T YPE-IT AS, 11.06.2013 ORDRE: 29354 (s . 1 av 399)
Theres
T YPE-I T AS, 11.06.2013 ORDRE: 29354 (s . 2 av 399)
T YPE-IT AS, 11.06.2013 ORDRE: 29354 (s . 3 av 399)
Steve Sem-Sandberg
Theres Oversatt av Bjørn Alex Herrman
T YPE-I T AS, 11.06.2013 ORDRE: 29354 (s . 4 av 399)
Steve Sem-Sandberg De fattige i Lodz
Originalens tittel: Theres Copyright © 1996 Steve Sem-Sandberg First published by Albert Bonnier Förlag, Sweden Published by arrangement with Nordin Agency AB, Sweden Norsk utgave © 2013 H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), Oslo Satt med 10,7/12 pkt. Sabon hos hos Type-it AS, Trondheim 2013 Papir Printed in ISBN 978-82-03-21866-8
T YPE-IT AS, 11.06.2013 ORDRE: 29354 (s . 5 av 399)
Bevegelse: alt annet er smerte
T YPE-I T AS, 11.06.2013 ORDRE: 29354 (s . 6 av 399)
Everybody talks about the weather, we don’t
Når jeg skriver dette, står Stockholms forsommernetter i brann, enorme flammer slår opp over byen ved siden av luftballongene som alltid dukker opp på himmelen på denne tiden. Det skal være barna i utkanten av byen som setter fyr på biler og annen eiendom, og jeg tenker at ingenting kommer til å kunne slukke deres raseri denne gangen, ingenting kommer til å kunne gjenopprette deres tillit. Jeg tenker på Ulrike Meinhof. Det ene øyeblikket i leiligheten i Berlin med barna og skrivemaskinen og tilgang til tidsskriftene og tv-kanalene. I neste øyeblikk: ørkenen i Jordan der hun får skytetrening med maskinpistol sammen med de ettersøkte terroristene. Den franske filosofen Julia Kristeva skriver at den fremmede historisk er forbundet med ødeleggelse, med vår frykt for ødeleggelse, og hun svarer på spørsmålet om hvem som har rett til å oppholde seg i det europeiske lyset med et motspørsmål: Men hvordan kan det finnes noe slikt som en fremmed? I grålysningen kretser helikoptrene over Stockholm som store, mørke rovfugler, avisenes krigsrapporter kommer, trykksverten ligner blod i det første skarpe morgenlyset, før byens brus overtar, mennesker som iler, varer, gjenstander, fabrikker, biler, Europa, en uopphørlig bevegelse. Bevegelse, alt annet er smerte. Det er veldig vanskelig å tenke seg de to siste tiårenes romankunst uten Theres, i det hele tatt uten Steve Sem6
T YPE-IT AS, 11.06.2013 ORDRE: 29354 (s . 7 av 399)
Sandbergs særegne romaner: en stemme, et perspektiv, et språk og fremfor alt en fordring som ikke ligner noe annet i svensk litteratur. Det ødslige landskapet som tegnes i hans forfatterskap er nesten umulig å overskue. Et europeisk industrilandskap, en tankens og ordenes historie, en filosofileksjon som fortsetter som et verkende piggtrådspor gjennom bøkene og gjennom Europas mørke historie. Gjennom Ravensbrück og Łodz, gjennom revolusjoner og drømmer, utopier og nederlag, Tyskland i skyggen av krigen, Praha, St. Petersburg, Berlin, Stockholms forsteder. Steve Sem-Sandberg litterære temperament er en selsom blanding av intellektualitet og blod. Stramhet og kjølighet på den ene siden og feber og lidenskap på den andre. Gjennom romanene slår en sorgens puls, og kanskje er det nettopp denne usynlige pulsen som organiserer det ofte enorme dokumentariske materialet, som ghettokrøniken De fattige i Łodz eller de gigantiske RAF-arkivene i Theres. Kanskje er det denne sorgens puls som så umerkelig gir materialet dets særegne form og retning. Hos Sem-Sandberg skimter jeg Birgitta Trotzigs mørke, W.G. Sebalds erindringsarbeid og tålmodighet, Edit Södergrans blodige himmel. Noen ganger får han meg til å tenke på Nelly Sachs, jeg kommer til å tenke på Elfriede Jelineks måte å få verden til å kantre på. Forfatteren regner De ansiktslösa fra 1987 som sin egentlige debut, og i mange av romanene, som i Theres, står nettopp en historisk skjebne i sentrum, en ensom levende kropp som speiler et større hendelsesforløp. Milena Jesenská, den tsjekkiske journalisten som dør i Ravensbrück i 1944, Lou Salomé, psykoanalytiker og forfatter, Chaim Rumkowski, lederen for den jødiske ghettoen i Łodz, Ulrike Meinhof, tysk journalist og terrorist. Og liksom Svetlana Aleksievitj skriver ikke Sem-Sandberg om krigen, men om mennesket i krigen. På den ene siden utforsker han et levende menneske, som lever i en konkret tid og har tatt del i virkelige historiske hendelser, på den andre siden tegner han det evige mennesket i det. «Evighetens sitring», som 7
T YPE-I T AS, 11.06.2013 ORDRE: 29354 (s . 8 av 399)
Svetlana Aleksievitj skriver, denne lille sitringene som også kan gjenfinnes i ethvert menneske. I Sem-Sandbergs bøker er det alltid en følelse av at vi alle tilhører det samme stykket rå menneskehet, at historien er en orkan, at vi går gjennom den som vitner, ofre og gjerningsmenn, at historien strømmer gjennom oss som et brus eller som en fryktelig engel. Jeg kunne si at Sem-Sandbergs romaner går gjennom leseren på en tilsvarende måte, de trenger inn i hjerte og lunger og kjønn som en storm eller en underlig skimrende væske, mer enn som et alfabet. Everybody talks about the weather, we don’t Når jeg nå leser Theres igjen, slår det meg igjen: Steve Sem-Sandbergs uvanlige måte å åpne seg for verden og det ukjente på, hvordan han lar en tid og et forløp strømme gjennom seg, uten å nøle, uten å vike tilbake. I Theres den oppskrudde febrilske tiden som hersket i Tyskland på begynnelsen av 1970-tallet. Jeg tenker at det krever en helt spesiell dristighet og hengivenhet og kanksje, om ikke et ønske om, så likevel en beredvillighet, til å miste seg selv, slik Ulrike Meinhof mister seg selv. Noen ganger tenker jeg at å skrive er som å falle, men uten å skade seg, å skrive er som å falle uten at man får merker og sår på kroppen etterpå. Steve Sem-Sandberg tegner Ulrike Meinhof uten å ødelegge henne, uten så mye som et øyeblikk å prøve å temme henne, uten noen som helst trang til å beseire henne. Theres beskriver i det hele tatt aldri Ulrike Meinhof, romanen fremkaller snarere en tilstand, en febrilsk voldsomhet og en mislyd i leseren, den lyssetter og iscenesetter en tid og et historisk forløp: parolene, utopiene, de brennende varehusene, det betente kommando-nå som hersket da, og denne lengselen etter helhet, etter løsning og enhet som fantes både hos terroristene og dem som jaget dem. Den gamle drømmen om å trenge helt inn i ethvert menneskes hjerne, å kontrollere alle tanker og vrenge seg helt inn til den blinkende sølvklemmen som var blitt etterlatt i Ulrike Meinhofs hode etter hjerneoperasjonene. 8
T YPE-IT AS, 11.06.2013 ORDRE: 29354 (s . 9 av 399)
Ondskapens evige dilemma: «Siden vi ikke kan fjerne deler av mennesker, må vi fjerne hele mennesker,» som Lars Norén skriver 9. mai 1976 da Ulrike Meinhofs døde kropp er blitt funnet i fengselscellen. Og om litteraturen alltid er en leksjon i empati – en verden før etikken, som Birgitta Trotzig beskrev det, eller et sted der godt og ondt blandes – så virker det ofte som om vi misforstår betydningen av ordet empati når det kommer til det vi ikke elsker. For vanskelighetsgraden når det kommer til evnen til å leve seg inn i et annet menneskes situasjon, øker i takt med dette andre menneskets avstand til oss selv. Å leve seg inn i sine egne følelser er ingen kunst, men den fremmedes, derimot, i dette tilfellet terroristens: den ensomme voldelige kvinnen som en dag sa opp kontakten med barna sine fordi de hindret henne i å tenke. Det store med Theres er nettopp at den unndrar seg enhver illusjon om helhet, enhver infantil drøm om godt og ondt, ethvert håp om skarpe skillelinjer mellom offer og gjerningsmann, alle totalitære krav. I dette ligner romanen et knust speil i gresset. Når solen går opp, kan du prøve å fange himmelen i speilskårene (slik lille Bubi gjør i romanen, Ulrikes barndomsvenn i Jena, hennes umulige drøm om søsken, om ikke å være alene mer, som senere projiseres over på Andreas Baader og Gudrun Ensslin i RAF), men i speilskårene er det alltid bare en flik av himmelen som kommer til syne, kanten av en sky eller en fugl som forsvinner fort ut av bildet. Virkeligheten lar seg ikke fange, Ulrike lar seg ikke fange, men ved å betrakte verden gjennom Ulrikes øye eller øyet på Ulrike trer likevel verden rundt henne frem, en verden i total oppløsning: Terrorpolitiets feberhete rovdyrdrømmer. Den blodige manipulasjonsjournalistikken. Ekteskapets bur. Dødsutopiene. Auschwitzgenerasjonen. Hitler i oss. En natt mens jeg skriver dette drømmer jeg at jeg åpner Theres og at den plutselig er full av Louise Bourgeois’ dokker i stedet for bokstaver. Dokkene ligger strødd over sidene som over en slagmark, som om en krig nettopp har 9
T YPE-I T AS, 11.06.2013 ORDRE: 29354 (s . 10 av 399)
dratt forbi. Når jeg våkner, tenker jeg at i alle Steve SemSandbergs verker finnes det en lignende tråd av lys som hos Bourgeois, den store nålen som reparerer, som spinner et eventyr som mildner verden, noe uslukkelig som brenner dypt inne i mennesket, en livsfølelse og motstandskraft som løper rett i brutaliteten og følelsen av dystopi. Himmelen lukker seg langsomt over menneskene, verden forblir et eneste Auschwitz, men likevel er det som om språket og blikket reduserer avstanden mellom omsorg og grusomhet, mellom makt og mord, mellom spissborger og revolusjonær, mor og morder. Det er som en skjelvende menneskelig membran, som menneskehud, som revnet rispapir. Det finnes bøker som brenner, de utsletter alt rundt seg og etterpå er ingenting som før, de er voldsomme, hensynsløse og bedøvende vakre. Andre bøker er bagateller og forsvinner like fort som lyset fra en fyrstikk. Et øyeblikk bader alt i lys for så straks å slukne og forsvinne i glemsel. Theres tilhører den voldsomme, eksplosive, uforglemmelige sorten. Den er ikke bare en makeløs roman, og et stykke rå samtidshistorie, den er også en bok som for alltid forandret forestillingen om hva en roman kan være, den rører ved selve fortellingens hjerte og væren. Romanens form eksploderer, sprenges innenfra, utvides. Theres’ form er et sammensurium av artikler, rettsprotokoller, fiktive samtaler, vitner, minner, forbrytergallerier, tv-bilder, PM, spørsmål, rapporter, tilfeldige sendinger, fortegnelser, kartotek, minnesmerker, gjentagelser, teser, antiteser, overskrifter, dialoger, fakta (f.eks. om hunnhvaler), undervisning (i filosofi), naturlære, fortellinger, spørsmål, overskrifter, quiz, manifester, leksika, pamfletter, eventyr, slagord, programmer, leksika, brev, nachspiel, interiører, vitnekonfrontasjoner, utskrifter, lister, gruppeportretter, oppbrudd, prosesser, bakgrunnsbilder, fotografier (kasserte), avbrytelser, fortegnelser, og hvis jeg skulle sammenligne Theres med noe, måtte det være koret i den antikke teatret, korene som egger og maner og narrer det lille mennesket som har trosset gudene og trodd at det 10
T YPE-IT AS, 11.06.2013 ORDRE: 29354 (s . 11 av 399)
kunne røre ved himmelen. Koret ligner selvfølgelig også denne romanens form, dets sang, dets egensindige rytme, de mange stemmene, sorlet, bruset, paranoiaen, men koret er også en metafor for tiden, den høye larmen som høres fra gatene, slagordene, parolene, og også en metafor for journalistikkens blodtørstighet og hunger etter tragedier, det fortellingen om Ulrike Meinhof en gang ble til. Det er et bilde som blafrer fort forbi mot slutten av Theres, det er sommerfugler som slår mot utstillingsvinduene i de mørklagte varehusene i Berlin. Jeg tenker at de sommerfuglene gang på gang støter mot språkets tynne, nesten usynlige, elastiske, voldelige hinne. Og sommerfuglene som er sperret inne bak utstillingsvinduene er som Ulrikes bønn i det alltid påskrudde cellelyset i Stammheim før hun sparker vekk stolen og seg selv ut av verden: Vik fra meg med blikket, la meg for et øyeblikk få hvile usett. Hennes bønn er rettet til oss alle: gribbene, kikkerne, journalistene, romantikerne, bødlene. Min store kjærlighet til denne boken dreier seg om at Steve Sem-Sandberg faktisk viker med blikket fra hennes døde, sårede, overeksponerte kropp og lar landskapet og arkitekturen rundt henne komme til syne.
Sara Stridsberg
T YPE-I T AS, 11.06.2013 ORDRE: 29354 (s . 12 av 399)
T YPE-IT AS, 11.06.2013 ORDRE: 29354 (s . 13 av 399)
stammheim, jena: mai 1976
T YPE-I T AS, 11.06.2013 ORDRE: 29354 (s . 14 av 399)
T YPE-IT AS, 11.06.2013 ORDRE: 29354 (s . 15 av 399)
En vag gråtone, ikke ulik det kunstige lysskjæret som hviler over Europas industrisoner nattestid; denne byen tilhører en slik, og likevel ikke. I det vikende mørket trer vegetasjon og bygninger frem som dypere skygger av grått mot grått. Helt til en blek lysstripe i øst løfter frem noen hardt konturtegnede silhuetter. Møner, TV-antenner; trekroner der de nyutsprungne løvmassene beveger seg dovent for en luftning som bærer med seg lukten av brunkullrøyk og noe annet, skjemt, stikkende, kanskje svovelsyre. Gater kantet av fortau der kantsteinene har smuldret opp. Her og der en parkert bil. Grå, anonyme registreringsskilter. I bakvinduene oppspente solgardiner, tidsskrifter med gulnede omslag som har krøllet seg i kantene. Det er et villaområde. Kvartalene markeres av høye jernstakitter, kompakte hekkerader. Bak stakitter og hekker begynner hager, noen av dem så nedsunket i friskt løvverk at lyset knapt klarer å løfte frem tingene fra skyggene. En hammock med hvitlakkerte jernbein halvt overgrodd av gress; et solur. Nærmere huset et velstelt rosebed. Mot husgavlen vokser en stor sjasminbusk. Innimellom grenene lyser en lampe stadig svakere nå som lyset brer seg over himmelen. Huset er overvokst av eføy; det er så vidt vinduene i første etasje kan skjelnes. De første måkene kommer glidende over hustakene; henger i luften på stive vingepar; før de dreier av. Uten at lyden lar seg lokalisere høres plutselig en høy, enstonig 15
T YPE-I T AS, 11.06.2013 ORDRE: 29354 (s . 16 av 399)
skriking som om fuglene har funnet noe i en bakgård et sted. Så treffer de første solstrålene vinduene i husets høye smale tårnværelse. Rutene blendes: forvandles til speil. Lyset får kraft. Det er som om det håndgripelig presser mørket fra seg. Likevel har hele denne scenen karakter av et invertert bilde; ikke bare fordi lyset kommer fra feil kant. Det er på himmelen all bevegelsen foregår. Nedenfor ligger byen slumrende og stille. Ingen busser, ikke engang lyden av trafikk som passerer på avstand. Og måkene fortsetter å seile ned fra himmelen; de letter i skrikende flokker. En lang gatestrekning, kantet av bussskur og gatelykter i tette rader som for å tegne linjen mot et stadig vikende forsvinningspunkt; et evighetsperspektiv. Måkene spaserer over asfalten, krysser vilkårlig den vagt tegnede midtlinjen; til lyden av en skurrende bilmotor plutselig får dem til å lette. Et hav av hvite vinger som liksom av egen kraft trekkes opp mot himmelen. Lastebilen farer forbi, mens presenningen på taket blafrer langsomt, en belg som åpner og lukker seg i sin egen rytme. Måkene skriker over hustakene en stund, daler deretter på ny mot kjørebanen. Lyset skinner mot gatesteinen. Kullukten er tydeligere nå. Ennå ikke et menneske i sikte. Et tungt drønn av jern mot jern: et nøkkelknippe som rasler. Slepende fottrinn, hvis ekko forsterkes som gjennom en tunnel eller et trappehus. En hes stemme som roper: Se så, opp med farten nå, vi har ikke hele dagen på oss, ekkoet mattere. En dør som åpnes og slår igjen. * Vil tiltalte, fru Meinhof, vennligst reise seg? Jeg reiser meg ikke for en fascistisk drittstøvel som Dem. Unnskyld, hva sa De? Vil De for hørbarhetens skyld være så vennlig å snakke i mikrofonen. 16
T YPE-IT AS, 11.06.2013 ORDRE: 29354 (s . 17 av 399)
Jeg reiser meg ikke for en drittstøvel som Dem. Kan jeg føre det i protokollen? At De kaller rettens formann en drittstøvel? En fascistisk drittstøvel. Unnskyld? Snakk i mikrofonen. En fascistisk drittstøvel. Kan jeg få det ført til protokolls? At tiltalte, fru Meinhof, har misbrukt rettens tillit ved å kalle dens formann for en fascistisk drittstøvel? Jeg tar det tilbake. Snakk i mikrofonen! Jeg tar det tilbake. Et null er det rette ordet. Fru Meinhof …? Et jævla fascistisk drittnull! * Samme lange gatestrekning, men evighetsperspektivet brutt nå. På bussholdeplassene stimler folk sammen: enkelt kledd, i grå anonyme klær; vindjakker, gabardinbukser. Med jevne mellomrom kommer busser kjørende. Lyset er fremdeles så lavt at det skjærer horisontalt gjennom rutene og hindrer alt innsyn; eksosskyer som svulmer kvikksølvaktig og fordamper i den varme luften. Bussene stanser ved holdeplassene, som tømmes for noen minutter. Så strømmer nye passasjerer til. 17
T YPE-I T AS, 11.06.2013 ORDRE: 29354 (s . 18 av 399)
Bussene beveger seg langsomt fremover, kvartal for kvartal. Bybebyggelsen blir tettere. Høye, sotsvertede fasader; en jernbaneviadukt (der oppe trekker et lokomotiv langsomt et tog med godsvogner etter seg). Inni bussene trenger menneskene seg sammen rygg mot rygg. Fra et sted, ikke nødvendigvis fra bussen, høres musikk. En alderdommelig stemme som plukker opp en gammel melodi: Wenn der Herr Gott will, dann ist ewig Frieden und Dein Paradies ist uns dann beschieden De sammenbrettede avisforsidene løftes i forskjellige vinkler mot kropp eller seterygg. Bussene slipper av sin last. Tett, tung trafikk. Larm av stemmer inne fra forskjellige kafeer. Tre menn står halvt støttet mot en lang sinkkledd disk, fanget i halvlys. En kvinne sitter på en enkel trekrakk lenger inne i lokalet, nesten helt i mørke: bare det hvite i øynene glimter til når en lysrefleks trenger inn. De har forgiftet henne Samme metode som nazistene brukte Hæ, bomber eller hva Har du ikke hørt om sånn cyklongass, sånn som man spruter inn i cellene hører ikke noe, ser ikke noe over på bare et minutt omtrent Kvinnen sier ikke noe; smiler bare, vagt, inne i halvmørket. Familien hennes var visst herfra Hæ, fra Jena? Faren hennes var visst en slags museumsbetjent av noe slag
T YPE-IT AS, 11.06.2013 ORDRE: 29354 (s . 19 av 399)
prøveutskrift (fra dokumentene)
T YPE-I T AS, 11.06.2013 ORDRE: 29354 (s . 20 av 399)
T YPE-IT AS, 11.06.2013 ORDRE: 29354 (s . 21 av 399)
I ti års tid pågår klappjakten på terroristene; ti år med nattlige møter i godt bevoktede bunkere; stadige identitetskontroller ved motorveiavkjøringer, på flyplasser, fergeterminaler. Husransakelser, forhør, dramatiske arrestasjoner, fremtvungne tilståelser, spektakulære løslatelser. De underjordiske kriminelle elementene skal for enhver pris drives opp til overflaten. Og som et tegn på at dette er nær forestående, stirrer de etterlystes ansikter fra plakater og førstesider over hele Forbundsrepublikken. Overskrifter registrerer frykt, apokalyptiske scenarier avløser hverandre; til og med fjernsynets vanligvis så glattstrøkne nyhetsopplesere får noe herjet i blikket når de gjør seerne kjent med de siste telegrammene. Men brennende varehus, bombeattentater ved amerikanske militære hovedkvarterer eller tyske avisskyskrapere: hvem bryr seg? Helgetrafikken på Autobahn flyter som vanlig, om enn litt tregere ved enkelte avkjøringer; og når det gjelder et lik i et bagasjerom (med blodet størknet slik at det ikke kan skilles fra rasterpunktene i avistrykket): sex, narkotika og død er tross alt stapelvarer i denne mediale henrykkelsens tid. Hvem kan forøvrig skille et sønderskutt ansikt fra et annet, og selv om det hadde vært mulig: hva betyr en sånn identifikasjon når døden ikke utløser mer enn noen stille penisrykninger over ettermiddagskaffen? Dessuten fremstår Kojak uovertruffent mye virkeligere når han med pistolen i sitt karakteristiske tohåndsgrep snur seg mot sine hånflirende 21
T YPE-I T AS, 11.06.2013 ORDRE: 29354 (s . 22 av 399)
motstandere, som forøvrig kan kunsten å dø med verdighet: de faller som Tom og Jerry og vender deretter ikke tilbake i noen annen skikkelse. Denne enorme ødslingen av tid; tom tid, timer å slå ihjel: gi meg en sammenheng der jeg kan virke med kraften av mitt fulle jeg. Kundetilstrømningen til det nedbrente, nyrestaurerte varehustempelet i hjertet av Frankfurt er konstant: alle drømmer vi om en ting, en eneste, som satt inn i sin rette sammenheng kan gi oss tilbake drømmen om en tapt helhet. * Et vitne har snakket om den «sjelløse mekanikken» i terrorangrepene RAF rettet mot hjertet av det vesttyske samfunnet. Manifest; kampparoler nakne som neonlysrør eller kjøleskapsaggregater. Fraværet av lidenskap midt i den påståtte lidenskapen behøver ikke tolkes som et utslag av beregning eller engang mangel på medfølelse. Det handler snarere om en rasjonalitet som har mistet grepet om målet og drevet seg opp til så oksygenfattige høyder at den så å si har «frosset seg selv». Klarsyn stivnet til hard ugjennomsiktighet. Dette gjelder ikke bare RAF, men like mye den politimessige, til slutt paramilitære organisasjonen som påtok seg å kjempe mot bygeriljaen. Journalisten Stefan Aust har notert at det iblant var «bemerkelsesverdige overensstemmelser i hvordan kampen mellom terrorister og statsapparat ble oppfattet av Horst Herold (sjefen for BKA, Vest-Tysklands øverste politimyndighet) og av RAF». En uttalelse av Herold som til og med ble sitert under rettssakene i Stammheim: Det er et spørsmål om terrorismen i de former den antar i Tyskland, men også over hele verden, er et produkt av gjerningsmennenes hjerner […] eller om terrorismen er en gjenspeiling av bestemte situasjoner i samfunnet i den vestlige verden, at ter-
22
T YPE-IT AS, 11.06.2013 ORDRE: 29354 (s . 23 av 399)
rorismen på sett og vis reflekterer de problemene som objektivt eksisterer. Det er et vesentlig spørsmål å avgjøre hvem som da i første rekke skal bekjempe terrorismen, politiet eller politikken. Etter mitt syn politikken, når det dreier seg om å endre de forhold som gjør at terrorisme kan oppstå … Da hjelper det ikke å slå på hodene eller, som mange forlanger, å slå dem av, men da gjelder det å påvirke de historiske årsakene og lovmessighetene. Derfor kommer vi heller ikke i den totale kampen utelukkende til å gjøre bruk av militære kategorier, men også … jeg sier det nødig – men det avtegner seg en tendens til at vi i stadig større grad også må tenke i så å si folkerettslige kategorier.
Dette fikk Andreas Baader til å påpeke at han faktisk har «rett» til å referere til Herold når det gjelder bygeriljaens mål og metoder, siden han «de siste fem årene i så overdreven grad har brukt oss for å blåse opp sitt apparat». Det er Herold, politimannen, som kjemper med rettslige normer for geriljavirksomhet, til slutt folkerettslige normer siden de er nyttige for hans maktkrav. Han sier at tendensen er at krigen blir en politiaksjon og at de militære oppgjørene flyttes og kommer til å finne sted innenfor landet. Og jeg er mannen som har i oppdrag å føre denne krigen.
Baaders konklusjon: GI MEG ALTSÅ APPARATET GI MEG PENGENE GI MEG FREMFOR ALT POLITISK MAKT * En kamp som opprinnelig utspilte seg på et meningsplan (Hvem har rett?) flyttes ned på en samfunnspolitisk arena (Hvem tar hvem?). Aktørenes antall begrenses og antar derved nærmest symbolske funksjoner. 23
T YPE-I T AS, 11.06.2013 ORDRE: 29354 (s . 24 av 399)
Sikringsgjerder, sperrelinjer. Lyskasterne tennes. * Mulig startpunkt: Berlin, byen der alle tverrgater er blindveier. Symbolet på det historisk onde, men også på beleiringstilstanden: innestengtheten, isolasjonen; men også løftets sted: «de omringedes utopi». (Se også nedenfor under kapittelet ØYER.) * Om ideologiene. Nødvendigheten av å klare å holde fra hverandre to lag: et overfladisk retorisk og et mer grunnleggende, historisk. Til retorikken: Så lenge volden forblir grunnpilaren i den politiske makten, så lenge kommer det til å være fåfengt at vi bedyrer vårt fredsommelige sinnelag. Mord og makt kan ikke skilles fra hverandre. Til det historiske laget: følelsen av å vokse opp i et samfunn som ikke har gjort opp med sin fortid, der nazistiske partimedlemmer og funksjonærer fremdeles innehar høye stillinger innen politikk og næringsliv (Heinz Trettner, Uwe von Hassel, Georg Kiesinger med flere). For Ulrike Meinhof avspeiler dette ikke bare en vedvarende mentalitet (Hitler inni dere); det viser også tydelig omfanget av den internasjonale sammensvergelsen som for enhver pris sikter mot å bevare den rådende orden: Det er en konsekvens av imperialismens struktur at den befester sitt maktområde først og fremst militært, både utad og innad, både i storbyene og i den tredje verden, gjennom militære allianser, militære intervensjoner og «indre sikkerhet» – det sistnevnte er det samme som utbyggingen av voldsapparatet mot eget folk. Ingen seier er vunnet. Verden forblir et eneste Auschwitz.