T YPE-IT AS, 16.07.2013 ORDRE: 30156 (s . 1 av 237)
Juliette Society
T YPE-I T AS, 16.07.2013 ORDRE: 30156 (s . 2 av 237)
T YPE-IT AS, 16.07.2013 ORDRE: 30156 (s . 3 av 237)
Sasha Grey
Juliette Society Oversatt av Bente Rannveig Hansen
T YPE-I T AS, 16.07.2013 ORDRE: 30156 (s . 4 av 237)
Originalens tittel: The Juliette Society Copyright © Sasha Grey, Inc. 2013 Norsk utgave © 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt hos Papir Printed in ISBN 978-82-03-12954-2
T YPE-IT AS, 16.07.2013 ORDRE: 30156 (s . 5 av 237)
La oss rydde følgende av veien før vi går videre. Jeg vil at du skal gjøre tre ting for meg. En: Ikke bli støtt av noe du leser herfra og ut. To: Legg igjen hemningene dine utenfor døren. Tre, og viktigere enn noe annet: Det du ser og hører fra nå av, forblir mellom oss. Ok. La oss komme til saken.
T YPE-I T AS, 16.07.2013 ORDRE: 30156 (s . 6 av 237)
T YPE-IT AS, 16.07.2013 ORDRE: 30156 (s . 7 av 237)
1
Hvis jeg fortalte deg at det finnes en hemmelig klubb der alle medlemmene er mektige samfunnstopper – banksjefer, styrtrike, mediemoguler, direktører, advokater, politifolk, våpenhandlere, høytstående militært personell, politikere, regjeringsmedlemmer, til og med respekterte geistlige innenfor den katolske kirken – ville du tro meg? Jeg snakker ikke om Illuminatus-ordenen og heller ikke om Bilderberg Group, Bohemian-klubben eller noen av de absurde hemmelige selskapene som brukes for å fremme de kommersielle interessene til falske konspirasjonsteoretikere. Nei. På overflaten er denne klubben mye mer uskyldig. Men det er bare på overflaten. Medlemmene i denne klubben møtes regelmessig, på hemmelige steder. Iblant langt unna og iblant på et sted nær deg, men godt skjult. Aldri to ganger på samme sted. Vanligvis ikke engang innenfor samme tidssone. Og på disse møtene … Disse menneskene … La oss komme til poenget og kalle dem ved deres rette navn, nemlig Universets herskere. Eller den utøvende myndighet i Solsystemet slik vi kjenner det. For disse menneskene, den utøvende myndighet, er disse private sammenkomstene en høyst nødvendig avkobling fra det viktige og stressende arbeidet det er å føkke opp verden enda mer enn den allerede er, og å finne stadig mer 7
T YPE-I T AS, 16.07.2013 ORDRE: 30156 (s . 8 av 237)
sadistiske og utspekulerte måter å torturere, underkue og utarme befolkningen på. Og hva gjør de på fridagene sine, når de vil slappe av? Det burde være åpenbart. De knuller. Jeg skjønner at du ikke er helt overbevist. La meg si det på denne måten: Har du noen gang møtt en bilmekaniker som ikke har dilla på biler? En profesjonell fotograf som ikke tar bilder utenfor studioet sitt? En baker som ikke spiser kaker? Og hva annet er disse menneskene – den utøvende myndigheten – enn profesjonelle føkkere? De føkker deg for å få overtaket på deg. De føkker deg for å nå toppen. De føkker deg til du mister pengene dine, friheten din og tiden din. De fortsetter å føkke deg helt til du ligger seks fot under bakken. Og så føkker de deg enda litt til. Og hva gjør de når de ikke gjør dette? Naturligvis … Det andre du trenger å vite, er følgende: Mektige mennesker er som kjendiser. De liker å være sammen med hverandre. Hele tiden. De insisterer på at de eneste som skjønner dem, er folk som er nøyaktig som dem selv. Sannheten er ganske enkelt at de ikke vil blande seg med folk fra de lavere samfunnslagene, med gud og hvermann, de udannede og urene som fryder seg når de rike og mektige felles av den ene tingen som bestandig, uten unntak, setter en stopper for dem. Sex. Disse menneskene – den utøvende myndigheten, de profesjonelle føkkerne – har funnet ut hvordan de kan ha all verdens sex og utforske sine villeste og mest fordervede seksuelle fantasier uten å lage skandale. Det er som om noen skulle hevde å ha funnet en måte å slippe en fis på uten at det lukter, men likevel … De gjør det bak lukkede dører. Sammen. I hemmelighet. Henry Kissinger sa en gang at makt er det perfekte afrodisiakum. På det tidspunktet hadde han sneket seg rundt i maktens korridorer lenge nok til at han sannsynligvis visste hva han snakket om. Denne klubben er beviset. Du kunne ha kalt den Knullekameratklubben. 8
T YPE-IT AS, 16.07.2013 ORDRE: 30156 (s . 9 av 237)
De umoralske Motherfuckers. Big gangbang. Eller Gruppesex. De kaller den Selskapet Juliette. Prøv gjerne å google dem. Du finner ikke noe som helst, ingen verdens ting. Så hemmelig er den. Jeg skal gi deg litt bakgrunnshistorie, sånn at du ikke er fullstendig blank: Den Juliette som denne klubben er oppkalt etter, er en av to litterære personer – de er søstre; den andre heter Justine – som er unnfanget (hvis man kan si det sånn) av Marquis de Sade, adelsmann, libertiner, forfatter og revolusjonær i det attende århundre. Det franske aristokratiet ble så støtt av hans utsvevende livsførsel at de fikk ham sperret inne i Bastillen for obskønitet. Sett i ettertid var ikke dette særlig smart – der han satt i cella uten noe annet å ta seg til enn å runke døgnet rundt, ble de Sade inspirert til stadig flere og større obskøniteter. Bare for å understreke poenget. Mens han var innesperret, skrev de Sade det største erotiske litterære verket som noensinne er blitt publisert, nemlig 120 dager i Sodoma. Dette er den eneste boken i historien som overgår Bibelen i seksuell perversjon og vold, og som er nesten like lang. Det var naturligvis de Sade som ropte fra fangehullet sitt i Bastillen til folkemengden utenfor at de skulle storme palasset, og dermed – utilsiktet – innledet Den franske revolusjon. Men tilbake til Juliette. Hun er den minst kjente av de to søstrene, men ikke fordi hun er den tause av dem. Nei, langt ifra. Søsteren Justine, på sin side, er kjedelig og snerpete og har en sykelig oppmerksomhetstrang som gjør at hun spiller offer helt til du går lei. Hun er som de kjendisene som gnåler i vei om hvor skadelig det er å være henfallen til rusmidler og sex, som hører på alt Dr. Drew sier, og som demonstrerer overfor offentligheten hvor dydige de er ved å dukke opp i hver eneste rehab-realityserie. Og Juliette? Juliette er fullstendig ubarmhjertig i sitt begjær etter sex og mord og alle de kjødelige nytelsene som hun ennå 9
T YPE-I T AS, 16.07.2013 ORDRE: 30156 (s . 10 av 237)
ikke har smakt på. Hun knuller og dreper og dreper og knuller, og iblant gjør hun begge deler på én gang. Hun slipper alltid unna med det, og trenger aldri betale for sine indiskresjoner og forbrytelser. Kanskje skjønner du nå hvor jeg vil. Kanskje begynner det å gå opp for deg at dette hemmelige Selskapet Juliette ikke er fullt så uskyldig som det ser ut til. Og hvis jeg fortalte deg at jeg klarte å penetrere – unnskyld språket – den innerste sirkelen av denne klubben, ville du tro meg? Ikke sånn å forstå at jeg hører hjemme der. Jeg er fulltidsstudent, tredje året på college. Jeg tar spesialiserer meg i film. Jeg skiller meg ikke ut. Jeg er ei helt vanlig jente med de samme grunnleggende behovene og lystene i livet som alle andre. Kjærlighet. Trygghet. Lykke. Og moro, jeg elsker å ha det moro. Jeg liker å kle meg pent og se bra ut, men jeg har ingen eksklusiv smak når det gjelder klær. Jeg kjører en brukt Honda stasjonsvogn der det bestandig ligger noe og slenger i baksetet som jeg aldri tar meg tid til å rydde opp i. Foreldrene mine ga meg den på attenårsdagen, og det var den jeg pakket alle sakene mine i da jeg flyttet hjemmefra for å begynne på college. Jeg reiste fra venner som jeg har kjent siden barndommen; noen av dem har jeg ikke lenger kontakt med fordi vi har vokst fra hverandre, mens andre alltid vil være en del av livet mitt. I tillegg har jeg fått mange nye venner som har åpnet øynene mine og utvidet horisonten min. Og nå skal jeg slutte å høres så blærete ut. Jeg skal være riktig så mild og ydmyk. Sannheten er nemlig at det nærmeste jeg noensinne hadde vært et maktsentrum, var inni mitt eget hode. Jeg har en sexfantasi som stadig vender tilbake. Og nei, den handler ikke om å knulle Donald Trump i det private jetflyet hans 10 000 meter over Saint-Tropez. Jeg kan faktisk ikke tenke meg noe mer frastøtende enn akkurat det. Fantasien min er mye mer jordnær, ordinær og intim enn som så. Noen dager i uken kjører jeg og henter kjæresten min etter 10
T YPE-IT AS, 16.07.2013 ORDRE: 30156 (s . 11 av 237)
jobb, og iblant når han jobber sent og er den som må låse for kvelden, fantaserer jeg om å leke litt med ham inne på kontoret til sjefen hans – men vi har aldri gjort det på ordentlig. Ei jente må jo ha lov til å drømme, ikke sant? Sjefen hans er senator. Rettere sagt, han er en suksessrik advokat som drømmer om å bli senator, og Jack, kjæresten min, er ansatt ved valgkampkontoret hans. I tillegg spesialiserer han seg i økonomi. Dette betyr at vi ikke har særlig mye tid sammen ettersom han stort sett er så sliten når dagen er over at han sovner på sofaen så snart han har fått av seg skoene. Om morgenen står han tidlig opp for å gå på forelesning, og som regel blir det ikke engang tid til en kjapp en. Med andre ord er det mye jobb og lite lek, og du har vel hørt hva man sier om Jack og jobb og null lek. Jeg fantaserer om å spille rollen min som den pliktoppfyllende kjæresten, og jeg har planlagt hele greia. Jeg skal kle meg anstendig, i strømper og høyhælte sko og den dobbeltspente trenchcoaten min som jeg liker så godt, akkurat som den Anna Karina har på seg i Godards Made in U.S.A. Og under den, bare undertøy; kanskje svart behå og truser med matchende hofteholder og strømpeholdere. Eller jeg er toppløs, med hvite knestrømper og de søte små trusene med rosa prikker som gjør ham så vill og gal. Eller kanskje jeg bare har på meg en ettersittende, kremfarget silkeneglisjé eller en babydoll i chiffon, pluss høyhælte sko. Men alltid rubinrød leppestift. Rød leppestift kommer man ikke utenom. Den er alle jenters aller beste venn. Valgkampkontoret ligger nede i sentrum, på gateplan. Det har vinduer på alle sider, og lyset er tent tjuefire timer i døgnet for at alle som går forbi, skal kunne se rekken med de identiske røde, hvite og svarte plakatene som er klistret opp på vinduene. På plakatene poserer sjefen til Jack under følgende setning i store, halvfete typer: STEM PÅ ROBERT DEVILLE. De eneste stedene der vi kunne fått litt privatliv, er bøttekottet, toalettet eller kontoret som Bob – han vil at alle skal kalle ham Bob – bruker når han er der, noe som ikke er så ofte. Det 11
T YPE-I T AS, 16.07.2013 ORDRE: 30156 (s . 12 av 237)
ligger på baksiden, ved utgangen til parkeringsplassen, sånn at han kan snike seg inn og ut uten å måtte bruke hoveddøren ute ved gaten, der alle kan se ham. Jeg er temmelig sikker på at det må være minst et par stykker på det kontoret som har heite drømmer om et knull inne på det toalettet eller i bøttekottet i løpet av arbeidsdagen mens de håper at ingen tar dem på fersken. Det er imidlertid ikke min drøm, i hvert fall ikke når vi har stedet for oss selv. Dessuten slipper Jack meg bestandig inn bakdøren ved parkeringsplassen der jeg setter fra meg bilen, og akkurat der … er kontoret til Bob. Jeg føler at jeg må si det en gang til, sånn at du ikke misforstår: Vi har aldri gjort dette på ordentlig. Vi har ikke snakket om det engang, Jack og jeg. Jeg er ikke engang sikker på om han ville ha likt det. Men i min fantasi er kyssingen og kosingen over så snart vi kommer inn på det kontoret og har lukket døren og slått av lyset. Da er det jeg som er sjefen. Da skyver jeg ham baklengs ned på Bobs stilige svingstol i lær, og så gjør vi det akkurat der, i «maktens sete». Jeg gir ham beskjed om ikke å reise seg eller ta på seg selv eller røre seg så mye som en centimeter, og så tar jeg en liten striptease for ham. Først løsner jeg beltet i kåpen og lar den gli nedover skuldrene for å vise fram litt hud. Så vrenger jeg den av på den ene siden mens jeg presser den andre tett inntil kroppen og gir ham et ørlite glimt av det som er under. Jeg snur ryggen til ham og lar kåpen falle ned på gulvet før jeg bøyer meg fram og berører tærne mine sånn at han vet nøyaktig hva han får hvis han er snill gutt og gjør som han blir bedt om. Han er hard før jeg rekker å dra av ham buksa. Når jeg endelig får den av, kan jeg se at kuken buler ut mot bomullsstoffet i boksershortsen. Så er det tid for litt nærkontakt, men han får ennå ikke lov til å røre. Jeg setter meg foran på stolen, skrevs over beina hans, med ryggen til ham, og holder meg fast i armlenene mens jeg stryker og vrikker og gnir rumpa mi mot skrittet hans, først forsiktig, så hardere. Så senker jeg meg ned, kniper 12
T YPE-IT AS, 16.07.2013 ORDRE: 30156 (s . 13 av 237)
rumpeballene rundt ham og strammer til, og kjenner hvordan han reiser seg svulmende mot meg … Men jeg sporer av. Poenget er at jeg ikke hadde noe som helst der å gjøre, i Selskapet Juliette, blant disse menneskene. Og det var ikke akkurat sånn at jeg svarte på en annonse på nettet eller møtte opp til jobbintervju for å få innpass der. La oss bare si at jeg hadde et talent, en overbevisning, en hunger. Og jeg ble lagt merke til. Vi kunne ha diskutert arv og miljø i evigheter, men dette talentet, det er ikke noe jeg ble født med. Iallfall ikke som jeg vet. Nei, dette er noe jeg har realisert. Men det har vært med meg lenge, kryptert, som en indre bryter som ble vridd om først nylig. Og når alt dette er sagt, hvordan skal jeg kunne forklare det som skjedde den kvelden da jeg møtte Selskapet Juliette for første gang?
T YPE-I T AS, 16.07.2013 ORDRE: 30156 (s . 14 av 237)
2
Det aller første vi lærte i filmtimene, er følgende: Person er alltid viktigere enn handling. Alltid, alltid, alltid, uten unntak. Enhver skrivelærer som er verdt lønna si, vil fortelle deg nøyaktig det samme og få deg til å gjenta det gang på gang, helt til det fortoner seg like selvfølgelig for deg som ditt eget navn. Som et generelt, styrende prinsipp i en fiktiv verden er dette like ugjenkallelig som Einsteins relativitetsteori. Uten det ramler hele konstruksjonen sammen. Ta en hvilken som helst klassisk film (eller rettere sagt en hvilken som helst film) og plukk den fra hverandre, så skjønner du hva jeg mener. Ta for eksempel Vertigo, en film alle filmstudenter, deriblant jeg, er forventet å kunne utenat. Jimmy Stewart spiller Scottie, en etterforsker hvis målbevisste og innbitte søken etter sannheten, sammen med en lammende høydeskrekk og en besatthet av en død blondine, på grensen til nekrofili, er nettopp de tingene – hans akilleshæl, for å si det sånn – som lokker ham i den utspekulerte fella han går i. La oss anta at Scottie var en etterforsker med en forkjærlighet for søtsaker. Det ville vært mer realistisk, men det ville ikke fungert. Han ville da vært en politimann som ubønnhørlig ble tiltrukket av smultringboden heller enn av en femme fatale, og Hitchcock ville ikke hatt noen film. 14
T YPE-IT AS, 16.07.2013 ORDRE: 30156 (s . 15 av 237)
Der ser du. Person er viktigere enn handling. La oss ta et annet eksempel: Citizen Kane. Filmkritikere ynder å kalle den tidenes beste film, og ikke uten grunn, for den har absolutt alt: undertekst, art direction, iscenesettelse, alle de tingene som gjør en stor film til et kunstverk og ikke en utvidet reklame for Microsoft, Chrysler eller potetgull, slik dagens filmer gir inntrykk av å være. Citizen Kane, altså – historien om avismogulen Charles Foster Kane, som blir felt av hybris og ærgjerrighet, de samme kvalitetene som førte ham til topps, kvaliteter som bunner i et overveldende morskompleks og blir et hinder for yrkesprestasjonene hans, som sender ekteskapet hans i fordervelse og til syvende og sist ødelegger livet hans. Fanget i denne onde sirkelen som berører selve kjernen av hans eksistens, dør stakkars gamle Charlie alene og uelsket, ganske enkelt fordi han aldri maktet å løsrive seg fra sin mors bryst. Bryst og bryst, forresten … Det ordet Kane sier idet han trekker sitt siste sukk, idet grepet hans løsner og han mister den snøkulen – eller krystallkulen eller hva det var, der han ikke klarte å se sin umiddelbare framtid, at livet hans ikke bare var ødelagt, men over – er «rosenknopp». Dette ordet var, ifølge legenden, Orson Welles’ snedige referanse til kjælenavnet som William Randolph Hearst (den virkelige Charles Foster Kane) brukte på sin elskerinnes vagina. Rosenknopp. Det første ordet man hører i filmen og det siste ordet man ser, malt på en barnekjelke som ligger slengt i ildstedet mens flammene fortærer det og skreller vekk ordet til det ikke er noe igjen av det. Så snart du har denne lille godbiten av en opplysning, vil du aldri mer se Citizen Kane på samme måte. Du hører Rosenknopp, du ser Rosenknopp. Du tenker «vagina». Du tenker at kanskje Orson Welles prøvde å fortelle oss noe? Jeg tror han prøvde å fortelle oss dette: Charles Foster Kane var en skikkelig mother fucker. Og, ikke så veldig overraskende, at det var kilden til alle problemene hans. Og igjen. Person er alltid viktigere enn handling. 15
T YPE-I T AS, 16.07.2013 ORDRE: 30156 (s . 16 av 237)
Ikke glem det. Bare en liten digresjon her. Det fins én type film, og bare én, som ikke føyer seg etter dette. En sjanger som åpenlyst bryter regelen. Ikke bare bryter den, men snur den på hodet ganske enkelt fordi den kan, og den gir fullstendig faen: pornofilmen. Men la oss ikke gå dit. Uansett har det gått opp for meg at denne regelen gjelder i virkeligheten like mye som i fiksjonen. Det er nemlig ikke bare i filmer at det som skjer med oss, er mindre viktig enn den vi er, hva vi gjør og hvorfor, men også i historien om livet vårt, valgene vi tar og veiene vi går. Den veien jeg går, du kan ikke se den. Det er ikke en «yellow brick road», «the lost highway» eller en «two-lane blacktop». Og jeg vet ikke engang at det faktisk er en vei jeg har gått før jeg kommer til bestemmelsesstedet, ser meg tilbake og innser hvor langt jeg har kommet, og at det er valgene jeg har tatt og veiene jeg har valgt som har ført meg nettopp hit. Så her er greia. For å kunne forklare hvordan jeg endte opp i Selskapet Juliette, må jeg starte med begynnelsen. Ikke helt i begynnelsen. Vi sparer de pinlige babybildene til en annen gang. Og alle de tvilsomme barndomsminnene som lokaliserer opprinnelsen til traumer jeg har båret med meg siden da. Som den gangen jeg tisset i buksene på søndagsskolen mens søster Rosetta fortalte oss om Noah og arken. Så nei, ikke helt i begynnelsen, men nesten. Og nå må jeg fortelle noe om meg selv, om min natur, min egen akilleshæl. Og da må jeg starte med Marcus, foreleseren min, som jeg er hemmelig forelsket i. Er ikke alle jenter hemmelig forelsket i en eller annen? En ubetydelig annen som de kan overføre sine villeste seksuelle fantasier på? Jeg har Marcus, som uten å vite det ble fetisjobjektet mitt allerede den første gangen jeg kom inn på forelesningen hans. Marcus: begavet, rufsete, kjekk, sjenert – så sjenert at han virker avvisende – og intens. Marcus, som fascinerte meg fra det øyeblikket da jeg først så ham. Ingenting vekker nysgjer16
T YPE-IT AS, 16.07.2013 ORDRE: 30156 (s . 17 av 237)
righeten hos en kvinne mer enn en mann som er følelsesmessig reservert og vanskelig å tolke, framfor alt på det seksuelle plan. Og Marcus klarte jeg bare ikke å plassere. I filmteori snakker man om visualitetens vanvidd. Det har noe med nytelse å gjøre, den intense nytelsen vi føler når vi ser, innser, åpenbare sannheter om den fysiske kroppen og hvordan den fungerer, skrevet med store bokstaver på tavlen. Det er akkurat sånn Marcus får meg til å føle meg. Når jeg sitter på første rekke i forelesningssalen, der jeg kan se ham uhindret, projisert på den hvite tavlen, opplyst av lysstoffrør som virker like grelle som en buelampe på et filmsett. Jeg sitter alltid på samme plass, på første rekke i den enorme salen som strekker seg kanskje førti rader bakover, nøyaktig midt på raden, rett foran kateteret hans, der han ikke kan unngå å legge merke til meg. Og likevel hender det knapt at Marcus møter blikket mitt. Faktisk ser han nesten aldri i min retning, men henvender seg til salen – hele salen – bortsett fra meg, og får meg til å føle at jeg ikke er til stede, at jeg ikke engang eksisterer. Han er der, jeg er ikke der, og det gjør meg sprø – visualitetens vanvidd. Og jeg lurer på om han bare spiller kostbar fordi jeg gjør det så jævla tydelig. De dagene jeg har forelesning – mandag, tirsdag og fredag – tar jeg meg selv i å kle meg for ham. Denne dagen er ikke noe unntak. I morges fant jeg fram ettersittende jeans som viser rumpa mi, en bøylebehå som løfter og lager kløft, en blå- og hvitstripete ermeløs topp som framhever kurvene mine og en marineblå strikkejakke som rammer dem inn og trekker oppmerksomheten mot dem. Jeg vil at han skal se brystene mine og tenke på Brigitte Bardot i Skapt for kjærlighet, Kim Novak i Vertigo, Sharon Stone i Basic Instincts. Er det tydelig nok? Jeg håper det.
17
T YPE-I T AS, 16.07.2013 ORDRE: 30156 (s . 18 av 237)
I dag sitter jeg altså i forelesningssalen og later som om jeg tar notater, mens jeg som alltid kler av Marcus med blikket. Han snakker om Freud, Kinsey og Foucault, om det spektakulære ved kinolerretet og om det kvinnelige blikket, og jeg forsøker å følge omrisset av kuken hans i de brune dressbuksene som er akkurat litt for trange i skrittet til ikke å avsløre noe. Han halvt står, halvt sitter på kateteret med det ene beinet strakt ut til siden. Det er nærmest vinkelrett i forhold til det andre beinet, som er trygt plassert på gulvet foran ham. Jeg tygger på en blyant mens jeg teller antall centimeter fra sømmen i buksene og nedover langs innsiden av låret, og gjør et overslag over tykkelse og lengde. Jeg skribler ned tallene i øverste høyre hjørne av den gule blokken min, som tjue minutter inn i forelesningen ikke inneholder noe annet enn rabbel og kråketær og kruseduller. Da jeg summerer tallene i hodet, blir jeg imponert. Marcus har åpenbart en kuk som mildt sagt matcher hjernekapasiteten hans. Jeg burde ikke være overrasket, jeg har tross alt gjort dette nærmere hundre ganger før. Det er det samme på hver eneste forelesning, og forbløffende nok dukker de samme tallene opp hver gang. Som om jeg får jackpot igjen og igjen og igjen. Og hver gang går det en liten iling gjennom kroppen min. Marcus er som sagt intetanende. For alt han vet, er jeg oppslukt av forelesningen hans. Det er ikke det at jeg er uinteressert i temaet eller at jeg ikke lytter. Jeg biter meg merke i hvert eneste ord han sier, og samtidig befinner jeg meg et helt annet sted. Jeg multitasker. Marcus snakker om Kinsey og konklusjonen han trakk i sin banebrytende kjønnsstudie, nemlig at kvinner ikke responderer på fysiske stimuli på samme måte som menn gjør, og iblant ikke i det hele tatt. Jeg er uenig, og hvis Marcus visste hva han gjør med meg, ville også han vært uenig. Han smyger seg elegant fra Kinsley over til Freud – en annen gammel pervo med forskrudde ideer om kvinnelig seksualitet – og nå har han meg i sin hule hånd. Han skriver KASTRASJON på flipoveren, deretter PENIS18
T YPE-IT AS, 16.07.2013 ORDRE: 30156 (s . 19 av 237)
MISUNNELSE. Så setter han to streker under hvert av ordene mens han repeterer dem høyt for å oppnå større virkning. Og her skulle man tro at han satte en effektiv stopper for mine skolejentefantasier, ikke sant? Helt feil. Du skjønner, Marcus har en stemme som brunt sukker – myk, mørk, fyldig. Bare å høre ham si noe, uansett hva det er, får meg til å smelte fullstendig. Men de ordene som tenner meg for alvor, er de minst sexy av alle. I seg selv er ordene harde og kalde og tekniske, men når Marcus uttaler dem, høres det ut som om han er grov i munnen – på en intellektuell måte. Særlig gjelder det disse ordene: Avvisning. Katarsis. Semiotikk. Sublimering. Triangulering. Retorikk. Urtekst. Og sist, men ikke minst, favoritten min, ordet som tar innersvingen på alle de andre: Hegemoni. Når Marcus snakker, er det med en så stillferdig autoritet at han har meg i sitt grep og det føles som om jeg ville ha gjort alt han bad meg om, uansett hva det måtte være. Så da han sier «penismisunnelse», hører jeg ham derfor trygle, beordre og kommandere: «Knull meg, vær så snill.» Og selv om han ikke ser på meg, vet jeg at han snakker til meg og bare meg. Bare meg. Det at jeg er forelsket i Marcus, har ingenting med Jack å gjøre. Jeg elsker Jack og bare Jack. Dette er ikke annet enn en atspredelse, en liten romantisk affære jeg har diktet opp for å underholde meg selv på forelesningene. En pedagogisk pappafantasi som gjør at jeg tenner på læreren og som fordufter fra hodet mitt i det øyeblikket klokken ringer. 19
T YPE-I T AS, 16.07.2013 ORDRE: 30156 (s . 20 av 237)
Denne gangen varer det ikke engang så lenge. Jeg betrakter de kraftige armene og de lange, muskuløse beina til Marcus, og forestiller meg hvordan det må føles å ha dem rundt kroppen min, på samme måte som en edderkopp holder fast en flue mens den gjør seg klar til å spise den. Jeg vil bli holdt fast av Marcus, på nøyaktig samme måte. Jeg lurer på om Marcus er like flink til å knulle som til å snakke om psykoanalyse og semiotikk og auteur-teorien. Jeg lar spørsmålet henge i luften. Svaret kommer uventet bakfra, med konspiratorisk hviskende stemme: «Han er en særing.» Jeg snur meg og ser rett inn i et par klare, nesten lysende grønne øyne og fyldige, sensuelle lepper som krummer seg i et kokett smil. Og sånn har det seg at jeg møter Anna. Hun lener seg mot meg fra raden bak og hvisker inn i øret mitt, godt synlig for Marcus. Selvfølgelig vet jeg hvem hun er. Hun er i filmgruppen min. Anna er liten og nett, blond og yppig; den dødssexy jenta på skolen som får alle til å snu seg. Hun er den jenta som alle de andre jentene vil bli venner med og som alle guttene vil knulle. Jeg ble oppdratt som katolikk og lærte at sex var noe man ikke skulle oppsøke eller finne glede i. Det var først da jeg ble sammen med Jack, lenge etter at jeg mistet jomfrudommen, at jeg sluttet å føle meg så forvirret og begynte å nyte det. Jeg betrakter Anna og ser en som føler seg vel med sin egen kropp, med seksualiteten sin og makten den gir henne. Det virker ikke som om hun har hatt noen av de fikse ideene jeg har hatt. Hun er flørtende, fri og avslappet, og smiler mye. Hun gjør meg nysgjerrig. Har du noen gang møtt noen og tenkt, fra det øyeblikket da vedkommende åpnet munnen og snakket til deg, at dere kom til å bli venner? Det er akkurat sånn jeg føler det med Anna, idet hun sier: «Han er en særing.» Det er som å høre min egen stemme, som om hun vet nøyaktig hva jeg tenker. Og forstår. «Hvordan visste du det?» hvisker jeg. 20
T YPE-IT AS, 16.07.2013 ORDRE: 30156 (s . 21 av 237)
«Hvordan visste jeg hva?» sier hun. «At jeg er forelsket i Marcus.» «Det er temmelig åpenbart,» sier Anna. «Måten du ser på ham på.» Sånn kommer det til å være mellom oss fra nå av. Et hemmelig bånd. Det jeg ikke vet på dette tidspunktet, er: Hun allerede har knullet Marcus. Og når Marcus en sjelden gang møtte blikket mitt og jeg ønsket å tro at han så meg? Vel, han gjorde ikke det. Han så tvers igjennom meg. På henne.