Rett fra levra

84

FOTBALLFEBER

Etter å ha vært den viktigste landslagsspilleren gjennom 90-tallet, ble Kjetil Rekdal suksesstrener og er i dag landets mest omtalte fotballpersonlighet. I en usminket selvbiografi presenterer han nå unike, overraskende og ærlige beretninger fra toppfotballens innside. TEKST Olav Østrem

Foto: Svein Ove Ekornesvåg / Scanpix

Reka rett fra levra

FOTBALLFEBER

Treneren har det siste tiåret vakt begeistring og forargelse med en rekke uttalelser: Coaching i verdensklasse! (om egen innsats da de slo Molde i cupfinalen 2009).

Jeg gidder ikke å dra landet rundt for å bli pissa på (etter at Vålerenga tapte 1–2 mot FFK i 2006).

Det er bedre at i score enn at du bomme (med de orda rev han ballen ut av henda på lagkamerat Erik Hagen på slutten av en straffekonkurranse i august 2003).

De nådeløst ærlige betraktningene har gjort Kjetil Rekdal til landets mest siterte idrettspersonlighet, og forventningene er derfor store når han i høst lanserer sin selvbiografi, som er skrevet i samarbeid med journalisten Olav Østrem.

Rekdal har mange ganger i karrieren fått tilbud om å fortelle sin historie i bokform, men han har fram til nå ventet på det rette tidspunktet.

– Forrige gang vi snakket om dette, var i 2004, og da var det faktisk Se og Hør-grunnlegger Knut Haavik som var aktuell som forfatter av boka. Men da hadde jeg vært trener i bare tre års tid, og følgelig ville ei bok på det tidspunktet for det meste handle om spillerkarrieren min. Jeg ville veldig gjerne ha med flere inntrykk fra det å være trener, og derfor bestemte jeg meg for å vente.

Rekdal kan fortelle om stor interesse fra flere forlag og forfattere. Aschehoug og Olav Østrem ble til slutt valgt av flere grunner.

– Aschehoug har en god tradisjon

Foto: Svein Ove Ekornesvåg / Scanpix

Både som spiller og trener har Kjetil Rekdal alltid forlangt det ytterste av seg selv og omgivelsene. Når boka om hans liv nå presenteres, er standarden akkurat den samme.

– Poenget med boka har vært å la det stå til og presentere fotballvirkeligheten som den er, sier Rekdal om boka han er sikker på vil overraske hele fotball-Norge.

– Ved å skrive ei bok som forteller om alle sidene ved toppfotballen, får leserne førstehåndsopplevelser knyttet til kampfiksing, klubbers illojale oppførsel ved overganger, grådige agenter, maktspill i kulissene og brutale opplevelser på treningsfeltet, sier Rekdal.

I tillegg har 43-åringen satt av plass til å tenke høyt rundt de mange episodene der media og omgivelsene har oppfattet han som kontroversiell.

– I arbeidet med boka har jeg vært fast bestemt på at dette skulle være en hundre prosent ærlig fotballbiografi, så da må jeg også prøve å være ærlig overfor meg sjøl.

85

for å gi ut fotballbøker, og både Nils Arne Eggens Godfoten og Håvard Rems bok om Erik Myggen Mykland er gode eksempler på dette. Helt fra starten av prosjektet føler Rekdal at han har hatt god kjemi med sin medforfatter.

Utgangspunktet til forlaget, forfatteren og han selv er ønsket om å fortelle en god historie.

Historier har Rekdal nok av. Debuten i eliteserien fikk han for Molde allerede som 16-åring, han spilte første gang på landslaget da han var 18 og ble Tysklands-proff rett etter 20-årsdagen.

Som landslagsspiller var han den mest sentrale i de suksessfylte 90-åra. Han fikk med seg to VM-sluttspill og scoret i dem begge. Sankthansaften 1998 var han den kalde fisken hele landet måtte stole på da vi i Marseille fikk straffe mot Brasil rett før kampen var over.

Tidligere den dagen fikk han en følelse av at Brasil-kampen ville bli akkurat så dramatisk.

– Ja, det stemmer faktisk, sier Rekdal og ler litt.

– I VM i 98 delte jeg rom med Ole Gunnar Solskjær, og den formiddagen satt jeg og bladde i et eller annet fransk fotballblad. Plutselig fikk jeg et slags forvarsel om hva som skulle skje i kampen mot Brasil. «Ole Gunnar! Jeg har sett hvordan kampen ender. Det er uavgjort helt på slutten, og så får vi ei straffe!» ropte jeg til romkameraten min. Han lurte på om jeg hadde sett for meg mer, om jeg kom til å score.

«Klart det,» svarte jeg. Utrolig rart, men de som tviler, kan bare spørre Ole Gunnar, sier Rekdal.

Det gikk da også som forutsett. På stillingen 1–1 mot selveste Brasil fikk Norge straffe i det 88. minutt, og med mål da ville norsk avansement være sikret. Det er ikke rart at store deler av nasjonen beit negler og var nervøs. Men ikke hovedpersonen sjøl

– Rekdal var helt iskald.

– Tenk så deilig det skal bli å score, var det siste jeg tenkte før jeg sprang mot ballen og satte den hardt i mål, forteller han.

– Jeg skjønte jo at det var mye på spill, og at vi bare var en scoring unna et norsk idrettsmirakel, men sånne ting har aldri plaget meg. Jo større anledning, jo bedre trives jeg, sier Rekdal, som regelmessig blir påmint at scoringa har betydd mye for veldig mange.

– Når folk treffer meg, spør de om jeg var nervøs den kvelden i Marseille.

«Nei,» svarer jeg kort, og da begynner folk i stedet å snakke om sin egen opplevelse av straffa, sier han og smiler.

– Jeg har ikke tall på hvor mange historier jeg har hørt om folk som i nervøsitet gjemte seg bak tv’en, gikk ut en tur, slo av tv’en eller holdt henda foran øynene, og jeg har fått utallige beskrivelser av jublende nordmenn som hoppa i taket da jeg scora, gikk ned på kne, kyssa sidemannen, fridde til kjæresten, hylte seg hes og så videre og så videre. De jeg snakker med, er faktisk mer opptatt av sin egen reaksjon på scoringa enn min opplevelse.

Det er tydelig at straffesparket er blitt en del av folkets felles hukommelse.

Som landslagsspiller noterte Rekdal seg for 83 kamper og 17 mål, han er en av de få spillerne i verden som har spilt to kamper mot Brasil og vunnet begge, samtidig som han aldri har tapt for England. Han har vunnet cupfinalen med Molde, Vålerenga og to ganger med Aalesund, han er kåret til årets spiller i Belgia og var kaptein på det tyske storlaget Hertha Berlin. I boka får vi unike innblikk i hverdagslivet i alle disse fotballklubbene, og spesielt erfaringene fra Belgia og Tyskland vil nok overraske mange.

– Tida i Lierse var spesiell av flere

86

FOTBALLFEBER

Kjetil Rekdal Mitt liv som I 349,–

Foto: Tore Berntsen / Scanpix

Tilgjengelig som e-bok

grunner. Jeg var bare 21 år da jeg kom dit, men fikk raskt en sentral posisjon i laget og en høy stjerne i klubben. Det gjorde blant annet at vennene mine fikk være med på treningene når de var besøk, og sånt er sjeldent i store proffklubber, forteller Rekdal.

– Dessuten ble klubben et par år trent av den tidligere storspilleren Eric Gerets, og i boka skildrer jeg mang en historie om hans helt unike vinnervilje.

Jeg har aldri møtt maken til trener, og leserne vil nok trekke på smilebåndet av hans spesielle fremgangsmåter, sier han. Vi blir også presentert for historien om da Rekdal gikk i bresjen for en total forvandling av Hertha Berlin.

– Jeg kom til klubben sommeren 1997. De hadde nettopp rykka opp i Bundesliga, og klubbstyret hadde åpna lommeboka og handla inn sju nye spillere, deriblant meg, for å få suksess.

Men vi begynte veldig svakt, og det var tydelig for meg at treneren feildisponerte mannskapet. Jeg ba innstendig om at laget måtte spille annerledes, men treneren stod på sitt. Etter ti serierunder lå vi sist på tabellen.

– Da vi i den neste kampen lå under rett etter pause, og treneren bytta meg ut, ble jeg så forbanna at jeg rett foran treneren kasta kapteinsbindet i bakken.

Rekdal forteller at den slags er uhørt i Tyskland, der respekten for autoriteter er stor, og at resultatet var ei bot og utestengelse fra neste kamp. Men siden også den kampen endte med

tap, fikk Rekdal endelig gjennomslag for sitt forslag om å spille på en helt annen måte.

– Endelig hørte treneren på meg. Vi la om stil, jeg ble libero og plutselig begynte vi å vinne. Fra da av var Hertha Berlin et storlag, jeg var kaptein og ledet blant annet laget i Champions League-spill mot Milan, Chelsea og Barcelona.

Men mellom januar 1998 og august 1999 brakk Rekdal foten på samme sted tre ganger, og hans tyske klubb ville ikke forlenge kontrakten med en så skadeutsatt spiller. Til tross for dette var Rekdal offensiv og skaffet seg ei ny kontrakt i Vålerenga. Der var han på plass i 2000, men bare for å oppleve et forsmedelig nedrykk fra Tippeligaen. Men ut av fiaskoen skapte Rekdal seg en ny karriere og en historisk plass i Vålerenga: Han ble trener fra 2001, og med en cuptriumf, et seriegull og et seriesølv er han den nest mest meritterte treneren i Vålerengas historie.

Seriegullet i 2005 markerte samtidig et brudd med Rosenborgs storhetstid.

Trønderne hadde da vunnet serien 13 ganger på rad, og det var Rekdals Vålerenga som til slutt fikk satt en stopper for RBK-dominansen.

Men suksessen hadde en pris.

– Det har blitt sagt at ett år i Vålerenga er som fem år andre steder. Det kan jeg skrive under på, sier Rekdal.

I boka forteller han om oppturer og kameratskap, men også om nedturer og

maktkamp i de fem og et halvt årene han trente Oslo-klubben.

– Det er så mange som bryr seg om Vålerenga – Klanen, gamle spillere, investorer, Oslo-folk og media – at lyskasterne konstant er rettet mot klubben. Når resultatene uteblir, er det som å gå gjennom en storm, men også i gode tider blåser det friskt rundt klubbens aktører, sier Rekdal. Han er da også åpen og ærlig om hvordan en trykkoker som Vålerenga fungerer når presset er som størst.

– Jeg måtte forholde meg daglig til klubbens spillere som trener, samtidig som den administrative ledelsen, styret, veteraner, tilhengere og media krevde mye. Erfaringene fra Vålerenga lærte meg å se fotballen med helt andre øyne, og jeg erfarte mye som jeg har tatt med meg videre i trenerkarrieren, forteller Rekdal, som etter at han trakk seg i Vålerenga i august 2006, har trent belgiske Lierse og tyske Kaiserslautern, mens han nå er trener i Aalesund. Han mener det er alle disse trenererfaringene som gjør boka hans til en fotballbok utenom det vanlige.

– Åge Hareide har gitt ut ei bok der han snakker litt om sin trenerfilosofi, og i andre utgivelser har man blitt kjent med tankene til Drillo og Nils Arne Eggen. Men min bok er den første i Norge der driften, utviklingen og kampene i norske og utenlandske klubber skildres gjennom øynene til treneren, mener han.

Olav Østrem er kultur­journalist i Klassekampen.