppet inn.

– Altandøren sto åpen da vi kom, sa Torkel.

– Det var mannen som åpnet den da han kom hjem, nikket Billy. – Da hadde den vært låst.

– Er han sikker på det, han virker ganske fjern etter sjokket.

– Han hørtes sikker ut …

– Jeg spør ham en gang til. Hvor er Vanja?

– Utenfor. Hun kom nettopp.

– Det står en pc oppe på arbeidsrommet. Torkel nikket mot den trappa han nettopp hadde kommet ned. – Ta den med og se om dere finner noe. Finn gjerne noe som kobler henne sammen med de andre.

– Så dette er altså den tredje?

– Det er mye som tyder på det.

– Skal vi få med oss noen, eller …?

18

T YPE-I T AS, 05.01.2012 ORDRE: 24753 (s . 19 av 473)

Billy lot spørsmålet henge i luften. Torkel forsto at det han egentlig mente var: Skal vi få med oss Sebastian Bergman?

Torkel hadde selv tenkt tanken, men slått den fra seg med det samme. Ulempene var åpenbare og overgikk langt fordelene, men det hadde vært før denne kvelden.

Før den tredje.

– Vi får se det an.

– Jeg mener, med tanke på den som han kopierer …

– Vi ser det an, som sagt.

Billy forsto av tonefallet at han skulle slutte å spørre nå. Han nikket og reiste seg. Billy skjønte frustrasjonen til Torkel. De hadde ingen spor, eller rettere sagt, de hadde massevis. Skoog fingeravtrykk, sperma og hårstrå, men på tross av det var de ikke en millimeter nærmere noen pågripelse enn de hadde vært for 29 dager siden, da de fant den første kvinnen bundet og drept på samme måte. Den nærmest nonsjalante måten gjerningsmannen etterlot seg tekniske bevis, tydet på at den aktuelle personen visste at han ikke fantes i noe register. Han var altfor velorganisert til bare å være slurvete. Altså var han ikke tidligere straffet, i alle fall ikke for noen alvorlig forbrytelse.

Men villig til å ta sjanser. Eller nødt til å ta dem. Begge mulighetene var urovekkende. Det betydde at han med stor sannsynlighet ville slå til igjen.

– Ta med deg Vanja tilbake og gå gjennom alt sammen en gang til.

Hvis de bare kunne finne en forbindelse mellom ofrene, ville mye være vunnet. Da kunne man finne ut noe om gjerningsmannen og begynne å sirkle ham inn. Det verst tenkelige var at gjerningsmannen valgte ut kvinnene på måfå. At han så noen på byen, fulgte etter, kartla, la planer og ventet på det rette øyeblikket. Om det var slik, hvis det var måten han valgte ut ofrene på, ville de ikke ta ham før han gjorde en feil. Og hittil hadde han ikke gjort en eneste.

Billy tok trappa med raske klyv, kastet et kjapt blikk inn på soverommet der Ursula fremdeles jobbet og gikk inn på arbeidsrommet. Temmelig lite. Kanskje seks kvadrat. Et skrivebord i hjørnet med kontorstol foran. En pleksiglassplate under stolen for at hjulene ikke skulle skrape opp parketten. En lav benk med skriver, modem, ruter, papir, permer og kontormateriell.

19

T YPE-IT AS, 05.01.2012 ORDRE: 24753 (s . 20 av 473)

På veggen over skrivebordet hang en lang ramme med plass til åtte bilder. Offeret – Katharina het hun, med th, hvis Billy husket riktig, – alene på et bilde, smilende inn i kameraet foran et epletre, stråhatt over det mørke håret, hvit sommerkjole. Som et reklamefoto for den svenske sommeren. Fra Österlen, kanskje. Mannen – Richard – også alene på et av bildene. I akterenden på en seilbåt. Solbriller, sommerbrun, konsentrert. På de andre seks bildene var de sammen. Tett sammen, omfavnet, smilende. Lot til å reise mye. Et av bildene var tatt på en kritthvit sandstrand med palmer i bakgrunnen og på to av de andre kunne Billy identifisere New York og Kuala Lumpur. Tydeligvis ingen barn.

Så denne gangen var det i hvert fall ingen som hadde mistet moren sin.

Han ble stående foran bildene. Betraktet de kjærlighetsfulle smilene til paret. De holdt rundt hverandre på alle bildene. Kanskje var det slik de alltid poserte foran et kamera. Kanskje det bare var et spill for at omverdenen skulle se hvor fantastisk de hadde det sammen. Men i så fall var det ikke synlig, begge så oppriktig og naturlig lykkelige ut der de sto omsluttet av hverandre. Billy var ikke helt i stand til å rive seg løs fra bildene av mannen og kvinnen. Det var noe med lykken deres som rammet ham. De virket så glade ut. Så forelskede. Så levende. Billy pleide aldri å bli berørt på en slik måte. Han hadde ikke vanskeligheter med å beholde en profesjonell avstand mellom seg selv og ofrene. Selvfølgelig ble han alltid påvirket, selvfølgelig hadde han medlidenhet med ofrene og de pårørende, men spissen på sorgen pleide ikke å trenge så langt inn. Han visste godt hvorfor det var annerledes denne gangen. Han hadde nettopp møtt noen som hadde et gledesfylt blikk og innbydende smil som minnet om kvinnen på bildene, og selv var han den mannen som stolt berørte henne. Det ga tragedien flere dimensjoner og gjorde den virkelig for ham. Han tenkte på My. Hvordan hun på morgenen hadde dratt opp dyna og søvnig klemt rundt ham. Hvordan hun hadde prøvd å få ham til å bli en liten stund til og en liten stund til og en liten stund til helt til morgenen fullstendig hadde forsvunnet. Bildet av den smilende My passet sammen med de romantiske bildene foran ham, men absolutt ikke sammen med den grotesk forvridde, bundne og voldtatte kvinnen i rommet ved siden av. Likevel var det samme kvinne.

20

T YPE-I T AS, 05.01.2012 ORDRE: 24753 (s . 21 av 473)

Et sekund så han for seg at det var My som lå der på magen i den store dammen med blod. Han snudde på hodet og lukket øynene. Den redselen hadde han aldri besøkt før.

Aldri.

Og han kunne ikke nærme seg den igjen. Det visste han. Han måtte aldri slippe inn volden og skrekken og la det forgifte hans indre. Det ville ødelegge kjærligheten. Den ville bli engstelig, hele tiden urolig. Behovet for å skille mellom privatlivet og arbeidet ble fullstendig glassklart for ham, uten den distansen ville han miste alt. Men foreløpig var han helt alene om å kjempe den kampen, han ville ikke kunne dele den med henne.

Forholdet deres var for nytt. Han kunne klemme henne, holde henne hardt, men ikke dele den følelsen. Den var for mørk og for bunnløs til at han kunne føre den inn i forholdet. Han ville klemme henne lenge når han kom hjem. Veldig lenge. Hun kom til å spørre hvorfor. Han kom til å lyve. Dessverre. Men han ville ikke vise henne sannheten. Billy snudde seg, tok laptopen fra skrivebordet og gikk ned for å møte Vanja.

D

en høye mannen ga pc-en beskjed om å skrive ut samtlige bilder, og skriveren svarte straks med en effektiv surring.

Mens bildene kom ut i 10x15 på glanset fotopapir, lagde han en ny mappe for bildene på skjermen, kopierte den, gikk inn på den passordbeskyttede nettsiden, identifiserte seg som administrator og lastet inn mappen. Siden hadde det intetsigende navnet fygorh.se. Navnet var egentlig bare en tilfeldig valgt kombinasjon av bokstaver der den eneste hensikten hadde vært ikke å havne høyt opp hos en eller annen søkemotor. Om noen som ikke hadde noe på siden å gjøre mot formodning likevel skulle finne fram til den, ble man møtt av en tekst med dårlig layout, nesten uleselig over den fargeglade og urolige bakgrunnen. Tekstene, som skiftet både font og farge helt tilfeldig, var utdrag fra bøker, statlige utredninger, avhandlinger, andre nettsider og rene meningsløsheter uten avsnitt eller mellomrom.

Alt sammen mens merkelige bilder og tegninger avbrøt her og der uten noen bakenforliggende tanke. Siden så ut som en digital utgave av det rablende nonsens man noen ganger kunne 21

T YPE-IT AS, 05.01.2012 ORDRE: 24753 (s . 22 av 473)

se på leskur og transformatorkiosker skapt av noen som ikke greide å velge mellom alle mulighetene som forelå, men prøvde ut alle på ett og samme sted. Ingen kunne greie å bevare konsentrasjonen på siden særlig lenge. Av de 73 personene som av uforståelige grunner hadde funnet den, hadde den som hadde vært der lengst blitt værende i 1 minutt og 26 sekunder. Akkurat slik han ville ha det. Ingen hadde orket å klikke seg fram til den femte siden eller lagt merke til den lille røde knappen som var der, midt i et avsnitt om kulturminnemerking av bygninger i Katrineholm kommune. Om man trykket på den, åpnet man en ny side som ba om passord og brukeridentitet. Bak den fant man bildene han nettopp hadde lastet inn. Mappen hadde det ikke-avslørende navnet: «3».

Skriveren hadde jobbet seg ferdig. Han tok utskriftene.

Bladde igjennom og telte dem. Alle 36. Han tok en stor papirklemme og festet den i overkanten på bildene. Han gikk til den andre siden av rommet der en huntonittplate var spikret opp på veggen, og festet papirklemmen med bildene på en spiker oppe i det høyre hjørnet på platen. Over spikeren sto tallet tre inne i en ring av svart tusj. Han kastet et blikk på de forreste bildene som hang på spiker «1» og «2». Kvinner. I soverommene sine. Halvnakne. Gråtende. Vettskremte. Papirklemmen lengst til venstre inneholdt bare 34 bilder. To hadde han mislyktes med. Før akten. Blitt for ivrig. Fraveket ritualet. Han hadde forbannet seg selv. Lovet dyrt og hellig at det ikke skulle gjenta seg. Allerede den andre bunken var fulltallig. Nå løftet han kameraet igjen og tok et bilde av huntonittplaten med det makabre innholdet. Første fasen var ferdig. Han satte kameraet ned på skrivebordet og tok opp den svarte sportsbagen fra gulvet rett innenfor døren.

Ut på kjøkkenet.

Mannen satte veska på det tomme kjøkkenbordet, åpnet glidelåsen og plukket ut plasten og pappkartongen som hadde sittet rundt nylonstrømpene han hadde brukt. Lysebrune Phillippe Matignon Noblesse 50.

Som vanlig.

Som alltid.

Han åpnet skapet under vasken, kastet emballasjen og lukket skapet. Vendte tilbake til veska, tok opp kniven som lå i en plastpose, tok den ut, la den i oppvaskkummen mens han igjen 22

T YPE-I T AS, 05.01.2012 ORDRE: 24753 (s . 23 av 473)

åpnet skapet under vasken og kastet den blodige posen. Han lukket skapdøren og skrudde på vannkranen. Det rant lunkent vann nedover det brede bladet. Det størknede blodet begynte å løsne fra metallet og rant i en lett venstrevirvel ned i avløpet.

Han grep skaftet og snudde kniven. Når det ikke rant mer blod av seg selv tok han oppvaskmiddel og kost og hjalp til med å få gjort rent resten. Etterpå tørket han kniven omhyggelig og la den tilbake i veska. Han åpnet den tredje skuffen ovenfra i skufferekka ved siden av komfyren og tok fram en rull med treliters fryseposer. Rykket løs en pose og la den i vesken ved siden av kniven. Så forlot han kjøkkenet.

B

illy gikk rundt huset og fant Vanja på plenen. Hun sto med ryggen til huset, til altanen og de store vinduene. Foran henne strakte en veltrimmet plen seg ut og endte i to rabatter med blomster. Billy kunne ingenting om planter og gikk ut fra at det ikke var blomsterprakten som tiltrakk seg Vanja heller.

– Hvordan går det?

Vanja rykket til. Hun hadde ikke hørt at han kom.

– Han har ikke lagt igjen noe visittkort her, hvis det var det du mente.

– OK … Billy rygget litt tilbake. Vanja skjønte at hun hadde vært usedvanlig skarp. Spørsmålet fra kollegaen handlet kanskje ikke om jobben en gang. Han kjente henne. Kjente henne godt. Visste hvor sterkt hun hatet denne typen forbrytelser.

Ikke på grunn av blodet og den seksuelle volden. Hun hadde sett mer og verre ting. Men det var en kvinne.

Død.

I hjemmet.

Kvinner skulle ikke kunne voldtas og bli drept i hjemmene sine. De var utsatte overalt og hele tiden allikevel. De skulle helst skifte før de gikk hjem hvis de hadde vært ute. De skulle unngå fotgjengerunderganger, parker og avsides veier. Ikke ha musikk fra iPoden i ørene. Bevegelsesfriheten deres ble innskrenket, mulighetene begrenset. De burde få være i fred i sine egne hjem.

Avslappede.

23

T YPE-IT AS, 05.01.2012 ORDRE: 24753 (s . 24 av 473)

Trygge.

– Jeg har funnet dette, sa Vanja, snudde og gikk tilbake til altanen. Billy fulgte etter. De gikk opp på de trykkimpregnerte gulvplankene, forbi de fire kurvstolene og bordet med en nedslått grønn parasoll i midten, som snarere enn et altanmøbel fikk Billy til å tenke på en uteservering. De gikk fram til to hvite dekkstoler i tre der man kunne tenke seg at huseierne hadde sittet med hver sin drink i kveldssola.

– Der. Vanja pekte på vinduet lengst til venstre. Billy kikket.

Innenfor kunne han se mesteparten av førsteetasjen. Han så at Torkel satt og snakket med Richard Granlund og at teknikere holdt på å gå gjennom resten av huset, men det var neppe det Vanja ville vise ham.

– Hva er det? spurte han.

– Der, sa hun en gang til og pekte. Mer nøyaktig denne gangen, og nå kunne han se det. Egentlig rett framfor øynene hans.

Avtrykk på vindusruten. Nesten firkantet, noen kvadratcentimeter stort og nedenfor det en mindre prikk. De to merkene ble flankert av to halvmåneformede avtrykk. Det venstre lett bøyd til høyre, det høyre til venstre. Noen – antakelig drapsmannen – hadde sett inn gjennom vinduet, lent pannen og nesen mot glasset samtidig som han hadde stengt lyset ute med skålformede hender på sidene og etterlatt fett fra huden på vinduet.

– Han er høy, konstaterte Billy og lente seg framover.

– Høyere enn meg.

– Hvis det er han som har laget dem. Vanja nikket mot avtrykkene på vinduet. – Så betyr det at han har vært synlig fra de husene. Vanja pekte mot nabohusene bak rabattene. – Noen kan ha sett ham.

Billy tvilte. Midt på dagen, en hverdag i juli. Villaene rundt omkring virket ferietomme. Det var ytterst få nysgjerrige som hadde samlet seg på gaten eller som hadde gjort seg ærend ut i hagen da politiet ankom. Dette var ett av alle de områdene som ble tømt om sommeren. Beboerne hadde råd og tid til å reise til sommerhus, ut med båten, eller dra utenlands. Hadde gjerningsmannen vært klar over det? Tatt det med i beregningen?

Antakelig.

De skulle selvfølgelig banke på dører. Mange dører. Hvis 24

T YPE-I T AS, 05.01.2012 ORDRE: 24753 (s . 25 av 473)

drapsmannen hadde blitt sluppet inn, noe Billy trodde, hadde han antakelig gått fram til huset på forsiden. Å banke på altandøren virket mer skremmende og merkelig, og muligheten for å få komme inn var betraktelig mindre. Altså hadde han gått opp hagegangen. Fullstendig synlig også der. Det hadde han riktignok vært på de to andre åstedene også, uten at det hadde hjulpet dem. Ingen hadde sett noe eller noen. Ikke noen bil, ingen personer som hadde oppført seg merkelig i området, ingen som hadde spurt etter veien, sneket omkring, syklet, kommet med en beskjed.

Ingenting og ingen.

Alt hadde vært akkurat som vanlig i nabolaget, med det lille unntaket at en kvinne hadde blitt brutalt drept.

– Torkel vil at vi skal dra tilbake, sa Billy. – Hvis vi har flaks, finner vi en fellesnevner nå.

– Jeg har en følelse av at vi kan trenge flaks. Han setter opp farten.

Billy nikket. Mellom det første og det andre drapet hadde det gått tre uker. Mellom det andre og det tredje bare åtte dager.

De begynte å gå sammen over den golfbaneaktige plenen som på tross av vedvarende tørke ikke hadde en eneste gul flekk.

Vanja kikket bort på kollegaen som labbet ved siden av henne i mørkeblå hettegenser og med laptopen i den ene hånden.

– Beklager hvis jeg hørtes sint ut i stad.

– Det er greit, du var vel sint.

Vanja smilte for seg selv.

Det var så lett å jobbe sammen med Billy.

S

overommet.

Med vesken i hånda gikk den høye mannen rett fram til kommoden som sto langs vindusveggen. Han satte veska oppe på kommoden og dro ut den øverste skuffen. Fra den høyre siden tok han opp en pent sammenbrettet nattkjole og la det ned i vesken. Fra venstre side tok han opp en pakke med lysebrune Philippe Noblesse 50 Camello, og lot også dem forsvinne ned i den svarte sportsbagen. Han trakk igjen glidelåsen og la vesken ned i åpningen mellom de gjenværende klærne. Den passet nøyaktig inn.

25