Professor Tronstads krig
Tronstad Ferdig.indd 1
17.10.12 11.03
Tronstad Ferdig.indd 2
17.10.12 11.03
Olav Njølstad
Professor Tronstads krig 9. april 1940–11. mars 1945
Tronstad Ferdig.indd 3
17.10.12 11.03
Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond, Institusjonen Fritt Ord, Norges Hjemmefrontmuseum og Inge Steenslands Stiftelse. © 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Omslag: Nini Anker / cmykdesign Satt med 10,5/13 pkt. Minion pro hos cmykdesign Papir: 90 g Schleipen 1,75 Printed in Germany GGP Media GmbH, Pössneck 2012 ISBN 978-82-03-29307-8
Tronstad Ferdig.indd 4
17.10.12 11.03
Innhold
Forord 7 Del I: Motstand og flukt (april 1940–oktober 1941) Et postbud forsvinner 15 En trykkoker av motstand 22 Til skogs 41 I Sverige 48 Del II: Ventetid (oktober 1941–februar 1942) London endelig 67 Full kraft må settes inn 83 Klingene krysses 89 Fullt slag med vingene 98 Del III: Aksjonisten (februar 1942–mars 1943) Fenrik i farta 109 Tungtvann til besvær 127 Hjemlengsel i dobbel forstand 140 Operasjon Freshman tar form 155 Krigens brutalitet 162 Vendepunkt: fra Freshman til Gunnerside 165 Hemmelige operasjoner med ulik grad av suksess 176 Frustrasjoner på rekke og rad 183 Triumf og tragedie 192 Mistanker og fordommer 204 Fra strid om partisanbrevet til forslag om «kraftceller» 220
Tronstad Ferdig.indd 5
17.10.12 11.03
Del IV: Turbulens og oppbrudd (april 1943–september 1944) Generalinspektør og hjelpende hånd 229 Rakettfabrikkene i Peenemünde 243 Å bombe eller ikke bombe 250 Oppbruddstrang og hjemlengsel 267 Katastrofe og oppgjør med gode venner 276 Hjem og sprenge lokomotiver? 291 Vanskelige beslutninger, viktige valg 297 Et spørsmål om plikt 308 Kunnskap som våpen 315 Rapport fra «Griffen» 320 På kant med sjefen og generalen 325 Én tid for å ødelegge, én tid for å bevare 331 Avskjed med London 343 Del V: Beskyttelse (oktober 1944–mars 1945) Hjem! 355 Beinhard jobbing i solskinnet 362 Klar til innsats 377 Beskyttelse på flere plan 384 Markert leder av en usynlig hær 400 Slutten 411 Etterspill 424 Tillegg Litteratur 437 Noter 442 Om bildene 492 Register 493
Tronstad Ferdig.indd 6
17.10.12 11.03
Forord
Da professor og major Leif Tronstad ble stedt til hvile 29. mai 1945, var kapellet på Vestre gravlund fylt til siste benkerad. Soldater fra Kompani Linge og Milorg Distrikt 16 sto æresvakt. Bisettelsen fikk bred omtale i Aftenposten neste dag. Det hadde tidligere vært nekrologer i en rekke aviser og blader, og det ble snart holdt høytidelige minnetaler ved Norges Tekniske Høyskole (NTH) og i Norges Videnskabsakademi. Sørgebudskapet var overalt det samme: En av Norges store sønner var gått bort, revet ut av livet altfor tidlig, bare noen små uker før det store målet han hadde kjempet så iherdig for – å gjenvinne det norske folks frihet og selvstendighet – ble til virkelighet. Det var et tap for nasjonen at han, som var så opptatt av kunnskap og modernisering, ikke fikk bidra til gjenreisingen og utformingen av det nye Norge. Alt mens han levde, hadde Tronstad mottatt flere æresbevisninger for sin innsats i kampen mot Nazi-Tyskland, og i de første årene etter sin død ble han ytterligere hedret med en rekke posthume æresbevisninger – norske, franske, britiske og amerikanske. I årenes løp er han blitt hedret også på andre måter. Det finnes to veier oppkalt etter ham (i Trondheim og på Rjukan), en offentlig plass (i Sandvika sentrum), en fjellside (på Dronning Mauds Land i Antarktis) og et auditorium (ved Høgskolen i Oslo). Videre er det reist to bautaer for å hedre ham. Den ene står står på Syrbekkstøylen i Telemarksfjellene nær Rauland, der han ble drept under tragiske omstendigheter noen uker før frigjøringen, 11. mars 1945. Den andre ble avduket av kong Olav V 8. mai 1973 og står i Sandvika, der Tronstad ble født og vokste opp. Tronstads lovende vitenskapelige karriere tok brått slutt da han høsten 1941, 38 år gammel, måtte forlate Trondheim på flukt fra Gestapo. Tronstad, som ble professor allerede som 33-åring, rakk likevel å sette varige sport etter seg på NTH. Etter frigjøringen opprettet man et legat til hans minne for 7
Tronstad Ferdig.indd 7
17.10.12 11.03
professor tronstads krig
videregående studier innen metallfysikk og metallografi, og noen år senere ble et spesiallaboratorium oppkalt etter ham. På NTNUs hjemmeside finnes det i dag en oversikt over tidligere NTH/NTNU-studenter som har markert seg nasjonalt eller internasjonalt. Øverst troner Norges fremste vitenskapsmann i det 20. århundret, Lars Onsager, som fikk Nobelprisen i kjemi i 1973 (han var da forlengst blitt amerikansk statsborger). Nummer to på listen er Leif Tronstad. Til tross for de mange æresbevisningene og oppkallingene, og den høye status han fremdeles nyter ved sin alma mater, er Tronstad i dag om ikke glemt, så i hvert fall lite kjent blant folk flest. Han er ikke lenger hva britene kaller «a household name». Det er trolig flere grunner til dette. Hans ry som motstandsmann ville ganske sikkert ha blitt bevart på en annen måte dersom han selv hadde overlevd krigen. Med unntak for Martin Linge er det ikke til å komme forbi at de motstandsheltene som har fått mest oppmerksomhet, er menn som både rakk å bli gamle og som i tiårene etter krigen benyttet sjansen til å fortelle sin historie i skrift og tale. Like viktig er det nok at Tronstad, i motsetning til våre mest kjente motstandshelter, ikke var en spesialutdannet elitesoldat som utførte dristige og spektakulære aksjoner – han klatret ikke over hustakene i Oslo sentrum med eksplosiver i ryggsekken, tok seg ikke forbi tyske sperringer for å utføre sabotasje, deltok ikke i kamphandlinger eller likvidasjoner. Tronstads innsats lå på et annet plan. Han var først og fremst organisator, inspirator, planlegger, strateg – selv om han både i krigens første og siste fase også gjorde en operativ innsats i felten som det står respekt av. Tronstad var, kort sagt, en annerledes motstandshelt, og det er dette som gjør ham «biografiverdig» i dag. Ved å fortelle hans historie er det min ambisjon som biograf å løfte frem en enestående krigsinnsats som fortjener langt større oppmerksomhet enn den hittil har fått. Samtidig gir historien om professor Tronstads virke under krigen en kjærkommen anledning til å belyse sider ved okkupasjonshistorien og den norske motstandskampen som ofte er havnet i skyggen av de mer handlingsmettede spenningsfortellingene. Det er imidlertid et faktum at mange av de viktigste anslagene mot okkupasjonsmakten fant sted langt fra hovedstaden og sprang ut av økonomiske, industrielle og strategiske overveielser i London som ofte var ukjente for de mannskapene som utførte operasjonene. Her var Tronstad en sentral aktør. Han var den kunnskapsrike hjernen bak mange av operasjonene. Ingen annen nordmann hadde så stor innflytelse på Lingekompaniets og den britiske sabotasjeorganisasjonen Special Operasjons Executive (SOE) sine operasjoner i Norge som han. 8
Tronstad Ferdig.indd 8
17.10.12 11.03
forord
Det som gjør Leif Tronstad annerledes, er den særegne kombinasjonen av å være vitenskapsmann, kriger og nasjonal strateg. I hver av disse rollene utgjorde han en forskjell i motstandskampen, men det er samspillet mellom dem – det at han i krigsårene var alt dette på én gang – som gjør ham spesiell og historisk betydningsfull. Den vitenskapelige bakgrunnen ga ham innpass i miljøer i London som ellers stort sett var lukket for utlendinger. Gjennom forskningsopphold i Cambridge, publisering i internasjonale tidsskrifter og foredrag i en rekke britiske vitenskapelige foreninger og akademiske institusjoner hadde han på 1930-tallet etablert et stort nettverk som inkluderte mange av datidens fremste britiske naturvitenskapsmenn. Mange av disse var aktivt med i utviklingen av nye våpen og annet forsvarsmateriell til bruk i krigen mot Tyskland. Flere arbeidet med strengt hemmelige prosjekter: radar, sonar, raketter, atombomben. Tronstad fikk tilbud om jobb innenfor det britiske militærforskningsetablissementet, men takket nei. Han ville ikke bruke tid på forsk ning før Norge var fritt. Men på ett viktig felt ga hans vitenskapelige ekspertbakgrunn ham en sentral rådgiverrolle overfor britiske myndigheter og britisk etterretning. Vi snakker om tungtvann (deuteriumoksid). Tronstad hadde i sin tid tatt initiativet til byggingen av tungtvannsanlegget ved Norsk Hydros hydrogenfabrikk på Vemork og var ved krigsutbruddet en av verdens fremste eksperter på tungtvannets kjemiske egenskaper. Det er ingen tvil om at han og hans norske samarbeidspartner, ingeniør Jomar Brun, var til uvurderlig betydning for britene på dette området. Tungtvannsproduksjonen på Vemork illustrerer samtidig en annen side ved Tronstads virke: den nasjonale strategen. «Forskning i dag er industri i morgen!» fortalte han studentene ved NTH. Da han og Jomar Brun i 1933–34 overtalte ledelsen i Norsk Hydro til å sette i gang produksjon av tungtvann, var det ingen som med sikkerhet kunne si hvilken anvendelse produktet ville få. Men Tronstad var overbevist om at det lå store anvendelsesmuligheter innenfor medisin og andre fagfelter og mente at Norge her måtte vite å nyttiggjøre seg av de muligheter norsk natur og norsk vannkraftindustri ga, til å posisjonere seg på et felt som ville kunne gi store nasjonaløkonomiske gevinster i fremtiden. Som professor engasjerte han seg i en rekke industrielle virksomheter og rettet mye av sin egen forskning inn mot vitenskapelige problemer med nasjonaløkonomisk relevans. Han forsket på rust og korrosjon (som kostet samfunnet millionverdier hvert år), på Svalbard-kullets beskaffenhet og anvendelsesmåter (med håp om å oppnå energieffektivisering) og på utvikling 9
Tronstad Ferdig.indd 9
17.10.12 11.03
professor tronstads krig
av en effektiv kullstoff-diesel-forbrenningsmotor (for om mulig å gjøre landet mindre avhengig av import av olje og bensin). Som det fremgår av boken, var hensynet til norske nasjonale industrielle og økonomiske interesser styrende for mye av Tronstads motstandsinnsats under krigen. Det gjaldt i de mørke årene da ingen med sikkerhet kunne si hvordan krigen ville ende, og det gjaldt enda mer etter at krigslykken hadde snudd og Tysklands nederlag mer og mer fremsto som et spørsmål om tid. Men hele tiden var han også soldat og kriger. Han var med i felttoget i april 1940 som etterretningsoffiser i Sør-Trøndelag distriktskommando. Etter at det militære nederlaget var et faktum, kom han raskt med i motstandsarbeidet i Trondheim-distriktet både på sivil og militær side. Han var ukuelig optimist og engasjerte seg i det meste – med andre ord: altfor bredt. Høsten 1941 gikk det nesten galt. Gestapo kom på sporet av ham langs tre ulike stier, der illegale nettverk ble rullet opp med til dels fatale konsekvenser. Tronstad kom seg så vidt unna og havnet etter hvert i London, hvor han på ny engasjerte seg bredt: i Forsvarets Overkommando, i det militære samarbeidet med britene, i utplasseringen av norske forskere og ingeniører i britiske militære forskningsinstitusjoner og ikke minst som generalinspektør for den norske spesialstyrken Kompani Linge. Han identifiserte seg etter hvert så sterkt med «gutta» i kompaniet at han til slutt fikk overtalt sine norske og britiske overordnede til å sende ham til Norge som leder for en SOE/ Kompani Linge-operasjon. Operasjon Sunshine var Tronstads egen idé og hadde til formål å beskytte Norsk Hydros kraftanlegg og fabrikker i Øvre Telemark og Numedal mot tysk ødeleggelse i krigens sluttfase. Her smeltet krigeren og den nasjonale strategen sammen på en for Tronstad særdeles meningsfull måte. Kort tid før han ble drept, var det blitt bestemt at det vidstrakte området Sunshine-operasjonen omfattet, skulle omgjøres til en eget Milorg-distrikt, D-16, med Tronstad som distriktssjef. Tragisk nok fikk han ikke anledning til å virke i den nye stillingen. Det finnes et rikholdig kildemateriale etter Leif Tronstad. Fra hans tid som student, stipendiat, dosent og professor ved NTH er det bevart en omfattende samling dokumenter av vitenskapelig og administrativ art, i tillegg til hans publiserte vitenskapelige artikler, avhandlinger og teknisk-vitenskapelige rapporter. Fra hans virke i Forsvarets Overkommando under krigen finnes det også et innholdsrikt arkiv, som sammenholdt med øvrig arkivmateriale fra London-regjeringen, allierte samarbeidspartnere og mer personlige rapporter og erindringer skrevet av personer som kjente Tronstad og 10
Tronstad Ferdig.indd 10
17.10.12 11.03
forord
arbeidet sammen med ham før eller under krigen, gjør det mulig å tegne et nærgående og etterrettelig bilde av ham som menneske og historisk aktør. Like viktig er det at Tronstad og hans ektefelle, Edla («Bassa») Tronstad, etterlot seg en rikholdig korrespondanse som strekker seg fra før forlovelsen i 1927 og frem til Tronstads illegale virke i Telemarksfjellene vinteren 1944/45. Og aller viktigst, fra en biografs synsvinkel: Tronstads dagbok, ført så godt som sammenhengende fra han flyktet fra Trondheim 22. september 1941 til han ble drept 11. mars 1945. Ifølge Tronstad selv hadde han et dobbelt siktemål med dagboken. For det første håpet han at den ville bli til glede for familien dersom han selv ikke fikk oppleve frigjøringen og freden. Dernest håpet han at den ville bli «til nytte for belysning av forholdene i London i 1941–44».1 Dagbøkene og den omfattende private korrespondansen gir et nært og levende inntrykk av hvordan Tronstad opplevde seg selv og sine omgivelser, hva han tenkte og følte, hvilke håp, frustrasjoner og bekymringer som preget ham i disse dramatiske siste årene av hans liv. Men samtidig er dette svært subjektive kilder. Som biograf har jeg forsøkt å balansere dem opp mot andre kilder, fremstillinger og forståelsesmåter, men er samtidig den første til å innse at dette ikke har latt seg gjøre i fullt monn på alle punkter. De benyttede dokumentene er dels i privat eie, og dels fordelt på arkivene til Norges Hjemmefrontmuseum i Oslo og Dorabiblioteket ved NTNU i Trondheim. En stor takk til Tronstads etterkommere som har stilt sitt materiale til rådighet, og til de to arkivene for forbilledlig assistanse og service. Også det britiske nasjonalarkivet i Kew, London, inneholder mye verdifull og på viktige punkter til nå ukjent informasjon. Arbeidet med boken har pågått over flere år og hadde ikke vært mulig uten sjenerøs finansiell støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), Stiftelsen Fritt Ord, Norges Hjemmefrontmuseum og Inge Steenslands Stiftelse. En stor takk til dere alle! Jeg må også få takke min tidligere arbeidsgiver, Det norske Nobelinstitutt, og dets direktør Geir Lundestad, for enda en gang å ha innvilget meg permisjon under arbeidet med et krevende bokprosjekt. Aller mest må jeg likevel få takke en rekke enkeltpersoner som har stilt opp og latt meg nyte godt av deres tid, velvilje og spesielle kompetanse, til dels langt utover det man med rimelighet kunne forvente. Det gjelder søskenparet Leif Tronstad og Sidsel Aksnes. Takk for tillit, velvilje og givende samtaler. Det gjelder Svein Vetle Trae, hvis inngående lokalhistoriske kunnskaper har vært av uvurderlig betydning for skildringen av Sunshine-operasjonen vinteren 1944–45. Det gjelder den alltid hjelpsomme forfatter og 11
Tronstad Ferdig.indd 11
17.10.12 11.03
professor tronstads krig
lokalhistoriker Lars Gisnaas samt førstekonsulent Atle Johansen, som har hatt ansvaret for digitaliseringen av Leif Tronstads papirer ved Dorabiblioteket, NTNU. Stor takk også til professor (emeritus) Olav Riste for gode råd og konstruktiv kritikk underveis – intet er mer stimulerende enn nettopp det. Likeledes til direktør Arnfinn Moland og hans kolleger ved Norges Hjemmefrontmuseum, som alltid stiller opp, til historiker Frode Sæland, dr. med. Hans Chr. Børresen, og ikke minst: til krigsveteranene Jan Herman Reimers, Haakon Sørbye, Wilhelm Mohr, Joachim Rønneberg, Finn Lied og Lillian Gabrielsen, samt avdøde Jens-Anton Poulsson, Gunnar Sønsteby, Inge Steensland, Jens Chr. Hauge, Johan Palle Bjelland Thu og Harald Wergeland. Det har vært en berikelse å lære disse menneskene å kjenne og lytte til deres historier. Til slutt gjenstår bare å takke Aschehoug forlag og redaktør Harald Engel stad for et inspirerende samarbeid. Nesodden, 17. september 2012 Olav Njølstad
Tronstad Ferdig.indd 12
17.10.12 11.03
Del I
Motstand og flukt (april 1940–oktober 1941)
Tronstad Ferdig.indd 13
17.10.12 11.03
Tronstad Ferdig.indd 14
17.10.12 11.03
Et postbud forsvinner
Mandag 22. september 1941: Avreise til Oslo fra Trondheim kl. 19.15. Efter A’s arresta sjon (kl.18.00), forstod jeg at stillingen for meg var uholdbar. Bestemte meg straks for ikke å vende tilbake. Avreisen var spennende. Ventet inngripen fra Gestapo. Men turen til Oslo gikk bra.
Mannen som noen dager senere nedtegnet disse knappe setningene i en svart notisbok – og som dermed innledet en dagbokføring som skulle komme til å vare i tre år, fem måneder og 17 dager, eller, mer nøyaktig, livet ut – var den 38 år gamle Leif Tronstad, professor i uorganisk kjemi ved Norges Tekniske Høyskole i Trondheim. Sammen med sin tre år yngre kone Edla – Bassa blant venner – datteren Sidsel på ni og sønnen Leif på fire, var han på flukt fra Gestapo. Han var godt forberedt. Helt siden morgenen 9. april 1940 hadde han, i ord og handling, vært med i motstandskampen. Tronstad var ved krigsutbruddet mobiliseringspliktig reserveoffiser i Hærens våpentekniske korps. Etter å ha fullført sin militærtjeneste i Artilleriets Tekniske Fellesetat i løpet av studietiden og deretter gjennomført hva enkelte har beskrevet som «Norges mest umilitære befalskurs», ved Kanonkontrollen, ble han 6. juli 1927 beskikket til utskrevet sekondløytnant (fenrik).2 Han var erklært forsvarsvenn og hørte til dem som i månedene før krigsutbruddet hadde uttalt seg kritisk til Arbeiderpartiets forsvarspolitikk. Bare noen dager før det tyske angrepet på Norge hadde han fortalt tre venner i Oslo at han var overbevist om at krigen var nær forestående. Ifølge en av de tilstedeværende var han opprørt over landets «sovende regjering», som altfor lenge hadde neglisjert krigstrusselen. Han begrep ikke at myndighetene, etter Altmark-episoden i Jøssingfjorden i februar og den påfølgende britiske mineleggingen av norske farvann, ikke hadde satt kystbefestningene i alarmberedskap, beordret stille mobilisering og begynt utdeling av våpen. De fire vennene skiltes i en «nokså dyster stemning».3 Da angrepet kom, var han tilbake i Trondheim. Datteren Sidsel skulle 15
Tronstad Ferdig.indd 15
17.10.12 11.03
professor tronstads krig
senere huske hvordan faren vekket henne og lillebroren og ba dem skynde seg å stå opp. Han var allerede i yttertøyet, og hun fikk fornemmelsen av at han måtte ha vært ute hele natten. Sikkert er det i hvert fall at han tidlig på morgenen hadde vært en tur på sin arbeidsplass NTH for å diskutere med kollegene hvordan skolen burde forholde seg i den uoversiktlige situasjonen. For hans del var konklusjonen klar: Norge var i krig og han ville snarest mulig med i forsvarskampen. Før han hastet videre, holdt han en kort appell til de fremmøtte studentene. Mens tyske vaktposter marsjerte inn på Høyskolens område og plasserte en bombekaster ved trappen foran hovedbygningen på Gløshaugen, oppfordret Tronstad de mannlige studentene som hadde avtjent førstegangstjenesten, til å møte opp der de var anvist ifølge sitt krigstjenestekort, eller på nærmeste mobiliseringssted. Selv aktet han seg til mobiliseringsstedet for Hærens våpentekniske korps på Akershus festning i Oslo. Til de studentene som ikke hadde noe mobiliseringssted å gå til, sa han: «Jeg vet ikke akkurat hvordan dere skal forholde dere i øieblikket, men hvad som enn skjer, så husk at hva dere gjør, det blir historie om hundre år.»4 Deretter gikk han hjem til huset i Jonsvannsveien 41, ti minutters gange fra Gløshaugen. Sidsel mintes senere hvordan faren samlet familien foran radioapparatet i stuen. Foreldrene lyttet med alvorlig mine til det som ble sagt. Deretter forklarte de barna at det hadde skjedd noe i landet som gjorde at de måtte forlate hjemmet for en stund. Så pakket de noen kofferter og forlot byen i sørgående retning. Mens de krysset Elgeseter bru, så de to svarte bombefly som fløy inn over byen i lav høyde.5 Den sikreste reiseruten til Oslo med bil ville være å kjøre ned Østerdalen, hvor det var åpen vei hele vinteren. Men Tronstad hadde andre planer. Ekte fellene var blitt enige om at Bassa og barna skulle søke tilflukt hos familievennen Per Holaker, eieren av Kongsvold fjellstue. Der ville barna være i trygge og kjente omgivelser.6 Ved Støren tok Tronstad derfor inn på veien over Dovre. På grunn av snø var Dovreveien vinterstengt sørover fra Oppdal.7 De ville derfor ikke kunne ta seg frem helt til Kongsvoll med bil. Dovrebanen, derimot, var i full drift. Planen var derfor å sette fra seg bilen på Oppdal og ta første og beste tog i sørgående retning. Etter å ha satt av Bassa og barna på Kongsvoll, ville Tronstad bli med videre til Oslo. Ved ankomsten til Oppdal en gang ut på ettermiddagen 9. april fikk de imidlertid vite at Oslo allerede var falt. Det hadde da ikke lenger noen hensikt for Tronstad å fortsette dit. 16
Tronstad Ferdig.indd 16
17.10.12 11.03
Trondheim 9. april 1940: Tyskerne inntok byen i løpet av få timer. Erobringen ble gjennomført ved hjelp av krysseren «Admiral Hipper» og fire destroyere fra den tyske marine, soldater fra 138. berg regiment og fly fra det tyske flyvåpenet, Luftwaffe.
Neste morgen så han kone og barn vel av gårde til Kongsvoll. Etter krigsutbruddet gikk togtrafikken over Dovre stort sett som normalt til og med 12. april.8 Selv sluttet Tronstad seg til de norske styrkene som var i ferd med å organisere seg i Oppdal under ledelse av pensjonert oberst i kavaleriet, Harald Houge. Obersten kom til Oppdal om morgenen 11. april. Samme dag ble Tronstads bil, en Opel Super 6 med kjennetegn U 3651, rekvirert av Houge. Hans nyopprettede Distriktskommando Sør-Trøndelag trengte et hundretalls personbiler til personelltransport, bud- og rekognoseringstjeneste.9 Houge rapporterte senere at han etter opprettelsen av sitt hovedkvarter i Oppdal fikk «nyttig assistanse av professorene Tronstad og Bersjø», samt av studenter fra NTH som i første omgang ble satt til å bemanne etterretningsog politikontoret.10 Den 12. april ble Tronstad formelt beordret til tjeneste som etterretningssjef i distriktskommandoen, med oppgave å samle opplysninger om tyske fly- og troppebevegelser i traktene rundt Dovre. Fra og med neste dag innhentet og videreformidlet han situasjonsrapporter fra Folldal til stasjonskommandoen på Dombås og distriktskommandoen på Oppdal. Etter samråd med oberst Oscar Sigvald Strugstad, som besøkte Oppdal på gjennomreise, ble den nye distriktskommandoen omorganisert fire dager senere. I den nye organisasjonsplanen inngikk verken egen etterretningstjeneste eller etterretningssjef. Ifølge løytnant Olav Amundsen, som var oberst 17
Tronstad Ferdig.indd 17
17.10.12 11.03
Fra Kongsvold fjellstue samordnet Tronstad den bakre forsvarslinjen mellom Dombås og Oppdal. Hårklippen på bildet fant sted 28. april, to dager før Distriktskommando Sør-Trøndelag kapitulerte.
Houges adjutant, fungerte Tronstad fra da av i stedet som bindeledd mellom distriktskommandoen på Oppdal og de patruljene som drev vakt- og sikringstjeneste i traktene mellom Hjerkinn og Kongsvoll stasjon. En ukes tid senere loggførte sjefen for vaktavdelingen i Oppdal at han hadde mottatt rapporter fra Tronstad, som holdt til «i området Hjerkinn–Vålåsjøen».11 Tronstad hadde etablert kvarter på Kongsvold fjellstue, og derfra utøvet han stor aktivitet. Hovedoppgaven besto altså i vakt- og sikringstjeneste innenfor det militære tomrommet som eksisterte mellom de norske hæravdelingene på Dombås i sør og Oppdal i nord. Det gjaldt å forhindre at tyskerne utnyttet fraværet av regulære norske styrker i området til å opprette brohoder bak de norske forsvarslinjene. Man hadde allerede sett fienden gjøre slike manøvrer andre steder ved hjelp av fallskjermsoldater. Ifølge adju tant Amundsen besto vaktpatruljene fortrinnsvis av «flinke ski- og skytterlagsfolk fra stedet», men også av en del soldater avgitt til formålet fra distriktskommandoens øvelsesavdeling.12 Hjerkinn var et knutepunkt i den eneste åpne veiforbindelsen mellom Østerdalen og Gudbrandsdalen over Dovre. Tronstad la derfor stor vekt på å forsvare Hjerkinn-området. Den strategiske betydningen av Hjerkinn var for øvrig blitt demonstrert da kongen, kronprinsen og regjeringen passerte Hjerkinn stasjon 14. april på sin fluktrute fra Østerdalen til Vestlandet.13 Tronstad fryktet at tyskerne ville forsøke å bruke de isdekte innsjøene 18
Tronstad Ferdig.indd 18
17.10.12 11.03
et postbud forsvinner
Vålåsjøen og Avsjøen som flyplasser. Ved å fly inn mannskaper og materiell ville de dermed kunne sikre seg kontrollen over de strategisk viktige vei- og jernbaneforbindelsene over Dovre. For å forhindre dette organiserte Tronstad snøbrøyting på innsjøene sammen med blant andre den lokale motstandspioneren Ola Hjelleløkken. De meterhøye brøytekantene gjorde det umulig for fiendens Junker 52-transportfly å lande.14 Sist, men ikke minst, medvirket Tronstad til at det, etter at demobiliseringsordren fra Distriktskommando Sør-Trøndelag var mottatt på formiddagen 1. mai, i hui og hast ble gjemt unna store mengder Krag Jørgensenammunisjon. I alt 81 kasser med 270 000 skudd ble fordelt på tre ulike gjemmesteder i nærheten av Kongsvoll stasjon.15 Den tyske erobringen av Dovre foregikk primært ved fremrykking på landeveien. For de menige soldatene ble det lange dagsmarsjer til fots i snø og slaps. Da tyskerne inntok Kongsvoll om ettermiddagen 1. mai, var de tydelig preget av slitet. Soldatene i det tyske kløvkompaniet – fru Tronstad omtalte dem alltid senere som rhinlendere – var til dels svært forkomne, uvante som de var med så strabasiøse fremrykkinger i våt snø og tynn luft.16 Det sto ingen fenrik Tronstad på tunet for å overgi seg. Sammen med annet militært personell i Dovre-avsnittet hadde han fulgt distriktskommandoens henstilling om å trekke i sivil og komme seg vekk i tide for å gjøre tallet på kapitulerte så lavt som mulig.17 «Far hadde forlatt Kongsvoll før tyskerne kom, så det var mor, som kunne tysk, som hadde kommandoen der den dagen,» mintes datteren Sidsel senere. Den tyske troppsføreren kom bort til moren og forklarte at det var hennes plikt å hjelpe okkupasjonsmakten. Blant annet forlangte han at hun skulle tømme fjøset, slik at de utslitte hestene hans kunne få hvile ut under tørt tak. «Det går ikke,» sa moren. «Vi har kyrne der. Tar vi dem ut av fjøset, har vi snart ikke melk engang.» Troppsføreren ga seg på det, men gjorde det klart at soldatene hans måtte få sove i fjellstua. Jo, det var i orden, svarte moren, bare de ryddet og vasket etter seg. «Jawohl,» sa tyskeren spakt, og slik ble det.18 To episoder spikret seg fast i hukommelsen til niåringen. Den ene gjaldt en tysk soldat. Han hadde marsjert i dagevis i iskaldt sørpevann og måtte i tillegg ha blitt utsatt for et uhell under marsjen, for han kunne knapt stå på det ene benet. Man ville undersøke ham, men fikk ikke av ham støvlene. Til slutt ble han båret inn og lagt på kjøkkenbenken. Så kom feltskjæren og skar opp støvlene. Sidsel glemte aldri synet av den hvite benpipen som stakk ut av den blåfrosne foten. Den andre episoden var mer dramatisk. Hestene fikk som sagt ikke plass 19
Tronstad Ferdig.indd 19
17.10.12 11.03
Etter en strevsom fremrykking til fots inntok tyskerne Dovre 30. april. De rykket inn på Kongsvold fjellstue samme dag.
i fjøset. Tyskerne laget i stedet et ly mot regnet til dem under noen store teltduker som de spente opp et stykke unna hovedhuset, på nedsiden av veien. Det brøt ut sykdom på de dødstrette hestene, og flere måtte avlives. «Vi hørte skudd og vrinsking,» mintes Sidsel. «Etterpå helte de bensin på skrottene og satte fyr på. Det var ikke noe hyggelig syn for en småjente.»19 Da tyskerne noen dager senere forlot Kongsvoll, gjorde troppssjefen det klart at han ville trekke fru Tronstad til ansvar dersom det oppsto vanskeligheter av noe slag etter at han hadde dratt. «Wenn etwas hier passiert,» truet han, «werden Sie sofort erschossen!» Den 34 år gamle husmoren hadde åpenbart fremstått som en myndig «befalshaver» på stedet.20 Etter at det militære nederlaget var et faktum, gjenopptok Tronstad sitt arbeid ved høyskolen. Der måtte han tåle kritikk fra et par tyskvennlige kolleger for sin deltakelse i felttoget, men kritikken oppildnet ham bare til ny innsats. Dosent Håkon Flood ved Høyskolen har skildret hvordan Tronstad kom tilbake fra felttoget «i ypperlig form og humør. Ikke et øyeblikk røpet han den ringeste mistillit til fremtiden og det mot han innga oss og den oppmuntring han var for oss, kommer vi aldri til å glemme ham for».21 En annen med klare minner om Tronstad fra denne vanskelige tiden beskrev senere hvordan det i et middagsselskap hos den samme dosent Flood «lyste av hans sterke blå øyne av mot og fedrelandskjærlighet. Det var en styrkelse for alle som var sammen med ham», mintes hun.22 Ifølge professor Nils Andreas Sørensen, som også hadde medvirket i felttoget, var Tronstad med sitt stå-på-humør og sin ukuelige optimisme med på å samle «kreftene på NTH, hvor verdensbegivenhetene truet med å splitte dem».23 I virkeligheten kunne ingen enkeltperson forhindre at krigen og okku20
Tronstad Ferdig.indd 20
17.10.12 11.03
et postbud forsvinner
pasjonen førte til en dyp splittelse blant lærerkreftene og studentene ved Høyskolen. Det riktige er nok derfor å si at Tronstad ble en lederskikkelse for de antinazistiske og motstandsinnstilte kreftene på NTH. Ifølge Finn Lied, som satt i styret i Studentersamfundet, var det åpenbart for studentene at Tronstad hadde gjort et bevisst valg: Han ville stå frem og være et eksempel for andre.24 Dette brakte ham i et motsetningsforhold til de kollegene som åpent støttet eller passivt tilpasset seg okkupasjonsmakten. Det gjaldt blant andre professorene Ragnar Schanke og Hans Skarphagen, som var aktive NS-medlemmer og som begge etter hvert ble ministrer i Quislings regjering. Og det gjaldt fremfor alt professor Harald Pedersen, som for Tronstad fremsto som personifiseringen av moralsk ryggesløshet i forhold til fienden. Pedersen hadde vært Høyre-mann før krigen. Tronstad soknet til samme parti, dog uten å være partipolitisk aktiv. Begge hadde dertil et utstrakt industrielt engasjement ved siden av den akademiske karrieren. Pedersen, som var professor i metallurgi ved Bergavdelingen, hadde store eierinteresser i norsk aluminium-, kobber- og jernverksindustri (han eide AS Ila og Lilleby smelteverk i Trondheim). Han utviklet en rekke nye industrielle prosesser, inkludert nye metoder for fremstilling av ferrosilisium fra jernmalm og aluminiumoksid fra bauxitt.25 Pedersens tragedie kan ha blitt beseglet av at okkupasjonsmakten delte hans store interesse for den norske bergverksindustrien. Høsten 1940 meldte Pedersen seg inn i NS. Medlemskapet, som kan ha vært like mye økonomisk som ideologisk motivert, ble belønnet med en styreplass i Nordag, et tysk industriselskap som planla en storstilt utbygging av den krigsviktige aluminiumsproduksjonen i Norge. Med sin uttalte patriotisme og konsekvente ikke-samarbeidslinje overfor okkupasjonsmakten ble Tronstad raskt en torn i øyet på både nazistiske ildsjeler som Schanke og bekvemmelighetsnazister som Pedersen.26 Sistnevnte døde av naturlige årsaker før frigjøringen og slapp derfor unna rettsoppgjøret. Schanke, derimot, ble dømt til døden for sin medvirkning til NS-regimets tvangsinnkalling av unge nordmenn til arbeidstjeneste for okkupasjonsmakten. Både han og Tronstad skulle altså komme til å bøte med livet for de valg de gjorde i kjølvannet av det tyske angrepet på Norge i april 1940. Deres skjebner har med rette blitt sagt å utgjøre «ytterpunktene i den mangfoldige historien om Trondheims høyskoler under krigen».27
21
Tronstad Ferdig.indd 21
17.10.12 11.03
En trykkoker av motstand
Professor Nils Andreas Sørensen om illegalisten Leif Tronstad: I krigens par siste år ville vi neppe betenkt oss på å kalle det «galematias» å infiltrere en enkelt mann i så mange greiner av illegal virksomhet med personlig kontakt med en rekke av de delta gende. Det måtte gå galt før eller siden.28
Allerede høsten 1940 kom Tronstad med i det gryende motstandsarbeidet i Trondheim. Som det energiske og handlekraftige mennesket han var, var det knapt til å unngå at han deretter kom til å engasjere seg på litt for mange fronter. Hva slags illegal virksomhet var det snakk om? Så langt det har vært mulig å dokumentere, deltok Tronstad aktivt innenfor tre ulike motstandsmiljøer i Trondheim. Gjennom vennen Birger Grønn, direktør ved Trondheim Mekaniske Verksted og sporadisk søndagsturkamerat i bymarka, ble Tronstad trukket med i en såkalte «engelsk klubb». Her møttes motstandsinnstilte herrer jevnlig til illegalt samvær under dekke av å bedrive engelskstudier – en litt påfallende kamuflasje, vil vel noen si, hvis hensikten var å berolige Gestapo. Men poenget var nettopp at det suspekte formålet skulle kunne tjene som tilforlatelig forklaring, hvis noen spurte, på hvorfor møtene foregikk i dølgsmål, bak nedrullede blendingsgardiner. I denne kretsen inngikk foruten Grønn og Tronstad blant andre konsul Karl Rasmus Kjeldsberg, forretningsmann Just Finne, oberst Erland Frisvold og NTH-professor Inge Lyse. Gjennom Grønn, som også var en nær venn av den sterkt antinazistiske domprost Arne Fjellbu, sto dette miljøet samtidig i forbindelse med en fremtredende sivil motstandskrets, bestående av tidligere ordfører Ivar Skjånes (avsatt av tyskerne i oktober 1940), fylkesmann Johan Cappelen, riksmeglingsmann Andreas Claussen og advokat John Lyng, foruten Fjellbu.29 Det fremgår av Tronstads dagbok at han blant disse i det minste hadde nær kontakt med Fjellbu, som han et halvt år etter flukten fra Trondheim berømmet for å ha vært «oss til så stor hjelp hjemme».30 22
Tronstad Ferdig.indd 22
17.10.12 11.03
Bassa på seiltur i Oslofjorden sommeren 1928. Samme høst ble Leif Tronstad knyttet til NTH som Christian Michelsen-stipendiat. Stipendet sikret økonomien for de nygifte mens Tronstad arbeidet med doktorgraden.
Viktigere var likevel kontakten med to andre grupperinger. Den ene sprang ut av idrettsmiljøet i Trondheim på 1920- og 30-tallet. Under oppveksten i Sandvika utenfor Oslo hadde Tronstad vært et aktivt medlem i idrettslaget Grane (etter krigen omdøpt til Mode for å unngå forveksling med Grane på Sørlandet), som eldstebroren Hans hadde vært med å stifte. Leif markerte seg tidlig som en lovende sprinter, og fikk i 1922 Gunnar Stenersens pokal som beste sprinter i skolemesterskapet i Oslo og Akershus. Han innehadde som senior kretsmesterskapsrekorder og årsbestenoteringer i Akershus friidrettskrets på 100, 200, 400 og 500 meter. Blant hans sterkeste resultater må regnes førsteplassen på 100 meter under et nasjonalt stevne på Gjøvik 9. juli 1921, da han krysset mållinjen på 11,2 sekunder i svak medvind, og førsteplassen på et stevne i Bergen i august 1924, da han vant 400 meter på 51,9 sekunder. To ganger – i 1921 og 1923 – var han med på å sette norsk rekord i den uvanlige øvelsen 4 x 1500 meter stafett. I 1923 var han også med på Granes lag på 4 x 400 meter stafett i Norgesmesterskapet.31 Laget vant og satte norsk rekord. På laget inngikk også storebroren John, som i de samme årene var med å dominere løpsøvelsene fra 800 til 5000 meter i Akershus krets, samt Ivar Luytkis og Sverre Nerbye. Da Grane feiret 25-årsjubileum, skrev Aftenposten at disse løperne sammen med Olaf Hoel var «kjent over hele landet» og hadde vunnet «en rekke Akershusmesterskaper, og høstet en 23
Tronstad Ferdig.indd 23
17.10.12 11.03