FOLSOM PRISON
Cash visste hvordan det var å være i fengsel, å stå foran sine kjære iført håndjern, å tråle byens mest snuskete områder på jakt etter stoff. Han kjente den dype smerten ved å knuse sin mors hjerte og den lammende verkingen ved ikke å øyne et fnugg av håp. Han kjente seg igjen i det
autoritetsfiendtlige raseriet hos dem som følte seg urettferdig behandlet i rettsapparatet. Han mente selv at han var lurt i en felle i El Paso – gjort til målskive fordi han var berømt – og han hadde følt seg hjelpeløs overfor retten i skilsmissesaken.
Marshall Grant skjønte at Cash mente alvor da han ordnet det slik at alle, også The
Tennessee Three og The Statler Brothers, ankom Sacramento en dag før konserten for å øve i
bankettsalen på El Rancho Hotel. «Det gjorde et enormt inntrykk på oss, for John hadde vanligvis ikke tålmodighet til å øve,» sa Grant.
Tilfeldighetene ville det slik at guvernør Ronald Reagan arrangerte en kampanjemiddag
til 500 $ kuverten på hotellet, og mange av gjestene kikket inn på La Fiesta Room for å se hva som bråkte sånn. Da Reagan selv stakk innom for å hilse på, benyttet Cash anledningen til å presentere ham for faren sin. Han forsøkte fremdeles å vise Ray at han var blitt til noe.
Da Cash kom til Folsom den morgenen, lå fengselet stille som en kirkegård. Det var som om de
solide steinmurene kunne hindre hver minste lyd i å slippe ut til verden utenfor. «Trener» Lloyd Kelley, fengselets fritidsleder, geleidet Cash og turnéfølget hans – som alle var kledd i stilige
sorte dresser – gjennom en rekke porter inn på en diger gårdsplass, der lange rader med
innsatte, kledd i blå olaskjorter og -bukser, sto og ventet. Flere nikket eller vinket idet Cash gikk inn i en provisorisk garderobe. På veien kikket han inn i kantina der de skulle spille. Rommet
minnet om en flyhangar, med skråtak og betonggulv, og i stedet for de langbordene man så ofte ser i fengselsfilmer, satt fangene ved firemannsbord som var boltet fast til gulvet. På et banner foran scenen sto det: Velkommen Johnny Cash. Det var fremdeles to timer til den første av to konserter skulle begynne klokka 09.40.
Inne i garderoben advarte Kelley Cash mot å bekymre seg for at fangene ikke likte
konserten selv om de ikke reiste seg eller stormet scenen. Forholdene ved Folsom var en smule anspente for tiden fordi noen innsatte bare to uker tidligere hadde truet en vakt med kniv, og
alle hadde fått streng beskjed om at konserten ville bli stanset dersom noen reiste seg fra stolen
sin. Vakter med haglegevær skulle overvære konserten fra et observasjonsbur oppe under taket.
Mens Carl Perkins varmet opp publikum med Blue Suede Shoes noen minutter senere, sto
Cash lent opp mot en av veggene i kantina, der han kunne se Perkins og få en følelse av stemningen i salen.
«Jeg visste at øyeblikket var kommet, at dette var min sjanse til å gjøre godt igjen for alle
de gangene jeg hadde sviktet,» fortalte han meg siden. «Jeg håpet bare at stemmen min ville
holde. Så kjente jeg meg med ett helt rolig. Jeg så mennene som kikket bort på meg, og noe i øynene deres sa meg at alt kom til å gå bra. Det kjentes som om jeg hadde noe de trengte.» Cash' følelse av velvære kom ikke helt av seg selv – den var også kjemisk fremkalt.
Mens han sto på scenen og ventet på Cash, var Marshall Grant engstelig, for han visste at
alt presset hadde fått John til nok en gang å ty til piller før han forlot El Rancho. Han så det i det fjerne blikket til Cash, og selv om det ikke var like ille som på hans verste dager, var det bekymringsfullt.
Johnston så det også mens de kjørte til fengselet sammen.
«Akkurat idet vi svingte av fra motorveien,» mintes han, «passerte vi et skilt der det sto
noe sånt som at alle besøkende ville bli ransaket, og da jeg kikket bort på John, så jeg at han rotet febrilsk i lommene sine, så jeg skjønte at han hadde hatt med seg noe. Da jeg siden spurte ham
om det, sa han: 'Jeg tok flere piller den morgenen enn jeg noen gang hadde gjort.' Han var redd.»