Kari Nygaard - Reisen til Bella Coola

T YPE-IT AS, 05.12.2012 ORDRE: 27902 (s . 1 av 379)

Reisen til Bella Coola

T YPE-IT AS, 05.12.2012 ORDRE: 27902 (s. 2 av 379)

T YPE-IT AS, 05.12.2012 ORDRE: 27902 (s . 3 av 379)

Kari Nygaard

Reisen til Bella Coola

T YPE-IT AS, 05.12.2012 ORDRE: 27902 (s. 4 av 379)

Š 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med Papir: Printed in ISBN 978-82-03-35373-4

T YPE-IT AS, 05.12.2012 ORDRE: 27902 (s . 5 av 379)

over havet

T YPE-IT AS, 05.12.2012 ORDRE: 27902 (s. 6 av 379)

T YPE-IT AS, 05.12.2012 ORDRE: 27902 (s . 7 av 379)

I

ngrids hender var kalde, hun hadde holdt et fast grep i rekka siden de seilte ut fra havnen i Liverpool. Hun våget ikke å slakke grepet ennå, selv om den store damperen SS Majestic virket solid nok. Hun ønsket å stole på skipet som skulle bringe dem over Atlanteren, hun ønsket å tro at de hadde tatt det riktige valget da de bestemte seg for å reise, likevel klamret hun seg fast som om hun ennå ikke var rede til å gi slipp.

Da de la fra kai, hadde det vært trengsel ved ripa. Folk hadde vinket farvel, og de som ikke hadde kjente nede på kaia, vinket likevel. Det ble ropt på alle slags språk, veivet med hender, og de fleste virket spente og oppspilte over reisen som skulle vare i sju dager. Blant alle de eksalterte passasjerene hadde hun lagt merke til en ung mann som verken vinket eller ropte. Som Ingrid sto han helt stille og betraktet folkehavet i havnen, og senere bølgene som omsluttet skipet. Hun kikket stadig bort på ham og kjente seg underlig tiltrukket av hans ro og alvor. Hun lurte på hvem han kunne være, for klærne hans gjorde ham til en fremmed her på mellomdekket. Frakken var i et fint, grått stoff, og når han av og til lot hånda gli gjennom det mørke håret, blinket mansjettknappene i gull.

Han hadde stått ganske nær henne, men nå så han ut til å være forsvunnet.

7

T YPE-IT AS, 05.12.2012 ORDRE: 27902 (s. 8 av 379)

Sakte førte hun de kalde hendene mot munnen og blåste inn i håndflatene. Fuktig sjøluft hadde lagt seg på kåpen hennes, og den samme salte duggen lå på vadmelsjakken til Esten.

Han sto i egne tanker ved siden av henne, og hun kunne studere ansiktstrekkene hans uten at han var klar over det.

Den skarpe kjevelinjen, den høye pannen, øyelokkene som lå tungt over de smale, grå øynene. Ansiktet hans var avslappet og rolig, han hadde lagt fra seg det hektiske og nervøse som hadde preget ham på toget nedover Østerdalen, i Kristiania og på overfarten til England. Hun kjente et uventet stikk av ømhet for ham, men la ikke hånda på armen hans slik hun kanskje ville gjort før.

Det var hun som i det stille hadde begynt å tenke på å dra.

Hun hadde forhørt seg på bygda, lest gamle brev, lett frem annonser for rederier og etter hvert funnet ut alt de trengte å vite. Så hadde hun brukt en stund på å overbevise Esten om at de burde emigrere. Hun hadde malt frem gården de kunne bygge, brukt alle ord hun kjente for å lede ham mot reisen.

Gården kunne bli bare deres, det var nok av land, alle kunne gjøre krav på det de ryddet selv. Ingen bånd eller forpliktelser.

Bare de to. Sine egne herrer. Hun hadde forstått hvilke setninger hun burde bruke, og hvilke hun måtte la ligge i fred.

Og han, som var opptatt av jordbruk og hardt arbeid, hadde latt seg fange.

Senvinterkvelden Esten skulle dele reiseplanene med faren, hadde hun først stått i vindfanget og lyttet. Så hadde hun, med påtatt rolige skritt, gått inn i kjøkkenet og satt seg i slagbenken med Esten. Svigerfarens snadde lå på en skål og sendte en tynn, blå røykstrime opp mot taket. Det var bare de tre i kjøkkenrommet, resten av familien måtte være ute, for det var helt stille i huset. Ansiktet til Esten var forknytt og lukket da han stotrende fortalte at han hadde tenkt på onkel

8

T YPE-IT AS, 05.12.2012 ORDRE: 27902 (s . 9 av 379)

Iver i Amerika. Ingrid skjønte hvor vanskelig det var for ham å sette ord på alt som var gått i stå for dem, og fortelle at de ville søke lykken et annet sted. At de ønsket seg noe nytt som kunne være helt deres eget.

Jon hadde sagt at de nok skulle klare å ordne opp i uoverensstemmelsene på Aasgaard, at det alltid fantes en råd, men Esten hadde hevet stemmen og sagt bestemt nei. Jon sukket tungt, i hans verden var dette utenkelig. Det var som om de trådte ut av en naturlig orden, en orden like selvsagt som årstidenes veksling. Det var våronna, slåttonna, skuronna. Sette poteter, ta opp poteter, treske korn, slakte, legge nye torvtak i fint vær. Det var tydelig at han var i villrede, hadde de levd i fattigdom, ja visst, da skulle han forstått det. Men de hadde jo løfte om gård, etter hvert ville de få kårkontrakt og overta det vesle bruket Ingrid var vokst opp på.

En stund var det helt stille i kjøkkenrommet, dagslyset svant sakte, i krokene var det allerede mørkt. Det var som om hun igjen målte viljen sin mot Jons, og hun følte som alltid at hun var i ferd med å tape. Hun skulle akkurat til å reise seg og gå, da Jon sukket og med resignert stemme sa at han skulle støtte dem, at han skulle skrive til Iver, og at Esten skulle få forskudd på farsarven. I det øyeblikket visste hun at hun aldri ville glemme Jon for det han gjorde for dem denne dagen.

Visst var han både sta og ensporet, men han hadde en praktisk tilnærming til livet på gården som alltid hadde sikret overlevelse. Hun med sine boklige interesser og luftige drømmer, disse unyttige egenskapene, hun burde kanskje være glad for at Jon for det meste hadde latt henne være i fred. Alt i alt var han en god mann.

Hun hadde sett frem til å dra, men avskjeden med familien på Aasgaard var blitt vanskeligere enn hun hadde trodd.

Etter at hun giftet seg med Esten, hadde de vært livet hennes. Svigerfaren Jon, svigermoren Anne, svogeren Torger og

9

T YPE-IT AS, 05.12.2012 ORDRE: 27902 (s . 10 av 379)

kona hans Gjertrud. Ingen reise kunne viske vekk dagene de hadde delt på gården. Likevel, valget var tatt, vogna var stablet full med alle eiendelene deres, og hesten var spent for.

Torger skulle kjøre dem til stasjonen, og da vogna satte seg i bevegelse, bøyde hun hodet for ikke å brenne seg på blikkene deres.

Først da vogna skumpet nedover jordene mot kirken, hadde det gått opp for henne for fullt: Det var siste gang, siste gang hun ville se gården, de blå åsene og de mosekledde fjellene, siste gang blikket hvilte på de to elvene som møttes nede i dalbunnen mellom seljekratt og åkrer. Nede ved kirken ba hun plutselig Torger om å stoppe vogna. Han dro i tømmene, hesten stanset med motvillige prust. Hun hoppet raskt av og småsprang inn gjennom porten. Nylagt grus knaste under føttene hennes, ellers var det helt stille. Men så var stemmen til Esten der, hun burde skjønt det, han ville forsøke å stanse henne. Han grep henne i armen.

– Ikke mere galskap nå, Ingrid. Esten virket redd, og med tanke på hvordan hun hadde tedd seg det siste året, kunne hun ikke klandre ham.

– Nei da, jeg kommer snart, bare gi meg noen minutter, sa hun. Etter alt å dømme lot han seg berolige, for han snudde seg uten å si noe mer og gikk mot vogna hvor broren ventet.

Et stykke inne på kirkegården fant hun graven, gresset grodde saftig over hele jordhaugen nå. Hun strøk hånda over korset. Esten hadde skåret inn en vakker due, men treverket var allerede blitt mørkt av fukt og jordslag. Rolig satte hun seg ned på kne, bøyde seg frem mot bakken og pustet inn lukten av torv.

Da hun satte seg opp og samlet litt jord som lå løst helt inne ved korset, følte hun seg nummen. I vesken hadde hun et nystrøket lommetørkle som hun pakket jordklumpen inn

10

T YPE-IT AS, 05.12.2012 ORDRE: 27902 (s . 11 av 379)

i. Hun gjemte det lille knyttet i kåpelommen, reiste seg raskt og gransket graven en siste gang.

En vislende larm trakk henne tilbake til SS Majestic. Stadig vekk ga skipet fra seg lyder gjennom ventiler og rør som snodde seg frem overalt på dekk. Både store og små hadde satt seg tett opp mot de varme rørene. Det var tydelig alle slags folk og nasjonaliteter blant passasjerene. Rett på plankegulvet bak dem satt en gruppe og snakket høyt på et ukjent språk.

De minnet om taterne som av og til kom kjørende gjennom bygda med blikkbøtter og redskaper for salg. Flere av kvinnene hadde pakket seg inn i pledd og så nærmest ut som store dukker. Mennene sto for seg selv og pratet ivrig. Innimellom lekte de magre barna.

Fra de store pipene på båten veltet det svart røyk ut, og det var tydelig at den store stålkonstruksjonen var i ferd med å øke farten. Hun fanget Esten med blikket. Det hadde vært stille mellom dem lenge.

– Red River Valley, det høres helt uvirkelig ut, ikke sant?

Han nikket og lirket uret ut av vestelommen og kastet et blikk på det. Hun strakte frem hånda, og han ga det til henne.

Klokka nærmet seg tolv. Og det var fredag. Fredag 10. juli 1892. Uret hadde vært en bryllupsgave fra foreldrene hans.

Fire år var gått siden den dagen, fire år som føltes som et helt liv.

Himmelen hadde vært melkehvit tidlig på bryllupsdagen deres. Sola hadde bare vist seg som en blek kuppel av lys bak det tynne skylaget, men etter vielsen hadde den brutt gjennom og skint på dem der de satt i den løvpyntede vogna.

Ingrid snudde seg mot Esten, og han smilte til henne.

Skjorten hun hadde sydd til ham strammet litt i halsen,

11

T YPE-IT AS, 05.12.2012 ORDRE: 27902 (s . 12 av 379)

det kunne hun se. Hun var ikke flink med nåla, sånn var det bare, stingene ble for lange og passformen ofte underlig. Men han smilte, og det var det viktigste. Sola skinte på det rødblonde håret hans, og suget etter kroppen hans fikk henne til å lene seg mot ham og legge hodet på skulderen hans. I tre dager skulle de feire bryllup på Aasgaard, og i ukevis hadde de drevet med forberedelser. Bakt flatbrød og lefser. Store runde brød. De hadde brygget øl og kokt kjøttmat. I tillegg hadde de store mengder spekemat, skinker og fenalår. Rømmegrøt og songrøt. Krumkaker, fløte, og multebær som ble plukket og hermetisert sist høst. Ingenting skulle mangle. Og selv om hun egentlig skjemtes over at det var svigerforeldrene som hadde stått for det meste, var hun glad. Det viktigste denne dagen var at faren hadde vært edru i kirken, og at moren for en gangs skyld hadde virket fornøyd.

– Jeg gleder meg aller mest til gavene, sa hun lavt til Esten så kusken ikke skulle høre. De varme leppene hans streifet kinnet hennes da han hvisket til henne: – Jeg har også noe til deg.

Hun må ha sett grådig eller utålmodig ut, for han lo av henne og sa hun fikk vente og se. Det varme været og den berusende følelsen av å ha tatt steget inn i noe helt nytt, gjorde henne frimodig. Hun krøp nærmere inn mot ham. Som hun hadde ventet på dette. Nå skulle det bli de to. De skulle dele alle tanker og drømmer. Den nye freidigheten fikk henne til å mumle det hun hadde tenkt under vielsen. De var gift nå. Hun kunne fortelle ham alt, slik mann og hustru skulle gjøre.

– Jeg har aldri likt presten, hvisket hun mot øret hans.

– Hva sa du? Han bøyde seg nærmere for å høre. Hun hvisket igjen, litt høyere denne gangen.

– Neimen, Ingrid. Han så vantro ut. – Hva er det du sier?

12

T YPE-IT AS, 05.12.2012 ORDRE: 27902 (s . 13 av 379)

Hun kjente at hun ble varm i ansiktet, men var sikker på at han ville forstå hvis hun forklarte.

– Jo, du skjønner … Hun stanset for å trekke pusten. – Jeg tenker vel slik som i Bibelen, at han skal være vår hyrde. Passe på oss. Sånn som Jesus. Ikke se seg for god til å snakke med vanlige folk. Forstår du hva jeg mener?

Esten ristet på hodet, og hun følte seg enda varmere.

– Jeg tenker på alt han har. Hvor rik han er. Og mektig. På en måte føler jeg ikke at det er rett. Stemmen hennes døde ut. Hun klarte ikke hente kraft til å fortsette, klarte ikke å formulere tankene sine om at en som talte Guds ord burde være ydmyk og kjærlig og behandle mennesker uten fordømmelse. Slik hun kjente presten, var han både kald og selvopptatt. Det undrende, avvisende blikket til Esten gjorde henne forlegen, og hun angret på at hun hadde begynt å snakke om dette. Bare hun ikke hadde ødelagt noe. Det kom for brått på ham, det var nok det. Altfor brått.

– Bare glem det, sa hun med lav stemme. – Jeg er så varm.

Og litt forvirret, tror jeg. Det er så mye.

– Ja, sa han, og hun kunne se at han ble mildere stemt. Hun trakk pusten dypt og satte seg inntil ham igjen.

– Det er nok heten. Du snakker over deg, sa han og la armen rundt henne.

Vogna deres var den første som kjørte inn på tunet, og da den stanset i en sky av støv, hoppet Esten av. Han løftet henne ned og bar henne over tunet, opp steintrappen og over dørstokken. Fra det mørke vindfanget så hun enden på gavebordet inne i storstua.

– Kom. Hun tok ham i armen og dro ham inn i det lyse rommet. På langbordet lå en hvit duk i damask, og i hele sin lengde viste det frem et stort oppbud av gaver: småblomstrete servise, bestikk til tolv i sølvplett, broderte duker, vevde tepper og åklær, en stor skinninnbundet bibel og enda mye mer.

13

T YPE-IT AS, 05.12.2012 ORDRE: 27902 (s . 14 av 379)

Hun lot fingrene gli over gjenstandene. Alt dette var deres.

Ved enden av bordet lå det en bok ved siden av Bibelen. Det var en bok om botanikk av Carl von Linné. Da hun åpnet den, datt et lite hvitt kort ut på gulvet. Hun bøyde seg ned, tok det opp og leste de små knudrete bokstavene. Det var fra Agnes: Til min kunnskapshungrige elev Ingrid, så du aldri glemmer viktigheten av å kjenne verden rundt deg. Tanken på Agnes varmet mer enn gavene, og på et øyeblikk var hun tilbake i skolestua. Hvor mange ettermiddager hadde hun ikke sittet der og drøyd tiden for å slippe å gå hjem. Agnes hadde ryddet i klasserommet, og selv hadde hun fått lov til å sitte i den brede vinduskarmen med beina trukket opp under seg og med en bok i fanget. Av og til fikk hun sitte der i friminuttene også, for hun kom så lett på kant med de andre jentene. Når de holdt på med sangleker, var hun alltid full av forslag til hvordan lekene kunne forandres, og det falt ikke i god jord. Selv om Agnes var tålmodig, sukket hun av og til oppgitt og sa at Ingrid ville fått flere venner hvis hun fulgte reglene og ikke lot fantasien styre seg så mye.

– Ingrid! Esten var med ett bak henne. – Skynd deg før de andre kommer, sa han og tok henne i hånda. – Bli med meg ut.

Han dro henne ut på trammen og stilte henne opp under løvportalen, han hadde tidlig om morgenen satt opp bjørkekvister fra ungskogen nedenfor gården. Løvet struttet ennå av lysegrønt liv. De sto tett inntil hverandre, nede fra veien hørtes lyden av bryllupsgjestene som nærmet seg. Snart ville de myldre rundt på tunet.

Han kom helt inntil henne, og hun la hodet bakover, lot ham kysse henne på halsen. Han mumlet inn mot den varme huden: – Jeg har noe til deg. Så tok han et skritt bakover og lette etter noe innenfor jakken. De store nevene fomlet med en

14

T YPE-IT AS, 05.12.2012 ORDRE: 27902 (s . 15 av 379)

liten eske trukket i svart fløyel. Da han åpnet esken, så hun en blank sølje på en seng av lyserød bomull. Han tok søljen ut, og det ringlet lett i de tynne sølvbladene som hang som dråper ned fra et forseggjort hjerte med en liten krone på toppen.

Han kom nærmere, og hun studerte ham mens han konsentrert festet smykket i halslinningen på kjolen. Hendene hans skalv. Da han endelig hadde fått festet smykket, holdt han henne på en armlengdes avstand og så på henne. Nå ville hun si det, endelig skulle hun gjøre det.

– Esten, jeg …

– Hysj, hvisket han, la leppene sine mot hennes og dekket over ordene hun skulle til å si.

Våren etter bryllupet fødte hun ei lita jente som de kalte Mari.

Gjertrud var med henne hele tiden: Tørket pannen hennes for svette, hvisket oppmuntrende ord og strøk henne over håret med myke, gode hender.

Etter mange, lange timer løftet jordmora en liten, varm kropp opp til henne med en krans av hvitt fosterfett rundt pannen. Hun fikk hjelp til å legge barnet ved brystet, og i et øyeblikk var det som alt falt på plass. Hun var hel, som om hun aldri skulle komme til å savne noen ting igjen.

Så ble dagene slukt av sult, barnegråt, amming og en ny og ukjent glede. Alt hun gjorde de første dagene, var å ligge som en bidronning, helt innerst i kjernen av bolet. I midten av alt. De andre vartet henne opp, kom med melk, vafler og nybakt hvetebrød. Esten surret rundt i rommet, ville ikke ut for å arbeide, bare være inne og se på jentene sine. Jon måtte godmodig dra ham med, for verden stoppet så visst ikke opp fordi et barn ble født.

Hun bar alltid ungen i armene, eller så knyttet hun henne fast på ryggen med et stort sjal. Svigerforeldrene dro på smilebåndet av henne.

15

T YPE-IT AS, 05.12.2012 ORDRE: 27902 (s . 16 av 379)

– La henne sove i kammerset, sa Anne, der er det godt og svalt. Men Ingrid klarte aldri å legge ungen fra seg, og i tiden som fulgte overhørte hun de stadige kommentarene om at det ikke var sunt å knytte seg for tett til et spedbarn.

Ingrid og Esten var segneferdige. Etter kveldsmaten i den store spisesalen, bestemte de seg for å gå ned til lugaren selv om det fortsatt var lyst ute. Lugaren deres var trang og smal, og skulle huse åtte personer, køyene var i hvitmalt stål med klumpete, harde madrasser. De var alene i det trange rommet, og hun benyttet anledningen til å skifte på seg ren undertrøye. Straks var han bak henne. Pusten hans var hastig, og brått la han begge hendene over brystene hennes.

De krafset som store bjørnelabber. Lagde merker på huden hennes og lignet ikke de myke berøringene fra de første årene.

– Nei! Hun snudde seg brått og dyttet ham vekk, overrasket over sin egen styrke. Han så på henne med et såret blikk, og hun skjønte ikke hvor hun tok kraften fra. Det var egentlig ikke likt henne. Han satte seg ned på køya, den knaket under vekten hans.

– Ingrid, jeg …

– Ikke snik deg innpå meg slik.

– Herregud, Ingrid. Stemmen hans var lav og gretten. Det var sjelden han hisset seg opp, men hun visste godt at han kunne surmule for dette i dagevis. Det fikk så være.

– Nå må vi sove, sa hun. Vi har ikke tid til å trettes. Tenk på morgendagen.

– Det er ikke jeg som tretter, svarte han og trakk det grå ullteppet helt opp til haken.

Hun klatret opp i køya over ham og la seg til rette. Fullt påkledd, det eneste hun manglet, var skoene. Hun følte seg ikke trygg nok her til å ta på nattlinnet. Tenk om det var lus

16

T YPE-IT AS, 05.12.2012 ORDRE: 27902 (s . 17 av 379)

og veggdyr. Og hva med brann? Dessuten skulle de dele rom med flere fremmede. Nei, hun ville beholde klærne på.

Esten løftet seg opp på albuen og slukket lampen. Lenge ble hun liggende og stirre blindt ut i rommet. Det var umulig å sove, og hun hørte på pusten til Esten at han også var våken.

Mørket i rommet lå som en tett kappe over henne, hun lyttet til de mange uvante lydene fra båten. En full stakkar skrålte og sang i korridoren. Hun prøvde å skjelne ordene fra hverandre, men stemmen druknet i dunkingen fra motoren.

Alt var annerledes enn hjemme: Lydene, luktene, følelsen av den klumpete madrassen mot ryggen. Likevel var noe ved det samme. Hvor mye hun enn prøvde å unngå det, ble hun hjemsøkt av det mørke. Hun dvelte ved det. Redselen, kvalmen, savnet. Det svarte hullet. Alt annet syntes så fjernt, så overdøvet av den ene, vonde dagen som hadde satt seg i henne.

De første gode årene på Aasgaard var nesten visket ut.

T YPE-IT AS, 05.12.2012 ORDRE: 27902 (s . 18 av 379)

S

S Majestic seilte mot natta og la stadig flere sjømil bak seg. Ennå var været rolig, og det kraftige skroget skar seg gjennom bølgene. Andreas Ek lå i køya si, i en av lugarene i avdelingen for enslige menn. Han snudde seg over på ryggen og trakk pusten dypt. Den grå frakken hadde han forsøkt å henge opp så pent som mulig, men skjorten og buksen kom sikkert til å krølle. Det fikk ikke hjelpe, han orket ikke å gjøre annet enn å ligge rett ut og forsøke å puste jevnt inn og ut.

Han hadde stått lenge ved rekka og sett fastlandet sakte forsvinne, før han hadde funnet frem til lugaren. Nå lå han med skoene på og stirret opp i bunnen på køya over. Halm fra den stripete madrassen stakk ut i sømmene. Han var slett ikke vant til halmmadrasser. Av og til dro han frem uret fra vestelommen og kikket på det, men viserne så omtrent ikke ut til å bevege seg.

Det var som om det ugjenkallelige og alvoret i det han var i ferd med å gjøre, virkelig gikk opp for ham da han gikk om bord på skipet. Synet av menneskemengden på kaia, alle stemmene, all bagasjen. Alt dette overveldet ham. Likevel, denne reisen var nødvendig. Fortsatt kunne han høre ekkoet av farens stemme, kjenne den kvalmende lukten av liljer og kloen i magen som truet med å rive ut innvollene hans. Han

18

T YPE-IT AS, 05.12.2012 ORDRE: 27902 (s . 19 av 379)

kastet et blikk mot det lille koøyet, regnet sildret over det tykke glasset, som seige tårer. Skyene lå lavt, og det var som om himmelen og havet farget hele verden grå der de møttes i de uklare konturene av skipet som seilte vestover. Lyden av tåkeluren skingret med jevne mellomrom gjennom luften.

Et år tidligere hadde alt sett så lyst ut. Han hadde vært på vei til Kristiania for å studere, han hadde leid en leilighet sammen med broren Elias i Homansbyen, og han hadde gledet seg til å ta fatt på sitt nye liv. Etter artium hadde han jobbet noen år på kontoret i onkelens rederi i Stavanger og drømmen om å komme vekk fra alt det kjente skulle endelig gå i oppfyllelse.

Elias hadde gått et år på teologistudiet og selv skulle Andreas ta fatt på juridicum etter farens ønske. Men i stedet for avlagte eksamener og feiring, hadde han hele våren 1892 bodd alene på et trekkfullt loft i Vika. Elias var borte, han hadde brutt kontakten med faren, og klarte knapt å holde seg på beina der han sjanglet fra den ene skjenkestua til den andre i de lyse forsommernettene.

En kveld var han blitt overrasket av at moren satt og ventet på ham i trappeoppgangen til den trange leiligheten. Hun hadde tatt båten fra Stavanger og satt i fine reiseklær i den skitne trappen. Da han kom inn gjennom den åpne porten, reiste hun seg og kom ham i møte. Noen kråker bråkte inne i gården, men ellers var alt stille. Stemmen hennes var lav da hun sa navnet hans, men steg til en høyere tone da hun oppdaget tilstanden hans.

– Gutten min, hvordan er det du ser ut?

Han gjemte ansiktet i hendene og snudde seg vekk. Han følte seg brått edru da han så henne, og var seg pinlig bevisst hvordan han fremsto. Ånden stinket, og øynene var sikkert blanke. Dette var ikke ham. Det var bare en midlertidig løs-

19

T YPE-IT AS, 05.12.2012 ORDRE: 27902 (s . 20 av 379)

ning, en medisin som skulle lime sammen det som var gått i stykker inni ham, og han ville ikke for alt i verden at moren skulle se ham slik.

– Kjære deg, kan du ikke være så snill å komme hjem. Du kan ikke holde på som dette. Du behøver ikke ta opp studiene, du kan heller være hjemme i Stavanger. Jeg er sikker på at far …

– Nei. Det var det første ordet han sa til henne etter måneder med taushet. Et pinefullt nei.

– Men hva skal du gjøre her? Pengene jeg ga deg etter begravelsen har du kanskje brukt opp?

Andreas nikket skamfull, hver krone var brukt opp, og de fleste lå fordelt rundt i skjenkestuene han besøkte. Han klarte ikke å se henne i øynene.

– Kan jeg bli med opp? Hun tok tak under haken hans og tvang blikket hans til seg. De varme, brune øynene hennes strålte mot ham. Likevel kunne han ikke si ja. Han hadde trukket opp en grense, han var ferdig med det livet, uansett hva det måtte koste. Han kunne aldri gå tilbake og late som alt var som før. Hemmeligheten, som gnagde på ham hver eneste dag, kunne risikere å sprekke som en verkebyll hvis han lot seg lokke hjem.

– Nei, sa han igjen. Visst vaklet han, men det var like fullt et nei. Han kunne ikke la henne bli med opp i leiligheten.

Da ville hun klare å overtale ham til å bli med hjem. Hun ville pakke sakene hans straks og nekte å gi seg. Han sukket og møtte blikket hennes igjen.

– Beklager mor, jeg kan ikke.

Hun smekket irritert med tungen. Så åpnet hun vesken og tok frem en konvolutt.

– Ta i alle fall denne, sa hun og stakk konvolutten i hendene hans. Så kysset hun ham på kinnet og snudde seg for å gå. Først senere gikk det opp for ham at han ikke visste hvor

20

T YPE-IT AS, 05.12.2012 ORDRE: 27902 (s . 21 av 379)

hun skulle sove, og at det var utilgivelig at han hadde latt henne vandre av gårde alene i de mørke gatene.

Det var en stor pengesum i konvolutten. Og i det trange portrommet, som stinket av urin og søppel, hadde han bestemt seg. Han ville reise til Amerika. Endelig kunne han komme seg bort fra kvelertaket Kristiania hadde på ham.

Neste morgen gikk han ut på dekk for å trekke luft og se på havet. Selv om dekket var fullt av folk, var den frenetiske stemningen fra dagen før borte. Da hadde folk stått som sild i tønne for å komme om bord. Emigranter fra hele Europa, de eventyrlystne og desperate, de grådige og de arbeidsomme, alle med et håp om et annet og kanskje bedre liv. Den store damperen var delt opp i flere avdelinger. Selvfølgelig fantes første klasse, men det var en helt annen verden, en verden som ikke angikk tredjeklassepassasjerene på mellomdekket. Også soveavdelingen var delt opp i ulike soner. En for familier, en for enslige menn og til sist en for ugifte kvinner som reiste alene. Denne avdelingen var godt bevoktet av fryktinngytende matroner. Med haukeblikk speidet de etter alle former for usømmelighet. Mellom soveavdelingene var det salonger hvor folk kunne møtes. For mellomdekkspassasjerene var det egne promenadedekk foran og akter på skipet. Plassen midtskips var reservert for salongpassasjerene, de privilegerte på første klasse. De som sov i myke dyner, spiste fersk mat og slapp den nedverdigende helseundersøkelsen på Ellis Island.

Smitte var visst noe bare de fattige førte med seg.

Himmelen lå lav og grå over skipet og det luktet kullos og råtten tang. Det var nå den virkelige reisen startet. Utfarten fra Kristiania hadde ikke gjort samme inntrykk siden regnet hadde tvunget passasjerene innendørs. Men nå gikk det virkelig opp for ham at han var i ferd med å ta steget ut i det ukjente. Han la hendene på rekka, de skalv lett selv om han

21

T YPE-IT AS, 05.12.2012 ORDRE: 27902 (s . 22 av 379)

forsøkte å holde dem i ro. Hjertet banket. Det var som om han måtte holde seg fast. Som om han hvert øyeblikk kunne lette og oppløses i den salte sjøluften. Mens han sto slik, følte han at farten økte i det store skipet. Det var som om fartøyet kom til liv. Lik et gigantisk dyr som pustet i vrede. Skipet knaket, og havet bruste og sydet langt der nede. Han sto helt akter og blikket sugde seg fast i kjølvannet som lagde en bred stripe av hvitt skum. Denne stripen ville snart blekne og bli utslettet. Kjølvannet ville bli grått hav igjen, veien bak dem ville lukkes. Hva var egentlig målet hans, var dette bare en flukt fra noe som skulle hjemsøke ham i det nye landet også?

Minnene var ikke som kjølvannet, de lot seg ikke viske ut, lot seg ikke oppsluke og forsvinne. Hvert øyeblikk var han fylt av det som hadde skjedd hjemme, han så faren, moren og Elias for seg, ble stadig minnet på særegenhetene deres.

Både smerte og savn var knyttet til dette. Smerten kom fra det vanskelige oppbruddet og det som hadde gått forut, savnet lå lenger tilbake. Og i den salte sjøluften var det nesten umulig ikke å tenke på somrene ved Solastranda.

Moren sa alltid at barndomsminnene fra Bretagnekysten kom til liv når hun søkte ut mot bølgene sammen med guttene sine.

Og da Elias og Andreas var små, gikk de ofte hånd i hånd over beltet av forblåst, gult gress som skilte den hvite sanden fra den blekgrønne heia bak. Huden deres knoppet seg lett i den forræderske sommervinden som alltid var så kjølig på Vestlandet, og det krøllete håret til guttene ble stort og uregjerlig i luften fra havet. På avstand kunne de se ut som tvillinger, like som de var både i utseende og alder. Moren spaserte i ly av en parasoll som stadig vrengte seg i den friske vinden. Guttene løp rundt og samlet skjell. Føttene deres lagde fotspor i sanden som bølgene visket ut, og som alltid ble de mer vågale etter en stund, de vasset lenger og lenger ut. De lyse sommer-

22

T YPE-IT AS, 05.12.2012 ORDRE: 27902 (s . 23 av 379)

buksene deres ble mørke av væte, og for hver bølge krøp den våte kanten lenger opp. Andreas drasset på den lille håven han hadde fått til fødselsdagen noen uker tidligere. Plutselig fikk han øye på noe nede i vannet, han senket håven raskt og hylte av glede da han fanget skapningen.

– Se mor. Jeg fanget den med håven min. Hva er det for noe?

Han hadde akkurat mistet sin første tann, og sola hadde bleket de mørke krøllene.

Moren studerte den smale kroppen som buktet seg i sønnens håv, den så ut som en liten slange, men var likevel skjellete som en fisk.

– Se på hodet, sa Elias. Han hadde også kommet løpende til da han skjønte at broren hadde funnet noe mer interessant enn tomme blåskjell og fraflyttede sneglehus.

– Er det en krokodille? spurte Andreas.

Moren brøt ut i latter. – Nei, du, gutten min, det finnes ikke krokodiller på Solastranda. Men du har rett, den kan minne om en krokodille. Når vi kommer hjem, skal vi se i boken om fisker. Kanskje vi finner det rette navnet på arten der. Hun smilte før hun fortsatte: – Nå synes jeg vi skal slippe den ut i vannet igjen.

Andreas vasset ut i bølgene for å slippe fisken. Den buktet seg av gårde med tynne, nesten gjennomsiktige finner. Litt nedfor over adskillelsen tok Andreas morens myke hånd til trøst. Så ble han gående og høre på samtalen mellom moren og storebroren med et halvt øre. Den hvite sanden lå som et lett dryss på de brune tærne hans, og han gikk med hodet bøyd og observerte hvordan sanden et øyeblikk klebet seg fast til huden, for så å gli silkemykt vekk.

– Når Andreas spør hva noe heter, en blomst eller et tre, eller en fisk for den saks skyld, tenker jeg at det ikke er viktig, sa Elias.

23