Reitan Hvis jeg var president

88

BIOGRAFI

Hvis jeg var president Alle store ting starter med en drøm. Da Odd Reitan var femten, kom drømmen om å bli «den største kremmer'n i hele Norges land». Satt på spissen må du være «toillat» og forfengelig for å våge det som skal til for å lykkes, mener han, og da tenker ikke Reitan på utseende, men behovet for å bli anerkjent og elsket av dem som betyr noe for deg.

Odd Reitan Hvis jeg var president 399,–

Foto: Katrine Nordli / Scanpix

Skrevet i samarbeid med Katrine Bjerke Mathisen som tidligere har skrevet bl.a.

Pål Anders Ullevålseter.

Drømmen om Dakar (2010).

I EVENTYRETS FORM forteller Odd Reitan sin historie om Reitangruppen, der troen på enkeltmennesket står i sentrum: – Vi må ha det morsomt før vi kan ha det lønnsomt, og vi må oppmuntres til dette gjennom å se at ting er mulig! Vi må lære å unne og beundre dem som lykkes, og dersom Rema 1000 selger billigst og tjener mest – da

Tilgjengelig som e-bok

er de geniale og burde følgelig vært invitert til Stortinget på bløtkake. Med grunnpilaren i Reitanfilosofien om at det enkle ofte er det mest geniale, er denne boken en programerklæring til den norske kongen om å endre kurs.

Hva ville skje dersom Reit­ angruppens forretnings­ modell ble lagt til grunn for driften av hele det nor­ ske samfunnet? Med en blanding av dypt alvor og løssluppen skjemt tegner Reitan et fantasifullt og tankevekkende scenario.

BIOGRAFI UTDRAG

«MIN STØRSTE FORPLIKTELSE påtok jeg meg i 1986. Jeg var stolt som en hane da jeg la ut på kjøretur med min første mobiltelefon. Telefonen hadde jeg kjøpt brukt for 14 000 kroner i Kristiansund.

Dette var en av de go’dagene da jeg følte jeg kunne flytte det Dovrefjellet jeg kjørte over. En slik dag der man våkner om morgenen med følelsen av at ingenting kan stoppe en. At alt ligger til rette og alle muligheter står åpne. Sola skinte både utendørs og i mitt indre landskap, og en vill glede fylte kroppen. Jeg holdt ørlite igjen, for jeg er vokst opp med nøkternhet og ydmykhet.

Jeg hadde sett fram til å få telefon i bilen, syntes det var tøft å sitte der og ringe. Men telefonen var ikke mer mobil enn at den satt dønn fast i dashbordet og var forbundet til en «jernhest» som var fastmontert i bagasjerommet.

Problemet var at ingen ringte, for ingen visste at jeg hadde telefon i bilen.

Her måtte jeg ta affære selv. Jeg ringte min sekretær, Anne-Grethe.

Hun var en av de første jeg intervjuet for jobb i Reitangruppen, i dag er hun administrasjonssjef. Jeg foreslo at jeg skulle dikte teksten til en sang som jeg tenkte å fremføre utpå kvelden, og at jeg skulle ringe henne for hver setning jeg laget. Når sangen til slutt var ferdig, skulle hun sende den på telefaks til Gjøvik Hotell, slik at den ble klar til middagen. På denne måten fikk jeg sitte der og være kjekk med mobiltelefon.

Midt i diktningen ringer plutselig telefonen. Det er journalist Arne Giverholt fra fagbladet Fritt Kjøpmannskap, han har nettopp har fått telefonnummeret av min sekretær. Giverholt vil vite om det blir flere butikker på Østlandet (det var bare Rema 1000-butikken på Kongsberg som var i drift på Østlandet).

– Østlandet? Vi kjæm overalt, vi, svarte jeg.

– Overalt?

– Yes! Det blir Rema-butikker overalt.

Det ble stille i den andre enden.

Kanskje noterte han orda mine.

– Hvor mange innbyggere må det være for at du skal etablere en Rema 1000-butikk?»

Noe måtte jeg svare, så jeg sa: – Vi skal vær overalt der det e mer enn 10 000 innbyggera.

– Oj, utbrøt han. – Kan jeg skrive det?

– Bare skriv, svarte jeg, med full overbevisning.

– Når skal dette skje da, Odd? Herregud, tenkte jeg. Alt han skal

89

vite! Lekende lett styrte jeg bilen med venstrehånda, albuen hvilte i vinduskarmen, mens høyrehånda holdt i telefonrøret som hang fast til dashbordet med en spiralformet ledning. Sola varma ansiktet mitt, jeg nøt siste del av Dovrefjell og visste at jeg snart skulle parkere på Dombås for å drikke kaffe og spise vaffel med brunost.

– Innen 1990, slengte jeg ut av meg.

Det var første gang jeg hørte ordene selv, og jeg begynte å se målsettingen som var i ferd med å etablere seg.

– Innen 1990, eller i løpet av 1990?

– Eh … vel, kremtet jeg, rettet meg opp i setet og grep fatt i det ørlille hårstrået som holdt meg igjen fra å fyke til himmels. Jeg sa med sikker stemme: – Rema 1000 ska vær etablert på aille tettsted med mer enn 10 000 innbyggera innen 31.12.1990.

Det hørtes ut som et styrevedtak, men var det ikke. Vi hadde ikke styre den gangen. Jeg var alene. Ledere hadde jeg selvsagt rundt meg, og på mange måter fungerte de som et styre, men …

Vedtaket ble en sannhet som kom fram i meg der og da, utløst av spørsmålet fra journalisten og virkelysten i meg selv. Drømmen hadde ligget i meg siden jeg var 15 år, og drømmen var for lengst blitt til en visjon. Kjøpmennene og den administrative ledelsen kjente til det, men en klar målsetting var det ennå ikke blitt. De hadde ymtet litt frempå om vi ikke snart skulle sette et årstall på visjonen. Innerst inne visste jeg derfor at alle ville rå-digge en slik forpliktelse. Men ville de være enig i at «innen 1990» var realistisk?

Dette var det for sent å tenke på nå.

Jeg hadde selv satt ord på målsettingen, og idet jeg gjorde det, skjedde det noe. Først og fremst i meg selv. Troen på målet kom, samtidig som spenninga tok meg i forhold til hva jeg måtte skynde meg å gjøre.

Etter samtalen med journalisten ringte jeg til mine ledere og fortalte at jeg antagelig hadde vært veldig stor i kjeften, men at de for all del måtte stå bak meg. – Her må vi stå på som f…, sa jeg. Jeg ba dem hive seg rundt samme natt og finne ut hvilke tettsteder som hadde mer enn 10 000 mennesker i deres region.

Dagen etter hadde lederne mine kontroll på hvilke tettsteder det gjaldt, og da journalistene begynte å ringe fra regional presse utover uka, hadde de ikke bare navn å komme med, men også en overbevisning og en ro i sjela i forhold til målet. Noen dager etter

lå bladet i postkassa mi. Førstesiden var dekorert med overskriften «Overalt innen 1990».

Så begynte utleierne å ringe. Det utløste en voldsom spiral. Etter dette begynte alle å arbeide målbevisst mot 1990. Vi fikk en driv i organisasjonen som jeg aldri har sett maken til. En kjøpmann fra Bergen fikk en telefon fra en kar som eide en bilforretning på en plass som ville kunne bli en fantastisk beliggenhet for en Rema-butikk, mente han. Han skulle legge ned butikken om tre år, og kunne da tenke seg å leie ut lokalene til Rema 1000.

Det var helt vilt. Ballen rulla fortere enn vi kunne ha drømt om. Hadde jeg ikke forpliktet meg på vegne av Rema 1000, ville vi ikke vært lands­ dekkende i 1990. Det er jeg helt sikker på.

Lærdommen er: Stå fram og forplikt deg. Du kan ikke gjemme deg og drømmene dine bak ei låvedør.

Vi var 30 butikker den gangen jeg satt med mobiltelefonen og var storkjefta, og det jeg ikke visste, var at vi i 1991 ville være nesten 200. Det skjedde noe vanvittig fra 1986 til målsettingsåret 1990, da vi hadde kommet opp i 185 butikker. Visjonen var tydelig for alle sammen. Alle ansatte i butikkene vi hadde den gangen, ble automatisk løftet opp. De leste om seg selv i avisen, og i hodet var de allerede en del av en landsdekkende kjede. De var rett og slett brattere i nakken, hele gjengen. Klart det hjalp på gleden og arbeidsviljen.»