Ren ULL

Forord

6

Ullklær Under Ulla til Ullvang Ullunger Norske helter fryser ikke I kongens (ull)klær Helse i hvert hull Bunad og folk Med nål eller pinner Strikk og gensere To pionerer og et mønster fra Grønland «Bare en strikkerske» Lys, luft og lus Press og dress Natur og syntetfiber Klø og kle Ragg, sokk og gaver Våte votter

10 12 13 16 18 20 22 23 27 30 37 41 42 43 44 46 47 48

Lille lam Vill vest og villsau Kjært barn mange navn Deler ull-Norge seg imellom My og mye mer Krutt i kratt En klasse for seg Gildt på Gol Lammeullens renessanse For ho var krulla i ulla Påbudt med sau Kjapp klipp Trær nok Ull og miljøregnskap Norsk ull – verdens reneste?

50 53 59 62 63 65 66 67 70 72 73 73 75 76 78

Merino på moten Ulv, ulv – sauen som matfat Familiens (eller industriens) sorte får Logistikk og logikk

79 81 82 83

Vaske, karde, spinne Fra ull til garn I stor sti Spinne og tvinne Sandnes Garn Rauma Ullvarefabrikk Hillesvåg Ullvarefabrikk Fra garn til stoff Mandal Veveri Røros Tweed Bilder i vev Hoelfeldt Lund/Norsk Kunstvevgarn «Ren ny ull» Selbu Spinneri Sjølingstad Uldvarefabrik Reinhekla entusiasme Salte seil Diamantkypert Potteblått Vadmel uten hjelp

84 86 89 90 91 95 100 104 107 110 112 115 117 118 119 122 124 125 126 127

Tråden blir industri – gull av ull Manufakturer og tukthus Den industrielle revolusjon Devold Dale Garn og Dale of Norway Norlender Oleana Gudbrandsdalens Uldvarefabrik Masker i sport: Dales OL- og VM-bidrag

130 132 134 136 140 143 145 149 153

Ull på catwalken Prinsesser og trøndere Så går det så når vi … gjentar historien Tradisjon til trend Ullunderet The Norway Kidsa i alle kanaler Leila Hafzi Per Spook Sigrun Berg Arne & Carlos Noravind Julie Skarland Handlag.no Sptzbrgn

158 163 165 168 171 173 175 176 177 181 183 184 185 186 187

Praktisk ull Vask Bruk Reparasjon Gjenbruk Strikking for nybegynnere Egenskaper Milo Norsk garn

188 190 192 196 197 200 203 204 209

Norge et u(l)land

216

Takk og pris

226

Litteraturliste

228

Bildeliste

229

Høsten 2011 ble Wool Modern-utstillingen üpnet i London av HRH The Prince of Wales, som en del av hans Campaign for Wool. Her er han sammen med de andre celebre gjestene (fra venstre) designeren Vivienne Westwood, Livia og Colin Firth, og Grevinnen av Cornwall. Wool Modern har siden reist verden rundt og inspirert utstillinger ogsü under den norske Ulluken som er i oktober.

Vi har holdt mange foredrag rundt omkring i verden om norsk ull. Her er vi i Manchester under 100-årsjubileet til Tekstilinstituttet i Storbritannia og har akkurat fått spørsmål om norsk spælsau. Vi trodde vi skulle lære mye av internasjonale miljøer, men kanskje har det vært omvendt.

Inguns barndom var full av ull. Hun hadde strikkende og heklende slektninger og en mor som tok formingslærerutdannelse. Ingun tok tidlig trådene i egne hender for å sy, strikke, hekle, veve, brodere og applikere.

Tone i strikket jakke, lue og bukse. Tones amerikanske mor kunne ikke opp eller ned på strikke­pinner, så «tante» Eli Oftedal utstyrte familien med de mest utrolige strikkekreasjoner opp gjennom årene.

Forord En bok om ull? Hva skal den handle om, da? Vi har svart på spørsmålet utallige ganger og det har vært morsomt å observere de mange positive reaksjonene. Det viser seg fort at svært, svært mange har et sterkt forhold til ull, selv om de ikke alltid har tenkt at det er slik. De fleste tar råvaren for gitt, at vi har garderober fylt med ullundertøy, sokker og strikkegensere, at vi kler oss lag-på-lag og at sauene våre byr på en fantastisk råvare. Men hvis du har fulgt med i media i det siste, har du nok også fått med deg at mesteparten av den ullen vi finner i norske tekstiler, er laget av importert ull, med noen hederlige unntak. For oss er ikke det nødvendigvis et problem – men det er et tankekors – og førte til et helt spesielt prosjekt.

Utgangspunktet for denne boken er nemlig prosjektet Valuing Norwegian Wool, som Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) var så heldige å få innvilget av Norges Forskningsråds program for Natur og Næring i 2010. Det er ikke så ofte forskningsprosjekter blir til bøker beregnet på et bredere publikum. Enda sjeldnere er det at bøker

om klær og tekstiler har et slikt utgangspunkt. Men i den tiden vi har arbeidet med ull, har vi ikke bare kjent på hvordan vårt eget engasjement har vokst – langt utover de rammer som bevilgningene ga rom for – men også hvordan vi fra første stund er blitt møtt med nysgjerrighet og fått oppmerksomhet. Ullvennene har vi kalt dem, de mange som har tatt kontakt og ønsket å dele, delta eller videreføre. Vi har forklart og fortalt, men likevel opplevd at vi ikke får frem helheten, sammenhengen og slett ikke både rikdom, muligheter og utfordringer, samtidig. Både vår interesse for den norske ullen og dens næringskjede, og gleden over alt det fine vi har og lager av den importerte ullen, ønsker vi å dele.

Vi i denne boken er forfatterne; Ingun og Tone. Ingun har ledet forskningsprosjektet, mens Tone har hatt ansvar for formidling, internasjonal kontakt og samarbeid. Sammen har vi to reist land og strand rundt for å formidle og lære. Vi har også reist til utlandet, hvor de virkelig er fascinert av historien om bruken av ull i Norge. Den internasjonale ulltekstilorganisasjonene IWTO og Woolmark sukker jevnlig til oss at om resten av verden hadde skjønt ull på linje med nordmenn, hadde deres verden sett helt annerledes ut. Ikke engang svenskene bruker ull på samme måte som vi gjør.

Reisene og de mange møtene har vært viktige for våre forsøk på å forstå ullens næringskjede i dag, og på vår vei møtte vi kunnskapsrike mennesker som behersker de nitide prosessene som må til for å forvandle ull til utsøkte produkter. Vakre, gamle og moderne fabrikker som går så det suser. For ikke å glemme sauene, sauebøndene og de som klassifiserer ullen – så mye kompetanse og kjærlighet, og ikke minst stolthet, over denne råvaren. I boken ønsker vi å dele noe av det vi har sett og opplevd med dere. Dere vil derfor møte og bli kjent med en rekke bedrifter, personer og produkter, for det meste i Norge. Utvalget er ikke gjort for å fremheve noen på bekostning av andre. Vårt mål har derimot vært å få frem mangfoldet; et bredt og variert bilde. Derfor har vi også valgt å fremheve ulike sider ved de ulike bedriftene. I tillegg til reisene bygger boken på den samlede kunnskapen som har kommet frem i prosjektet. Her har mange deltatt! Vi takker dere, og en liste over navn og institusjoner er å finne bak i boken, sammen med navn på dem vi har besøkt og intervjuet, og alle andre som har hjulpet til underveis. Vi håper vi har vært tilliten verdig og at dere vil sette pris på boken.

8  Forord

I tillegg til reisene bygger boken på forskningen i prosjektet – særlig når det gjelder det praktiske om hvordan du bør behandle ulltingene for at du skal kunne beholde dem lengst mulig. Her tror vi mange vil få seg en overraskelse eller to! Også de som tror de kan alt om ull.

Vil du vite mer om selve forskningsprosjektet eller de mer tekniske resultatene, gir vi deg veien videre bakerst i boken.

I norrøn mytologi finnes en gud med navn Ull, Tors fostersønn og sønn av Siv. Ull betyr «den ærerike», han omtales som skiguden og en god skytter. Det går en mengde tråder frem og tilbake mellom Norge som ski- og som ulland. Ull vekker engasjement og varme, til og med lidenskap, hos mange, enten det er på grunn av den glede det gir ikke å fryse, fascinasjon for tekniske egenskaper eller stoltheten i det å se ulldotter bli til tråder, og gjennom masker og bindinger bli til vakre klær og tekstiler.

Er du en av dem som deler kjærligheten til ullen som en del av din historie? Som blir litt glad og nostalgisk ved tanke på dine gamle strikkegensere? Som kjenner varmen fra en god ullsokk? Boken er til deg!

Ingun Grimstad K lepp

Tone Skårdal Tobiasson

Til venstre: Multetur i Setesdalsheiene sommeren 1960, med hjemmestrikkede strømper i gummistøvlene.

Under til venstre: Badedrakter i ull, i 1933 da dette bildet ble tatt på Hankø, var det vanlig.

Under: I Norge er det å kle småbarn i ull synonymt med å være gode foreldre, her er klærne fra Lille Lam.

10  ullklær

Ullklær

Gode norske foreldre sender sine barn i barnehagen med ull i gummistøvlene. Det skal være ull under i landet der det ikke nytter å klage på været, og der det er flaut å fryse. Ull innerst er garantien for en vellykket tur og for gleden ved å være ute, og derfor også for en trygg, varm barndom. Ta deg en tur i nærmeste barnehage og spør barna hva de må ha på seg for ikke å fryse. De roper ull i kor.

Vi tar det som en selvfølge, dette norskeste av det norske: Gleden ved det gode liv i friluft – og betydningen av varme klær. Vi starter reisen gjennom ullens vei fra sau til ferdige varer her, og ikke med det mest opplagte, det lille lammet, fordi vi tenker at opplevelsen av klærne er det de aller fleste allerede har et, skal vi driste oss til å si, nært forhold til? Enten det er et barndomsminne med stikkende, hjemmestrikkede ullunderbukser eller den trygge varmen i yndlingsgenseren.

Statens institutt for forbruksforskning, SIFO, har spurt et representativt utvalg i Norge om hvor ofte de brukte ull i februar 2010. Bare 5 % svarte aldri, og hele 20 % svarte daglig. Nord-Norge skiller seg ikke overraskende ut som landets ullandsdel, med Oslo og Akershus som en god nummer to. De aller fleste tenker gensere når klær i ull bringes på banen: Mønstre, bruk og selvsagt det å strikke. Vi skal komme til det. Men i dagens norske garderober er det ullundertøy og ullsokker som dominerer i antall. På spørsmålet «når bruker du vanligvis ull», kommer friluftsliv og trening best ut; halvparten av oss svarer ja på det, og 29 % sier de bruker ull på hytta. «Den som berger seg for kulden berger

Ullongan: I barnehagen er ulltøy som både er undertøy og lekeantrekk praktisk og praksis.

også for varmen.» På spørsmålet «bruker du ullklær høst og vinter», svarer 83 % ja, mens bare 10 % sier at de bruker ull om sommeren.

Spør vi mer konkret om en situasjon, som «å sitte ute om sommeren», er det nesten dobbelt så mange som nikker på hodet. Også her ser vi vekst, i form av t-skjorter og singleter i tynn «sommerull». Men hvorvidt det faktisk er varmt om sommeren, er jo alltid et spørsmål. Kanskje er det nettopp da vi fryser mest? Uansett. Vi har hatt store ullkulturer i varme land, og ull brukes til å holde ute både varme og kulde.

Ullklær er i dag oftest strikket, ikke vevet. Ser vi bakover i tid er dette annerledes. Sammenligner vi norske garderober med hva slags klær de har andre steder, er det også åpenbare forskjeller. Til tross for at det som ofte kalles mote – altså hvordan klær ser ut til en bestemt tid – er et globalt fenomen, er vår garderobe og den måten vi tenker om klær i Norge, noe som særpreger oss. Mye av historien om hvorfor det er blitt slik, er ikke skrevet ned, og vi kan bare trekke litt i trådene. Klær, både selve plaggene og måten å bruke og tenke klær på, er en unik kulturskatt som overses både når det gjelder å utvikle næringene og lokale produkter – men dette henger selvsagt sammen med forståelsen av hva norsk kultur er.

Under

«Om folk bruger eller ikke bruger underbuxer er et tegn, som det kan være værd at lægge mærke til,» skrev Eilert Sundt, en av Norges største kultur- og samfunnsforskere, i 1869. Interessert som han var i «renslighetstellet», var økningen i bruk av undertøy en fremgang i hans øyne. Dette gjaldt både skjorter og serker, og altså også underbukser, selv blant allmuekvinner, «trods den fordom, som var iveien» mot at kvinner skulle bruke underbukser. Han beskriver setesdalsjentene med sine korte, vide stakker og uten så mye som et underskjørt under.

Fremgangen for undertøyet ser han i sammenheng med lettere tilgang til lerretsstoffer av bomull.

I dag er undertøy obligatorisk. Unge menn går så langt som å tviholde på bokseren selv under badeshortsen. Å gå uten noe under skjørtet er i dag trolig mye mer uanstendig enn det var å gå med i 1860. Skikken med å skille mellom flere lag tøy med ulike funksjoner oppsto i middelalderens Europa. Skillet mellom undertøy og tøy – som vi inspirert av Sundt kan kalle «gangklær» – kom altså langt senere hit til berget.

Funksjonen til dette innerste laget, undertøyet, har stadig skiftet.

Til å begynne med ble det brukt som en måte å holde kroppen ren. Renslighet var også Sundt opptatt av. Senere har det å forme kroppen med korsetter og krinoliner, og selvsagt liv og brystholdere, vært mer fremtredende. Underbukser for menn ble allemannseie i 1920-årene. Dagens undertøy sikrer anstendighet, også når det kommer i konflikt med anvendelighet. Men før vi kommer dit. Det er et viktig aspekt til ved undertøy: det pirrer. Derfor har vi opp gjennom historien fornyet «gangklærne» ved å vise deler av undertøyet. Skjorten var et undertøysplagg – derav det litt løsslupne ved å «kaste jakka». Undertrøyer er blitt til t-skjorten og dens feminine avkom, toppen. Som vi senere skal se, er genseren vår en yngre slektning av 1600-tallets nattrøyer, som også var et underplagg. Og dette pågår stadig. For hva har Kari Traa til felles med Pierre Robert? De gjorde nesten ullundertøy om til hverdagstøy. Men ikke helt. På barnefronten er ulltrøyen blitt inneantrekk, men for voksne er det Kari Traa-toppene som får mest frihet til å synes i dagslys – selv om det franskklingende, norske merket (oppkalt etter brødrene Per og Robert) har kjørt en reklamekampanje hvor tilsynelatende sporty nordmenn inntar skisporet i bare undertøyet. Det hører vel med til unntaket, men rundt bordet der Turistforeningen serverer 3-retters middag, luftes ulltrøyene flittig, faktisk sammen med en og annen ullunderbukse. Og DNT anbefaler – i likhet med andre norske friluftsorganisasjoner – bruk av ull. I deres fjerde fjell­ vettregel heter det: «Vær rustet mot uvær og kulde, selv på korte turer.» Selv om sommeren er dette beskrevet som «regntøy kombinert med en varm ullgenser, lett ullue og ullvanter». Enda flere detaljer finnes i pakkelistene deres.

Ulla til Ulvang

«Jeg kastet ham på dør da han tok kontakt første gang.» Det var mange som ville ha en bit av den populære skiløperen, og en av dem som tok kontakt, var Jon Inge Gullikstad. Året var 1994 og Albertville-medaljen kastet fremdeles glans over skihelten. Men siden Bjørn Dæhlie stadig mobbet romkameraten sin for de «usexy» raggsokkene han sov med hver natt, «ba jeg ham lage en skisse, og 10 håndskrevne fakssider dumpet ned på hotellet i Italia hvor vi var på samling». Det Vegard ikke forteller, er at Gullikstad hadde flere

Pierre Robert har sørget for å tilgjengelig­gjøre rimelig ull­ undertøy i merino på «super’n» både for voksne og barn.

ullklær

 13

Gutta på tur – i ull – personifisert ved Vegard Ulvang. Minnene fra barndommen ble god butikk.

navn på blokka, blant andre Liv Ullmann.

«Jeg har veldig kalde bein, og dynene i Sør-Europa er veldig korte. Det å få sove før viktige skirenn var viktig, så jeg falt litt for ideen å ha en egen sokk.» Der startet det. Og sexy skulle ulla hans bli, leserne i Det Nye hadde tross alt kåret ham til Årets Mest Sexy Mann. Gullikstad var kreativ og hadde sans for markedsføring, og selv om Ulvang var bundet til sponsoravtaler gjennom Skiforbundet, godtok de sokkelanseringen. Det var jo bare en sokk.

Det første året var det bare sokker. Vegard lånte bort navnet sitt, men hadde lite med forretningen å gjøre. «Det var det beste jeg hadde sett av tynne sportssokker i ull. Det slo an.» Den lille fabrikanten sør for Gøteborg klarte ikke å levere nok, og de begynte å bruke underleverandører som leverte ymse kvaliteter. Produksjonen ble etter hvert flyttet til Irland, men historien gjentok seg. Etterspørselen var for stor. De begynte å arbeide systematisk med kvaliteten, blant annet gjennom testing på SIFO. I 1996, året etter pangstarten med sokker, gikk de videre med undertøy. Igjen er Vegards fortelling ikke bare en fortelling om navn og tall, men om opplevelser av klær i sport og trening. Vegard har solgt mer ullundertøy enn de fleste, men når han snakker, er det som ullelsker og ullbruker: «Vi gikk med bomullsundertøy da jeg var liten i

Kirkenes på slutten av 1960-tallet. På 70-tallet kom HellyHansen med eget sportsundertøy i polypropylen, som er fiskesnøre. Fiskesnøre blir ikke vått, men gud bedre – det varmer heller ikke.»

På slutten av 1980-årene kom fokuset på helse og en ekstrem kjendisfiksering – med det resultat at svette og gjennomvåte utøvere måtte se langt etter en dusj idet de krysset mållinjen. Media og dopingkontrollen skulle ha sitt, og for at sportsstjernene ikke skulle bli syke, var det om å gjøre å få på dem tørt ulltøy så fort som mulig.

Ull er mye mer behagelig og mye varmere enn det syntetiske sports­ tøyet. «Den tradisjonen som er i dag, den skapte vi. Du må vrenge av deg, selv damene vrenger av seg og får på seg ulltrøye. Så går det mange timer før du får dusjet.»

Vegards ullentusiasme gjelder ikke bare kalde senger og lange pressekonferanser, men selvsagt også på tur: «Jeg gikk over Grønland i 1990 i syntetisk undertøy, men i -92 fikk jeg en ulltrøye, og det var nærmest som å bli født på ny.» Dermed gjenoppdaget Vegard bestefars gamle trøyer. «De klødde, men det liker jeg, da er det autentisk.»

Siden Skiforbundet hadde avtale med HellyHansen, prøvde han å få dem til å lage ullundertøy, men det var det ikke snakk om. Ulvang hadde lange diskusjoner med dem, men de var ikke til å rikke. Siden han likevel var i ferd med å legge opp, brøt han samarbeidet med Ski-

Som liten gutt i Kirkenes var det naturlig med ull på kalde vinterdager.

Reklamekampanjen som sementerte forholdet mellom Vegard og ull.

ullklær

 15

forbundet og begynte med eget ullundertøy, produsert av Janus.

«Kvaliteten var fantastisk», forteller Vegard, og siden han var først ute med å selge produktene på en helt ny måte – ved hjelp av kjendisnavnet og ikke minst den måten de presenterte varene i butikk – gikk salget til himmels. Det fikk resten av verden til å våkne. «Ironisk nok var vi like store som Icebreaker og Smartwool på 90-tallet, de så hva vi fikk til og kopierte suksessen», sier Ulvang om to merkevarer som i dag har global suksess. «Det siste året før vi solgte til Swix, hadde vi 100 millioner i salg.» Men igjen ble det problemer med produksjonen. Janus så Ulvang som en konkurrent, i tillegg til at de fikk støtte av staten for å flytte produksjonen fra Vestlandet til Estland, noe Vegard syntes var toppen av idioti. Selv flyttet Ulvang produksjonen til Irland, men ble aldri like fornøyd med kvaliteten som Janus-strikken.

«Den ble for tettstrikket». Fra en fabrikk i Moss fikk de ullfleece i metervare som ble til genser. Men den ble dyr, og de ga den ikke nok tid i markedet: «Den dag i dag får jeg henvendelser om den ullfleecen, den er rett og slett uslitelig, vi skulle gitt den mer tid.» Et annet produkt, ullgenseren Rav, har fått en ny renessanse. Den er enkel og ribbestrikket. «Siden Northug og Bjørgen trekker den på seg hver gang de kommer i mål, så skal alle ha den. Se på Heming-jentene, de som vanligvis går i Canada Goose, nå har alle Rav-genseren med en boblevest over.»

I salg av ull til barn fikk Ulvang god hjelp av NRK. «Jon Inge Gullikstad er en kreativ type, han er ikke den som har brukt ull mest, men han er selger, han kom i kontakt med Blåfjell og fikk enerett. Vi hadde hatt ullundertøy for barn lenge og solgte nesten ikke.» Men så farget han det blått, og plutselig klødde det ikke lenger, og alt det barn hadde imot ull, gjaldt ikke. «Så ble det

16  ullklær

rødt og så ble det luen, og så det tok jo helt av. Det oppdaget jeg da jeg sjøl fikk barn, at det skal være ull.»

Vi sitter på Vegards hjemmekontor i Maridalen – han viser oss prøver på produktene og er tydelig stolt av kvaliteten og litt stolt av hva han har gjort for nordmenns forhold til ull «innerst». «I mange år gjemte vi ullen i skuffer og skap, og ull klødde, men jeg skal gjerne ta noe av æren for å ha løftet det frem igjen.» Ikke minst er det «Ulla mi har det best med Milo» og kamp­ anjene for vaskemidlet som sitter støpt på netthinnene til det norske folk. Vegard er en beskjeden mann, han har mye å skryte av, men gjør det ikke. Så når han sier at han er stolt av «at jeg var med å løfte frem ulla» som undertøy, gir vi ham mer enn gjerne æren.

Ullunger

Dagens nyfødte fødes inn i ull. Dette ville vært et tegn på alternativt barnestell for noen tiår siden, men er i dag bredt akseptert.

Nøstebarn, etablert i 1983, har noe av æren her. De selger klær i det de kaller «ubehandlet ull», som innebærer at den er fri for den «kjemiske behandlingen ull vanligvis får.» Dette medfører blant annet at den ikke er behandlet for å tåle maskinvask og at den ikke er bleket. Bedriften startet med garn og tøybleier, og senere med ferdige klær. Nøstebarn reklamerer med en trygg start, og blir trodd.

En Oslo-kvinne forteller om sine barn født 2006 og 2009: «Thea var født i november, og da var det kun ull. Mye Nøstebarn-plagg.

I hvert fall frem til våren. Til Anna har jeg også brukt ull om sommeren. Det gjorde jeg ikke med Thea. Det er nok fordi Anna var mindre, altså at hun var mer nyfødt inn i sommeren, og jeg følte at hun trengte ekstra varme, og var mer bevisst hva ulla gjør, hvor bra det er.»

Nøstebarn, Ulvang og Kari Traa er bare noen av veldig mange bedrifter i Norge som produserer undertøy, barnetøy og sporstøy i strikket, tynn merino. Noen er gamle trikotasjebedrifter, andre er nystartede. Også bedrifter som er mer kjent for andre produkter har kastet seg på ullundertøysbølgen. Ullundertøyet selger. Norske forbrukere er lojale mot de norske merkene, selv om både Icebreaker og Smartwool frister.

MeMini heter designkolleksjonen fra Kristine Vikse hvor ull spiller en stor rolle for små.

Ull innerst og utenpå hører med på ekspedisjon. Her er Roald Amundsen og Lincoln Ellsworth i Ny Ålesund.

Derfra fløy de luftskipet «Norge» over Nordpolen i 1926. Ellsworth skrev takkebrev til Devold for ullutstyret han fikk bestilt derifra.

Norske helter fryser ikke

«Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær», og «lag på lag», har du hørt det før? Ja. Vi også. Men hvor kommer det fra?

Hvorfor står dette så sterkt i Norge, mens engelskmenn derimot er redde for å bli for varme, og mener at barna skal «herdes». I praksis vil det si at de holdes inne om det regner eller snør. Når og hvorfor vi ble landet med vær og klær, det vet vi ikke. Vi tror det har med våre polare helter og senere friluftslivsideologi å gjøre. Nansen var uhyre populær, og hans bøker ble flittig lest. Da Nansen startet planleggingen av sine ekspedisjoner i 1880-årene, var det samenes og inuittenes erfaringer med overlevelse i kaldt klima han trakk veksler på.

Dette gjaldt ikke minst kunnskapen om klær.

Anorakken, opprinnelig både et inuittisk ord og plagg, laget Nansen i skinn, senere også i vindtett stoff, og plagget ble særdeles viktig for norsk friluftsliv. Men fremfor alt beholdt vi en forståelse for sammenhengen mellom vær og klær.

I likhet med Nansen var Amundsen veldig opptatt av utstyr. I tillegg til ski og hunder fokuserte han også på klær.

Nansens bruk av hunder og påkledning, inspirert av naturfolk, var viktig for hans seiere og vårt friluftsliv.

Cecilie Skog i Expeditionklær fra Devold, på vei til Sydpolen 2009/10.

Amundsen skriver i sin dagbok 5. juli 1911: «Vi er ytterst interessert i vort utstyr» og tror «att make till utstyr skall ingen ha hatt før oss». Han legger til at det er stille og minus 30 grader. Vi forstår at det var viktig. Utstyret besto i ull under og skinn eller «vinntrækk» eller begge deler utenpå. Av ullundertøyet var han mest glad i «de ulltrøier Betty & Martha strikket till åss». Litt ekstra varme følger ofte med i strikkede gaver. I boken om Sydpolen har han et eget kapittel om «plan og utrustning». Der får vi en detaljert innføring i klærne og hvordan de ble skaffet, for som han skriver: «Beklædningsgjenstandene er en viktig artikkel på en polarferd.» Utstyret ble billigere fordi han litt tilfeldig kom over 200 utrangerte tepper fra marinen som han sydde om til «polarklær». For hver mann om bord hadde han med to sett ekstra tykke håndsydde ullunderklær, to tykke, håndstrikkede ulltrøyer, seks par strikkede strømper, islender og lettere undertrøyer, sokker og strømper fra «Tukthuset». Og fra en ullvarefabrikk i Trondheim hadde han delikate køyetepper «som så ofte har gledet oss og bragt oss varme i kroppen». Føttene er «de farlikste lemmer på det mensklie legeme i kullen,» skriver Amundsen.

Polarheltenes påkledning gjentas hver eneste dag når småbarn ivrig drar på ekspedisjon i barnehagens lekeområde. Og det er godt.

For små kropper blir både fort våte og kalde – og kan trenge all den

ullklær

 19

Uniformer er til å ta seg ut i, i dobbel forstand. Fra venstre: En paradeuniform på Rittmester Adolf Roschberg, hans sønn Gunnar i tjenesteuniform (i midten). Klær inspirert av uniformer brukes som daglig påkledning både av barn og voksne. Til høyre tre brødre i marineinspirerte jakker.

bevegelighet de kan få. «Lag på lag» er et viktig prinsipp for påkledning innen sport og friluftsliv, og for mange også i det daglige. Beskrivelser av «lag på lag» finnes hos de fleste sportsfirmaer og turorganisasjoner. Sportsmerket Aclima forklarer det slik på sine nettsider: «Dette betyr at du har flere lag med klær til rådighet og ikke baserer deg på få, tykke lag.

Det er luftlagene mellom hvert plagg som gjør at du holder deg varm. Plaggene kan du ta på deg hvis temperaturen faller eller aktiviteten synker eller omvendt. Dette gir også den beste bevegeligheten.» Ull anbefales når aktiviteten ikke er så høy at det å transportere bort svette er det viktigste. All bevegelse produserer svette, og ull er den fiberen som varmer best i fuktig tilstand. Dette er utgangspunkt for påkledningen for friluftsliv, men ikke slik vi går til vanlig. Det bryter for mye med et annet viktig prinsipp for påkledning; skillet mellom tøy og undertøy. For det innerste laget har jo ikke bare en funksjon – varme – men er like mye en måte å skjule kroppen på. For å få til en mer fullstendig lag-på-lag-påkledning, må ideen om at det innerste laget er undertøy forkastes, slik barn har gjort i barnehagen. Bruken av ulltrøye som eneste lag er et eksempel på at skillet brytes ned, også for voksne.

I kongens (ull)klær

Mange nyskapninger innen klær de siste par hundreårene kommer fra det militære. Flere av de gode ullundertøysprodusentene i Norge selger også til dette markedet, og beskriver Forsvaret som en krevende kunde. Faktisk bygger hele ideen med konfeksjon og ikke minst de tilhørende størrelsessystemene på militærets behov for klær. Denne situasjo-

nen oppstod på 1700-tallet da Europas stormakter etablerte stående, uniformerte hærstyrker. Størrelsessystemet for kvinneklær kom senere. Mange av de mest kjente ullplaggene bærer navn som referer til sitt militære opphav. Krimkrigen resulterte i kanskje så mange som 600 000 døde, men også i noen udødelige plagg: Balaklava, cardigan og selvsagt trenchcoat, i tillegg til raglanfelling. Den første er oppkalt etter et sted, den andre og siste er navnet på britiske offiserer som deltok i krigen. «Trench» er skyttergrav, og «coat» er kappen som forhåpentligvis holdt soldatene varme der. Andre plagg, som blazeren (etter en engelsk fregatt) og dyffelen har også en militær historie.

Dagens norske soldater er kledd i ull fra innerst til ytterst, hvis de vil. Etter en periode uten ullundertøy, i alle fall offisielt (en del soldater snek nok en og annen ulltrøye med seg hjemmefra), ble ullundertøy innført for hele Forsvaret rundt år 2000. Sjøforsvaret var vært litt tidligere ute. Listen over ullplagg er i dag svært lang og omfatter alt fra ullfrotté-undertøy og mellombekledning, ullvams til bruk under dykkerdrakter, boksershorts, natogenser, kontorgenser, flere typer sokker, vanter, lue, balaklava og den kjekke, lille bereten. Det brukes stort sett merinoull, men tykke, tovede sokker kalt kartanker, etter det samiske ordet for ulladder, er i norsk ull. For som vi har lært av Amundsen, kalde tær er ikke til å spøke med. Derfor blir ull fra Hillesvåg Ullvarefabrikk, som vi skal bli bedre kjent med i tredje kapittel, behørig tovet av Sara Duodji i Karasjok. Kartankene brukes ikke bare i militæret, men også av scooterfolket.

Mange av uniformene er laget av ull og ullblandinger. En periode var Forsvarets pene sommeruniformer helsyntetiske. Men disse var svært klamme, så nå lages de igjen i ullblanding. Det samme gjelder tjeneste- og permuniform for menige i alle forsvarsgrener. Hæren har gallauniformer i klede, som er en litt tynnere slektning av vadmel, også den et valket stoff; det vil si at stoffet er tovet etter veving, noe som gjør det mykere og tettere. Det samme materialet brukes i vinterkapper og sjøtrøyer. Trenchcoater er laget i en blanding ull og polyester. Paradeuniformene til Garden er i sjeviot og klede. Sjeviot er en sauerase, men her brukes det om tøy som opprinnelig var fra sjeviotsauen, men som nå betegner en type tweed.

BH i ull var, sammen med ulltruse, det første plagget i ull som var laget spesielt for kvinner i Forsvaret.

Like fin som på første eier i 1940 er denne losjakken fra den amerikanske marinen, iherdig brukt av fire glade eiere.

ullklær

 21