Nelias natt
1
Nelias natt.indd 1
13.05.11 10.33
2
Nelias natt.indd 2
13.05.11 10.33
Gro Fykse
Nelias natt
3
Nelias natt.indd 3
13.05.11 10.33
Gro Fykse Nelias gåte, 2010
© 2011 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med Minon Pro 11/15,5 hos Framnes Tekst & Bilde as Papir: NorBook 70 g 1,8 Trykk og innbinding ScandBook AB, Falun Printed in Sweden 2011 ISBN 978-82-03-25317-1
4
Nelias natt.indd 4
13.05.11 10.33
Kapittel 1
Først skjønte ikke Nelia hva som var opp og hva som var ned, eller hvor hun i det hele tatt befant seg. Alt hun visste, var at hun var omgitt av stummende mørke og alt var ubehag og smerte. Og hun bevegde seg. Eller noen bevegde henne. Noen bar henne over skulderen som om hun var en sekk. Det var mørkt, men Nelia kunne skimte trærne som stod tett langs stien, og nå husket hun: Hun var i Erunskogen, og hun hadde en oppgave å løse. Linus hadde presset henne inn mellom trærne. Inn dit hvor Kin hadde søkt tilflukt. Hadde Linus visst at broren befant seg i skogen, ville han aldri ha sluppet Nelia av gårde, for Kin hadde forsøkt å drepe henne. At Kin hadde blitt tvunget til å være skogfolkets leiemorder, hadde i Linus’ øyne ikke gjort ham mindre farlig for Nelia. I Nelias øyne var Kins eneste synd å forsøke å redde brorens liv, og det var derfor hun hadde hjulpet Kin å flykte fra fangehullet i Hedyns borg, hvor han ventet på å bli henrettet. Både Linus og Kin hadde advart henne mot å stole på andre. Hun hadde stolt på Kin. Hun hadde til og med følt lettelse da hun så ham på stien etter at skogen lukket henne inne. Så var hun blitt slått ned. Ingen kunne komme henne til unnsetning. Ingen kunne ta seg inn i skogen, og ingen kunne forlate den før hun løste gåten eller døde. Det var slik det var for alle som skulle prøves i Erunskogen, men så lenge hun befant seg på rett side
5
Nelias natt.indd 5
13.05.11 10.33
av elven, skulle hun være trygg for skogfolket. At hun nå var tatt til fange, måtte bety at skogfolket ikke lenger brydde seg om å holde seg til avtalen. For hun var rimelig sikker på at de som nå bar henne gjennom skogen, ikke hadde til hensikt å hjelpe henne. De bevegde seg raskt, og Nelia hadde følelsen av at hun når som helst kunne falle i bakken med hodet først. Hun prøvde å huske alt Linus og vaktene i borgen hadde forsøkt å lære henne av angrep og selvforsvar, men hennes eneste talent var flukt. Så Nelia gjorde seg klar til å sparke og slå seg fri, og så flykte. – Ikke rør deg, Cornelia. Spill livløs, hvisket han som bar henne. – Kin? hvisket Nelia forbauset. Så mishandlet som han var blitt i fangehullet i borgen, kunne han da umulig klare å bære henne? – Hysj. Det var advarsel god nok. Nelia lot armene henge slapt ned, selv om det stakk og prikket i dem. – Det hadde vært enklere å drepe henne med en gang. Det var en mann som snakket. – Enklere, men tåpelig, svarte Kin og stønnet. – Om Seth hadde funnet liket hennes … – Hvorfor slik respekt for Seth? hånte den andre. – Bare fordi han vokter skogen … Det hørtes ut som om han spyttet. – Han valgte feil side da han reddet henne fra flammene. Kin svarte ikke. – Og lille naive Cornelia reddet feil mann, bemerket en kvinne med syngende stemme.
6
Nelias natt.indd 6
13.05.11 10.33
Nelia gjenkjente stemmen. Den hadde sunget en vuggesang like før hun mistet bevisstheten. Det var i alt tre personer som gikk sammen med Kin, alle omsluttet av et slags rødt lys. Det var et lys hun kunne fornemme mer enn se, og det betydde fare, men rundt Kin var det ikke noe lys i det hele tatt. Nelia hadde innstendig håpet at hun skulle få se det blå lyset som varslet at han var venn og ikke fiende, men fraværet av lys forstod hun ikke. – Hadde hun visst sitt eget beste, hadde hun latt Ostin kjøre sverdet gjennom deg, sang kvinnen, og brått kjente Nelia en sviende smerte over baksiden av lårene. – Ikke plag henne, freste Kin. – Ville bare sjekke om hun fortsatt er sanseløs. Kvinnen lo en ekkel, hes latter. – Ser ut til at Ostin kan sine ting: Et slag og hun var som død, men ikke død nok. Så begynte hun å synge med hånlig stemme: – Sov nå Nelia. Nøtter og bær, plukk dem ingen, for snart skal du dø for mitt sverd. Nelia krympet seg der hun hang over Kins skulder. Hun forsøkte å ikke gjøre noe som kunne avsløre at hun var ved bevissthet, men det var vanskelig, for Kin begynte å bli sliten og strevde med å holde henne på skulderen. – Ti stille, Tey! Det var noe kjent ved mannsstemmen som brøt inn. – La meg ta henne, Kin. Kin stoppet opp, og Nelia gled ned av skulderen hans. Føttene rørte så vidt bakken før hun ble brutalt slengt over en annens skulder. Det kom så brått at det slo pusten ut av henne.
7
Nelias natt.indd 7
13.05.11 10.33
– Stille, Cornelia, hvisket Kin inn i øret hennes. – Ikke gi dem grunn til å ende livet ditt her. Mannen som bar henne var bredskuldret, men det var likevel smertefullt å henge der. Han økte farten. – For i Erunskogen venter din død, og ulven skal få spise dine tarmer, fortsatte kvinnen å synge ufortrødent. Den forvrengte vuggesangen fikk hårene til å reise seg i nakken på Nelia. Hun forsøkte å huske de riktige ordene til sangen, i håp om å kunne stenge de andre ordene ute, men det var umulig. – Ingen fred vil hun få, for kniven min vil gjøre henne til ulvemat. – Tey! Nok! Mannen som bar Nelia, virvlet rundt og slo kvinnen over kinnet. Fra øyekroken kunne Nelia se at Tey vaklet. Hun holdt seg til kinnet. Øynene lyste av harme, men hun bet tennene sammen og gjorde ingenting for å hevne slaget. – Vi er fremme. Det var mannen som mente Seth hadde sviktet dem, som snakket. – Jeg er skrubbsulten. Det virket som om han kom nærmere, og Nelia var redd han også skulle sjekke om hun var ved bevissthet, så hun holdt pusten. – Måtte din far få fred i døden, Kin, sa han med dempet stemme, og Nelia pustet lettet ut. – Takk. Kins stemme var grøtet. – Det gikk fort. Han var syk. Det var ikke uventet. – Uansett er det tungt å miste foreldrene sine. Mannen snuste ut i luften. – Jeg lukter stekt fisk. Og stuing. Også Nelia kjente lukten av bål og stekt belotfisk. Og av
8
Nelias natt.indd 8
13.05.11 10.33
lær og svette. Det siste kom fra mannen som bar henne. Det var de samme luktene som fra vaktene i borgen. Nelia vendte litt på hodet og fikk se menn og kvinner, unge og gamle samle seg rundt de mange små bålene hvor det ble tilberedt mat. De løftet blikket mot de nyankomne og deres bytte. Alle var kledd i grått, huden var gyllenbrun og håret mørkt. – Bind henne til tarustreet. Ordren kom fra en fremmed, og Nelia ble sluppet i bakken foran treet. Hendene ble bundet bak ryggen og tauet ført videre rundt treet og festet med en solid knute. Hun passet på å sitte med haken mot brystet og øynene igjen. Brått grep noen tak om luggen og tvang hodet hennes opp. Overraskelsen og smerten til tross klarte hun å holde øynene lukket og pusten jevn. – Så hva gjør vi med henne nå? Det var mannen som hadde båret henne som stilte spørsmålet, og det var han som lugget henne. – Venter, Ostin. Vi venter. Få deg noe å spise, svarte Kin, og Nelia kunne høre at han var sliten. – Så lenge hun lever, vil vi ikke få se solen igjen, knurret Ostin, men slapp Nelias lugg og reiste seg. Nelias hake falt mot brystet igjen, og hun åpnet øynene akkurat nok til å skjelne lys fra mørke, men slik hun satt var det ikke mye hun kunne se. – Natten vil ikke vare lenge. Kin stønnet, og Nelia antok at det var smertene som gjorde seg gjeldende. – Jeg skal holde vakt, om du kan få noen til å komme med litt mat og noe å drikke til meg.
9
Nelias natt.indd 9
13.05.11 10.33
Til Nelias lettelse og fortvilelse satte Kin seg ved siden av henne. Fra øyekroken kunne hun se at han holdt den skadde hånden mot brystet. – Jeg sa til deg at du ikke skulle stole på noen, sa han stille. – Ikke se opp. Lat som om du er bevisstløs. Han tok imot en kopp fra en ung kvinne, takket henne og drakk en slurk, men så snart hun hadde forlatt dem, flyttet han seg slik at han lettere kunne la Nelia drikke. – Her. Drikk. Kin holdt koppen til Nelias munn, og hun drakk grådig. Det var en uvant og bitter smak på drikken, men hun var for tørst til å bry seg. – Hvorfor er jeg bundet? hvisket Nelia da hun hadde tømt koppen. Hun kikket opp på Kin. Ansiktet hans var fortsatt hovent og misfarget etter mishandlingen han var blitt utsatt for i borgherrens varetekt, men det så langt bedre ut enn det hadde gjort da hun hjalp ham å rømme for bare noen timer siden. Hånden hans var bandasjert. – Hvorfor er jeg her? Ønsker de å skade meg? Hun stirret i bakken, som var dekket av vissent løv og små, blå blomster. Også de var visne, og stadig dalte det flere ned fra trekronene over dem. – De ønsker ikke å skade deg. De ønsker å drepe deg. Kin lot som om han sjekket tauet som bandt Nelia til treet. – De frykter for hva du kan komme til å gjøre om du får leve. – Jeg skal løse en gåte, det er alt jeg skal gjøre. Hvorfor skulle de frykte det? Nelia hutret mot den kjølige vinden, selv om tarustreet varmet henne. – Og hvem er de? – Skogfolket. Vel, de av skogfolket som ba meg drepe deg. Kin fnøs. – Og nå ser det ut til at de klarer det selv. Du skulle holdt deg usett. Har ikke Linus lært deg noe nyttig? – Så hun er ved bevissthet.
10
Nelias natt.indd 10
13.05.11 10.33
Verken Kin eller Nelia hadde hørt Ostin komme, og de så overrasket opp. Han kunne være på alder med Nelias far. Hår og skjegg var svart, han virket uflidd og luktet stramt av lær og svette. Og han bar borgvaktens uniform. Han var bevæpnet med et kort sverd. Også de andre som befant seg i leiren, var bevæpnet. De bar sverd, buer, økser og kniver. Selv de yngste som så ut til å være på Nelias alder, bar våpen. Og nå som de forstod at hun var våken, flokket de seg rundt henne. Hun så redsel hos dem, og nysgjerrighet, men også et rød glødende hat. – Hun virker ikke så mektig … – Trodde hun ville være eldre … – … vakrere … – Ligner ikke sin mor … – Kan det virkelig være henne? – Hva kommer Hedyn til å gjøre når han forstår at hun er død? – Han vil aldri få vite hvordan hun døde. – Hva med Seth? – Ingen vil finne henne om vi … – En pil … – … kniv … – … kaste liket i elven … – … legges i en hule … – … se ut som en ulykke … – … er ikke så modig nå … – … bare et barn … – Ikke la deg forlede til å tro … – … er farlig …
11
Nelias natt.indd 11
13.05.11 10.34
Nelia presset seg skremt mot det varme tarustreet. – Hvorfor? ropte en stemme, og de andre stemmene stilnet. Det gikk noen sekunder før Nelia forstod at det var hun selv som hadde ropt. – Hvorfor ønsker dere å drepe meg? Hva galt har jeg gjort? – Vet hun det virkelig ikke? – Selvfølgelig vet hun … – Like farlig som Hedyn … – … som Lora … Stemmene var mer dempet nå. – Så forklar meg hva jeg har gjort? For bare noen uker siden visste jeg ikke engang at denne skogen eksisterte. At denne verden eksisterte. Nelia forsøkte å få hendene løs for å tørke tårene, og til hennes og alle de andres overraskelse løsnet repet som bandt henne. Menneskene som hadde samlet seg rundt henne, trakk seg hastig et par skritt unna, og flere trakk våpen. – Hun har evnene … – Selv bundet er hun farlig … – Først når hun er død vil vi være trygge … – Jeg er ikke farlig! Nelia tørket tårene med sinte bevegelser. – Nok! Ostin holdt hånden opp for å stagge flokken. – Hennes skjebne avgjøres i morgen. Hvil nå. Ostin ventet til bare Kin og Tey var igjen. – Jeg ser det ikke vil hjelpe å binde deg med tau alene, Cornelia. Tey. Han tok et steg til side og slapp frem kvinnen. Denne gangen verken sang eller truet hun. Hun stirret bare på Nelia med et tomt blikk. Det prikket i Nelias hud, og en dyp tvil kom over henne.
12
Nelias natt.indd 12
13.05.11 10.34
Det var som om en annen vilje ba henne om å bli sittende. Det skremte henne. Hun forsøkte å stritte imot og reise seg, men kroppen lystret ikke. Med alt hun hadde av viljestyrke rettet Nelia ryggen, men det var også alt hun klarte å gjøre. – Ikke forsøk å kjempe imot. Tey har bundet viljen din. Det er ingenting du kan gjøre. Kin satte seg godt til rette mot tarustreet. Nelia måtte kjempe for ikke å få panikk. Tanken på at all makt var tatt fra henne, fikk henne til å hive etter pusten. Hun lukket øynene, og tiden opphørte å eksistere.
13
Nelias natt.indd 13
13.05.11 10.34
Kapittel 2
– Fortell hvorfor. Nelia visste ikke om det var gått sekunder fra hun lukket øynene, eller dager. Det var nesten umulig å få frem ordene, bare å tenke dem var strevsomt. Kin virket overrasket over at hun klarte å snakke, og en lang stund gjorde han ikke annet enn å sitte og stirre på henne. – Linus burde ha fortalt deg alt, sa han omsider, da Nelia ikke viste tegn til å klare å gjøre noe mer enn å stille enkle spørsmål. – Hadde han gjort det, ville du kanskje hatt vett nok til å holde deg unna Erunskogen. Kin stirret opp mot den mørke himmelen. – Forsøkte, hvisket Nelia. – Trodde de ville oppdage at du var borte. Trodde de ville stanse meg. Kin lo. – Du ble gjennomskuet. Ostin så deg fly over borgen. – Han kunne ikke vite hva jeg skulle … innvendte Nelia fortvilet og flyttet blikket mot den bredskuldrede Ostin, som stod foran dem og lyttet til samtalen deres. – Du kunne ikke vite at jeg ville hjelpe Kin. Hun hadde vært så forsiktig da hun tok seg inn i borgen for å befri Kin. Hun hadde forsøkt å få Linus og Hedyn til å forstå at Kin var uskyldig, at han ble tvunget til å forsøke å drepe henne, men det hadde ikke hjulpet. Ifølge Hedyn, som var borgherre og Nelias biologiske far, var Kins udåd nok til å få ham henrettet. Så hun hadde ikke røpet planen om å befri Kin. Selv ikke Linus hadde fått vite hva hun planla.
14
Nelias natt.indd 14
13.05.11 10.34
Redselen for hva skogfolket kom til å gjøre mot henne, gjorde henne kvalm, men hun måtte vite hvorfor de ønsket henne død, og hvorfor de ikke allerede hadde drept henne. Så hun tørket øynene med håndbaken og skulle til å stille dem et nytt spørsmål, men den ubetydelige bevegelsen så ut til å forskrekke både Kin og Ostin. Kin satte seg opp på kne med kniven i hånden mens Ostin trakk sverdet. Nelia sperret opp øynene i skrekk, men mer kunne hun ikke gjøre. Ostin la spissen av sverdet under haken hennes. At hun ble sittende urørlig, så ut til å berolige dem. Kin puttet kniven tilbake i sliren og lente seg mot trestammen. Han pustet tungt. Ostin tok et steg tilbake og ble stående som før, men med sverdet i hånden. – Ostin forstod ikke at jeg var borte før de begynte å lete etter den uheldige vakten som hadde tatt min plass i fangehullet, fortsatte Kin. – Og da de ikke fant deg, mistenkte han at du på et eller annet vis var innblandet. Han visste at Hedyn ikke ville sende deg inn i skogen om det ble kjent at jeg var på frifot. Så Ostin varslet skogfolket. De angrep østsiden av borgen like etter at dere forlot borgen, og like før jeg skulle hentes opp fra fangehullet og henrettes. Dere var på vestsiden og merket ikke angrepet. Jeg ble for en kort stund glemt. Og mens resten av vaktstyrken slo ned angrepet, unnlot Ostin å varsle dere. Slik sendte Hedyn deg inn i skogen uten å vite at jeg var på frifot. Til nå hadde Ostin bare lyttet til Kins gjengivelse av det som hadde skjedd i borgen da Nelia ble ført til Erunskogen. – Det var nære på at planen ikke ble forpurret, sa han og avbrøt Kins
15
Nelias natt.indd 15
13.05.11 10.34
videre beretning. – En egenrådig vakt la merke til at skogfolkets angrep virket halvhjertet. Han fikk det for seg at han skulle se til fangen, og oppdaget litt for tidlig at Kin var vekk. Fra taket av borgen forsøkte han å stanset dere ved å gi tegn med en fakkel, men til alt hell misforstod Linus budskapet. – Du forrådte Hedyn, hvisket Nelia indignert. – Det er en god grunn til det, min kjære Cornelia. Ostin satte seg foran henne med beina i kors. Han satt så nær at Nelia følte behov for å trekke føttene til seg, men de ville ikke lystre. Bedre ble det ikke da Ostin la sverdet over anklene hennes. – Dette er sverdet som skulle ta livet av Kin. Jeg skulle være hans bøddel. Hadde ikke du reddet ham, ville jeg ha blitt tvunget til å myrde ham. Han flirte et underlig halvflir. Nelia var ikke sikker på om han var lettet eller bitter over å ha blitt frarøvet muligheten til å henrette Kin. – Jeg kjente til Hedyns planer om å sende Linus ut for å finne deg. Det var jeg som tvang Kin til å drepe for oss. Eller rettere sagt forsøke å drepe. Som kjent lyktes han ikke. Ostin stirret på Nelia som om han med blikket alene kunne endre på det faktum at hun levde. – Men hvorfor ønsker dere meg død? – Fordi du dreper skogen, hveste Ostin, og brått glødet øynene hans av utemmet raseri. Nelia så forferdet på ham. – Jeg dreper ikke skogen. Jeg ville aldri gjøre … – Det er allerede i ferd med å skje, Cornelia. Ostin grep en håndfull med visne blader og blomster. – Dette er årstiden for nytt liv, likevel faller bladene av trærne, og blomstene holder seg ikke lenge nok på greinen til å bli til frukter og bær. Han
16
Nelias natt.indd 16
13.05.11 10.34
lot tørt løv og døde blomster drysse over sverdet og Nelias føtter. – Hedyn har sendt deg. Ostin pekte mot trekronen over dem, og Nelia løftet blikket. I lyset fra månen kunne hun se at minst halvparten av bladene til tarustreet var visne og ville bli rykket løs ved det minste vindpust. Fortsatt fantes det en og annen blå blomst blant de bladene som ennå var grønne og friske, men hele tiden dalte det visne blomster mot skogbunnen. Nelia fulgte en av dem med blikket. Den landet ved Kins føtter. Nelia sparket vekk sverdet i sinne. Det var en kraftanstrengelse som gjorde henne andpusten og svimmel. – Jeg har ikke gjort noe galt! Dere planla å drepe meg før jeg visste at det fantes noe som het Erunskogen. Ostin famlet overrumplet etter sverdet og satte seg opp på kne. Kin kastet seg til side og trakk kniven på ny. – Tey! brølte Ostin rasende. Nelia trakk knærne opp til brystet og slo armene rundt dem. – Ikke drep meg, hvisket hun åndeløst og så til sin skrekk at Ostin rettet det skarpslipte stålet mot henne. Han reiste seg langsomt opp og tok et steg bakover for å få bedre plass til å svinge sverdet. Nelia bøyde nakken og gjemte ansiktet mot knærne, for hun orket ikke å se det dødelige våpenet bli løftet til hogg. Men ingenting skjedde. Nelia gløttet opp. De to mennene stod med våpnene rettet mot henne. Kins kniv var for Nelia like skrekkinngytende som Ostins sverd, men det var noe i Ostins øyne som skremte henne langt mer enn både kniv og sverd. Det var ikke det samme hatet som hun hadde sett hos skogfolket. Det var en dyp frykt som kunne gjøre ham uberegnelig.
17
Nelias natt.indd 17
13.05.11 10.34
– Tey! brølte han igjen. Og denne gangen kom hun. Fresende og spyttende snub let Tey mot dem. – Du lovet meg hvile, Ostin. – Og du skulle binde fangens vilje. Kin tok oppstilling ved Ostins side, og verken han eller Ostin våget å ta blikket fra Nelia, selv om hun satt urørlig ved foten av tarustreet. – Hun er fortsatt bundet. Tey skulle til å snu på hælen og strene tilbake til plassen sin ved ilden, men fra øyekroken kunne hun se at noe ikke stemte. – Hvorfor sitter hun slik? Det var først anklage i Teys mørke øyne, så engstelse. – Du må ha slurvet. Ostin tok et steg til side for å slippe Tey frem, fortsatt med våpenet rettet mot den forskremte fangen. De andre i leiren stakk hodene tett sammen. De hvisket og pekte. Noen trakk våpen. At hun hadde gjort noe som skremte dem, var tydelig, men Nelia kunne ikke forstå hva det skulle være. – Viljen hennes er bundet, insisterte Tey, selv om hun virket urolig. – Test henne, om du vil. Men hun virket ikke overbevist og stilte seg et stykke unna både Nelia og Ostin. Ostin la sverdspissen mot Nelias halsgrop, men hun orket ikke mer av dette syke spillet. Hun løftet hånden men trengte ikke engang å røre sverdet, for å slå det bort. Det var nok at hun tenkte tanken. Rystet og redd svingte Ostin sverdet, men Kin klarte å gripe om sverdarmen før våpenet nådde Nelia. – Ostin! – Hun angrep! Du så det selv. Hun er farlig. Det var nok for henne å heve hånden.
18
Nelias natt.indd 18
13.05.11 10.34
– Nei, svarte Kin rolig, men stemmen hans skalv. – Hun forsvarte seg. Nelia stirret først på sverdet, så på Ostin. Kin holdt fortsatt et godt tak om armen hans, og Nelia visste at dette kunne være den eneste sjansen hun fikk til å komme seg vekk. Hun fløy mer enn løp rundt tarustreet, men kom ikke langt. Tey kastet seg mot henne og slo henne i bakken. Flere hender grep tak i armer og skuldrer og reiste henne opp for så å trekke henne tilbake til treet. Enda en gang hevet Ostin sverdet, men denne gangen stilte Kin seg foran ham. – Bare én i Erunskogen kan ustraffet avsi dødsdom over en fange, minnet Kin ham om. – Han kommer ikke før i morgen, knurret Ostin og nektet å la våpenet falle. – Vi kan ikke vente. Hun er farlig for oss. Med henne i live vil vi ikke engang kunne si når det er morgen. Hun har tatt dagslyset fra oss. Nelia skulle til å protestere, men Kin kom henne i forkjøpet. – Cornelias natt vil snart være over. Jeg tar ansvar for henne. – Det blir ikke nødvendig. Det var ikke Ostin som svarte, og Nelias ansikt lyste opp i lettelse, håp og glede da hun fikk se Seth komme mot dem. Seth, som hadde laget portalen bak klesskapet hennes. Som hadde trøstet og oppmuntret når livet gikk imot henne og Linus ble altfor urimelig. Men da skogfolket flokket seg rundt ham og bøyde hodet i tegn på respekt, forstod hun at han ikke var kommet for å redde henne.
19
Nelias natt.indd 19
13.05.11 10.34