Norvegr - Norges historie

Nyhet 2011

Nyhet 2011

Aschehougs storsatsing 2011 Professor Hans Jacob Orning, Professor May-Brith Ohman Nielsen og Dr.Philos. Magne Njåstad

Norvegr

ISBN: 978-82-0323677-8 Format 22,5 x 29,5 cm, antall sider 1000, Kr 1299,Norvegr – norrønt for veien mot nord – er navnet på Aschehougs nye norgeshistorie. Den er skrevet av en ny generasjon forfattere, for en ny generasjon lesere og designet av Norges hittil mest suksessrike formgivere: Per Spook og Snøhetta.

Denne historien har vi i Norge arbeidet med i 10 000 år.

Professor Hans Jacob Orning (t.v.) ved Høgskulen i Volda tok i 2004 sin doktorgrad innen norsk høymiddelalder.

Han har skrevet det første bindet. I tillegg er han engasjert som verkets fagredaktør.

Professor May-Brith Ohman Nielsen ved Universitetet i Agder, Kristiansand. Hun tok i 1997 sin doktorgrad i ideologi, politikk og politisk mobilisering på 1900-tallet. Hun har skrevet bind 3 og 4 om den nyere tids historie.

Dr.Philos. Magne Njåstad (t.h.) har skrevet bind 2 om senmiddelalder og tidlig nytid. Det er innen denne perioden han i 2003 tok sin doktorgrad. Hans stilling er førsteamanuensis i historie ved NTNU i Trondheim.

Norvegr er et nyskrevet og engasjerende historieverk om Norge. De fire praktbøkene handler om menneskene – mangfoldet og fellesskapene de har dannet opp gjennom tidene. Verket får deg til å forstå samtiden og hvordan det norske samfunnet er blitt slik det framstår i dag. I større grad enn tidligere vektlegges vanlige menneskers betydning for historien. Verket er skrevet av en ny generasjon historikere.

2

No r v eg r – N o rg e s h i st o ri e

Nor vegr – Nor ges hi s t or i e

3

Nyhet 2011

Nyhet 2011

Hva sier ekspertene?

Torunn Nilsen

Scanpix

Per Egil Hegge: «Teksten er preget av god sakprosa, og den ledige, fortellende stilen gjør den lett å lese uten at fremstillingen glir over i overfladisk popularitetsfrieri.

Dette er helt i samsvar med solid norsk historikertradisjon (…). Jeg regner meg som en nokså kritisk leser, men jeg har lite å utsette på teksten så langt.» (Bind 1 og 2)

Trond Berg Eriksen: «Norvegr er virkelig en ambisiøs programerklæring, men forfattere og redaksjon greier faktisk å gjøre noe nytt. En bok som lar seg lese som en omfangsrik roman. Selv fant jeg raskt nyheter på de første sidene.»

(Bind 1 og 2)

Espen Søbye: «Disse kapitlene (…) er, som de første, oversiktlig, knapt og velordnet fremstilt og godt strukturert. Valget av emnet for rammetekster er svært fornuftig og klargjørende, og ikke minst bidrar de treffsikre valgene av hverdagsskildringer.» (Bind 3)

4

No r v e g r – No rg e s h i st o ri e

Per Spook er først og fremst kjent som Norges fremste motedesigner, med stor internasjonal suksess, særlig i Paris. Han har i stor grad hentet inspirasjon fra norsk tradisjon og håndverk. På bakgrunn av hans nære forhold til norsk kulturhistorie har det vært naturlig å engasjere ham til å jobbe med Norvegr. Han har med sitt unike uttrykk illustrert omslagene, designet «bokhalene» og illustrert bøkene.

Espen Grønli

«... en virkelig ambisiøs programerklæring ...»

Snøhetta Design – del av Snøhetta som er et internasjonalt anerkjent arkitekt-, landskapsarkitektur- og designfirma med kontor i Oslo og New York – har på sin unike måte konseptualisert Norvegr. Firmaet er mest kjent for biblioteket i Alexandria i Egypt og det nye operabygget i Bjørvika i Oslo.

Nor vegr – Nor ges hi s t or i e

5

FØR 500 e.Kr.

Historie defineres gjerne som kunnskap om mennesker som levde i fortiden. De aller fleste av fortidens mennesker har ikke satt merker etter seg som vi kan finne i dag, men noen har gjort det, og det er disse sporene som må være våre veivisere bakover i historien. Historikerne har tradisjonelt beskje iget seg mest med skri lige kilder, og derfor har vikingtiden fra rundt 750 e.Kr. o est vært startpunkt for deres utforskning av norsk historie, mens perioden før det har vært definert som arkeologenes domene. Et slikt skille kan lett bli uheldig, for selv om bruk av skri er en viktig milepæl i menneskenes historie, skjedde det mange store endringer før skri ens gjennombrudd.

Gjennom arkeologiske metoder og kilder er det mulig å få kunnskap om denne tidlige historien. Menneskene har gjennom årtusener forsøkt etter beste evne å dekke sine behov, men dette har skjedd på svært ulike måter.

Endringer i materielle forhold fikk store konsekvenser for hvordan folk organiserte sine liv. Etter en lang periode, der tilgang på bytte styrte det meste av menneskenes tilværelse, inntraff tre store teknologiske nyvinninger som fikk omfattende følger for deres liv og virke: jordbruket, bronsen og jernet.

Det er funnet flere kufiske eller arabiske mynter på Kaupang, vanligvis dirhemer i sølv med religiøse inskripsjoner. To særtrekk bør fremheves ved myntene. For det første er de ofte kuttet opp i biter. Det tyder på at de ble brukt som betalingsmiddel. Den hyppige forekomsten av skålvekter og vektlodd viser at man delte opp sølvet og veide det i handelstransaksjoner.

For det andre har flere mynter hull i seg, og disse fungerte trolig som hengesmykker. Vi har også tidligere sett eksempler på hvordan gullbrakteater ble brukt som smykker. De to myntbitene på bildet er kufiske dirhemer fra det umayyadiske dynastiet (661–750 e.Kr.), som er preget i Wasit i Irak.

Denne tegningen av Flemming Bau viser hvordan det kan ha sett ut en travel dag på Kaupang i høysesongen.

KAUPANG – NORGES FØRSTE BY Kaupang ligger i Vestfold, ikke langt fra Larvik. De første utgravningene ble foretatt i 1867, men de mest omfattende undersøkelsene fant sted etter 2000. I et stort svartjordsbelte, som stammer fra kull, aske og annet avfall, gravde 30–40 arkeologer og undersøkte jorden gjennom tre sesonger. Over 100 000 funn er blitt gjort på området. Likevel er ikke mer enn syv prosent av det bebyggede området utgravd.

Et hovedspørsmål før utgravningene startet, var om Kaupang hadde sesongbasert eller helårlig bosetning. De nye undersøkelsene tyder på at folk bodde på Kaupang året rundt. Restene etter hus ligger i regelmessige, rektangulære parseller med kortsiden vendt ut mot havnen.

76 | TIDLIG MIDDELALDER

Grøfter eller gjerder skilte trolig parsellene, og mange av dem ser ut til å ha vært bolighus. Tegn på dette er at stolpehullene går cirka én meter innenfor ytterveggene. I mellomrommet har det trolig vært sengebrisker, mens man i midten av rommet har funnet spor etter ildsteder. Det er også funnet gjenstander som røper husenes boligformål, som kverner og gryter av kleberstein. Vi vet ikke hva ytterveggene var laget av, men det er ikke usannsynlig at de var av flettet kvistverk.

I det hele tatt ser husene ut til å ha vært temmelig lik hus som er gravd ut i vikingbyer som Dublin og York.

Den planmessige utparselleringen av tomter, samt planeringen av området og restene etter brygger, tyder på at

Kaupang ble anlagt av en høvding, uten at vi kan vite hvem han var. Ifølge skriftlige kilder er imidlertid danekongen det mest sannsynlige svaret. Byen kan ha hatt noen hundre innbyggere, som om sommeren ble supplert med tilreisende kjøpmenn, håndverkere og fiskere.

Funnene fra Kaupang gir en pekepinn om hvilke aktiviteter som foregikk i byen, og hvilke kontakter den hadde utad.

Langt de fleste funnene er av avfall fra mat (dyreben) og smiing (slagg). Men det er også funnet gjenstander langveisfra.

Ringspenner og bronsebeslag peker mot kontakt med Birka i Sverige, mynter og perler mot Russland og araberne. Glass og keramikk fra Rhin-området vitner om kontakt sørover, mens mynter, smyk-

ker og vektlodd fra Frankerriket og De britiske øyer viser at Nordsjøen var en hyppig benyttet ferdselsåre. Fra havnen, som har steget over tre meter som følge av at havnivået har sunket (og landet hevet seg noe), har man funnet rester etter skip og brygger.

Tidligere var det en tendens til å betrakte vikingtidens fjernhandelsbyer som steder uten noen videre kontakt med omlandet. Nyere forskning tyder derimot på at både Kaupang og mindre tettsteder med sesongbasert handel, som vi finner en rekke av langs norskekysten, hadde mye kontakt med omlandet. Slike tettsteder trengte tilførsler av mat, brensel og råmaterialer, og de kunne på sin side tilby omlandet ettertraktede varer. Det fremste

vitnesbyrdet om denne regionale kontakten er funn av kleberkar og jernprodukter på Kaupang, som stammer fra steder som Eidsborg og Møsstrond i Indre Telemark.

Men vi ser det også av funntettheten av vekter, smedutstyr, smykker og sverd i Kaupangs omland, som høyst sannsynlig må stamme fra varebytte med byen. Et lignende spredningsmønster kjennetegner omlandet til adskillig mindre sesongbaserte markedsplasser som Stavanger, Kaupanger i Sogn, Borgund, Trondheim, Steinkjer og Vågan i Lofoten.

Hvem var det som bodde i Kaupang?

Fra byens 100–130 år lange historie kjenner vi bare én navngitt person: farmannen Ottar fra Hålogaland. Men funnene fra Kaupang viser oss spor etter mange

flere mennesker. Det er mest menn som har etterlatt seg spor i svartjordsbeltet omkring Kaupang. Sannsynligvis var det de som bygde hus, støpte smykker og drev kjøp og salg i bodene langs havnen. Men funn av sneller (for å få håndteinen til å snurre) og vevtyngder (for å stramme renningen på veven) viser at det også bodde kvinner på stedet. Kaupangundersøkelsene har gitt mange nye svar, men også mange nye spørsmål.

77

SkAnDInAvER I DEn SToRE vERDEn 750–1000 |

Fra lofotfisket i januar–februar til mai henger torsken til tørking på hjell utendørs. I denne perioden sørger vind og temperaturer rundt null grader for optimale tørkingsforhold, uten at fisken blir angrepet av insekter eller bakterier. På forsommeren flyttes fisken under tak for ytterligere tørking i luftige lokaler. I løpet av prosessen forsvinner ca. 70 prosent av vannet i fisken, uten at noe av næringsinnholdet går tapt.

selvopplevd kjerne. Et tegn på hvor integrert Røst var

Blant de tingene beboerne på Røst kjøpte i Ber-

i den europeiske, kristne kulturen, var at presten på

gen, var selvsagt korn, men også stoffer til klær. Tøyet

øya var en tysk dominikanermunk. En av de over-

var grovt og blått, rødt eller gråfarget. I tillegg hadde

levende var flamlender og kunne samtale med ham.

fiskerbefolkningen på seg skinnklær, som var vann-

Dessuten kunne Querini kommunisere på latin med

avstøtende. Den isolerte utposten viste seg å være en

presten, som igjen kunne tolke til lokalbefolkningen.

del av et handelsnettverk som enhver skipper i Europa

Fisket var hovednæringen på Røst. «I løpet av året

14 | Senmiddelalder

kjente godt til.

fisker de endeløse mengder av fisk,» skrev Querini

I sin beretning skrev Querini om de uendelige

og merket seg hvordan fisken ble tørket eller saltet,

mengdene fisk som hver vår ble lastet om bord i båter

alt ettersom det var torsk eller kveite det dreide seg

på Røst og seilt sørover til Bergen for så å finne veien

om. Redskapene lagde de selv, og dette var de meget

videre til Europa. Det han ikke reflekterte over var

dyktige til. Men fisken var ikke primært ment til eget

hvem som tjente på denne handelen. Hovedopp-

bruk. Mesteparten ble brakt i enorme mengder til en

kjøperne av den nordnorske tørrfisken var de tyske

by «mer enn tusen mil borte», ved navn Bergen. Til

hansakjøpmennene i Bergen, som brakte varen videre

Bergen kom det skip fra Tyskland, England, Skottland

sørover til kontinentet.

og Preussen med alle slags varer. De ville kjøpe fisken,

Hansaen hadde etablert seg i Bergen allerede på

for den var av uvurderlig betydning, kunne Querini

1200-tallet (se bind 1, side 214–217). De hadde hånd

fortelle. Fiskerne solgte fisken og kjøpte tilbake alt

om det meste av importen og videresalget av tysk og

som trengtes for å leve og kle seg, for han mente det

baltisk korn i det nordafjelske Norge (området fra Lin-

ikke var mulig å dyrke noe som helst på Røst. Like-

desnes og nordover) og, som Querini skrev, andre varer

vel holdt de noen kyr, slik at de hadde melk å drikke

som metall, klesstoffer, dyrere drikkevarer og annet.

og smør å spise. I tillegg kom det villgjess i utallige

I løpet av 1200- og 1300-tallet hadde de tyske kjøp-

mengder og bygde reder på øya. Fuglene var vant til

mennene skaffet seg vidtgående privilegier i Bergen,

folk og protesterte ikke når kvinnene sanket inn en

noe som viser hvor viktige de var i ferd med å bli i den

del av eggene deres. Av dem laget de omelett til sine

norske utenrikshandelen. De fikk rett til å overvintre,

italienske gjester. Querini tilstår ubeskjedent at han

hvilket i realiteten vil si at de ble fastboende, og de

og følget hans tok til seg enorme mengder av fisk, smør,

forsøkte etter beste evne å unngå å betale skatt eller

kjøtt, melk og øl: «Det var som vi aldri kunne få nok.»

svare for norsk lov. På mange måter ble dermed det

Den dramatiske ferden nordover uten mat og drikke

tyske samfunnet i Bergen en liten stat i staten, som

hadde satt sine spor.

var unndratt kongelig kontroll.

15

Gud oG Staten 1350–1550 |

46 | Senmiddelalder

47

et regime foran undergangen 1350–1550 |

Også barn arbeidet i industrien. Ikke alle var heldige og hadde et så lyst og luftig arbeidsmiljø som guttene i denne hermetikkboks­ fabrikken. Fra T. Hjems Canning and Export Co., Trondheim i 1915.

INDUSTRIBARN FORTELLER Hans Johansen har skrevet ned barndomsminner og forteller at det første han kan huske – han var da fem og et halvt år år – var farens død.

Mor drøftet med oss unger hva vi nå måtte gjøre for å greie oss selv. Til fattigkassa ville hun ikke gå. Det var noe vanærende ved det. Vi fikk heller begynne med et arbeid. Og det arbeidet burde være noe vi kunne være sammen om. Neste dag gikk mor ned til brukseier Evjen som eide Evjensaga. Her hadde far arbeidet med råstaven før han ble syk.

Mor spurte brukseieren på en ærbødig måte, om hun kunne få overta arbeidet som far en gang hadde hatt med råsta-

122 | Levebrød og Livsformer i endring

ven. Da kunne hun ta ungene med til å sette opp staven. De eldste av oss barna var ikke ukjente med stavoppsetting, da vi hadde hjulpet far med arbeidet, og også mor hadde vært med. Evjen var litt betenkt til å begynne med. Han var i tvil om mor ville greie det. Men samtidig var han også grepet av det at mor ville greie seg og familien selv, uten fattighjelp – så det ble til at mor skulle få den jobben. Neste dag skulle vi begynne.

Før klokken fem om morgenen ble vi vekket av mor: «Nå må dere nok opp alle sammen,» sa hun. «Dere vet vi skal være på saga klokka seks.» Mor hadde allerede vært lenge oppe for å gjøre alt klart for dagen. Hun hadde gjort matkurven ferdig

og kokt kaffe og fylt den på et stort blikkspann. Vi var seks mennesker som skulle ha mat og drikke for dagen.

tomt spann hadde vi også med til å kjøpe melk i. På veien ned til saga så vi flere sagbruksarbeidere som gikk til sitt arbeid. Det vakte ingen oppsikt at mor kom med hele ungeflokken. Det var ikke noe særsyn at en kvinne skulle arbeide på saga. Heller ikke at unger skulle arbeide der.

På bordet sto seks tallerkener med varm havregrøt, som også mor hadde kokt i den årle morgenstund. Etter det enkle måltidet dro vi av sted. Men først ble «Mons», den store hankatten vår, sloppet ut. En skål med havregrøt ble satt på trappa, så også den skulle ha mat for dagen. Mor låste omhyggelig døra med et stille «Jesunavn».

Det var som hun ville nedbe beskyttelse over hjemmet, mens vi var borte. Dørnøkkelen la hun i kjolelommen sin.

Saga skulle gå døgnet rundt. Stavskjæreriet derimot hadde bare dagarbeid, men der var da arbeidsdagen fra kl. 6 om morgenen til kl. 9 om kvelden. Og det var stavskjæreriets arbeidsdag vi skulle følge. For vi skulle sette opp den staven de skar til for dagen.

Mor bar selv matkurven på veien, og en av mine større brødre bar kaffespannet. Et

Til å sortere staven satte mor Anton. Han var den gang 8 1/2 år gammel. Så skulle en

trille staven bortover tomta til det sted den skulle settes opp i stavstusser. Den jobben fikk min eldste bror Anders. Han var om lag 12 år gammel. Så skulle Oluf, som var 10 år gammel, sette opp staven i de firkantede stavstussene. De skulle inneholde 500 stav. Stavstussene ble da over 2 meter høye. Mor skikket staven til ham som satte den opp, og det var nok den tyngste jobben.

Staven var tung, for den var helt igjennom rå av vann. Den var jo skåret opp av tømmer som var trukket opp fra elva. Derfor kaltes den også for råstaven.

Det jeg skulle gjøre til å begynne med, var å hjelpe Anders med å lesse på trillebåren.

Men jeg var jo bare vel 5 1/2 år. Mor gav meg også en annen oppgave. Jeg måtte

passe Ingvald, min minste bror, som bare var 4 år. Vi skulle også gå de nødvendige ærend hver dag. Vi skulle kjøpe maten vi skulle ha for dagen.

Brød, brød, brød var det til alle tre måltider vi hadde på saga. Frokost var det kl. 9 om morgenen. Vi samlet oss da omkring mor i en krok mellom stavlagene, så vi kunne sitte litt usjenert. Var det regn, søkte vi ly under et takskur. Noen spisesal var det jo ikke i de dager. Mor ville ikke at vi skulle gå inn på saga hvor sagfolkene satt. Det var så mye fleipete prat der. Slikt tålte ikke mor.

Fra: Arbeiderminner. – Gjengitt etter Liv Kari Tønnessen: «Slik levde småbarna før», Universitetsforlaget 1982.

123

omveLtninger i næringer og arbeidsLiv 1840–1914 |

KOMMUNIKASJONS­ REVOLUSJONEN KommuniKasjon, Kultur og demoKratisering

V

1840 1914

eien mot nord, «Nordveien», hadde i uminnelige

dramatisk endrede vilkår for mennesker og lokalsam-

tider bundet Norge sammen og gjort det til ett land,

funn nesten over natten. Kommunikasjonsrevolusjon

politisk og administrativt. Omkring 1840 var det

omfattet endringer på to områder: fysisk transport av

imidlertid få mennesker som hadde noe forhold til eller

mennesker og varer, og utveksling av informasjon og

forestillinger om Norge som en helhet. Landet bestod

ideer. Forandringene ble skapt gjennom ny teknologi,

av en rekke forskjellige lokalsamfunn langs en uende-

nye landsomfattende institusjoner, felles systemer og

lig kyst og et vanskelig fremkommelig innland. Nord-

nye organisasjonsformer. Kommunikasjonsrevolu-

veien var mørk nattestid største deler av året. I nord var

sjonen styrket samhandlingen mellom menneskene

veien om vinteren også mørk mye av dagen, mens den

i landet og skapte sterkere følelse av fellesskap, fra

sommerstid var lys hele døgnet.

sør til nord, fra kyst til innland, fra vest til øst. Dette

Mellom 1840 og 1914 ble menneskene i dette lang-

var viktig for oppbyggingen av en moderne norsk stat,

strakte landet bundet tettere sammen og knyttet tettere

for økt varebytte mellom mennesker i ulike lokalsam-

til verden og menneskene utenfor. Omveltningene i

funn og for utviklingen av et moderne, høyproduktivt

kommunikasjonene var store. Noen nyvinninger skapte

samfunn.

LYS LANGS LEIA

utlandet oftere enn fra andre kanter av Norge. Mange

Norvegr – «Kystveien». Da kysten fikk et system av sjømerker og lys, ble den farbar både i dagslys og nattestid for folk som ikke var helt lokalkjent. Kommunikasjonsrevolusjonen i Norge foregikk først og fremst langs leia.

som ikke selv hadde seilt på storhavet, hadde likevel Kystfolkets livsverden hadde tre ulike horisonter: Det

oftere hørt historier derfra enn fra andre deler av lan-

helt lokale samfunnet med byene og bygdene omkring,

det. Slik var det med havner som Hamburg, Køben-

så langt de selv var rimelig kjent. Dernest den større

havn, Lübeck, Marseille, Edinburgh, Arkhangelsk,

kyststrekningen de bodde langs, der båter for forbi og

Riga og Rotterdam.

var en del av et større samhandlingsmønster langs

For menneskene i innlandet var horisonten oftest

kysten, der Nordveien bandt menneskene i Norge

enda mer lokal. Bygda, og kanskje dalføret, var gjerne

sammen. Mange hadde også en tredje type oriente-

rammene for mye av deres verden. I kirke og skole

ring, mot kyster i andre land. Sjøfolkene kjente uten-

hørte folk om kongeriket Norge som de var en del av

landske havner like godt som mange norske, og til en

– at det hadde en konge, en Grunnlov, et Storting, en

rekke norske kystsamfunn kom det mennesker fra

regjering. Men dette var mer noe folk visste om, i alle

134 | KommuniKasjon, Kultur og demoKratisering

135

KommuniKasjons revolusjonen 1840–1914 |

1914 1918

DEN STORE KRIGENS TID KRIG, KRISER OG KLASSEKAMP

«

Å

, for noe tøv. Jeg har nettopp lest en artikkel i et

Norge var nøytralt under den store krigen. Like-

engelsk tidsskrift som sier at det aldri blir krig mer,»

vel satte verdenskrigen det norske samfunnet under

sa statsminister Gunnar Knudsen til en av sine uten-

sterkt press og forandret det. Ut av verdenskrigen

rikspolitiske medarbeidere i 1913. Året etter raste første

vokste et samfunn med sterke klassemotsetninger og

verdenskrig, den største og grusomste krigen mennes-

sosialt fiendskap mellom store grupper. Arbeiderfami-

keheten hadde sett. Statsministeren var ikke alene om å

lier og funksjonærer opplevde krigsårene som «dyrti-

tro at verden var på vei til å bli et bedre sted, at mennes-

den», og hadde det vanskelig. Andre opplevde den som

kene var blitt mer siviliserte og hadde lært av sine feil, og

«jobbetiden» og tjente store penger. Mens bondefami-

ikke lenger ville gjøre noe så barbarisk og gammeldags

lier opplevde den som «tvangstiden», der myndighetene

som å krige mot hverandre. Mange trodde det samme

bestemte hvor mye de skulle dyrke. Norge kom ut av

om fremskrittet; at modernisering, velferd, demokrati,

krigen som en gjeldsnasjon, men også som en moderne

kvinnefrigjøring, samfunnsfellesskap og respekt for

stat, som tok større ansvar for sine innbyggere. Det siste

menneskeverdet var kommet for å bli – og at barbari,

krigsåret rammet spanskesyken mennesker over hele

sensur, antidemokratiske holdninger og undertrykkende

verden, og lammet tidvis norske lokalsamfunn.

regimer hørte fortiden til. Også disse tok feil.

VERDENSKRIGEN VENDER VIRKELIGHETSOPPFATNINGER

selvbildet av landet og folket under feiringene forsommeren 1914.

Mange tenkte at dette innledet en ny og annerle-

Forsommeren 1914 feiret Norge hundreårsjubileet for

des tid. Økt kommunikasjon, bedre skolegang, lesefer-

Grunnloven og gledet seg over nasjonal selvstendighet

digheter og folkeopplysning gjorde at folk i Norge nå

og de siste tiårenes demokratiske reformer. Det var

kjente bedre til hverandre og hadde flere felles erfa-

storstilte arrangementer, en rekke offisielle festlig-

ringer. Mange trodde dette ville minske motsetninger

heter, storslått 17. mai-feiring og jubileumsutstilling i

og fordommer og styrke gjensidig forståelse og solida-

Kristiania. Utstillingen skulle vise det moderne Norge

ritet. Optimistene tenkte at humanistiske idealer nå

innenfor teknologi, produksjon, håndverk, kunst og

hadde fått et solid fotfeste både i menneskesinnet og i

kultur. Modernitet, fremskritt og sivilisasjon preget

samfunnet. Slik tenkte mange i Norge og i andre euro-

10 | KRIG, KRISER OG KLASSEKAMP

11

DEn StORE KRIGEnS tID 1914–1918 |

De akselererende klimaforandringene som følge av langvarige og store CO2-utslipp i atmosfære, har gjort klimaet varmere.

Endringene synes i Norge særlig langs kanten på isbreene. Når breene smelter og trekker seg tilbake, kan det komme gjenstander fra tidligere tiders mennesker frem fra isen, ting mennesker hadde mistet eller kastet fra seg på sin ferd for tusener av år siden. Blant disse er Norges eldste sko, funnet på 2000 meters høyde ved brefronten i Jotunheimen i 2006. Skoen er 3400 år gammel, fra yngre bronsealder. Hvem gikk i den? Hva slags liv levde hun eller han? Klimaforandringene bringer frem noen historiske skatter, men ødelegger også andre. Vil noen finne våre sko om 3400 år? Hvilke spørsmål vil de da stille seg?

må man være langt mer enn kunde og klient. Hvordan

Tror menneskene i Norge fremdeles på fremskrit-

oppfattet seg selv. Slik er det å forstå mennesker og

klarer menneskene i Norge det? Og hvordan skal vi

tet? Svaret er trolig både ja og nei. Men slik var det nok

forstå det norske samfunnet og dets historiske utfor-

også før. Flertallet av dem som levde i Norge i perioden

Historieforståelse og identitet er nært knyttet

dringer omkring år 2010?

fra 1840 til i dag, og som de siste to bindene av Nor-

sammen. Det er krevende å tenke nytt om fortid og

I verden av 2010 fremstår nødvendigheten av å

vegr har handlet om, var neppe selv særlig bevisst sin

fremtid fordi det utfordrer den identiteten vi har skapt

stanse de akselererende og truende menneskeskapte

fremskrittstro, til tross for at vi i dag tolker mange

oss, våre forestillinger om hvem vi dypest sett er. Men

klimaforandringene som den største utfordringen, i

av deres handlinger som en tro på forbedring og for-

hva hvis en realistisk fremskrittstro er forbundet nett-

selv laget seg noen gigantiske historiske utfordringer

tillegg til langsiktig innsats mot den voksende mat-

andring. Noen av dem trodde slett ikke på fremtiden.

opp med menneskenes evne til å omstille seg og tenke

som både de og deres ledere må ta fatt på, utfordringer

varekrisen.

De var pessimister og hadde lite håp og drømmer for

nytt om hvem de selv og andre er?

knyttet til omfattende klimaendringer på jorden som

samfunn historisk.

seg selv eller for andre. Andre av dem følte seg direkte

Rundt år 2010 er det åpenbart at mennesker, både

følge av storforbruk av fossilt brennstoff, og utfordrin-

personlig truet av forandringene, kjempet mer eller

som enkeltindivider og som samfunn, ikke bare kan

ger knyttet til den store internasjonale matvarekrisen.

mindre innbitt mot dem og ville helst vende tiden bak-

forholde seg til sine samtidige og til den nåtidige

Fordi Norge har vært i en særdeles gunstig his-

over. Atter andre hadde ganske annerledes drømmer

samfunnssituasjonen i sine holdninger, handlinger

torisk situasjon de siste tre tiårene, med en økonomi

Det er menneskene selv og det de foretar seg, eller unn-

for fremtiden enn det samfunnet og den verden som

og fremtidsplanlegging. Fremtidige generasjoner er

som har gjort det mulig for myndighetene og men-

later å foreta seg, som er historiens drivkrefter. Produk-

ble en historisk realitet.

blant disse tydelige «andre» som samfunnet må for-

neskene i landet å nærmest kjøpe seg ut av de fleste

FREMSKRITTSTRO – HVA ER DET?

sjonsformer, teknologi, språk, kommunikasjon, ideer,

I perioden 1840–2010 er det nok få som har

ventes å forholde seg til. Ofte blir det fremholdt at i et

utfordrende situasjoner, kan det være lett å tenke at

kunnskaper, kultur og samfunnsformer er skapt av

hatt en sterk bevissthet om at det de drev med var

velstandsland og med et velferdsnivå som det norske,

det også vil kunne finnes slike veier ut av mat- og kli-

menneskene selv. Derfor er det også menneskene selv

å modernisere Norge, binde menneskene i landet

så er de virkelig store historiske oppgavene og poli-

mautfordringene som kloden står overfor. Slik er det

som kan forandre dem. Typisk for den moderne perio-

sammen i et felles kulturelt verdisystem, heve BNP,

tiske prosjektene langt på vei løst, og de er ikke blitt

ikke. De historiske utfordringene for menneskene i

den i Norge, og for hele vår del av verden, var at men-

innføre velferdsstaten eller utvikle digitale felles-

erstattet med nye som velgerne kan hente gevinstene

den moderne velferdsstaten ligger like foran oss. De vil

nesker trodde på fremskrittet, på at de gjennom egen

skap. Slik er noe vi ser klarest i ettertid. I tilbakeblikk

ut av her og nå. Fremfor fremtidsvisjoner, store ideer

kanskje kreve mer enn de utfordringene generasjonene

innsats og egne valg, og ofte i fellesskap, kunne skape et

preger det våre kollektive forestillinger om hvem vi

og samfunnsyn som også inkluderer fremtidige gene-

før stod overfor. Fremfor alt vil de kreve evne til histo-

bedre liv for seg og andre. Mange hadde drømmer om

selv er. Disse forestillingene er ikke statiske. De er

rasjoner, har derfor mye av den politiske debatten ori-

risk tenkning, til å se seg selv, sitt lokalsamfunn, sitt

et bedre liv, og flertallet hadde gjennom store deler av

historiske, og de vil forandre seg. Det vil de gjøre fordi

entert seg om det politiske spillet om regjeringsmakt

land og sin verden i et lengre tidsperspektiv, og tørre

1900-tallet vært ganske samstemte om målet; å forsøke

fremtidsperspektivet vårt alltid er til stede i de fore-

og neste meningsmåling. Terroraksjonen 22. juli 2011

å formulere spørsmålet om i hvilken grad velstanden

å skape et samfunn der mennesker kunne leve sine liv

stillingene vi har om fortiden. Når store hendinger

ble en vekker for mange, fordi den satte selve kampen

vår er en velsignelse eller en forbannelse. Hvordan ville

med stor grad av trygghet og frihet og der menneskers

rammer oss, og når nåtidsoppfatningen og fremtids-

for vår samfunnsorden og vårt demokrati på dagsor-

vi som samfunn og enkeltindivider investere vår vel-

grunnleggende behov var dekket. Den visjonen er i

perspektivene forandrer seg, vil vår fortolkning av

denen. Andre politiske saker ble dermed små.

ferd om det var vi selv som skulle leve her om hundre,

høy grad realisert for de fleste menneskene i Norge. I

fortiden også gjøre det. Derfor oppfatter vi i ettertid

Men få som ser omkring seg i dag vil være enige i at

verdensmålestokk er vi svært privilegerte. Men hva så?

historiske generasjoner annerledes enn slik disse

de historiske oppgavene er løst. For menneskene har

294 | Utdanning, overflod og mangfold

eller to hundre år? Det er en historisk utfordring, og oppgave, i alle betydninger av ordet.

295

det hyperkomplekse samfUnn etter 2000 |