Mikael Godø
Skitne penger En kriminalroman
Mikael Godø Galleri Oslo, 2002
© 2010 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 10,6/12 pkt. Sabon-Roman hos Type-it AS, Trondheim 2010 Papir: 80 g Super Snowbright 1,6 Printed in Germany GGP Media GmbH, Pößneck 2010 ISBN 978-82-03-19789-5
«La oss si at noen … at vi vet om et ran. Vi vet hvor det skal skje og vi vet når. Vi vet hvordan de kler seg, våpen, vester, masker. De er proffe, fokuserte. Det siste disse ranerne tenker på, er at noen skal rane dem.»
Heckler & Koch
«Vær så god, prøv å holde den,» sier Kenneth og nikker mot den formløse gjenstanden på spisebordet foran dem. En forvokst pistol, tenker Marianne, misdannet, oppblåst, science fiction. Midtparten av et gevær, kappet i begge ender. Likevel virker den tung og upraktisk. Får henne til å tenke på Uma Thurman, med hevn i blikket og nevene rundt håndtaket på et blinkende samuraisverd. Marianne husker hun lå i sofaen med en bolle Sørlandschips i fanget og Uma på skjermen i gul treningsdrakt og tenkte, hvordan greier hun å bevege det massive sverdet så smidig og kjapt? Det samme tenker hun om den langt mindre elegante redskapen på bordet foran henne. Hun rekker ikke å sikte før det er for sent, før gutta i finlandshette trekker fram sine egne våpen, hvis de ikke har dem festet over skulderen, hengende ved hofta, klare for skudd. Og hvis hun har tid til å sikte, hva skal til før hun skyter? At en av dem gjør en brå bevegelse? Marianne merker at hun ikke er trygg på seg selv. Håper den svarte ståltassen er tung på avtrekkeren. De to på spisebordet virker helt like, men den tredje, som Kenneth holder i hendene, er kraftigere, mer slitt. Brukt i krig, kanskje. Afghanistan. Lett å få riper når en klump 7
jern henger og slenger og du slåss mot opprørere i fjellene. Våpen ser mindre ut i hendene på kraftige soldater dresset opp i fullt kamputstyr. Kenneth er ikke kledd for anledningen, står der med sin litt for store lyseblå skjorte utenpå fabrikkslitte jeans, ser ut som en aksjemekler dagen derpå, etter nachspiel hos Fremmedlegionen. Marianne rykker til av en dør som smeller i oppgangen, høres ut som et par etasjer unna. Tvilen presser seg på. Hvordan skal hun klare å peke et tungt våpen mot profesjonelle ranere, topptrente menn med instinkter som på god avstand senser at hun er amatør. De har lært seg å lukte frykt i sine strøjobber som sikkerhetsvakter eller på oppdrag for han torpedoveteranen som alltid blir intervjuet når pengeinnkrevere har vært på døra hos en stakkar eller en gjeng elitesoldater har kuppet et lite tulleland i Afrika. Kenneth, tålmodig, sier, «Vil du prøve denne i stedet?» Nei, da. Marianne strekker ut armen mot den ene av tvillingene på bordet, tar et godt tak rundt monsterpistolen og løfter den opp. Jøss. Lettere enn hun trodde. «Er den laget av plast?» «Delvis.» Fryktinngytende på avstand, lett i hånda. For tung til å være lekepistol, men ærlig talt. Hun sier, «Er dette damemodellen?», men Kenneth ler ikke. Tydelig at sans for humor ikke går godt sammen med ADHD. «Det er plast, men sterkt som stål,» sier han bare. Marianne tapper neglen mot den harde plasten. «Ser helt ny ut.» «Fordi den er helt ny.» «Håper den virker, da.» Marianne griper håndtaket, legger fingeren mot avtrekkeren, lar skulderreima henge på innsida. Hun slipper våpenet ned til hoftehøyde, sikter mot veggen, tar noen prøvende skritt ut i stua, beveger seg sakte rundt blant Kenneths medtatte designmøbler. Kenneth sier ingenting. Pussig så ordknapp han ble med våpen i hånd. 8
«Så hva heter dette geværet?» sier Marianne. «Ikke gevær, maskinpistol. Kan ikke kalle det gevær, blir helt feil.» «Sorry. Herregud.» «Spiller ingen rolle. MP7A1.» «Hva?» «Heckler & Koch MP7A1. Det beste du får, et våpen for framtida.» Marianne studerer maskinpistolen, ser opp på Kenneth, tenker, dette er uvirkelig. Første gang han inviterte henne hjem, disket Kenneth opp med stekt laks og grønnsaker. Flakset rundt på kjøkkenet, blond piggsveis og hvitt forkle, enda mer hyper enn da de møttes ute. Virket som om han satte opp tempoet på snakketøyet når han gjorde noe med hendene, skramlet med kasseroller, slapp kniver og bestikk i gulvet. Jeg skulle bli kokk, sa han da de endelig fikk satt seg – og laksen var langt fra ille. Hadde vært morsomt å se Kenneth som tv-kokk, han ville stresset det norske folk ut av sofaen i stedet for å få dem til å slappe av. Hun sier, «Den er ikke ladd?» Kenneth rister på hodet. «Men hvis jeg trykker på avtrekkeren, er det som om den var ladd,» sier hun halvt spørrende og trykker den sakte inn, kjenner en motstand, trykker videre og tenker: hardt nok. Ingen utilsiktet nedspraying av fienden. Hør på meg, da. Fienden. Hun sier, «Hva skal vi kalle ranerne?» Kenneth flirer, «Hva er galt med ’ranerne’?» Marianne gjør en piruett, smiler oppspilt. «Jeg vet ikke. Hva skal vi kalle oss selv, da?» Hun sikter mot den slitne Arne Jacobsen-stolen, mer stygg andunge enn svane, minner om da hun bodde sammen med Teo, bare brun. Ratt-a-tatt, en strøm av kuler, farvel, kjære svane. Hun sveiper langsomt over leiligheten, farvel skinnstol, bye-bye Eames, poff-poff skinnsofa, ser dere senere, alle dere andre Tannum-loppiser, veggpryden, vasene, dataskjermene borti hjørnet – hovedkvarteret, kaller han det … 9
Hun stopper ved speilet. Hm, må gjøre noe med det uttrykket, ser ut som hun ikke har holdt en maskinpistol i hendene før. Føttene fra hverandre, sånn, mye bedre. Ikke skal hun ha jeans eller stram t-skjorte, heller. Og ingen kan se skulderlangt, brunt hår under en finlandshette. Hun skulle hatt denne 15-tusenkroners plastpistolen i hendene da hun bestemte seg for å ta saken til topps, marsjerte inn på Finn Gruas enorme kontor og … han kunne ha hjulpet henne. Ikke ved å ofre den høyt betrodde Cato-kødden, men ved å gi henne jobb et annet sted i systemet. Men Finn Grua hadde bestemt seg. Og da hun truet med å gå til sak, forsvant det milde smilet: «Du bør forsvinne i stillhet,» sa han kjølig, «alt annet vil føre til mer trøbbel for deg enn for oss. Vi kommer til å sabotere enhver mulighet som dukker opp.» Til slutt kom nådestøtet, da han sa, «Du har ikke vært helt uskyldig selv, så vidt jeg skjønner.» Hun reiste seg, ristet på hodet, sa, «Du er ynkelig, Finn, velger å stole på en kåt stakkar som er blitt avvist.» Marianne klemmer begge hendene rundt maskinpistolen. Stirrer misfornøyd på sitt eget uttrykk i speilet. Advokat, sier du? Hørte ikke? En sextrakassert paragraftispe, intet mindre? I så fall, tørk av deg det offerblikket. Ta grep. Finger på avtrekkeren. Klikk. Vil ranerne også ha maskinpistoler, hengende i en reim over skulderen? Eller blir det upraktisk når de skal lempe pengene … hvor mye skal lempes, egentlig? Tjue mill, snakker vi da om lemping. Hun fortsetter å betrakte sitt bevæpnede speilbilde, sier, «Hvor mye var det svenskene kunne ha i helikopteret da det tok av?» Hun hører Kenneth fikle med bryterne på den slitte maskinpistolen. Han sier, «De var ikke svenske.» «Men hvor mye penger? Femti mill?» «Mye mer.» «Nei, nei, jeg husker hva det var.» Hun snur ryggen til speilet. «Hundre kilo er førti millioner kroner, norske. Helikopteret var lettvekt, pinglemaskin, kunne bare ta hundre kilo i tillegg til ranerne.» 10
«Hva så?» Uventet brå i stemmen. «Hvilken rolle spiller det? Vi skal ikke bruke helikopter.» Jøss. Første gang hun har sett ham hissig for noe slikt. Rynker i panna, misliker å vite mindre om sakene sine enn henne. «Prøver bare å se for meg ranerne,» sier Marianne, «hvor mye de må lempe, om de bruker maskinpistoler som oss.» «Det finner vi ut.» Han klikker irritert på en av knappene. «Vi kan ikke bruke denne.» Gir den et par slag. «Israelsk jævla ræl.» «Er det så nøye? Vi skal jo ikke skyte noen, heller.» Kenneth stirrer på henne, «Vi må være forberedt på alt.» «Hvis vi må skyte, holder det at to av oss er kjappe. Jeg kan ta den,» sier Marianne og nikker mot maskinpistolen som tydeligvis stammer fra Israel. Kenneth fnyser. «Du tar MP7-en. De er lette. Og sikre.» Et leketøy, tenker Marianne. Ekte plast. Ratt-a-tattatt. Små metallkuler gjennom den bitte lille munningen, pfitt, pfitt. Nei, det er med lyddemper. Låter annerledes da, mer klinisk, som en spikerpistol. Har hun noen gang hørt en maskinpistol i virkeligheten? Hun ser på Kenneth. Galskap. De kommer til å pepre oss rett ned. Hun sier, «Hvorfor behøver vi disse? Kunne du ikke skaffe noen vanlige pistoler?» «Frykt,» sier Kenneth. Fokusert nå. «Poenget er å spre frykt, overvelde dem, shock and awe, er du med? Du peker en Uzi mot en profesjonell raner og han stivner momentant. Først tenker de at vi er proffe, siden vi har maskinpistoler. Så tenker de at hvis vi er amatører, er vi enda farligere, for hvis de skremmer oss og vi trykker på avtrekkeren og spruter femten kuler i sekundet, er sjansen større for å treffe enn for ikke å treffe.» Prat. Men hun liker følelsen, klemmer rundt håndtaket. Sikter, presser inn avtrekkeren. Det føles ikke lenger uvirkelig. Det føles … riktig.
Brun kafé
Den nye typen til Gruas ekskone sa hvis du har tenkt å skrive koseportrett, ikke kontakt Dragan. Lag en avtale for meg, svarte Bendik, men så for seg et mer classy sted enn denne forsofne kafeen. Løst glass i inngangsdøra, en eim av gammal moro og gustne menn som pleier abstinensen. Formiddagssol gjennom skitne vinduer. Fire gjester til sammen, sittende hver for seg, med en halvliter i klypa. Bortsett fra fyren innerst i lokalet. Svart dress, hvit, åpen skjorte, svart kaffe. Kommer jeg til å kjenne ham igjen spurte Bendik den nye typen til Gruas eks, Terje Stahl. Ingen fare. Bendik drar ut stolen, setter seg overfor Dragan. Nybarbert, nokså nyfrisert. Rundt førti. Slank, mer business enn muskler. Bendik sier, «Stamstedet ditt?» «Kunne vært.» I et annet liv, kanskje, hvis han hadde manglet sosial oppdrift. Øst-europeisk aksent. Medium sterk. Bendik vrir hodet mot baren. «Tenkte vi skulle spise noe, kanskje.» «Nei, takk.» «Hva med dagens?» 12
«Sikkert samme som gårsdagens.» Kelneren kommer mot dem – en eldre herre med iøynefallende fyldig hår som får ham til å likne en pensjonert bokser. Bendik bestiller svart kaffe. Dragan har begge hendene på den brunlakkerte bordplata. Halvdrukket kopp. Kalde øyne. Ikke synlig nervøs. Nøkler og mobil på bordet. Solid klokke på høyre arm, trolig verdt sin vekt i titan. Bendik drar fram notatblokk fra innerlomma, gir pennen et klikk. «Såh, hva skal vi snakke om?» Dragan ser på ham med et stødig blikk under kraftige øyenbryn. «Terje sa du var til å stole på.» Låter som et spørsmål, men blikket er bestemt. Balkanmacho, vrien å tyde, ikke Bendiks sterke side. «Vi kaller det bakgrunnsinfo. Navnet ditt holdes utenfor.» «Og hvis noen kommer og spør seinere?» «Så er du en kilde. Vi avslører ikke kilder.» «Hvis de insisterer på å vite?» Bendik legger fra seg pennen. «Hvis noen begynner å dra ut neglene mine, mener du?» Dragan smiler ikke. Kelneren setter kaffekoppen forsiktig foran Bendik. Store hender. Stor kopp. Bendik lar den stå. Dragan legger hendene rundt sin kopp, ser opp på Bendik med bøyd nakke, minner muligens om De Niro på 80-tallet, ikke ung og gal, mer kjøtt i trynet. Goodfellas, omtrent, sikkert på grunn av den åpne skjorta, rynkene i panna. Dragan sier, «Hva vet du om Grua?» «Ganske mye. Fortell meg noe jeg ikke vet.» Dragan reagerer med et skeptisk fnys, nedtonet, uten å flytte blikket. Ikke lovende, tenker Bendik. «Terje sa at du var til å stole på.» Fanken heller. Drar meg ut på østkantens traurigste vannhull, paradis for kara fra Sahara med morraskjelven. Dragan ser mot noe bak Bendik. Han har ikke tenkt å trekke seg allerede? En slik fyr, trolig et stykke oppe i næringskjeden, han møter ikke en journalist hvis han er usik13
ker. Så ingen fare, jeg har spillerom her, tenker Bendik og sier, «Hvordan kjenner du Terje?» «Vi jobbet sammen.» Blikket sier: Vet du ikke det? Hva vet du egentlig? «I Grooming?» «Nei, lenger siden enn det.» «Biler er ikke din greie?» Dragan trekker på skuldrene, «Jeg liker biler.» Svak aksent, i grunnen. Kan ha bodd i Norge hele livet, men hengt med mye gebrokne folk. «Hvorfor tror du Terje tipset meg om deg?» «Fordi han gjør som kjæresten sier.» Dragan gløtter bort på eksbokseren med hendene, han bruker kluten på et av nabobordene. Svak duft av Zalo. Bendik sier, «Du kjenner Jeanette?» «Hun vet at jeg er inni ting.» «Hun ville ikke snakke med meg.» «Jeanette har ingenting på Grua. Da hadde hun skravlet selv.» «De var gift. Noe må hun ha.» «Ikke noe hun kan bruke uten å bli dratt inn. Må være noe ferskere.» Bendik tenker, jeg er på fisketur, ingen tvil om det. Men du kan ikke kalle deg journalist hvis du lar være å nøste i de trådene som dukker opp. Eller, enda bedre, hvis du ikke sveiver inn snøret når du kjenner at det rykker. Brekk ville likt den siste der, metaforsjefen. Muligens er dette småfisk, men en liten makrell kan ha ting å fortelle om større … hm, kanskje ikke den beste du har kommet på. Fisk som snakker. Skjerpings. Han sier, «Hvor ferskt, da? Ti år?» «Nok å ta av.» Lett for deg å si, tenker Bendik. På overflaten er alt på stell. Konflikter, selvsagt, men alle floker har latt seg løse, i eller utenfor diverse rettsinstanser. Som seg hør og bør. Du blir ikke en av landets rikeste menn uten å stange unna både venner og fiender iblant. 14
«Har du noen forslag til hvor jeg bør kikke? Regnskap, enkeltselskaper, folk han har – jeg vet ikke – ødelagt, ruinert.» «Som sagt, nok å ta av.» «Jeg trenger noe håndfast, noen som har annet å komme med enn sladder og bitre minner.» De ser på hverandre. Dragan ser ned på nøklene, mobilen. Rolige hender. Biter seg i underleppa. Ser opp igjen. «Hvorfor skal du ta Grua?» «Tidlig å si. Bare mistanker foreløpig.» «Trodde dere var kompiser,» sier Dragan. Bendik smiler, rynker øyenbrynene, «Hva?» «Mye – hva sier man – god presse.» Han leser aviser, også. Rene multikunstneren. Eller han har gode tipsere. Men albaneren har rett, det var ikke slik Bendik så for seg Grua-intervjuet da han ringte kommunikasjonssjefen og Grua selv ringte tilbake. Portrett? Ikke noe problem, bare heng deg på en dag, så tar vi det underveis. Ingen fotograf. Mulig jeg tar deg med hjem, hvem vet, eller til mitt underjordiske hovedkvarter, hehe, så jeg håper du skjønner, bildene får bli en greie for seg. Og Bendik la fram opplegget: Den definitive historien om hvor han kommer fra, oppveksten, den spede starten på Strømmen, kimen til et imperium, rags to riches, den norske drømmen. Han la på røret og følte seg … forført? Innen profesjonelle rammer, i så fall. Slikt takler man. La gå at han risikerte å bidra til å bygge opp om myten, men han ville gjøre det gjennom grundighet, finne de gode historiene bak myten. Gi folket den fortellingen de ønsker, med finesse, personlig tøtsj. «Du burde sjekke en kamerat de kaller Kenta.» Det tar noen sekunder før Bendik skjønner at Dragan nettopp har gjort det han håpet på: servert et tips, en vei videre. Han sier, «Etternavn?» «Stavrum, eller noe. Stavro. Jeg kjenner han ikke.» «Staverud? Kenneth Staverud?» Dragan trekker på skuldrene, «Sikkert. Driver med strutseoppdrett.» 15
«Hva?» «Du veit, burgere. Struts var det nye. Skulle visst ta helt av.» Han kødder med meg, tenker Bendik. Noe Balkan-greier igjen. Kødd med steinansikt. «Jeg vet hvem Kenneth Staverud er, men hva har han med Grua å gjøre?» «Har visst noe med gatekjøkkenkjede.» Bendik smiler. Dragan lener seg tilbake. «Jeg gir deg bare et tips. Opp til deg.» Bendik tenker, noen har det moro på min bekostning, dette er et stunt. «Så Kenneth har en struts å plukke med Grua?» «Ikke helt fornøyd, har jeg hørt. Dårlig flaks, det der.» Du store albaner. Hva med en stand-up-jobb på si? I ferd med å mykne nå. Bendik sier, «Noe mer?» Dragan tar endelig en slurk av koppen som har stått der halvtom siden Bendik kom. Trolig lunken. Lar blikket vandre en runde i det solgustne lokalet. Ser på Bendik med De Niro-blikket igjen. Et lite glimt der nå. Glup fyr, verdt en egen lørdagssak, hvis han ville stilt opp. En vellykket innvandrer, godt integrert i Oslos kriminelle økonomi. Leser aviser. Dragan sier, «Flere har prøvd å ta Grua. Ingen har klart det. Hva betyr det, tror du?» «At han er smart.» «Med advokater og sånn, ja. Men først må du være brutal mot utro forrædere som truer og vil angi deg.» «Så du bør være forsiktig.» «Har ikke trua han, jeg. Ute til lunsj.»