Samtiden nummer 2+3 2020 Øyvind Storli Hoel – En tviler står fram

9

770036

392073

TIDSAM 1150-03 03

Nr. 2–3 2020 Grunnlagt 1890

Tidsskrift for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål

ØYVIND STORLI HOEL En tviler står frem

RETUR UKE 50

KR 199,–

Samtiden nr. 2–3 2020

SAMTIDEN 2–3 –2020

T E KS T ØY V I N D S TO R L I H O E L

Hvorfor er rasisme- og innvandringsdebatten så fastlåst?

POLARISERING RASISME

Øyvind Storli Hoel

En tviler står frem

30

Om bidragsyteren

FOTO JULIA RAHLFF

ØYVIND STORLI HOEL er musiker og daglig leder i designbyrået Netlife Bergen.

HVA ER DEN BESTE MEDISINEN MOT POLARISERING?

Reell eksponering for andre verdier og kulturer enn ens egne gjennom aktivt samarbeid om å oppnå noe i fellesskap.

eg har kviet meg for å skrive denne teksten. Både av frykt for represalier fra miljøet jeg kommer fra, og fra det intellektuelle miljøet jeg er blitt en del av. Jeg har en fyr på den ene skuldra som skammer seg over enkelte verdier jeg har med meg etter å ha vokst opp i ei bygd. Og en fyr på den andre skuldra som er bitter på den privilegerte middelklassen han nå er en del av, fordi den ikke vet nok om andre verdier enn sin egen sosialdemokratiske middelklassefornuft. I den polariserte debatten om rasisme og innvandring som har flammet opp i det siste, kommer disse to fyrene ofte i konflikt med hverandre.

Når jeg nå likevel skriver om dette, er det fordi jeg ble inspirert av en Facebook-kommentar fra Samtidens redaktør. Som følge

av at Maria Mena hadde blitt hetset på sin Instagram-profil, skrev han: Det snakkes mye om strukturell rasisme om dagen. Ikke-hvite nordmenn står frem og forteller om uhørte og uholdbare opplevelser (som denne kommentaren som MM ble utsatt for), og mange hvite nordmenn er overrasket: De kjenner seg slett ikke igjen i disse rasistiske holdningene og har ingen i sin (hvite) omgangskrets som kunne finne på å tenke i slike baner. Så hvor kommer rasismen fra? Hvordan oppstår den? Og har ihuga rasister noen fellestrekk – ut over at de er rasister?

Dette vekket noe i meg.

31

SAMTIDEN 2–3 –2020

Øyvind Storli Hoel

En gang på starten av 2000-tallet ruslet jeg rundt i et lite bygdesentrum med en snakkesalig kamerat da det plutselig datt ut av meg: «Nei, Norge for nordmenn!» Han messet høyt og verdensvant om samfunnstrender og innvandringspolitikk. Tegnet et bilde av at Norge sakte, men sikkert blir tatt over av innvandrere. Jeg boblet over. «Håhåhå», responderte han, i en kombinasjon av iver og beundring. Han ga meg ingen motstand.

Foran mitt uttalte nei var det egentlig ikke noe resonnement. Det er interessant at jeg fant det nødvendig å putte et «Nei» foran. Nei, hva da?

Nei, nå er det nok, kanskje. Eller kanskje nei til endring. Fremmedfrykt.

Jeg var 17 og hadde aldri ytret noen politiske meninger før dette. Fra et lite veikryss av ei bygd i Trøndelag hadde jeg sett verden gjennom en medial linse, bestående av forsiden på VG Nett, TV 2-nyhetene og NRK, som i bruddstykker fortalte meg om innvandrere som snyltet på staten, infiltrerte Oslo og voldtok. Jeg hadde sett turister fra byen få bank på bygdefest. Innimellom hørt om ubehagelige opplevelser fra noen som hadde vært i Syden og blitt svindlet. Og Osama Bin Laden hadde nettopp angrepet USA. Jeg mener ikke at «Norge er for nordmenn» lenger. Og når jeg nå tenker tilbake på at jeg sa det, skammer jeg meg selvfølgelig. Jeg synes også at det ikke var så rart at jeg sa det. Jeg følte meg truet i mitt eget land. Ved å uttale det opplevde jeg ganske enkelt at jeg sto opp for landet og verdiene det er tuftet på. Jeg ble medlem av et «vi». Et «vi» med et felles «nei».

På samme måte som antirasister og terrorister er medlemmer av et «vi». Som betyr at det også må være noen «de andre». Og dem er det mange av dersom du vokser opp på bygda.

POLARISERING RASISME

INNAFOR, UTAFOR

En sommerdag for 20 år siden var jeg på en såkalt plattdans i bygda der jeg kommer fra.

Slike fester består av folk fra alle generasjoner og samfunnslag og et stramt normsett om hva som er greit og ikke greit. Hvordan du skal kle deg og oppføre deg. Hvem som er velkomne og ikke. Det drikkes karsk og danses til levende musikk av typen Ole Ivars fremfører. Det er folkelig og jordnært. Samhold er det mest beskrivende ordet jeg kan komme 32

på. Romanser oppstår, folk spyr og ja – innimellom – slåss.

Slik var det i hvert fall denne kvelden. En møring – altså en persona non grata – hadde forvillet seg til plattdans i Trøndelag og kommet i skade for å legge an på en lokal skjønnhet. Jeg husker møringen som en kjekk type, med glattkjemmet hår, hvit blazer og hvite spisse sko. Ganske malplassert i en skog av boots, jeans, hettegensere og cowboyhatter.

Den lokale skjønnhetens kavaler for kvelden fikk med seg hendelsen. Det gikk ikke lang tid før møringen lå i bakken. Videre ble han deljet løs på, til og med sparket mens han lå nede, mot både kropp og hode. Den hvite blazeren hans ble mer og mer rød. Jeg ble mer og mer redd. Med tid og stunder kom noen og ordnet opp. Det var egentlig ikke noen reell slåsskamp: Møringen fikk juling og beskjed om å pelle seg tilbake til der han kom fra.

Dette siste er en gjenganger i vaskekte

Jeg har kviet meg for å skrive denne teksten. rasisme: Å si til noen at de skal pelle seg tilbake dit de kom fra. Et ganske tydelig budskap fra noen som føler seg truet og vil markere sitt revir. Hvorfor føler de seg truet?

Fordi noen kommer utenfra og tar for seg av ressurser det allerede er knapphet på, kanskje.

At møringer oppsøker fjellbygder i Trøndelag, er ikke noe nytt. Det har skjedd i hundrevis av år. Typisk om sommeren for å hjelpe til på gårdene rundt omkring. Arbeidskraft byttes mot husvær og betaling. Men det jobbes jo ikke hele døgnet. Og møringen kan å sjarmere. En typisk historie kan være at jenta på gården blir gravid ved et uhell. I en statisk tilværelse som slike gårdsjenter må ha levd, blir det lett match for møringen fra fjorden.

Dynamisk og mobil, med glimt i øyet. Vant til å prate og gjøre seg forstått hos langveisfarende mennesker som ankommer kysten fra den store verden. Den mer tause og reserverte innlandsbonden som arbeider på gården dag

Den hvite blazeren hans ble mer og mer rød. Jeg ble mer og mer redd. etter dag i seigt blodslit, blir angrepet i egen leir. Han må bare bite det i seg, dette også.

Det er ofte langt til nabogården og noen å prate med. Han holder kjeft, jobber på og holder seg på stedet hvil. Innvendig koker det.

«Hate, hate, hate Molde by!» Når fotballklubbene Rosenborg og Molde møtes til dyst, kan dette «hatropet» ofte høres fra RBK-supporterne på tribunen. Hvis hensikt er å opprettholde samholdet blant de nevnte supportere. I mine øyne er dette en både grenseoverskridende og dessuten umusikalsk bruk av det sterke ordet «hat». Om du konfronterer en supporter med dette, vil vedkommende kanskje flire og si: «Vi bare kødder, ikke vær så seriøs, da, tåler du ingenting, eller?» Slik oppstår såkalt gaslightning: At man dytter ansvaret over på den andre parten.

Før sommeren eksemplifisert med Hans Geelmuydens bortforklaringer i forbindelse med sin uttalelse om at innvandrere gjerne må søke jobb i PR-byrået Geelmuyden Kiese, men da må de kunne skrive korrekt norsk – ikke «kebabnorsk». Gaslightning er en viktig og giftig driver når insinueringer om rasisme fremmes: «Nå er du hårsår», «Voldsomt så politisk korrekt du er, da», og så videre.

Og i dette veikrysset, mellom å banke en møring, hate en by og bruke stigmatiserende benevnelser for å skaffe seg oppmerksomhet hvis man føler seg oversett, ligger kanskje en kime til hverdagsrasisme.

RASISMEN FINNES, MEN HVORDAN OPPSTÅR DEN?

I det siste har det vært mye diskusjon om det finnes rasisme i Norge. Den ene siden mener bestemt at det gjør det, den andre mener det ikke gjør det. Sistnevnte mener vi kaster bort tid og energi på å diskutere dette temaet. Og ja, hvor mye ideologisk rasisme finnes det egentlig i Norge? Kanskje er det dét de mener, de som sier at det ikke finnes rasisme. Men det eksisterer åpenbart rasistiske holdninger.

Bare at de går under radaren hos dem med

mest rasistiske tendenser, fordi de ikke ser skogen for bare trær. Folk med utenlandske navn blir diskriminert i rekrutteringsprosesser.

Familier flytter til Grünerløkka fordi det er hipt og trendy, for så å flytte til vestkanten når det viser seg at skolen har for mange krevende innvandrerbarn. Snapchat-filtre plukker ikke opp ansiktene til melaninrike mennesker.

Dette er forskjellige former for rasisme, og det eksisterer her og nå.

Etter 22. juli 2011 uttalte Jens Stoltenberg at vi skulle møte dette vonde med mer åpenhet og mer demokrati. Meanwhile, på bygda sa en slektning av meg: «Behring Breivik har jo et poeng.» Han sa det som en slags selvfølge. Da jeg boret i den i mine øyne kontroversielle uttalelsen, la han til at det ikke var nødvendig å drepe mennesker.

Men at han var bekymret for at Norge skulle bli tatt over av innvandrere. En like brutal og oppsiktsvekkende uttalelse som mitt «Norge for nordmenn». Men selv om semantikken skurrer, kan jeg – når jeg legger godviljen til – forstå at slikt egentlig bunner i en form for proteksjonisme som muligens kommer av en stadig mer uoversiktlig verden og tap av kontroll. Dette er vanskelig å komme til bunns i, for mange vil intuitivt ta frem rasist-stempelet før de eventuelt får tenkt seg om eller stilt det samme potensielt forløsende og forsonende spørsmålet som Sigvart Dagsland: «Ka e’ du redd for?» Åpenhet er et viktig ord når konteksten er rasisme og polarisering. Åpenhet som i åpenhet for nye kulturer, nye måter å gjøre ting på, nye måter å tenke på. På sitt beste kan åpenhet kanskje overvinne fremmedfrykt og proteksjonisme. Men når jeg tenker på mine venner og kjente fra bygda, tenker jeg det motsatte av åpenhet: Jeg tenker på stengthet. Her er det på sin plass å legge til at det selvfølgelig er forskjell på bygder og folka som bor der. Den typen bygd jeg har i tankene, er den som har vært geografisk utilgjengelig. Grunnlagt av mennesker som 33

34

POLARISERING RASISME

Øyvind Storli Hoel SAMTIDEN 2–3 –2020

De som dømmer andre som rasister, er ofte progressive globalister som politisk heller godt mot venstre, utstyrt med privilegier, skinnhellig moral og topptrent pekefinger. har gjort nytte av naturressursene, men som ikke har ønsket at hvem som helst skal komme og ta for seg av det samme, begrensede jordsmonnet.

Når jeg er hjemme i bygda, diskuterer jeg ofte politikk med slekt og venner. Aldri ser de ut som et spørsmålstegn så mye som når de prater om Miljøpartiet De Grønne. Tomme blikk og «hva skjer med gamle Norge?» er en gjenganger. Skepsisen til MDGs åpne, ultramoderne og progressive tankegods er påfallende. Tilsvarende, når de prater om Sylvi Listhaug og Trygve Slagsvold Vedum, kan jeg se de lyse av håp og høre dem mumle setninger som «endelig noen med litt sunn fornuft». Og med det tror jeg at de sikter til det de opplever som en befriende mangel på politisk korrekthet, og som tidvis tar form som populisme og innvandringskritiske utsagn.

De vil at vi skal hjelpe oss selv først, før vi eventuelt hjelper andre. Det er ikke nødvendigvis noe rasistisk ved dette, selv om mange er påfallende raske med å trekke dét kortet.

En viktig driver for fremmedfrykt – og i forlengelse av den, rasisme – er knapphet på goder kombinert med å bli født med en predefinert skjebne. Om hverdagen er en kamp for tilværelsen, er det vanskelig å være raus. Å være raus og åpen, om du vil, krever dessuten et visst overskudd. Noe jeg tror den privilegerte middelklassen har en del av. Å kunne være åpen er et privilegium som ikke er alle forunt.

Uansett, det er noe annet å ha en gård eller ei bygd for sine føtter enn å ha verden for sine føtter. Det er faktisk ikke alle som kan bli hva de vil – eller for den del ønsker det. Følgelig skapes en proteksjonistisk identitet som er sterkt knyttet til å opprettholde, bevare og beskytte status quo. I normsettet til bærerne av nevnte identitet er det fullt akseptabelt å

prate uvørent og nedlatende om folk som har progressive tanker om urbanisme og globalisme. Slikt tankegods – å komme utenfra og ville inn, med nye «åpenhetstanker» man tror er til det bedre – blir slått hardt ned på og vurderes som direkte truende for eksistensen.

Det noen ser på som fremgang, er for andre totalt uforståelig. Slik fremmedgjøres en i eget land, føler på tap av kontroll og får behov for å si noe. Og i noen tilfeller, gjøre noe.

I den stadig fremvoksende globaliseringen er vinnerne høyt utdannede folk som er mobile, har god inntekt og får billige varer.

Taperne – slik var det i hvert fall før korona – er bønder og håndverkere som får varene og tjenestene sine utkonkurrert. Globaliseringen rammer ulikt, og kritikerne av globaliseringen – ofte folk fra grisgrendte strøk – blir raskt satt i en nasjonalkonservativ bås. Det er i alle fall tilfellet med de nevnte slektningene og vennene mine. I sosiale medier får de ofte forklart at verdenssynet deres er moralsk underlegent. Fordi de fremholder nasjonalkonservative verdier som sammenfaller med andre uheldige ideologier, og blir dømt som rasistiske på grunn av disse verdiene.

De som dømmer dem som rasister, er ofte progressive globalister som politisk heller godt mot venstre, utstyrt med privilegier, skinnhellig moral og topptrent pekefinger. De ser på seg selv som åpne, men hvor åpne er de, egentlig?

Jeg kjenner ingen som mener at den hvite rasen er suveren. Men når de blir fortalt at de er rasister, noe de trolig ikke kan identifisere seg med, føler de seg tilsidesatt, overkjørt og fremmedgjort. Og så har de ikke nødvendigvis overskuddet som skal til for å tale sin sak på en måte som er spiselig. I bygda jeg kommer fra, bor det folk som er helt på høyde med «kultureliten» når det kommer til klokskap og 35

SAMTIDEN 2–3 –2020

Debatten har blitt et slags ritual: En stamme av folk på hver sin side som kommer med en pakke ferdigkonstruerte meninger. intellekt. Men folk som skal i fjøset morgen og kveld, har kanskje ikke kapasitet til å navigere korrekt i en verden full av kompliserte intellektuelle referanser. Å være nysgjerrig på ulike kulturelle bakgrunner og være empatisk med alle mulige livserfaringer er en fordel for globalister, som lever av mangfoldige nettverk. På bygda handler det mer om å bli akseptert som en del av et lokalt fellesskap med dypere røtter.

Skal du overleve i distriktet, må du ha ankeret solid plantet i et trangere vi – et minste felles multiplum. Dette tror jeg fører til at mange diskusjoner stopper før de i det hele tatt starter.

POLARISERING RASISME

Øyvind Storli Hoel

UTSIKT FRA BYGDA

La oss si at du driver en gård. Du står opp klokka fem hver dag hele året. Går inn i fjøsrommet, tar på deg fjøsdress og støvler og går videre inn i fjøset. Skrur på lysbryteren.

Armaturene tenner seg i utakt. Du hører lyden av urin som renner og treffer betonggulvet, og et og annet klask av kubæsj. Du begynner med å skrape og dytte møkk fra båsene ned i møkkjelleren, før du starter opp melkemaskina og gjennomfører melkingsprosedyren. Når du er ferdig, går du til fjøsrommet og kler av deg fjøsdressen. Trasker over tunet og inn i en stille stue, hvor klokka på veggen tikker slik den har gjort siden du ble født. Kanskje «kjerringa» har lagd kaffe. Du setter deg litt nedpå i stresslessen og skrur på radioen, hvor de sier: «Samtlige som er anmeldt for overfallsvoldtekter i Oslo de siste tre årene, er innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn.» Du spiser frokost og går ut igjen for å arbeide på gården. I lunsjen leser du på vg.no: «Slåsskamp i Oslo – innvandrergjeng innblandet.» Ut og arbeide igjen. Dagen går. På kvelden, når 14-timers arbeidsdagen er over, sitter du i stresslessen igjen. Skrur på NRK. Der feirer de id.

For denne bonden er det komplett uforståelig hvorfor vi i det hele tatt skal ta imot innvandrere når hans gamle mor ikke får 36

plass på sykehjemmet. Hvorfor vi skal feire id. Hvorfor det skal være så høye avgifter på bilen, og hvorfor han ikke skal få kjøre den.

Hvordan reduksjon av kupromp skal redde klimaet. Hvordan folk kan tjene penger på å skrive og tenke uten å gjøre det som i hans øyne er et ærlig dagsverk.

Han har en bunnsolid identitet som er formet av stedet han kommer fra, og skjebnen han er blitt utdelt. Det eneste viktige for ham og hans omgangskrets er at man duger. Det krever dugelighet for å drive en gård. Du må alltid levere, aldri falle sammen. Du trenger ikke å være god til å lese og skrive, det eneste som teller, er arbeidsmoralen din. Om du utfører arbeidet med nøysomhet. Bruker vateret med sirlig presisjon når du snekrer.

Vedlikeholder redskaper, filer motorsaga riktig. Ikke sløser. Bruker sunn fornuft. Alltid sunn fornuft. Gjør du ikke det, står du i fare for at gården – og dermed hele eksistensgrunnlaget – faller sammen. Som følge av dette er «dugandes» et mye brukt uttrykk på bygda. Skal du bli det, må du ha høy arbeidsmoral og god praktisk sans.

DUGELIGHET OG SPRÅK SOM VALUTA

I bygda jeg kommer fra er det mange innvandrere. Som følge av fremmedfrykt – ikke nødvendigvis rasisme – har disse tapt før de i det hele tatt har kommet til bygda. Men det finnes eksempler på dem som har lykkes. En av dem, som jeg har hørt om, har slått seg opp som et slags one man band. Han kom til bygda som flyktning fra krig for noen år siden.

Han hadde brukt flere år på å komme seg til Norge og blant annet hengt under trailere for å komme seg over landegrenser. Dette er i mine øyne oppsiktsvekkende og respektabelt i seg selv, men han fikk visstnok lite sympati i bygda. Det var før det viste seg at han var en dyktig murer. Og maler. Og snekker. Plutselig fikk han mye arbeid og ble høyt aktet.

Så mye at han nå har spart opp til en Tesla.

Underveis har han lært seg å prate norsk.

Tesla er for øvrig selve symbolet på at «fremmede makter flytter inn», og totalt uglesett på bygda. En ny måte å tenke bil på, kombinert med rikdommen som kreves for å eie en? Fysj!

Men til tross for dette, og til tross for at han er innvandrer, er denne mannen godt likt og respektert. Fordi han er en dugandes kar som gjør et bra arbeid og snakker godt norsk. Slik trumfer dugelighet og språk fremmedfrykt og rasisme. Jeg mener ikke med dette å argumentere for at innvandrere må skjerpe seg og kunne flytende norsk for å unngå rasisme.

Snarere at kjennskap potensielt gir vennskap.

Og at veien dit kanskje går via språk og arbeid.

DEN FASTLÅSTE DEBATTEN JEG IKKE VIL VÆRE EN DEL AV

Jeg følger engasjert med på den polariserte samfunnsdebatten, slik den utfolder seg i tradisjonelle og sosiale medier. I det siste har debatten handlet mye om mangfold og rasisme. At jeg kan relatere meg til begge parter i den fastlåste debatten, gjør at jeg kvier meg for å gå inn i den. Debatten har ikke rom for tvisynet jeg føler på. Jeg tør ikke å fremføre argumentene mine muntlig heller. Jeg er redd for å bli feiltolket. En liten feilformulering, og jeg vil bli resolutt taklet av en av leirene.

Enten hos den ene siden som rasist. Eller hos den andre som en verdensvant elitist som har mistet bakkekontakten. Jeg er dømt til å tape.

Sanksjoner vil oppstå.

Debatten har blitt et slags ritual: En stamme av folk på hver sin side som kommer med en pakke ferdigkonstruerte meninger.

Begge sider opplever at de tilhører leiren som bærer den fulle og hele sannheten. Det hele utspiller seg som ferdig innøvde teaterstykker. Knippet med kjerneargumenter utgjør manuset om hva du kan mene og ikke mene innenfor din egen leir. Det er trygt og forutsigbart. Så er det bare å cashe inn kudos hos den ene eller den andre siden.

Mindre trygt og forutsigbart blir det når man ikke holder til i en av leirene og fremholder et nyansert syn. Dette blir raskt tolket som svakhet. Folk blir sabla usikre. «Holder du med oss eller dem?»

Det mest påfallende med dynamikken er

hvordan hver av partene så resolutt avfeier hverandres meninger. Det er lite nysgjerrighet å spore. Hvordan oppstår denne dynamikken?

En kan tenke seg at roten til dette handler om by versus land. Eller kanskje det like mye handler om middelklasse versus arbeiderklasse? Eller nasjonalisme versus globalisme?

Frontene har verdier som åpenbart ikke lar seg forene. Jeg grubler mye på hvordan vi bedre kan nå inn til hverandre.

Debattene er preget av folk med mye intellektuell kapasitet. Disse løftes frem av media, som med mål om flest mulig klikk bidrar til ytterligere polarisering ved å helle bensin på bålet i form av forenklinger av påstander og argumenter. Problemet er at det er svært lang avstand mellom dem som skriver godt og fornuftig om at vi ikke kan tolerere hverdagsrasisme, og dem som bevisst eller ubevisst utfører den. Det er flott at smarte, privilegerte folk diskuterer rasisme og holder frem sine gode verdier. Slik jeg nå har gjort, og delvis skammer meg over, fordi jeg har hatt overskudd til å skrive denne teksten. Men det hjelper ikke dem som blir truffet av rasismen.

Og det endrer ikke dem med rasistiske holdninger.

I løpet av de siste drøye 20 årene har jeg overvunnet mye fremmedfrykt, gjennomført en klassereise og blitt mer reflektert. Dette har ikke skjedd gjennom utdanning, holdningskampanjer eller hashtags. Snarere ved at folk jeg har sett opp til i mine formative år, har eksponert meg for andre folk og verdier som jeg i mine yngre år ville ha sett på som uforståelige. Dette har vært min medisin mot polarisering, og den burde vært skrevet ut på blå resept. Min skjebne og hvor jeg har havnet har med andre ord vært så mye preget av tilfeldigheter at det nesten er skummelt å tenke på. En splittet identitet har oppstått som følge av dette. En sta, proteksjonistisk og ganske redd fyr på den ene skuldra. Og en reflektert, eventyrlysten og åpen type på den andre skuldra. Begge har lyst til å tilhøre en gruppe de kan identifisere seg med. Jeg tror de to bør omgås mer. ■

37