T YPE-I T AS, 26.11.2012 ORDRE: 27660 (s. 1 av 367)
St책l
T YPE-IT AS, 26.11.2012 ORDRE: 27660 (s. 2 av 367)
T YPE-I T AS, 26.11.2012 ORDRE: 27660 (s. 3 av 367)
Silvia Avallone
St책l Oversatt fra italiensk av Astrid Nordang, MNO
T YPE-IT AS, 26.11.2012 ORDRE: 27660 (s. 4 av 367)
Originalens tittel: Acciaio © 2010 RCS Libri S.p.A., Milano Norsk utgave © 2012 H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med Sabon 10,5/12 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim, 2012 Papir Printed in ISBN 978-82-03-21712-8
T YPE-I T AS, 26.11.2012 ORDRE: 27660 (s. 5 av 367)
til Eleonora, Erica og Alba mine beste venner og til alle dem som lager st책l
De beste tingene glitrer av frykt. Don DeLillo, Vekten
T YPE-IT AS, 26.11.2012 ORDRE: 27660 (s. 6 av 367)
T YPE-I T AS, 26.11.2012 ORDRE: 27660 (s. 7 av 367)
Ten책rene er en tid full av muligheter
T YPE-IT AS, 26.11.2012 ORDRE: 27660 (s. 8 av 367)
T YPE-I T AS, 26.11.2012 ORDRE: 27660 (s. 9 av 367)
Innhold
Første del Andre del Tredje del Fjerde del
Bestevenner Tang Ilva Elba
11 107 239 357
T YPE-IT AS, 26.11.2012 ORDRE: 27660 (s . 10 av 367)
T YPE-I T AS, 26.11.2012 ORDRE: 27660 (s . 11 av 367)
Første del Bestevenner
T YPE-IT AS, 26.11.2012 ORDRE: 27660 (s . 12 av 367)
T YPE-I T AS, 26.11.2012 ORDRE: 27660 (s . 13 av 367)
1
I linsens uklare runding sto skikkelsen nesten stille, hodeløs. En hudflik ble zoomet inn i motlyset. Den kroppen som hadde forandret seg sånn fra det ene året til det neste, gradvis, under klærne. Og som nå eksploderte, i kikkerten, i sommeren. På avstand etset detaljene seg inn i blikket: Snøringene på bikiniens over- og underdel, strimen med tang som lå klistret til siden. De spente musklene over kneet, linjen nedover leggen, den sandkledde ankelen. Øyet ble stort og rødt der det anstrengte seg for å se gjennom linsen. Den unge kroppen smatt ut av synsfeltet og kastet seg uti vannet. Øyeblikket etter at objektivet på ny var blitt justert og målet skarpstilt, dukket den opp igjen. Kronet av en skinnende, blond hårmanke. Og et smil så blendende at du ble rystet langt inn i sjelen bare ved å se på det, selv på denne avstanden. Som om du forsvant inn i det, inn mellom de hvite tennene, inn i smilehullene hennes, i fordypningen mellom skulderbladene, navlegropen og alt det andre. Hun lekte som man gjør på hennes alder, uten den fjerneste mistanke om å bli iakttatt. Hun åpnet munnen på vidt gap. Hva sa hun? Og til hvem? Hun stupte ned i en bølge, dukket opp av vannet igjen med bikinioverdelen glidd ut til siden. Et myggstikk på skulderen. Mannens pupiller trakk seg sammen og spiltes ut som om de var påvirket av stoff. 13
T YPE-IT AS, 26.11.2012 ORDRE: 27660 (s . 14 av 367)
Enrico betraktet sin datter, kunne ikke å la være. Fra balkongen sto han og spionerte på Francesca etter lunsj, om det da ikke var hans skift på Lucchini. Han fulgte henne med blikket, studerte henne gjennom kikkerten. Francesca sprutet vann i strandkanten med venninnen Anna, de jaget hverandre, dultet borti hverandre, dro hverandre i håret, mens han bare satt der urørlig og svettet, med en sigar i hånden. En kjempe i gjennomvåt trøye, med vidt oppsperret blikk, uten en tanke for noe annet i den avsindige varmen. Han hadde begynt å holde oppsyn med henne, det var det han kalte det, etter at hun hadde begynt å gå ned til stranden i følge med visse eldre gutter, typer han så visst ikke stolte på. Som røykte, ganske sikkert hasj også. Og når han fortalte sin kone hva han mente om de tvilsomme folkene datteren hans pleide omgang med, skrek han som besatt. De røyker hasj, de tar kokain, de pusher dop, de kommer til å feie over dattera mi! Akkurat dette siste sa han ikke eksplisitt. I stedet slo han neven i bordet eller i veggen. Men kanskje hadde han fått denne vanen med å spionere på Francesca noe tidligere, allerede da kroppen til den vesle jentungen hans felte barnehammen og begynte å utvikle en ny, primitiv hud og lukt. Baken og brystene som nå vokste ut på vesle Francesca var uforskammet store. Bekkenet hadde videt seg ut og hoftene skjøt ut mellom mellom overkroppen og underlivet. Og han var faren hennes. I samme øyeblikk så han datteren fare hit og dit inne i kikkertsiktet, kaste seg framover av all kraft for å få tak i en ball. Det våte håret lå klistret til ryggen og sidene, klistret til huden som var dekket av salt. Rundt henne kastet ungdommene ball til hverandre i en ring. Den slanke Francesca strakte på seg og var i konstant bevegelse der inne på grunna, i sentrum av skrålet og vannsprutingen. Enrico brydde seg overhodet ikke om leken deres. Enrico tenkte på datterens påkledning: Herregud, man ser jo alt. Tøy som det der burde vært forbudt. Hvis én av de tølperne så mye som våger å komme nær henne, henter jeg stokken og går ned på stranden. 14
T YPE-I T AS, 26.11.2012 ORDRE: 27660 (s . 15 av 367)
«Hva er det du driver med?» Enrico snudde seg mot kona, som sto midt på kjøkkengulvet og betraktet ham med et motløst uttrykk. For det gjorde Rosa motløs og innesluttet å se ektemannen stå på balkongen med kikkerten i hånden tre om ettermiddagen. «Jeg holder oppsyn med datteren min, hvis det er greit.» Det var ikke bestandig lett å holde ut blikket til den kvinnen, selv ikke for ham. Det lå en konstant bebreidelse i pupillene hennes. Enrico rynket pannen og svelget: «Det er vel det minste man kan …» «Du er latterlig!» hvisket hun. Han så på Rosa som man ser på en irriterende gjenstand, noe som rett og slett får en til å miste besinnelsen. «Så du synes det er latterlig at jeg holder et øye med min egen datter i tider som disse? Har du ikke sett de folka hun henger med på stranden? Hvem er de typene egentlig, hæ?» Når denne mannen mistet hodet på den måten – og det skjedde svært ofte – ble han rød i ansiktet, og blodårene på halsen utvidet seg på en fryktinngytende måte. Da han var i tjueårene, før han lot skjegget gro og la på seg alle disse kiloene, ble han ikke sint. Da var han en pen kar som nettopp var blitt ansatt ved Lucchini, en som hadde bygget opp muskler ved å hakke og grave i jorden siden han var guttunge. Arbeidet i tomatåkeren, siden med kullskuffingen, hadde gjort ham til en muskelbunt. En mann som alle andre, en som hadde flyttet inn til byen fra landsbygda med snippsekken på ryggen. «Du har ingen anelse om hva man driver med, i den alderen … Se for deg selv, se hvordan hun ser ut, da, for helvete!» Med årene hadde han forandret seg. Dag for dag, uten at noen hadde lagt merke til det. Denne kjempen som aldri hadde vært utenfor Val di Cornias grenser, som aldri hadde sett noen annen del av Italia, hadde gradvis frosset til is innvendig. 15
T YPE-IT AS, 26.11.2012 ORDRE: 27660 (s . 16 av 367)
«Så svar, da! Har du sett hvordan datteren din svinser rundt?» Rosa begrenset seg til å stramme grepet om kjøkkenhåndkleet hun nettopp hadde brukt til å tørke tallerkenene med. Rosa var trettitre år, hendene var trælete og tørre av såpe, forfallet hadde satt inn fra den dagen hun ble gift. Den ungdommelige middelhavsskjønnheten var gått tapt blant vaskemidler på den vesle gulvflaten hun hadde vasket dag ut og dag inn i ti år nå. Tausheten hennes var hard. Av den innbitte, aggressive typen. «Så hvem er de folka, da? Hæ? Kjenner du dem, kanskje?» «Det er ordentlige gutter …» «Å ja, så du kjenner dem! Hva kommer det av at du ikke fortalte meg noe, da? Hvorfor er det ingen i denne familien som forteller meg noe som helst? Francesca snakker jo med deg, ikke sant? Ja, med deg kan hun snakke i timevis.» Rosa kastet kjøkkenhåndkleet fra seg på bordet. «Du kan jo prøve å spørre deg selv,» sukket hun, «hvorfor hun ikke snakker med deg!» Men han hadde sluttet å lytte. «Ingen av dere forteller meg noe som helst! Dere sier aldri et jævla ord til meg!» Rosa bøyde seg over bøtten med det skitne vannet. Flere av hennes jevnaldrende dro fremdeles på diskotek og danset om sommeren. Det hadde hun aldri gjort. «Og hva er jeg, da? Dum? Du synes kanskje jeg er dum? Når hun går rundt og oppfører seg som en hore! Og hvordan er det egentlig du oppdrar henne? For der har du gjort en skikkelig god jobb! Men bare vent, en dag kommer jeg til å …» Hun løftet bøtten og tømte den i utslagsvasken på balkongen, stirret stivt på de svarte klumpene som ble dratt ned med malstrømmen. Hun skulle gjerne ha sett at han døde på flekken, kollapset like foran henne og falt om på bakken. «Dere kan dra til helvete, begge to, både du og hun! Hva 16
T YPE-I T AS, 26.11.2012 ORDRE: 27660 (s . 17 av 367)
er det egentlig jeg sliter og jobber for? For deg? For den vesle hora?» Kjøre over ham med bilen, se ham bli most ned i asfalten og redusert til en grøtaktig masse, til det krypet han var blitt. Francesca ville ha forstått. Drepe ham. Om jeg bare ikke hadde forelsket meg i ham, om jeg bare hadde funnet meg en jobb, om jeg bare hadde kommet meg ut herfra for ti år siden. Enrico snudde ryggen til henne og lente den enorme kroppen over balkonggjerdet, ut i sola som klokken tre om ettermiddagen er hard som stål og valser over alt. Stranden på den andre siden av gaten ble fylt opp med parasoller og høye rop. Et kjøttmarked, tenkte han. Han fyrte opp sigarsneipen som hadde sluknet mellom de grove, røde og trælete fingrene. Fingrene til en arbeider som ikke brukte hansker, ikke engang når han skulle måle temperaturen på støpejernet. På den ene siden lå havet, invadert av ungdommer på denne umenneskelige tiden av døgnet. På den andre siden den endeløse fasaden med boligblokker for arbeiderne. Samtlige av persiennene var trukket ned langs den øde veien. Scooterne sto parkert på tvers av fortauet, hver og en utstyrt med et klistremerke, og alle hadde de sin egen påskrift med sprittusjen: France, jeg elsker deg. Havet og leiegårdene under den skåldende junisola, som om livet og døden brølte i hverandres gap. Det var ikke noe å gjøre med – sett utenfra, for den som ikke bodde der, var via Stalingrado et deprimerende syn. Ja, det var verre enn som så, det var selve elendigheten. En balkong høyere opp, i fjerde etasje, sto en annen mann og lente seg utover rekkverket mens han speidet ned mot stranden. Han og Enrico var de eneste menneskelige silhuettene som kunne ses på fasaden. Sola traff som et knyttneveslag. Og pussen falt av i brokker. 17
T YPE-IT AS, 26.11.2012 ORDRE: 27660 (s . 18 av 367)
Den vesle mannen i bar overkropp hadde nettopp klappet sammen mobiltelefonen. Sammenliknet med kjempen med kikkerten i tredje etasje var han rene dvergen. Han hadde skreket under hele telefonsamtalen; ikke fordi han var sint, det var nå engang slik toneleiet hans var. Han hadde snakket om penger, om astronomiske summer, uten å ta det våkne blikket fra stranden et øyeblikk, som om det lette etter noe han ikke kunne se fra denne avstanden, i hvert fall ikke uten briller. «Med den varmen som er nå tusler jeg ned til stranden en dag, jeg òg. Hvem kan vel hindre meg i det? Jeg har jo fått sparken,» sa han høyt til seg selv og flirte. Inne fra leiligheten hørtes et vræl. «Hva saaaa du!?» «Ingenting!» svarte han, etter å ha kommet på at han hadde en kone. Sandra kom ut på balkongen med moppen dryppende av salmiakk. «Artù!» skrek hun og ristet vaskekosten. «Hva er det med deg, har du gått fra vettet?» «Æsj, bare en spøk!» sa han med en avledende gest. «Så du synes dette er tiden å spøke på? Nå som vi har en oppvaskmaskin å betale, og nedbetalingen på din sønns bilstereo … Over en million lire for en bilstereo! Da synes du man kan tillate seg morsomheter …» Det var faktisk ingen spøk. På Lucchini var han blitt tatt på fersken i å stjele noen kanner med diesel. «Flytt deg, så jeg kommer fram med kosten.» Helt siden han var blitt ansatt hadde Arturo svindlet signor Lucchini for diesel ved å fylle opp sin egen tank og dertil selge unna litt til bøndene. Det hadde gått tre år uten at noen hadde merket noe. Men nå, for svarte svinehelvete … «Jeg sa du skulle flytte deg, gulvet er møkkete!» Han reiste seg og gikk plystrende sin vei. Inn på kjøkkenet. Han var en godlynt og utadvendt liten kar, med en masse venner. Nå hadde han fått fyken, han var nedsyltet i gjeld og likevel plystret han. 18
T YPE-I T AS, 26.11.2012 ORDRE: 27660 (s . 19 av 367)
Han grep en mispel fra kurven på bordet og satte tennene tankespredt i frukten. I hodet blomstret de utroligste forretningsideer, av typen ingen stress, maks profitt. «Bli nå ferdig med den vaskingen. Du gjør jo ikke annet enn å vaske!» «Og hva skjer hvis ikke jeg gjør det? Gjør du det da, kanskje?» Det hendte at Arturo hadde fått kjenne på slitet ved å ha arbeid; det slitet som hadde vært en del av livet til hans kone fra hun var seksten, og som hadde gjort det mulig for dem å for eksempel betale husleia hver måned og oppdra to barn. Han hadde, i kronologisk rekkefølge, vært lommetyv, arbeider ved fabrikkene Lucchini, Dalmine og Magona d’Italia, før han var blitt avdelingsleder ved den samme Lucchini-fabrikken. Han var født på øya Procida og hadde emigrert til Piombino som nittenåring for å jobbe på fabrikk og skape seg en ny tilværelse – omsider bli en lovlydig og hederlig mann. Han anså alle dem som meldte seg inn i FIOM, Metallarbeidernes forening, for å være tapere. Bare ett var sikkert her i livet, og det var at arbeid sliter deg ut. «Hvor er Anna? Er hun på stranden?» «Ja, sammen med Francesca.» «Og Alessio?» Nettopp. I morgen den dag ville han ha vunnet i poker, og da ville han bruke gevinsten til å gjøre forretninger. Han kjente det på seg. Hva het det nå igjen? Det står skrevet. Og når forretningene gikk bra, ville han kjøpe en diamant til Sandra, en … hva het den nå igjen? En ekte De Beers … en som «varer evig», som det het i reklamen. «Jeg tror han er på stranden, han også.» «Jeg er nødt til ta en prat med sønnen din. Han vil på liv og død kjøpe seg en Golf GT … Hva skal vel han med en Golf GT?» Sandra løftet hodet der hun sto på et gulv som allerede hadde rukket å tørke, og svettet i det harde lyset. «La ham prate, han har jo uansett ikke de pengene som må til.» Hun gikk inn i leiligheten igjen og satte seg ved kjøkken19
T YPE-IT AS, 26.11.2012 ORDRE: 27660 (s . 20 av 367)
bordet. Der ga hun seg til å studere mannen sin inngående. Han hadde ikke forandret seg på en flekk i løpet av alle disse årene. «Fra i morgen av …», var omkvedet, og hun gikk på limpinnen hver gang. «Sønnen din stemmer Forza Italia,» sa Sandra og lot som om hun smilte, «han vil ha en lekker kjerre og blåser en lang marsj i sosial rettferdighet. Han vil sprade rundt, leke stor kar … Men du har ikke noe du skal ha sagt, du som har en bil til femti lapper. Har du forresten betalt årsavgiften?» «Årsavgiften?» Det falske smilet var som blåst fra ansiktet hennes: «Før du snakker om din sønns penger, bør du la være å spille bort dine egne.» «Er det på’n igjen nå?» Arturo blåste opp kinnene og prustet som en okse. «Ja, det er nettopp det det er. Det er på’n igjen.» Sandra reiste seg og tok til å vifte med armene i den stinne kjøkkenluften. «Du trenger ikke å spille uskyldig, meg nytter det ikke å lure. Hvor er det blitt av den siste lønna di?» «Sandra!» «Den har i alle fall ikke funnet veien til banken! Du har spilt den bort, bare si det som det er. Allerede før den har rukket å bli satt inn på kontoen, har du gått hen og spilt den bort … Det står ikke ’idiot’ i pannen min heller, skjønner du det?» sa hun og banket pekefingeren mot den svette pannen, mellom krøllspennene og et par dårlig nappede øyebryn. Arturo slo ut med armene. «Kom og gi meg et kyss …» Sånn var det hver gang, den mannen var uforbederlig. Når han ikke lenger visste hva han skulle ty til, ble han overstrømmende og kjærlig. De to forsvant inn i leiligheten. For nå var også persiennen til ekteparet Sorrentino rullet ned, i likhet med alle de andre i gården (alle utenom én). Den hadde satt seg fast på halvveien idet den ble dratt ned. «Når har du tenkt å reparere persiennen, Artù?» Stille. Deretter hørtes lyden av rennende vann inne på badet og en barberkniv som ble slått mot kanten av vasken. 20
T YPE-I T AS, 26.11.2012 ORDRE: 27660 (s . 21 av 367)
Og Arturo som begynte å synge sin favorittlåt: Maracaibo, mare forza nove, fuggire sì, ma dove? Za-zà. Maracaibo, hør bølgenes brus, de sier du må ut, men akk, hvorhen? Za-zà. I juni gikk de eldre og barna inn for å sove klokken tre om ettermiddagen. Lyset sved av alt utenfor. Husmødre og de av pensjonistene iført treningsjakker som hadde overlevd heten, satt og døste foran TV-en. Leiegårdene lå tett, og etter lunsj liknet de identiske fasadene en vegg med nisjer for urnene på en kirkegård. Kvinner med oppsvellede legger og duvende bakdeler under forklærne gikk ut i bakgården og satte seg ned ved et plastbord i skyggen. De spilte kort, blafret frenetisk med viftene sine og snakket om alt og ingenting. Ektemennene deres stakk ikke nesen utenfor døren når de ikke var på jobb. De ble sittende inne, og zappet mellom tv-kanalene med fjernkontrollen mens svetten drev nedover den bare overkroppen. Ikke at de hørte på noe av det de tvidiotene sa. De var bare opptatt av å kikke på silkejentene, de lettkledde, smekre tøytene som var konas rake motsetning. Til neste år skal jeg få installert et klimaanlegg, i hvert fall i stua. Har de ikke satt inn pengene for de overtidstimene i morgen, blir jeg forbanna. Arturo barberte haken og sang en snutt av en melodi fra barndommen, fra den gang den sosiale boligbyggingen skjøt fart og man bygget alle disse leiegårdene for de ansatte ved stålverket rett overfor stranden. I henhold til det kommunistiske formannskapets vyer hadde også metallarbeiderne rett til en bolig med utsikt. Mot havet, ikke mot fabrikken. Førti år senere var alt forandret. Nå var prisene i euro, man hadde betal-TV og GPS, og både det kristeligdemokratiske DC og kommunistpartiet PCI var oppløst eller gått over i andre former. Livet var et helt annet nå, i 2001. Men leiegårdene og fabrikken, havet også, lå der fremdeles. På denne tiden var stranden langs via Stalingrado full av skrikende småbarn, kjølebager og parasoller på rad og rekke. Anna og Francesca tok sats ved vannkanten, de kas21
T YPE-IT AS, 26.11.2012 ORDRE: 27660 (s . 22 av 367)
tet seg uti vannet med seiersikre hyl og sprutet på alt og alle. Rundt dem sto tenåringene med spente muskler og kastet seg mot en frisbee eller en tennisball. Det var mange som mente at det var en dårlig strand fordi den ikke hadde et badeanlegg, og fordi det lå rust og søppel i sanden, avløpsrørene ble ført ut i havet midt på, samt at det bare var kriminelle og bermen fra via Stalingrados leiegårder som dro hit. Og på grunn av de svære haugene med tang som det ikke falt noen i kommunen inn å gi ordre om å fjerne. Midt imot, fire kilometer unna, lå øya Elbas hvite strender som et uoppnåelig paradis. Et ubesudlet rike som var forbeholdt milanesere og tyskere, turister med solbriller som satt bedagelig i sine svarte SUV-er. Men for ungdommene i disse leiegårdene, for barna til disse anonyme mannfolkene som svettet og slet ved stålverket, var stranden over gaten paradis nok. Det eneste virkelig sanne. Når sola fikk asfalten til å smelte, når luften sto stille i heten og røyken veltet tjukk opp fra skorsteinene på Lucchini-anlegget og ble liggende urørlig på himmelen, gikk innbyggerne i via Stalingrado barbent over til stranden. Det var bare å krysse gaten og kaste seg hodestups i havet. Ingen så Anna og Francesca gå opp av vannet. Det var et imponerende syn når de svømte side om side helt ut til den siste bøyen. En dag, sa de, skulle de svømme helt ut til Elba – og aldri mer komme tilbake. De som var i tjueårene samlet seg i store grupper ved baren før de gikk uti vannet. De forflyttet seg i gjenger, og det var som regel helt elementære ting som bandt dem sammen: Nummeret på leiegården, hvor kriminell virksomheten deres var, kvaliteten på dopet, og sist, men ikke minst, hvilket foballag de heiet på. De var ikke like ivrige etter å kaste seg i vannet som trettenåringene. Først var det å ta seg en spritzer med hvitvin og farris, deretter en røyk og et parti poker. Enten var brystpartiet svulmende og sixpacken i orden, eller så hadde de utflytende vommer. De var som olympiske guder. Og mens 22
T YPE-I T AS, 26.11.2012 ORDRE: 27660 (s . 23 av 367)
småsøsknene deres gikk i spinn ved tanken på en fikset lydpotte og diskoteket de ennå ikke slapp inn på, spradet disse rundt som konger med høye stemmer og knyttede never, og på lørdagskvelden raste de rundt i biler med spoilere, rutene rullet ned og albuen lent utenfor – i hundre og nitti kilometer i timen. Damene var også snertne. De var særlig snertne dersom det var en kjekkas der, som for eksempel Alessio. Sommeren var deres storhetstid, da fikk de sjansen til å spankulere mellom badehusene med utslått hår. For dem som kunne tillate seg det, for dem som hadde den rette alderen og den rette kroppen. I de dunkle badehusene hadde de sex. Uten å tenke noe videre over det, uten noen form for prevensjon, og den som ble gravid og greide å kapre typen, hadde vunnet. «Nå er det ikke lenge igjen,» hvisket Francesca og Anna seg imellom. Når en litt eldre jente kom ned til stranden på en skinnende blank scooter, skubbet de henne av setet i fantasien og forestilte seg at det var dem selv som satt overskrevs på det. «Nå er det ikke lenge igjen,» sa de når de andre gikk ut på lørdagskvelden med glitter i kinnene, med lipgloss og høye hæler, mens de måtte være hjemme og prøve klær med stereoen på full guffe. Verden var ennå ikke kommet til dem. Verden kom ikke før man ble fjorten. Når en ferge passerte og det ble ordentlig store bølger, stupte de nedi bølgeskummet sammen. Man hadde snakket om dem i et par år allerede, i baren, rundt bordene, der de eldre ungdommene satt. De var absolutt ikke verst, de der, sa man. De trengte bare et par år til på baken. Anna og Francesca, tretten, nesten fjorten. Brunetten og blondinen. Der nede, midt blant alle disse guttene, disse blikkene og kroppene som i vannet vendte tilbake til ett samlet opphav, et tidlig stadium, som utgjorde en stum og begeistret kropp. De sloss om å rappe ballen idet en gutt skulle til å skyte den i mål. Målet besto av to kjepper som var stukket ned i vannkanten. Og et skuddsikkert spark som ikke kunne misse. 23
T YPE-IT AS, 26.11.2012 ORDRE: 27660 (s . 24 av 367)
De løp gjennom folkehavet, vendte seg mot hverandre, tok hverandres hender. De visste at de hadde naturen på sin side, visste at det var en styrke. I visse miljøer er det nemlig alfa og omega for en jente å være pen. Er du en burugle, har du ikke noe liv. Skriver ikke guttene navnet ditt på betongsøylene i bakgården, skyver de ikke små lapper innunder inngangsdøren din, er du ingen. Som trettenåring vil du da helst bare dø. Anna og Francesca fyrte av smil i alle retninger. Nino, som lot dem ri på skuldrene etter tur, kjente det varme kjønnet deres mot nakken. Massimo kilte dem og bet dem litt før han kastet dem ut i vannet. Så alle kunne se det. De lot den første og beste gjøre hva som helst med dem, de eide ikke skrupler, kastet seg uti det. Enkelt som bare det, foran hele den vesle verden som var innenfor deres rekkevidde, like i ansiktet på alle som så på. Men de var ikke de eneste som oppdaget at det skjedde ting med kroppen. Taperne, de stygge buruglene, som Lisa, de som surret inn kroppen med håndkleet, skulle også gjerne ha rullet seg rundt i vannkanten foran alle og enhver, og spurtet av gårde til de mistet pusten. Det lå en utfordring i all denne løpingen deres, i knuffingen og dyttingen til Anna og Francesca, i smilene og i tennisballene, bikinioverdelene som delvis løsnet. Og de som fulgte med på dette misunte dem brystene deres, rumpa, det skamløse smilet som sa: Jeg er til. Inne på grunna blandet sanden seg med tangen og ble til en grøt. De sprang uti havet, blondinen og brunetten. De kjente seg bombardert av maskuline blikk. Det var det de var ute etter: å bli sett. Uten noen spesiell grunn. De lekte, man så jo det, men det lå også et alvor der. Brunetten og blondinden. De to, alltid bare de to. Når de steg opp av vannet igjen, holdt de hender, som kjærester. De gikk på do sammen, oppe i baren. De spaserte opp og ned hele stranden, og når de fikk en kommentar eller kompliment, snudde først den ene seg, så den andre. De gjorde deg plagsomt oppmerksom på at de var der, med denne skjønn24
T YPE-I T AS, 26.11.2012 ORDRE: 27660 (s . 25 av 367)
heten sin. De brukte den for alt den var verdt. Det hendte at Anna hilste på en av de stygge jentene, men Francesca hilste aldri, smilte aldri. Bortsett fra til Anna. Sommeren 2001 ville ingen glemme. Selv det at tvillingtårnene i New York raste, var for Anna og Francesca bare en del av det omkalfatrende det var å oppdage at kroppene deres forandret seg. Nå var det bare én persienne som var oppe. En eneste mann satt og svettet på balkongen med kikkerten i hånden. Enrico ga seg ikke før han fant datterens blonde hode der ute i bølgene, midt blant kroppene til de andre ungdommene som spilte volleyball, fotball eller badminton. I dette virvaret av armer, bryster og lår fikk han rammet inn Francescas bryst i linsen, han skarpstilte linsen og stirret på bevegelsene hennes i vannet som et vaktsomt dyr. Francescas rygg, dekket av en drivende våt og blond hårmanke. Den runde baken, noe ingen burde se på, noensinne. Men som han likevel så på, Enrico, mens svetten silte. Den slanke, perfekte kroppen som datteren hans hadde fått over natten, i alles påsyn.
T YPE-IT AS, 26.11.2012 ORDRE: 27660 (s . 26 av 367)
2
I stedet for hjelm hadde han på seg en slitt Chicago Bullscaps med gylne medaljonger på hver side av skyggen. Han hadde nettopp plantet et slag i den idioten. Han hadde kneppet opp øverste del av kjeledressen for best å kunne frigjøre høyrehånden. Lasten som hang i traverskranens enorme vinsj dinglet som en pendel i den dampende heten. Bicepsen hans var ennå i helspenn, akkurat som resten av det kullsvarte fjeset. «Si det der én gang til!» ropte Alessio så høyt at han overdøvet larmen fra maskinene. «Si det én gang til, din dritt!» Jyplingen kjente på blåmerket som den andre hadde stemplet i trynet hans. «Du ser denne?» fortsatte han og banket i den ru overflaten til den seksten tonn tunge øsen. Jyplingen hadde ikke engang fylt seksten. «Hva var det søsteren min gjorde, sa du?» Han spyttet ut en saftig klyse. «Neste gang du våger å … Vel, du ser den dingsen her?» Han pekte på den tunge øsen igjen. «Neste gang blir du kokt levende i den her.» Femten hundre og trettiåtte grader, det er temperaturen som skal til for at legeringen smelter. Stål finnes ikke i naturlig tilstand, den er ingen grunnleggende bestanddel. Den er resultatet av tusener av menneskehender, elektriske måleapparater, mekaniske armer og nå og da en kattepels som havner oppi gryta. 26
T YPE-I T AS, 26.11.2012 ORDRE: 27660 (s . 27 av 367)
Gutten senket blikket. Han var nyansatt, og han hadde nettopp fått noen dun på haken. Alle stirret på ham, kollegene ble oppkvikket av et lite slagsmål. «Du blir kokt levende,» gjentok Alessio og flirte. Så tente han seg en røyk. En eldre fyr fra vedlikehold klatret opp på traversen for å sjekke vaierne og bannet fordi Alessio hadde latt den svære øsen med stålblandingen bli hengende i luften, uten å sikre den. En annen fyr vendte et blad på Maxim-kalenderen, som fremdeles viste mai. En brunette i g-streng med digre pupper som var fotografert bakfra, ble erstattet av en blondine som satt overskrevs på en motorsykkel. Alessio flekket av seg den svette undertrøya. Ingen, ikke engang hans beste venn, fikk si noe om søsteren hans, de kunne bare våge … Nå kom han på det ordet den jyplingen hadde brukt, og han måtte svelge en stor klump av spytt og jernspon for å bevare roen. De befant seg på en åpen plass med tørt gress, en slags eng som strakte seg mellom trådvalseverket og den fjerde smelteovnens svarte tårn. Alessio kastet sneipen på bakken og tro på den med det samme; klokken to på ettermiddagen tok nær sagt alt mulig fyr her inne. Han skrudde av tastaturet som kommanderte systemet av vekt og motvekt på den tolv meter høye og tjuefire meter brede traversen. Det hele liknet en veritabel dyrepark: De kneisende tårnene avtegnet seg mot himmelen, sjiraffliknende kraner av enhver tenkelig art og dimensjon. Rustfargede dyr med horn. «Se deg for, din helsikes kløne!» skrek vedlikeholdsfyren. Alessio hadde brått stanset vaierne og nesten kappet av foten hans. Det svarte metallet ble helt over i øsene fra den sigarformede torpedovognen. Sisterner på hjul som liknet forhistoriske vesener. Alessio forlot skiftet og helte en vannflaske over seg. Metallet var overalt, i sin vorden. Ubrutte kaskader av lysende stål, råjern og et seigt lys. Rasende strømmer, et delta 27
T YPE-IT AS, 26.11.2012 ORDRE: 27660 (s . 28 av 367)
av smeltet metall som fløt ned i støpekar og i former, og som deretter ble ført inn i ovner og torpedovogner. Løftet man blikket, fikk man øye på en tjukk damp som veltet opp og blandet seg med en mekanisk lyd. Materien ble omdannet hver time på døgnet. Mineraler og kull kom sjøveien, de ble skipet inn til industrihavna i enorme frakteskip, brennstoff som ble transportert på bånd høyt oppe i luften, gjennom viadukter og luftveier i de uendelige mange kilometerne fra kaia og fram til koksverket. Man kunne kjenne blodet rase i årene, fra den minste blodåre til selve pulsåren, kjenne hvordan musklene utvidet seg støtvis. Som å vende tilbake til en dyrisk tilstand. I denne gigantiske organismen var Alessio liten og levende. Han kastet et blikk bort på Maxim-kalenderens blondine. Man ble bestandig kåt her inne. Menneskekroppens reaksjon i industriens titankropp, for den er ingen fabrikk, den er selve materien som endrer form. Den har et navn og en formel. Fe26C6. Den assisterte befruktningen skjedde i et prøverør like stort som en skyskraper, i den rustne urnen som ble kalt Afo 4, etter altoforno, smelteovnen med hundrevis av armer og mager, og en tresnutet hatt der hodet skulle sittet. Men man trenger flere mager: konvertere, trådvalseverket, dusinvis av glohete og svimlende utvekster, rør og gassbeholdere, pliktens kullsyrefylte kapsler. Halvnaken nærmet han seg den sørvendte utgangen, den blonde gutten som etter åtte timer på traversen gikk og trente boksing i et par timer, som dro på disko tirsdag, fredag og lørdag. Han tenkte på søsteren sin, Anna. På at hun og venninnen Francesca overdrev med leppestiften, den gjennomsiktige bikinien, når de stakk seg bort med et par gutter om ettermiddagene … Han var nødt til å holde et øye med henne, og helst få bremset henne. Han krysset trådvalseverket; høye vegger med enorme, valsede trådruller, stilt overfor dem var han en dverg. Det var ingen utenfor som visste det, men her inne var det 28
T YPE-I T AS, 26.11.2012 ORDRE: 27660 (s . 29 av 367)
bomstasjoner og vaktbuer, innkjørsler, plasser og veikryss. Alessio hoppet over et par spor uten å bry seg om torpedovognene som dukket opp hvert kvarter. Han hilste på lastebilsjåførene som i heten satt i kø med nedrullede vinduer og føttene på dashbordet. De ventet på å kunne lesse på plater, dragere og blokker. Snart ville de dra ut til alle Europas byer med sine elefantliknende vogntog, der den lysende grønne eller lilla Kristus-figuren var godt synlig i førerhuset. Han sparket til et råtnende rottelik. Nådde den store sideveien der Cristiano moret seg med en oppvisning med gravemaskinen. Han kjente det svarte tårnet, Afo 4, puste ham i nakken, den enorme edderkoppen som fordøyde, blandet stoffene og gulpet dem opp igjen. Han merket hvordan de presset på bakfra, skorsteinene som var halvveis revet og de som ennå var i live, som blåste ut ildtunger som drager. Blålig lys, giftskyer så store at de ikke bare forurenset Val di Cornia, men hele Toscana. Han la selve hjertet bak seg: Gasstanken som ville ha sendt hele Piombino i luften om den eksploderte, de posthume skjelettene til de tre nedlagte smelteovnene, og lenger bort, koksverket der man fremdeles skuffet for hånd, som på attenhundretallet. Det var ingen himmel. Det var et stort fuglebur. De fiolette flammene fra ovnene, kranarmene, metallblokkene som veide flere tonn og var festet til taljer. Den uendelige rekken med lagerbygninger, verksteder, bunkere. Den var et selvforsørgende mareritt. Skorsteinene, de som var i bruk og de som ikke var det. Over hodet hans spraket det i ett: en konstant utsondring av fiolette, røde og svarte flammer. Kranarmene svingte med sine gule og grønne armer, tonnevis med metall virvlet til værs som fugler, svarte og gule skyer av kull og sverte fra skorsteinskanten ble spydd ut. Det kalles et integrert produksjonssystem. Alessio tråkket på brennesler og brokker av varmebestandig murstein. Både bakken og huden hans var dekket av en metallfilm. 29
T YPE-IT AS, 26.11.2012 ORDRE: 27660 (s . 30 av 367)
Nå kom flere langtransporter til. En enorm meitemark av ventende vogntog, og som vanlig var noe som det ikke skulle være. Tiden ble tværet ut, ble flytende. Man skrudde av motoren. Det trengtes mer enn hender og føtter for å telle alle bristene i systemet. Alessio gikk av sted med raske skritt, sved av væske og la kilometere bak seg i parallellbyens skåldende hete. Millioner av motoriske stempler drevet med likestrøm fór opphisset opp og ned i serier – ja nettopp, opphisselse og serier – de beveget seg synkront med en svimlende hastighet, maskinens grunnleggende bevegelse; livets egen. For å motstå kjedsomheten eller frykten, måtte du noen ganger bare finne et hjørne og kneppe opp gylfen. Alessio var anspent og tenkte på søsteren sin, på den kule Golf GT-en. Var det noen han virkelig ikke kunne fordra, så var det de jævla taperne på venstresiden. DS, Rifondazione Comunista, alle de selvgode kommunistene som gjorde seg til og bare preiket drit. Ved valget den 13. mai hadde han stemt på Forza Italia. For én ting var han sikker på, og det var at ord ikke dugde til noe som helst. Ved utkjørslene var det feilvridde skilter. Arbeiderne vred på dem for å lure langtransportsjåførene og inspektørene. Han hadde gjort det selv engang, sammen med Cristiano, de hadde sendt de besøkende til skinnelageret i stedet for til blokklageret. En av de mange gleder en kunne unne seg i denne rustne fornøyelsesparken, som nå var halvveis nedlagt, men hvor man tretti år tidligere, den gang markedet ekspanderte for fullt og det var Vesten som reproduserte og eksporterte verden, kunne skilte med tjue tusen ansatte. Nå var det bare et par tusen igjen, om man regnet med underleverandørene. Eierne flyttet stadig mer av produksjonen til Østen. Enkelte greiner av fabrikken døde ut, skorsteiner og bygninger ble sendt til himmels med dynamitt. Det var i ferd med å gå til helvete. Og likevel moret de, den sjuende generasjon arbeidere, seg fremdeles med å ri på gravemaskinene som om de var okser, mens de lyttet til 30
T YPE-I T AS, 26.11.2012 ORDRE: 27660 (s . 31 av 367)
en reiseradio og lot amfetamintabletten smelte under tungen. Man tilpasser seg. Og de som tilpasser seg aller best, er kattene. Det var hundrevis av dem, i kjelleren under kantina, samtlige syke og med svart og hvit pels på grunn av innavl. Alessio gikk gjennom det øde området med de siste lagerbygningene, mot produksjonssyklusens slutt. Når du kom til tilvirkningen av jernbanespor, åpnet landskapet seg; her var det vegetasjon og myr, og du kunne trekke et lettelsens sukk. Jeg stemmer i hvert fall ikke på de taperne, det nekter jeg. De idiotene kan dra dit pepperen gror. Kommunister er runkere. Alessio stemplet ut, hilste på den inntørkede kvinnen i boden, og gikk ut. Der ute lå havet. Når et skift var slutt, spredde en flokk arbeidere seg utover parkeringsplassen. Alessio stanset litt opp for å se på tårnet før han satte seg i bilen, en Peugeot med to spoilere på sidene og en bak. Smelteovnen. Kall den gjerne ved dens rette navn: Afo 4. Eller gjør som alle andre og vri om på det, så det blir Ufo. Uidentifisert Flyvende Objekt. Om så verdenskrigen skulle rase (det skjedde faktisk, i 1944, da nazistene overtok fabrikken), vil den bli stående, urokkelig, og arbeide ufortrødent videre. Og den lokker alltid fram et forbløffet og overrasket smil. Det samme skjedde nå med Alessio, han sto og smilte mot den. Den lange snabelen som sugde opp kullet, testiklene der jernet kokte, den tresnutete hatten, det mektige skjelettet lik en brutal katedral i ferd med å bli bygget. Utviklingsfasen. Akkurat som søsterens rosa, dunete kropp nå begynte å utvikle bryster og hofter, å bli attraktiv. Det blonde fjonet i skrittet og i armhulene. Den dyriske duften når hun vendte tilbake fra stranden og knøt opp bikinien for å ta seg en dusj. Han nektet å tro at Anna allerede skulle være av dem som holdt på med guttene inne i badehusene. Hva holdt de egentlig på med? 31