Sortland Mexico

136

Jeg kommer nok til å skrive en bok til.

Og kanskje enda en. Og kanskje …

ET KINDEREGG AV EN BOK. Med Kunstdetektivene får du mye på én gang: Kunst­historie som fenger barna, morsomme og alternative reiseguider, og ikke minst – de beste spenningsbøkene som skrives for barn i Norge.

1

2

3

ferdig omslag

FRA SKISSE TIL FERDIG OMSLAG

KUNSTDETEKTIVENE

Bjørn Sortland Mexico City-mysteriet 279,– Illustrert av Trond Bredesen

David og familien har fått låne en leilighet i Mexico City. David nekter onkel William å bli med på reisen, så stemningen er ganske dårlig. Og verre blir det når David oppdager at en kunstinteressert leder av en dommedagssekt også er ubehagelig interes­ sert i Bergvik-familien.

BJØRN SORTLAND har skrevet en lang rekke bar­ ne- og ungdomsbøker, han er oversatt til nærmere 20 språk og har mottatt mange norske og interna­ sjonale litteraturpriser. Han har opplevd en eventyrlig suksess med serien om Kunstdetektivene.

TROND BREDESEN er illustratør og arbeider med det meste fra rekla­ me, tidsskrifter, emballasje til aviser og bøker, ikke minst Kunstdetektivene.

Han har fått flere priser for arbeidene sine.

«Hvor mange mysteriebøker skal du skrive, Bjørn?»

Ofte får jeg dette spørsmålet fra en gutt eller jente. Den som spør, vil at jeg skal skrive mer og er kanskje litt redd for at det ikke blir flere. Det synes jeg er kult. Veldig.

Siden 2000 har jeg skrevet én bok i året i serien om Kunstdetektivene. Eller «mysteriebøkene» som leserne ofte kaller dem. Å skrive disse bøkene er liksom den faste jobben min.

Eller vår, må jeg si. Uten at Trond tegner, blir det ikke noen bok. Men det er ikke bare en jobb, bøkene er også blitt en slags reise, et lite eventyr for illustratør Trond Bredesen og meg. Vi liker å lage dem. Selv om det er et pes. Bøkene reiser også, de er kommet ut i Danmark, Tyskland, Spania, Frankrike – og hele serien utgis i SørKorea om ikke lenge. På et språk jeg ikke kan lese.

Og akkurat nå holder jeg på å skrive ferdig bok nummer 13, som kommer ut til høsten. Denne gangen reiser David og familien til Mexico City og videre inn til en by i jungelen. Jeg tror dette blir den nifseste boka så langt.

Bøkene jeg leste.

Jeg har alltid likt å lese. Fordi noen viste meg fine bøker.

Mamma, skolen, bibliotekarene. Så jeg leste masse. Alt mulig. Ikke minst seriebøker, spenningsbøker av alle slag. Med likt omslag, lik rygg, eget merke for serien.

Og nummer på alle. Både foran og på ryggen.

Den første boka jeg kan huske jeg leste helt alene, var en spenningsbok. Jeg brukte ganske lang tid på den, den het Fem på vandring og var skrevet av Enid Blyton. Det var bok nummer ni (tror jeg!) i Fem-serien.

Jeg leste også serien om Hardy-guttene og om Frøken Detektiv, som egentlig het Nancy Drew. Men Fem-serien var best. Jeg leste dem om igjen og om igjen. Men den gangen fikk jeg aldri vite slutten. For på biblioteket der jeg bodde, klarte de aldri å finne de to siste bøkene, nummer 20 og 21.

Etter hvert leste jeg mange andre bøker også. Og så begynte jeg å skrive bøker selv. Jeg skrev flere bøker, fikk priser og ble oversatt til en rekke språk. Jeg var blitt forfatter, på ordentlig.

Hvordan begynte jeg å skrive denne serien?

Da jeg var 29 år, fikk jeg Fem-serien i bursdagsgave fra kona mi. Hun hadde dratt rundt på antikvariat og fått tak i nesten alle. Også nummer 20 og 21.

Gjensynet med bøkene i Fem-serien gjorde at jeg begynte å tenke på å skrive serier. Jeg skrev først en liten serie, tre spenningsbøker om Julie & Jonas. Men tre bøker var ikke nok. Så tok jeg fatt på Kunstdetektivene.

Jeg begynte å planlegge serien i Italia. Og første boka ble Venezia-mysteriet. Det skulle egentlig bli bare fem bøker – men jeg holder altså på fortsatt.

Så å si hver dag får jeg brev fra gutter og jenter som har lest kanskje alle Kunstdetektivene. Og som liker dem og vil lese mer. Og som lurer foreldre eller besteforeldre til

137

å ta dem med til New York, Angkor eller Barcelona. Bare på grunn av en bok jeg har skrevet. Det er stas.

Det hyggeligste jeg får høre, er når en bok om Kunstdetektivene har vært den første lese-selv-boka. Ingenting gjør meg mer glad og stolt som forfatter enn det. Kanskje min bok kan bli en nøkkel til å lese andre bøker også, slik jeg selv hadde det med Fem på vandring.

Slik jobber jeg med bøkene, for eksempel Mexicomysteriet.

Ganske lang tid på forhånd reiser jeg til byen og stedet jeg skal skrive fra. Jeg noterer, tar bilder, begynner å plotte ut en historie.

Jeg dro til Mexico i 2008 og planla to bøker derfra.

En om kunstneren Frida Kahlo og en om Kunstdetektivene. Boka om Frida Kahlo, Det hjertet husker, kom ut i 2009. Først nå i 2012 kommer boka om David som reiser til Mexico City.

Jeg begynner å skrive i desember året før boka skal ut, og holder på med førsteutkastet til ut i mai. Det hender også at jeg må reise tilbake til byen jeg skriver om for å dobbeltsjekke saker og ting. Det rekker jeg ikke denne gangen.

Når redaktøren min på forlaget, Mari Røed, har lest manus, sender jeg en liste til Trond Bredesen over ting som jeg tenker må være med, og vi diskuterer dette grundig og vel. Trond lager først noen «thumbnail-skisser» ut fra stedet og handlingen i boka, så litt mer detaljerte og til slutt ferdige illustrasjoner. Jeg synes det er utrolig at Trond alltid forsøker å få hver bok til å bli bedre og bedre, selv etter 12 bøker. Trond og designerne Therese Moe Leiner og Cecilie Mohr vant forresten prisen for Årets Vakreste Barnebok i vår – for Istanbul-mysteriet.

Vel fortjent.

De fleste bøkene jeg skriver, er ikke seriebøker.

Det rare er at jeg egentlig ikke liker å skrive bøker som ligner veldig på hverandre. Men med Kunstdetektivene er det annerledes. Kanskje har det noe med at jeg føler det er en slags kontrakt mellom meg og leseren. Når jeg først lager en serie, må jeg lage nok bøker til at det kan kalles en ordentlig serie. Og hvor mange bøker kan man skrive egentlig?

I dag kommer Fem-serien ut på nytt. Det hender stadig at de står ved siden av Kunstdetektivene i bokhandelen. Det hadde jeg aldri drømt om da jeg var 7–8 år og leste Fem på vandring.

Tenk at det finnes lesere der ute som venter på en ny bok om David og familien hans. Som lurer på om Stig Svartvik dukker opp igjen. Som lurer på hvor familien skal reise denne gangen.

Synes jeg det er kult? Ja. Det synes jeg er kult. Veldig.

Så kult at jeg kommer nok til å skrive en bok til. Og kanskje enda en. Og kanskje …

Bjørn Sortland