Sidsel dalen - 21 dager by Aschehoug

T YPE-IT AS, 28.06.2013 ORDRE: 29705 (s . 1 av 435)

21 dager

T YPE-I T AS, 28.06.2013 ORDRE: 29705 (s . 2 av 435)

T YPE-IT AS, 28.06.2013 ORDRE: 29705 (s . 3 av 435)

Sidsel Dalen

21 dager thriller

T YPE-I T AS, 28.06.2013 ORDRE: 29705 (s . 4 av 435)

Sidsel Dalen Dødelige dråper, 2011

T YPE-IT AS, 28.06.2013 ORDRE: 29705 (s . 5 av 435)

Til Valeria X

T YPE-I T AS, 28.06.2013 ORDRE: 29705 (s . 6 av 435)

Dette er fiksjon. Enhver likhet med personer og hendelser er tilfeldig og ikke tilsiktet.

T YPE-IT AS, 28.06.2013 ORDRE: 29705 (s . 7 av 435)

prolog

T YPE-I T AS, 28.06.2013 ORDRE: 29705 (s . 8 av 435)

T YPE-IT AS, 28.06.2013 ORDRE: 29705 (s . 9 av 435)

ermaid Palace, København. Herman Bull stirret henført ut av glassdøra som åpnet mot terrassen. Der nede satt Den lille havfrue på kne, med blikket blygt til siden. Ensom på en stein i det svarte vannet Han dreide hodet sakte mot høyre. Utsikten var storslagen, så vakker at han mistet puste. Kastellet ruvet på en høyde bak dype vollgraver, lyktene strålte mot ham. Tårnsuiten var forbeholdt hotellets mest kresne kunder. Det svartnet for øynene. Bull snappet etter oksygen, som om han skjøt opp fra sjøen etter et perledykk. Så lente han seg til siden, grep det tunge krystallglasset som sto på sofaens armlene, og skylte halsen med konjakk. Varmen bredte seg i kroppen. – Can I offer you another drink? Hvert ord ble møysommelig uttalt, det minnet om et barn som øvde på gloser. Bull blunket og fokuserte på Anna. Hun knelte kne ved føttene hans, akkurat som Den lille havfrue. Smal og langlemmet, med hud som polert bronse. – Yes, please. Anna strakk på armen, grep Martell-flasken og skjenket med en grasiøs bevegelse. – Etter denne er det nok. Jeg vil ikke skuffe deg, sa Bull og stakk nesa dypt ned i glasset. Den brede viften av dufter virket oppkvikkende. Han skjøv slagene på slåbroken til side. 9

T YPE-I T AS, 28.06.2013 ORDRE: 29705 (s . 10 av 435)

– Ikke tenk på meg, sa hun og kysset ham mykt på innsiden av det nakne låret. Bull slapp et stønn av nytelse, velvære fylte hver celle i kroppen. Han var syv og femti år og i sin beste alder. Myndighetenes delegat på konferansen i København og det selvfølgelige valget til å representere Norges interesser i Barentshavet. Etter tretti års erfaring i Oljedirektoratet hadde han blitt leder for avdelingen som delte ut lisenser i nord, med stor makt over nasjonens pengebinge. Allerede var det pumpet opp verdier for åtte tusen milliarder kroner. Men på havets bunn lå det mer. Mye mer. – Kom igjen, sa han og presset det lille hodet mot lysken. Anna slikket ham lydig på pungen. Det gnistret i sentralnervene, heten strålte fra underlivet, mer intenst enn noen gang før. Omsider satt han på toppen av systemet, i en posisjon hvor han kunne kreve sin rettmessige andel av oljerikdommen. Det var ingen grunn til å nekte seg noe. Han grep det lange håret til jenta og styrte lemmet inn i munnen hennes. Hun ga ham lyst på mer. Ikke det at han ville bytte ut kona. Lene var klok og elegant, og kunne fremdeles være et fyrverkeri i senga. Men det var én ting hun ikke kunne gi ham: ungdom. – Is everything OK? Anna så på ham med de mørke gluggene, rammet inn av lange vipper. Uskylden skinte om henne som en glorie. – Yes. Go on! Tunga hennes strøk fjærlett langs strengen, leppene la seg over glansen. Men noe var galt. Bull skjøv henne bort og lot blikket falle ned på seg selv. Han så bare magen, som struttet etter en stor middag med pattegris. Manndommen hadde gjemt seg et sted mellom beina. Slapp og ynkelig. – Kanskje vi bare skal prate? sa han, vel vitende om at han lød som en klisjé. Men hun visste at han kunne, hun hadde allerede fått en omgang. 10

T YPE-IT AS, 28.06.2013 ORDRE: 29705 (s . 11 av 435)

– Det er du som bestemmer. Anna reiste seg, han fulgte henne med blikket. Bevegelsen hadde etterslep, som en dårlig filmeffekt. Bull skulle gjerne slengt henne ned på det hårete teppet og besteget henne som en okse. Men han orket ikke å røre seg. – Hva slags pikk liker du? Hun så på ham, ansikt som en dukke, og svarte: – Det spiller ingen rolle, så lenge den er nyvasket. Hans var ikke det, men det spilte ingen rolle. For tre tusen kroner kunne han gjøre som han ville, og han likte det skittent når han kjøpte sex. Det ga et ekstra kick. – Gi meg en ola. Bull ble klar over at han snakket med slepende røst. Hadde han drukket for mye? – Et øyeblikk, sa hun. Den lyse stemmen lød som klukk i vannet. Bull så for seg en sval sommerdag i Stavanger. Dekket bord på brygga foran huset, nytrukket fisk på grillen og en flaske iskald pils i hånda. Det var den type stund som fikk en til å hylle de små gleder, det skulle ikke mye til for å gjøre en mann lykkelig. Men så skjedde det, så fort at han ikke rakk å flykte: Havet krummet seg, og en monsterbølge veltet inn mot land. Han ble slynget inn i noe hardt og slått halvt i svime. – Anna? Det hjalp å høre sin egen stemme, han klarte så vidt å feste blikket. – Ja. Hun kom mot ham med Cola-glasset på et brett. Ung, tjenestevillig og naken – bortsett fra et par nylonstrømper og en hofteholder. Akkurat som bestilt. Men plutselig var det to av henne. – Jeg er kvalm … Stemmen bar ikke lenger. – I am sorry, sa hun på sitt gebrokne engelsk. Hvorfor ba hun om unnskyldning? Anna var så jomfruelig at han slapp å tenke på teknikk. Sammen med henne ble han ekspert i bingen. Og prisen for 11

T YPE-I T AS, 28.06.2013 ORDRE: 29705 (s . 12 av 435)

to timer med full pakke var det ikke noe å si på. Kanskje hun var trist fordi han ikke fikk den opp? Tankene fikk det til å svimle for ham, Bull falt tilbake på en myk pute med fjeset mot taket. Han var så slapp, det føltes som om han sank. Men han hørte det lille kneppet. – Hvor skal du? Det var en mørk stemme, den tilhørte en mann. Bull mobiliserte all sin kraft, vred på nakken og oppfattet at døra sto på vidt gap. Anna hadde tatt på seg kåpa, som om hun var på vei ut. – Jeg så etter deg … Mannen dyttet til henne så hun falt baklengs på gulvet, og slo igjen døra. – Du kan ikke … Bull prøvde å protestere, men stemmen hadde ingen kraft. Mannen tråkket over Anna og beveget seg mot ham. Brei som en bulldoser, med fremskutt panne og dyptliggende øyne. De så ut som to svarte hull på hver side av nesa. – Hjelp! Den ubudne gjesten sa et eller annet, men Bull hørte bare bikkjeglam. – Hje… En massiv neve dekket over nese og munn og kvalte all lyd. – Hold kjeft! Ingen ville kalt Bull en lettvekter, men nå ble han løftet som en filledokke og slept ut på den snøkledte terrassen. Atten etasjer over asfalten på gateplan. Omgivelsene spant, han klamret seg til rekkverket, og gled inn i en døs. Da han fikk opp øynene, hang overkroppen baklengs over gelenderet. Vinden tok tak i slåbroken, den gled av den nakne kroppen og seilte vekk. Han ville følge etter, sveve gjennom lufta, fri fra tyngdekraftens lover. Så han lot seg tippe over kanten med et smil. Det liknet en drøm.

T YPE-IT AS, 28.06.2013 ORDRE: 29705 (s . 13 av 435)

dag 1

T YPE-I T AS, 28.06.2013 ORDRE: 29705 (s . 14 av 435)

T YPE-IT AS, 28.06.2013 ORDRE: 29705 (s . 15 av 435)

u kom, fikk, ga faen og gikk.» Mia Mikkelsen satt på et oppkuttet sete på trikken og stirret på graffitien foran seg. Klokka nærmet seg åtte om kvelden, hun var på vei hjem etter en lang dag i redaksjonen. Redaktør Svein Inge Gruben – Gubben – mente hun burde være takknemlig. Det var ikke bare Reporteren AS som hadde skjøvet ut fast ansatte og erstattet dem med vikarer. De siste årene hadde alle store redaksjoner gjort det samme. Mia var heldig som i det hele tatt fikk vakter som journalist. Trikkeføreren tutet iltert på en mann som var i ferd med å krysse gata. Han skvatt tilbake, snublet i fortauskanten og falt på ryggen. Stresskofferten åpnet seg og dokumenter falt ut. Mia så ikke mer, de var allerede forbi. Oslo City kom opp på venstre side. Julelysene var plukket ned, og de innbydende utstillingene i vinduene erstattet med skrikende salgsplakater. Men det var ikke mange som var ute og handlet. Mia gikk ut ifra at de fleste ville spare penger og gjennomføre sine nyttårsforsetter. Akkurat som Gubben. Selv om staben var halvert, skulle produksjonen holdes oppe. Dermed ble de fleste sakene laget ved skrivebordet: bygget på ting man fant på nettet og noen kjappe telefoner. Det var fjernt fra yrkets idealer. Mia hatet det. – Kan jeg sette meg her? En ung kjekkas sto plutselig foran henne med et lurt glis 15

T YPE-I T AS, 28.06.2013 ORDRE: 29705 (s . 16 av 435)

om munnen. Hun så kanskje vill ut, med svarte klær, sotede øyne og fire hull i hvert øre. Men hun ønsket bare å være i fred. Mia flyttet veska si og vendte hodet vekk, vel vitende om at hun hadde blitt en av de trøtte folka på trikken, en som aldri utvekslet ord eller smil – med mindre hun var nødt. Trikken svingte inn Oslo gate og dundret mot Ruinparken. Hun tenkte på sitt første kyss. Det fikk hun der inne, på restene av en mur fra middelalderen. Omkranset av grønt gress og ville planter hadde hun følt guttens varme lepper mot sine og fantasert om å skape en ny familie, helt annerledes enn den hun hadde hjemme. Men nå var hun midt i trettiåra, og for lengst klar over én ting: Ingenting blir som man tror. Hennes første mann bedro henne med en prostituert, den andre ble drept av en bilbombe. Da hun kom tilbake fra Rio de Janeiro, hadde hun ikke noe annet sted å bo enn hjemme hos sin far. Meningen var at hun bare skulle bli der til hun fant noe annet, men det hadde allerede gått fire måneder. Og hun fulgte ikke lenger med på boligmarkedet. Hvordan skulle hun klare å betale tre måneders depositum på husleia? Mia dro iPhonen opp fra veska og stilte inn på Alltid Nyheter. Det handlet om oljeselskapet Valhall og gigantfunnet i Barentshavet. – Jeg står nå på kaia i Hammerfest sammen med eieren av Valhall, Knut Henrik Paulsen … Lydene trengte inn i hodet. Bølgene som slo, vinden som pep i rør, og reporteren som gaulet for å overdøve det hele: – Dere har funnet selveste gullblokka – enorme mengder med olje og gass. Hvordan føles det? – Som en drøm som går i oppfyllelse, sa Paulsen med den dype stemmen sin. – Konkurrentene deres har boret tørt gang på gang, mens dere skjøt blink på første forsøk. Hvordan forklarer du det? – Valhall har knekt koden i Barentshavet. Vi forstår den geologiske strukturen og hvordan oljen beveger seg i bergartene. Vår satsing på kompetanse og tekno… 16

T YPE-IT AS, 28.06.2013 ORDRE: 29705 (s . 17 av 435)

Mia rev av seg hodetelefonene, selv om hun visste at det kunne lønne seg å lytte. Paulsen snakket bare med media når han ville oppnå noe. Noe var i gjære. Som journalist var det hennes oppgave å finne ut av hva det var. Skrape i den blankpolerte overflaten, og se hva som var under. Men Mia hadde skrapt før, da hun var korrespondent i Brasil. Det fikk henne til å forstå at det viktigste ikke var å fortelle sannheten, det var å overleve. Derfor hadde Mia latt være å skrive om småaksjonærene i Valhall som ble loppet for sparepengene sine, og solgt bevisene til Paulsen. Ikke for å berike seg selv, men for å sikre fremtiden til Romulo, gutten fra favelaen som manglet både bein og armer. Trikken stoppet foran Oslo Hospital. Mia trykket mobilen ned i veska og minnet seg selv på at hun hadde blitt allergisk mot olje og gass. Hun var ferdig med bransjen. For alltid.

T YPE-I T AS, 28.06.2013 ORDRE: 29705 (s . 18 av 435)

nna lå sammenkrøpet i baksetet. Hun hadde lyst til å be bilføreren slutte å glo i speilet, men han var grinete: En fremmed jente hadde stormet til mens han ventet på rødt lys, revet opp døra, kastet seg inn og skreket at han skulle kjøre. Fort! – Jeg liker ikke dette, sa han. Bilen trillet ned en smal gate, med høye hus på hver side. – Vær så snill å ta meg til motorveien mot Oslo, sa Anna og dro kåpa litt til side, så han kunne se det strømpekledte låret. – Det er alt jeg ber om. Han svingte til høyre. Anna strakte på halsen for å se om noen fulgte etter, de lette sikkert etter henne allerede. Bak dem lå en svart SUV. Hun dukket, det kunne være AK. Hun visste ikke hva han egentlig het, mannen som hadde tatovert AK47 på strupehodet. Han skrøt av å eie Danmarks største samling av maskingeværer og lot det gå sport i å slenge jentene i veggen uten forvarsel. Konkurrerte mot seg selv, perfeksjonerte teknikken. I leiligheten på Blågårds Plads, der hun hadde vært innesperret, var det et søkk i veggen. Spor etter en hodeskalle. Anna visste ikke hvor den jenta var nå. Hun forsvant. Som så mange andre. Kanskje var de flyttet til et annet land, solgt, eller drept. Man spurte ikke. – Hva skal du i Oslo? Anna begynte å bli dårlig. På denne tiden pleide hun å få 18

T YPE-IT AS, 28.06.2013 ORDRE: 29705 (s . 19 av 435)

et skudd. De første gangene mot sin vilje, men etter hvert hadde dopet blitt hennes venn. – Jeg skal finne søstera mi, sa hun. – Og jeg har dårlig tid. Han akselererte inn på motorveien, tre felt i hver retning. En varebil kom opp på siden av dem, en sånn som Vlad brukte når han hentet nye jenter. Anna hadde selv blitt fraktet i en sånn, fra containeren på havna, til leiligheten på Nørrebro. Hun veltet ned på gulvet og krøp sammen bak førersetet. – Hva gjør du? Bilen bremset, Anna skjøv seg opp igjen. Men han svingte inn i nødfeltet og stanset. – Jeg skjønner at du har det kjipt, men jeg vil ikke blandes inn, sa han. – Kan du være så snill å forlate bilen? Anna kjente frostrier i ryggmargen. Kroppen begynte å skjelve ukontrollert. – Please, be kind. Hun tryglet nå. Han så på henne med en blanding av medlidenhet og forakt. – Du er på riktig vei. Her passerer det mange biler som skal over broen og videre mot Norge. Du trenger ikke å vente lenge, med det antrekket garanterer jeg at du får haik. Anna lot blikket gli over seg selv. Kåpa hadde nesten glidd av. Under var hun naken, bortsett fra strømpene, hofteholderen og de høye skoene. – Jeg gjør hva som helst, sa hun. – Fy faen, mumlet mannen. – Hva som helst, gjentok Anna og slikket seg på leppene. De var tørre, og tunga føltes ru. – Kom deg ut! Han dyttet til henne. Anna falt over på siden, og ble liggende på det myke skinnsetet. – Hører du dårlig? Hun prøvde å stenge stemmen ute, men hørte at han 19

T YPE-I T AS, 28.06.2013 ORDRE: 29705 (s . 20 av 435)

gikk ut av bilen. To sekunder senere var døra til baksetet åpnet. – Bare slå. Han slo ikke, bare halte henne ut i det kalde, våte mørket. Det var som å falle gjennom isen på et tjern. – Jeg synes synd på deg, sa mannen og fisket opp noen mynter fra lomma. – Ta disse. Anna tok ikke imot, kronestykkene landet på bakken. – Jeg er ikke noe dårlig menneske selv om jeg dumper deg her. Men … Han tok en pause. – I have to save my own ass. Så fyrte han opp motoren, og forlot Anna i en sky av eksos. Sludd lavet ned fra himmelen, la seg som slaps på bakken og ble til hjulsprut når kjøretøy dundret forbi. Anna stirret hutrende på bomaskinene i skråningen over motorveien, de minnet om dem i Chisinau. Men hun kunne ikke drømme seg hjem, det hastet nå. – Stopp! Anna ropte med hakkende tenner. Lukt, lyder og farger stakk som nåler. Det var over ti timer siden hun fikk en dose, nedturen var i gang. – Help meg, tryglet Anna og så opp mot høyere makter. Intet svar. Hun gikk nærmere motorveien, helt bort til sperrelinja, og stakk ut tommelen. Trykket fra trafikken holdt på å blåse henne over ende. – Ta meg med! Magesyre fylte munnhulen, hun spyttet. Klysa landet på kragen, men Anna brydde seg ikke. Hun åpnet den tynne kåpa og viste seg frem. Bremser skrek, og en trailer på femti tonn skjente ut i veikanten. Anna stabbet krokrygget bort til førerhuset. En småfeit fyr med rødt hår lente seg over passasjersetet og rullet ned ruta. 20

T YPE-IT AS, 28.06.2013 ORDRE: 29705 (s . 21 av 435)

– Hvor skal du? – Oslo, svarte Anna med hes stemme. – Jeg kan betale in natura. Frank Sinatra fylte kupeen med gamle svisker. Anna ble sykere for hvert sekund. Feberen steg, svetten rant ned i øynene, og kroppen ristet i kramper. Det føltes som tyfus, sykdommen hun fikk som ti-åring etter å ha drukket vann fra en brønn. Hun spente ifra beina på dashbordet, trykket seg mot setet og prøvde å feste blikket på baklysene til bilene som kjørte foran dem, duftgrana som hang i speilet, og de blinkende led-pærene som var montert i karmen på ruta. Men småpraten til Frode Johansen, som han kalte seg, kunne hun vært foruten. – Hvis det ikke skjer noe med t-trafikken, burde vi være fremme om fem–seks timer, sa han og så på henne med bekymrede øyne. – Holder du ut? Anna nikket, hun hadde ikke noe valg. – Hvor k-kommer du fra? – Moldova. – Hva b-bragte deg til København? Anna snudde seg bort. Det var ikke mulig å snakke om det, at hun hadde latt seg lure. Det hadde begynt en dag hun og Irina kom hjem fra skolen og fant mora på gulvet i en dam av piss, snorkende med en plastflaske i hånda. Brorparten av spriten var drukket opp, resten ville skli ned når hun våknet. De satte seg på en fillerye for å gjøre lekser. Irina ville heller leke, men Anna sa nei. Påsto at utdanning var eneste vei til et bedre liv, selv om hun ikke trodde på det selv. Begge var lettet da Svetlana stakk hodet inn i leiligheten. Svetlana var den eneste i blokka som brydde seg om dem. Som vanlig inviterte hun dem på middag i åttende etasje. – Ja, Anna. Si ja! Irina var elleve år, men virket yngre. Hun vætet fremde21

T YPE-I T AS, 28.06.2013 ORDRE: 29705 (s . 22 av 435)

les senga og våknet hver natt med samme mareritt: Hun ble forlatt og måtte klare seg selv. Anna pleide å snu madrassen og fortelle eventyr som fikk lillesøsteren på andre tanker. Det var lett. Men å skaffe Irina mat var vanskelig. Hun sa ja. Litt senere spiste de «confit canard» med sølvbestikk. Maten var en hilsen fra Svetlanas fetter som drev en kafé i Paris. De hadde ofte snakket om ham, at han kunne skaffe Anna jobb. Det var en mulighet til å slippe ut av Moldova. Alle visste at det var bedre et annet sted. Og nå formidlet Svetlana et konkret tilbud. – Fem timers arbeid om dagen for 300 euro i måneden. – Hvor mye er det? spurte Irina. Svetlana tenkte et øyeblikk, og sa sakte, for å være sikker på at jentene fikk det med seg: – 4 500 lei. Irina gispet og så på Anna med store øyne. – Du kan bli rik! – Nei. Jeg reiser aldri fra deg. Svetlana satte maten på bordet og sa til Anna: – Du kan ta med Irina. Noen av verdens beste skoler ligger i Frankrike. Og de er gratis. Samme natt hadde Anna møtt opp på en ubetjent bensinstasjon. Med en koffert i den ene hånda og lillesøsteren i den andre.

T YPE-IT AS, 28.06.2013 ORDRE: 29705 (s . 23 av 435)

e befant seg i Nobels gate på Frogner, hvor Ghasi hadde kombinert bolig og kontor for event-byrået sitt. Inngangen var anonym, bare et lite svart skilt under ringeklokka. Centurion. Et ord uten betydning for folk flest. Men målgruppa var menn med spending power, og de visste godt hva Centurion var: et kredittkort forbeholdt de aller rikeste. Ghasi lente seg mot kjøkkenbordet, kledd i sagge-bukser og Ferragamo-sko. En lenke av gull rundt halsen. Hodet var glattbarbert på sidene, men på toppen lå en stripe av hår, en hanekam i militær stil som sa: Ikke kødd med meg. Han var førti år og ubestridt leder for Centurion. Nå observerte han sine to nestkommanderende: Roffen jamrende på kne, Skyggen over ham med en gummibatong i neven. Gulvet var dekket av plast, i likhet med bordet, stolene og den gule sofaen. Bilen sto parkert i garasjen under Plaza, mobilen lå i hanskerommet. I lomma hadde han billetter til Rihanna-konsert i Spektrum. Om det skulle bli spørsmål, så hadde ikke han vært her. – Jeg ha’kke bøffa deg, jeg lover! Panikken hakket opp stemmen til Roffen, det var avskyelig. Ghasi nikket umerkelig, og Skyggen smalt batongen i den sutrende munnen. Roffen spyttet ut en tann sammen med blod og slim. Godt at plasten lå der. Sist Ghasi var i Istanbul, kjøpte han et vakkert silketeppe som så ut til å komme rett fra Aladdins hule. Bunnen var i 23

T YPE-I T AS, 28.06.2013 ORDRE: 29705 (s . 24 av 435)

krem og kornblå, medaljongen på midten var skarlagensrød. Det hadde en million knuter per kvadratmeter og kostet en halv million kroner. Han hadde betalt kontant, av den svarte inntekten som hver uke ble lagt i safen på baderommet. – Jeg vil ha penga mine, sa Ghasi rolig. – Du får det du vil ha. Jeg har aldri skuffa deg, har jeg det? Ghasi løftet et øyebryn, Skyggen klinte til. To ganger mot nyrene. Roffen knelte med en lang og klagende lyd. Mannen eide ikke verdighet. – Jeg skal ha to hundre tusen om to dager, og det finnes ingen unnskyldninger. Du får faen meg rane en bank hvis du må, sa Ghasi og rettet seg opp. Et tegn på at han var ferdig. Han hadde bestemt seg for å la pingla gå. Sant å si var han ikke sikker på at Roffen hadde snytt ham for cash. Ghasi skrev aldri ned hvor mye han hanka inn. Hvis snuten skulle komme på banen – Gud forby – var bokholderiet det første de lette etter. Regnskap kunne bli fellende bevis. Så Ghasi valgte å stole på hukommelsen, selv om den sviktet en gang iblant. Det var jo mye å holde styr på. Roffen kjørte butikk på fem fine horer. Avtalen var at han skulle levere 35 000 kroner hver fredag. Men Roffen hadde bare levert halvparten forrige gang, og enda mindre før det – uten at Ghasi husket detaljene. Han fryktet at Roffen stjal. Mannen var eks-narkoman og hadde løyet og bedratt i så mange år at det var en del av hans personlighet. Men nå hadde Roffen vært nykter i fire år, det kunne hende at han snakket sant. – Jeg … Roffen veltet frem og slo ansiktet i gulvet. Den lange nesa skled inn mellom skjøtene på to plastremser. Blod, slim og snørr la seg i en seig pøl på det dyrebare silketeppet. Ghasi sprang frem, grep Skyggens slagvåpen og hamret løs på Roffen. Vilt og frådende. Han slo og slo, på rygg og lår. – Du dreper’n. Ordene gikk ikke inn. 24

T YPE-IT AS, 28.06.2013 ORDRE: 29705 (s . 25 av 435)

– Stopp. Skyggen grep rundt ham bakfra. – Det var du som sa at vi skulle ta det med ro. Slapp av. Ghasi hørte sin egen pust, tung og hard, som etter en skikkelig økt i benkpressa. Han vred seg løs. Idet samme begynte det å kime iltert i rommet. Ghasi så seg forvirret rundt, som om han nettopp hadde våknet. – Hvem faen har tatt med telefon? – Den er din. – Min? – Nokiaen, sa Skyggen med et skuldertrekk. Det var telefonen Ghasi alltid gikk med. Den hadde et uregistrert kontantkort som ikke kunne spores til ham. Kun én person hadde nummeret: AK. Kimingen stoppet. Ghasi glattet på jakka og skrittet over Roffen. Han lå som et slakt på gulvet. Det ville ta lang tid før han kunne gå på egne bein. – Dump’n utafor Legevakta, sa Ghasi og ventet ved døra. Hvis Skyggen kjappet seg ut med Roffen, kunne han fremdeles rekke konserten. Men Skyggen rørte seg ikke, glodde bare på kollegaen sin. Som vanlig var han treig på avtrekkeren. Ghasi traff ham for tjue år siden, da han var livvakt for sjefen i MC-klubben Bad Boys. Skyggen var en hang-around, en som gjorde alt for alle i håp om å bli et fullverdig medlem. I utgangspunktet tilfredsstilte han kravene. En norsk mann med motorsykkel og sertifikat. Men han var så dum at han knapt kunne knyte sine egne sko, og fikk aldri annet enn nedverdigende oppgaver. Det var Ghasi som hjalp ham videre: Da han startet for seg selv, tok han med seg neket. Han hadde bruk for en som blindt fulgte ordre og alltid var med – som en skygge. Telefonen begynte å ringe igjen. – Skal jeg ta den? spurte Skyggen. – Ligg unna, sa Ghasi og trykket på svarknappen. – Ghasi, jeg har et problem … Det var AK. Hans mann i København. 25

T YPE-I T AS, 28.06.2013 ORDRE: 29705 (s . 26 av 435)

– Problem, hvordan da? – Altså … Ghasi lyttet vantro til det som ble sagt. Ting hadde gått til helvete på Mermaid Palace, og Anna hadde stukket av. Ghasi trakk pusten og telte til ti før han spurte: – Hvor er hun nå, da? – Hadde jeg visst det, så hadde jeg hentet henne, sa AK. Ghasi sprakk i samme øyeblikk som han la på. Han skrek i raseri og tråkket hardt i nakken på Roffen som fremdeles lå på magen med grevet i gulvet. Lyden minnet om et kyllingbein som knakk. Skyggen stirret med åpen munn. – Han ba om det, sa Ghasi og kneppet igjen jakka. Men han hveste et faen mellom tennene på vei ut. Igjen hadde han mistet beherskelsen. Det skjedde gang på gang. Hvis han ikke skjerpet seg, kunne det bli et problem. Heldigvis hadde Skyggen lært med årene, på disse tingene var han proff. Han ville rydde leiligheten og få Roffen til Legevakta så de kunne lappe ham sammen. Men det skulle faen ikke være mulig når han var ferdig med Anna.