Sven Petter Næss: Den stille uke

Den stille uke

Sven Petter NĂŚss

Den stille uke Kriminalroman

PROLOG

Carina kunne se ut gjennom den lille åpningen i plasten de hadde pakket henne inn i, men mørket gjorde det vanskelig å orientere seg. Hun så trær, luktet gress og jord og kjente den friske kveldsluften. Skjønte at hun ikke lenger var innesperret i den grusomme kjelleren. De nye omgivelsene var likevel ikke stort bedre. Underlaget var kaldt og hardt. Hun var naken under plasten, og frøs så mye at hele kroppen skalv. Hun følte seg sår og rå. Det verket i ledd og bein. Hun kjente seigt, størknet blod klebe mot plasten.

Blikket fanget opp en plastpose som noen måtte ha slengt på bakken uten å bry seg om å knytte den sammen først. Innholdet var i ferd med å tyte ut. Hun så den hvite sommerblusen sin med rosemønster ligge sammenkrøllet blant blodige filler.

I nærheten hørte hun dempete stemmer som konverserte rolig, som om dette var en helt normal kveld for dem som snakket. Hun gjenkjente en av stemmene. Etter alt han hadde gjort, lød den stemmen som kråkeskrik i ørene hennes.

Jeg stolte på deg, tenkte hun. Du skulle være min trygge havn. Men i stedet for å trekke meg opp i sikkerhet holdt du hodet mitt under vann.

5

En lyd av metall som støtte mot jord, ga gjenlyd i natten. To spader i ferd med å grave et hull. Hun begynte å ane hva de drev med. De hadde hengt henne opp etter lenker og kroker som et stykke kjøtt. Gjort unevnelige, grusomme ting. Nå som de var forsynt, skulle de kaste henne fra seg som restavfall. Like ubetydelig som posen med klær og filler. Hun visste at så fort lyden av graving opphørte, hadde hun bare slutten å se frem til.

Urettferdig.

Hvordan kunne dette allerede være slutten? Hun var bare 18. Ikke engang ferdig med skolen. Hun hadde så mange planer. Drømte om å studere sang på et anerkjent musikkonservatorium. Å kunne leve av å synge. Kanskje kom hun til å gifte seg med Vegar, hvis forholdet deres overlevde det siste skoleåret og alle forandringene som ville komme etterpå. Han var en god gutt, og de var glad i hverandre, men hun var heller ikke naiv når det kom til disse tingene. Folk forandrer seg og glir fra hverandre. Det var langt fra sikkert at det ble de to. Men hun håpet det.

Rart.

Hun hadde egentlig aldri fått reflektert så mye over hva slutten innebar. Selvfølgelig tenkte hun på det fra tid til annen, slik alle andre gjorde, men ethvert tilløp til refleksjon ble raskt skjøvet til side av troen. Skriften forteller oss at slutten av det jordiske livet bare er begynnelsen på noe nytt og vidunderlig. Troen var en viktig del av livet hennes, akkurat som musikken og familie og venner. Den fylte henne med kjærlighet og ga henne trøst og styrke i tunge stunder.

Så hvorfor klarte hun ikke å finne den nå? Hvor var troen nå som hun trengte den mer enn noen gang? Fortvilet kjente hun at hun hadde mistet den. Nei, ikke mistet.

6

De hadde tatt den fra henne. Tatt den slik de hadde tatt alt annet som de så grådig forsynte seg av. Det var den ene tingen hun ikke kunne tilgi. Smertene og fornedrelsene var ingenting i forhold til det kalde hulrommet i sinnet hennes, der hvor det tidligere fantes tro og håp.

Slutten nærmet seg, og hun kunne ikke engang møte den med håp om noe bedre på den andre siden. Alt hun kunne se, var det endelige og ugjenkallelige mørket som ventet.

Den andre stemmen, den hun ikke kjente, sa: «Vi bør skynde oss. Vi har ikke hele kvelden.»

«Jeg jobber så raskt jeg kan.»

«Hva om hun våkner?»

«Ikke på en stund. Dosen jeg ga henne, bør være tilstrekkelig.»

«Bør? Det er ikke veldig tillitvekkende.»

«Jeg brukte det som var igjen. Slapp av, det er mer enn nok.»

«Hva om hun våkner etterpå?»

Den andre tok en tenkepause.

«Det burde hun ikke, men det er vel egentlig ikke vårt problem, er det vel?»

KAPITTEL 1

20 måneder senere: Søndag 25. mars – palmesøndag Klokken var kvart over tre søndag morgen da det kom inn melding til Elvestad politistasjon om et kjøretøy som tilsynelatende sto forlatt langs Brugata utenfor sentrum.

En drosjesjåfør hadde passert bilen to ganger i løpet av en time. Han hadde notert ned både modell og registreringsnummer, i tilfelle bilen viste seg å være stjålet. Vakthavende på stasjonen skrev ned opplysningene på en gul lapp. Det skulle gå over en halvtime før han fikk fulgt opp.

Politibetjent Per Lyngstad vendte tilbake til stasjonen etter en utrykning. Han og kollega Dina Martinsen kom drassende på en ung, overstadig beruset mann som skulle innkvarteres på glattcelle.

I helgene kunne det gå riktig så hett for seg i den ellers så søvnige byen. Verst var det rundt Strandgata, den krumme gata som lå helt innerst i sentrum mot Glomma. Her lå flere av byens utesteder på rekke og rad, inkludert et par loslitte buler helt på sørsiden av gata. For det meste handlet det om fyll og bråk. Slagsmål, hærverk, urinering på offentlig sted og, heldigvis i sjeldnere tilfeller, en og annen knivstikking.

Sånn hadde det kanskje alltid vært, men Per syntes det 8

var blitt verre med årene. Meldingene om personskader relatert til vold og rus kom stadig hyppigere, og de som ble rammet, virket stadig yngre. I tillegg til hjemmebrent, hadde de unge nå lettere tilgang til sterkere rusmidler og designerdop.

Utviklingen var dyster, syntes den rutinerte politimannen. Han var født og oppvokst i den lille byen, og hadde tjenestegjort der siden han ble ferdig med politiutdannelsen i Kongsvinger.

Vakthavende overrakte ham den gule lappen og spurte om han ikke kunne være så grei å kjøre ut til Brugata for å undersøke. Hvis bilen fremdeles sto der, kunne han forsøke å få tak i eieren eller få den tauet vekk. Det var ikke lov å parkere langs den strekningen av veien.

«Vi rekker vel en kaffekopp først?» spurte Per. Hyppig inntak av koffein var en nødvendighet for å komme seg gjennom en lang nattevakt.

Etter å ha fått i seg kaffe tok han med seg Martinsen ut igjen til patruljebilen. Da rørosingen kom til dem for sju måneder siden, så å si rett fra Politihøgskolen, var det han som hadde fått oppdraget med å vise henne hvordan ting fungerte ved stasjonen deres. Selv en lokalpatriot som Per skjønte at Elvestad ikke var det mest glamorøse stedet å begynne karrieren, men i disse dager var den største utfordringen å skaffe seg en jobb etter endt utdanning.

Foreløpig hadde hun ikke klaget, i hvert fall ikke så han hadde hørt det.

Luften ute var sur og kjølig. Det dro seg mot slutten av mars, uten at det fantes antydning til vår av den grunn.

Påsken sto for døren, og det lå stadig et belte av snø over de skogkledde åsene som omkranset byen. Vinteren på innlandet ga seg aldri uten noen siste krampetrekninger.

9

Men mørketiden var i det minste forbi, tenkte Per optimistisk. Nå var grålysningen i gang før dagskiftet begynte.

Politistasjonen befant seg i nordenden av Storgata, hovedgata i Elvestad by. Eller bare Staden, som den var kjent som på folkemunne. Alle utestedene var stengt for natten. Sentrumsgatene var blitt like søvnige som byen for øvrig, registrerte han. De kjørte gjennom hovedgata uten at han fikk øye på et eneste menneske. Løv og søppel blåste retningsløst gjennom gatene. Han skimtet matavfall og knuste flasker. Per ristet på hodet. Noen ganger lurte han på hva som feilte folk.

De passerte busstasjonen og det gamle stasjonshuset til den for lengst nedlagte jernbanen. Stasjonshuset var i de senere år blitt omgjort til hotell og restaurant. Det var et av få steder i byen hvor man kunne få seg et virkelig fint måltid.

600 meter lenger ned fra der Storgata ble til Brugata, lå den grønne stålbroen som krysset Glomma og markerte grensen til Staden. Til venstre for veien gikk avkjørselen opp til Eldoråsen, en liten høyde ved foten av byen hvor det knapt bodde et menneske. Byggevirksomheten helt nederst i åsen vitnet om planer om å endre på det.

50 meter fra broen sto bilen som var blitt meldt forlatt, den okkuperte nesten halvparten av den sørgående filen. Eieren var i det minste skyldig i ulovlig parkering.

Per svingte inn til siden og stanset så nær bilen at den ble badet i frontlysene.

Det var en himmelblå Audi S5. En prangende sportsbil av den typen man ikke så mange av på et sted som Staden.

Allerede før de sjekket registreringsnummeret, hadde Per en anelse om hvem den tilhørte. Anelsen ble bekreftet da navnet Glenn Davidsen og adressen Parkalleen 1 dukket 10

opp på den lille skjermen. Fabrikkdirektøren hadde alltid vært svak for raske biler.

Han hadde bare ikke for vane å sette dem fra seg langs veikanten midt på natten.

Himmelen var fremdeles mørk, uten antydning til lys i horisonten. Martinsen hentet lommelykten fra hanskerommet og rettet den mot førersiden av Audien mens Per lente seg frem mot vinduet. Bilen var tom. Han kjente på døren ved førersetet og oppdaget at den var ulåst. Stakk hodet inn i bilen og kjente lukten av nysmurt lær fra setene, samt den helt umiskjennelige eimen av marihuana.

Nøklene sto i tenningslåsen. Han gikk foran bilen og la håndflaten på panseret.

Kald.

«Kjenner du eieren?» spurte Dina Martinsen.

Per nikket. «Vi er ikke akkurat omgangsvenner, men alle i Staden kjenner Glenn Davidsen. Familien hans eier papirfabrikken Davidsen Internasjonale.»

Han tok det for gitt at Martinsen hadde hørt om hjørnesteinsbedriften i kommunen, selv om hun ikke bodde der.

Hun ga et bekreftende nikk.

«Det sies at de eier halve byen,» bemerket hun.

«Ikke langt unna.»

Glenn Davidsen hadde overtatt styringen av familievirksomheten etter at faren Georg trakk seg tilbake. Før dette hadde Glenn opparbeidet seg et rykte som notorisk skjørtejeger og festløve. Den allmenne oppfatningen var likevel at dette tilhørte fortiden.

Dunsten av marihuanarøyk som hadde slått mot dem da de åpnet døren, fortalte en annen historie.

Per tok en runde rundt bilen og oppdaget at passasjerdøren sto på gløtt. Lysstrålen fra lommelykten fanget opp 11

noen flekker med mørk væske på asfalten like ved veikanten. Han bøyde seg ned for å ta en nærmere titt, og ba Martinsen om å holde lommelykten i ro mens han gransket bakken. Han brukte ikke lang tid på å trekke konklusjonen.

«Blod,» sa han.

«Vi bør melde fra til sentralen,» sa Martinsen.

«Ja …,» sa Per fraværende mens han stirret mot broen.

«Men jeg vil sjekke noe først.»

Han tråkket ned i grøfta ved siden av veien og gikk ned den korte skråningen som førte til elvebredden. Han albuet seg gjennom et tett buskas langs stien. Buskaset var vått og underlaget glatt. Uten naturlig lys på himmelen måtte Martinsen lyse opp stien med lykten.

Undersiden av Elvestadbrua hadde en gang vært et populært tilholdssted for ungdom. Det lå utenfor sentrum og var godt gjemt for nysgjerrige, voksne øyne. Et beleilig sted for unge par å stikke seg unna for et stjålent kyss eller mer. Kanskje noen slurker fra en flaske som noen hadde smuglet ut fra pappas barskap. Per hadde selv vært der.

I de senere år hadde forsøpling og forfall jaget de fleste ungdommene unna, mens omstreifere, bomser og junkier gladelig benyttet seg av stedets anonymitet.

«Hva forventer du å finne?» spurte Martinsen. «Dette er rene avfallsplassen.»

Hun tok ikke feil, og Per forsto godt avsmaken i stemmen hennes. Området under broen var ikke et trivelig sted. Folk hadde dumpet søppel, møbler og defekte hvitevarer der. Det lå gamle, møllspiste madrasser på bakken.

En gang hadde de funnet et overdoseoffer liggende på en av de madrassene. Fugler og andre dyr hadde allerede hatt et lite festmåltid innen de fant ham. Øynene var borte, og 12

deler av ansiktet var blitt tygd vekk. De trengte en rettsodontolog for å få identifisert stakkaren. Han hadde ligget død der i over en uke.

«Hold lyset mot bakken,» sa han.

Han syntes at han så noe som lignet slepemerker på det gjørmete underlaget som førte mot undersiden av broen.

Det var vanskelig å få et godt overblikk selv med hjelp av lykten. Broen kastet en ekstra skygge over det allerede mørklagte landskapet. Per gled på det våte underlaget. Han tok et par vaklende skritt, og var i ferd med å gjenvinne balansen da han snublet i noe hardt på bakken.

Martinsen strakte ut hånden, men kunne ikke hindre at han falt og landet på ryggen på den leirete grunnen.

«Gikk det bra?» spurte hun.

«Jo da …»

Fallet var ikke så ille. I verste fall kom det til å etterlate ham med et skrubbsår eller to. Han følte seg mer flau enn sår, og hadde vanskelig for å møte blikket til kollegaen da hun hjalp ham opp på beina igjen.

«Jeg er en kløne …» Han sukket irritert over at han hadde greid å søle til uniformen.

Da han forsøkte å børste vekk den verste skitten, oppdaget han at det etterlot en rødlig farge på håndflaten.

Den seige konsistensen etterlot ikke rom for tvil. Da han ba Martinsen om å rette lysstrålen mot der han sto, så han hva han hadde snublet i: To føtter fra en mannskropp.

13

KAPITTEL 2

21 år etter at han flyttet fra byen, krysset førstebetjent Harinder Singh på ny Elvestadbrua. Han så Glomma renne høyt langs breddene. Han så fabrikkrøyk i det fjerne. Det høye spiret fra den gamle kirken på toppen av Kirkegata. Og han så konturene av en småby som ved første øyekast ikke hadde forandret seg i det hele tatt.

Akkurat som de liker det, tenkte han.

Sammen med kriminalbetjent Rachel Hauge hadde han kjørt 16 mil på en søndag morgen etter at drapsalarmen gikk. Politistasjonen i Staden var liten. De hadde verken behov eller ressurser til å ha kvalifiserte drapsetterforskere og kriminalteknikere på lønningslistene. Når drapsofferet viste seg å tilhøre den fornemme Davidsenfamilien, hadde ikke politisjefen nølt før hun ba om både teknisk og taktisk etterforskningsbistand fra Kripos. Én ting kunne innbyggerne i Elvestad med god grunn skryte av: De drev ikke og tok livet av hverandre i tide og utide. Drapsstatistikken hadde vært stabilt lav siden krigen. Det var to år siden forrige gang noen ble drept innenfor bygrensene. Da var det et slagsmål utenfor et utested som endte tragisk da den ene parten slo hodet i 14

fortauskanten. Saken hadde ikke krevd all verdens etterforskning; gjerningsmannen erkjente gråtende de faktiske forholdene på stedet.

«Jeg må innrømme at dette er litt spennende,» sa kriminalbetjent Hauge.

«Hva da?» «Å få se hjembyen din.»

Harinder Singh ristet på hodet.

«Spennende? Det kommer du ikke til å si etter en dag her, det skal jeg love deg.»

«Ser da ut som et trivelig nok sted å vokse opp.»

«Sammenlignet med hva da?» sa Harinder. «Rakkestad?»

Hun humret over det lille stikket mot hjemstedet hennes. «Ja, for eksempel.»

Rachel Hauge var 32 år gammel og en stigende stjerne.

Det var avdelingsleder Musæus, populært kalt Musa, som hadde hentet henne over fra Oslo politidistrikt. Han likte å hevde at han hadde et godt øye for talenter. I dette tilfellet hadde han unektelig rett. Harinder hadde tidlig merket seg at hun besatte den kombinasjonen av intelligens og fantasi som var så viktig i jobben, samt noe annet han savnet hos folk flest for tiden.

Vidd.

Den rødhårete kollegaen fikk gjerne synes at det var spennende å dra til Staden, men selv skulle han helst ha sluppet. Da Musa ringte og forstyrret en sårt etterlengtet søndagsfred, hadde han til og med spurt om han ikke kunne finne noen andre. Det kunne han helt sikkert, sa sjefen, men han hadde ikke lyst. Han mente at lokalkunnskapen til Harinder kunne komme godt med i den situasjonen som nå hadde oppstått.

15

Det nyttet ikke å diskutere med Musa når han først hadde bestemt seg for noe.

Motviljen han kjente, stakk langt dypere enn at han hadde tenkt å avspasere noen dager i påskeuka og tilbringe tid sammen med datteren Savi. Selv om det var et sårt nok punkt. Hun bodde sammen med moren og stefaren på Holmlia, og han så henne mye sjeldnere enn han skulle ønske. Jobben var dessverre en av hovedårsakene til dette. Som taktisk etterforsker i Kripos måtte han være forberedt på å bli sendt hvor som helst i landet på kort varsel. Han var derfor blitt vant til å avlyse planer.

Og hadde Musa sendt ham til Finnmarksvidda, skulle han ikke ha protestert.

Staden var derimot noe helt annet.

Harinder kunne fremdeles huske dagen da han som åtteåring fikk beskjed om at familien skulle flytte til morens hjemby langt inne i Østerdalen, et sted han hadde vært bare en håndfull ganger for å besøke de trauste besteforeldrene sine. I løpet av en kort samtale kollapset den verden han kjente, og ingen såre tårer eller sinte protester kunne forandre på beslutningen. Han måtte ta farvel med et trygt og kjent nærmiljø på østkanten i Oslo, en skole han trivdes på, og samtlige av sine venner. Alt dette til fordel for en småby som lå nærmere svenskegrensen enn hovedstaden. Han husket at han lå gråtende på sengen etter å ha låst seg inne på rommet sitt. Husket å ha ropt til foreldrene at han hatet dem. Åtte år var for ungt til å forstå at foreldrene heller ikke hadde særlig valg. Moren var regnskapsmedarbeider og mistet jobben under bankkrisen på 80-tallet. Faren hans kom fra en landsby utenfor Jalandhar i indisk Punjab, og var sønn av en politimann og nevø av to notoriske røvere 16

som hele landsbyen fryktet. Han innvandret til Norge som ung mann på 70-tallet, da det var etterspørsel etter arbeidskraft. Men ingeniørutdannelsen hans viste seg å være lite verdt på det norske markedet, og han livnærte seg av vaskejobber og andre strøoppdrag.

En fetter av moren hadde tipset henne om en jobb i Sparebanken Hedmark, filial Elvestad. Etterpå ble faren tilbudt jobb ved papirfabrikken like utenfor byen.

Du kan ikke velge og vrake når du står med lua i hånda.

Overgangen var tøff. Fra to fulle parallellklasser på nesten 30 elever til en fellesklasse på 15. 15 fremmede ansikter med rar dialekt som så mistroisk på ham fordi han åpenbart ikke var en av dem. Og det fantes nok av dem som ikke holdt seg for gode til å påpeke sånne ting. Innflyttere fra hovedstaden var én ting, svartinger var noe annet. En skulle tro det hjalp å ha norsk mor med røtter i byen, men det gjorde det på mange måter bare verre. Hun hadde giftet seg med en svarting.

En lærte å slåss på et sted som Staden.

Han kom aldri under huden på den bakstreverske mentaliteten som hersket der. Fikk aldri lov til å glemme at han var annerledes. At han strengt tatt ikke hørte hjemme.

Rachel hadde naturligvis rett i at det fantes verre steder å vokse opp. Sammenlignet med landsbyen faren kom fra, levde de som grever. Materielt sett hadde de alt de trengte.

Det var også gode mennesker her, folk som hadde betydd mye for ham. Men det fantes ikke ett godt minne fra dette stedet som ikke var besudlet av et dårlig.

Han hadde gått inn i militæret rett etter skolen, og deretter dratt videre til Oslo for å studere. Da faren mistet jobben ved papirfabrikken og familien ble tvunget til å 17

trekke nærmere hovedstaden igjen, virket det som om alle forbindelser til Staden var kuttet for godt.

Han skulle helst sett at det forble sånn.

Harinder var likevel innstilt på å håndtere dette like profesjonelt og nøytralt som en hvilken som helst annen jobb, uten noen spesielle følelser i den ene eller andre retningen. Men det var ikke fritt for at han merket antydninger til en knute i magen da han for første gang på to tiår fikk øye på den grønne stålbroen.

Han visste at gamle spøkelser ventet på den andre siden.

De var i tankene hans idet blikket søkte oppover Eldoråsen, hvor gamlekjæresten Martine og familien hennes hadde bodd, en annen gren av den allestedsnærværende Davidsen-slekten. Han la merke til at ikke alt var like uforandret som det hadde virket på avstand. Det så ut som om de hadde ryddet vekk litt av skogen i nedre del av åsen og var i ferd med å sette opp nye boliger. Spor av stivnet gjørme etter beltehjul ledet ut fra veien over broen og opp en provisorisk bakke mot sørsiden av åsen. Et stort skilt lovet nye, moderne hus med «panoramisk» utsikt mot elven. Den store, noe gammeldagse D-en i logoen til eiendomsfirmaet var identisk med den som fantes i logoen til papirfabrikken. Åstedsgranskerne fra Kripos hadde rykket ut tidlig på morgenkvisten. Da Harinder Singh og Rachel Hauge kom frem, var teknikerne allerede i full gang med å sikre spor fra området rundt broen. De hadde pløyd en gangbar bane gjennom buskaset til stedet hvor liket ble funnet.

En liten kortesje av biler sto langs veikanten: patruljebiler fra den lokale politistasjonen og tre stasjonsvogner som tilhørte de tilreisende fra Oslo. Blått blitslys glimtet som 18

små lynnedslag idet liket, åstedet og den forlatte Audien ble fotografert fra alle tenkelige vinkler. Bevissamlere i overaller og med plasttrekk over skoene gikk rundt og pirket i bakken med pinsett på jakt etter spor. En politibetjent var utplassert langs veien for å holde uvedkommende borte.

De to etterforskerne parkerte bakerst i rekken av biler og gikk ned stien. Den bitre lukten av elvevann blandet med nylig nedbør hang i luften. De fant en liten gruppe på tre politifolk som fulgte med på avstand mens kriminalteknikerne gjorde jobben sin. Krølltoppen med den tilsølte uniformen og hans yngre kvinnelige kollega var politibetjentene Per Lyngstad og Dina Martinsen. Den tredje var en rakrygget, blond kvinne med distinksjoner på skuldrene. Politiinspektør Sara Bolstad var sjefen for politistasjonen i Elvestad. Harinder hadde pratet kort med henne på telefonen da de kjørte fra Oslo, både for å fortelle at de var på vei og for å få en rask situasjonsrapport.

Med høflighetsfrasene unnagjort ba Harinder dem om å redegjøre for omstendighetene rundt funnet. Per Lyngstad ga en konsis og ryddig oppsummering av det som hadde skjedd. Han ble litt beklemt da han forklarte hvordan han hadde mistet balansen og snublet i offeret. Han hadde ennå ikke fått skiftet klær, men mulighetene for at han hadde forstyrret åstedet, bekymret ham mer enn hvordan han tok seg ut.

«Ikke tenk så mye på det,» sa Harinder. «Men for ordens skyld bør du pakke uniformen og støvlene i plastposer og overlevere dem til teknikerne for undersøkelser.»

Per nikket.

Han og Martinsen hadde undersøkt liket overflatisk på 19

egen hånd etter å ha meldt fra om funnet. De visste at det ville ta tid før åstedsgranskerne fra Kripos fant veien fra Oslo. Men han presiserte at de hadde vært nøye med ikke å forstyrre stedet mer enn det han allerede hadde gjort.

De hadde tatt bilder med mobilen for å dokumentere alt.

Det var flenger i klærne til den døde som markerte hvor et skarpt objekt, kanskje en kniv, hadde truffet ham. Han var gjentatte ganger blitt stukket i magen og brystet, samt en gang i halsen. Blodet rundt offerets munn indikerte store indre blødninger.

En voldsom død.

«Audien tilhører Glenn Davidsen, men jeg kunne ganske raskt konstatere at det ikke var ham vi fant,» sa Per. «Offeret er sønnen hans.»

Axel Davidsen var 20 år gammel, førsteårsstudent ved BI, lokalt fotballtalent og russepresident for fjorårets avgangskull.

Men først og fremst en Davidsen.

Harinder kjente bedre til familien enn noen av de andre antok. Papirfabrikken som de eide, hadde vært arbeidsplassen til faren hans i flere år. Den samme Glenn Davidsen som eide Audien, var ti år eldre enn ham. De hadde aldri vært venner eller vanket i samme omgangskrets, men Harinder husket ham godt. Han kunne være sjarmerende og hyggelig, om han fant det bryet verdt, eller han kunne være en arrogant drittsekk. Han var også litt av en villstyring. Da han ble tatt for fyllekjøring uten gyldig førerkort, ringte pappa Georg rett til politisjefen og fikk ordnet opp.

Fordi de eide så mye i og rundt byen, gikk de også ut fra at de eide alle som bodde i den.

Altfor sjelden var det noen som tok bryderiet med å korrigere dem.

20

Det var altså selve arveprinsen de hadde funnet død under den grønne broen. Noen hadde stukket ham i hjel og etterlatt ham blant skrot og møllspiste madrasser.

Harinder kjente hvordan årene han hadde lagt mellom seg og denne byen, allerede begynte å bli spist opp. Han kjente innbyggerne godt nok til å vite at reaksjonene på dødsfallet ville være kraftige. Folk kom til å forlange en snarlig oppklaring av forbrytelsen. I tillegg kom Davidsen-klanen til å henge over dem mens etterforskningen pågikk. Det var ikke godt å spå hva de kunne tenkes å finne på.

Arbeidsro kunne de uansett bare glemme.

Han følte en plutselig trang til en røyk. Det var over seks måneder siden sist gang han tok seg et trekk. Savis langvarige kampanje for å få ham til å slutte hadde vunnet frem. Men han savnet det.

«Finnes det noen overvåkningskameraer i nærheten?» spurte han.

Politisjefen ristet på hodet.

«Det nærmeste kameraet er plassert ved krysset Storgata og Parkveien,» sa hun. Skarringen og de myke konsonantene avslørte at hun var innflytter til kommunen. «Det fanger opp all trafikk inn og ut av byen, så vi bør nok kunne finne opptak av Audien.»

Ivan Moreno koordinerte det kriminaltekniske arbeidet, og hadde vært en av de første på åstedet etter at Kripos ble tilkalt. Han var alltid lett å få øye på. En storvokst bamse som led av sykdommen alopecia. Han hadde ikke hatt et hårstrå på hodet siden han var tenåring. Verken øyenbryn eller skjeggvekst.

Så snart de hadde fått på seg hvit overall, papirlue på hodet og poser rundt skoene, viste Moreno dem rundt på 21

åstedet. De hadde satt opp et lite telt rundt funnstedet for å beskytte det så godt som mulig i den tidlige, kritiske fasen av etterforskningen.

Moreno viste dem en gjennomsiktig plastpose som inneholdt en lommebok.

«Vi fant denne i innerlommen. Det ligger et førerkort her som tilhører Axel Christian Georg Davidsen. 20 år gammel. Bildet på kortet stemmer godt overens med avdøde.»

«Det er ham. Det lokale politiet kjente ham igjen med en gang,» sa Harinder.

Lommeboken inneholdt også over fem hundre kroner i kontanter og et kredittkort. Han hadde en dyr klokke rundt armen og en iPhone i jakkelommen.

«Da kan vi med en gang utelukke ran som et mulig motiv,» sa Rachel.

Moreno pekte på et område som var forseglet av sperrebånd. Det var mye blod, og slepemerker langs bakken.

«Jeg tror at offeret ble drept der og flyttet til undersiden av broen etterpå,» sa han.

«Et forsøk på å skjule liket?» sa Rachel.

«Kanskje,» sa Harinder.

Teamet til Moreno kom til å jobbe med åstedet så lenge som nødvendig utover dagen. Søndag betydde overtidspenger, så de var motiverte.

«Bilen ble først observert ved totiden i natt,» sa Harinder. «Så vi må finne ut av akkurat når og hvorfor Axel Davidsen kom hit, og om noen var sammen med ham.»

«Det finnes bare noen få realistiske scenarioer,» sa Rachel. «En: Offeret kjørte hit alene og møtte gjerningspersonen – enten tilfeldig eller etter avtale. To: Offeret 22

kjørte hit sammen med noen og støtte deretter på gjerningspersonen. Eller tre: Han kjørte hit sammen med gjerningspersonen.»

«Nettopp. Uansett har vi å gjøre med noen han kjente,» sa Harinder. «På et sted som dette, hvor forholdene er små og gjennomsiktige, er noe annet helt utenkelig.»

«Hva sier rettsmedisineren?» spurte Rachel.

«Du vet hvordan de er,» sa Moreno. «Alltid forsiktige med å uttale seg før de har gjort en obduksjon, og gjerne litt for forsiktig også da. Men dødsårsaken er rimelig opplagt. Offeret har blitt stukket gjentatte ganger med en skarp gjenstand, sannsynligvis en kniv, og har blødd i hjel som følge av skadene.»

Det syntes å være snakk om et enkelt og rett knivblad på rundt ti centimeter, uten tagger eller andre eksotiske kjennetegn som ville gjort det lettere å spore. Kanskje en lommekniv eller springkniv. Det var også klare tegn til kamp. Offeret hadde merker på høyre håndbak og i ansiktet. Moreno tolket det som at han både hadde slått fra seg og selv blitt slått.

«Tidspunkt?» spurte Harinder.

«Etter kroppstemperaturen å dømme kan ikke offeret ha vært dødt i mer enn to–tre timer før han ble funnet.

Obduksjonsrapporten vil kunne gi oss et mer presist tidspunkt når den er ferdig,» sa Moreno.

«Hvor mange ganger ble han stukket?»

«Ni,» sa Moreno. «Åtte mer enn nødvendig. Hvert enkelt av stikkene har skapt massive blødninger og kunne lett ha drept ham.»

Ni. Hva kunne få noen til å stikke et annet menneske ni ganger med en kniv? Det måtte ligge et voldsomt raseri 23

bak en sånn handling. Det virket i overkant mye selv for en slåsskamp som var kommet ut av kontroll.

Harinder hutret i den sure vinden og lot blikket gli over omgivelsene. Bare noen få meter fra dem rant Glomma, mektig og brusende under den gamle broen. Gjennom årenes løp var den blitt rusten og skjemmet av omgivelsene, som mer minnet om en avfallsplass enn en passasje. Han kunne tydelig se forfallet som hadde inntruffet siden sist, og det gjorde ham overraskende trist. På veien hit hadde han bare tenkt på de dårlige minnene og assosiasjonene stedet brakte med seg. Nå tenkte han på at han en gang hadde kysset noen under den broen.

Gamle spøkelser hjemsøkte dette stedet. De var en distraksjon han virkelig ikke trengte.

«Nei, da er det vel ikke stort annet å gjøre enn å få has på faenskapet,» sa han. «Vi starter med å få oversikt over familie og bekjentskaper. Det er gjerne der vi finner dem, og det kommer ikke til å være annerledes denne gangen.»

KAPITTEL 3

Porten foran Parkalleen sto som en påminner om at alt innenfor var privat eiendom. Boligene, de grønne og frodige lindetrærne som flankerte alleen og den plettfrie asfalten på veien: Alt tilhørte familien Davidsen.

Helt ved enden av veien lå et massivt hus av grå murstein som minnet Harinder mer om en germansk festning enn et hjem. Det var den slags bygning som ville vært prydet av røde, hvite og svarte flagg i 30-tallets Berlin.

Det overdådige huset sto på plassen hvor en flott herregård hadde brent ned under krigen, før oldefaren til Axel Davidsen slo klørne i eiendommen og reiste dette smakløse monumentet over sin egen velstand.

De var tre i bilen, politiinspektør Bolstad satt i baksetet. Som øverste representant for politiet i Staden ønsket hun å være med på å underrette den nærmeste familien om dødsfallet. En tung oppgave som aldri ble lettere uansett hvor mye erfaring man fikk, det kunne Harinder skrive under på. Det var et budskap som ikke lot seg pakke inn. Ingenting du sa eller gjorde, kunne dempe støtet.

Kanskje var det derfor hun tok med seg forsterkninger, tenkte han, og kastet et blikk i sladrespeilet. En liten, 25

hvit elbil fulgte lydløst etter dem. Sognepresten i Elvestad hadde dukket opp nede ved broen sammen med andre skuelystne. I hans tilfelle handlet det imidlertid om mer enn bare morbid nysgjerrighet. Noen hadde varslet ham og fått ham til å avbryte forberedelsene til søndagens gudstjeneste. Han hadde tilbudt seg å bli med hjem til de pårørende, og Bolstad syntes det var en god idé.

Harinder kjente ham fra gammelt av. Da han gikk på videregående, hadde Karl Erik «Kalle» Ramsberg vært en ung vikarlærer. Han hadde undervist i religion og var sønn av den gamle sognepresten. Han hadde ikke forandret seg mye, bortsett fra at det rødlig blonde håret var blitt merkbart tynnere.

Glenn Davidsen sto oppført som eier av eiendommen.

Han var den eldste av de to sønnene til Georg Davidsen, og ifølge politiinspektør Bolstad var han den eneste av brødrene som bodde i hjembyen. Glenn hadde overtatt barndomshjemmet samtidig som han ble administrerende direktør for Davidsen Internasjonale. Det ble sett på som en viktig symbolsk markering av generasjonsskiftet i familien. Han bodde sammen med kona Caroline og barna Andrea og Axel. Kun den eldste var født da Harinder forlot byen for 21 år siden.

Sara Bolstad kunne også fortelle at gamledirektør Georg hang igjen som en syvende far i huset. Han var 75 år gammel, og for tre år siden var han blitt rammet av et mindre slag. Det var likevel få som trodde på at han helt hadde sluppet kontrollen. Når det gjaldt de store og viktige beslutningene, var det nok fremdeles patriarken som hadde det siste ordet.

«Hvor godt kjenner du familien?» spurte Rachel.

26

«Jeg har jo truffet dem noen ganger i ulike sammenhenger,» sa politiinspektøren. «Men jeg kan ikke akkurat påstå at jeg kjenner dem godt. Det er en veldig lukket familie.»

«På hvilken måte?»

«Du kan sitte ved bordet deres, spise maten deres og drikke vinen deres, men du blir aldri jevnbyrdig. Lojaliteten deres tar slutt ved porten vi nettopp passerte.»

«Michael Corleone-doktrinen,» sa Harinder.

«Unnskyld?» sa Rachel.

«Aldri ta parti med noen utenfor familien.»

Harinder ventet forgjeves på at Rachel skulle ta referansen.

«Det er fra Gudfaren. Du har noen alvorlige hull i allmenndannelsen din, unge dame.»

De stanset foran Parkalleen nummer 1. Klokken var ennå ikke ti. Den eldre hushjelpen som åpnet døren, skjønte naturligvis at noe var fryktelig galt med en gang hun så forsamlingen på fire mennesker som ventet utenfor, hvorav en i full politiuniform og en annen med svarte klær og prestekrage. Samtlige med alvorstunge blikk. Hun ba dem om å vente i den romslige entreen. Den var møblert med to massive klesskap, skohyller og et høyt speil som dekket en av veggene. På et lite bord sto en vase med påskeliljer.

Det var Glenn Davidsen som møtte dem. Pent og formelt kledd, selv om det var tidlig søndag morgen, og like velpolert som Harinder husket fra gammelt av. Diskré solbrun i ansiktet, knapt en rynke å se og uten antydning til grått i den lyse, velfriserte luggen. Ikke verst for en 51 år gammel mann som bodde et sted hvor vinteren varte et halvt år.

27

Blikket hans vekslet avventende mellom de fire, hvorav to av dem var fremmede for ham. Harinder presenterte seg nøytralt som «førstebetjent Singh», uten å påpeke at de hadde møtt hverandre for mange år siden. Glenn Davidsen viste ingen tegn til gjenkjennelse.

«Hva er det som foregår?» spurte han.

«Er Caroline hjemme?» spurte Bolstad.

Glenn nikket og ropte på kona si. Caroline Davidsen sluttet seg til dem, kledd i treningstøy etter å ha gjennomført morgentrimmen sin. Hun var et par år yngre enn mannen sin, og tilsynelatende mindre forfengelig ettersom hun hadde unnlatt å farge over de grå stripene i det lange håret. Harinder visste at hun var tidligere Frøken Norgedeltaker og at hun kom fra en fin Hamar-familie. Da hun giftet seg med Glenn, ble det sett på som en utmerket match for alle parter.

Politiinspektøren overleverte budskapet, og Harinder så hvordan ansiktsuttrykket til Glenn Davidsen i løpet av sekunder skiftet fra vantro til forferdelse. Han sa ingenting, men strakk ut armen for å støtte seg mot dørkarmen.

Pustet tungt som om han slet med åndedrettet. Reaksjonen til Caroline var både kraftigere og mer umiddelbar. Et høyt og smertefullt skrik fylte rommet. Hun ville ha kollapset på gulvet om ikke sognepresten hadde rykket frem for å ta henne imot.

Familien var samlet i salongen. Glenn og Caroline Davidsen satt i sofagruppen sammen med datteren Andrea. Hun hadde arvet det meste av utseendet fra sin mor, med ett unntak: De blågrønne øynene var umiskjennelig Davidsen.

Martine hadde hatt de øynene.

28

Glenn hadde sunket dypt ned i sofaen. Det glassaktige blikket tilhørte en mann som kunne hatt godt av et par stive pinner. Faren hans, Georg, hadde tatt plass i en stol i den ene kroken. Der satt han og knuget på stokken sin.

Skallen var helt blank. Alt som var igjen av hår, var noen tynne, hvite hårstrå ved sidene. Øynene hadde sunket dypt inn i øyehulene, men virket ellers like klare som de alltid hadde vært.

Harinder visste at familien trengte tid og ro til å bearbeide sorgen, men arbeidet med å kartlegge Axels bevegelser i forkant av drapet kunne ikke utsettes. Foreløpig manglet de vitner, så de måtte snakke med alle som kunne tenkes å ha møtt eller sett ham i løpet av lørdagen. Harinder ville ha på plass en omfattende liste så fort som mulig, og han ville at de skulle være godt i gang med vitneavhørene innen dagen var omme.

«Jeg vet at dette er vanskelig, men er dere klare til å svare på noen spørsmål?» spurte han.

Med en kraftanstrengelse strammet Glenn seg opp før han ga et samtykkende nikk. Caroline hadde foreløpig ingen respons å tilby. Hun satt med den ene hånden på armen til ektemannen og den andre over datterens, som om hun klamret seg fast til dem.

Det var vanskelig å ikke føle med dem. De hadde mistet en sønn, en bror og en sønnesønn. Livet kom aldri igjen til å bli som før. Den største frykten i Harinders liv var at noe skulle skje med tenåringsdatteren hans. Den hadde vært der siden hun ble født, og den hadde ikke forsvunnet selv om hun var blitt større. Han tvilte på at den noen gang kom til å gjøre det.

«Jeg forstår det sånn at Axel til daglig bodde og studerte i Oslo?» spurte han.

29

Glenn Davidsen nikket.

«Han studerer … studerte business management ved BI i Oslo,» sa han.

«Men han var hjemme på påskeferie?»

«Han kom hjem torsdag kveld,» sa Glenn. Han snufset og gned hånden under øynene. «Han hadde to uker påskeferie. Planen var at alle sammen skulle dra opp til hytta på Kvitfjell onsdag før skjærtorsdag og tilbringe påskehelgen der.»

«Når var sist gang dere så eller snakket med ham?»

«Jeg så ham ikke i det hele tatt på lørdag,» innrømmet Glenn. «Jeg dro på kontoret før Axel sto opp, og kom sent hjem. Det var mye jeg måtte ordne før jeg kunne ta fri. Axel hadde ennå ikke kommet hjem da Caroline og jeg gikk til sengs. Det var lørdag kveld, ingenting uvanlig med det. Han ville naturligvis tilbringe tid sammen med vennene sine når han først var hjemme …»

Harinder merket seg at stemmen hans var ved å briste, så han vendte seg mot Caroline i stedet for å stille oppfølgingsspørsmål. De kom til å måtte snakke med alle i familien flere ganger, og helst hver for seg.

«Hva med deg?»

«Vi snakket sammen ved frokostbordet da han hadde stått opp. Etterpå dro han ut for å trene,» sa Caroline.

Hun snakket sakte, og Harinder lurte på om hun hadde tatt seg noe beroligende under et toalettbesøk. «Jeg tilbrakte ettermiddagen med noen venninner, og så ikke Axel etterpå. Men han må ha vært hjemme etter treningen. Det brukte treningstøyet lå på vaskerommet.»

«Hva slags planer hadde han for kvelden?»

Det kunne ingen av de voksne si med sikkerhet, men de antok at han hadde planer med noen av vennene sine fra 30

byen, som også var hjemme i ferien. Da Harinder spurte om navn, fikk han oppgitt navnene på de tre guttene som lot til å utgjøre Axels innerste vennekrets. Det var foreløpig tilstrekkelig. De tre guttene kunne helt sikkert gi dem flere navn.

«Og så Susanne, da,» sa Caroline. «Jeg tror hun også var hjemme, selv om vi ikke har sett henne …»

«Susanne?»

«Rustad,» sa Glenn. «Kjæresten hans. De bor sammen i Oslo.»

Andrea kremtet. «Jeg tror ikke de er sammen lenger …» sa hun. «Å?» sa Glenn, som om dette var nytt for ham.

Eks eller ikke, Susanne hadde uansett straks fått æresplassen på listen over folk de ville snakke med.

Kjæresten var alltid den viktigste.

«Hva med folk som Axel var på kant med? Var han innblandet i noen konflikt som dere vet om?» spurte Harinder.

Glenn og Caroline ristet unisont på hodet.

«Jeg kjenner ikke til noen konflikt,» sa Glenn. «Jeg forstår heller ikke hva det skulle være. Axel var en populær gutt. Folk likte ham.»

Harinder så på Andrea.

«Var det også ditt inntrykk?»

«Ja. Han var irriterende populær,» sa hun med tårer i øyekroken.

«Var det noe ved væremåten hans i det siste som tydet på at han var engstelig eller urolig?»

«Nei. Langt derifra,» sa Glenn.

«Han var i sitt sedvanlige gode humør da jeg sist så ham,» sa Caroline.

31

«Har dere noen anelse om hva som kan ha skjedd? Eller hvem …?» sa Glenn.

«Nei, det er for tidlig å si noe om det, dessverre,» sa Harinder. «Han ble knivstukket, det er tegn til at det utspilte seg en kamp, og vi må gå ut fra at han kjente gjerningspersonen. Det er alt vi kan si.»

«Er det noe vi kan gjøre?»

«Ja, sørg for å si ifra om dere kommer på noe mer. Det kan være viktig, uansett hvor trivielt det virker.»

«Sitte på baken og tvinne tommeltotter, med andre ord, mens det går en drapsmann løs?» sa Glenn. Sorgen hadde nå fått følge av sinne. Øynene var blitt klare igjen. «Jeg vet at dere ikke er herfra, så vit at vi har ressurser. Folk, utstyr, tillatelser – alt er bare en telefonsamtale unna. Dere politifolk må tenke på budsjetter og sånt, men for oss skal det ikke stå på midlene. Vi skal finne dette svinet!»

Harinder hadde ikke lyst til å gå i polemikk med en pårørende, spesielt ikke når han hadde forsynt seg av karaffelen i barskapet.

«Hvis det er noe vi trenger, skal vi si ifra,» sa Harinder.

Det var så diplomatisk han klarte å formulere det.

Glenn sa ingenting. Sank bare ned i sofaen igjen med bøyd hode.

«Det håper jeg dere gjør,» sa Georg Davidsen. Patriarken snakket sakte, men tydelig. «Vi forventer også å bli holdt løpende orientert om enhver utvikling.»

Det gjør du sikkert, tenkte Harinder.

«Kan vi få se rommet til Axel?» spurte Rachel.

Axels rom lå i andre etasje, langs samme fløy som soverommene til foreldrene og søsteren. Orden regjerte på gutterommet. Ikke noe skrot eller tøy på gulvet. Sengen var 32

redd opp, med skikkelig sengestrekk. Skapdører og skuffer var lukket igjen. Pulten var ryddig. Ingen løse plakater på veggene, alt var innrammet. På veggen overfor sengen hang en flatskjerm-TV på minst 40 tommer.

«Han kan ikke ha vært her mye i det siste,» sa Harinder.

«Leiligheten min er mer rotete.»

«Ja, men du har sikkert ikke hushjelp,» sa Rachel.

«Ikke etter at kona flyttet ut, nei.»

«Og der tror jeg vi nettopp løste det mysteriet.»

«La oss se om vi er like flinke til å grave frem mørke hemmeligheter som vi er til å snakke skit,» sa Harinder.

«Sjekk skap og hyller.»

Selv gikk han bort til pulten. Det eneste han fant av interesse, var et innrammet bilde av en ung, smilende jente som han gikk ut fra at var kjæresten til Axel, Susanne Rustad. Eller ekskjæresten. En fotogen brunette med dådyrøyne, lang hestehale og solbrun hud. Harinder så for seg at hun tilhørte det aller øverste sjiktet av byens skjønnheter. Noe annet ville vel ikke vært bra nok for en Davidsen.

En bæreveske sto på gulvet ved siden av pulten. I den fant han fagbøker og en bærbar Mac. Det var en ny modell som knapt nok veide noe som helst. Han pakket maskinen ned i en plastpose. Nå som de hadde både den og mobiltelefonen, satt de på to av de viktigste gjenstandene som hadde tilhørt offeret. Før måtte etterforskere alltid gå gjennom ulike gjenstander av interesse i håp om å finne ledetråder. En egen adressebok for kontakter og telefonnumre, kalender, dagbok, notatblokker og fotoalbum.

I dag var alt samlet på ett sted, i en liten gjenstand med berøringsskjerm som fikk plass i bukselommen.

«Teller dette som en mørk hemmelighet?» sa Rachel.

33

Hun holdt opp et pilleglass hun hadde funnet i en hylle bak noen DVD-er. Glasset var umerket. De hvite, avlange kapslene var helt klart ikke blitt kjøpt over disken på et apotek.

«Amfetamin, om jeg ikke tar helt feil,» sa hun.

«Vi får ta dem med, men jeg tror ikke piller har noe med drapet å gjøre,» sa Harinder. «Axel Davidsen skyldte ikke penger til feil folk. Kvalmende rike folk gjør som regel ikke det.»

Han tok en siste titt rundt i rommet. Om det ikke var et helt typisk gutterom, så var det et rom hvor en barndom var tilbakelagt, varige minner var blitt formet og en fremtid planlagt. En fremtid så lys at han måtte ha på seg solbriller, som det het i den sangen.

Men som nå brått var avlyst med ni knivstikk.