T YPE-IT AS, 14.06.2013 ORDRE: 29554 (s. 1 av 105)
Her inne et sted
T YPE-I T AS, 14.06.2013 ORDRE: 29554 (s . 2 av 105)
T YPE-IT AS, 14.06.2013 ORDRE: 29554 (s. 3 av 105)
Roskva Koritzinsky
Her inne et sted noveller
T YPE-I T AS, 14.06.2013 ORDRE: 29554 (s . 4 av 105)
Š 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 11,1/13,4 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2013 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,6 Printed in Sweden Scandbook AB, Falun 2013 ISBN 978-82-03-35465-6
T YPE-IT AS, 14.06.2013 ORDRE: 29554 (s. 5 av 105)
Kjære Marte
T YPE-I T AS, 14.06.2013 ORDRE: 29554 (s . 6 av 105)
T YPE-IT AS, 14.06.2013 ORDRE: 29554 (s. 7 av 105)
Sannheten er at kroppen lar seg vanskelig oversette (…) kate næss (fra «Innbyggerne», Blindgjengere 1969)
T YPE-I T AS, 14.06.2013 ORDRE: 29554 (s . 8 av 105)
Innhold
Strenger Avtrykk Demning Råte Brann Slag Brudd Dråper Vekst Hinne Feber Søkk
11 24 33 37 46 54 61 72 75 85 94 99
T YPE-I T AS, 14.06.2013 ORDRE: 29554 (s . 10 av 105)
T YPE-IT AS, 14.06.2013 ORDRE: 29554 (s . 11 av 105)
Strenger
Jeg våkner og er fylt med jord igjen. Svart jord, vevd sammen av en mengde buktende liv; røtter og insekter pløyer seg gjennom tarmenes mørke. Jeg vet jeg har kjent dette tidligere, men husker likevel ikke sist jeg drømte det samme. Knitringen fra etende jordbiller klør mot trommehinnene som et irriterende déjà vu. Jeg strekker søvnige fingre ut i mørket. Lyden fra radioen er hard og metallisk. En alvorstynget kvinnestemme meddeler at den seksten år gamle Kristina som forsvant fra et villastrøk utenfor byen for et par uker siden, ennå ikke er kommet til rette. Ingen spor, slår politidirektøren fast. Ingen ledetråder. Ingenting. Noe inni meg beveger seg, kvalmen vokser i dypet. I løpet av sommeren har til sammen seks unge mennesker forsvunnet, og gradvis har folk begynt å oppføre seg annerledes. Det er som om alle venter på noe som ennå ikke har skjedd, den virkelig store katastrofen. For hver nye forsvinning har det bare blitt verre. Klimakset rykker stadig nærmere, og snart er det umulig å legge merke til annet enn det som truer. Folk står tett i tett utenfor butikker, på kafeer og i t-banevogner med smale blikk og 11
T YPE-I T AS, 14.06.2013 ORDRE: 29554 (s . 12 av 105)
mørke stemmer, det finnes ikke en sjel der ute som ikke engasjerer seg. Vi krever oppklaring, sier de, men kravene ser ikke ut til å føre fram; så langt har bare én av de savnede dukket opp igjen. Han ble skylt innover en strand på sørlandet et sted, det tok flere dager før liket kunne identifiseres. Til slutt fant de ut at den omkomne var Kim, den treogtyve år gamle gutten fra Bergen som forsvant natt til sankthans. Politiet karakteriserte dødsfallet som mistenkelig. Jeg ser levende for meg hva tre uker i saltvann kan gjøre med en kropp. Innvoller blåses opp og sprekker, huden smuldrer vekk. Ikke rart identifiseringen tok tid, Kim kan knapt ha sett ut som et menneske da han ble funnet. De unngikk å spekulerer i det i avisen, hvilken forfatning han kan ha vært i, men man har jo sine egne bilder; i en TV-serie jeg pleide å følge med på, ender hovedpersonen med å begrave sin druknede forlovede ute i ødemarka. Mens han graver, ligger liket hennes på bakken ved siden av, innpakket i en presenning. Stanken av fordervet menneske trenger gjennom plasten, den er så intens at han flere ganger faller sammen i brekninger. Scenen var så sterk, i flere netter hadde jeg vanskelig for å sove. Det er bare TV, husker jeg at jeg tenkte, men det hjalp ikke stort. Bak såkalte kvalitetsserier ligger det antakelig timesvis med forarbeid, jeg så for meg at minst én, kanskje til og med to heltidsstillinger hadde gått med til studier av den menneskelige forråtnelsesprosessens natur. Besk smak av fuktig jord i munnen. Minnet om begravelsesscenen forverrer kvalmen. Jeg trekker pusten, stryker hånden over magen, rører ved den lille kulen som stikker ut av navelen, restene av en brokk jeg opererte vekk 12
T YPE-IT AS, 14.06.2013 ORDRE: 29554 (s . 13 av 105)
som barn. Av en eller annen grunn er punktet fremdeles ømt; når jeg bare så vidt pressser fingrene mot klumpen, kjennes det som om magesekken er i ferd med å punktere. Likevel klarer jeg ikke å dy meg; en dag vil jeg kanskje legge press på punktet og oppdage at smerten har forsvunnet. Jeg presser to fingre mot kulen. Dette er åpenbart ikke dagen, jeg skal til å kaste opp. Bildene av de forsvunnede ungdommene flimrer i hodet og gjør meg svimmel. Jeg vrir meg over på ryggen, presset mot innvollene avtar, men ansiktene er der fremdeles. Egentlig er det rart jeg lar meg berøre; hver eneste sommer dekker avisene liknende forsvinningssaker, omstendighetene er de samme hvert eneste år. Idet ferien er et faktum, bykser ungdommene ut i natten som kuer på vårbeitet. Det er ikke mange år siden jeg selv var en av dem. Jeg vet hvordan det er å drikke og danse, være så til stede at man blir svimmel av det. På veien hjem fra møteplassene er det flere som snubler, rusen fra alkohol og forelskelse fyller dem med latterlig overmot. Mens de balanserer av sted på tynne strenger av dirrende håp, faller enkelte av dem ned i sorte hull, suges opp av mørket og blir borte. Hva finnes i disse slukene? Uvissheten er uutholdelig. Det eneste man vet, er at det befinner seg et knippe gjerningsmenn der inne, at de er i mørket og lyset samtidig. De glir vekselsvis inn og ut av fellesskapet som jakter på dem. Tanken på at de ser de samme nyhetssendingene og leser de samme avisene som meg, får det til å kile i brystet. At også de står og mumler på trikken med bekymrede øyne, at også de krever svar. Fram til avsløringen og pågripelsen, er de som uskyldige å regne. Ingen kan peke dem ut.
13
T YPE-I T AS, 14.06.2013 ORDRE: 29554 (s . 14 av 105)
Av og til ligger jeg våken i sengen og ser for meg hva som kan ha skjedd med ungdommene. Det er ikke noe jeg gjør med vilje; jeg prøver bestandig å holde de grufulle bildene på avstand, men når byen stilner utenfor vinduene, gir jeg etter. Disse nettene minner om å være barn, å ligge våken i mørket og kjenne hvordan noe skrekkelig nærmer seg. Det hendte jeg var hjemme alene i familiens villa om natten. Det gamle huset var fullt av lyder, jeg pleide å ligge med hodet under dynen og forsøke å lukke meg inne, men da var det som om støyen fra huset bare ble kraftigere. Som om dunet sugde til seg lyd i stedet for å stenge den ute. Du må sette på musikk, husker jeg foreldrene mine sa da jeg slo meg vrang og nektet dem å gå. De forsto ikke at musikken bare var en kamuflasje. At det farlige overdøves, betyr ikke at det forsvinner. Sånn er det med forestillingen om ofrene også; at jeg sovner vekk fra fantasiene, gir dem bare mulighet til å vokse uforstyrret på baksiden av drømmene. Så da ligger jeg heller våken og vokter bildene, observerer hvordan de utvikler seg og bukter seg av gårde der inne i et sted. Jeg ser dem så tydelig for meg, de forsvunnede; de største avisene har trykket store oppslag og mange bilder. Forsvinningsmysteriene kalles de ett sted, tragediesommeren et annet. I disse reportasjene får man innblikk i ungdommenes liv. Familie og venner uttaler seg: Sosial og utadvent, står det bestandig. Trodde aldri dette skulle skje min datter. Min venn. Min kjæreste. Det er merkelig hvor livsglade og driftige de virker. Som om det er kremen av en generasjonen som lukes vekk. Med én av dem er det likevel annerledes. Hun heter Ane, og var den første som forsvant. I avisene er hun re14
T YPE-IT AS, 14.06.2013 ORDRE: 29554 (s . 15 av 105)
presentert ved et kornete bilde som ser ut til å være klippet ut av et klassefoto. Ansiktet hennes er blekt med et firkantet kjeveparti, det mørke håret er dratt stramt bakover og synliggjør noen små, men utstående ører. Bildet er uskarpt og ikke egentlig egnet til å komme på trykk, jeg lurer på om det ikke finnes andre bilder av henne enn dette ene. Ane er så utydelig, og det får meg til å synes synd på henne. Da jeg så faren hennes på TV, ble det bare verre. Reportasjonen var fra en leteaksjon i området der Ane sist hadde blitt sett. Reporteren holdt den røde mikrofonen tett opptil farens grå ansikt; det var ikke vanskelig å se hvem Ane hadde arvet det anonyme utseendet av. Han virket flau, som om han opplevde hele aksjonen som overdreven, unødvendig. På spørsmål om hvordan familien forholdt seg til forsvinningen, svarte han kort at «man kan jo bare håpe på det beste», uten å ta seg bryet med å utdype hva «det beste» egentlig var. Episoden gjorde meg uvel, jeg tok meg i å ønske at Ane aldri ville komme til rette, verken død eller levende. Enkelte mennesker skal ikke bli funnet. Det hender fremdeles at jeg ser henne for meg, i førersetet på en cabriolet, over henne er himmelen stor og blå. Hun passerer fjell og hav og små landsbyer i et fantastisk driv. Det mørke håret hennes blafrer vilt i vinden, og hun spiller musikk på full guffe, «Search and Destroy» av Iggy Pop, kanskje. Den ellers så livløse huden er full av små, rosa fregner, og idet hun forsvinner enda lenger vekk fra den veike faren, vender hun ansiktet mot solen og ler. Publikum oppfordres til å komme med tips, avslutter stemmen. Jeg skrur av radioen, lydene snirkler seg inn i apparatet igjen. Stillheten fyller rommet med sitt trykkende nærvær. 15
T YPE-I T AS, 14.06.2013 ORDRE: 29554 (s . 16 av 105)
Først nå legger jeg merke til at jeg har sparket av dynen i søvne, den ligger som en bylt nederst i sengen. Selv uten å være tildekket, er jeg fuktig av svette. Sommerens siste krampetrekning er bestandig den mest instense. Jeg tenker: Det som er i ferd med å gå tapt har en kraft det nyfødte aldri kan besitte. Jeg reiser meg halvveis opp i sengen og stryker hånden over den klamme pannen. Kvalmen hviler tungt inni tarmene. Jeg kaver meg ut av sengen, trekker morgenkåpen om skuldrene og skyver døren opp. På kjøkkenet virker luften innestengt. Rommet ser ut som en slagmark; i det ene hjørnet står en kasse med lego, flere av bitene ligger slengt utover gulvet, side om side med matlagingsrester jeg ikke har fått meg til å feie opp. Over en stolrygg henger et skittent håndkle, to jakker og en sokk. Restene fra gårsdagens middag står fremdeles på det lille bordet, i bunnen av skålene ligger enslige biter makaroni innsauset i størknet tomatsuppe. Blodbad, tenker jeg. Hvit hud og rødt kjøtt. Jeg griper raskt tak i det skitne serviset og legger det i oppvaskkummen, skrur på kranen og lar lyden av rennende vann overdøve tankene mine. Jeg fyller et av de skitne glassene og drikker det tomt i én slurk. Jordsmaken avtar, men forsvinner ikke helt. Vannet slår hardt mot de skitne skålene og spruter tilbake mot lårene mine, slik at morgenkåpen skifter farge fra lys til mørk blå. Jeg vrir igjen kranene. Den harde strålen reduseres til en tynn en, som igjen forsvinner ut i små, seige dråper. Så stanser det opp. Det er uvanlig stille i byen. Om jeg virkelig konsentrerer meg, kan jeg høre trikkene som stanser, fylles opp og forsvinner, men ingenting annet bryter lyden av metall mot metall. Jeg finner fram røykpakken og lighteren 16
T YPE-IT AS, 14.06.2013 ORDRE: 29554 (s . 17 av 105)
i lommen på den ene jakken og går bort til vinduet, åpner det, fyrer opp sigaretten og lener meg ut. Nedenfor haster en draktkledd kvinne forbi, på vei mot et eller annet mål. Idet hun småløper over gaten, legger jeg merke til hvordan musklene strammes på baksiden av de nylonkledde leggene hennes. Som en høydehopper tar hun sats med stiletthælene og bykser opp, opp og fram. Så blir det stille igjen. Jeg leter etter noe nytt å hvile øynene på, men finner ingenting. Jeg røyker sigaretten helt inn til filteret, lukker vinduet og lener pannen mot ruten. Glasset er svalt mot huden. Jeg blir stående sånn, med hendene lent mot karmen. Søvnigheten vibrerer i musklene og sildrer gjennom årene, jeg gir etter for den uten å stritte imot. Idet jeg er i ferd med å duppe av, står han der. Han sier ingenting, men jeg kjenner blikket hans svi gjennom morgenkåpen, det brenner mot huden på ryggen. Jeg retter meg opp. God morgen, sier jeg, uten å snu meg. Han svarer ikke. Jeg venter. Fem sekunder, ti sekunder, femten. God morgen, gjentar jeg, litt høyere denne gangen. Fremdeles ikke noe svar. Irritasjonen vokser i senteret av kroppen og brer seg ut i armene. Jeg snur meg mot ham. Han står midt på gulvet, ikledd boksershorts og sokker. Posituren minner om en cowboy like før dødsskuddet: Knærne er lett sammensunkne, armene henger stivt nedover et stykke ut fra kroppen og hendene er knyttet over lårene. Blikket hans er mørkt og engstelig, som om han skulte på meg fra undersiden av en bred hattebrem. Ingen ser så bortkommen ut som deg, tenker jeg, fremdeles irritert. Hvorfor løfter han ikke haken? Hvor-
17
T YPE-I T AS, 14.06.2013 ORDRE: 29554 (s . 18 av 105)
for svarer han ikke? Hele vesenet hans bærer preg av at han ikke egentlig hører til, verken i sin egen kropp eller i denne leiligheten. Kanskje ikke noe sted. Hva vil du? Stemmen min er en anelse mer truende enn jeg hadde tenkt. Jeg tar et skritt mot ham. Han rykker til, men virker straks skamfull over sin egen refleks. Han blir stående. Blikket flakker. Du må svare når jeg snakker til deg, Thomas. Fremdeles stille. Jeg tar enda et skritt mot ham. Først nå legger jeg merke til at han gråter. En stor tåre tviler noen sekunder på kanten av de lange øyenvippene, før den tar sats og kaster seg utfor. Synet gjør meg perpleks. Når han gråter, er det som om han fjerner seg enda lenger fra meg. Jeg forstår ikke hva som setter i gang disse prosessene i kroppen hans. Det er som om han står på den andre siden av en vindusrute full av dugg, men jo hardere jeg gnir, desto mer utydelig blir han. Til slutt er han kun en kontur av noe jeg vet jeg burde kjenne. Det verker på innsiden av kroppen. Kanskje er det håpløshet, kanskje er det kjærlighet. Jeg brer armene rundt meg selv som for å unngå at huden sprekker opp. Stønner lavt. Da snur han seg og forsvinner ut av kjøkkenet, jeg hører soveromsdøren gli igjen. Ingen smell. Ingen skrik. Ingenting. Jeg blir stående med blikket festet på punktet han har forlatt. Smertene på innsiden øker. Jeg synker sammen på gulvet, klamrer meg fast til meg selv. Det vonde er i halsen, i trommehinnene, i brystet, i magen. Jeg ser for meg hvordan røttene sprenger seg vei mot det dypeste i meg. Jeg vugger forsiktig fram og tilbake, det pleide å hjelpe da jeg var liten. I et glimt ser jeg meg selv falle ut av 18
T YPE-IT AS, 14.06.2013 ORDRE: 29554 (s . 19 av 105)
kjøkkenvinduet. At jeg raser nedover, etasje for etasje, og knuses i en herlig avgrunn av ingenting. Jeg maner fram følelsen av varm vind i ansiktet, av å miste pusten i fart. Det hjelper, presset avtar. Jeg knuger ansiktet mot knærne, bak øyelokkene ser jeg lyset fra ukjente stjerner. Når jeg åpner øynene igjen, er alt litt klarere. Jeg reiser meg, blir stående i noen sekunder og lete etter balanse. Thomas, roper jeg. Stemmen min er overraskende stødig. Pakk med deg badetøy. Vi drar til sjøen. Da åpnes døren på gløtt. Halve ansiktet hans kommer til syne. Tvil i øynene hans. Sikker? spør han. Stemmen hans er lav, knapt hørbar. Sikker på at du orker? På bussen på vei ut mot havet veksler vi ikke ett ord. Han sitter tvers overfor meg, med blikket vendt ut av vinduet. Omgivelsene farer forbi, pupillene hans dirrer. Nå og da blir han oppmerksom på folk som enten går av eller stiger ombord, og da snur han seg vekk fra vinduet. En liten gutt med downs syndrom klamrer seg til morens bein og nekter å gi slipp. Hun subber nedover langs midtgangen, mens han henger rundt foten hennes som snøtung truge. Til slutt må hun riste ham løs for å få satt seg ned på et av de ledige setene. Han blir liggende på gulvet i midtgangen og ule, men hun lener seg ned og trekker ham opp, knuger ham inntil seg og hvisker noe i øret hans. Knuger og hvisker. Til slutt er det flate ansiktet helt rolig, han virker nærmest bedøvet. Han lener det tunge, store hodet mot morens bryst. Thomas og jeg veksler blikk, raskt, før han ser ut av vinduet igjen.
19
T YPE-I T AS, 14.06.2013 ORDRE: 29554 (s . 20 av 105)
I løpet av turen tømmes bussen gradvis for passasjerer. Da den omsider stanser på endestasjonen, er det bare oss igjen. For å komme fram til favorittstedet mitt, er vi først nødt til å passere et lite skogholt, for så å gå langs svaberget i omtrent en kilometer. Han går foran mens jeg følger etter. Jeg forstår på de seige skrittene hans at han begynner å bli sliten; flere ganger holder han på å miste fotfestet, underlaget er ujevnt. Likevel snur han seg ikke og ber om å få hvile. Det er så typisk deg, tenker jeg. Å lide i stillhet. Gjøre øynene store og fuktige i stedet for å si ting rett ut. Det er noe feigt ved måten han unnviker meg på. Han unngår konsekvent konfrontasjoner, retter seg aldri opp i ryggen, hever ikke stemmen. Kanskje han ikke har det i seg. Her. Jeg stanser. Utmattet og takknemlig synker han sammen på knausen like ved havgapet. Jeg setter meg bak ham. Det er godt å være ute, puste inn det som beveger seg, det som blåser. Fjonene i nakken hans skjelver i vinden. Jeg får lyst til å ta på dem. Er ikke dette kjærlighet? tenker jeg med ett: å lengte etter det umulige? Jeg løfter hånden og stryker ham over håret. Han skutter seg, heiser skuldrene opp mot ørene, men jeg fortsetter og da blir han roligere. Han er et lite, skjørt dyr, en kattunge som ennå ikke vet om eieren er til å stole på, og som med skjelvende kropp stryker seg mot føttene mine, klar til å pile unna om nødvendig. Jeg blir med ett merkelig utmattet. Hendene rømmer vekk fra håret hans og ned i sekken jeg har tatt med. Vil du ha kjeks? spør jeg. Uten å vente på svar rekker jeg pakken over skulderen hans. Han mumler takk, med klønete fingre lirker 20
T YPE-IT AS, 14.06.2013 ORDRE: 29554 (s . 21 av 105)
han en kjeks ut av pakken. Så rekker han den tilbake til meg. Takk, sier han igjen, litt høyere denne gangen. Jeg lener meg tilbake mot svaberget og lukker øynene. Hvorfor er havet blått? spør han, etter at vi har sittet stumme sammen i noe som kunne ha vært et halvt liv. Jeg er i ferd med å sovne, men stemmen hans rykker meg tilbake. Han ser på meg med smale, grønne øyne. Jeg orker ikke å møte blikket hans. Jeg legger resten av kjeksen ned i sekken og graver fram en pakke sigaretter. Jeg tenner én av dem. Han ser fremdeles på meg, han er en inntrenger, røsker døren opp og stormer inn i stillheten min, river ned alt han måtte komme over på veien. Blikkene våre møtes, jeg tenker: Han har øynene til en ransmann. Jeg ser på det brune, kortklipte håret hans. Kløften i den vesle haken. De runde, solbrune kinnene. Han har størknet sjokolade i munnvikene, hviler mett på svaberget foran meg og bare er. Er og er og er. Han tapper lungene mine for luft. Mamma, fortsetter han. Hvorfor er det blått? Jeg legger meg ned på magen ved siden av ham, lar blikket fylles av alt dette han ikke forstår. Jeg støtter meg på den ene albuen. Havet reflekterer, sier jeg, etter å ha tenkt meg om en stund. Det reflekterer fargen på himmelen. Ref..? spør han. Noe brenner i mellomgulvet. Speiler, svarer jeg og svelger. Forsøker å drukne flammene i spytt. Han skotter bort på meg, vantro. Jeg holder blikket 21
T YPE-I T AS, 14.06.2013 ORDRE: 29554 (s . 22 av 105)
fast i dønningene som gradvis vokser seg større før de faller inn mot berget foran oss og knuses i tusenvis av dråper. Er du sikker? Jeg nikker stumt. Da spør han ikke mer. Et kraftig vindkast slår inn over oss. Jeg kjenner røyksuget jamre i kroppen allerede før sigaretten er brent ned. Det er merkelig, jeg har ikke røyket på flere uker, men i dag klarer jeg ikke å stoppe. Jeg kryper sammen og tenner en ny sigarett. Vinden øker. I et glimt ser jeg Ane, det virvlende håret hennes, der hun kjører av sted under en brennende sol. Lettelsen hennes; et øyeblikk kjennes det som den er min. Så er det over. Jeg vender ryggen mot havet. En liten nerve dirrer i magen, selv ikke nikotinen kan bedøve den. Jeg forestiller meg at det bor en orm der inne, og at dirringen er et tegn på at den vokser. En dag vil den bli så stor at den går løs på de indre organene mine med en mektig appetitt. Det fortsetter å dirre. Jeg stumper sigaretten. Da jeg snur meg mot ham igjen, ser det ut som han sover. Jeg stryker ham forsiktig over kinnet. Han reagerer ikke. Huden hans er sval under fingertuppene mine. Thomas, hvisker jeg. Thomas. Han svarer ikke. Jeg reiser meg. Jeg blir stående en stund og vente på at han skal våkne, men det skjer visst ikke. Han sover nå, en tung kjølig søvn selv ikke blikket mitt kan rive ham løs fra. Så skjer det bare: Med ustø skritt beveger jeg meg vekk. Gradvis kjenner jeg noe gi slipp, jorden inni meg sprenges istykker av vannmasser på vei mot et utspring. Flere 22
T YPE-IT AS, 14.06.2013 ORDRE: 29554 (s . 23 av 105)
ganger vender jeg blikket mot punktet jeg er i ferd med 책 forlate, men det blir stadig vanskeligere 책 skimte konturene av den vesle skikkelsen som ligger igjen p책 svaberget. Han viskes ut, mister sitt eget omriss. Til slutt er det umulig 책 skjelne ham fra omgivelsene.