Det frosten tok
Kari Nygaard
Det frosten tok Roman
Kari Nygaard Reisen til Bella Coola, roman, 2013
Denne boken er produsert på et miljøgodkjent trykkeri. © 2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Omslag: cmyk / Ingeborg Ousland Omslagsfoto: akam 1k3 Satt med 11/13,8 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 70 g Holmen Book Cream 1,8 Printed in Sweden ScandBook AB, Falun 2015 ISBN 978-82-03-35904-0
Hører du livets lyder elvebruset suset fra vinden Det er alt jeg vil si det er alt nils-aslak valkepää
august, 1811
S
elv om sola var kommet opp på himmelen i øst, klarte den ikke å smelte frosten som lå på bakken. Lea lå på kne i åkeren på nedsiden av gården. Dagen før hadde de gylne byggaksene stått silkemyke og struttende. Men nå hang de med hodet, som om de var på vei til galgen. Hun tok en flik av det rutete forkleet og gned tårene vekk. Så reiste hun seg. Det var ikke uvanlig med kuldenetter på denne tiden av året for Hovdli lå nesten opp mot høyfjellet. Men sommeren hadde vært varmere enn vanlig, og i år hadde de følt seg trygge på at det gode været ville vare. Lea bøyde seg og plukket noen våte aks av skjørtekanten. Ullsjalet hun hadde slått om kroppen, klarte ikke å beskytte henne mot den rå morgenkulden, og hun hutret lett. Noen kråker hadde slått seg ned i nærheten. De vagget rundt og nappet i aksene. Mørke, fjærkledde kropper. Åtseldyr, tenkte Lea, fugler som livnærer seg av andres ulykke. Hun plukket opp en stein og knuget den i hånden, hadde lyst til å kaste den etter de svarte fuglene, men følte seg med ett så maktesløs og slapp steinen. Gården deres lå helt øverst i grenda. Avsidesliggende. 7
Og Lea likte det slik. En smal kjerrevei gikk bratt nedover mot kirkestedet. Bjørk og selje snodde seg i hverandre, og elva blinket fram i smale gløtt mellom trærne. Lyden fra elva satte tone til livet på gården. Buldrende om våren. Et mildt sus om sommeren. Og hvit stillhet i vintermånedene. Det var sjelden de hørte lyder som ikke var naturens egne, bortsett fra øksehogg fra hogstfeltene lengre sør. Men nå hørte Lea stemmer. Først svakt. Men raskt ble de sterkere. Det var grove mannsrøster. Hun la hånden for pannen og speidet nedover veien. Så fikk hun øye på de mørke skikkelsene. Hun gjenkjente flere av bygdas menn, selv om de var et stykke unna. Det kunne være vel tjue mann, flest unge, men også noen eldre. Noen red, mens andre kom til fots. Hun måtte få tak i Erik. Han hadde forlatt henne for å mate hestene. Hun visste at han trengte trøsten. De varme, store kroppene. Mens hun sprang gjennom den ødelagte åkeren så hun en av mennene komme ridende i forveien. Det var Ansgar. Hovene til hesten klapret mot den hardtrampede veien. Hun sprang fortere. Pulsen stakk vondt og hardt i halsen. Da hun kom opp til tunet, så hun ham forsvinne inn i stallen. Lea klarte aldri å avgjøre hva som var galt med Ansgar, om et bein var kortere enn det andre. Eller armene av ulik lengde. Det var sånn at man ved første øyekast kunne synes synd på ham. Men han var sterk og smidig og arbeidet som en hest. Og det var derfor Erik hadde ansatt ham som dreng for Marta etter at broren døde i krigen. Det var forunderlig hvor fort Ansgar hadde gått fra å være dreng til husbond på gården. Erik sa at det kanskje var til det beste. Men Lea tenkte at han var som kråkene. Et åtseldyr. 8
Et øyeblikk ble hun stående ubesluttsom før hun løp opp trappen til våningshuset. De halvvoksne ungene hadde våknet. Signe gned seg i øynene og gjespet. Halvor sto borte ved peisen og holdt hendene mot flammene for å varme seg. Sivert var i ferd med å dra på seg vadmelsbuksene. Det kalde morgenlyset gjorde kroppen hans blek. Han var mager og senete, og mykheten som hadde ligget i guttekroppen bare noen år tidligere, var slipt bort. Lea møtte det lyseblå blikket hans. Det var iver i det. Hun ristet advarende på hodet. – Du skal ingen steder, Sivert. Hun flyttet blikket til de andre. – Dere holder dere inne, alle tre. Uansett hva som skjer! Sivert åpnet munnen og skulle til å si noe, men hun snudde og gikk mot døra. Hun måtte få fatt i Erik, for hun hadde allerede forstått hva mennene ville. På vei ut myste hun gjennom vinduet. Det var ennå ingen på tunet. Noe mørkt kom med ett til syne. Det var en av kråkene. De var merkelig nærgående i dag. Fuglen holdt seg fast i vinduskarmen med krokete klør og skakket på hodet. De sorte knappeøynene blinket. Så lettet den og fløy vekk på svarte vinger. Lea svelget hardt, la hånden på slåen og gikk ut. I døra til stallen møtte hun Ansgar. Hun hilste stivt og smøg seg forbi ham og inn til Erik. Han var i ferd med å sale hesten. Dampen sto fra dyrekroppen, den tegnet hvite sirkler og sløyfer i lufta. Hun gikk helt bort til ham, la hånden på den grove linskjorta og kjente varmen fra huden hans gjennom stoffet. Han ristet henne vekk og bøyde seg ned for å stramme remmen under buken på hesten. – Hva står på? spurte hun. 9
– Jeg må bli med de andre til fjells for å jage lappene. Det var altså som hun fryktet. Hele sommeren hadde folk pratet om lappeplagen. Etter gudstjenesten noen uker før, hadde lensmann Torgrim Moen samlet bøndene som bodde lengst nord i bygda. Lappene lå oppe ved Hovdlihøgda, fortalte han, og la til at han hadde mottatt klager. Reinen spiste opp mosen, tråkket ned ungtrær og ødela gjerdene rundt setervollene. Og lappene, de tømte fiskevannene. Tok alt viltet. Og den ugudelige sangen deres kunne skremme den mest sindige. De måtte jages. Flere hadde nikket. Og noen hadde sagt at det var best å ta med våpen. En kunne aldri vite. Lea likte ikke alt snakket om lappene, og hun ville ikke at Erik skulle være med til Hovdlihøgda. – Hvorfor skal dere dra akkurat i dag? spurte hun. – Ansgar sa at Torgrim hadde vekket ham grytidlig for å si at det var på tide å ordne opp med lappene. Erik dro hesten med seg etter bisselet. Han blødde fortsatt fra knokene etter at han hadde gått løs på tømmerveggen da han oppdaget hva frosten hadde gjort med byggåkeren. – Må du dra? – Du vet jeg må gjøre som Torgrim sier. – Bare fordi dere er søskenbarn? – Det er ikke bare ham – alle de andre også – hva tror du de vil si om meg hvis jeg ikke blir med? Erik prøvde å komme seg forbi henne, men hun stilte seg i veien for ham. – Må du? – Hva tror du skjer hvis jeg svikter? spurte han. 10
– Sindre eier kornmølla. Gjermund eier saga. Hvor skal vi male kornet? Hvor skal vi sage planker? Han trengte seg forbi henne og leide hesten ut på tunet. Han dro håret bak ørene, slik han hadde for vane. Han likte å holde det blonde håret langt og bevegelsen var følsom når han satt bøyd over treskjæringen eller andre gjøremål. Men det var ikke noe mykt over bevegelsene nå. Frustrasjonen over den tidlige frosten kom til i syne i hver muskel i kroppen hans. Mennene var kommet opp til tunet. Lea stanset ved stalldøra. Det var for sent å komme seg usett over tunet og inn i huset til ungene. Tanken på å sno seg mellom mannfolk, hester og oppakning bød henne imot. Hun likte ikke forsamlinger, og særlig ikke når den i hovedsak besto av menn. Hvis hun sto helt i ro innenfor døra, ville de kanskje ikke legge merke til henne. Det var en underlig opprømthet som preget gruppen på tunet. De var som en sverm veps. Fulle av gift og virkelyst på sensommeren. Og alle hadde børser over skuldrene. Stemmene var fulle av agg. Mer enn vanlig. Flere hadde fått merke frosten, såpass forsto hun. Sindre og Gjermund hadde, akkurat som Erik, brutt opp ny jord for å dyrke bygg. Dette året hadde vært løfterikt, værtegnene så gode, men nå hadde en eneste kuldenatt ødelagt avlingene. Bygda var ikke større enn at alle kjente hverandre godt. Og de delte de samme frustrasjonene, krigen som raste, skipene med korn fra Danmark som aldri nådde fram, og alle uårene som var kommet på rad. Torgrim steg av hesten og gikk mot Erik som virket ubekvem. Torgrim på sin side var ovenpå, han la hånden på skulderen til Erik, nesten faderlig ved første øyekast. Men Lea la merke til at de slanke fingrene til Torgrim klemte hardt, og at Erik skut11
tet seg under berøringen. Som alltid var Torgrim ulastelig antrukket, dobbeltspent brokadevest innenfor vademelsfrakken, og hvite strømper på leggene. Skjegget var kort og velpleid. I det siste var noen grå striper kommet inn i det svarte. Et langt arr, som gikk fra venstre øyekrok ned til nesevingen, skjemmet ansiktet hans, men han hadde mørke rette bryn og de smale øynene var omkranset av tette, lange vipper. Han snudde seg mot mennene. Mønstret dem. Blikket var alvorlig, nesten forståelsesfullt. Med høy røst gjentok han det han hadde lovet på kirkebakken. For å beskytte bøndene skulle han forvise lappene før de fikk gjort altfor mye skade. Det var nok av eksempler på hvordan de hadde fart fram – i andre setergrender. Hadde Lea hatt mot, skulle hun gått ut på tunet, tatt ordet og spurt hva han tenkte om bønder som brant ned gammene til lappene, stjal rein, og jaget familier med spedbarn og gamle. – Dere vet hva vi skal i dag, ropte Torgrim. – Vi skal bare snakke lappene til rette. Få dem til å samle reinen og dra. Ikke noe mer. Ansgar så ikke ut til å lytte. Han åpnet børsa og kikket inn gjennom løpet, strøk fingrene over kolben på en langsom, nesten kjærlig måte. Så ladet han våpenet med to hjemmelagde patroner han fant i salttasken. Da han ble var at Torgrim mønstret ham, smilte han og så i bakken. – Du får ta det rolig der oppe, sa Torgrim. Ansgar nikket før han fisket fram lerken fra innerlomma i vadmelsjakka. Han tok en stor slurk, la hodet bakover. Strupehodet vippet opp og ned mens han drakk. Praten om dagens oppdrag fortsatte. Ingenting av det som ble sagt var nytt. 12
Det var et ekko av beskyldningene som var framsatt mange ganger før: Mange av lappene er rike, bare se på reinsdyrflokkene deres! Reinen beiter ned mosen. Det finnes ikke fisk i Langtjønna lenger. Det er oss eller dem! Stemmene var skarpe nå. Kvesset av frosten. Uten at Lea kunne kontrollere det, begynte tennene hennes å hakke lett mot hverandre. En ufrivillig klapring som kanskje skyldtes morgenkulden. – Jeg følger dere opp til fjellet, men jeg har andre affærer å ta meg til senere i dag, sa Torgrim. – Når jeg drar, gir jeg ansvaret til deg, Erik. Han så på Erik med et alvorlig blikk. Erik bøyde nakken. Rødmen steg i ansiktet hans, og han virket brydd. Lea hadde ventet at han ville protestere, men han virket målløs. Torgrim hevet stemmen igjen: – Dere stoler vel på Erik Gjermundsen? Mennene nikket, men uten entusiasme. Erik var ingen leder. Det var noe alle visste. I den pinlige stillheten som oppsto, vendte de oppmerksomheten mot hestene og oppakningen. Sindre gjorde som Ansgar, han fant fram en liten lerke, satte den til munnen og drakk. Riktignok ikke så åpenlyst, men likevel. Han tørket seg om munnen med en grov arbeidsneve. Han var mager, skallen bar og blank. Kjeven og kinnene var innsunkne etter tennene han hadde mistet. Likevel var det noe uskyldig ved ham. Noe gutteaktig. Hvor mange menn var ikke som ham? Glade i å drikke. Lette å lede. Lea ville protestere, gå fram, og rope at de ikke skulle dra. Hun ville holde Erik igjen, han var ikke rett mann til å få et slikt ansvar. Men hun klarte ikke å si et ord. Hvordan skulle hun, et kvinnfolk, kunne si mennene imot. Selv om 13
hun visste at hun hadde rett. Hun så hva som kunne skje, de kunne komme ut av kontroll. Mannfolkene var mette nå etter sommeren. Fulle av krefter. Likevel var angsten for sulten der. Og det var den hun så i de spritblanke øynene deres da de satte seg på hestene og dro fra gården. Hun kunne ikke skjønne hvordan Erik skulle klare å stagge dem. Erik sa ikke farvel. Han så ikke på henne engang. Men Torgrim hilste med to fingre mot hattebremmen, han smilte da blikkene deres møttes, men hun klarte ikke å besvare det. Hvorfor hadde han valgt denne dagen til å dra til fjells? Skjønte han ikke hva konsekvensene kunne bli nå når mennene var rasende på grunn av frosten? Det var som om han ikke forsto alvoret, som om det hele var et slags spill for ham. Hun støttet seg mot tømmerveggen. Skjelvingene dro gjennom kroppen, og hun lukket øynene. Hva om lappene ikke gjorde som de fikk beskjed om? Hva om de ikke ville dra, hva om de kjempet imot? De hadde all rett til å beskytte seg. Lea så ikke på fjellfolket som andre i bygda. Hun kjente dem bedre. Etter at foreldrene døde, hadde hun forlatt Hovdli og bodd noen år hos tanten og onkelen på Røros. Og da hun var ti år gammel, hadde hun vært med onkel for å kjøpe reinsdyrkjøtt. Løvet på fjellbjørka hadde glødet da de red vestover, sola sto høyt på himmelen og en ørn hadde kretset over dem. Den fulgte dem hele veien. Da de kom til gammene, var hun først engstelig. Kunne noen bo slik? I hytter av torv som nesten gikk i ett med naturen. Over åpningene hang horn og kranier av rein som gliste med 14
nedslitte tenner, og da det kom folk ut, tenkte hun at det var som om de kom rett opp av jorda. Men så kom hundene. Et kull valper med varme snuter og myke tunger. Hun elsket hunder. Og sammen med dem kom Ristin. Jenta med de lange flettene og det runde, blide ansiktet. De hadde gått rett inn leken, som om de hadde kjent hverandre bestandig. Ristin hadde vist Lea reinen sin. Lea hadde aldri visst at ei jente kunne eie noe selv. Selv om de ikke forsto hverandres språk, hadde de ledd og lekt. En glad, ordløs lek. Og så hadde hun møtt Ristin igjen samme vinter da folket hennes kom for å handle proviant på Røros. Det var ikke til å tro. Himmelfalne og glade hadde de holdt omkring hverandre og smilt. De mørke vippene til Ristin var hvite av frost. Kinnet var svalt mot hennes. Men Lea husket tantes sviende slag mot ansiktet også. De ga henne ikke husrom og mat for at hun skulle reke rundt med lappene. Men Lea hadde ikke hørt på tante. Hun hadde bare blitt lurere. Når Ristin og laget hennes kom til Bergstaden, snek hun seg ut og sørget for å treffe henne. Men så hadde Lea etter noen år blitt sendt tilbake til Hovdli for å tjene hos presten Lindhart, og etter det hadde hun aldri sett Ristin igjen. Vennskapet var bare som et varmt minne.
O
ppe ved Hovdlihøgda lå torvgammene til folket som bumennene ville jage. Laget besto av fire familier og reinflokkene deres. Lapper, ble de kalt. Selv kalte de seg saemieh. De hadde holdt til i landskapet lengre enn noen kunne huske. De flyttet med reinen etter beite, slik forfedrene deres hadde gjort i mange generasjoner. Lenge hadde de fulgt sine stier i fjell og lavland alene, men etter at kobberverket på Røros ble stiftet, hadde bønder ryddet stadig flere gårder der hvor de pleide å ferdes. Men ikke noe av dette forekom Marjja som viktig der hun puslet rundt i teltet som Laras hadde satt opp til dem. Hun så seg rundt og smilte tilfreds mens hun stelte det nye hjemmet sitt. Hun ryddet sammen soveskinnene, det hvite hun hadde fått tilsendt fra onkelen la hun øverst i haugen, så la hun mer ved på bålet som knitret i gruen, og til slutt fant hun fram mat som hun skulle sende med Laras når han skulle opp til fjellet igjen. De skulle melke reinen i dag. Det var gått tre dager siden sist. Solstrålene kom inn gjennom takåpningen, de lyste opp åren, kobberkjelen, og jordgulvet som var delt opp med tykke trestokker. Marjja pustet dypt og kjente en rolig 16
lykke bre seg i kroppen. Det var ikke til å tro at de hadde sitt eget nå, hun og Laras. Og i noen uker til kunne de nyte tiden alene, før de skulle reise videre til vintergammene ved Femunden. Der måtte de dele husrom med resten av familien igjen. Helt siden Marjja våknet, hadde hun hatt en fornemmelse av å eie hele verden. Hun kjente det i kroppen. En dyp tilfredshet. Følelsen av endelig å være voksen. Hun fant fram kammen som var skåret ut i bein og viklet ut de lange flettene. De var kommet i uorden i løpet av bryllupsnatta. Hun smilte ved tanken. Da hun hadde løst opp flettene, begynte hun å gre håret som var mørkt og vokste henne nesten til livet. Med vante hender delte hun opp håret med fingrene og lagde på nytt fire fletter. Det var ikke lenge siden Marjja og Laras hadde stått foran alteret i Røros kirke. Presten hadde kalt henne Marie, men det riktige navnet hennes var Marjja. Det var det moren hennes hadde drømt fram, og det var det aahka, hennes bestemor, hadde visket til henne da hun etter dåpen i kirken hadde vasket vekk kristennavnet og gitt henne det rette navnet. Hun var oppkalt etter tanten, og navnet bar med seg gåeskie Marjjas egenskaper: Rådsnarheten, laget med reinen og evnen til å helbrede mennesker og dyr. Hun hadde vært så stolt der hun sto foran alteret. Den mørkeblå kjolen var helt ny, stiv i sømmene når hun dro fingrene over stoffet. Båndene i rødt og grønt hadde hun vevet selv. Om halsen hadde hun sølvkraven hun hadde arvet etter aahka. Lua var ny, den hadde de samme broderte båndene som på kjolen. Utenpå ringlet hun i sølv, og innenfor klærne gled de nye buksene i mykt, semsket skinn svalt mot lårene. Marjja var lei for at ingen av hennes slektninger var 17
kommet til bryllupet. Men de lå i et annet beiteland, og det var for langt å dra. Etter at foreldrene døde hadde hun vokst opp med besteforeldrene. Og nå var de også gått bort. Aahka hadde blitt syk og dødd sist sommer, akkurat som hun ønsket, da de lå høyt til fjells med flokken. På den tiden av året var det vanskelig å frakte de døde til kirkegården. Marjja var glad for at aahka hadde fått oppfylt sitt siste ønske om å bli begravd i fjellet, for bestemoren hadde aldri klart tanken på å ligge i den stinkende jorda på en eller annen ødslig kirkegård. Etter at de hadde svøpt aahka i never og lagt henne trygt ned i en steinur, vendte Marjja sørover. Hun hadde tatt post hos Danel, som var en slektning, for å stelle for ham og sønnene. Danel hadde bare ugifte sønner og kona hans var død. Og slik var Marjja blitt kjent med Laras. Familien hans var i samme lag som Danel, og de drev reinflokkene sine sammen. Selv om Marjja likte seg i det nye laget, klarte hun ikke å fri seg fra tanken om at noe var blitt borte med aahka, noe som hun for all del ikke måtte miste. Innimellom gikk det et søkk gjennom henne, så redd hun kunne bli for at alt hun hadde lært skulle forsvinne. Med aahka hadde hun ofret, de hadde slått på tromma, de hadde snakket med åndene og spurt om råd. Og selv om hun kunne snakke med Laras om det meste, var akkurat dette vanskelig å nevne. Han ville aldri vedgå seg den gamle troen. Men selv om familien til Laras var kristne, merket hun at det gamle levde i dem. De kunne fornekte det alt de ville, men hun så det i det daglige. Hun så hvordan de oppførte seg i gammene, hvordan de joiket i glede og sorg. Prestene kunne kanskje ta tankene deres, men kroppen levde sitt eget liv. Og i kroppen levde skikkene, alle 18
de små bevegelsene og gjøremålene man ikke tenkte over, men som likevel hentet mening fra forfedrenes liv. Laras tittet med ett inn gjennom åpningen i teltet . – Er du klar? spurte han. Marjja strakte ut armene og gikk ham i møte. Han smilte, møtte favntaket. Tennene lyste hvitt i det solbrune fjeset, og det mørke håret krøllet seg lett i den fuktige pannen. Hun strøk ham over kinnet, lot hånden gli bakover mot nakken, i forbifarten streifet hun øret hans. Som barn hadde han forfrosset venstre øre og den myke buen var blitt hakkete som de klipte ørene til reinen. Ute ved trøplassen var det leven, simlene løp i sirkler og kalte på ungene sine. Mens mannfolkene passet trøplassen, var det kvinnenes jobb å melke. Danel plukket ut simlene som skulle melkes. Mens de arbeidet, forsøkte Marjja flere ganger å møte blikket hans, men han så ikke på henne. Selv om sommerbeitet hadde vært fint, var det tydelig at noe plaget ham. Han var en fåmælt mann og var ikke den som delte bekymringene sine. – Følg med, ropte han skarpt til Marjja som holdt på å miste grepet om en simle. Meningen var at hun skulle ta imot, binde simla, og så skynde seg å melke. Hun strakte fram hånden og tok imot repet. I farten strøk hun hånden mot hans, den var grov og full av gamle arr. Han hadde tunge poser under øynene. Det harde arbeidet begynte å slite på ham. Men kroppen kunne hente styrke så lenge det var glede og mening i strevet. Det var alle bekymringene som var i ferd med å kvele Danel. Alltid var det noen som sa at de trengte seg på. Duften av felte malmfuruer, og synet av nylaftede seterhus, møtte dem overalt. Og skigarder. Gamle boplasser som plutselig var gjerdet inn. 19
Da de var ferdige med melkingen, samlet alle seg ved trøplassen for å avtale hvordan arbeidet skulle fordeles de neste dagene. Nila og Issaht skulle hjelpe Danel med å hogge ved, mens Laras og de to drengene til faren hans skulle drive flokken opp til Storsjøen igjen. Marjja kom ikke til å se ham på tre dager. Laras kysset henne farvel. Det smakte salt. Hun ville holde ham fast. Det gjorde vondt i kroppen. Et sug i underlivet. Hun ville springe etter ham for å omfavne ham en gang til, men hun besinnet seg. I stedet nynnet hun stille: Voia voia mannen min. Ligg snart igjen på mitt hvite skinn na na nananaa
Marjja og de andre kvinnene fordelte melken seg imellom. Noen skulle yste mer ost, men Marjja helte melken over i en stor kagge som sto utenfor teltet. Reinen hadde spist seg kraftig i løpet av sommeren og melken var gul og fet. Det de ikke brukte, fylte de i kagger og gravde ned i en boerne, en matgrop i bakken. Boerne måtte ligge frostfritt til, og de dekket den med never og torv slik at dyr ikke skulle komme til i løpet av vinteren. På ferden mellom de ulike boplassene kunne de dra innom matlagrene og hente fram mat i løpet av året. Å, den følelsen når man sulten og sliten fant fram til det hemmelige lageret. Når melken hadde ligget i boerne gjennom vinteren, var den tykk og fin, den kunne skjæres med kniv, bres over brød, hvis man hadde det, eller blandes med vann til drikke. Denne sommeren hadde de fylt opp flere slike ved Hovdlihøgda. Marjja bøyde seg ned og gikk inn åpningen foran i tel20