60
Om thrillersjangeren.
THRILLER
TEKST Øyvind Pharo
Den snarrådige helt i kamp på liv og død Tidligere var det her til lands vanlig å bruke uttrykket «grøsser» om en viss type bøker, filmer og TV-serier med spenning så intens at du følte det på hele kroppen, men i dag virker det som om ordet er blitt erstattet av «thriller», den engelske varianten av ordet. En thriller skal altså få oss til å grøsse. Det er hele dens eksistensberettigelse. Men OK, fra nå av sier vi thriller. Thrilleren er en raskt voksende undergruppe innenfor spenningssjangeren. Den grenser til det ubehagelige. De som leser thrillere eller ser thrillere på film og TV, oppsøker dette ubehaget, et slags sitrende lystgrøss. Thrilleren kan billedlig talt kalles halvbroren til kriminalfortellingen. I sjangerkrim er det lovbruddet det handler om. Forbrytelsen – nesten alltid et drap – skal oppklares, og den skyldige skal pågripes. Drapet er utgangspunktet, og leseren skal være med etterforskeren i oppnøstingen av saken. Kriminalromanen kan være en klassisk whodunit-mordgåte eller en hardkokt fortelling som foregår i en nådeløs storby med korrupt politi og mafia som egentlige motstandere. Helten er den siste ærlige purk, eller en privatdetektiv som «må være en komplett mann, og en vanlig mann, og likevel en uvanlig mann. Han må være, for å bruke en forslitt frase, en mann av ære», som Raymond Chandler uttrykte det. Thrilleren, på sin side, handler ikke primært om etterforskere som oppklarer en forbrytelse som allerede er begått, men snarere om helter som må hindre en motstander i å gjennomføre sine onde planer. Thrilleren forteller nervepirrende historier om mennesker som står overfor et fatalt dilemma, en umulig klemme eller farefylt situasjon som følge av omstendigheter og tilfeldigheter de ikke har vært herre over, kanskje på grunn av noen feilgrep i fortiden de har vært uvitende om. Hverdagen er snudd på hodet, og det er ingen vei tilbake. Fiksjonen skaper på denne måten en følelse av utrygghet som leseren (eller filmseeren) deler med hovedpersonen. For å komme ut av situasjonen, må helten påta seg et farefylt oppdrag, det
være seg å hente et gammelt manuskript, gjennomføre en flukt eller redningsaksjon eller løse et mysterium. Hovedvekten ligger på heltens opplevelser av konstant fare, av å bli forfulgt eller overvåket, og spenningen som skrus til mens boka eller filmen jager fram mot klimakset. Mange moderne spenningsromaner er hybrider av hardkokte politiromaner og thrillere, og i særdeleshet seriemorderthrillere. Thrillerens onde skurk ble på 1990-tallet en seriemorder, jaget av politiet. Politietterforskeren kom i en thrillerlignende nærkontakt med morderen. Ingen seriemorder er mer mytisk enn kannibal-psykiateren Hannibal Lecter i Thomas Harris’ roman The Silence of the Lambs, gitt evig liv av Anthony Hopkins i filmversjonen. Fortsatt er seriemorderen en gjenganger i thrillerne, og de spektakulære og utspekulerte drapsmetodene og den sadistiske volden som har kommet inn i kriminallitteraturen de siste 20 årene, er kommet fra seriemord-thrilleren og 90-tallstrenden med splatterfilmer og gladvold à la Quentin Tarantino. Aschehoug har i flere år vært kjent for sine sterke krimforfattere. Jo Nesbø, Unni Lindell og Tom Egeland beveger seg alle i sjangerfeltet mellom kriminalromanen og thrilleren. Blant høstens bøker er det særlig to som bemerker seg på thrillersiden av spenningssjangeren, Aslak Nore og Tom Kristensen, den første med en spionroman, den andre med nok en spennende finansthriller. Spionromanen blir ofte kalt en storpolitisk thriller, og deler kjennetegnene med thrilleren gjennom at helten er plassert i en krisesituasjon som handler om liv og død, om nasjonens sikkerhet og i sin ytterste konsekvens om menneskehetens overlevelse, hvis man tenker i retning dommedagskatastrofethrillere. Spionthrillerens begynnelse regnes til Erskine Childers’ The Riddle of the Sands (1903) som handler om en ansatt i det engelske utenriksdepartement som blir med en venn på seiltur og finner ut at tyskerne planlegger invasjon av England. Planen var utar-
beidet av en engelsk forræder. Invasjonen blir avslørt og avverget av de to. Boka ble en stor suksess og regnes som en forløper for de britiske etterretningsthrillerne. Ifølge Ken Follett er dette den første moderne thrilleren. Den etablerer formelen for spionromanen. Det er denne sjangeren Aslak Nore skriver seg opp mot med sin bok av året om Norge i verden, hvor den norske etterretningsoperatøren Peter Wessel må hindre angrep på norske interesser i Afghanistan. Da finansmannen Tom Kristensen brakdebuterte med romanen En kule (2002) var han nokså alene blant norske thrillerforfattere om å skrive fra aksje- og finansmiljøet i det nyrike Norge. Den gangen sa han, og det har han gjentatt, at det han skriver om, er «anledning skaper tyv». Anslaget i En kule hadde visse likhetstrekk med John Grishams amerikanske suksessroman The Firm (Firmaets mann), som skildret en nyutklekket jurists møte med advokatfirmaet som viste seg å være i mafiaens klør. Kristensen skildret hvordan en ung aksjemegler gjennom jobben blir fanget i et skjebnesvangert nett av svindeloperasjoner. Denne boka ble starten på et thrillerforfatterskap av internasjonalt format. I årets bok, Korsbæreren, tar han for seg forbindelser mellom norsk finans og den japanske jakuza-mafiaen. Selv om thrilleren bergtar stadig flere lesere, er det ingen moderne oppfinnelse at fortellinger skal dirre av liv og drives av et høyt tempo frem mot et actionfylt klimaks som – ja, får deg til å grøsse. Homers årtusener gamle heltedikt om Odyssevs’ ti år lange farefulle hjemferd i Odysseen, om hans kamp for å komme hjem til Penelope, er også en slik handlingsmettet, fartsfylt eventyrberetning. Odyssevs var en kriger, men hans fremste egenskap var snarrådigheten, slik som hos Jo Nesbø-figuren Harry Hole. Kanskje må vi regne Homer som den første thrillerforfatteren. Øyvind Pharo er redaktør i Aschehoug forlag.