Sidsel Dalen

T YPE-IT AS, 13.07.2011 ORDRE: 23222

Dødelige dråper

T YPE-IT AS, 13.07.2011 ORDRE: 23222

Sidsel Dalen

Dødelige dråper Thriller

T YPE-IT AS, 13.07.2011 ORDRE: 23222

Personene i denne boken er oppdiktet. Enhver likhet med levende personer, firmaer eller institusjoner er tilfeldig og ikke tilsiktet.

Š 2011 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.ascheoug.no Satt med Sabon hos Type-it AS, Trondheim Papir: Printed in: ISBN 978-82-03-35028-3

T YPE-IT AS, 13.07.2011 ORDRE: 23222

Prolog

Foten traff en skarp stein som sto opp fra den solbrente bakken, og smerten sprengte gjennom ankelen. Men Luiz da Silva stormet videre. De kom like bak.

Han dekket ansiktet med hendene og stupte inn i et kratt som sperret den lite trafikkerte stien. De tette kvistene stoppet solens stråler, og Luiz kravlet frem i mørket. Grunnen var myk, våt og fuktig. En sump. Han hev etter pusten og kjempet seg videre. En kvist rev opp den følsomme delen av øret. Blodet rant ned bak kjeven og nedover halsen.

– Gi meg styrke, ba han og presset til side tykke bregner som åpnet for en ny strekning på den kuperte stien. I dypet av Floresta da Tropical, et avgrenset område av Amazonas, med status som nasjonalpark.

Parken var populær blant folk som likte følelsen av å være i klodens biologiske hjerte og lytte til trolske konserter av dyreskrik. Men de holdt seg stort sett i nærheten av inngangspartiet. Der man kunne sette seg på en benk og kanskje ta en dusj i den vakre fossen. Men her – hvor stiene ikke var merket– var det sjelden noen våget seg. Slanger og giftige frosker var best i glassbur. Men det var ikke dem Luiz var redd for. Det var de fire som fulgte etter ham. Anført av en høy fyr med kommandobukser.

– Luiz, hvor er du?

Stemmen kom fra høyre. En pinne knakk på venstre side.

De holdt følge. Hjertet banket i munnen. Han var et lett bytte.

5

T YPE-IT AS, 13.07.2011 ORDRE: 23222

– Nå kommer vi og tar deg.

Luiz kjente tårene på kinnet. De lekte med ham.

– La meg være i fred for faen, hvisket Luiz og brøytet seg inn i nok et kratt. Denne gangen kom han inn i en slags hule med tykke vegger av mahognitrær. Lianene slynget seg mot bakken, pisket ham i ansiktet og viklet seg inn i armene. Han kavet vilt. Så hørte han en uhyggelig hvesing.

– Luiz-z-z-z-z.

Luiz bråstoppet. Det lød som en slange. Den storvokste mannen sto plutselig foran ham. Luiz snudde seg. To karer med tyrenakke og jaktkniver nærmet seg bakfra. Stille og rolig. En profesjonell dødsskvadron.

Luiz så til siden, vurderte sine muligheter, men det var ingen vei ut. Kreftene rant ut av kroppen. Han sank på kne.

– Jeg er sliten. La oss snakke, tryglet han.

Det glitret i hvite tenner. Et smil.

– Så, så. Du skal få hvile nå, sa kjempen.

Luiz ble klar over at han fremdeles hev etter pusten. Det rant nedover ansiktet hans. Blod, tårer og svette.

– Legg deg ned nå.

Lattermild røst. Den bar løfter om at det kom til å skje noe gøy. Som at mannen plutselig ville slå seg på lårene og le. Det er en spøk, Luiz.

Luiz veltet frem. Knuget ansiktet ned i ei seng av bløt bark.

Dette kom til å gå bra. Det var bare et pek.

Men så kjente han det harde stålet mot nakkegropen. Det gled sakte opp mot skallen og stoppet midt på bakhodet.

Luiz tenkte bare på én ting. Poderosa. @@@ Som alltid var det en geskjeftig turgåer som slo alarm. Han ledet vei inn i dypet av jungelen og stoppet først etter at de hadde gått inn i et buskas hvor likstanken hang i lufta.

– For et griseri, sa overbetjent João Pedro Perez og så nærmere på kadaveret.

Det var lett å konstatere dødsårsaken. En kule – av typen 6

T YPE-IT AS, 13.07.2011 ORDRE: 23222

som eksploderer inni kroppen – hadde gått inn gjennom bakhodet og sprengt bort mesteparten av ansiktet på vei ut.

Undersiden av bein og armer hadde en sterk blårød farge, et tegn på at blodet ikke lenger pumpet rundt i kroppen, men fulgte tyngdekraftens lover. Gass hadde samlet seg i kroppens hulrom, og liket var hovnet opp til det ugjenkjennelige.

Insekter og mark mesket seg i den dødes vev. Perez rynket på nesen.

– Jeg tror at de var flere, sa assistenten hans, en skittviktig rekrutt med skyhøye ambisjoner, og pekte på de mange fotavtrykkene på den myke bakken.

– Min hypotese er at han ble utsatt for et ran, for han har ingen eiendeler, sa Perez.

– Jeg er ikke så sikker på det, sa assistenten og pekte på fingrene, hvor dødsstivheten hadde slått inn. De ytterste leddene var kappet av, sannsynligvis med en kraftig avbitertang.

– Hvem kan det være? spurte den geskjeftige turgåeren.

Perez så oppgitt på ham og slo fast: – Det får vi nok aldri vite. Det kan bli et problem å identifisere ham.

– Si ikke det, sa assistenten og veltet den livløse skrotten over på ryggen.

Perez hevet et øyebryn. Han kunne ikke komme fort nok vekk fra dette hølet.

– Morderne har gjort en tabbe. De tok ikke klærne av offeret før de stakk. Da hadde de sett denne, sa assistenten og grep en flat tøypose stukket ned i den opprevne underbuksa. Den var delvis tygget i filler, sannsynligvis av øgler eller andre dyr med skarpe tenner.

– Hva er det? spurte turgåeren spent.

Assistenten åpnet tøyposen og trakk triumferende ut innholdet. Det obligatoriske ID-kortet som man etter loven måtte bære på seg i Brasil, penger, pressekort og bilder.

To timer senere satt overbetjent João Pedro Perez på kontoret i Belém, hovedstad i den brasilianske delstaten Pará og 7

T YPE-IT AS, 13.07.2011 ORDRE: 23222

inngangsport til Amazonas. Han stusset da han studerte bildene, tatt på en elvebredd i regnskogen. Ved første øyekast så det ut som om en gruppe turister lå ved siden av hverandre i den hvite sanden, med rødsvidd hud og vide øyne som stirret stivt på den sterke solen. Det så ut som om de var brent til døde. Men Perez skjønte snart at det ikke var turister. Det var aper.

Perez la bildene til side uten å tenke mer på det. En død ape var en god ape. Aper klatret opp på terrassen i huset hans og stjal mat. Noen ganger tok de seg til og med inn i leiligheten. Tyver hele gjengen.

Perez studerte resten av innholdet i den lille tøyposen. På ID-kortet sto navnet Luiz da Silva. Født i Brasil. Adresse i Rio de Janeiro. Pressekortet fortalte at han var fotograf for magasinet National Geographic.

Perez la ID-kortene sammen med bildene inn i en mappe.

Pengene stakk han i lomma. Deretter sjekket han registeret over savnede personer.

Ingen hadde meldt fotografen savnet.

Perez var ikke overrasket. Han kjente typen. Luiz da Silva var naturfotograf og brukte Belém som transitt på vei inn og ut av Amazonas, hvor han kunne skjule seg i ukevis. Bare for å ta bilder av kåte krokodiller i paringsakten og to måneder senere, av små reptiler som krøp ut av eggene.

Perez ristet oppgitt på hodet. Han kunne forstå at man skjøt en krokodille for å selge skinnet til folk som produserte håndvesker. Det var lønnsomt. Han kunne også forstå – selv om han ikke på noen måte godtok det – at narkobandene fanget reptilene for lage «krokodillegraver». Krokodiller hadde jo den egenskapen at de glefset i seg alt med kjøtt på beina og tok med beina i samme slengen. Det var praktisk når man hadde et lik å kvitte seg med. Og Perez var en praktisk mann.

Men å fotografere, det var meningsløst. Etter adressen å dømme – Luiz da Silva var registrert i den nedslitte bydelen Tijuca – var det heller ikke særlig innbringende.

Perez antok at da Silva var en ensom ulv. Den eneste som 8

T YPE-IT AS, 13.07.2011 ORDRE: 23222

ville savne ham, var arbeidsgiveren, hvis han ikke leverte til deadline.

Han registrerte naturfotografen Luiz da Silva som død og ville ganske sikkert gått i gang med å etterforske drapet om ikke hans overordnede hadde ringt. Med en beskjed som kom direkte fra guvernøren i Divinopólis, den største og rikeste kommunen i delstaten: Saken skulle henlegges.

Budskapet ble mottatt med lettelse. Perez hadde ikke lyst til å gå inn i jungelen for å granske åstedet nærmere, dessuten hadde han mer enn nok på blokka.

Han printet ut filen og arkiverte mappen til Luiz da Silva under henlagte saker. Først med påskriften «opplagt selvmord». Etterpå tenkte han at det var risikabelt. Kanskje var det noen som brydde seg om fotografen og ville insistere på å se liket før det ble kremert. Perez skrev et nytt notat.

«Sannsynlig oppgjør mellom rivaliserende narkobander.

Død mann antatt å være traficante, en narkobanditt.»

Dem var det ingen som brydde seg om likevel.