Slakteren

T YPE-I T AS, 08.07.2011 ORDRE: 23260

Slakteren

T YPE-I T AS, 08.07.2011 ORDRE: 23260

Ă˜ystein Wiik

Slakteren

T YPE-IT AS, 08.07.2011 ORDRE: 23260

Øystein Wiik Dødelig applaus, krimroman 2010

2011 H.Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Omslag: BLÆST / Terese Moe Leiner Satt med 10,3/11,5 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2011 Papir: 70 g NorBook Cream 1,8 Printed in Sweden ScandBook AB, Falun 2011 ISBN 978-82-03-35087-0

T YPE-I T AS, 08.07.2011 ORDRE: 23260

Bukten som strekker seg fra Eze, forbi Beaulieu og til Cap Ferrat, øst for Nice, vest for Monaco, kalles Golfe de St. Hospice. Navnet har den etter en eremittmunk som bodde i et tårn i den østlige delen av den lille fiskerlandsbyen Saint Jean, på Cap Ferrat. Det er ikke mye man vet om middelaldermunken St. Hospice, eller Santo Ospizio som han egentlig het. I landsbyen Saint Jean er han en viktig helgen. Det sies at han beskytter dem som er på havet i stormfulle vinternetter. Fiskere forteller at han kan vise seg i form av et særegent lys inne fra land.

Et lys som tenner håpet og setter mot i dem som er i havsnød.

Men det er også dem som hevder at han utøvet magi og alkymi og dyrket mørkere krefter.

På halvøya Cap Ferrat lå det inntil nylig en zoologisk hage.

Om kvelden og om natten kunne man tidvis høre tigerbrøl, apeskvalder, hese skrik fra eksotiske fugler og gutturale lyder fra øgler, som blandet seg med lyden av dønninger og sirissenes intense spill. Da dyrehagen ble nedlagt for tre år siden, stilnet disse lydene, men ikke helt. Fremdeles krydres nettene ute på Kappet av lyder som hører hjemme under helt andre himmelstrøk.

T YPE-I T AS, 08.07.2011 ORDRE: 23260

Del 1

T YPE-IT AS, 08.07.2011 ORDRE: 23260

T YPE-I T AS, 08.07.2011 ORDRE: 23260

Te for to

Bjorøya, januar 2010 Laptopen sluknet akkurat idet han skulle sende eposten. Carl Heiberg trykket gjentatte ganger på tastaturet i håp om at maskinen skulle slå seg på igjen. Tomt batteri. Han slo sammen maskinen, tok ut minnepinnen han hadde stående i USB-porten og puttet den i brystlommen. Han myste mot de tunge skyene som var på vei inn fra øst. Kontrasten fra de hvite langstrakte sandstrendene, som inntil nylig hadde vært den vakre rammen rundt hans tilværelse, og til snøskavlene i det forfrosne sommerparadiset ved Homborsund, var nedslående. Han skulle heller ha valgt å tilbringe sine siste uker på jorden i selskap med palmer og smaragdgrønt vann, i stedet for Sørlandskystens frostskadde vinteransikt. Blomstereksplosjonen på øyene i Det karibiske hav, bar alltid med seg et håp om gjenfødelse. Snøen over sommerøya varslet begravelse. Hans egen. Lyset som tøt ut bak skyene, hang som gylne istapper over en skjærgård i vinterdvale. Lengselen om en siste vår her ute, hadde drevet ham nordover, men kulden fra øst nektet å slippe taket. Hvor mange ettermiddager til ville han få lov til å se ut over horisonten? Følge overgangen fra lys til mørke, sittende i lenestolen foran det store vinduet som vendte mot vest?

Heiberg snudde seg mot speilet og betraktet ansiktet som møtte ham der inne. Fremdeles hadde han den friske Carl Heiberg for sitt indre blikk, og han var stadig like forbauset over sitt eget forfall. Det lå en slags morbid fascinasjon i å følge kreftens herjinger under ansiktshuden. Vevet forsvant omtrent som om en billedhugger meislet ut stadig skarpere og strengere 9

T YPE-IT AS, 08.07.2011 ORDRE: 23260

konturer i det som var igjen av ansiktet. Han skulle i hvert fall ikke ha noe hjelp her ute den siste tiden. Døden var en privatsak for Carl Heiberg, og han hadde til og med nektet barna å komme ut hit. Det var mange grunner til at han ikke orket å se dem. Ting som tynget ham mer enn selve sykdommen. Når smertene ble for store, ville han ganske enkelt legge på svøm i det iskalde vannet, og forsvinne i det elementet han elsket mer enn noe.

Han åpnet døren og gikk ut i kulden. Bakken var iset og med et voksende lag nysnø. Han kroket seg sammen på vei bort mot redskapshuset. Hengelåsen var gjenfrosset og han måtte varme den med hendene for å fjerne isrestene. Kulden fra metallet bet tak under neglene og gjorde finmotorikken i fingrene treg. Omsider fikk han lirket låsen åpen med den vesle nøkkelen. Katalyttovnen sto rett innenfor døren, og uten gasskolben inni var den lett å løfte. Han hadde heldigvis vært forutseende nok til å hamstre flere kolber inne i hovedhuset. Heiberg stanset et øyeblikk.

Bak ovnen sto den siste anskaffelsen av tekniske vidundere på øya. En stubbefreser. De siste årene hadde han erklært krig mot løvskogen bak hovedhuset. En gang i tiden hadde det vært dyrket mark der, men med årene hadde alt grodd igjen. Han hadde satt seg som mål å gjenopprette kulturlandskapet på øya, og hadde allerede utvidet arealet betraktelig væpnet med motorsag og rotøks. Men nå hadde han altså denne stubbefreseren som han aldri skulle få brukt. Den gjorde kål på store og gjenstridige stubber på noen minutter. Gnagde seg tvers igjennom dem og malte det harde trematerialet til pudder. Han måtte huske på å skrive en nøyaktig bruksanvisning for maskinen, slik at barna kunne få nytte av den. Dersom de i det hele tatt brydde seg om den slags.

Heiberg snudde seg og begynte å gå mot hovedhuset mens han balanserte ovnen foran seg. Snøfillene var store og falt tett og tungt. Haugene vokste uforholdsmessig fort, og stien hadde allerede et tykt lag hvor tøflene sank i til over ankelen.

Til å begynne med var det bare en svak skygge, og Heiberg trodde først det var et rådyr eller en rev som hadde forvillet seg ut på isen som lå mellom øyene inn til fastlandet. Så trådte skikkelsen klarere frem og han så at det var et menneske som 10

T YPE-I T AS, 08.07.2011 ORDRE: 23260

strevde seg fremover gjennom snøfokket. Det var ikke mulig å stadfeste om det var en mann eller kvinne, og på denne avstanden var det heller ikke noe gjenkjennelig ved fremtoningen.

Først da skikkelsen hoppet fra is-skavlen og ned på stranden, så Carl Heiberg hvem det var som hadde trengt seg inn på hans revir. En gammel kjenning. Minnene de delte var langt fra behagelige. Det var ikke vanskelig å gjette seg til hva han var ute etter.

Mannen hadde ringt, tryglet, truet og grått. Livredd for konsekvensene av Heibergs varslede dommedag. Han hadde sluttet som sjef i Kreissler & co., og skulle nå ta et oppgjør med alt sammen.

«Du bor ikke akkurat sentralt, Carl!» Stemmen var lys, men preget i den var hardt. På et vis kledde mannens røft meislede ansikt og det stålblå blikket dette golde vinterlandskapet. Heiberg slapp taket i ovnen og rettet seg opp. «Hva vil du meg?»

«Jeg hørte du var syk.» Mannen så seg omkring og slo ut med armene. «Flott sted du har her. Men mye å holde.» Heiberg svarte ikke. Du verden som han går rundt grøten. Inntrengerens overdrevne munterhet var urovekkende og han vurderte et øyeblikk hvilke sjanser han hadde dersom den tidligere vennen var ute i det ærendet han fryktet. Han var det man kaller røslig. Høyere enn gjennomsnittet, brede skuldre og kraftige overarmer. En fyr som ofte hadde havnet i slagsmål i fylla.

Losjakken som han bar over en gammel islender, kunne gi inntrykk av noe sunt og jordnært. Men mannen var en nervefabrikk, med et temperament som nitroglyserin. Det hadde ført til en dom og et opphold bak murene. Heiberg visste godt hvorfor det var blitt slik med ham. Han kunne gått i samme fellen selv om det ikke var for at han hadde funnet Jesus. Gjort opp status og bedt om tilgivelse.

Han gransket den tidligere vennen. Ingen tegn til sjelefred der i gården. At han hadde fulgt etter ham hit ut i havgapet, tydet på en større desperasjon enn Heiberg hadde forventet. Ville han gjøre alvor av sine trusler? Minnebrikken brant i brystlommen.

«Skal du ikke invitere meg inn på en kopp te?» Mannen kikket inn i redskapsboden. «Gå i forveien og sett på vannet du, så skal jeg ta meg av ovnen.»

Heiberg nølte. Han hadde ikke lyst til å snu ryggen til inn11

T YPE-IT AS, 08.07.2011 ORDRE: 23260

trengeren. Denne måtte tydeligvis ha fornemmet Heibergs følelser. «Hei, vi kan da vel slå av en prat, i all fordragelighet?»

Han tråkket ut i løssnøen for å komme forbi Heiberg, grep katalyttovnen, og gikk tilsynelatende ubekymret opp til hovedhuset, slo støvlene lett mot dørkarmen for å fjerne snøen.

Mannens kroppsspråk røpet typisk nok ingen sinnsstemning.

Heiberg var klar over at et angrep kunne komme plutselig og voldsomt. Han hadde sett det før.

Gasskolben sto klar inne i stuen og skulle bare settes på plass inne i kassen til ovnen og kobles til. Deretter var det en enkel sak å tenne den ved hjelp av bryteren på forsiden av ovnen.

Flammene ville spre seg utover katalyttene og skape et glødende varmeteppe i løpet av få minutter.

Heiberg lot være å tenne ovnen, men gikk i stedet for å sette på vann til teen som den tidligere vennen hadde bedt om. Mannen satte seg skrevende i Heibergs slitte ørelappstol og tok frem en pakke sigaretter.

«Jeg sier det rett ut, at dine plutselige moralske anfektelser slår jævlig dårlig an hos samtlige. Det er ikke særlig gjennomtenkt, Carl.»

«Jeg skal dø. Jeg har et behov for å ta oppgjør med fortiden.»

«Faen ta deg, Carl. Du har tjent deg søkkrik på løgn og bedrag hele livet. Hvorfor er det så jævla viktig å være sannferdig nå, når det nærmer seg slutten?»

«Det er en sak mellom Jesus og meg. Vi har diskutert det nøye.»

«Så la det forbli mellom Jesus og deg, da! Faen heller! Forstår du ikke hvor mye skade denne såkalte sannheten din kan anrette? Du trekker både skyldige og uskyldige ned i dritten.

Det er jævlig lett for deg, men vi andre skal fortsette å leve ennå en stund, se barn og barnebarn i øynene, være ektemenn og samfunnsborgere.»

«Se på meg, min råtnende kropp skyldes fortielsen. Oppdemmede løgner. Den vitner om det helvete vi alle har befunnet oss i. Sykdommen min er ikke noe annet enn et fysisk uttrykk for det vi alle føler, for syndene våre. Du ville få det mye bedre med deg selv hvis du åpnet deg for Jesus og lot ham ta fra deg korset du bærer. Det gjelder dere alle. Ta oppgjør, be om tilgivelse, og søk tilflukt hos Kristus. Du kan ikke tro hvilken forskjell det gjør.»

12

T YPE-I T AS, 08.07.2011 ORDRE: 23260

«Hele affæren er foreldet. Ingen har godt av å rote opp i det.

Og tro meg, vi har faen meg fått straffen vår.»

«Ser du ikke at dette gjelder større ting enn oss? Søk tilflukt hos Herren, så får du kraften til å gjennomleve det.»

Tuten på vannkannen fløytet. Heiberg skrudde ned blusset, men lot vannet fortsette å koke. Plystringen sank i tonehøyde og ble bare en lav visling.

«Jeg skal bare tenne ovnen,» sa han og trykket inn bryteren på fronten. Ingenting skjedde. Han trykket et par ganger til før han sukket tungt og gikk til verktøyskuffen for å hente en skrutrekker.

«Ikke føkk med meg. Du vet du ikke har en sjanse.»

«Ser jeg ut som en mann som er i stand til å slåss med deg?»

«Gi meg det jeg er ute etter, så forsvinner jeg. Hvis ikke, tør jeg ikke svare for følgene.»

«Jeg forsøker å redde dere, forstår du ikke det? Konsekvensene blir langt verre enn du aner dersom dere velger å tie. Sykdommen min er ingenting.»

Heiberg tenkte på et besøk han hadde hatt to uker tidligere.

Det var det som hadde fått ham til å bestemme seg. Men kunne han fortelle at han hadde hatt besøk av en engel? En som visste alt om dem? En høyreist skikkelse som varslet dommedag dersom de ikke gjorde som han ba om? De ville avfeie det hele som fullstendig «gaga». Men han hadde da vært der, eller var det en visjon? Eller kanskje en demon?

«Det finnes en enklere vei ut av dette.» De velpleide nevene knyttet seg.

Carl Heiberg svarte ikke, men det som var igjen av kjevemusklene strammet og slakket seg rytmisk under den altfor store ansiktshuden. Det kokte inni ham. Den tidligere vennen hadde trengt seg inn i hans øyparadis. Inn på hans aller helligste. Han sto der som en levende påminnelse om feilstegene Heiberg hadde gjort i livet sitt. Han likte dårlig å bli minnet på dem. Hvis han fortalte ham at det allerede var for sent, ville han da bli farlig?

«Vil du ha vanlig te, eller noe med urter?» Han smilte vennlig. Spørsmålet overrumplet vennen og for en kort stund falt han ut av sin brutalt tilskårne rollefigur.

«Kanskje noe med urter?» svarte han, og kikket nesten takk13

T YPE-IT AS, 08.07.2011 ORDRE: 23260

nemlig på de vakre porselenskoppene Heiberg satte frem for ham.

«Urter skal bli, jeg må bare få orden på den gjenstridige ovnen!» Han tok en skrutrekker fra verktøyskuffen.

«Forsiktig med den der, Carl.» Mannens øyne jaget plutselig rastløst over rommet.

«Jeg skal bare justere en skrue. Du kan gjøre det du, hvis du vil.»

«Jeg tar deg hvis du er vrien, Carl. For å beskytte mine egne.

Ikke tving meg til å ta deg.»

Heiberg undertrykket redselen og gjorde et nummer ut av operasjonen han utførte på baksiden av ovnen. Så rakte han skrutrekkeren med håndtaket først og smilte til sin tidligere venn.

«Kan du prøve en gang? Trykke inn bryteren på panelet?»

Mannen i islenderen sukket, la fra seg sigarettpakken, og trykket uinteressert inn knappen på forsiden. Heiberg dro forsiktig i slangen. Klikkene fra bryteren kamuflerte lyden av gassledningen som gled ut av festet. Han slapp slangen lydløst ned på gulvet. Så gikk han for å hente kopper. Tekjelen surklet lavmælt på komfyren. Med ryggen til fisket han opp minnebrikken og puttet den i munnen, slo en slant vann i den ene koppen, tok en slurk og svelget hardt. Minnebrikken nærmest skar seg vei ned gjennom spiserøret, og han kjempet for ikke å hoste den opp igjen. Så løsnet den plutselig og gled ned i magesekken.

Heiberg trakk pusten dypt. Dersom han ble blåst til himmels, ville minnebrikken være beskyttet av kroppen hans. «Har du sett slikt? Vi får heller varme oss på teen.»

Den ubudne gjesten satte seg i godstolen igjen og fisket frem en sigarett. Heiberg skrudde opp gassblusset, hentet teposer fra en blikkboks, mens han telte sakte inni seg. Det kunne ikke vare lenge nå. Han så mannen fiske frem lighteren med høyre hånd mens han stakk en sigarett i munnen med den venstre. Med litt flaks nå, tenkte Heiberg.

Hånden som holdt lighteren var slank og blek og ristet lett.

Fingrene røpet en årvåken følsomhet i sterk kontrast til mannens grove kroppsbygning. Livsgjerning og kall hadde formet disse hendene. Lighteren var gjenstridig og ville ikke tenne.

Blandingen av emosjonell ubalanse og forfrosne fingre hadde 14

T YPE-I T AS, 08.07.2011 ORDRE: 23260

gjort musklene trege. Irritert la mannen litt for mye kraft i forsøket og lighteren gled ut av hånden hans og falt ned på gulvet ved katalyttovnen.

Heiberg bannet innvendig. Knokene i den magre hånden som holdt vannkjelen, ble bleke. Gjesten bøyde seg ned for å plukke opp lighteren, men stivnet med ett i bevegelsene. Han trakk pusten kraftig gjennom neseborene som for å forsikre seg om at han hadde luktet riktig. «Din satan, din judasjævel!» Han grep tak i ovnen, svingte den rundt og stirret på den blottlagte slangen. Han åpnet munnen for å si et eller annet, men han rakk ikke mer enn å trekke pusten.

Heiberg hadde bykset frem og presset den glødende vannkjelen i fjeset på sin gamle venn. Han hylte av smerte, hendene skjøt frem som for å verne ansiktet. Så grep de etter Heiberg.

Men Heiberg helte det kokende vannet over dem, og skinnet ble flådd av mannens hender. Han kastet fra seg kjelen og løp mot døren. Gassen kunne antenne når som helst, og han ba til Gud om at den måtte gjøre det før den andre rakk å løpe etter ham. Han skled nedover den isete stien og holdt på å gå over ende flere ganger. Svetten drev over den kalde huden og vinden dannet små isperler i kinnene.

Et vanvittig skrik flerret luften og varslet at mannen hadde kommet seg ut av huset. Fremfor seg hadde Heiberg det islagte havet. Bak seg den ubudne gjesten. Uten å nøle begynte han å løpe utover isen. Sikten var elendig på grunn av det tette snødrevet. Et stykke bak kunne han skimte en skikkelse som rullet ned skråningen mot stranden.

Et halmstrå av en plan formet seg i Heibergs utarmede hjerne.

Isbryterne hadde vært i arbeid dagen før, og flere steder var isen derfor så tynn at en voksen mann lett ville kunne gå igjennom.

I verste fall kunne det bety at Heibergs siste svømmetur kom raskere enn han hadde forutsett. I beste fall ville han få se den tidligere vennen forsvinne for alltid i en mørk råk. Hvor mange grader kunne vannet holde under isen? Så vidt over nullpunktet? Heiberg visste at man ikke hadde mange sekundene igjen å leve dersom man forsvant i en råk. Det var rundt ett minutt for hver plussgrad. Hvis vannet holdt to plussgrader, ville man ha ett minutt før man mistet kontrollen over muskelbevegelsene og nok et minutt før man ikke lenger kunne puste.

Han kunne høre ham bak seg nå. Stønnende av raseri og 15

T YPE-IT AS, 08.07.2011 ORDRE: 23260

smerte. Med sine siste krefter økte Heiberg takten og kjempet seg frem mot den første råken. Den var ikke spesielt bred, og uten å nøle tok han sats og hoppet. Føttene traff isen på den andre siden og han skled innover samtidig som han falt og slo hodet mot kanten av råken. Halsen snørte seg sammen i astmalignende kramper.

«Heiberg, du slipper aldri unna dette! Jeg skal kjøre over deg med stubbefreseren!»

Mannen sto på den andre siden av råken og gjorde seg klar til å hoppe. I samme øyeblikk som han tok spranget, smalt det. Gassen hadde omsider antent, og det som for en halv time siden hadde vært Heibergs paradis, ble til en helvetesild mot den mørke himmelen. Det gikk en skjelving gjennom isen, og lyden av isflak som revnet lød som et ekko av eksplosjonen.

Heiberg hadde instinktivt kastet seg rundt idet smellet kom.

Forfølgeren hadde landet et stykke lenger borte enn der Heiberg nå lå.

Først forsto han ikke hvordan det var mulig, så kjente han vannet som begynte å sive inn over isen. Smellet hadde satt i gang en kjedereaksjon. Isen brakk opp igjen, og flaket Heiberg befant seg på var drevet av. Han våget ikke sette seg opp, men lå på ryggen og beveget hodet fra side til side for å se om han hadde noen mulighet til å komme seg i land. Isflaket var ikke stort nok til å tåle at han reiste seg. Han så den tidligere vennen, stiv som en saltstøtte på et annet og større flak.

Det forbrente ansiktet hans var lyserødt mot det hvite snødrevet.

«Jeg kommer og tar deg, Heiberg, om jeg så skal følge etter deg helt til helvete!»

Bølgene som rullet over Heibergs isflak tæret raskt på det, og han merket hvordan det fløt stadig tyngre i sjøen. Det iskalde vannet la seg rundt den utmagrede kroppen og begynte å skylle over brystet, som om det skulle være toppen på et skjær.

Det var slutten. Han løftet hodet for å se om den andre også var i ferd med å gå under, men snøen falt så tett nå at det var umulig å se en hånd fremfor seg. Heiberg ga slipp og lot seg gli ned i mørket. Det var jo slik han hadde planlagt å gå. Men øyeblikket for avskjed var kommet så mye raskere enn han hadde forestilt seg. En siste gang løftet han hodet og speidet etter den andre. Han kunne ikke få øye på ham. Alt han kunne 16

T YPE-I T AS, 08.07.2011 ORDRE: 23260

gjøre, var å håpe. Håpe at han også ville drukne denne iskalde januarkvelden. Smerten forsvant, en bedøvende likegyldighet la seg over Carl Heibergs tanker, så kom forløsningen og han trådte ut av tiden. Kroppen drev mot bunnen som et romskip ute av kurs.

T YPE-IT AS, 08.07.2011 ORDRE: 23260

store sorg var at han ikke selv var i stand til å skape den. Disiplin hadde vært Elmings svar på manglende talent, og når han ikke kunne være en beiler innen kunsten, valgte han å være den som betrakter det hele med et kritisk blikk. Gjennom mange år hadde han bygd seg opp som kunstskribent og kritiker, og det var dem som mente at Elmings artikler overskred grensen mellom kritikk og kunst, slik den legendariske Georg Brandes i sin tid gjorde det.

På et annet og mer ironisk vis var han også skapende. Han skapte kunstnerskjebner. Hans mening hadde betydning. Han var som en slags kunstverdenens Ben Bernanke. Investorer og gallerister holdt pusten i spenning når Gerhard Elming uttalte seg. Han kunne snakke eller skrive en utstilling opp i skyene, med påfølgende millionsalg, eller han kunne dømme det samme prosjektet til døden og sende kunstneren inn i en ny sulteperiode.

Han var alene på det han i avisen omtalte som Vargknatten.

Det var ikke få kunstnere som hadde fått beseglet sin skjebne mens Elming hadde latt fingrene gli over tastaturet her oppe i fjellheimen. Signaturen Vargknatten var et begrep i norsk kunstverden og man fryktet ulven som ulte derfra. For hans eminente språk og kvasse formuleringsevne innga ikke bare respekt, men også frykt. Pennen hans var et tveegget sverd. Den ene dagen kunne det halshogge en kunstner og neste dag slå en annen til ridder, sikre ham en adelstittel. Det var ikke uten en sær form for eufori at Elming erkjente makten som lå i dette.

Et dunk i hytteveggen rev ham ut av den velgjørende selvransakelsen. Det var mange slags rare lyder i en trehytte, og det var antakelig bare bevegelse i treverket. Men det var en annen lyd som fikk Elming til å skjerpe ørene. Hadde han hørt varebilen igjen? Og lyden av metall som støtte mot metall? Nei. Det var nok bare ensomheten som forsøkte å gjøre ham engstelig. En unnskyldning god nok for å skylle ned enda en raus dose fransk brennevin.

Nok et kraftig dunk i veggen, og straks etter ett til. Det var som om promillen i blodet fordunstet. Elming kjente seg med ett ubehagelig edru. Dunkene hadde kommet fra en annen kant av hytta. Elming oppga drømmen om en TV-fri kveld. Han holdt rett og slett ikke ut naturlige lyder hvis de skulle utløse så mye hjernespinn. Han satte fjernsynet på med høyt volum 20

T YPE-I T AS, 08.07.2011 ORDRE: 23260

og kjente seg straks bedre. En knert til nå, så ville han komme på rett kjøl. Det var øde her på denne tiden. Han hadde alltid satt pris på det, men nå så han plutselig ikke sjarmen ved det lenger. Idiotisk at han ikke hadde trukket for gardinene.

Uten å nøle gikk han fra vindu til vindu og stengte mørket ute.

Idet han trakk for den siste gardinen, dunket det igjen. Angsten spredte seg langsomt, som en snikende sykdom i kroppen hans. Som om han mistet førligheten. Han var for omtåket til å foreta seg noe. Han sto bare stille lik en mus ute av stand til å bevege seg fordi katten stirret på den. Enda en gang dunket det hardt i veggen. Tre rytmiske kraftige smell. Hva var dette for noe? En nabo ville da banket på døren? Men det var jo ingen på de andre hyttene nå. Svetten piplet frem innunder bomullsskjorten. Han visste det var irrasjonelt, men alle kritikkene, der han hadde slaktet noen, passerte plutselig revy for hans indre blikk. Hukommelsen hans hadde alltid vært utmerket, og han visste nøyaktig hvem han hadde trampet på. Kunne det virkelig være at en gal kunstner hadde funnet veien hit? For å skremme ham? Låsen, hadde han husket å låse døren? Selvfølgelig ikke. Han låste aldri før han gikk og la seg. Nøkkelen sto på utsiden av døren da han hentet veden. Hvis det var noen der ute som var ute etter ham, kunne vedkommende når som helst åpne døren og trenge seg inn. Ytterst forsiktig løftet Gerhard Elming en fot og satte den foran den andre for å komme seg lydløst bort til inngangsdøren. Ro deg ned, sa han til seg selv. Du har vært for lenge alene. Det er bare «husskjelven».

Det er ikke reelt. Du hører lyder som slett ikke er der. Han var fremme ved klinken nå. Alt han trengte å gjøre, var å åpne døren raskt, hente nøkkelen på utsiden, låse døren, og så var han trygg. Han smøg døren åpen og famlet etter nøkkelen ved låsen. Den var ikke der. Hadde han mistet den på vei til vedskjulet? Ta deg sammen, Gerhard.

Med et taust, innvendig brøl rev han opp døren, og ble stående og måpe. Det lå noe dandert i snøen. Noe som ikke hadde vært der tidligere på kvelden. Det glimtet matt av det.

Metall. Han hadde altså hørt riktig. Før han rakk å tenke over konsekvensene av det han så, kjente han noe hardt som presset mot bakhodet. Instinktivt løftet han hendene i været. Gjenstanden dyttet til ham som for å signalisere at han skulle bevege seg ut av hytta. Han satte skinntøflene ned på den isete, glatte 21

T YPE-IT AS, 08.07.2011 ORDRE: 23260

steinhellen foran døren. Den som befant seg bak ham, måtte ha kommet seg inn via verandadøren. Det var samme nøkkelen. Langsomt vred Elming på hodet. Over venstre skulder så han en skikkelse med julenissemaske. Rett ved kinnet pekte en pistolmunning imot ham. Ute av stand til å tenke, ute av stand til å handle, ble han stående og stirre vekselvis på julenissemasken og på pistolmunningen. Det aller mest skremmende var likevel utstyret den fremmede hadde montert på plassen foran hytta. Tre jekketaljer som var festet rundt bærebjelkene som støttet svalgangen på huset, og en fjerde som var festet rundt dørhåndtaket på vedskjulet. Til sammen dannet de et kvadrat.

«Hva vil du meg?» hørte Elming seg selv si. Den fremmede svarte ved å puffe ham videre mot midten av gårdsplassen. Så snakket skikkelsen med julenissemasken.

«Turn around.»

Stemmen lød mekanisk og skurrende, som om det satt en slags mikrofon i masken.

«Undress.»

Elming forsøkte å beholde roen. Kunne dette være en form for skjult kamera?

«What?»

Den fremmede svarte med å ta ladegrep på pistolen. Gerhard Elming løftet hendene til skjortekragen. Fingrene verket av kulden allerede og skjelvingen gjorde at han ikke klarte å åpne knappene. «Is there anything … Could we talk about this?»

Stemmen hans var tynn og ynkelig nå.

«Tear it off!»

Elming grep tak i skjorten ved halsen og rev opp knappene med et rykk. Tårene trillet av fortvilelse idet han slapp skjorten ned på snøen, og kulden hogg tak i ham med dobbelt kraft.

«Please, have mercy, forgive me, whatever it is you think I have done.»

«Trousers and shoes.»

Den fordreide stemmen stakk som nåler gjennom Elmings hjertemuskel og han fikk problemer med å puste. De blåfrosne hendene klamret seg til linningen i den grå joggebuksen, som om alt håp om at dette var en spøk ville briste dersom han slapp.

Hikstende dro han den nedover beina og kjente hvordan hudens blodårer trakk seg sammen i kampen mot minusgradene.

22

T YPE-I T AS, 08.07.2011 ORDRE: 23260

Idet han skulle trekke buksen over tøflene, mistet han balansen og falt om i snøen. Han la seg flat og gråt høylytt mens han hikstet: «Please forgive me, please forgive me.»

Den fremmede sto ubevegelig og ventet, mens kulden åt seg inn under fettvevet i Elmings aldrende kropp. Skar seg innover mot innvollene, blandet seg med skrekken som skjøt fart gjennom nervebanene. Det var slutten. Gerhard Elmings liv var snart over.

«Lay down and spread arms and legs.»

Elming la seg på ryggen som om han skulle lage engler i snøen. Kulde kjente han ikke lenger. Redselen for å dø hadde tatt over. Skikkelsen med julenissemasken viftet med pistolen i retning av fotjernet. Elming satte seg opp og smøg det kalde stålet rundt høyre ankel og smekket igjen. Så gjentok han prosessen med venstre ankel. Nissemasken nikket fornøyd: «Good work.»

Et ørlite håp fylte ham igjen. Kanskje den fremmede bare ønsket å skremme ham? For så å la ham slippe? Hvorfor skulle han ellers ha snakket med forvrengt stemme, forkledd som julenisse? Dersom han skulle dø, hadde jo dette vært unødvendig? Nesten ivrig nå la Elming seg tilbake og smatt høyre håndjern skoleflinkt på. Han kikket bedende opp på den fremmede som skrevet over ham for å få på plass det siste håndjernet.

Skikkelsen plantet en tung støvel på underarmen før den effektivt fikk det siste jernet på plass. Pistolen forsvant ned i en av lommene på den blå varmedressen. Så strøk den fremmede en behansket hånd over Elmings kinn, nedover halsen og magen, før den med et bestemt rykk spjæret boksershortsen hans.

«I am going to stretch you a little, to get you off the snow,» sa den mekaniske stemmen.

Så begynte en selsom prosess. Den fremmede gikk fra jekketalje til jekketalje, strammet litt og gikk videre til neste for å spenne wiren tilsvarende. Med samme presisjon som når man fester barduner til et telt eller belegger en båt for vinterstormen.

Elmings lemmer strakte seg ut i form av et andreaskors etter hvert som jekketaljene fikk tak. Wirene dro seg til og trakk Elming i fire forskjellige retninger. Den fremmede sjekket spennet og fortsatte strammingen. En uhyggelig smerte bredte seg gjennom Elmings skjelett. Det var som om et pressluftbor jaget gjennom beinmargen. Aldri hadde han kjent lignende pine. Det 23