I morgen vi ler
Namra Saleem
I morgen vi ler
Š 2016 Tigerforlaget, Oslo www.tigerforlaget.no Satt med 11,5/15,6 pkt. Adobe Garamond hos Type-it AS, Trondheim 2016 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Printed in Latvia Livonia Print, Riga 2016 ISBN 978-82-8338-012-5
1
– Hvorfor kunne vi ikke kjøpt en større bil, klagde Samina da de hadde kjørt et stykke. Faren, som jobbet i posten, hadde fått en høyere stilling i Oslo, og nå skulle hele familien forlate Stavanger hvor hun og søsknene hadde bodd hele livet. Foreldrene lengtet etter et mer pakistansk miljø og de snakket stadig om hvor fint det kom til å bli å bo på et sted hvor det fantes deres type mat og klær. De hadde hørt om Grønland i Oslo som også ble kalt for Lille-Pakistan, og idealiserte menneskene som ikke hadde noe behov for å kle seg i vestlige klær. På Grønland gikk de fleste i shalwar kamiz. Det var som om Oslo-pakistanerne, i tillegg til at de var langt flere enn i Stavanger, også var bedre, mer pakistanske. Foreldrene håpet nok at dette ville smitte over på barna, som etter deres mening hadde blitt litt for godt integrert i det norske samfunnet. 5
Selv om de aldri sa dette direkte, skjønte Samina at det måtte dreie seg om noe sånt, at de var redde for at hun og søsknene skulle bli for norske, og at Oslo liksom skulle bli redningen. Men det gjorde ikke saken noe enklere, hun hadde ikke lyst til å dra. Hun ville ikke forlate alle vennene sine og begynne på en ungdomsskole hvor hun kjente absolutt ingen. Hun var sint og irritert på foreldrene og forstod ikke hvorfor de måtte kjøre hele veien i en liten bil, hvorfor mora hadde pakket med så mange unødvendige ting, som for eksempel den store, stygge krystallampa som ikke engang var ekte krystall, og hvorfor verken storebroren og lillesøsteren hadde noe imot å flytte til Oslo. Hun likte heller ikke å sitte så trangt. – Seriøst! Flytt den feite rumpa di! slang Samina ut til lillesøsteren. – Flytt deg selv, bitch! – Mamma! Saira kalte meg bitch! Faren kjørte bilen til siden og snudde seg mot søstrene. – Nå holder dere kjeft, ellers kommer jeg bak og fiker til dere! Øynene hans poppet ut av hodet, og selv om han aldri hadde slått dem og sikkert aldri kom til å gjøre det, truet han med det hver gang noen var ulydige. Og det funka. Hun holdt kjeft. Saira holdt kjeft. Og storebror Atif som satt og sov, holdt i hvert fall kjeft. Det var et under at han 6
klarte å sove seg gjennom alt bråket, men han var sikkert fremdeles høy av marihuanarøykinga som hele familien visste om, men som ingen, bortsett fra mora i situasjoner hvor det rant over for henne, tok opp. Eller kanskje han bare hadde et godt sovehjerte. Samina tenkte tilbake på en gang hun hadde måttet trøste mora si. Mora hadde bare grått og grått og ikke forstått hvordan Atif, hennes egen sønn, hadde kunnet bli sånn, selv om hun visste at han bare røyka i ny og ne, som så mange andre. Denne gangen hadde Atif vært på fest hos en kompis. De hadde drukket øl og kost seg. Plutselig dukket mora opp utenfor, hamret på døra og ropte på Atif. De på innsiden hadde hørt henne, men latt henne stå der, helt til hun ga opp og dro hjem igjen. – Det er sikkert fordi jeg har gitt han for mye frihet, lov til å dra på diskotek, lov til å være ute til seint på natta, lov til å ha de norske djevelvennene, klaget mora samme kveld. Døtrene skulle aldri få lov til å dra på diskotek. Samina tenkte tilbake på en annen dag, da mora hadde sagt at den dagen hun fikk mensen, ville hun ikke lenger få lov til å gå med korte kjoler eller å ha «jentekvelder», fordi slike kvelder sikkert kom til å utvikle seg til å bli fester med gutter og alkohol. Derfor hadde hun ikke lyst til å vokse opp. 7
Hun hadde ikke fått mensen ennå, men hadde begynt å stjele bind fra mora, slik at hun hadde dem lett tilgjengelig den dagen hun trengte det, uten å måtte avsløre hva som hadde skjedd. I en liten koffert som hun hadde hatt oppå skapet sitt på soverommet, og som man måtte klatre opp på køyesenga for å finne, lå alt fra Saba- til Libresse-bind med «vinger» og tamponger hun hadde fått fra Libresse-klubben. Det var ingen sjanse for at mora ville oppdage kofferten, for hadde hun klatret på køyesenga ville den trolig knekt sammen. Mora hadde lagt på seg de siste åra og blitt halvfeit, slik alle pakistanske damer hadde en tendens til å bli. Samina lurte på hvor mensenkofferten var nå, hun kunne ikke huske å ha tatt den med seg i flyttelasset. – La oss stoppe her og ta en matpause, sa faren. De hadde kjørt i flere timer, men hadde fremdeles et stykke igjen. Mens faren fylte bensin, begynte mora å ta ut boksene med mat. Hun hadde fylt en isboks med biryani, en med kyllinglår i tikka masala og en pose med nan pakket godt inn i aluminiumsfolie. Sammen gikk de bort til benkene ved bensinstasjonen for å sette seg ned og spise. Samina syntes det var litt flaut at de hadde med mat, samtidig som hun var sulten og gledet seg til å spise. Og heller kylling og nan enn pølsebrød uten pølse og med potetsalat. 8
Atif så trøtt ut, sa veldig lite og spiste fort. Ingen av de andre sa noe heller. Så kom faren bort. Han virket rastløs, og mora måtte omtrent tvinge ham til å sette seg ned for å spise. Etter bare noen få biter reiste han seg for å hente drikke fra bilen. De hadde med seg fire flasker med Pepsi, for faren mente at det var altfor dyrt på bensinstasjoner. Det var heller ingen vits i å sløse bort tida med å handle på en så kort biltur som dette. Åtte små timer. Samina tok en stor bit av den godt krydrete risen, og enda biryani var hennes favorittrett, klarte hun ikke å nyte den. Hun begynte å tenke på alt hun hadde forlatt. Selv om hun hadde prøvd å overtale seg selv til å tro at hun ville klare å holde kontakten med vennene sine, visste hun innerst inne at det ikke var realistisk. Foreldrene hadde aldri fått gode nok venner i Stavanger til at de ville finne på å reise tilbake, og de hadde heller ingen slektninger der. Hun fikk klump i halsen av å tenke på at hun skulle skifte skole. Med det samme begynte faren å pakke ned maten, enda de ikke var ferdige med å spise opp. – Er alle klare til å dra nå? – Jeg må på do, svarte Samina. – Ikke bruk så lang tid da, vi må komme oss av gårde. Vi har masse å ordne når vi kommer fram. – Jada, pappa. 9
Hun hadde hatt vondt i magen lenge. Det måtte være noe hun hadde spist. Idet hun kom inn på toalettet, fikk hun nesten brekninger. Personen før hadde ikke trukket ned etter seg. Hun holdt pusten, vendte hodet bort fra doen før hun strakk ut armen og trakk i snoren. Det var urinflekker på dosetet, og hun måtte dekke til setet med papir før hun dro ned buksene og satte seg. Til sin store skrekk oppdaget hun en rød flekk i trusen. Hun stirret på den og lurte på om det var det hun trodde. Hun ville ikke at flekken skulle være der og knep øynene sammen. «Nå åpner jeg øynene og finner ut at det bare er en drøm,» tenkte hun, men da hun åpnet dem, satt hun fremdeles på en skitten do på en bensinstasjon, og den røde flekken var der like fullt. Den stirret tilbake på henne og gjorde det klart at den ikke kom til å forsvinne med det første. Mensen. Det hun ikke skulle få. Det som ville gjøre at mammaen hennes ville klippe av henne vingene fordi hun nå var blitt en «kvinne». – Førti kroner, takk. Dama på bensinstasjonen smilte omsorgsfullt, hun skjønte sikkert hva som hadde skjedd. Det var dyrt, tenkte Samina, stakk pakken med bind innunder genseren og løp tilbake på toalettet. Der ble hun ble en stund, 10
før hun så gikk og satte seg i bilen hvor familien allerede satt og ventet. Resten av turen bestemte hun seg for å gjøre som Atif; sove, men etter bare en liten times søvn våknet hun opp av at foreldrene høylytt diskuterte oppussingen av leiligheten de skulle flytte inn i. Eller, de kranglet, slik de ofte gjorde, men aldri ville innrømme. De hevdet alltid at de bare «diskuterte» Kanskje var det et forsøk på å beskytte barna, men for dem hadde det ikke noe å si hva de kalte det: Foreldrene snakket høyt og hadde sinte ansikter. Barna var uansett vante med det, og for dem var det helt normalt at foreldrene hadde denne tonen seg imellom. Av og til tenkte Samina at det kanskje hadde vært bedre om foreldrene var skilt, det virket ikke som om de var særlig glad i hverandre. Men da hun en dag tok mot til seg og spurte foreldrene om de elsket hverandre, hadde begge svart ja uten å nøle. – Men dere klemmer aldri hverandre. Og krangler ofte, hadde hun fortsatt. – Det er ikke vanlig i vår kultur å klemme hverandre foran andre. – Ok? – Og det er helt normalt å være uenig iblant. Det betyr ikke at vi er mindre glad i hverandre. Vi har lært å elske og respektere hverandre. 11
Samina syntes det var rart at dette var noe de hadde lært seg. Hun var ikke så sikker på om det gikk an å lære seg noe sånt, i så fall kunne jo hvem som helst bli sammen, og da var det jo ikke noen vits med forelskelse og den slags, og hvis det ikke var noe vits i det, hvorfor eksisterte de følelsene da? – Jeg er kvalm pappa, kan vi stoppe snart? ba hun. Faren hadde bestemt seg for å ta turen over fjellet, selv om naboen deres i Stavanger, Peder, hadde rådet dem til å kjøre langs kysten. Han hadde sagt at selv om den tok lengre tid enn over fjellet, var veiene bedre. Men faren hadde alltid vært mest opptatt av effektivitet og ville heller kjøre på dårligere veier og komme fortere fram. Dessuten var det nok mye fint å se over fjellet også. Ikke at barna la merke til de store fjellene, eller klarte å sette pris på dem. For dem var kjøreturen noe av det kjedeligste de hadde vært med på. Atif tittet mot lillesøstrene sine og slapp demonstrativt ut en promp. – Hjelper dette mot kvalmen? En lukt som minnet om kokt egg spredte seg i den trange bilen. – Faen Atif! Hvorfor skal du være så dust! Saira prøvde å holde pusten, mens Samina begynte å rulle ned vinduet for å slippe ut den ekle lukta. Hun ble irritert på mora som begynte å le i stedet for å kjefte 12
på Atif. Hun hadde alltid likt ham bedre enn dem, sikkert fordi han var den eneste sønnen. Han fikk lov til alt mulig, bare fordi han var gutt. – Jeg kommer faen meg til å hoppe ut av bilen nå, hvis ikke dere stopper snart. Jeg må spy, ropte Samina. – Nå passer du på språket ditt og holder kjeft, sa faren. – Vi stopper ved neste bensinstasjon!
2
Samina holder hånda til Selma godt fast og tenker på hvor fint det er å holde den lille hånda i sin egen, og at hun ikke noensinne har lyst til å slippe taket. T-banen kommer susende mot dem, og Samina kan se på ansiktsuttrykket til Selma at hun er nysgjerrig på hvor de skal. Hun har enda ikke fortalt Selma noe. Bare hjulpet henne på med den lyseblå kjeledressen, votter og lue, og sagt at de skal ut en liten tur. – Hvorfor kjører vi ikke bil, mamma? – Den er til reparasjon. – Reparasjon? – Ja. Den er litt ødelagt, så den trenger å bli fiksa. – Åja. – Men det er gøy å ta T-banen, er det ikke? – Jo, mamma. Skal vi til tante Miriam? – Nei, vi skal til Grønland. Hilse på noen folk, og kanskje handle i butikken. 14
Samina og foreldrene har ikke truffet hverandre på seks år. Ikke siden foreldrene fant ut at hun var gravid, og det med en mann som ikke var muslim. En mann hun ikke engang var gift med. Hun hadde trodd at de ville komme over det, at de kom til å ta kontakt med henne en eller annen gang og si at de savnet henne. At de, selv om de ikke kunne tilgi henne for det hun hadde gjort, fremdeles var glad i henne. Og ikke minst at de ville ønske å møte barnebarnet sitt. Men i løpet av alle disse årene hadde hun aldri hørt noe fra dem. Til andre pakistanere har de sagt at hun er død. Hun ser ut av vinduet, ser mot de store grå blokkene de passerer og tenker på hvor kort veien fra Økern til Grønland egentlig er. Bare fire stopp. Likevel har hun ikke vært der på mange år, bortsett fra når hun har kjørt forbi. Hun savner foreldrene. Hun vil at datteren skal bli kjent med dem, ikke bare med Eriks foreldrene som stadig prøver å gi Selma leverpostei og svinepølser, til tross for at hun flere ganger har sagt ifra om at Selma kun kan spise halalkjøtt. Folkelivet på Grønland torg er like yrende som hun husker det, og lukten av krydder og eksos får henne til å tenke tilbake på den første gangen hun kom til Oslo. Hun ser mot datteren sin som smiler med hele ansiktet. Øynene ligner på hennes. Krøllene også, bortsett fra at 15
de er brune. Hårfargen har hun fått fra Erik. Munnen med den tynne overleppen har hun ikke fått fra noen av dem, men fra sin mormor. Hun smiler til Selma, enda hun kjenner at hun er lei seg og allerede utmattet av turen til Grønland, selv om den så vidt har startet.
3
De svingte inn ved Statoil-stasjonen. Samina dro sekken sin ut av bilen, rev opp bildøra og løp mot stasjonen og inn på do. En kort stund etter begynte lillesøsteren å banke på døra. – Hvorfor bruker du så lang tid, jeg må også på do! – Saira! Gå vekk! – Jeg må på doooo … – Det blir snart ledig, slutt å mase! Etter at hun var ferdig, ble hun stående foran speilet. Hun vasket hendene i iskaldt vann før hun strøk de våte hendene over ansiktet. Bøyde seg ned mot det rennende vannet og lot hodet hvile mot vasken så håret ble gjennomvått. Saira begynte å banke på igjen, og da hun åpnet døra, oppdaget hun at mora også stod der. – Det drypper fra håret ditt! utbrøt hun forskrekket. – Jeg var så varm. Mamma, jeg tror jeg har feber. 17
– Kom, vi går til bilen. Der har jeg håndkle som du må surre rundt hodet. Og så skal du få paracet. Hun var glad for at mora passet på henne, men syns det var trist at hun ikke kunne fortelle henne sannheten. Hun syntes det var flaut og forferdelig at hun hadde fått mensen og skulle ønske det ikke hadde skjedd, men det var uopprettelig. Hun måtte for all del ikke fortelle det til mammaen sin, dette skulle hun komme seg gjennom på egen hånd. Så vanskelig kunne det uansett ikke være, og i Libresse-bladet var det var jo mange gode råd hun kunne lese. – Sånn, det er viktig å holde seg tørr, så du ikke blir mer syk. Mora hadde tullet et håndkle rundt hodet hennes og dyttet henne på plass i baksetet igjen. Faren satt fremdeles i bilen, klar til å kjøre. Han hadde sittet slik helt siden de hadde stoppet, og la ikke merke til at datteren nå satt med håndkleturban på hodet, eller at Saira ikke var der. – Er vi klare til å dra? – Snart. Saira småløp mot bilen og smilte da hun oppdaget at hun ikke lenger måtte sitte i midtsetet. – Søsteren deres er litt syk, så nå må dere være snille med henne, sa mora strengt. – Ok? Atif, Saira? 18
– Ja, mamma! Samina lente hodet mot skulderen til Atif og ble lettet da han ikke ble sint på henne. Det var så vanskelig med storebroren … Hun visste aldri når han var i godt eller dårlig humør. Ofte trodde hun at han var glad, men så kunne han plutselig klikke og bli nesten like skremmende som faren når han ble sint. Ofte ble hun da redd og trodde at han skulle slå henne, men han gjorde det aldri. Det var Atif som hadde sagt at hun kom til å miste kontakten med vennene sine, men han mente også at det ikke gjorde noe, fordi venner kom og gikk. Før han hadde sagt det, trodde hun oppriktig at hun ville klare å holde kontakten med vennene sine. Hun kunne ikke tro at Silje, som hadde vært bestevenninna hennes i alle år, ikke lenger kom til å være en del av livet hennes. Hun lurte på om Silje tenkte på henne nå, om hun var like lei seg som henne, og om hun kom til å savne henne like mye som hun kom til å savne Silje. Hun tenkte tilbake på den gangen hun og bestevenninna hadde hatt et skoleprosjekt og laget en tre minutter lang film. Den handlet om kjærlighet, og de hadde filmet alt fra par som holdt hender, til mødre og fedre som lekte med barna sine, og nedtrykte tyggegummier på asfalten som lignet på hjerter. Det var første gang hun 19
hadde laget en film, og de hadde fått veldig gode tilbakemeldinger fra læreren. Hun husket hvor stolt faren hadde blitt. Det var han som hadde foreslått at hun og venninna skulle lage en liten film, og han hadde funnet fram et gammelt kamera som de hadde fått lov til å bruke. Hun husket hvor imponert Silje hadde blitt over henne. Du er så kreativ, hadde hun sagt. Silje var flinkere enn foreldrene til å gi ros. Hun kjente at hun ble søvnig igjen og lurte på om det var paracetene som gjorde det. Øyelokkene føltes tunge idet bilen rygget ut av parkeringen. – Nå er det ikke lenge til vi er framme, hørte hun mora si. Hun visste at mora løy, at hun sa det for at hun selv skulle holde ut. Det hadde vært enklere om Samina hadde sovnet, men av en eller annen grunn klarte hun det ikke, til tross for at hun kjente seg trøtt og sløv. Plutselig begynte bilen å lage en rar lyd, alle la merke til den, men det virket som om faren ignorerte det. De var for så vidt vant med at den gamle bilen støyet, men akkurat denne lyden bekymret Samina. Hun kunne høre at et eller annet skrapet og forstod ikke hvorfor faren fortsatte å kjøre. Det hadde alltid irritert henne at de absolutt skulle kjøpe brukte biler. Det var akkurat som om faren ikke stolte på nye biler, selv om de gamle vrakene de kjørte i, alltid skapte trøbbel. 20
Hun kom til å tenke på en gang varmedekselet på undersiden av bilen hadde løsnet idet de var på vei hjem fra Kvadrat på Sandnes. Faren hadde kjørt ut til siden, krøpet under bilen, dratt ut noen ledninger og brukt dem til å heve dekselet slik at det ikke traff asfalten når de kjørte. Likevel hendte det at dekselet traff asfalten. Det måtte ha vært veldig synlig, for plutselig hadde det dukket opp en politibil bak dem som fulgte etter dem helt hjem. Da hadde de bedt faren om førerkort og EU-godkjenning. Hun husket hvor flau hun hadde blitt, og hvor sint hun var fordi faren absolutt skulle kjøre helt hjem for å fikse problemet selv, i stedet for å kjøre inn på et verksted eller en bensinstasjon. Hun hadde også et minne av hvor nedlatende politimennene hadde vært. – Hvor lenge har dere bodd i Norge, hadde en av dem spurt faren. – Jeg kom her på 70-tallet, barna er født her. – Man skulle tro du kjente bedre til regelverket da. Man kan ikke kjøre på norske veier med ødelagte biler. Heldigvis hadde faren fått Atif til å komme ut og mekle. Hun visste ikke helt hva det var med storebroren, men han var så flink med ord og hadde en tendens til å sjarmere hvem som helst, uansett hvor sinte og kjipe de var. Politiet endte opp med å gi faren hennes en advarsel 21
og et strengt blikk, mens Atif fikk store smil fra politimennene. – Kan vi ikke stoppe og sjekke hva som skjer? spurte mora nå. Hun var urolig i stemmen, med det hjalp visst ikke å si noe. Faren var fokusert på veien og viftet med hendene for å vise at han hadde alt under kontroll og at de ikke måtte forstyrre ham. Det var først da det begynte å sive røyk ut fra panseret, at han kjørte ut til siden og stoppet opp. Alle satt helt stille i bilen da faren gikk ut av bilen. Han åpnet panseret, og ut sivet det enda mer røyk. Han gikk rundt bilen, åpnet bagasjerommet og fant fram verktøykassen han alltid hadde lett tilgjengelig. Atif gikk ut av bilen for å hjelpe til, men faren ropte at han bare måtte sette seg inn igjen. Etter en lang time så det ut til at faren hadde klart å fikse problemet. Det var varmt å sitte så lenge i bilen med vinduene lukket på grunn av røyken, og Samina hadde mer vondt i hodet enn tidligere. Faren satte seg inn i bilen igjen og begynte å kjøre. Mora så ut til å være irritert og snudde seg brått mot ham. – Jeg sa jo at vi burde ha stoppet tidligere. – Du skal alltid blande deg inn! Nå har jeg fikset problemet, i hvert fall til vi er framme, svarte faren kort. – Vi får se på det … 22
– Jeg stopper bilen her og nå hvis du ikke gir deg! Atif så mot søstrene og ristet på hodet. Samina prøvde å gi et støttende nikk, før hun snudde seg mot Saira og smilte. Selv om hun ikke var helt i form, følte hun at hun måtte holde humøret oppe, for deres skyld. De holdt henne oppe når hun var nede, og da måtte hun gjøre det samme for dem.