Sånn er det bare by Aschehoug

Debattboka Sånn er det bare er en gave til ungdom i Norge fra Regjeringen og Stortinget i anledning Stemmerettsjubileet 1913–2013. Boka deles ut til alle skoleelever i 2. og 3. klasse i videregående skole. Opplegg og aktiviteter til bruk av boka i klasserommet er utarbeidet av Foreningen !les. www.sannerdetbare.no © 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Design og illustrasjoner: ANTI Designstudio Satt med Museo og Signika Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale medfører erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

6 Forord Annette münch

8 Slik stemmer du: en bruksanvisning Opplysningskontoret.org

1. Halvparten av oss

14 Trenger Forsvaret jenter? Marie Brudevold

16 Jenta fra verdensrommet vender tilbake Mona Høvring

18 Kvinnelege hovudplagg Jorun Hanto-Haugse

2. Mellom himmel og jord

22 Kvinnen – ifølge Bibelen Kristian Magnus Youngblom

24 Det normale og det ekstreme Åste Dokka 3. Krig og fred

INNHOLD

30 Kan krig skape fred? Emil Johansen

32 Usikker fremtid for afghanske kvinner Kristin Solberg 4. Midt i virkeligheten

38 I nulltoleransens tid Øyvind Holen

42 Bygd og by Veslemøy/Vantina Andreassen

78 Uæææ, ta bort paraplyane! Ingelin Røssland

44 Same, same, but different Cecilie Mosli

80 Hvor er alle guttene? Jørgen Lorentzen

46 Notodden Frie Bibliotek Aslak Borgersrud

82 Jeg var lei av ikke å få til noe «Nicholas»

50 Det er her vi bor #5 Pedro Carmona-Alvarez

52 Tillit til oss Veslemøy/Vantina Andreassen 5. Helt privat

7. Klode og klima

86 Giftig taushet Mariangela Cacace Di Fiore

90 Ny jord Harald Rosenløw Eeg

56 Politikk under trusestrikken Peder Kjøs

94 Fra Natur og Ungdom til oljeindustrien Silje Lundberg

58 Jeg ble den psykisk syke Caroline Halvorsen

98 Pelsdyroppdrett – Ja eller nei? Norges Pelsdyralslag og Mote mot pels

62 Grønland politistasjon, avhørsrom 2 Helga Flatland

64 Fri hasj?! Veslemøy/Vantina Andreassen

102 En kjærlighetserklæring Tore Rem

66 En søster i nøden Ingrid Treborg

104 Valgkamp 2013 Lars Lauvik

68 Mora til Maria skal ha ein ny baby Olaug Nilssen

106 Vi har nok velgere som det er Dag Sørås

72 Matproblemer Veslemøy/Vantina Andreassen

108 Unge velgere, erru gæren? Siri Dokken

6. Skoletid

76 Penger på timeplanen Silje Sandmæl

8. Stemmeretten

110 Somaliske tanker i Norge Warsan Ismail 114 Zofies stemme Zofies Verden/Grethe Nestor og Norunn Schjerven

Kaster du denne boken i veggen, blir jeg veldig foRnĂ¸yd

«Ikke bruk ordet demokrati. Det er tørt og lukter pensum.» Denne oppfordringen har ligget i bakhodet mitt under arbeidet med boka du nå leser. Ordene tilhører en ung vennegjeng som ga meg klar beskjed om hva slags debattbok de ikke ville ha. Min største utfordring, mente de, var å skape en leseopplevelse som ikke minnet om å bli tvangsfôret med tran. For gir man noen streng beskjed om å engasjere seg, er oddsen temmelig høy for at de vil gjøre det stikk motsatte. Nå er resultatet ferdig. Og jeg har inkludert ordet demokrati. Vennegjengen hadde nemlig helt rett: det er fristende å gjøre det motsatte av det man får beskjed om. Mens boka ble til, har ungdom rundt om i verden risikert livet i håp om en dag å kunne danse, shoppe, synge, kjede seg, være forelsket og trene i et demokrati. Nyhetsankrene har fortalt om 15-åringer som er arrestert og torturert for å ha tagget meningene sine på en vegg. Om en 14 år gammel jente som ble skutt i hodet på skolebussen, fordi hun kjempet for jenters rett til skolegang. At jeg her hjemme i Norge skulle skyve ordet demokrati under teppet, fordi det er tørt og kjedelig, fungerte bare ikke. Jeg har til og med latt ordet ytringsfrihet slippe gjennom. Noen vil kanskje hevde at heller ikke det er en spesielt sexy sammensetning av bokstaver, men det er likevel en av de viktigste. Det er ytringsfriheten som gjør at hvem som helst kan parodiere mennesker med makt. Takket være den kan komikere opprette falsk Twitter-profil for kongen, og rappere får rope ut

«Det blir dagen jeg får head av Mette Hanekamhaug, og vi ruller rundt i Toyotan til Magdi med den merra» uten å bli lenket til veggen med kjetting eller slått helseløse med køller. Kanskje har du oppdaget noe du synes er verdt å heve stemme for, kanskje ikke. Det er greit. Du kan selv bestemme om du vil benytte deg av stemmeretten, eller bruke valgdagen til å drive virtuell gårdsdrift på Facebook. Du kan gjøre som rundt én million andre nordmenn og tenke at det ikke er noen vits i å stemme, fordi alle andre stemmer uansett. Denne valgfriheten har du. Fordi du lever i et demokrati. Noen av oss mener mye, andre mener litt, mens enkelte tror at de ikke mener noe om noe som helst – helt til det plutselig dukker opp et tema som treffer dem. Noe som får det til å dirre under huden, som ikke slipper taket i hjernebarken, noe de bare ikke kan la ligge. Kanskje dukker ett av disse temaene opp i Sånn er det bare. Flere av landets dyktigste forfattere, journalister, bloggere og illustratører har levert bidrag som jeg håper både får deg til å nikke samtykkende og føle behov for å slenge boken i veggen. For jeg tror at du er engasjert. At du har meninger om hvordan puslespillet Norge og puslespillet Verden egentlig burde vært satt sammen. Om demokratiet. Så ... hva skal du egentlig med denne boken?

Annette Münch

Slik stemmer du: en Bruksanvisning Eirik Bergesen skriver for aviser, film og teater. Han har 10 års erfaring fra Utenriksdepartementet, og har bl.a. jobbet ved EU-delegasjonen i Brüssel og ambassaden i Washington, D.C . Andreas Brekke er designer og illustratør. Han har vært lærer i medie-, kommunikasjons- og designfag, og jobber nå med politisk satire på TV. Sammen med Dag Wollebæk skriver Andreas og Eirik den satiriske bloggen Opplysningskontoret.org 8

Jeg bare, folkestyrets fanebærer. Jeg bare, wæææ, liksom. Hvordan du stemmer? Du putter en lapp oppi en konvolutt som du putter i en kasse. Det er vanskelig, for det er bare plass til én lapp i den konvolutten. For første gang i ditt liv må du bestemme deg. Politikere er ikke personer du kan date flere av om gangen. Og slå opp med halvveis ut i valgperioden. Selv om politikerne lover å løse de fleste problemer (først og fremst ved å omdøpe dem til «utfordringer»), så klarer de det ikke. De klarer bare å løse noen. Så du må bestemme deg for hvilke som skal løses. Og hvilke som ikke skal løses. Politikk er ikke Instagram, hvor utsnitt og filter får et nachspiel i kjellerstua til å se ut som en rød løper i Cannes. Det blir urettferdighet og altfor mange tomme skolebasseng – selv om partiet ditt vinner valget. Du og din stemme har likevel potensial til å bety noe. Husker du hytteturen da ingen hadde med fyrstikker, fordi de andre hadde jo sikkert med? Hva om dette er valget da alle nordmenn tenker at det ikke er så farlig at de ikke stemmer, fordi de andre stemmer sikkert? Da er vi ikke lenger verdens beste land å bo i. Bare landet med flest solgte skipar per innbygger.

Endring kommer ikke av seg selv. Endring skjer på to måter. Enten ved at folk slutter å endre på ting eller ved at folk aktivt går inn for å endre på ting. Hvis din familie lever i et nokså fint hus i dag, se for deg at dere plutselig slutter å forandre på huset. Etter ti år vil det ha skjedd en endring, og huset er ikke nokså fint lenger, det er skikkelig rævstygt. Samme gjelder andre veien. Et nokså fint hus krever kontinuerlig forandring for å holde seg nokså fint og skikkelige krafttak for å bli bedre. Selv om du vil at alt skal være som det alltid har vært, må du forandre på ting. Følg med nå: Politikk er endring. Men: Hva sier folk? – Politikk er dødskjedelig. – Politikerne snakker ikke til oss. – Skjønner ikke hva de snakker om – Politikere er maktsyke og de juger. – Jeg har ikke tid. Politikk er for nerder. – Jeg driter i alt. Og jeg dobbeltdriter i å dobbeltdrite i alt. – Politikk? Jeg bare ... wææææ! Å velge betyr å ta et standpunkt. Standpunkt betyr å stille seg opp ett eller annet sted og kalle det et punkt. Det finnes 10000000000000000 00000000000000000000 milliarder punkter i verden man kan stille seg opp på, felles for alle

disse punktene er at utsikten er litt forskjellig, og inntrykket en får av verden blir dermed litt ulik fra sted til sted. Dersom alle de ulike 10000000000000000000 00000000000000000 milliarder standpunktene skulle forandret ting på sin egen måte, ville det bli kaotiske tilstander. Derfor har vi partier. Partiene mener noe om nesten alt, og ingen, selv ikke partipolitikerne, er helt enige i alt partiet står for. De er likevel enige i hovedtrekkene i forandringsplanen. Partiprogrammet finner du ikke på TV (mange synes dermed med god grunn at Paradise Hotel er et bedre og langt med underholdende program enn for eksempel Arbeiderpartiets partiprogram). Partiprogrammet er et dokument som partiet utarbeider for å gjøre rede for hovedtrekkene i forandringene det ønsker å gjennomføre dersom du stemmer på dette partiet. Det stammer fra partiets ideologi. Ah, ideologi. Dropp ologi-delen. Da står du igjen med «idé». Det er mange ting som skiller deg fra virvelløse dyr og bikkja til naboen. En av disse tingene er evnen til å ha en idé. En tanke. En bevissthet til verden rundt deg. Finn dine ideer. Om det så bare er én. Det holder. Stem på den. 9

Ideen kan ha noe med miljø å gjøre. Eller helse. Skole. Forsvar. Internett. Mars-kolonisering. Tenk på noe du kunne tenkt deg å gitt ti likes for på Facebook. Hvis det var mulig å gi ti likes til én og samme ting. «Ja til gratis brus på skolen» og «Ja til mer av alt som er gøy» teller ikke. Brenner du for dette kan du heller starte en Facebook-gruppe. Bare vær oppmerksom på at du da fremstår som dum. Styr også unna påstander med skrivefeil. «Norge for Nor Menn!»

Uggs. Fordi foreldrene dine ikke lar ukelønna følge konsumprisindeksen, eller fordi kioskvaktdrittjobben din som du har ofret så mye for også skal dekke russebuss og fire ukers fest. Ok, så har du prioritert. Men det har også partiene. To eller flere partier kan hevde de alle prioriterer skole. I hvert fall sier de det når de besøker dere på skolen deres.

Tilbake til det med å prioritere. I vår samfunnskunnskapsbok fra videregående sto det: «Politikk er fordelingen mellom goder og byrder i et samfunn.» Med andre ord: prioritering.

Da gjenstår det bare én ting: Hvordan vil de prioritere dette feltet? Med statlige eller private midler? Med ettårs- eller femårs-planer? Basert på lærernes eller elevenes ønsker? Foreldrenes? Sammenlignbare erfaringer fra USA? Finland? Og hva sier egentlig forskningen? Sier forskningen egentlig noe som helst, eller blir den manipulert av folk som tror du er lett å lure?

Politisk prioritering krever samme innsats av et samfunn som det som kreves av deg når du må velge mellom lyse eller mørke

Dersom du ikke skjønte forrige avsnitt, er du like lett å lure som mange voksne vil at du skal være. Gratulerer, velkommen som passiv samfunnsborger.

Sjekk «cute kitten hugs his teddy bear EXTENDED VERSION» på YouTube i stedet for å lese videre. Spørsmål til teksten:

Ikke stol på sunn fornuft alene. Den er ikke alltid sunn. Du går på videregående skole. Du har den ferskeste, mest allmenne kunnskapen av alle velgerne der ute.

Hva er ditt hode? A: Mitt våpen som bare er mitt og som ikke kan eies av andre.

Og valget, det er ditt alene. Ikke mange valg i livet er det. Ofte er det tatt av andre, før det engang ble presentert for deg.

B: Innretning konstruert for å pynte opp Facebook-profilbildet mitt, som ved behov kan byttes inn mot to par Uggs.

Riktig svar: Svar A: Riktig. Ditt valg. Din tid. Gå inn i ditt valglokale, gå inn i din tid.

Du skal kjempe med stemmeseddelen. Som borger av Norge får du den dyttet på deg av overformyndige voksne. Men du skal vite at den er verdifull. Den er verdifull i kombinasjon med ditt hode. Som bare er ditt.

Svar B: Les hele teksten en gang til. Spør gjerne om hjelp hvis noe er uklart.

Diktet «Til ungdommen» av Nordahl Grieg spør: Hva skal jeg kjempe med? Hva er mitt våpen?

Det er ditt våpen! 11

« Kvinner eier kun 1 %. »

Trenger Forsvaret jenter? Marie Brudevold skriver om livet i Forsvaret på supermarie.no. Bloggen hennes har mellom 3–5000 besøkende hver dag. Hun har vært soldat siden 2010. Jeg får ofte klapp på skulderen av offiserer og medsoldater som mener at tekstene mine om en 14

Halvparten av oss

helt alminnelig jentes hverdag i grønt bidrar til å rekruttere kvinner til tjeneste. Forsvaret jobber som kjent aktivt for å oppnå en viss prosent kvinner i organisasjonen. De arrangerer jentecamper, tilpasser uniformer til gravide kvinner, og legger til rette for at prosentandelen skal nåes, uten å sy puter under armene på minoriteten i det ellers så maskuline miljøet. Men hvorfor? Det er ikke ukjent at kulturen og tradisjonene våre forbinder våpen, krig og herjing i skogen med gutter og menn. Så hvorfor ønsker vi egentlig å fylle beretene med lyse lokker, og uniformene med pupper og lår? Hvorfor sikter vi oss inn mot 15 % jenter? Er det en ren PR-sak,

for å fortelle samfunnet at Forsvaret følger med i tiden? Inkluderer vi begge kjønn bare for å fremstå best mulig i samfunnsbildet? Er det fordi vi ønsker noe pent å se på mens vi fyrer primus? Eller er det fordi Forsvaret faktisk trenger kvinner for å yte sitt beste, og fordi jenter stiller med like god, om ikke også på enkelte områder bedre, kompetanse og kvalifikasjoner enn guttene – både fysisk og psykisk?

Halvparten av oss

Jenta fra verdensrommet venDer tilbake

thi enten skulde jeg blive liggende, og det gider jeg ikke, eller jeg skulde rejse mig op igjen, og det gider jeg heller ikke. Summa Summarum: jeg gider slet ikke.» (Søren Kierkegaard, Enten – Eller)

1. Jenta fra verdensrommet landa med romskipet sitt, rosa stråler blei slynga mot oss, og etterpå visste vi ikke hvem vi var. Ingen hadde bakt kakene, ingen hadde elta brøda. Vi huska ikke hvem som hadde plassert himmelen bak regnbuen eller hvem som hadde lagt gata under bilene. Og hvem var det som hadde fiska fiskene som lå og skinte på kjøkkenbenken? Hvem plasserte framtida i de ufødte? Det å være menneske er forbundet med mye arbeid, sa jenta fra verdensrommet, og for mye arbeid kan gjøre hjertet hardt.

Mona Høvring er forfatter. Hun har siden debuten i 1998 utgitt fem diktsamlinger og to romaner.

2. Jenta fra verdensrommet snakka om hva det var å være uopplyst. Å være uopplyst er å starte nedtellinga for tidlig eller for seint, sa hun.

«Jeg gider slet ikke. Jeg gider ikke ride, det er for stærk en bevægelse; jeg gider ikke gaae, det er for anstrængende; jeg gider ikke lægge mig ned,

3. Kvinner eier kun én prosent av all eiendom i verden.

Halvparten av oss

4. Når vi tenker, tenker vi med kroppen, sa jenta fra verdensrommet. Hun kvilte i det trekkfulle vinduet med ei gul, kinesisk lykt i hånda. Kom så, lille fugl, sa hun, så skal jeg fortelle deg hvorfor utopiene har så lav prestisje. Om kvelden når det mørkner, og alle går til ro, da er viljen friere enn noensinne, da sover eller puler vi og et glass vann er nok til å lyse opp hele verden, men å være jente innebærer alltid ansvar, for magen er større enn hodet, hodet er større enn hjertet og sannheta er alltid sann. 5. Hva skal dere med all den hjelpelause kunnskapen? spurte jenta fra verdensrommet. Finne en skatt? Fylle elvene med skit? Og hva skal dere gjøre med den frie viljen? Leve som moldvarpen under jorda eller som ulven som lister seg på neglene? 6. Du kan ikke lese skjebnen i stjernene, sa jenta fra verdensrommet, det er som å si at du er glad i søtsaker fordi Venus passerte en alpefiol den natta du blei født. Skjebnen ligger i de hoppende pseudogenene, i søppelgenene, men hvem skal berge oss når stjernene ramler ned, når dagene mister lyset? Det veit skjebnen ingenting om.

7. Er vi bare jernspon som trekkes hit og dit? 8. Arthur Schopenhauer sa: Svikefull er kvinna, livet er en jammerdal og galeislavene sin skjebne var verre en døden. 9. Og det finnes ingen himmel, gjør det vel?

10. En milliard mennesker lever i ekstrem fattigdom, 70 % av disse er kvinner. 11. Jenta fra verdensrommet blei underlagt forskning. Noen sa: Bli lys. Og jenta fra verdensrommet slokna. 12. Jenta fra verdensrommet fortalte at hver gang hun dør ser hun havet og dette havet er kvitt som ei kanin, ei kanin på sprang for å utforske framtida, for det er framtida vi må finne ut av, sa jenta, det er framtida som er trua, men heldigvis blir ingen sendt av gårde uten hjelpere. Halvparten av oss

Kvinnelege hovudplagg Jorun Hanto-Haugse er tegneserieskaper og illustratĂ¸r. Hun stĂĽr blant annet bak serien Reveland. 18

Halvparten av oss

Kvinnen – ifølge Bibelen Kristian Magnus Youngblom er tømrer, studerer Bibelen og er medlem av International Baptist Church. Bibelen forteller oss at kvinnen har en viktig rolle: Hun skal ha kontroll over alt som har med hjemmet å gjøre. I ekteskapet skal hun elske, respektere og være underordnet mannen, og i menigheten skal hun lære i stillhet. I tre år har jeg, i søken etter å bli bedre kjent med Gud, studert Bibelen og bestrebet meg på å leve etter og forstå de ordene som står der. Det betyr at jeg ofte vil velge annerledes og mene andre ting enn mennesker rundt meg. For Bibelen forandrer seg ikke, selv om samfunnet, tidsånden og holdningene endrer seg. Guds ord er bestandige, det er ikke opp til meg å stille spørsmål ved dem. Heller ikke når det gjelder forholdet mellom mann og kvinne, og kvinners plass i samfunnet. 22

mellom himmel og jord

Ekteparets ulike oppgaver Menn og kvinner er ikke like. Derfor har de også ulike roller i ekteskapet. Sammen skal de oppdra barn som elsker og frykter Gud, men kvinnen er hjelperen. Det er mannen som er hodet i familien. Det er han som skal stå til ansvar ovenfor Gud, både på vegne av seg selv og for å lede familien sin på en gudfryktig måte. I alle ting skal mannen legge sitt eget liv til side og sette barna, og spesielt kona, høyere enn seg selv. Kvinnen er den som skal passe huset. Alt som har med husholdningen å gjøre er hennes felt. Om det er matlaging, støvsuging, økonomi eller innredning, så er kona den som skal holde det på stell – men ektefellen skal selvfølgelig hjelpe til når det trengs. Hun skal være fornuftig i sine valg og ikke sløse med ressursene som mannen strever med å skaffe når han jobber. Kona skal disponere pengene han tjener, eventuelt de hun tjener ved siden av de andre oppgavene sine, på en fornuftig måte slik at familien har det nødvendige av mat på bordet og klær på kroppen. I tillegg skal hun elske og frykte Gud, samt elske, respektere og være underordnet ektemannen. Underordnet, ikke undertrykket Kvinnen skal altså være underordnet mannen. Det betyr ikke, som noen tror, at hun skal være undertrykket. Når Bibelen slår fast at kvinnen skal være underordnet, så er det rett og slett fordi ekteskapet representerer noe langt større

enn forholdet mellom en mann og en kvinne her på jord. Ekteskapet er et bilde på Jesus og menigheten. Og underordningen handler om kvinnens ansvar overfor Gud, ikke om at mannen skal ha en fordel. Mannens og kvinnens ulike stilling betyr ikke på noen måte at mannen står fritt til å gjøre som han lyster. Tvert imot. Slik Jesus ydmyket seg selv og ofret sitt liv for menigheten, slik skal mannen ofre seg for kona si. Han skal legge til rette for at hun kan være lykkelig. I praksis innebærer det at han skal legge til side hobbyer, kompiser og PS3, hvis det kona hans trenger mest er mer av hans tid og tilstedeværelse.

trenger kvinner til å be, synge, evangelisere, oppdra gudfryktige barn, undervise andre kvinner og barn og hjelpe til på kjøkkenet. Men det er ikke hennes oppgave å belære menn.

Guds ord Jesus er standarden for alt. Det han har sagt, er det som skal følges. Og en god menighet bruker tid på å studere hele Bibelen for å forstå hva som står skrevet og meningen med hver setning. Menigheten er ikke kallet til å kverulere med Guds ord, og heller ikke til å stille spørsmål ved Bibelens autoritet eller forandre den, men Den som lærer i takknemlighet over at man er frelst skal man På samme måte som menigheten er underordnet være lydig mot det som står skrevet. Jesus, skal kvinnen forholde seg til mannen. Jeg vet det er kristne som vil være uenige I menigheten er kvinnen kalt til å være den med meg i spørsmålet om kvinnens rolle i som lærer, ikke den som lærer hjemmet, ekteskapet og menigbort. Eldre kvinner skal lære heten. Dette er kristne, i den «På samme måte yngre kvinner å elske sine menn som menigheten er forstand at vi deler troen på og barn. Kvinner kan også lære Jesus, Gud og frelsen, men på underordnet Jesus, dette punktet er de ikke bibelske. bort til barn. Men det er menn som skal lære bibelske sannheter skal kvinnen forholde I spørsmålet om kvinnens viktige til andre menn. rolle i verden har Bibelen et seg til mannen.» Mannens posisjon som leder tydelig budskap. Det passer har vært tydelig siden skapelsen. Siden Adam kanskje ikke inn i den forestillingen mange liker ble skapt først, er det mannen som skal være å ha om likestilling, arbeidslivet eller forholdet den eldste eller pastor i en menighet, det er han mellom menn og kvinner. Men det er, når alt som lærer forsamlingen Guds ord. Han skal også kommer til alt, verken opp til oss mennesker å dømmes etter det han lærer bort. Menigheter bestemme over eller velge bort. mellom himmel og jord

Det normale og det ekstreme Åste Dokka er ordinert prest i Den norske kirke, og jobber nå som ph.d.-stipendiat ved Det Teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Hun er tidligere leder av Norges kristelige studentforbund. Hvordan er det å være en vanlig troende når de ekstreme får definere religionen? 24

mellom himmel og jord

Alle mennesker lurer på hva som er meningen med livet, hva som er riktig og galt, hva som er et godt liv. Noen vender seg til Bibelen for svar. Og det er den full av. Gode svar, utviklende svar – og en del svar vi ikke ønsker oss. Flere av bøkene i Det nye testamente er positive til slavehold. Vi kan lese at kvinner har en lavere stilling enn menn. At homofili ikke aksepteres. Samtidig vet vi at den amerikanske slavehandelen skal ha drept flere titalls millioner mennesker og forårsaket vanvittige lidelser over flere hundre år. At 33 % av verdens kvinner utsettes for vold, og 25 % i eget hjem. At 25 % av unge homofile i Norge har forsøkt å ta livet av seg. Bibeltolkning er definitivt ikke for pyser. Hva gjør noen til ekstreme religiøse, og andre til opplyste troende? Kritisk tolkning Skal man lese Bibelen, må man være kritisk. Tar man alt som står i Bibelen for god fisk, står man i fare for å gjøre mennesker stor urett. For å unngå biblisisme – å lese bibeltekstene bokstavelig –

må vi alltid gå en ekstra runde med det vi leser. Er dette sant? Er det godt? Kan det være til skade for noen? Hvis tolkningen går utover mennesker og på tvers av kjærlighetsbudet (Du skal elske din neste som deg selv), kan det ikke være uttrykk for den gode Guds vilje. Bibelen er skrevet av mennesker Bokstavtro betyr at man tror mer på det som er skrevet, enn på sitt eget hjerte og hode. Bokstavtroen rammer alle bokreligioner, og er en del av grunnlaget for religiøs ekstremisme. De fleste religioner har et utgangspunkt i en åpenbaring som har blitt skrevet ned. Boka får ofte en svært høy status og blir avgjørende i religionsforståelsen. For kristen tro er dette skivebom; Bibelen forteller selv at det er Jesus som er Guds Ord – og at boka bare er et vitne om Gudsordet. Bibelen er med andre ord menneskers ord om Guds Ord, og kan ikke gis guddommelig autoritet. Dette resonnementet kan overføres til alle åpenbaringsreligioner.

Lydighet er livsfarlig Lydigheten er et annet ideal innen flere trosretninger. I utgangspunktet er den ment å være rettet mot Gud, men ofte blir autoriteten overført til religiøse ledere eller skrifter. Lydighet kan beskrives som frivillig å legge sin egen vilje under andres bestemmelse: «Jeg velger å gjøre det du sier, fordi jeg tror på din autoritet.» Når man er lydig gir man samtidig fra seg muligheten til å reflektere over egne handlinger og konsekvensene disse får, og å ta avgjørelser basert på det. I noen organisasjoner og på noen arbeidsplasser kan lydighet være bra. Innenfor religion er det livsfarlig. Å ikke ta ansvar for sine egne handlinger, fordi man tror Gud vil det man gjør, er noe av det som får terrorister til å utføre udåder. Begrunnelsen for ethvert drap begått i Guds navn, er at det kommer til å komme noe godt ut av det. Men finnes det noe som er verdt å dø for? Finnes det noe som er verdt andre menneskers liv? Hva godt skulle kunne komme ut av lidelse og urett? Hvis Gud er livets skaper – hvordan skulle Gud samtidig ønske drap? mellom himmel og jord

Fra Gud til ekstremisme Det å handle i en bestemt retning kun fordi Gud sier at det er rett, og ikke fordi det er godt i seg selv eller gjennom sine konsekvenser, er forutsetningen for ekstremisme, og i neste omgang terrorisme. Henvisningen til en guddommelig autoritet unndrar handlinger og holdninger fra etikk, fornuft og kritisk vurdering. Å være opptatt av hva Gud ønsker, og å leve etter det, er ingen dårlig ting. Men dersom man er villig til å gjøre hva det skulle være, fordi Gud sier det, kan det gå galt. Mange tenker at kun Gud vet hva som er rett og galt. Problemet er bare at vi aldri kan vite sikkert hva Gud synes er godt. Gud er ikke lett å tyde. Jeg er overbevist om at Gud ikke ønsker slavehandel – selv om det kan forsvares med Bibelen i hånd. Den som mener å vite hva Gud ønsker, bør stille seg spørsmålet: Hvem er det som egentlig ønsker dette? Kanskje er det en selv, eller en annen jordisk autoritet – og ikke Gud – som er viljen bak.

mellom himmel og jord

Mennesket har ansvar Hva slags religiøsitet står vi da igjen med? For mange er tilliten til skriftene og et liv etter Guds vilje noe av kjernen i troen. Dermed oppleves også troen som truet dersom disse trekkes i tvil. Jeg mener at vi må holde fram det ansvarlige mennesket som ideal. Alle – uansett tro – må

kunne begrunne sine handlinger og holdninger på en måte som er forståelig, også for dem som ikke deler samme verdigrunnlag. Alle må kunne

vise at ens holdninger og handlinger er til det gode for menneskelivet her på jorda. Og alle må ta ansvar for sine egne valg, og vite at de i sannhet er ens egne valg – ikke valgene til en religiøs eller sekulær autoritet. Vi er skapt som myndige og ansvarlige mennesker.

i Norge er medlemmer av et tros- eller livssynssamfunn. Det betyr at det faktisk er det mest normale. Likevel: Blir man framstilt som troende, mistenkeliggjøres man med det samme. Enhver muslim må stå til ansvar for hva Taliban gjør i Afghanistan, og enhver katolikk må svare for pedofile prester i et annet land. Det er ikke rart Ekstrem eller normal? at vi vegrer oss for å stå fram med vår åndelige De fleste religiøse ville aldri begrunnet underside, når religiøsitet så lett forbindes med noe trykking eller vold i sine hellige negativt. Dermed blir tause troskrifter. Men det er de ekstreme ende en del av en negativ sirkel, «Det er fort gjort som synes best, og får forme der moderate ikke får definere å tenke at et bildet vi har av «den religiøse». det offentlige bildet av religion, religiøst menneske er og færre dermed åpent tilslutter Media er orientert rundt konflikt uopplyst, farlig eller seg et religiøst verdensbilde. og sensasjon, og det sier seg selv at saker om det normale ikke Skal den vanlige, representative livsfornektende.» selger aviser. religiøsiteten få definere hva Det er fort gjort å tenke at et religiøst mentro er, må de opplyste på banen og formidle sin neske er uopplyst, farlig eller livsfornektende. tro på en naturlig og forståelig måte. Vi trenger Selv jeg, som bekjenner meg til kristendommen, troverdige stemmer som kan tale på vegne av de merker ofte at jeg er fordomsfull overfor mine mange som forsvinner i skyggen av ekstremisme egne trosfeller. Men over 90 % av befolkningen og blind religiøsitet. mellom himmel og jord

Kan krig skape fred? Emil Johansen har vært profesjonell soldat og offiser i Telemark bataljon. Han har også skrevet boken Brødre i blodet. I krig for Norge (2011), om sine egne erfaringer i Afghanistan. Ser man på menneskets historie, så har det aldri vært verdensfred. Fred er alltid en midlertidig tilstand som jevnlig blir avbrutt av konflikter i forskjellig skala. Fra 2007 til 2012 har jeg vært soldat i Afghanistan. Der har jeg regelmessig deltatt i kamper. Mitt oppdrag har vært å slå ned opprøret for å beskytte de norske leirene og bevare stabilitet i Faryab-provinsen. Men her hjemme har mange norske borgere stilt spørsmål ved Norges deltakelse og de politiske motivene for å delta i krigen. 30

krig og fred

11. september 2001 ble USA angrepet av terrororganisasjonen al-Qaida, som ble ledet av Osama bin Laden. Det afghanske Talibanregimet ble holdt delansvarlig for angrepet, både ved å la al-Qaida operere fra landet og ved å nekte utlevering av bin Laden til USA. I oktober angrep NATO-alliansen, med USA i spissen, Afghanistan. Invasjonen startet med en rask seier over det sittende regimet: Taliban ble raskt bekjempet og en ny regjering, under ledelse av Hamid Karzai, ble innsatt. Men i stedet for fred, skapte det grobunn for et kommende opprør. Den påfølgende fredsbevaringen og oppbyggingen av landet, utviklet seg til å bli en krig der norske soldater dreper, blir drept og såret. Fredelige patruljer utviklet seg til rene angrepsoperasjoner der hensikten var å fjerne opprørere. Mens norske styresmakter snakket om å fremme kvinners rettigheter, skape demokrati og bygge jenteskoler for å rettferdiggjøre vår militære deltakelse, var virkeligheten i Afghanistan ganske annerledes for oss som var der: Nesten daglig gikk norske styrker til angrep på en lokal fiende, eller den lokale fienden angrep oss. Og etter hvert ble den norske, militære innsatsen gjenstand for økende kritikk: Den stadig mer aggressive holdningen blant de norske soldatene, og deres offensive oppdragsløsning, var en naturlig og helt nødvendig utvikling for å møte den økende voldsbruken til opprørerne i området. Samtidig ble det vanskelig for mange å forstå at Norge egentlig bidro til å skape fred.

Og det ble vanskelig å forstå hvorfor Norge i det hele tatt var en del av denne krigen på den andre siden av jordkloden.

på vår side, er nettopp at vi deltar i militære operasjoner utenfor våre egne landegrenser – dersom det er i alliansens interesse.

Spør man norske styresmakter om den norske Følgelig har den norske deltakelsen i deltakelsen, så vil de aldri si at det har vært våre Afghanistan alltid handlet vel så mye om vårt egne interesser vi har slåss for. I tråd med den eget beste, om å trygge oss selv, som å gjøre norske forestillingen og tradisjonen for å se afghanerne en tjeneste. Sagt på en annen oss selv som en fredsnasjon, måte: Ved å delta i en krig har det alltid blitt fremholdt som den i Afghanistan, « Samtidig ble det at vi er i Afghanistan for sikrer vi freden her hjemme. vanskelig for mange å afghanernes beste. I realiteten forstå at Norge egentlig har vi vært forpliktet til denne Taperne i enhver krig vil bidro til å skape fred. » krigen, fra første stund. alltid være den sivile befolkningen og soldatene Da USA ble angrepet den 11. september, utløste som daglig risikerer liv og lemmer. Slik er det, det NATOs artikkel 5. Det innebærer at et angrep og slik har det alltid vært. Vinnerne er den på medlemslandene, skal regnes som et angrep generasjonen her hjemme som hele livet sitt kan på alle. Dermed var alle land, inkludert Norge, være uberørt av krig, ta utdanning, stifte familie forpliktet til å delta i den militære operasjonen og under trygge omgivelser leve et tilnærmet i Afghanistan. Å være mot krigen er, med andre bekymringsløst liv. En slik tilværelse gir oss ord, å være mot norsk medlemskap i NATO. overskudd til å bli gode mennesker som tenker Hadde vi motsatt oss norsk deltakelse i krigen, på de som ikke er like heldige som oss. De som ville vi heller ikke kunnet regne med at alliansen skulle komme oss til unnsetning ved behov. Opp gjennom årene har Norge nytt godt av vårt medlemskap i alliansen. Under den kalde krigen var NATO-medlemskapet en garanti mot sovjetisk invasjon, i dag bidrar det blant annet til å trygge våre økonomiske interesser i Barentshavet. Prisen for å kunne ha stormakter som USA, Storbritannia, Tyskland og Frankrike

blir undertrykt og bare kan drømme om den velstanden som preger vårt samfunn. Du, som norsk statsborger, får gjøre deg opp en mening om det er verdt det og om den gir deg fred. krig og fred

Usikker fremtid for afghaNske kvinner Kristin Solberg er korrespondent for Aftenposten. Hun har skrevet boken Gjennom de renes land, som er en reportasjebok fra Pakistan. Hennes andre bok, om en gruppe jordmødre i Afghanistan, kommer ut i 2013. Når NATO forlater Afghanistan, går kvinnene en usikker fremtid i møte. Lyden av tastetrykk og småprat fyller Sahar Gul nettkafé, en av de nyeste internettkafeene i 32

krig og fred

Kabul. Mer enn et dusin jenter sitter på puter på gulvet i et rom der veggene er dekket av graffiti som oppmuntrer til fred i Afghanistan. På lave bord foran jentene står bærbare PC-er, der de sjekker Facebook, skriver e-poster, eller finner fakta for skoleoppgaver. Guttene som oppsøker dette stedet blir stanset i døren. Sahar Gul nettkafé er nemlig Afghanistans første og eneste internettkafé kun for jenter og kvinner. – Dette er et trygt sted for kvinner å gå på nett, sier Touba Ahmadiar (16), som arbeider frivillig på internettkafeen. Som de fleste andre steder i byen – deriblant gater, parker og restauranter – domineres nettkafeene nemlig av gutter og menn. Jentene som drar dit, blir ofte trakassert – et stort problem for unge kvinner i Kabul. – Andre steder er det gutter, og de behandler oss ikke bra. Vi føler oss ikke komfortable, sier Farzana Hussaini (17), en av gjestene på internettkafeen. Til tross for at de ofte opplever trakassering utenfor hjemmet, er jentene foran PC-ene blant de heldigere i landet. De går på videregående skole eller universitet i et land der halvparten av

jentene aldri får gå på skole. Men også disse jentene går en svært usikker fremtid i møte, og deres rettigheter er langt fra sikret når NATO trekker seg ut av Afghanistan i 2014.

i parlamentet.

Mye er skjedd siden den gang. I 2001 gikk færre enn 5000 afghanske jenter på skolen; i dag er 2,7 millioner jenter registrert ved skolene. En del kvinner, spesielt i de større byene, jobber, og noen velger å ta av seg burkaen. Kvinner har nå større tilgang til helsetjenester, og er langt bedre beskyttet av lovverket dersom de skulle bli utsatt for vold. I tillegg er de godt representert

Mishandlet Sahar Gul, jenta som internettkafeen i Kabul er oppkalt etter, er en av mange kvinner som har merket lite til fremgangen verdenssamfunnet håpet på i 2001. Den lille, spede jenta som nå bor på et krisesenter i Kabul, er bare en tenåring: hun anslås å være mellom 13 og 17 år, men hun vet ikke selv. For et par år siden ble hun giftet

Men likevel gjenstår mye, og fremgangen på kvinnefronten har langt fra vært så stor som håpet og lovet i 2001. Kun noen få prosent av landets jenter når videregående skole. I mange Fremskritt områder der Taliban og deres allierte står sterkt, Da USA og senere NATO gikk inn i Afghanistan blir jenteskoler brent ned eller truet til å stenge. i 2001, var en del av retorikken at de skulle Selv om kvinner har bedre tilgang til helsefrigjøre afghanske kvinner. De ble grovt tjenester enn før, dør én afghansk kvinne i barsel undertrykket av Talibanstyret: Jenter fikk hver andre time, ifølge tall fra myndighetene. ikke lov til å gå på skolen og Ennå giftes halvparten av kvinner fikk ikke lov til å afghanske kvinner bort før de «Over halvparten av arbeide utenfor hjemmet. Hvis fyller 16 år, og over halvparten landets kvinner er utsatt av landets kvinner er utsatt for de ville bevege seg utendørs, måtte de dekke seg til med en vold i hjemmet, ifølge anslag for vold i hjemmet.» burka, og være ledsaget av en fra Afghanistan Independent mann. Human Rights Commission.

krig og fred

bort av sin eldre bror mot en betydelig sum penger. Da hun flyttet inn hos sin ektemann og svigerfamilie, ble hun mishandlet grovt, angivelig fordi hun nektet å la seg prostituere. I flere måneder ble hun holdt lenket fast i en kald kjeller, uten tilstrekkelig mat og vann. Hun ble banket og slått og brent med jernstenger, og var døden nær da politiet fant henne. Historien om Gulnaz (23) er et annet eksempel. Hun ble voldtatt av sin kusines ektemann, og ble gravid. Da hun fortalte om voldtekten, ble hun kastet i fengsel for å ha hatt sex utenom ekteskapet, noe som er forbudt ved lov i Afghanistan. Som Gulnaz, sitter omtrent halvparten av kvinnene i afghanske fengsler inne for såkalt «moralsk kriminalitet» – som sex før ekteskapet, eller for å ha «rømt hjemmefra», selv når de har flyktet fra et voldelig hjem. Dette var et dilemma for Norge da norske penger delvis bygget kvinnefengslet i Faryabprovinsen. I dette fengslet soner nemlig også kvinner som sitter inne for «moralsk 34

krig og fred

kriminalitet». Ville Norge ved å bidra med penger, bidra til å legitimere slik urett? Eller var det greit fordi pengene forbedret kvinners soningsforhold? Heldigvis for Gulnaz klarte hennes amerikanske advokat å skape nok oppstuss i internasjonale medier til at hun ble benådet av president Hamid Karzai, men fremdeles sitter rundt 400 kvinner bak murene av lignende grunner. – Gulnaz’ historie er dessverre veldig typisk, og vi har overhodet ikke sett politisk vilje til å ta tak i dette, sier Heather Barr ved menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch. Tilbakeskritt Det har dessuten vært flere tilbakeskritt på kvinnefronten de siste årene. En familielov som ble vedtatt i 2009, og som gjelder for landets sjiamuslimer, gir ektemenn lov til å nekte sine koner mat og penger hvis de ikke går med på samleie minst hver fjerde dag. I 2012, et par dager før den internasjonale kvinnedagen

8. mars, ga president Karzai sin støtte til en uttalelse fra Ulemarådet – landets øverste religiøse råd – som spesifiserte at kvinner var underlegne menn, og der kvinner ble bedt om å unngå å blande seg med menn på utdanningsinstitusjoner, arbeidsplasser og markeder. Selv om det ble snakket mye om afghanske kvinners rettigheter i 2001, har det i de siste årene vært relativt stille omkring dette temaet internasjonalt. Flere afghanske kvinnerettighetsaktivister frykter derfor at fremgangen på kvinnefronten kan bli ofret for fred med Taliban, eller satt mange skritt tilbake i en eventuell borgerkrig som kan følge av NATOs uttrekning i 2014. Mange frykter dessuten at vestlige politikere – som er leie av krigen og er aller mest opptatt av å få sine soldater hjem så raskt som mulig – vil glemme sine løfter til afghanske kvinner. Ett av mange spørsmål når NATO-land, deriblant Norge, trekker seg ut, er dermed hva de kan gjøre

for å sikre og fremme kvinnerettigheter etter 2014. Fawzia Koofi, en parlamentariker som skal stille til neste presidentvalg med håp om å bli Afghanistans første kvinnelige president, er en

av dem som mener at NATO ikke følger opp sine løfter til afghanske kvinner. – Universelle prinsipper er de samme, verden over. Man kan ikke ha doble standarder. Man kan ikke si at afghanske kvinner bør holde seg hjemme, under en burka, uten elementære rettigheter, fordi dette er Afghanistan, mens kvinner i Vesten har alle elementære rettigheter, fordi det er Vesten, sier hun. krig og fred

I nulltoleransens tid Øyvind Holen er journalist og forfatter. Han har gitt ut bøkene Hiphop-hoder, Groruddalen: En reiseskildring, Hiphop og Donald-landet, samt tegneserien Drabant.

«Toleranse: Evnen og viljen til å tåle, altså leve med, de av andres meninger, holdninger og handlinger som man selv ikke aksepterer. Det motsatte av toleranse er intoleranse.» Wikipedia Historien om hvordan nulltoleransen kom til Oslo fra New York, og hva som skjedde på veien. 1. Prisen for tusjen To karer sprayer på betongveggen på utsiden av skateparken i Gamlebyen. Parken er privat, så innafor er det lov å male graffiti. Men det er så 38

Midt i virkeligheten

populært at en piece knapt rekker å tørke før den er malt over igjen. På utsiden er sjansen for lengre levetid større. Men gutta tas på fersken av to politimenn og får 12.000 kroner i forelegg. Hver. For å skrible på en allerede nedmalt betongvegg som nesten ingen ser. – Folk tjener store penger på graffiti. Politiet drar inn bøter, og så har du alle som lever av å fjerne den, forteller gutta da jeg møter dem sammen med to andre. Disse fire writerne er barn av nulltoleransen. De tok opp sprayboksen da Oslo kommune innførte nulltoleranse mot graffiti i 2000, og er siden blitt forfulgt, bøtelagt, fengslet og dømt i 12 år. I april 2012 ble noen av dem pågrepet i Maridalen, etter å ha blitt jaget av hundepatrulje og politihelikopter med varmesøkende kamera. Politiet mente noen hadde sprayet graffiti i den nedlagte militærleiren Skar. – Nulltoleranse er et sykt ord, sier en av dem. Den harde kampen mot graffiti i Oslo har vart i over 20 år, og selv om nulltoleransen bare varte fra 2000 til 2007, preger begrepet fortsatt graffitipolitikken og en rekke andre debatter. For 25 år siden fantes ikke ordet i norsk dagligtale.

2. Nulltoleranse mot alt Hvordan ble «nulltoleranse» et moteord? Ordet dukket opp i norske aviser først i 1998, men i dag brukes det om alt vi ikke liker: Vi har nulltoleranse mot sjåfører som kjører uten bilbelte, fyllekjøring, rasisme, mobbing, diskriminering, støy fra hunder, brudd på arbeidsmiljøloven, doping, narkotika, tvangsekteskap, gjengkriminalitet, Facebook-bruk i skoletida, korrupsjon, tyveri, trusler og vold. Alle eksemplene er fra norske aviser i løpet av én måned i 2011. Når vi snakker om «manglende toleranse», er det ofte snakk om et flertall som ikke vil tolerere et mindretall. Ved å bruke begrepet «nulltoleranse» signaliseres det at man jobber mot et uoppnåelig mål: Utryddelsen av våre problemer. 3. Nulltoleransens røtter Begrepet «nulltoleranse» stammer fra 1982artikkelen «Broken Windows» av de amerikanske kriminologene James Q. Wilson og George L. Kelling. De mente det var en sammenheng mellom sosial og fysisk uorden i et lokalsamfunn og forekomsten av alvorlig kriminalitet. Dersom småkriminalitet ikke ble bekjempet, ville

nabolaget forfalle til et lovløst ødeland preget av hærverk og vold. Da myndighetene i New York innførte nulltoleranse i 1994, gikk de ut fra at teorien stemte. Ingen sjekket om det faktisk var en sammenheng. Nulltoleransen førte til at politiet prioriterte småkriminelle foran storforbrytere. De slo ned på urinering, knuffing, høy musikk og graffiti, og håpet man slik kunne hindre småkriminelle fra å bli hardkokte forbrytere. Selv om kriminaliteten i New York sank under nulltoleransen, skjedde det samme også i byer uten nulltoleranse. Dessuten viste det seg at metoden også førte til økt politibrutalitet. Dette stoppet ikke Oslo kommune. Sommeren 2000 innførte byrådet sin nulltoleranse mot graffiti. Alle lovlige graffitivegger ble fjernet, og byråden snakket om «taggere som terroriserer» byen. Organisasjoner som drev med kurs eller utstillinger knyttet til graffiti kunne miste kommunal støtte. 4. Nulltoleranse som ideologi Der det i New York var nulltoleranse mot Midt i virkeligheten

småkriminalitet, handlet det bare om graffiti i Oslo. All graffiti. I New York var det bare nulltoleranse mot ulovlig graffiti. Oslo tok en omstridt politimetode fra New Yorks slumområder, og benyttet den på en liten ungdomskultur. I den svenske boka Noll tolerans heter det at nulltoleranse ikke er vitenskap, men en politisk ideologi. Tilhengerne tror nulltoleranse bidrar til mindre kriminalitet og et tryggere, penere samfunn. For å rettferdiggjøre nulltoleransen gikk man derfor ut fra flere «sannheter»: · Graffiti er stygt Hvordan vet vi det? Noen synes det, andre liker graffiti. De fleste synes noe graffiti er pent, mens noe er stygt. Og hvis et flertall synes graffiti er stygt, er det grunn nok til kriminalisering? Aksen stygt/pent har ikke noe i jussen å gjøre. · Graffiti er kriminelt På 1990-tallet ble graffiti gradvis kriminalisert 40

Midt i virkeligheten

uten at politikerne hadde et ord med i laget. Politi, advokater og dommere vred graffiti fra å være en mindre alvorlig forseelse til en mer alvorlig forbrytelse, med store bøter og fengselsstraffer som konsekvens. · Graffiti er en inngangsdør til rusmisbruk, vold og annen kriminalitet Det finnes ingen vitenskapelige undersøkelser som viser en tydelig sammenheng. · Graffiti skaper utrygghet De kommunale kampanjene mot «tagging» tidlig på 90-tallet var propaganda for å overbevise publikum om at graffiti var stygt, farlig og kriminelt. Hvis et flertall mente dette, hvorfor måtte man da reklamere så intenst for å overbevise om det? 5. Fra null til bittelitt-toleranse I 2007 begynner Oslos nulltoleranse å slå sprekker. Bydelene kan selv avgjøre om de vil opprette graffitivegger, og i 2010 innviet Sagene bydel den hittil eneste kommunale veggen i Oslo,

på Lilleborgbanen på Torshov. Tilbake i skateparken i Gamlebyen stiger irritasjonsnivået over kommunens harde linje. De fire graffitimalerne har følt nulltoleransen på kroppen: ransaking, pågripelser, beslagleggelser og opphold i varetekt. De tørker alltid av sprayboksene for fingeravtrykk, spaner i forkant av maleoppdrag, pugger bilnumre og sjekker parkerte biler. Men de maler ikke for å skape kvalm. – Graffiti handler om kids med talent og interesse. Det er to ting jeg visste jeg måtte drive med første gangen jeg så det. Det ene var skateboard, det andre graffiti. Malerne under broa i Gamlebyen innser at det må finnes lover mot graffiti, men skjønner ikke hvorfor de er så strenge. De anslår at det i dag finnes rundt 50 aktive writere i Oslo, omtrent like mange som da den harde linja mot graffiti ble innført tidlig på 90-tallet. Den ene av gutta har et forslag til oppmykning: – Det bør være lov å male graffiti i underganger, på offentlige parkeringshus, strømbokser, plankegjerder utenfor bygge-

plasser og lignende fargeløs offentlig eiendom. Jeg ser ikke problemet med at vi maler slike steder. – Litt mer toleranse på steder ingen bryr seg om, oppsummerer en annen av malerne.

Litteratur Øyvind Holen: Hiphop-hoder: Fra Beat Street til bygde-rap (Spartacus 2004) Cecilie Høigård: Gategallerier (Pax 2002) George L. Kelling og James Q. Wilson: Broken Windows (The Atlantic Monthly, mars 1982). Artikkelen kan lastes ned fra hjemmesiden til Manhattan Institute for Policy Research. Jacob Kimvall: Noll tolerans: Kampen mot graffiti (Verbal Förlag 2012) Midt i virkeligheten

bygd og by Vantina Andreassen er tegneserieskaper på heltid, og står bak tegneserien om 17 år gamle Veslemøy. 42

Midt i virkeligheten

Same, same, but different Cecilie Mosli er skuespiller og regissør, og kommer fra Malangen i Troms. Hun har blant annet spilt i ORPS og Kompani Orheim. Hun er ikke same, men har litt i blodet. Norsk same, eller same norsk, samme det – same det, på nynorsk. Like ukult som nynorsk, kult med urfolk, hvor kult er det? Kult som Månestråle og Hiawatha, eller kult som samelue på revy? Alle ler så de griner, trenger ikke noe mer enn litt liksomjoik, hoiloiloiloi, så ler de, alle ler, kult å bli ledd av. Å le av seg selv er kanskje verre når 44

Midt i virkeligheten

alle andre ler, men de som aldri har blitt ledd av, ler fritt. Samesame norsknorsk hva er du, hva er jeg, er det viktig, hva er viktig? Er det viktig hva jeg er, eller hva jeg gjør, hva jeg kan? Jeg kan ikke språket, kan ikke sangene, mine forfedre hadde ikke rein, regn, ren, jeg er ren, de fleste samer bor i Oslo, sies det, ganske usynlige, hvem vet noe om hvem samene er? Ute av bevisstheten, utenfor stoltheten, samene, det er de andre, men hvis de andre er meg, og jeg er meg, og jeg er same og jeg er norsk …? Hvor skal jeg lete for å finne historiene? Ikke i historieboka mi. Ikke i godnatthistoriene mine. Hva vet vi nordmenn om samene? Hva vet vi nordmenn om oss samer? Er vi nordmenn samer, som samer er nordmenn? Eller er vi ikke det? Hva er grensen, hva er skillet og hva med alle som er blandet? Blandet litt her, litt der, er man nok same eller litt for lite? Nok til å være stolt. Nok til å stå i samemanntallet, og er det nok til å være

ekte, være hel? Men om man er halv. Kvart. Kvart av kvart, men likevel føler seg hjemme i det. Det som er samene, som ingen helt vet hva er. Og hva om man ikke forstår språket? Hvem kan språket? Hvem vil fortelle historiene om da man skulle lære og ikke forstå språket, gjemme det vekk. For norsk var finere, fornorsk var finere, fornorsk og ta vekk og nå – når skal man forsames igjen? Og hvem er det egentlig som vet noe om fornorskingen? Den ble visst også borte fra de samme historiebøkene. Og hvordan skal man trylle vekk skammen, trylle den vekk med brente runebommer, eller trylle den bort med stillhet og håpe at alt går over? Ori oska bena. Ori oska. Voff voff. Midt i virkeligheten

Notodden Frie Bibliotek Aslak Borgersrud ble kjent gjennom gruppa Gatas Parlament, som hadde samfunnskritisk hip-hop og rap som kjennemerke. Han har vært medlem av Rød Ungdom, og er i dag webredaktør for Computerworld. – Hvor i helvete er det blitt av disse jævla rånerne nå da, Øiem? Notoddens Politisjef Gunnar Nørstrud slo begge hendene ned i tastaturet, så det brakte gjennom hele operasjonsrommet. Han skvatt litt av sin egen aggresjon, og gjorde det én gang til. Han brølte: – Og hva i helvete skal vi med det forbannede datalagringsopplegget hvis det ikke kan stoppe disse snørrungene? – Strengt tatt var vel poenget å stoppe terrorister, sa Lise Øiem forsiktig. Hun var nyansatt, datakyndig og livredd sjefen. Hennes viktigste arbeidsoppgave det siste halve året 46

Midt i virkeligheten

var å organisere informasjonen politiet fikk fra mobil- og nettoperatører, så resten av politistyrken kunne bruke den mest mulig effektivt. Han snudde seg mot henne og skrek: – Men de er jo terrorister, for helvete!

Sonia rakk bare så vidt å oppdage at hun lå på bakken. Så ble hun dratt opp igjen. En vennlig arm, et nytt dytt. Et kølleslag i bakhodet. Så var alt grått. Grått av tåregass. Grått av støv. Grått av eksos. Grått av Notodden. Men Sonia gråt ikke. Så var alt det grå blandet med rødt. Hun lå på en gammel madrass blant datamaskiner, motordeler og 3d-printere på gulvet på Notodden Frie Bibliotek. Kommunen hadde brukt pengene som pleide å settes av til fritidstilbud, på det nye «biblioteket» Bok og Blues. Det gigantiske luftslottet hadde fort blitt et spøkelseshus som politikerne kanskje kunne være stolte av, men som ikke ga notoddingene noe . Sonia lå på ryggen med blikket nølende rettet mot taket. Der hang parolene fra i fjor: «Kampen fortsetter – vi bremser aldri», og: «Notodden er vår.» På veggen ut mot Storgata skulle det egentlig vært vinduer. I stedet var det svære sponplater, som igjen var sprayet ned og malt med rosa og

svart maling. Platene ble satt opp da biblioteket ble fraflytta i 2013.

De fikk ikke kjøre. Og de fikk ikke mekke. Nektet overalt. Så hvor skulle rånerne gjøre av seg? Et sted de kunne være, døgnet rundt? Hvor det var lett å kjøre inn biler for å skru? Hvor de fikk være i fred? Løsningen ble biblioteket. Så rånerne og hackerne måtte bare bli venner, enten de ville eller ikke.

Rånerne hadde inntatt lokalene fire år etter. Men da de brøt seg inn en mørk natt i ly av røyk fra svidd gummi, og under dekke av A4-motorer i 10.000 omdreininger, fikk de seg en overraskelse. Biblioteket var nemlig allerede bebodd. I hemmelighet. Av fire unge datafolk som brukte bygget som arbeidsrom, base, lager og laboratorium. Blant dem var Sonia. Hun var bare 12 år den gangen. Byens hippe kafeer hadde ikke vært noe for SJEKK MOBILEN FØR DU KJØRER! Sonia. Hun hadde blitt kastet ut flere ganger En stor, håndskrevet plakat sto ved utgangsdøra. for å ha brukt datamaskin der. Fikk ikke lov til å Den var gul i kantene og full av sår etter gamle sitte. Fikk ikke lov til å bruke strøm. Og de fleste spiker og forgangen gaffateip. hadde ikke engang en skikkelig nettlinje. Budskapet var uforståelig for uinnvidde, men Og hjemme hadde faren vært. De gikk ikke en viktig påminnelse for de faste på Notodden overens. Så det ble biblioteket. Frie Bibliotek. For da politiet Rånerne hadde det på hadde begynt å dukke opp på samme måte. De hadde blitt «I 2015 ble det forbudt dørene til folk på mandagene, skjelt ut i avisene, år ut og år med bøteblokk i hånda og utinn. Alle partiene i kommuneå kjøre bil i Notodden skrift over hvor vedkommende styret hadde fordømt dem. sentrum i helgene.» hadde luftet kjerra i helga, ble Veiene ble lagt om hele tida. det full panikk blant rånerne. I 2015 ble det forbudt å Politiet visste hvor de hadde vært. De visste kjøre bil i Notodden sentrum i helgene. Mellom hvem som hadde brutt portforbudet. De visste fredagstaco og Celebrity Big Brother på søndagskvelden var det i praksis portforbud for ungdom hvem som hadde fikla med co -kvotemåleren. ² med sans for bil. Men hvordan? Midt i virkeligheten

Sonia hadde svaret: Datalagringsdirektivet. En omdiskutert lov, vedtatt omtrent samtidig som Bok og Blues, i 2013. Tvunget igjennom av politi og etterretning, med argumenter om islamistiske terrorister og pedofile barnepornosurfere som effektiv brekkstang (og brekkmiddel), selv om praktisk talt ingen i kongeriket støttet loven. Den skulle bidra til å oppklare overgrep, men ble mest brukt til overvåking. Alle samtaler, alle registreringer, all informasjon fra det være seg telefoner, nettbrett, bil-simkort eller andre chiper som var med bilene rundt, ble lagret et eller annet sted. Politiet hadde åpenbart fått fri tilgang. Sonia hadde stilt seg i spissen for en gigantisk bytteordning. Simkort, telefoner og nettforbindelser ble byttet så ofte som overhodet mulig. Kombinert med noen ganske fiffige små programmer på mobilene, som forvirret systemet enda mer, var det igjen blitt umulig for politiet å vite hvor folk hadde vært. Problemet var at politiet i stedet hadde bestemt seg for å ta huset. Med makt.

– Mine venner. Sonia tok en lang pause. Alle så på henne. – Vi er ikke mange. 48

Midt i virkeligheten

Hun talte 38 personer med øynene. Knapt halvparten så ut til å kunne slåss. – Vi er ikke sterke. Vi har ingen plasser i kommunestyret. Vi har ikke penger. Vi har ingen tåregassgranater eller batonger. Men veit dere hva vi har? Vi har de smarteste hodene. Vi har de beste folka i hele dette jævla fylket. Og vi har Notodden Frie Bibliotek. Hun stoppet opp. Tvilte. Så 38 par tvilende øyne. – Vi kan gi det opp. Vi kan gå ut døra, nå. Plukke ned finerplatene. Sannsynligvis er gravemaskinene her i morra, og biblioteket er rivi i løpet av uka. Da slipper vi flere kølleslag. Vi kan dra hjem, hver til vårt. Det var helt stille i det store rommet. – Men da kan vi ikke kjøre bil mer. I hvert fall ikke om kveldene. Vi kan ikke jobbe sammen. Vi kan ikke mekke, verken biler eller datamaskiner. Vi kan ikke finne opp nye ting sammen. Vi kan ikke ta over verden. Eller, vi kan stå opp for det vi tror på. Slåss for retten til et sted å være, et sted å bygge, et sted å treffes, et sted å leve. Vi kan slåss for retten til å leve livet som vi vil. Slåss for åpne data, åpne biler og åpne veier. Og for et åpent Notodden Frie Bibliotek. Hun senket stemmen. – Nei. Gå alle sammen. Gå hjem, med en gang. Jeg forstår dere. Vi har blåmerker nok. Vi er lei av å måtte bytte mobiler og lure DLD. Dra.

Spis taco. Se Celebrity Big Brother. Men jeg blir her. Om nødvendig, alene. Ingen gikk.

2001 gjaldt vinningskriminalitet utført av uprofesjonelle, særlig små tyverier. Få, men noen, resultater.

Fra Notodden Politidistrikt, seksjon for analyse:

458 gjaldt organisert kriminalitet, bankran, narkotika og liknende. Her har resultatene vært ubetydelige.

Til Justisdepartementet, Lovavdelingen. Emne: Rapport – Datalagringsdirektivet, fem år etter. Vedlagt følger bestilt rapport om erfaringer med DLD i våre distrikter i Sør-Norge. Under følger et kort sammendrag. Operative resultater fra informasjon uthentet fra teleoperatører med lovhjemmel i Datalagringsdirektivet, i perioden 2013–2018: Det var i perioden totalt 24.147 oppslag i databasen. 11.321 oppslag gjaldt etterforskning av politisk aktive muslimer, hvorav ingen siktelse ble tatt ut. 7843 gjaldt mindre trafikkforseelser. Her har dataene gitt utmerkede resultater, og vært hovedårsaken til den gledelige økningen i antall inndrevne bøter de senere år.

4300 oppslag gjaldt brudd på lokalt portforbud i Øst-Telemark. Dette har ført til en del arrestasjoner, men fordi lovbryterne (særlig teknologisk interesserte såkalte «rånere») har utvist stor kreativitet med tanke på å unngå nettopp denne typen sporing har ingen systematiske brudd på reglene blitt avdekket. Lise Øiem satte sitt siste punktum, klikket «send» og lukket PC-en. Rommet var nesten bekmørkt. Det slitte pingvinklistremerket bakpå datamaskina kunne bare så vidt skimtes. Hun kledde av seg uniformen og la seg oppå dyna, juninatta var glovarm. Hun stirret i taket. Tenkte på dagen som snart skulle begynne. «Det er bare å ta på seg grovhanskene i morra, folkens», hadde Nørstrud sagt. «Nå skal dem ut!» Hun fant fram mobilen og skrev. «Har blitt sinnssvakt forkjøla! Må holde senga i morra. Sorry!» Og så sovnet Lise Øiem. Midt i virkeligheten

Det er her vi bor #5 Pedro Carmona-Alvarez er forfatter og musiker. Han har gitt ut romaner, essay og diktsamlinger. 50

Midt i virkeligheten

Vi reiser oss opp fra barndommen som fugler fyller først tretten, så femten, seksten finner opp kroker, bakgårder, vegger vi brenner papp og planker i avisene vi finner står det om kartellene, om høsten blir nesten femti lik funnet ved et kjøpesenter og riksadvokaten avbildes på kontoret med borende blikk, byen skal huse en nasjonal konferanse, Falken er på tv vi ser ham i utstillingsvinduet noenogtjue skjermer viser det røde hodet kjeften som gaper og forsikrer befolkningen politiet og hæren jobber, arbeider natt og dag med å lokalisere bander, dagen etter to lik uten hode blir funnet mindre enn fem hundre meter fra forsvarsdepartementet, i avisen avbildes delstater, spøkelsesbyer, massegraver og ørkenen

vi legger oss til å sove under broer, vi fyller år og glemmer å fylle år, spiser hver tredje dag sommeren er kald og fuktig full av slagsmål under skiltet ved motorvei x er vi prinser og prinsesser, papirløse kvikksølvunger som hvor som helst graver etter rester, vi reiser inn til byene vi selger perler og øredobber av og til krysser vi grensene, det vi eier i plastposer og bylter vi lukter, vi kjenner det stinker av føttene våre av armhulene og hendene grove som lær neglene klare til å klore, forsvare, skrape opp fremtiden som lepjer i seg lungebetennelser og skitne madrasser, vi sitter helt stille utenfor kjøpesentrene og tigger med skiltene om halsen hjelp meg jeg er sulten gravid, har to små jeg må passe, værsåsnill

om kveldene forteller vi historier fra hjemmetraktene, en av oss levde i nærheten av en flyplass, vokste opp med å bære kofferter mellom drosje og avgangshall, en annen snakker om trålere og havet og øynene hans blir gule og blanke når natten lukker seg om oss som en enda større natt, vi heter Josefina Domingo, Rodriguez, vi står ved portene til en by vi kjenner igjen fra et postkort, fra såpeserien som sendes om ettermiddagene som Marisol av og til ser hos en som betaler henne for gudene vet vi heter Elias, Rita, Ava, legger oss inntil muren, inntil åtti tusen slukkede lys under broen det året det regner det året vannet renner og renner en av oss sier dråpene er svære som skilpadder og vi ser opp på den grå himmelen grå som murgulvet grå som stillheten etter portforbudet som vår egen host etter å ha blitt skambanket av en gjeng aper utenfor et apotek

vi kryper sammen som fugler skjelvende fugler fyller seksten, tjue, så kan det være det samme vi stinker piss og blod, brenner papp og planker fremtiden er betennelser, koldbrann og skam vi skjuler ansiktene vi føder som rotter, om nettene unger som spiser med våre munner som graver med våre negler og sulter med vår sult Midt i virkeligheten

tillit til oss Vantina Andreassen er tegneserieskaper på heltid, og står bak tegneserien om 17 år gamle Veslemøy. 52

Midt i virkeligheten

Politikk under trusestrikken Peder Kjøs er psykolog og stipendiat ved Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo. Finnes det en grense for hva politikere skal legge seg opp i? Må vi ha politikk i intimsonen også? Seksuallivet er politikk. Det har alltid vært viktig å ha kontroll over hvem som forplanter seg med hvem. I vårt samfunn er vi mest opptatt av sex som noe personlig – vi er opptatt av seksuell identitet, at det skal være lov å uttrykke og leve ut sin egen seksualitet. Men dette må foregå 56

Helt privat

innenfor visse grenser. Hvor disse grensene skal gå, er politiske spørsmål. Rett til seksueLL UTFOLdelse Politikken har stort sett gitt opp å begrense folks sexliv. Folk straffes ikke lenger for å onanere, ha analsex, være homofil eller for å ha sex utenfor ekteskapet. Politikken har heller stilt seg på den enkeltes side og lagt til rette for at vi skal ha mulighet til å utfolde oss. Seksualopplysning på skolen, gratis helsetjenester og at det er lov å beskrive sex i kunst og andre steder, har hatt enorm betydning. At det ble lovlig med p-piller på 60-tallet og selvbestemt abort i 1978 var frigjørende, fordi et «uhell» ikke lenger hadde så enorme konsekvenser. Gratis p-piller På 90-tallet ble det gjort forsøk med å dele ut gratis p-piller til unge jenter. Dette førte ikke til at de hadde mer sex, slik noen var redde for, men antallet aborter gikk kraftig ned. Noen har ønsket at politikerne skal gjøre mer for å legge til rette, for eksempel ved å innføre en rett til å ha sex. For noen år siden ble det foreslått at funksjonshemmede skulle få hjelp av pleiere eller prostituerte til å onanere eller ha sex. Diskusjonen strandet selvfølgelig fort: Hvis

man gir noen rett til sex, gir man samtidig noen andre en plikt til å gi dem sex. Dette går imot prinsippet om at hver enkelt eier sin egen seksualitet. Seksuell lavalder og forbud De nye seksualpolitiske spørsmålene dreier seg om hvem som skal beskyttes og hvordan. De viktigste grensene samfunnet setter for vår seksuelle utfoldelse, er den seksuelle lavalder (at det ikke er lov å ha sex med noen under 16 år) og forbudet mot incest, voldtekt og kjøp av seksuelle tjenester. I utgangspunktet er vel de fleste enige i disse reglene, men politikk er mer enn prinsipper og gode holdninger. Politikk er å ta avgjørelser om rammene for hverdagen.

ikke vil ha sex oppfatter det som at «alle andre» gjør det? Og hvis mange ungdommer har sex uansett, burde ikke da den seksuelle lavalderen vært forandret, slik at for eksempel en 15-åring som har sex med sin 14 år gamle kjæreste slipper å risikere straff? Men hvis man forandrer grensen, hva da med en 14-åring som synes det er vanskelig å sette grenser for en på 20 eller 40? Er det ikke en god støtte at loven signaliserer at du ikke er klar for sex når du er 15?

Politikken inn i det private Lover som skal beskytte mot andres maktbruk må stadig diskuteres, fordi det ikke alltid er lett å definere hvem som har makt og dermed ansvar, og hvem som er den svake parten. Det er heller ikke alltid samfunnet klarer å beskytte de svake, selv når overgrepet er veldig tydelig. Hvor Hva bør være lovlig? mye ressurser skal vi bruke på etterforskning av Bør for eksempel helsesøster på en ungdomsvoldtekt og overgrep? Hvorfor er det så få som skole dele ut kondomer til elevene? Bidrar hun blir dømt for incest og voldtekt i retten? Skal da til at noen gjør noe ulovlig, omskjæring være tillatt? Hvor «Politikken har stort siden det ikke er lov til å ha sex sterk skal egentlig beskyttelsen med noen under 16 år? Eller er sett gitt opp å begrense av de svake være? Spørsmålet det bedre at ungdom som har for seksualpolitikken er det folks sexliv.» sex tross alt bruker kondom, og samme som for all annen unngår graviditet og kjønnssykdommer? Fører politikk: Hvor langt inn i den enkeltes liv skal utdeling av kondomer til et press, fordi de som politikken strekke seg? Helt privat

Jeg ble den psykisk syke Caroline Halvorsen har diagnosene emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og bipolar lidelse. Hun blogger om livet med psykiske sykdommer på psykisk05.blogg.no 58

Helt privat

Hva skjer når du er den som er annerledes? Hva skjer når du er den som er syk, usynlig syk, psykisk syk? Det skal ikke mye til før livet ditt er totalt forandret. Jeg er psykisk syk. Hele livet har jeg hatt symptomer på emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, men det var ingen som visste om det før jeg fikk diagnosen sommeren 2011. Jeg møtte veggen da jeg var 16 år gammel, og trengte plutselig hjelp. Jeg skulle inn i det psykiske helsevernet og bli avhengig av å snakke med noen hver uke. Avhengig av piller. Det var skremmende. Å blogge er for meg en form for terapi. «Tankene hjemsøker meg hele tiden. Tanker om livet, tanker om døden, tanker om sykdom, tanker om kanskje en gang å bli frisk, hvis det fortsatt er mulig, tanker om tankene. Kroppen

verker, i alle ledd og muskler. Jeg gjør hva jeg kan for ikke å ende opp på legevakta og deretter som pasient på psykiatrisk avdeling. Jeg vil ikke legges inn, jeg vil virkelig ikke, til tross for at det kanskje hadde vært for det beste en periode.»

slutte, men jeg har blitt tvunget til å leve. Jeg har blitt tvunget til å eksistere. Leve et liv som ikke er mitt. Leve et liv som kun handler om sykdom. Et liv så mørkt og så dystert at jeg gjerne skulle vært det foruten.»

«Jeg går rundt i en boble for tiden. En boble full av likegyldighet og tanker om døden. En boble som gjør meg deprimert. Jeg er deprimert Fryktelig deprimert. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Det er som om jeg har bind for øynene og ikke opplever noen ting. Jeg tar ikke til meg det som skjer rundt meg – når det kommer til positive ting, vel og merke. Alt det negative går rett inn og fester seg, som om jeg har brukt superlim.»

«Det er vanskelig å eksistere. Jeg var hos en spesialist våren 2009, på grunn av en fysisk sykdom. I papirene derfra står det at jeg er ‘en jente på 16 år, dypt deprimert’. Er det riktig at jeg skal leve slik? Er det riktig at mitt liv skal bestå av mørke? Kanskje det er slik jeg skal ha det. … Men, hvorfor?»

«For fire år siden sluttet jeg å leve. Jeg sluttet å nyte at jeg lever. Jeg begynte å eksistere, jeg pustet kun fordi jeg måtte, fordi jeg ikke lyktes i å avslutte livet. Jeg har prøvd utallige ganger å av-

«Jeg har ikke lyst til å legge meg inn, av flere grunner. Jeg vil ikke legges inn av frykt for å bli avvist. Jeg vil ikke legges inn av frykt for at mennesker – familie, venner og ansatte på sykehuset, alle, skal bli skuffet. Skuffet over at jeg igjen har blitt så dårlig at jeg må bli lagt inn.» Helt privat

«Det er mange som sier at jeg må ta fatt i ting og jobbe for å bli bedre. Tror de ikke at jeg jobber

bedre. Jeg jobber hver dag, men det går ikke. Jeg har vel mer eller mindre gitt opp.» «Jeg er sliten av dette livet jeg, jeg er sliten av frykten, angsten, depresjonen, selvskadingen, spiseforstyrrelsen, min ekstreme trang for kontroll, det sinnssykt varierende humøret, alt. ALT! Jeg er sliten, utslitt. Jeg trenger hjelp, men det virker ikke som om noen vil hjelpe meg. Ett stykk håpløst tilfelle, kalt Caroline.»

ræva av meg fra før? Skjønner de ikke at jeg faktisk ikke vil leve slik jeg gjør nå, kun eksistere – i et mørke? Jeg jobber ræva av meg for å bli 60

Helt privat

«Jeg føler meg så utrolig alene i verden, selv om jeg er omringet av mennesker uansett hvor jeg snur meg. Mennesker i butikken, mennesker i gatene, mennesker på hytta. Men likevel så alene. Det er en forferdelig vond følelse. Det er grusomt. Det er ubeskrivelig. Jeg prøver så

godt jeg kan å finne ord for hvordan jeg føler det nå, men jeg klarer ikke. Det er ikke tilstrekkelig.»

«Revet i stykker innvendig. Ødelagt. Knust. Forbanna dritt. Jeg er et vrak, et vrak med mye angst, mange destruktive tanker og lite livslyst. Jeg orker ikke dette. Jeg føler meg fortapt. Fortapt i et liv som ikke har tenkt er verdt å leve.»

«Jeg har tenkt på muligheten for innleggelse, men jeg vet ikke om jeg orker det. «Jeg Det blir på en måte en belastning, det blir slitsomt. Dette fordi jeg på muligheten for konstant kommer til å gå rundt og til tirsdag ble jeg lagt innleggelse, men jeg «Natt tenke på om jeg er ‘syk nok’. For, inn på akutt-psykiatrisk. Jeg det er virkelig sånn legene tenker: vet ikke om jeg orker.» tror det var veldig bra, akkurat ‘Er hun syk nok?’ Flere ganger der og da. Jeg er vel også har jeg vært vitne til at pasienter får avslag når ganske stolt av at jeg klarte de søker hjelp fra det offentlige. Ofte handler å legge meg inn, på egenhånd. Det var fryktelig det om hvem som er ‘sykest’ eller har den beste vanskelig, men jeg klarte det.» henvisningen. I samtale med andre psykisk syke, har vi flere ganger konkludert med at man Utdrag fra psykisk05.blogg.no nesten må være død for å få hjelp.» Helt privat

Grønland politistasjon, avhørsRom 2 Helga Flatland er forfatter og debuterte med romanen Bli hvis du kan. Reis hvis du må i 2010, som hun fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris, Ungdommens kritikerpris og Aschehougs debutantstipend for. – Dette skjønner jeg ikke, og det er et enkelt spørsmål: Sier du at du gjorde det eller at du ikke gjorde det? – Ikke. Eller, vi gjorde det jo. Men vi. Ikke jeg. – Thea sier noe annet. – Hva sier hun? – Hun sier at du tvang henne. 62

Helt privat

– Å herregud! Jeg gjorde jo ikke det. Hun lyver, jeg lover deg, hun lyver! – Men la oss ta det fra begynnelsen. Ikke stress, bare fortell oss hva som skjedde. – Ja, men jeg har sagt alt! Vi var jo på den festen hos Fredrik ... – Men ta det helt fra begynnelsen. Fra dere ble kjent. – Ja, okei. Jeg har kjent Thea siden barneskolen. – Jaha. Da gikk dere i klasse sammen? – Ja, vi har gått i samme klasse siden første klasse. Har liksom alltid havnet i samme klasse, og så bor vi jo ikke så langt fra hverandre heller. Men vi har aldri vært i samme gjeng, da. Hun har alltid vært …... – Vært ...…? – Med de ... liksom ...… De som …... – Som …...? – Ja, de som drakk og ... og ...… pulte rundt, for å si det sånn, fra vi var 12 år gamle. – Jaha? – Ja, faktisk! Det er sant! Hun kom på skolen og skrøt av at hun hadde ligget med en trettiåring, og da var vi – hva da, 14 år eller noe. Og uken etter den samme historien, hun ropte det nærmest i gangene. Alle visste det. At hun var ... – At hun var…? – Jeg sier ikke at hun var billig, men hun var i hvert fall villig, da. Ikke redd for noe, liksom.

– Hun er redd for deg nå, Aksel. Hun var redd for meg. Og så tok hun meg bare i hånden og dro deg på den festen, i sengen med deg. meg med opp på rommet til Fredrik. Og der ... ja, – Det er det dummeste jeg har hørt! Jeg kan vel der kastet hun seg over meg igjen og så … gjorde ikke ta ansvaret for at hun angrer, og jeg vet ikke vi det. engang hvorfor hun angrer …... det kan vel ikke være så mye verre å ha ligget – Thea har fortalt at hun sa nei, med meg enn med …... absolutt ropte nei, da du prøvde å ta av «Hun mente jo ikke alle andre. henne trusene. nei. Hun ville det jo, – Men fortell hva som skjedde på – Det gjorde hun ikke! Hun sa sier jeg!» festen til Fredrik. jo ja! – …... – Sikker? – Se her er et tørkepapir. Jeg skjønner at det – Ja. Eller ... hun ropte i hvert fall ikke nei. Hun lekte jo bare med meg hele tiden! Og hun tok jo er vanskelig, Aksel. Bare fortsett når du er av mine klær. klar, du. – Men hun sa nei? – Det er ikke vanskelig! Det er fullstendig sprøtt, så urettferdig! Hun… ... det er så jævlig drøyt at jeg – Nei. Jo. Hun sa det, men hun mente det jo ikke! skal …... – Hva mente hun ikke? – Okei, okei, pass litt på nå. Ro deg ned. Bare – Hun mente jo ikke nei. Hun ville det jo, fortell oss hva som skjedde på festen, du. sier jeg! Det kan være at hun sa nei noen – Helt fra begynnelsen, liksom? ganger, men det var liksom en del av leken, – Fra da du møtte Thea der. skjønner du? – Men jeg husker ikke helt når jeg møtte henne. – Nei? Du sier altså at hun sa nei? Tror hun var der da jeg kom, jeg vet i hvert fall – Hva skriver du nå? Hun sa nei, ja, men hun mente det ikke. Jeg ... voldtok henne ikke, det at vi satt i sofaen og pratet jævlig lenge. kunne jeg aldri gjort. Hør da! – Om hva? – Jeg hører. Thea sa først ja, og så sa hun nei da – Alt. Og at hun drev og strøk meg i nakken dere lå i sengen sammen. Du fortsatte selv om og på låret. Og at hun kysset meg. hun protesterte. Du fortsatte leken da hun ikke – Helt uten videre? ville leke mer. Hva kaller du det da? – Ja! Jeg lover! Hun kastet seg plutselig over Helt privat

Fri hasj?! Vantina Andreassen er tegneserieskaper på heltid, og står bak tegneserien om 17 år gamle Veslemøy. 64

Helt privat

En søster i nøden Ingrid Treborg er journalist og forfatter. Hun sto bak sexbloggen «Flinke piker», og har skrevet den selvbiografiske boken Flink pike – en seksuell biografi. Det er enklest slik, å gi andre skylden for smerten man føler. Det er nok derfor hun spør: «Har du det vondt hjemme? Sliter du på skolen?» Hun spør på ett utpust. Jeg rister på hodet mens jeg måler henne opp og ned, slik jeg alltid gjør med folk jeg ikke kjenner. Jeg ser alltid meg selv gjennom andre. Ikke rart at jeg ble syk. Har det dritbra hjemme. Har vært på skolen hver dag, jeg, selv om jeg bruker kveldene til å sykle og nettene til å kaste opp. Jeg sier det på innpust. Hun er tynnere enn meg. Har kort, mørkt hår, slik alle 40-åringer har. Hun er helt sikkert gift og fornøyd, helt sikkert politisk engasjert. 66

Helt privat

Når skal jeg bli fornøyd? Jeg driter i politisk engasjerte folk. Jeg gir en god faen i hvordan verden er skrudd sammen – livet mitt handler kun om meg. Kvernaland – det føles som den minste bygda på hele Jæren. Vi er bare 100 elever på ungdomsskolen, og det er grunnen til at jeg fikk time hos helsesøster på dagen. Helsesøster er der. Hver dag. Så trist det må være å høre på frustrerte jenter som klager over menssmerter og vil vite hvordan de skal ha sex slik at gutten liker det. Liker henne. Helsesøster sier at vi kan prate med henne om alt. «Ingen spørsmål er for dumme», sier hun, men vi føler oss dumme likevel. Vi vet at vi er dumme som slanker oss selv om vi var tynne i utgangspunktet. Vi vet godt at sex ikke skal være avgjørende for om en gutt liker oss eller ikke. Men likevel …... Før jeg banket på døra hennes, brettet jeg opp ermet. Ville at hun skulle se arret jeg hadde laget selv. Hun så meg rett inn i øynene og smilte. «Sett deg, Ingrid. Du har aldri vært her før?» Jeg satte meg på gulvet, og ingen av oss ante hvorfor. Helsesøster klukker: «Ingrid. Hvor mye veier du? Ingrid, du ser den stolen der? Den kan du sitte på.» Rett på sak. Jeg liker det ikke. Jeg føler at jeg føyer meg inn i rekka av dumme fjortiser som vil ha svaret på alt.

Hun tar meg rundt håndleddet, drar meg opp, jeg håper at hun snart ser arret. Det er lett å spøke bort et alvor ingen vet hvor kommer fra. Jeg vet at hun mener alvor, og jeg mener alvor, jeg vet at hun vil muntre meg opp, men jeg stoler ikke på henne. Ikke er hun lege og ikke er hun en vanlig sykepleier. Hun er noe midt imellom, og gråsoner er jeg skeptisk til. «Jeg har hele dagen», sier hun. Jeg håper at hun snart sier «Skjerp deg!». Det er slik jeg er er skrudd sammen – jeg jatter med og later som om alt er bra, selv om jeg aldri har hatt det verre. Jeg har gått ned ni kilo nå. Kanskje ti, hvis jeg tar av meg klærne og lener meg bakover på vekta. Hva gjør jeg her? Jeg vil ikke ha hjelp, jeg vil ha oppmerksomhet! Jeg vil være den tynneste på hele skolen. Vise alle at jeg har kontroll. Jeg trenger så sårt noen å prate med, og hun sier igjen at hun har hele dagen. «Er du redd, Ingrid?» Jeg nikker. Hun spør hvordan det hele startet, og jeg sier at ingenting har begynt. At jeg var feit og at jeg ville slanke meg. At jeg og tre andre jenter i klassen har begynt å spise avføringstabletter, og at jeg ikke får sove om natta fordi det gjør så vondt i magen. «Er dere helt gærne?» Stemmen er munter, men ansiktet er stramt. Igjen viker jeg unna og sier at alt egentlig er bra. Hun sukker, og jeg drar ned genserermet. Så reiser jeg meg opp og går.

Jeg vil ikke tilbake, men jeg kommer tilbake. Hver eneste dag banker jeg på døra hennes, for det er noe trygt med gråsoner også. «Har du fem minutter?» spør jeg. Hun sier alltid at hun har hele dagen. Jeg setter meg på gulvet, og etter noen uker gir hun meg ei pute å sitte på. For hver dag åpner jeg meg litt mer. Hver dag bretter jeg opp ermet, og til slutt ser hun rett på arret. Men hun sier ingenting – hun spør om alt annet. Hun lener seg mot meg når hodet mitt synker mot parketten og jeg sier at jeg ikke orker mer. Jeg lever, takket være henne. Hun sendte meg til sosiallærer, til psykolog, til noen som kunne redde et sårt ungdomshjerte som var fullt av arr og frykt. Hadde det ikke vært for henne, hadde jeg ikke vært her. I dag anbefaler Helsedirektoratet at det ikke skal være mer enn 800 elever per helsesøster i hel stilling. 800. 800 elever per helsesøster. Ikke rart vi blir syke. I Oslo – mange, mange mil fra lille Kvernaland – er det flere tusen elever per helsesøster. Det betyr at hver elev har i overkant av ett minutt i uken hos henne.

Helt privat

Mora til Maria skal ha ein ny baby Olaug Nilssen er forfattar. Den mest kjende boka hennar er Få meg på, for faen, som kom ut i 2005. Maria sa det til meg på bussen, det vil seie, ho sa det i grunn til alle, slik som ho sat og ropte i baksetet. Ikkje berre ropte ho at ho skulle bli storesyster igjen, ho ropte også at ho syntes det var dødsflaut. 68

Helt privat

Arve spurte kvifor det var så flaut, men Maria hadde ikkje noko svar på det, ho berre kvein og peip og sa at det var kjempeflaut, alle skjønte vel at det var flaut at ei dame på 36 skulle få ein ny unge? Arve sa at det var vel ikkje flaut? Hans mor var 34 då han vart fødd. Maria svarte at det normale var å få eitt eller to barn når ein var ca. 28, slik som mi mor hadde fått. Arve sa at ho berre var flau fordi det no var bevist at foreldra framleis hadde sex, og så begynte han å liksom herme etter foreldra hennar som hadde sex, og det var i alle fall flaut, kjempeflaut for alle. Maria la seg ned i baksetet og hylte SLUTT, SLUTT, SLUTT. Eg fortalte alt saman til mamma og pappa då eg kom heim. Mamma sa at 36 ikkje var så gamalt, og pappa sa at mange får barn mykje seinare. Mamma sa nå nå, men pappa sa jo da, det skjer rett som det er, det. Eg såg på mamma. Ho var 26 då ho fekk meg, no er ho 43. Ho fekk ein unge til, to år etter meg, men han har eg berre sett bilete av, og biletet heng ikkje på veggen ein gong, for han døydde på sjukehuset på grunn av skader under fødselen, og på biletet ser vi berre eit lite, rynkete og raudt andlet på babyen i armkroken til mamma. Det er lett å sjå at foreldra mine er redde og sinte på biletet, og trøytte. Eg hugsar ikkje noko av det, eg hugsar heller ikkje at mamma og pappa var lei seg, men det må dei jo ha

vore, og pappa har også fortalt meg at mamma var innlagt på psykiatrisk i fleire månader. Men mamma er ikkje sinnssjuk no, sjølv om ho er veldig annleis enn dei andre mødrene på skulen. Ho er stillast og blir ofte ikkje med når det er noko. Pappa smiler alltid ekstra entusiastisk til meg når eg er på scena på sommaravslutningane til teateret, eg har sett at andre foreldre kanskje sjekkar telefonen eller kviskrar med kvarandre når dei ser stykket, men han gjer ikkje det, han følgjer med heile tida. Han trur sikkert eg er lei meg for at mamma ikkje er med, men eg skjønar at ho ikkje orkar. No såg ho berre ut vindauget. Eg skulle kanskje ikkje ha sagt noko om babyar. Eg sette meg inntil henne og strauk henne over hovudet, og ho begynte å grine. Ho sa unnskyld mange gongar mens ho reiste seg og skunda seg ut, eg høyrte at ho gjekk på badet og låste, sette på springen med ein gong. Pappa sa ingenting, men smilte litt unnskyldande og fjernt. Neste morgon sto eg opp tidleg for å gå til skulen, orka ikkje sitje der på bussen med Maria og høyre på den sure kvininga om den nye babyen som ho ikkje ville ha. Då eg åt frukost, høyrte eg at mamma spydde på vesledoen. Ho kvapp då ho såg meg på kjøkenet, og eg sa ho måtte passe seg så ho ikkje smitta meg, eg

skulle ha matteprøve. Ho smilte bleikt og sa at ho trudde det måtte vere lunsjen frå dagen før. Eg spurte om ho kunne vere kvalm så lenge etter, og ho sa at vel, det var ho i alle fall. – Du er ikkje gravid, du også? – He he he, ja, det skulle vel tatt seg ut, lo mamma mens ho leita etter tekruset sitt inne i skapet. – Du sa i går at 36 ikkje var så gamalt. – Ja da, sa mamma, – Men eg er 43. Ho blei ståande med andletet vendt mot skapet. – Uff, eg trur eg må legge meg litt igjen. Vil du komme ned med eit krus til meg når vatnet har kokt opp? Ho snudde seg ikkje då ho snakka til meg, og heller ikkje då ho gjekk ut av kjøkenet. Då eg kom ned med teen, sto pappa i gangen og sa at eg berre kunne gå, han kunne ta den med inn på rommet. Ein dag var mamma heime då eg kom. Eg høyrte henne gjennom opne terassedøra, ho snakka oppkava i telefonen. – Nei, eg vil ikkje seie det enno, eg vil ta den undersøkelsen først, eg vil ...… jo, eg vil det, eg er over førti, mamma, det kan bli meir utfordrande enn ... nei, mamma, du får ikkje lov å gjere dette vanskelegare for meg, eg skulle aldri sagt noko til deg heller ... …det skal du få lov til å meine, men Helt privat

du får ikkje bestemme korleis eg skal vurdere situasjonen ...

som gjerne ville hjelpe til. Mamma kniste endå litt meir, før ho blei rar igjen, og mumla at ein baby er ikkje ein hund. – Så du er gravid? – Dette må eg og pappa finne ut av, eg kan ikkje diskutere det med deg. – Men då er du det? Kvifor kan du ikkje svare ja eller nei? – Eg vil ikkje lyge for deg, sa mamma, men svarte likevel ikkje. – Ver så snill, gå og handle no.

Då mamma begynte å grine, opna eg ytterdøra igjen, og smelte ho att. – Mamma, eg er heime, ropte eg, endå eg aldri pleier å seie noko når eg kjem. Eg såg at ho la ned telefonen og tok på seg solbrillene. – Hallo, vennen min. Eg sit her ute og slappar av. Eg gjekk ut og spurte om alt var ok. Ho sa først ingenting, så tok ho meg i handa og sa at Ved middagen var alt berre heilt vanleg, liksom, det var ikkje heilt ok, ho var ganske dårleg. men det var det jo ikkje. Mamma og pappa Så viss eg kunne vere snill og handle inn til snakka uengasjert om streiken, middagen, så ville det vere til eg ba om å få gå frå bordet. Når stor hjelp. Eg svarte ikkje med «Mamma kniste endå dei kom ned frå tv-stova etter ein gong, i staden spurte eg litt meir, før ho blei å ha sett Dagsrevyen, var eg henne berre rett ut om ho var gravid. Ho sa ingenting. Eg sa rar igjen, og mumla at ferdig med leksene, og gjekk at i så fall måtte ho ikkje tru at berre og la meg. Pappa kom inn ein baby er ikkje ein eg var flau, for det var eg ikkje, til meg, og spurde om det var hund.» eg hadde veldig lyst til å få ei noko eg ville snakke om, og det søster eller ein bror. Og at ho var det jo, men eg fekk det ikkje ikkje ville bli einsam i permisjonen, for mora til til, og begynte å grine i staden. Maria var jo også gravid! Mamma fniste litt, og – Vi hadde ikkje tenkt å seie noko til deg før eg sa at det ville bli lite strev for henne og pappa, vi var sikre, sa pappa. ettersom dei hadde ei så stor jente som meg, – Har de ikkje tatt testen? 70

Helt privat

– Jau då, det har vi gjort for fleire veker sidan. Men vi …... – Kva då? – Vi veit ikkje om vi vil behalde barnet. Og det var ikkje meininga at du skulle bli involvert. Men du har sjølv forstått at mamma er gravid, så då må du også få vite at vi kanskje vel å ta abort. Eg greidde ikkje å svare på det. Pappa snakka om skilnaden på embryo og foster, snakka om levedyktighet i livmora og utanfor. – Men de har jo alt mista ein baby, då kan de ikkje drepe ein i tillegg. Pappa sa at det var ikkje snakk om å drepe ein baby. Eg måtte hugse på at mamma var over førti år, og at sjansen for at det var noko gale med fosteret var større enn for yngre kvinner. – Men dette skal vi undersøke. Vi ventar på nokre prøvesvar no, og så skal vi bestemme oss for om vi ønskjer å bli foreldre igjen. – De drep babyen viss han ikkje er frisk? – Det er ikkje ein baby, jenta mi. Eg berre grein. Eg fekk ikkje sove før langt på natt, og trudde nesten ikkje at eg hadde sovna i det heile tatt,

men eg vakna med eit rykk då vekkerklokka ringte, og visste at eg hadde drøymt om veslebroren min. Han var i stor fare, og eg måtte redde han, eg heldt han inntil meg då bussen sklei av vegen. Det siste eg hugsa før eg vakna, var at eg tok han med meg til mormor, og gøymte han i den store sjømannskista i gangen. Så sette eg meg på loket og plystra liksom uskuldig, mens store, væpna politistyrkar leitte etter han i heile huset. – Han er for krevjande for meg, kviskra mormor, – du må ta han med deg når du går. På bussen neste dag var Maria heilt stille. Arve sette seg ved sidan av henne, men fekk ikkje noko respons verken når han prata til henne eller når han prikka henne i sida med ein blyant. På skulen gjekk ho til helsesøster i storefri. På bussen heim sat ho og grein stille, ho hadde solbriller på, men eg såg det likevel. Eg sette meg ved sidan av henne og heldt rundt henne. – Maria, sa eg, – du skal jo rope og le, ikkje sitte her og vere stille slik som meg. Maria lo litt, før ho hiksta vidare. Vi sat slik heile turen, og då ho skulle av, lente ho seg inntil meg og kviskra. – Ikkje sei at eg grein. Eg skal ikkje bli storesøster likevel. Helt privat

matproblemer Vantina Andreassen er tegneserieskaper på heltid, og står bak tegneserien om 17 år gamle Veslemøy. 72

Helt privat

Penger på timeplanen Silje Sandmæl er forbrukerøkonom og ekspert i TV-serien Luksusfellen, hvor hun gir råd til folk i økonomisk krise. Er du en av dem som ble sjokkert da du fant ut hva det koster å låne penger, og at du får et dårlig økonomisk rulleblad hvis du ikke betaler regningene dine? 27.894 unge i aldersgruppen fra 18–26 år var registrert med betalingsanmerkninger ved 76

Skoletid

utgangen av 2011. Dette er en økning på 18 % fra året før. Det er altså mange flere unge som havner i økonomisk uføre nå enn før. Vet du: · Konsekvensen av ikke å betale regningene dine? · Hvor mye det koster å låne penger? · At det er forskjellig rente på bolig-, bil- og forbrukslån? Dobbelt så dyr mobilregning Mange er ikke forberedt på hvor mye mobiltelefonbruk kan koste, og at regningen blir enda større hvis den ikke betales når den skal. Et eksempel: En person betalte ikke mobilregningen sin på 2525 kroner. Den vokste til mer enn det dobbelte, og endte på 5864 kroner. Hvordan? Først kom purringer med purregebyr, og da inkassoselskapet overtok, ble gebyrene enda dyrere. Da den endte hos namsmannen, kom et rettsgebyr i tillegg. Betale regningene dine må du alltid, uansett. Til slutt risikerer du at arbeidsgiveren din trekker det du skylder i flere omganger direkte fra lønnen din.

Upopulær blant arbeidsgivere Ipsos MMI har utført en undersøkelse som viser at: · Halvparten av alle mellom 20 og 30 år ikke vet konsekvensen av å få en betalingsanmerkning. Dette er skremmende. Har du betalings anmerkninger kan du møte stengte dører når du skal leie bolig, ta opp boliglån eller søke jobb. Du visste kanskje ikke at både arbeidsgivere og utleiemeglere kan sjekke om du har økonomien på stell? Har du betalings anmerkninger får du heller ikke åpnet et mobilabonnement. · Én av tre kjøper ting de egentlig ikke har råd til. Disse tar enten opp et forbrukslån, eller kjøper varer på avbetaling. Dermed ender varene opp med å koste mer enn det smaker, for rentene er gjerne mellom 20 og 40 %. Ville du kjøpt iPaden til 4-5000 på avbetaling over to år hvis du visste at den ville ende opp med å koste nærmere 2000 kroner mer? Lurt å vite Kunnskapen du mangler som ung kan gi økonomiske arr. Dette er et typisk problem i forbindelse med skilsmisse og arveoppgjør.

Mange pensjonister får heller ikke levd det livet de hadde planlagt på grunn av redusert inntekt. Selv om det er lenge til, er det viktig å forstå pensjonsreformen i korte trekk. Det er fordi du i mye større grad enn før påvirker din egen pensjon. Deltids- og sommerjobber helt fra du er 13 år gir både arbeidserfaring og pensjonsopptjening. Har du en ryddig og oversiktlig privatøkonomi, kan livet bli mer rosenrødt. Jeg mener derfor det er viktig å lære seg disse tingene på skolen, slik at du ikke trår feil. Det er nemlig lettere enn du kanskje tror! Kilde: Inkassobyrået Intrum Justitia Hva er betalingsanmerkning? En betalingsanmerkning betyr at du blir registrert som dårlig betaler hos kredittopplysningsbyråene. Dette kan få betydning for om du for eksempel får lån, forsikring eller mobiltelefonabonnement. Når du har gjort opp for deg, blir betalingsanmerkningen slettet.

Kilde: Forbrukerrådet

Skoletid

Uæææ, ta bort paraplyane!

med alle paraplyane, steinen, vegen, slottet, Laban, mamma, pappa og så vidare. Til slutt står ho heilt åleine og vræler. Verda er tom, forutan hennar skrik. Det å kvitta seg med alt og alle var altså ingen god idé. Labolina skjønar at tinga må på plass igjen, og på magisk vis kjem alt tilbake.

Ingelin Røssland er forfattar som skriv på begge målføre, pluss litt svensk sånn for moro skuld. Då eg gjekk på skulen var det mange fag eg syntes eg kunne klara meg utan. Men no når eg tenker tilbake så blir eg slått av to ting: For det første har eg fått god bruk for alt eg lærte, og for det andre burde eg ha lært meir og ikkje tatt minste motstands veg. Eg hadde ikkje så mange bøker då eg var liten, det er kanskje derfor eg huskar dei eg faktisk hadde særdeles bra. Ei bok eg las gong på gong heit Labolinas snubledag, og er skrive av den svenske forfattaren Inger Sandberg. Dette er handlinga: Labolina har ei veldig sterk og skjerande stemme, og kvar gong ho snublar i noko så skrik ho høgt at dei skal ta det bort. Bort 78

Skoletid

Ubrukelege språk På same måte som Labolina i boka, så møter vi i livet mange ting som vi ikkje likar, ting som får oss til å snubla eller som gir oss motstand. Og vår første reaksjon er i regelen at vi skulle ønska at vi slapp det. Skulen er eit eksempel på dette. Hadde det ikkje vore herleg å berre sleppa heile greia? Då eg var rundt 14–15 år var det mange fag på skulen eg gjerne skulle klart meg utan. Tysk for eksempel, heilt ubrukelig språk. Lite visste eg at eg skulle bu nokre periodar i Berlin som vaksen, og at det hadde vore kjekt å kunna lesa ei av bøkene mine som er omsett

til tysk. Hadde eg berre visst det, så kanskje eg med det same. Våre to skriftspråk gjer meg hadde anstrenga meg litt meir. Men eg var mest meir språklig kreativ, samtidig som eg flittig oppteken av å sleppa unna det eg ikkje var god ausar frå dei vakre, stilige og nokre gonger rare på. Eg var dårlig i tysk, ergo var tysk eit dumt dialektane våre. Dette er kanskje grunnen til og teit språk. Dessutan hadde at nordmenn framleis er dei eg ikkje karakter i tysk sidan i Norden som forstår søster«Eg var dårlig i tysk, det var valfag, så kvifor bry språka sine best? At dialektane ergo var tysk eit dumt står sterkt og vi er van med å seg? Den elendige karakteren eg fekk i tysk på gymnaset sjå språket vårt skrive på ulike og teit språk.» burde vera svar godt nok. På måtar. gymnaset valde eg derfor bort alt av språk så fort eg kunne. Eg følte meg som ein skikkelig Den enkle sanninga smarting! Det var berre det at eg seinare kom Sidan eg har blitt forfattar så tenker du kanskje til å bu fleire periodar i Argentina. Språklaus i at eg var skikkelig god i norsk, og lærte å lesa starten, famlande med ei ordbok. Italia på same som femåring. Det er heilt feil. Eg lærte å lesa måte, men då eg hadde lært meg litt spansk, blei då eg var sju år som dei fleste andre, og når det også italiensk meir forståelig. Det at språka var kom til rettskriving hadde eg større problem enn så like, gjorde meg ikkje forvirra, men lærte meg andre. Norskfaget gav meg enorm motstand. å sjå samanhengar. Det var berre ein ting som hjelpte, og det var å øva meir enn dei andre. Lesa meir enn dei andre, Stilige, rare dialektar skriva meir. Eit kvart nytt språk eg tileignar meg, No bur eg i Sverige. Svensk er ganske likt på kostar meg dyrt. norsk, bortsett frå ein del ord og setnings Eg skal ikkje legga meg oppi kva du føler du oppbygging som er ulik. Likevel er det ikkje klarar deg utan i livet, men visse ting er heilt så vanskelig å læra seg. Som norsk har eg jo sikkert: Det du vel bort av kunnskap, gjer deg allereie to skrivemåtar inne, noko som er til stor ikkje klokare. Det du vel bort av vår felles hjelp når eg no lærer meg å skriva svensk. Eg er språkarv, gjer ikkje språket ditt rikare eller betre. van med å tenka meg til det eg ikkje heilt forstår Og tar du bort alle paraplyar, blir du våt. Skoletid

Hvor er alle guttene? Jørgen Lorentzen er litteraturviter, mannsforsker og tidligere journalist. Lenge har diskusjonen handlet om jenters mulighet til å ta høyere utdanning. Nå er det på tide å snakke om gutta. Det er kjent at dropouten på videregående skole ligger på omtrent 30 %, altså at omtrent hver tredje elev enten slutter, eller ikke klarer å gjennomføre videregående skole. Og det er stor forskjell på gutter og jenter: 75 % av jentene fra 2006-kullet gjennomførte, mens bare 65 % av 80

Skoletid

guttene fra samme kull klarte det samme. For innvandrergutta er situasjonen enda verre, i og med at bare 40 % av dem gjennomførte. Av 30 000 gutter som begynte på videregående skole i 2006, har over 10 000 gutter forsvunnet ut. Hvor blir de av? Shakespeare på elektrolinja? Dropouten er størst blant dem som begynner på yrkesfaglige studieretninger. Nesten halvparten klarer ikke å fullføre i løpet av fem år. I 2006 begynte omtrent 30 000 (halvparten av årskullet) på yrkesfaglige studieretninger, og halvparten av disse forsvant ut av utdanningssystemet igjen – flesteparten gutter. Et skoleforløp hvor halvparten av elevene slutter eller mislykkes, må det være noe galt med. Den største gruppen som taper på dette systemet er guttene. 90-tallets skolereformer ga elevene muligheten til å lese Shakespeare på engelsk, men jeg vil mye heller at disse guttene skal lære å lese og bruke engelske manualer for elektriske installasjoner.

Så hvor blir guttene av? Et par tusen flere gutter enn jenter begynner på fagskoler. Tallet på unge gutter som er uføretrygdet hos NAV er sterkt økende. Disse tallene er ikke blitt sammenlignet med statistikker over rusmisbruk, kriminalitet, dødsfall, selvmord og så videre, men i alle disse er gutta betydelig overrepresentert. Er det der guttene blir av?

guttene av?

Mer praksis på videregående Det viktigste som kan gjøres er å fokusere på det vedvarende tapsprosjektet mange gutter opplever skoletiden som. Antakelig er det en god idé å snu opp-ned på hele den yrkesfaglige delen av videregående, og begynne med konkret «Et skoleforløp hvor yrkesopplæring rett etter halvparten av elevene ungdomsskolen – inkludert Spikeren i skolekista Det er en klar sammenheng lærlingtid. Så kan de slutter [...], må det mellom guttene allmennfaglige bitene legges være noe galt med.» og mennene som faller utenfor inn som videreutdanningssamfunnet, tilbud i yrkesforløpet. Snu tap og deres dårlige skoleerfaringer. Det vil si at til vinning, og la heller gutta få lyst på livet og det for guttene ikke er bare-bare å falle fornyet håp til læring. utenfor utdanningssystemet, både for Mange snakker om de sinte, unge mennene, samfunnet og for dem selv er dette kostbart. her er i hvert fall en grunn til å bli sint! Guttene bærer ofte med seg en opphopning av tapsprosjekter. Dessverre ble teoretiseringen av videregående opplæring spikeren i en kiste som Statistikker: SSB og Mart Heimdal i NHO. nesten allerede var ferdigspikret. Hvor blir alle Skoletid

Jeg var lei av ikke å få til noe «Nicholas» sluttet på skolen da han var 16 år. I dag er han 21 år og jobber som vekter, men planlegger å gjøre ferdig utdannelsen og bli snekker. 82

Skoletid

Helt siden 1. klasse har jeg hatt skrive- og lesevansker. Klassen min fikk ny kontaktlærer hvert år, derfor hadde jeg aldri en lærer jeg følte meg trygg på og kunne forholde meg til over tid. Resultatet var at jeg falt mer og mer ut av skolesystemet etter som årene gikk. Jeg grudde meg til å begynne på ungdomsskolen. I tillegg til skrive- og leseproblemene, gjorde også mobbing at jeg ikke ville være på skolen. Jeg fikk en del ekstraundervisning, men

det ble gjort så åpenlyst i klasserommet at jeg Etter to år som snekkerlærling gikk jeg lei. Jeg opplevde det som ydmykende overfor de andre bestemte meg for å slutte og ta et friår. Det elevene. Jeg tvang meg selv gjennom de tre endte med at jeg meldte meg på et vekterkurs. årene, men fikk fritak i en del fag, blant annet Nå har jeg jobbet i tre måneder som vekter. Jeg norsk og engelsk skriftlig, så trives, men har innsett at dette jeg fikk ikke vitnemål. ikke er fremtiden min. Nå har «Jeg ville mye heller Likevel fikk rektor ordnet det så jeg bestemt meg for å gjøre tjene penger enn å grue jeg kunne startet på tømrerferdig de to årene som snekkermeg til skolen hver linja på videregående, men jeg lærling. kunne ikke fordra fagene. Jeg For meg var det lese- og dag.» var lei av at jeg ikke fikk til noe, skrivevansker kombinert at jeg ikke var like flink som de andre, og ikke med mobbing som førte til at jeg droppet ut minst av mobbingen. Derfor sluttet jeg på skolen av skolen. Lærere bør bli enda mer oppmerketter et halvt år og begynte som snekkerlærling. somme på elever som har disse problemene, og Jeg ville mye heller tjene penger enn å grue meg følge dem opp bedre. Livet mitt er ikke så verst til skolen hver dag. Jeg visste også at jeg kunne nå, jeg jobber og har det bra. Men jeg skulle gå opp til fagprøven, og på denne måten å få likevel ønske at jeg hadde fått bedre hjelp og meg en utdannelse. oppfølging. Skoletid

Giftig taushet Forfatter Mariangela Cacace Di Fiore er halvt norsk og halvt italiensk. Hun har blant annet skrevet boken Camorraland om den italienske mafiaen. Det er mørkt. Sommerheten ligger som et klamt pust i luften. Husene er mørke kvadrater i landskapet. Bak de lukkete vinduene lyder stønnende pust, tunge sukk. Rastløse kropper som vrir seg søvnløst i sengene. – Mamma, pappa ... Jeg får ikke sove. Det er for varmt. 86

Klode og klima

Han står i døråpningen: – Vi må åpne vinduet ... Han klør seg på den nakne magen. Foreldrene vrir seg i sengene. Sukker. – Vi kan ikke det ... – Men vi må! Jeg får ikke puste, det er for varmt. Jeg klarer ikke gå på skolen i morgen hvis jeg ikke får sove! Stillhet. Lenge. Til slutt sukker faren tungt før han reiser seg fra senga. Moren løfter nervøst på overkroppen. Strekker ut hånden, prøver å holde ham igjen: – Vi kan ikke ... Tenk på ... Det er en nervøs dirring i stemmen. Faren river seg løs fra grepet hennes. Går bort til sønnen med tunge skritt. Tar ham i hånden. Følger ham tilbake til soverommet. Mario trykker inn gassen. Farer av gårde på motorveien mens landskapet flyr forbi. Radioen står på full guffe. Motoren durer høyt. Likevel er det så han kan høre lyden av den etsende syren

fra lasteplanet helt inn i førerhuset. Han hadde kjent det rive og stikke i øynene da han lastet tønnene. Men som vanlig bare fortsatte han å laste i stillhet. Tønne på tønne med alle mulige kjemiske giftstoffer fra fabrikker. Tungmetaller, asbest, kvikksølv, bly, arsenikk og nikkel. Giftig støv, utallige liter syre og slagg. Og så, når alt var klart; et raskt håndtrykk med fabrikkeieren. Et umerkelig nikk. Ja, vi ses neste uke som vanlig. Og så var det bare å starte på tilbaketuren. Med tonnevis av livsfarlig avfall i lasten og elendig samvittighet. Men hva skal man gjøre? Hva kan man gjøre? Han sukker. Han har denne indre diskusjonen med seg selv hver gang. Forsvarstalen. Han har familie, barn å forsørge. Arbeidsledigheten er høy. En må ta de jobbene en får. Ungene må ha mat for å overleve. Men samtidig; mat full av dioksin og tungmetaller ... er det noe bedre? Men hvilke valg har han? Det er ikke annet å gjøre enn å holde munn og gjøre jobben sin. Skyve bort samvittigheten. Handle. Agere.

Han tar avkjørselen mot Napoli. Noen kilometer til nå, så er han framme ved dumpestedet. Da skal dritten bort fra lasteplanet. Vekk fra ham. Den skal dumpes, brennes, forsvinne ut i intet. Eller, hadde det bare vært så vel. Slik dritt forsvinner ikke av seg selv. Den legger seg i lufta og pustes inn i menneskers lunger. Små barn. Voksne. Gamle og syke. Den suges opp av røttene til planter, busker og trær. Infiserer frukten, grønnsakene og bærene som vokser der, og som høstes og spises av mennesker. Legger seg i gresset og vannet der kuer, sauer og geiter beiter og drikker. De samme dyrene som gir fra seg melk med et dioksinnivå som er 100 000 ganger høyere enn hva forskriftene tillater. Inntil de etter hvert dør som følge av forurensningen. Da han leste det i avisen sluttet han å kjøpe melk. Sluttet å kjøpe kjøtt. Han slår hendene i rattet. Hardt. Faen heller. Kunne han bare gjort noe. Brutt den forferdelige tausheten, sagt hva han syntes om denne dritten. I stedet for å gå Klode og klima

der som en mutt skygge og late som. Men sier han noe, er det over. Bryter han stillheten, er det gjort. Da kvitter de seg med ham. Da er det over for ham. Kanskje tar de ungene hans også. Han følger sønnen i seng. Brer dyna over ham. – Ikke glem å åpne vinduet, pappa! – Jeg skal ikke glemme det, gutten min. Sov nå. Han setter seg ned på sengekanten. Stryker sønnen over håret. Stryker og stryker, helt til han hører den jevne, myke sovepusten. Stolen knirker idet han reiser seg. Han kaster et blikk på den sovende sønnen. Går bort til vinduet. Lener seg mot karmen og kikker 88

Klode og klima

ut. Han kan så vidt skimte landskapet der ute i mørket. Jordene med korn. Beitemarkene der kuer, sauer og geiter beiter. De bugnende frukttrærne. Buskene med grener tunge av solmodne bær. Og midt i det: Traileren. Han kan høre den durende motorlyden. Lasteplanet som løftes. Dritten som renner ut og treffer bakken. Som tennes på. Det er ikke den første traileren denne natten. De mange brennende bålene der ute strekker seg mot himmelen som oransje ildluer. Hissige, med tjukk, svart røyk. Selv med vinduet lukket, kan han kjenne den intense lukta. Han ser på den sovende sønnen via refleksen i ruta, snur seg og går ut av rommet.

Hvert år dumper mafiaen i Italia, med Camorra i spissen, over 31 millioner tonn med giftig avfall. Det tilsvarer et fjell høyere enn Galdhøpiggen. Camorra tar betalt for å ta imot giftig avfall fra fabrikker i Nord-Italia. De gir seg ut for å drive forsvarlig tilintegjøring og oppbevaring av giftig avfall, men i stedet dumper de avfallet rett ut i naturen i områdene rundt Napoli. Årlig tjener mafiaen over 20 milliarder euro på illegale aktiviteter innen miljøsektoren.

Tall fra Helsedirektoratet ISS viser en økning i dødelighet i forhold til alle krefttyper i områdene der Camorra dumper giftig avfall, og at kreftforekomsten er 21 % høyere enn gjennomsnittet for regionen. Mange politikere samarbeider med mafiaen om dette. Fylkesmannen i Campania fylke, Luigi Cesaro, er selv etterforsket for medvirkning til dumping av ulovlig avfall. Alle vet at dette skjer, men ingen tør å si noe. Dette skyldes omertá, mafiaens lov om taushet, som innebærer at de som tyster eller vitner mot mafiaen, blir drept.

Klode og klima

Ny jord Harald Rosenløw Eeg er forfatter. Han har skrevet flere prisbelønte ungdomsbøker og filmmanus, blant annet Yatzy, Gyldig Fravær og Hunger. Jeg venner meg ikke til det. Jeg drar opp rullegardina, og jeg blir like forundra hver gang jeg ser den: En gigantisk, blågrønn ballong. Den nye jorda. Den er kanskje mindre enn planeten vår, men likevel ser den ufattelig stor ut på så kort avstand. Jeg blir bare stående og stirre. Hvordan blir livet der? Akkurat som her, bare at alt er nytt? Sola ligger og gløder på sida av den nye planeten. Om en måned vil den gli bak, og vi vil få en ny lang vinter. Prosjektet med å skape en ny jordklode, starta for tjue år siden. Da var ikke jeg født engang. De har laga en kunstig atmosfære rundt den nye kloden, de har rekonstruert tyngdekraften, ellers er alt organisk. De har flytta vann, planter og dyrearter fra jorda, sakte men sikkert, frø for frø, stikling etter stikling. De har til og med klart å gjenskape ulike værtyper i takt med den gamle jordas reise rundt sola. Og nå er den nye altså innflytningsklar. 90

Klode og klima

Det neste jeg gjør er å se bort på senga til bror. Det er alltid sånn. Vinduet og jorda. Så senga til bruttern. Men den er tom. Som vanlig. Det er ikke min dag til å dusje i dag, så jeg kler fort på meg. Jeg tar på meg skoleuniformen sjøl om det ikke er skole. Jeg drar ei lue over det fettete håret. Går gjennom den slitte leiligheten. Gangen ligger i halvmørke. Kjøkkenet er forlatt, og kjøleskapet er nesten tomt. Det er akkurat nok til å lage seg en sandwich. Jeg ser ut av vinduet. Det er stille i gatene. Vinden er varm og tørr. Trærne står som brunsvidde skjeletter oppover gata vår. Ikke en bil er ute. Ikke en katt engang. De første navnene offentliggjøres i dag. Hele verden sitter foran skjermen og venter på navnene på de som får reise. Noen i hvert land. De fleste har fylt ut søknadsfeltet om særskilte vilkår til siste tegn. Uhelbredelig sykdom. Barn i respirator. Ekstreme ferdigheter som kan komme til nytte på den nye jorda. Eller bare en lang bønn om hjelp. Det er håp for alle. Vi håper at vi er langt framme i køen siden fattern har jobba med prosjektet. I hvert fall liker vi å tro det. Muttern står i døra til badet. Håret hennes er bleikt og slitt. Klærne hennes er ikke fillete, men de henger løst på kroppen, som om alt er litt for stort. Hun er ikke egentlig mammaen vår. Men hun gjør virkelig så godt hun kan.

– Navnene offentliggjøres nå! sier hun. Holder computeren foran seg. Skjermen er svart. Fra badet hører jeg lyden av noen som drar i startsnora på bensinaggregatet. Det hoster et par ganger. Det har gått rykter om at strømmen kan kollapse når alle på hele jorda skal følge kunngjøringa samtidig, og det virker som om det stemmer. Inne i halvmørket holder fattern på med strømaggregatet med de andre ungene rundt seg. De ler og leker og aner omtrent ingenting om alvoret som ligger i dette øyeblikket. – Sånn, sier fattern oppglødd. Huden hans glinser av svette. Tatoveringene er falma. Det lukter bensin og olje. Fattern bare drar og drar, gir seg ikke, da aggregatet plutselig hogger til. Lyden av motoren er øredøvende, overdøver protestene fra de andre ungene som holder seg for ørene. Dataskjermen blinker til. Et blått lyn. Timeglass som renner ut, klokker som tikker ned og søyler som fylles opp. Så kommer det et bilde på skjermen. Fra en nyhetssending? Det er i hvert fall en masse navn som glir over skjermen. Under navnene er det et banner med bilder av folk som venter. Navnene kommer alfabetisk, i bølger over skjermen. Banneret viser jubel fra hele verden. Eller skuffelse. Jeg aner ikke hvor lenge vi står sånn. De andre ungene river og sliter i muttern. Da ser jeg det, men det er mange som har det etternavnet. Jeg

prøver å si noe, men stemmen min overdøves av aggregatet. Og det er akkurat som om noe løsner inni meg. Veit ikke om det er lykke eller en slags lettelse, men jeg veit med en gang hva jeg må gjøre. Det er navnet til fattern. Navnet til muttern. Navnet mitt. – Vi må si ifra til bror! roper jeg mot motorduren. Muttern snur seg mot meg, sier noe jeg ikke hører, hun slår ut handa, som om hun prøver å holde meg igjen. Men jeg lar henne ikke gjøre det. Jeg løper ut i oppgangen. Hyler og skriker. – Vi skal dra! Vi skal reise! Bror? Bror? Stemmen min smeller i gangveggene, akkurat som den smeller mellom bygårdene ute i gata og under brua utafor. Det er der de pleier å henge. Skole eller ikke. Lufta svir i munnen. Grusen er som glødende kull. Sjøl skyggen din kjennes ut som en brennende dobbeltgjenger. Og et sted der nede hører jeg lyden av noen som synger, rapper sakte og sløvt, som om de har bestemt seg for å skjære ut melodien med en gammel kniv. Det er lukta av bål. Og den sure eimen fra elva. Eller det som er igjen av den. Alger og søppel renner som ei suppe nedover mot fjorden. Jeg sklir ned skråninga, og i skyggen under den digre stålkonstruksjonen sitter noen sjeler Klode og klima

samla rundt bålet, enda så varmt det er. Bror, lang og hengslete, med et fugleaktig ansikt, sitter i en slitt lenestol, griller fingra på glørne og nynner med fyren som synger. Ingen ser opp når jeg kommer. De kjenner meg. Jeg har stått her og mast på han noen tusen ganger før. Jeg har trygla og bedt, jeg har lokka og jugd. Men dette er muligheten han har venta på. Han trenger ikke å være her et sekund til. Ikke under brua. Ikke i denne verden som han har prøvd å lure seg unna så mange ganger. Bror ser rolig opp på meg med det smale, mistenksomme blikket. Som om han aldri tar meg helt for god fisk. Så smiler han. Noen små, svarte gap der han ikke har tenner. – Kom ... Jeg må si deg noe, sier jeg. – Jøss? sier han. – Føl deg som hjemme. Si det du har å si. Det er vel skit som vanlig? – Du må bli med, sier jeg. Prøver å ta tak i armen hans, men han vrir seg unna, stikker henda i lommene på hettejakka og lener seg tungt tilbake i stolen så en støvsky står rundt han. – Hva er det du skal lure meg med på nå? Forrige gang var det en tur til rektor. Gangen før der igjen var det fattern du gikk ærend for. Eller var det purken? – Denne gangen er det ... noe annet! sier jeg. – Vi er på lista. – På lista over største drittsekker? sier han og ler. – Vår familie er trukket ut, fortsetter jeg. – Det var på TV akkurat nå. – Vi er trukket ut til å tømme dassene igjen? – Følger du ikke? hyler jeg. – Vi skal dra til ... 92

Klode og klima

– Til den nye jorda? avbryter en snushane. Bruttern gnir seg i øya, som om han holder på å våkne. Jeg tar handa hans. Fingra er kalde og skitne. Jeg drar han opp av stolen. Han står og vakler, som om han ikke har krefter til å stå på beina for øyeblikket. Bruttern ser søvnig rundt seg. – Den nye jorda? gjentar bror for seg sjøl. – Jeg driter vel i den nye jorda ... Du veit ikke hva håp er før du har mista det. Og jeg har gitt opp bror så mange ganger. En gang i uka minst. Men nå er det håp. De andre griper etter bror der nede. Armene som tentakler over han. Og da skjønner han det. Tror jeg. I et kort glimt. At han har noe som de ikke har. Håp? – ID-kortet hans, piper jenta. – Jeg vil ha hans plass. Jeg haler han etter meg ut av skyggen. Opp skråninga mot blokka vår. Oppe i gatene er det plutselig et yrende liv. Mopeder, vogner og sykler. Trafikken korker seg. Som om folk ikke veit helt hvor de skal gjøre av seg, eller hva de skal. Jeg drar bror med meg. Men han snur seg hele tida, speider mot den digre planeten som fyller store deler av himmelen bak oss. Som om den digre ballen, full av urørte sjøer, frisk skog og reint vann skal rulle over oss. – Lurer du meg nå ...? hvisker han truende. – Jeg lurer deg ikke, hvisker jeg. – Dette er vår livs sjanse. – Jeg veit ikke, sier han og stopper, beina hans virker plutselig tunge. – Om jeg hører hjemme et sånt sted. Om jeg fortjener enda en sjanse.

– Selvfølgelig. Stedet er skapt for deg, sier – Det ... er ikke alle som har kommet jeg. – Det er jo hele verdens sjanse. med. Han ser opp, men himmelen er nesten like – Men navna våre sto på skjermen? piper mørk som under brua. Bruttern tvinges til et jeg. smil. Knuger plutselig handa mi. – Ikke alles. – Du juger. Og når jeg ser bort på bror skjønner han det. – Nei, sier jeg. – Jeg lover. Han stirrer mørkt ned i bakken. Sjøl om vi har Når vi svinger inn foran døra på blokka vår, gått hver vår vei, har vi vært sammen om alt. står muttern og fattern der, pakka og klare. De Fram til nå. Jeg regner med at han bare skal snu. andre ungene er også klare. Alle har på seg de At han skal flire av alt sammen. Gi alle fingeren fineste klærne sine. Fattern har på seg en dress og gå tilbake. Det hadde jo løst alt. Løst alt i og muttern en mørk kjole. familien. Eller på den nye Pynta seg for avskjeden med «Hvordan blir livet der? jorda. Men jeg kjenner denne jorda. De har pakka en hvordan handa hans skjelver. Akkurat som her, bare Den rister i min. Jeg bøyer liten sekk hver. Det er alt. Etter at alt er nytt?» et helt liv på denne planeten. meg, så jeg kan se ansiktet De ser på oss. hans, men han gjemmer det – Vi rakk det akkurat, sier jeg til bruttern. bort. Han biter seg i leppa og tygger seg i kinnet. Snur meg mot muttern og fattern. – Har dere Prøver å gjemme bort det brølet. ID-kortene våre? – Nå blir vi henta, sier fattern. Fattern svarer ikke. Muttern pirker borti han. Stemmen lav og resignert. Og jeg veit Som om hun vil at han skal gjøre noe. Så famler ikke hva som går av meg. Et gufs av kulde går han med ID-kortene. Fattern har vært med på gjennom kroppen min. Som en skygge av is å bygge den store maskinen som lager passerer meg. Og jeg ser plutselig klart hva jeg tyngdekraften på den nye jorda, så han har skal gjøre. Jeg dytter ID-kortet mitt inn i handa hørt en del historier. Det står byer ferdige til vi hans. Bretter fingra hans rundt det. Og så løper kommer. Det er visstnok dørskilt på dørene. Alle jeg. Løper rett mot den svære planeten som får skoleplass og gravplass. Det er sykler til alle henger på himmelen foran meg. Forsvinner inn og lekeplasser. Alt står klart. i folkemengden med alle de som løper forvirra – Si det da, sier muttern. rundt og lurer på når det skal trekkes navn igjen Fattern åpner munnen. Men han får ikke sagt neste gang. Jeg styrer ned under brua. Snubler noe, så det er akkurat som om hun må bruke ned skråninga. Jeg løper. Gjemmer meg der nede hans stemme. Lav og smygende. i skyggen. Så jeg ikke kan se den nye planeten. – Det er ikke alle som skal reise, sier Bare forestille meg bror der oppe. Og kulda blir hun. erstatta av en brennende varme. Og den kommer – Hva mener du? spør jeg. innenfra. Klode og klima

Fra Natur og Ungdom til oljeindustrien Silje Lundberg er leder i Natur og Ungdom. Her intervjuer hun Tore Killingland i Norsk olje og gass. Som leder i Natur og Ungdom kunne Tore Killingland ikke forestille seg at han skulle jobbe i oljeindustrien. Nå, 40 år etter, er han direktør for strategi og miljø i Norsk olje og gass – en interesse- og arbeidsgiverorganisasjon for oljeselskaper. 94

Klode og klima

– Har du endra syn på hvilke miljøsaker som er viktigst? – Nei, egentlig ikke. Energi er verdens største utfordring. Både det å kunne forsyne verden med energi, de globale utslippene som følge av energibruk, og å få en samlet overgang fra dagens energiformer til noe som belaster naturen mindre. Det jeg har endret litt syn på er hvor fort denne overgangen skal skje, og hva som skal til for å få til disse endringene. Hvor god er egentlig god? Da Tore Killingland var generalsekretær i Naturvernforbundet, vurderte regjeringen om de skulle åpne havområdene utenfor Lofoten og i Barentshavet for oljeutvinning. Den gang uttalte han: «Lofoten-Barentshavet er et av verdens mest produktive og sårbare områder. Det har ingen hast å åpne dette området for ytterligere oljevirksomhet.» – Mener du fortsatt at det ikke haster med oljeutvinning i disse områdene? – Det er klart at alle slike utsagn er tidsbestemt. Dersom du får en tillatelse i dag, tar det kanskje 15 år før du får lov til å gjøre noe. Oljenæringen har endret seg betraktelig i løpet av den tiden jeg

har vært aktiv i miljøbevegelsen og næringen, og interessant hvilke tall han ikke snakker om: FNs teknologien utvikles for det behovet en har. anbefalinger om utslippsreduksjoner på 85 % Selv om Killingland mener utviklinga har innen 2050 for at vi skal ha en sjanse til å nå vært god, skjer det likevel nestenulykker på målet om å begrense den globale oppvarmingen norsk sokkel. De siste årene har plattformer blitt til kun 2 grader. At oljeindustrien står for om evakuert på grunn av tilløp til ulykkessituasjoner. lag 25 % av de norske klimagassutslippene, at Samtidig er de naturgitte utslippene deres har økt med forholdene annerledes i nærmere 80 % siden 1990, og «Energi er verdens Lofoten og Barentshavet enn i at utviklinga mot 2020 legger største utfordring.» Nordsjøen, hvor det er opp til ytterligere 7–8 % økning oljeutvinning i dag. Mørketid, fra dagens nivå. ising og lavere temperaturer vil gjøre det vanskeligere dersom ulykken først inntreffer. Killingland viser derimot til flere positive – Synes du utviklinga har vært god nok til å åpne utviklingstrekk, som at Shell totalt har flere havområdene utenfor Lofoten? vindmøller enn det som finnes i hele Norge: – Ja. Teknologiutviklingen de siste årene har – Vi må huske på at kun 2 % av verdens ført til redusert risiko, og det vil derfor ikke være energiproduksjon så langt kommer fra fornybare noe større risiko utenfor Lofoten. Dette er selvenergikilder. Hvordan kan vi sikre at verden får følgelig uinteressant dersom det skjer en ulykke, tilstrekkelig energi inntil alternativene leverer nok? men det er viktig å forstå at næringen har skjønt Killingland trekker frem norsk gass som et av at sikkerhet ikke er noe man tar lett på. svarene: – Et eksempel er at den norske gassen Ubehagelige tall som eksporteres til Europa er med på å kutte I løpet av den timen jeg snakker med Killingland, klimagassutslippene og fase ut kullet. I Europa bruker han mange tall for å understreke utbygges gassen hånd i hånd med de fornybare poengene sine. Men for meg er det mest energikildene, og er slik faktisk med på å sikre Klode og klima

utvikling av fornybar energi. En del politikere snakker om at strømoverskuddet i Norge kan bli Europas batteri. Men dette kan maksimalt utgjøre 3/100 av gassen vi eksporterer. Den vanskelige gassen De siste årene har oljeindustrien jobbet hardt med å reklamere for at norsk gass er en del av løsninga på klimaproblemet. I flere europeiske land har Statoil store reklamekampanjer med 96

Klode og klima

budskap som «Energy with less CO – brought ² to Europe by Norwegian gas». Klimaforskere har slått fast at dersom vi skal kunne stoppe de farligste klimaendringene, må vi avstå fra 2/3 av den totale mengden av fossile ressurser, deriblant gass, bli liggende i bakken. Og vi har dårlig tid om vi skal følge forskernes anbefalinger mot 2050. – Natur og Ungdom går veldig hardt ut mot olje- og gassproduksjonen. Men i verdensbildet er gass og kull konkurrenter. Dersom vi ikke tar opp gassen vår nå, så kommer kullet inn i stedet. Gass kan være broen over til framtidssamfunnet i lang tid. Jeg synes det er bra og viktig at vi kan levere denne energien til Europa, når vi kan produsere den på en miljøvennlig måte, sier Killingland. Fra Natur og Ungdom-leder til oljepamp Det jeg har tenkt mest på i forkant av dette intervjuet, har vært Killinglands overgang fra miljøbevegelsen til oljeindustrien.

– Tenker ungdom mer på hva slags verden de vil ha, mens voksne forholder seg til den verden vi har i dag? – Det er viktig å være utålmodige pådrivere, jeg har vært det selv, men man må se helheten i politikken. Olja og gassen gir en enorm inntjening for Norge, og det gir oss mange muligheter.

– For meg er det helt utenkelig å skulle gå fra å være Natur og Ungdom-leder til å jobbe for oljeindustrien. Var det utenkelig for deg før? – Ja, det kan jeg godt innrømme. – Hva forandret seg? – Prinsipielt ville jeg ikke gjort det når jeg var Natur og Ungdom-leder, men i dag ser jeg at bransjen har forandret seg. Det er en dramatisk økning i fokuset på miljø i oljeindustrien.

Tanken om at ungdom er utålmodige, mens voksne ser «Vi er lei av å skulle verden for det den er, synes jeg er en grov undervurdering av rydde opp etter de som De neste årene står vi overfor unge mennesker. Medlemmene tok dårlige avgjørelser en av de største utfordringene i vår tid. Vi må finne og i Natur og Ungdom tenker før oss.» igangsette løsningene på både helhetlig og langsiktig. klimaendringene. Samtidig Kanskje er det nettopp det må vi kutte ut tingene vi vet skaper problemene. som gjør vår generasjon unik: Vi vil ikke la Jeg tror det blir en stund til Norsk olje og gass miljøsynder gå i arv. Vi er lei av å skulle rydde og Natur og Ungdom jobber mot de samme måla opp etter de som tok dårlige avgjørelser før oss, i klimapolitikken – det er nok ungdommene for og vi evner å tenke langsiktig og huske de som kompromissløse til. kommer etter oss. Klode og klima

JA til pelsdyroppdrett! Arild Martinsen er kommunikasjonssjef hos Norges Pelsdyralslag. 1. Vi har hatt pelsdyrproduksjon i Norge i snart 100 år, og interessen for pels har aldri vært større enn i dag. I Norge er det om lag 300 pelsdyrgårder, og selv om antallet er gått ned de siste årene, er enhetene blitt større.

brudd på reglene vil medføre sanksjoner, blant annet eksklusjon fra Norges Pelsdyralslag.

4. I Norge produseres det hvert år om lag 650 000 skinn av mink og ca. 150 000 skinn av rev. Næringens mål er å doble produksjonen innen 2020. I motsetning til andre landbruksnæringer får ikke pelsdyrnæringen statlig støtte til selve driften, men for å sikre lik pris på fôr i hele landet, gis det et frakttilskudd på ca. 23 millioner kroner.

2. I dag er det pelsdyrhold i alle fylker bortsett fra Oslo, Akershus og Finnmark. Næringen får stadig nye, unge bønder som vil satse på pelsdyrhold, og som ser en fremtid i pelsdyrproduksjon.

5. Det er pelsdyrproduksjon av mink eller rev over hele Europa, bortsett fra i to–tre land som likevel bare hadde en ubetydelig produksjon da forbud ble innført. Danmark er verdens største minkpelsprodusent med ca. 14 millioner skinn i året, mens Finland er største reveskinnsprodusent med rundt 2 millioner skinn i året.

3. Norske pelsdyr er underlagt de strengeste forskriftene knyttet til dyrevelferd i hele Europa. I tillegg har næringen selv innført en sertifiseringsordning. Alle pelsdyrgårder er sertifisert, og

6. Pelsdyrnæringen er en viktig renovatør for fiske- og slakteindustrien. Det som betegnes som problemavfall fra næringsmiddelindustrien, foredles til fullverdig fôr til mink og rev.

Klode og klima

NEI til pelsdyroppdrett! Hilde Marstrander har jobbet som moteredaktør og motejournalist i flere moteblader og aviser. Hun var med på å starte gruppen «Mote mot Pels» i 2010. 1. Kontroll av forsvarlig dyrehold er underlagt Mattilsynet, en stor etat med hovedfokus på matsikkerhet og smittevern, ikke dyrevern, og som mangler ressurser til å følge opp bekymringsmeldinger. I en rekke andre land i Europa har man allerede forbudt forhold som anses som «akseptable» i Norge, blant annet små nettingbur som hindrer all naturlig adferd hos dyra, og grusomme avlivningsmetoder som elektrisk støt i endetarmen eller massedrap i gasskammer. 2. Man kan forsøke å argumentere for at mennesket har kledd seg i pels i uminnelige tider, men menneskeheten går heldigvis fremover. For hundre år siden godtok man mange ting vi ikke aksepterer i dag, ikke bare når det gjelder dyr, men også i menneskelige spørsmål som rase, religion, klasseskille, legning og kvinners rettigheter, for å nevne noen. 3. «Folk vil ha pels, pels er mote», leser vi. Fakta er at 99 % av all pels blir eksportert til Russland og

Kina, land som er kjente for å sensurere bort all ubehagelig informasjon om menneskerettigheter og dyrevern. I vårt eget land er det forsvinnende lite etterspørsel etter pels. Pels er ikke moderne. 4. Pels er ikke det eneste eller beste mot kulda. Dagens polfarere har overhodet ikke pels på kroppen når de beveger seg ute i 60 minusgrader, men hi-tech, lett superundertøy og spesialkonstruerte varmedresser. Pels er tungt og klumpete. 5. Staten støtter pelsdyrnæringen med 40 millioner kroner i året – en industri som systematisk plager og dreper dyreliv i forfengelighetens navn. Dersom pelsbransjens talsmenn hevder at dette er en bransje med gode omsetningstall og økt interesse, bør farmene avskjæres all statlig støtte slik at de får anledning til å bevise dette. 6. Pelsdyroppdrett er ikke lenger en viktig næring for distriktene. Som et resultat av den synkende interessen for pels i Norge, har 50 % av norske pelsfarmer blitt lagt ned de siste 10 årene. Under 300 gjenstår. Pelsproduksjon sysselsetter til sammen bare rundt 500 nordmenn. Den statlige støtten burde benyttes til å omskolere disse, slik at den barbariske industrien kan avvikles. 7. Pels er ikke miljøvennlig. Fordi pels er et organisk materiale, må det settes inn med en mengde kjemiske stoffer for at det ikke skal råtne. Både garve- og innfargingsprosessen benytter store mengder miljøfiendtlige stoffer. Produksjonstiden er 16 ganger lenger enn for fuskepels! En fuskepels er dermed mye mer miljøvennlig enn en ekte pels, både i forhold til CO -utslipp og energiforbruk. ² Klode og klima

En kjærliGhetserklæring Tore Rem er litteraturforsker, professor i engelsk litteratur ved Universitetet i Oslo, og forfatter av en biografi i to bind om Jens Bjørneboe: Sin egen herre og Født til frihet.

– Elsker, elsker ikke, elsker Vi må ha noen å skylde på. Vi trenger noen som iblant sier dumme ting. Vi trenger politikerne. «Du skal forakte din far, fordi han har bedrevet politikk med sitt liv.» Sånn lyder det første budet en opprørsk guttegjeng har laget seg i Jens Bjørneboes skoleroman Jonas. Vekk med politikken, og ikke minst med politikerne, de aller laveste av alle jordas laverestående skapninger. På vei inn i krig Gutta i Jonas kan ha sine grunner. De er blitt ungdommer i tida rett før andre verdenskrig bryter ut, de er på vei inn i ei krise de ikke selv 102

Stemmeretten

har skapt. Alt er gått av hengslene, de voksne har mista kontrollen. Og verre skal det bli. Men problemet med disse guttas foreldregenerasjon, var ikke at de bedrev politikk. Det var at de bedrev totalitær politikk, at de mista troen på demokratiet, at de gikk lei av politikken som et felt for forhandlinger og kompromisser. Sammenbruddet kom ikke på grunn av overdreven tillit til politikk og demokrati; det kom snarere på grunn av overdreven mistillit. Og ut av denne mistilliten vokste de skjebnesvangre drømmene om det perfekte samfunn. Morsomme sitater Politikerforakt er billig. Den krever ikke tankevirksomhet. Eller? For noen år siden kom det ut ei bok med tittelen Så dumt at bare en politiker kan ha sagt det. Den besto av usmarte sitater fra norske politikere i farta. Som Thorbjørn Jaglands: «For å si det med tre ord: Ingenting feil.» Eller Siv Jensens: «Så skal vi sitte her på berget og stikke hodet i sanden?» Morsomt i seg selv, men kanskje ikke unikt for politikere. Kunne vi ikke alle sagt omtrent like dumme ting, under press, sånn en gang imellom? Politikerforakt er først og fremst slapt, dumt og dessuten potensielt farlig. Fordi den bidrar til at vi melder oss ut. Politikerkjærlighet Vi er avhengige av at noen tør å stille seg fram

på våre vegne, og det innebærer at de av og til dummer seg ut. Trist, men sant. Altså vil jeg foreslå at vi trenger mer politikerkjærlighet.

Det er ikke det enkleste i verden. Men selv har jeg inngått fornuftsekteskap med norske politikere. Jeg har bestemt meg for å velge kjærligheten.

Dårlige alternativer Vaksine mot forakt Det er ofte både viktig og riktig å være mot Og av og til hender det at de faktisk overrasker, makta. Men det finnes ingen samfunn uten de tør mer enn jeg ville gjort, de sjarmerer, de makt. Og i et demokrati er det nødvendig at viser et engasjement og en idealisme jeg må makta blir synlig, at noen er villige til å søke beundre, enten jeg deler meningene deres eller innflytelse, til å vise ansikt. ei. I landets mørkeste timer – i dagene og ukene For at noen skal kunne stilles til ansvar, etter 22. juli 2011 – viste de en verdighet som må noen være villige til å ta kan virke som vaksine mot «Jeg har inngått ansvar. Til sånt trenger vi politipolitikerforakt. De demonstrerte kere. Alternativene er dessuten fornuftsekteskap med sin menneskelighet, sin dårlige: Eksperter som vet best, norske politikere.» hjelpeløshet, sine følelser, byråkrater som kan sitt samtidig som de både tok og måtte regelverk, religiøse ledere som har funnet ta ansvar. Da var politikken lys i mørke. fasiten, maktkåte generaler eller diktatorer som vil gjøre kort prosess. Velg selv! Fordi jeg fortjener det En dose kjeft og kjærlighet Vi må ha noen som kan holdes ansvarlig når vi sammen jakter videre på det gode liv. Derfor fortjener politikken et forsvar, og derfor fortjener politikerne en dose kjærlighet. Vi skal passe på at politikerne er verdig tilliten vi viser dem. De skal ikke få holde på for seg selv. Best blir det nok likevel om vi holder til saken: Hva har de faktisk sagt? Hva har de gjort?

I slike stunder tenker jeg at jeg har fått de politikerne jeg fortjener. Og sånt går det an å leve på i politikkens mange grå hverdager. Det får gjelde som min kjærlighetserklæring. Til sånne som Jens, Siv, Knut Arild, Liv Signe, Trine, Audun og Erna. Til de som er blitt enige om å være uenige. Til den hellige alminnelige norske politiker. Elsker, elsker ikke. Elsker, elsker ikke. Elsker, elsker ikke. Elsker!

Stemmeretten

103

valgkamp 2013 Lars Lauvik er tegneserieskaperen som st책r bak Eon, Wildlife og Oppgulp. 104

Stemmeretten

Vi har nok velgere som det er Dag Sørås er stand up-komiker og satiriker. 16-åringer med stemmerett ville blitt en trussel mot folkestyret. I forbindelse med stortingsvalget i 1993 hadde vi et liksom-valg på ungdomsskolen, og jeg stemte i min unge visdom på ... Pensjonistpartiet. Jeg skulle gjerne sagt at jeg gjorde det som en symbolsk hyllest til mine besteforeldre, men 106

Stemmeretten

ingen av dem stemte på dette nisjepartiet. Jeg skulle også gjerne påberopt meg at dette var en proteststemme, men sannheten er at jeg visste like lite om de andre partienes standpunkter som jeg gjorde om Pensjonistpartiets tilnærming til politikk. Sannheten er vel ganske enkelt at jeg var tenåring, og ikke ante hva jeg holdt på med. Og jeg var ikke unormal i den forstand. For barnslige Dette minnet preger mitt synspunkt på spørsmålet om hvorvidt sekstenåringer burde ha stemmerett eller ikke, da jeg har vært mot en slik endring helt fra starten av. Det vanligste argumentet i favør av en senking av stemmerettsalderen, er at dagens ungdom er «engasjerte», uten at det styrker deres sak nevneverdig. Jeg ser for eksempel masse engasjement blant ungene når jeg henter sønnen min i barnehagen, men jeg ser lite partipolitisk innsikt. Jeg ser derimot barn som ville stemt Pensjonistpartiet fordi navnet høres morsomt ut. Unge stemmere, en trussel? Noen peker også på ungdomspartiene, og viser til hvor politisk oppegående ungdom faktisk kan være. Problemet er at ungdomspartiene ikke er representative for ungdom flest. De tiltrekker seg per definisjon ungdom som er langt over gjennomsnittet interessert i politikk. Eller så

er de bare maktsyke. Videre kan forskning.no, under den ironiske overskriften «Ungdom er bedre enn sitt rykte», fortelle oss at dagens unge er «mer disiplinert, regelstyrt og autoritetstro» enn sine foreldre. Det siste et moderne demokrati trenger er disiplinerte og autoritetstro borgere, så sekstenåringer med stemmerett vil med andre ord vært intet mindre enn en trussel mot folkestyret.

stemme, bare for å se at du har gjort det mest grunnleggende forarbeid før du slippes fri i den demokratiske prosessen.

Clearasil og sminke som valgsak Nå mener jeg for så vidt også at det i tillegg bør være en øvre aldersgrense på stemmeretten. Jeg har sett nok av bitre folk på gamlehjem som garantert bruker valget som en siste sjanse til å vise fingeren til et samfunn de ikke lenger har Uferdige hjerner noe investert i. Barnebarna besøker dem aldri, Stortingsrepresentant i transportkomiteen ungene sikler etter arven og livet er generelt Susanne Bratli, la på slutten av 2011 fram et dritt, så de stemmer Siv Jensen for å gjøre sitt for forslag om at 18-åringer som akkurat hadde å se til at alt går til helvete. Hevnlyst er ikke noen tatt lappen ikke burde få ha passasjerer eller bedre motivasjon enn tenåringsgruppepress for kjøre i mørket før de var blitt å få noen til valgurnen. Vi har 24 år. Forslaget var først og « Jeg har sett nok av dessuten allerede nok av velgere fremst rettet mot gutter, og var bitre folk på gamle- som avgir stemme basert på særdeles upopulært. Om man små fillesaker som alkoholpris hjem som garantert og bompengering, som om overser hykleriet bak ideen om bruker valget som en smålighet var en egen ideologi. at 18-årige gutter er gamle nok til å dø i Afghanistan, men ikke siste sjanse til å vise Det ville bare vært trist om gamle nok til å fungere som billigere sminke og Clearasil ble fingeren til et samsjåfør, så var ett av argumentene valgflesk for norske partier. funn de ikke lenger spesielt interessant: Hjernen har noe investert i.» Kort oppsummert er jeg er ikke ferdig utviklet hos en 18-åring. Og det som er sant om motstander av å senke stemme18-åringer, er enda mer sant for de som er to år rettsalderen til 16 år fordi jeg selv har vært 16. yngre. I den forstand burde det kanskje være et Og om du er ung og synes at jeg diskriminerer på stemmesertifikat som alle må ta før de får avgi bakgrunn av alder, slapp av: Du vil vokse fra det. Stemmeretten

107

unge velgere, erru gĂŚren? Siri Dokken er illustratĂ¸r og avistegner. Hun jobber til daglig i Dagsavisen. 108

Stemmeretten

Somaliske tanker i Norge

ble Somalia en kommunistisk republikk. Det revolusjonære kommunistiske partiet, anført av oberst Siad Barre, satt ved makten i tjueto år. I løpet av disse to tiårene moderniserte Barre landbruket og industrien, han bygde ut infrastruktur og la storslåtte, og til dels vellykkede, planer for folkeopplysning. Gjennom disse tjueto årene ble Somalia en moderne stat, men prisen skulle vise seg å være høy.

Warsan Ismail er student Og driver bloggen Bak rosa burkaer og gule mullahskjegg, hvor hun deler sine erfaringer om å være ung, muslim og somalisk i Norge.

I denne perioden var det somaliske folket kneblet. Barre forbød pressefrihet, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. Partiet frarøvet folket muligheten til å påvirke politikken, og dermed også muligheten til å forme samfunnet. Dette var likevel ikke det verste. Verre enn å frarøve folket frihet, var mangelen på forutsigbarhet. Under Barres regime kunne det man trodde, eller håpet, skulle bli en alminnelig arbeidsdag, ende med at man – urettmessig – ble anklaget for forræderi av en høyerestående byråkrat. Ved arbeidsdagens slutt kunne man ha mistet både jobb og ry, i verste fall, livet. Mange ble revet ut

Det var ingen selvfølge at jeg kunne sitte i samfunnsfagstimene og lytte døsig mens læreren forklarte oss om demokrati. Jeg kunne like gjerne ha prøvd å overleve i et uforutsigbart og usikkert Somalia. Samme år som Buzz Aldrin landet på månen, 110

Stemmeretten

av sengene sine i sene nattetimer av uniformerte menn, og fraktet vekk – til anonyme fengsler, der noen svant hen i kalde celler, mens andre møtte sin skjebne med ansiktet vendt mot en murvegg. Hjemme satt foreldre, søsken, kjærester, venner, koner, barn – med uvisshet, usikkerhet og uforutsigbarhet. Disse tre u’ene kjennetegnet Somalia i tjueto år. Disse tre u’ene kjennetegner ethvert diktatur. Jeg har afrikanske røtter, en norsk stamme og verdensomspennende grener. Røttene mine er gravd dypt ned i den somaliske jorden. Dette er røtter med en lang og begivenhetsrik historie, røtter med gode tradisjoner og varme fortellinger. Samtidig er røttene mine omringet av jord som er dynket i blod, tårer og fortvilelse. I 1992 begynte stammen min å vokse. Vi ankom Norge via russergrensen. Da hadde vi vært på flukt i over et år. Vi flyktet fra borgerkrigen som markerte det kommunistiske regimets fall, og

begynnelsen på tjuetre ustabile år i Somalia. Stammen min har blitt knappe én-meterog-sekstifem-centimeter høy, og er dessverre en av de korteste stammene i min slekt. I løpet av min oppvekst har jeg sittet i utallige

samfunnsfagstimer og lyttet døsig til lærerens beretning om demokratiske valg, parlamentarisme, maktfordeling, politisk mangfold, uavhengige domstoler og lokalpolitikk. Sånn er det i Norge, har samfunnsfagslærerne alltid sagt. Sånn er det – de tre ordene brenner seg fast i underbevisstheten. Ja, sånn er det når borettslaget vårt hver vår sender sakspapirene til borettslagets generalStemmeretten

111

forsamling. Man sitter der, med nytraktet usannsynlige. Var det ikke for de små hendelsene frielekaffe i koppene og kjeder seg, mens som til sammen skaper de prosessene som møtetrollene går i fistel i diskusjonen om endrer historiens gang, ville Siad Barre, eller hva som bør prioriteres, nye vinduer eller ny hans etterfølger, ennå styrt Somalia. Og da lekeplass. Sånn er det når vi hvert år får innsyn hadde ikke jeg skrevet til deg om mine muligi statsbudsjettet – er vi misheter, på et nordisk språk. Hvis fornøyde med regjeringens en nordmann fortalte meg om «Verre enn å prioriteringer, kan vi hvert fjerde frarøve folket frihet, situasjonen i Norge, hadde jeg år stemme på andre politiske kanskje ikke vært i stand til å se var mangelen på partier. det for meg, kanskje hadde jeg forutsigbarhet.» Noen av oss vil ikke nøye seg ledd det bort og sagt at det hørtes med å bli representert, noen av helt usannsynlig ut. Kanskje hadde oss vil representere, og melder seg derfor inn i jeg ikke hatt tid til disse tankeeksperimentene. ulike politiske lokallag. Sånn er det, og sånn har Kanskje jeg hadde vært mest opptatt av å overleve, det vært så lenge jeg kan huske. trå forsiktig i det somaliske landskapet, fordi det eneste forutsigbare var uvisshet og usikkerhet? Men at noe er gitt betyr ikke at det er naturgitt. Kanskje hadde jeg blitt tvunget til å bli et apolitisk vesen – for min egen sikkerhets skyld? For meg var det nok å reise hjem fra skolen, og samfunnsfagstimene, for å forstå dette. Mine Sosialdemokratiet Norge er min realitet i dag, foreldre tar ikke mine muligheter for gitt. Da men nettopp fordi diktaturet aldri var langt unna, jeg var nyfødt, var disse mulighetene svært har også tanken, eller marerittet om det, fulgt 112

Stemmeretten

meg. Demokratiet, sånn er det, og sånn har jeg vokst opp, men jeg er klar over at det kunne ha vært annerledes. Jeg er ikke den eneste. I vårt flerkulturelle samfunn omgås vi mennesker som selv har opplevd, eller har foreldre som har opplevd, politisk totalitarisme. Fortellingen om fascismen, som vi leser i historiebøkene, er ikke fjern. Den finnes blant oss, i tidsvitnenes erindring. I den chilenske faren som forteller sin datter, og hennes medelever, om livet i Santiago etter at den folkevalgte presidenten Salvador Allende ble styrtet i 1973, og erstattet med et militært diktatur ledet av Augusto Pinochet. I den irakiske moren som jages av opplevelsene i Saddams fengsel, etter at hun som ung skrev kritisk om Baath-regimet. Flerkultur betyr ikke bare større valgfrihet i matveien eller ulike hudfarger som preger nasjonaldagsfeiringen. Det etniske

mangfoldet i Norge skaper også en større og mer internasjonal kollektiv bevissthet. Internasjonaliseringen har gitt oss verdensomspennende grener. Vi følger med på utviklingen i Syria, vi heier på egypterne som krever Mubaraks avskjed i Tahrir, vi smiler med Tawakkol Karman, protesterer med greske studenter og sympatiserer med ofrene til Kony. Internett og informasjonsflyten gjør den globale historien lokal, og det lokale blir større enn lokalavisen. Vi er en heldig generasjon som aktivt får være med i verden, uten å bidra til klimautslipp gjennom flyreiser. Men muligheten til internasjonal delaktighet og mangfoldet av historier rundt oss gjør at vi ikke lenger kan si: Sånn er det.

Sånn er det i Norge, men ikke alle steder i verden. Sånn har det heller ikke alltid vært i Norge, og sånn er det ikke en selvfølge at det forblir. Stemmeretten

113

Zofies stemme Zofies Verden skapes ved at gamle tegneserier bearbeides og f책r ny tekst. Grethe Nestor og Norunn Blichfeldt Schjerven st책r bak serien. 114

Stemmeretten