Sommerkrim 2013
Sommerkrim 2013
Š 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Omslagsdesign: Eivind Stoud Platou/madebyhandverk.no Satt med 10,3/11.5 Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2013 Papir: 50g Bulky 2,4 Printed in Sweden Scandbook AB, Falun 2013 ISBN 978-82-03-35338-3
innhold
p.d. james En forandring til det bedre . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
7
aslak nore Silkeveien. Peter Wessel i Kurdistan . . . . . . . . . . . .
27
unni lindell Nr. 17 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
45
kurt aust Hevn – post mortem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
59
chelsea cain Havfruer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
69
tom egeland Purgatorium . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
87
anne b. ragde Fløy en liten blüfugl . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
99
innhold
andrĂŠ bjerke 12 rette . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
111
stein morten lier Frihetens lenker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
123
birger baug Et iskaldt farvel. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
137
øystein wiik Megleren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
177
kim smĂĽge Elines arv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
201
torolf elster Veggen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
215
forfatterne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
231
p.d. james
En forandring til det bedre Oversatt av Ragnhild Eikli
Mildred Maybrick, som satt foran i passasjersetet på Daimleren, brettet og banket avisen The Times til et håndterlig format og sa: «Jeg ser i avisen at far har bursdag på samme dag som Julian Symonds. Begge fyller åtti år i dag. Det vil han sikkert like å høre. Det er faktisk flere prominente personer som har jubileum i dag, men Mr. Symonds er den eneste som er nøyaktig like gammel som far. For et heldig sammentreff.» Rodney Maybrick gryntet. Ettersom verken faren eller de selv kjente den berømte kriminalforfatteren personlig, kunne han ikke forstå hvorfor Mildred syntes den felles fødselsdagen var slikt et heldig sammentreff. Han skulle dessuten ønske at hun ikke ville lese avisen når han kjørte bil. Han ble distrahert av den evinnelige raslingen, og det var ikke helt ufarlig når hun bladde så iherdig at de løse arkene flagret og blafret og et øyeblikk sperret utsikten for ham. Det var en lettelse da hun ble ferdig med å finlese hoffnyhetene og meldingene om barnefødsler og bryllup, samt dødsannonsene, og klasket avisen sammen, om enn ikke til dens opprinnelige form, og slengte den oppå piknikkurven i baksetet. Endelig var hun i stand til å fokusere på hensikten med turen. «Jeg har lagt oppi en flaske Pouilly-Fuissé i tillegg til en termos med kaffe. Hvis Mrs. Doggett legger den i kjøleska9
p.d. james
pet med en gang vi kommer, bør den være drikkelig før vi drar.» Rodney Maybrick hadde blikket festet på veien foran seg. «Far har aldri likt hvitvin, bortsett fra champagne.» «Det kan så være, men jeg syntes champagne var litt for mye av det gode. Mrs. Doggett vil sikkert ikke like sprettende champagnekorker på Meadowsweet Croft. De andre beboerne kan bli oppskaket.» Broren kunne ha påpekt at siden dette skulle være en beskjeden fest for tre personer, ville det blitt med bare den ene korken, og at det ikke var videre sannsynlig at det ville forårsake et bakkanal blant de eldre beboerne på Meadowsweet Croft. Han var imidlertid ikke i humør til å krangle. Overfor faren sto de alltid sammen, og deres allianse mot denne vanskelige gamle mannen – det var både en forsvarsog en angrepsallianse – hadde i mer enn tyve år hatt skinn av søskenkjærlighet, noe som ville vært vanskelig å opprettholde uten en felles motstander. Han sa: «Det passet virkelig usedvanlig dårlig i dag. Jeg måtte endre en rekke timeavtaler, og det skapte betydelige problemer for viktige pasienter.» Rodney Maybrick var hudspesialist, og han hadde en omfattende og høyst lukrativ praksis uten at det kostet ham de helt store anstrengelsene. Det var sjelden han ble tilkalt utenom kontortid, pasientene døde aldri av behandlingen, og ettersom de var like vanskelige å kurere som de var å ta livet av, hadde han dem på livstid. Mildred kunne ha påpekt at det ikke var et spesielt gunstig tidspunkt for henne heller. Hun hadde måttet melde avbud til et møte i distriktsrådets finanskomité, og hun kunne ikke regne med at de ville være i stand til å fatte noen fornuftige beslutninger i hennes fravær. I tillegg var det hun som hadde hatt bryet med å tilberede lunsjen. Mrs. Doggett, bestyrerinnen på Meadowsweet Croft, hadde ringt for å si at det ville bli arrangert et teselskap for beboerne klokken fire, og at de skulle ordne 10
en forandring til det bedre
med fødselsdagskake. Det var for å unngå denne skrekkelige festligheten at Mildred bestemt hadde erklært at de i stedet kunne komme til lunsj, og at de ville ta med mat som skulle serveres enten inne på farens værelse eller ute i hagen. Ettersom hun selv skulle ta del i måltidet, hadde hun gjort seg flid med maten. Piknikkurven inneholdt salater, røkelaks, tunge og kald kylling, og fruktsalat med krem til dessert. Da hun hadde ramset opp disse godsakene, sa hun: «Jeg håper bare at han setter pris på det.» «Han har jo ikke vist noen tegn til å sette pris på noen av oss de siste førti årene, så det er ikke videre sannsynlig at han vil begynne nå, selv ikke under påvirkning av en flaske Pouilly-Fuissé og beruselsen ved å fylle åtti år.» «Han vil sikkert si at han har gitt oss onkel Mortimers tre millioner pund, og at han derfor har satt tilstrekkelig pris på oss. Han mener antagelig at han har vært sjenerøs.» Rodney sa: «Det var ikke sjenerøsitet, bare et ytterst fornuftig juridisk grep for å unngå arveavgift når han dør. Uansett var det familiens penger. Faktisk er det på dagen syv år siden at han ga oss pengene. Hvis han dør i morgen, vil det være helt skattefritt.» Begge tenkte at dette i sannhet var en fødselsdag verdt å feire. Men Mildred slo inn på et tilbakevendende dystert tema. «Han har ingen planer om å dø, og jeg kan ikke si at jeg klandrer ham. Han kan leve i tyve år til for alt jeg vet. Jeg skulle bare ønske at han kunne slå fra seg denne fikse ideen om å flytte til Maitland Lodge. Han får mer enn godt nok stell på Meadowsweet Croft. Stedet er svært veldrevet, og Mrs. Doggett er en høyst kapabel kvinne med masse erfaring. Kommunen har godt ord på seg når det gjelder eldreomsorgen. Han er heldig som har fått plass der.» Broren skiftet gir og svingte langsomt inn på landeveien mot aldershjemmet. «Hvis han tror at vi er villige til å hoste opp tretti tusen 11
p.d. james
pund i året for en plass på Maitland Lodge, er det på tide at han ser sannheten i øynene. Det er en helt latterlig tanke.» De hadde hatt denne samtalen mange ganger før. Mildred sa: «Det er bare fordi den fryktelige gamle brigadegeneralen bor der, og han kommer til stadighet på besøk og forteller far hvor fantastisk det er der. Jeg tror til og med at han hentet far en gang, og han var der en hel dag. Og det er jo ikke som om de er gamle venner. Far har bare truffet ham på golfbanen. Brigadegeneralen har dårlig innflytelse på far på alle mulige måter. Jeg skjønner ikke at de slipper ham ut fra Maitland Lodge. Han får tydeligvis leie bil, og kan kjøre rundt omkring etter eget forgodtbefinnende. Hvis han er så gammel og svak at han trenger å være på et hjem, burde de sørge for at han holder seg der.» Både Rodney og Mildred var fast bestemt på å sørge for at deres far, Augustus, holdt seg på Meadowsweet Croft. Selv om han var åtti år, var han ikke spesielt svakelig, men siden han var fullstendig ute av stand til å lage mat eller gjøre noe som helst annet som han anså for å være kvinnfolkarbeid, og siden han hadde en så skarp tunge at han hadde fordrevet en lang rekke husholdersker bortsett fra dem som var alkoholikere, gale eller kleptomaner, hadde aldershjem vært den eneste løsningen. Barna hans hadde brukt betydelig med tid og krefter på å overtale ham til å flytte til Meadowsweet Croft. Lettelsen hadde vært stor for dem, om enn kanskje ikke for ham. Når de en sjelden gang besøkte ham, unnlot de aldri å fortelle ham at han var en heldig gammel mann. Han hadde til og med enerom, der han kunne stille ut resultatene av sin livslange hobby: en samling av flaskeskip. Selv om navnet kunne tyde på det, lå Meadowsweet Croft ikke i nærheten av noen eng, og det lå heller ikke rundt et gårdstun, og ingen andre enn folk som hadde en forkjærlighet for møbelpuss med sitronlukt, ville finne på å si at det duftet deilig der. Det sto likevel ikke til å nekte for at 12
en forandring til det bedre
stedet var veldrevet og nesten påtrengende rent, og maten var så nøye tilpasset moderne oppfatninger om riktig kosthold for eldre at det ville vært aldeles urimelig å forlange at den også skulle være velsmakende. Mrs. Doggett var utdannet sykepleier, men hun brukte verken denne tittelen eller gikk kledd i uniform, for Meadowsweet Croft var tross alt ikke noe sykehjem, og de søte gamle menneskene burde ikke oppmuntres til å betrakte seg selv som invalide. Hun oppmuntret til mosjon, positiv tankegang og meningsfylte aktiviteter, og ble av og til litt mismodig over at den eneste aktiviteten beboerne hennes ønsket, var å sitte i tvstuen med stolryggene plassert tett inntil veggen, som for å verne seg mot risikoen for at noen skulle snike seg innpå dem under de mest nervepirrende scenene av Bergerac eller Blind Date. De hadde hatt et helt liv med mosjon, positiv tankegang og meningsfylte aktiviteter. Det skal innrømmes at Mrs. Doggett og beboerne kom svært godt ut av det med hverandre i ett og alt, med unntak av én viktig misforståelse. Hun var av den oppfatning at disse pensjonistene ikke hadde kommet til Meadowsweet Croft for å leve et liv i nytelse og latskap, mens de samme pensjonistene trodde at det var nettopp dét de hadde. Men de innså at det fantes verre steder enn dette hjemmet – for eksempel graven – og når Mrs. Doggett forkynte, som hun ofte gjorde, at hun elsket de søte gamle menneskene, virkelig elsket dem, sa hun bare som sant var. Og i sitt ønske om å elske dem mest mulig effektivt, forsikret hun seg om at hun aldri slapp dem ut av syne. Den konstante overvåkingen ble betydelig forenklet av hjemmets arkitektur. Det var en enetasjes, U-formet bygning anlagt rundt en stor gressplen, et enslig tre som plent nektet å vokse, fire sirlige blomsterbed som ble beplantet med blomsterløk om våren, geranier om sommeren og georginer om høsten. Hagen var møblert med solide trebenker for at beboerne skulle kunne nyte solen om sommeren. 13
p.d. james
Alle hadde en plakett med navnet til en person den var til minne om, et memento mori som ville vært oppskakende for mindre hardføre brukere enn Mrs. Doggetts søte gamle mennesker. De hadde tross alt overlevd minst sekstifem år av det tyvende århundret. Det er ikke lett å få til en fin utendørs lunsj når man sitter på rad på en hard benk uten bord foran. Mildred hadde omtenksomt nok tatt med store papirservietter, og de satt på rekke med disse på fanget mens hun serverte fat med laks og skinke, og delte ut salatblader og tomater. De andre benkene var ledige – beboerne hadde ingen utstrakt forkjærlighet for frisk luft – men de tre ble fulgt av interesserte blikk, og Mrs. Doggett vinket av og til oppmuntrende til dem fra kontorvinduet sitt. Augustus Maybrick spiste med stor appetitt, men sa ikke noe. Samtalen gikk mekanisk, helt til fruktsalaten var fortært, da han, akkurat slik barna hans hadde ventet, tok fatt på det samme gamle temaet. De lyttet i taushet, og så sa Rodney Maybrick: «Jeg beklager, far, men det er helt umulig. Maitland Lodge koster trettifem tusen pund i året, og prisen vil nesten helt sikkert stige. Det vil tære uutsigelig mye på vår kapital.» «En kapital dere ikke ville hatt, hadde det ikke vært for meg.» «Du overførte det meste av arven etter onkel Mortimer til Mildred og meg, og det er vi naturligvis takknemlige for. Vi kan forsikre deg at pengene ikke er bortkastet. Du ville aldri ha overført pengene hvis du ikke hadde hatt tillit til vår økonomiske redelighet og forretningssans.» «Jeg ville ikke at de fordømte myndighetene skulle få kloa i dem.» «Nettopp.» «Men jeg skjønner likevel ikke hvorfor jeg ikke kan ha det litt godt på mine gamle dager.» «Far, du har det mer enn godt nok her. Denne hagen er virkelig nydelig.» 14
en forandring til det bedre
«Denne hagen er et helvete.» Rodney sa: «Da onkel Mortimer overlot sin formue til deg, er jeg sikker på at han betraktet den som slektens penger som skulle investeres på en skikkelig måte, til beste for dine barn og barnebarn.» «Mortimer tenkte overhodet ikke i de baner. Den siste julen da vi alle var samlet på Pentlands, den julen han døde, fortalte han at han skulle kontakte advokaten sin så snart kontoret åpnet etter jul, fordi han ville endre testamentet.» Rodney sa: «Det var bare et innfall. Gamle folk gjør sånt. Det var like bra at han aldri fikk en mulighet til det.» Faren sa: «Ja. Det sørget jeg for. Det var derfor jeg drepte ham.» Mildred følte at den eneste mulige reaksjonen på dette utsagnet var: «Hva i alle dager er det du sier, far?» Det var imidlertid ikke et spesielt logisk spørsmål. Farens stemme hadde vært pinlig høy og tydelig. Mens hun prøvde å samle seg til en fornuftig respons, sa broren rolig: «Det er fullstendig latterlig, far. Drepte ham? Hvordan drepte du ham?» «Med arsenikk.» Mildred fikk igjen talens bruk. Hun sa: «Onkel Mortimer døde av dårlig hjerte og en viruslungebetennelse som ble forverret av magekatarr.» «Forverret av arsenikk.» «Hvor fikk du tak i arsenikk, far?» Stemmen til Rodney var utstudert rolig. I motsetning til søsteren, som satt rak som en strek ytterst på benken, lente han seg tilbake i en så avslappet stilling som den harde benken tillot, som for å tilkjennegi at han var en mann som var villig til å kaste bort litt tid på sin fars senile fantasi. «Jeg fikk det av Smallbone, deres onkels gartner. Han sa alltid at arsenikk var det desidert beste middelet mot løvetann. Da Mortimer oppdaget det, sa han at det var for farlig å ha det liggende rundt, og han fikk derfor Smallbone til å 15
p.d. james
tilintetgjøre det. Men Smallbone beholdt litt av arsenikken i en av de gammeldagse blå giftflaskene. Han sa at det ga ham en følelse av makt å ha den. Jeg kan forstå det. Jeg vet hva han mente om arbeidsgiveren sin, og jeg er faktisk overrasket over at han ikke brukte den på Mortimer før jeg gjorde det. Jeg visste hvor han hadde gjemt den i hageskjulet, så da han døde, gjemte jeg den enda bedre. Det ga meg også en følelse av makt. Smallbone sa alltid at arsenikk ikke ble forringet over tid, og det hadde han sannelig rett i.» Rodney sa sarkastisk: «Og så ga du den til onkel sammen med medisinene hans, og til tross for at alle vet at arsenikk smaker forferdelig, drakk han den uten å mukke.» Faren svarte ikke med en gang. Han gløttet bort på barna med et blikk dels fylt av motstrebende list, dels av en porsjon selvtilfredshet. Han sa: «Jeg bør visst fortelle dere alt sammen, siden jeg først har begynt.» Rodney sa bryskt: «Det bør du så absolutt. Det er naturligvis renspikket løgn, men vi kan like gjerne få hele historien nå som du er i gang.» «Dere husker sikkert den halvkilos esken med fylt belgisk konfekt som dere ga onkel til jul? For å si det som det er, syntes han det var en mildt sagt gnien gave. Det er mulig at det var en av grunnene til at han bestemte seg for å endre på testamentet.» Mildred sa: «Onkel Mortimer var fullstendig henfallen til fylt konfekt, og denne var den dyreste vi kunne finne.» «Ja, jeg vet det. Dere snakket så høyt og så ofte om hvor dyre de var, at jeg er ikke i tvil om at pleiersken hans, Mrs. Jennings, som forresten fremdeles lever, husker den gaven ennå. Arsenikken jeg hadde, var i form av hvitt pulver. Jeg fjernet bunnen av en peppermyntekonfekt med en liten, skarp kniv, og erstattet peppermyntefyllet med arsenikk. Jeg skal ikke påstå det var spesielt originalt, men det var i hvert fall effektivt.» 16